Monumental biltesting

Postet den av
1

Familiens bil er på verksted, lader og vannpumpe må byttes. Verkstedet spanderte leiebil på oss – og leiebilfirmaet sa jeg kunne ta hvilken bil jeg ville, samme pris. Jeg slo til med en svart 2012 Chevrolet Suburban LT – også kalt Texas Town Car – fordi, vel, jeg aldri har kjørt en sånn før, og utfordringer skal man jo ta.

image

Rapport hittil: Kjører som en drøm, overraskende presis, men trang lukeparkering krever flere turer ut av bilen for å vurdere vinkler. Bensinmåleren krabber mot venstre i foruroligende tempo. Men det er festlig å se ned på folk i veikryss. Bilen oppfordrer til oppmerksomhet og vel planlagte svinger – det er forskjell på Boston og Texas…

De usynlige bøkene

Postet den av
3

imageForfatteren Jaran Dammann har et interessant innlegg i Aftenposten om at usynlige bøker ikke selger, der han bruker seg selv som eksempel. Han har skrevet en kriminalroman, og fått gode kritikker i en hel del aviser, fremst gjennom et dobbeltoppslag i VG med bilde og anmeldelse (terningkast 4). Likevel blir det ikke noe særlig salg. Han har snakket med noen bokhandlere, og det viser seg at de har tatt inn et eksemplar i hver bokhandel (det er de forpliktet til ihht bokhandleravtalen), men det er innkjøpsstopp og de vil ikke ta inn mer selv om det er etterspørsel.

Sett med øynene til norske forlag og bokhandlere, er ikke dette så rart. Lagerstyring er et mareritt i denne bransjen – en markedssjef i en større bokhandlerkjede fortalte meg en gang at hyggelig salg av en skønnlitterær bok i en liten bokhandel kan være 3-4 eksemplarer. Siden du ikke vet hvor i landet etterspørselen kommer, kan du risikere å bli sittende med en stor kapitalbinding i usolgte bøker, tynt fordelt over hele landet. Resultatet er dermed at man konsentrerer seg om Knausgård og Nesbø, som man vet selger i pallevis, og at bøkene i mellomskiktet (de “hyggelige” salgene) presses ned i salg. (I parentes, de fleste utgitte bøker i Norge selger ikke engang ut det ene eksemplaret som er i hver bokhandel.)

(Mens vi er i gang – Jeg lurer fremdeles på hvorfor man ikke kan bestille (og betale) en bok i en bokhandel og få den levert på døren en dag eller to etter. Men det er litt som å spørre Posten hvorfor postmannen ikke kan ta med seg posten.)

Dammanns bok er tilgjengelig på Haugenbok, og jeg har opplevd at Haugenbok har boken i postkassen min dagen etter bestilling, med vedlagt bankgiroblankett. Prisen på Haugenbok er 288,- satt 12.5% ned fra veiledende 329, en altfor høy pris for et impulskjøp. Bokhandlerne har ikke lov til å selge den billigere, såvidt jeg vet. Aschehoug har boken på sin side (nokså langt ned) til 329,- De har sitater fra to anmeldelser, lenker til blogger og du kan lese utdrag fra boken, men ingen lenke til kjøpsmuligheter (antakelig forde de ikke gi fordeler til et bestemt distribusjonsledd.

Jobben til et forlag er å sørge for at de forfatterne som er verdt det tjener penger slik at de fortsetter å forfatte. Jeg synes ikke de gjør jobben sin idag.

I en ideell verden ville artikkelen fra VG ligget på nettet, ikke bare på papir (som er dit nyheter går for å dø). En våken forlagskonsulent ville ha snakket med Jaran Dammann etter at han ble intervjuet, sørget for at det var en lenke fra bokanmeldelsen (tydeligvis legger ikke VG bokanmeldelser på nett, noe som er synd – de kunne tatt en liten provisjon for å legge ut lenker) til en nettbokhandel, der boken burde være tilgjengelig for en billig penge i elektronisk format. En skikkelig markedsfører ville også øyeblikkelig kastet seg på Google og andre annonsenettverk og sørget for at de som leste reportasjen om Dammann-familiens litterære prestasjoner fikk opp annonser med lenker til bøkene deres.

Dammann selv gjør noe markedsføring: Han har en Facebook-side der bøkene hans er nevnt, men siden er rotete og oppfordrer ikke til innkjøp. Han burde lære av John Scalzi, ha en blogg, og målbevisst markedsføre seg og sine bøker. Og han lenker ikke til hverken Bokkilden eller Haugenbok, han heller.

Den er veloppdragen, norsk bokbransje. Man konkurrerer lite og møtes under hyggelige forhold. Alle betingelser er avtalt og under standardkontrakter, noen få store aktører har med stilltiende politisk godkjennelse kjøpt opp distribusjonsleddene, inntil for få år siden ble det å skifte jobb fra et forlag til et annet nærmest sett på som høyforræderi. Man skal selge, men ikke for mye, og i hvert fall ikke gjennom Smart Club.

Jeg vil oppfordre Jaran Dammann til å gå utenom de vanlige forlagene, opprette en blogg, legge ut mer av sine skriverier, bygge opp sitt eget nettverk, og undersøke muligheten for å utgi bøkene sine selv. I en verden der forlagene har mindre penger til å markedsføre for, ser på markedsføring som noe man gjør med pressemeldinger og hvitvin på Litteraturhuset, og vegrer seg mot e-bøker, må forfatterne markedsføre seg selv.

Det er nemlig ingen andre som gjør det for dem.

(Også postet til min blogg i Aftenposten.)

3-D printere og industriens fremtid

Postet den av
Svar

Olav Torvund har et langt innlegg på sin blogg der han irriterer seg over en reportasje om 3-D printing, som hevder at teknologien kommer til å føre til at man kan lage produkter hjemme, i stedet for å måtte kjøpe dem i butikken. Olav er nok litt farget av sine kunnskaper om materialteknologi i sykler og annet når han avviser dette – og jeg mistenker også at juristen i ham gjør opprør mot et begrep som “printer”, som er nokså upresist i denne sammenheng.

Språkutviklingen er forsåvidt interessant – den er et eksempel på at ny teknologi bruker alltid begreper fra tidligere teknologi for at brukerne skal forstå hva det dreier seg om, hvilket er en av årsakene til at flykapteiner har marineuniformer med gulstriper og snakker om haleror, cabin og cockpit – og at epost har “CC:” (som står for “carbon copy”, dvs. avskrift med gjennomslagspapir) som begrep for å vise at noen har fått en kopi.

Over til teknologien: Vanligvis er jeg enig i det meste Olav skriver, men her tror jeg han tar feil. 3-D printing er en svært viktig teknologi, og har gått fra å være noe som blir brukt i svært spesifikke situasjoner (produksjon av spesialiserte flydeler og lignende) til å bli en teknologi som nå er innenfor rekkevidde for små verksteder. Her er en video der talkshow-vert og bilentusiast Jay Leno får demonstrert en scanner og en 3-D printer til å lage en del til en dampdrevet bil han har:

I sin kommentar til denne videoen peker Jay Leno på da han konstruerte en turbindrevet bil (kalt Eco Jet) laget han flere av delene direkte på en printer, siden avansert plast brukes i stadig større grad på biler idag.

Utstyret Jay Leno bruker koster idag under kr 100.000, som ikke er noen upris for et bilverksted som spesialiserer seg på gamle biler. Man ser idag at 3-D printere brukes av designere som trenger en rask prototype og de begynner å innstalleres på gjør-det-selv-verksteder der folk kan lage ting selv (det er en økende interesse i USA for fysisk produktinnovasjon, en slags halvkunstnerisk Reodor Felgen-bevegelse representert ved magasinet Make).

Jeg er enig i at denne teknologien ikke kommer til å printe tennisrackerter på gutterommet på en stund, om noensinne. Men som en teknologisk platform for å ta opp konkurransen med kinesisk og annen billig arbeidskraft er den svært interessant. Vi lever idag i en bruk-og-kast verden, der det å finne en ny del er vanskeligere enn å kjøpe hele produktet om igjen. Tenk deg en situasjon der du trenger en ny heve-senke mekanisme til toalettet dit. I stedet for å finne et rørleggerfirma som kan skaffe deg delen, kan du gå inn på fabrikantens webside, laste ned CAD-beskrivelsen av delen, og gå og få den laget på et lokalt verksted, eller for den saks skyld hos en teknologiinteresert nabo.

Jeg husker en tid da mobiltelefoner kun var for direktører og posører, og at Ken Olsen, sjef for Digital, i sin tid skulle ha sagt at det ikke var noen grunn til at noen skulle ha en datamaskin i sitt hjem. Hjemmeproduksjon med en 3D printer er fortsatt litt sci-fi (The Diamond Age av Neal Stephenson er en bra bok om dette, selv om han refererer til selvorganiserende nanoteknologi) men for meg er det liten tvil om at denne teknologien kommer til å gjøre seg gjeldende om kun kort tid – og muligens ha industrielle konsekvenser for Norge og Europa.

Oppdatering 14. april: Glimrende artikkel om 3D printing i The Economist.

Turisttips for Boston

Postet den av
2

(Oppdaterer denne nå og da – det finnes en engelsk versjon også.)

Jeg har bodd i Boston-området i tilsammen åtte år, og reiser tilbake rett som det er. Siden det er mange universiteter og konferanser der, får jeg ofte spørsmål om hva man skal gjøre når man er i Boston. Her er noen av de tingene jeg selv liker å gjøre:

Jeg begynner på Harvard Square, ikke i Boston men i den tilstøtende byen Cambridge. The Square ligger midt på Harvard Campus og et av mine virkelige favorittsteder:

  • harvardbookstoreFør dette blir borte med papirboken: Bruk tid i The Harvard COOP Bookstore (den store, «offisielle» bokhandelen til universitetet) eller Harvard Bookstore (min favoritt, en uavhengig bokhandel med suverent utvalg, glimrende personale og en bruktavdeling i kjelleren. Få med et klippekort – den 11. boken blir gratis.) Bruk masse tid på å rote i hyllene, kjøpe kaffe, og slite ut kredittkortet på bokkjøp. På Coop får du offisielle Harvard-souvenirer også (i bygningen bak bokhandelen).
  • Spaser en tur rundt på universitetsområdet – Harvard Yard som er selve universitetet, og Harvard Business School, som ligger på andre siden av elven. Klassisk campus, viser hva man kan få til med nok penger…
  • Spis burger på Mr. Bartley’s Gourmet Burger Cottage (rett ved siden av Harvard Bookstore.) Serverer ikke alkohol, men prøv en ekte limonade, onion rings og selvfølgelig en kjempeburger (de har en «Mrs. Bartley»-variant uten brød, for lavkarbomenigheten). Ta en frappe til dessert, hvis du orker. Hvis ikke – vanlig kaffe i klassiske amerikanske diner-kopper, bare for å vite hvordan det er. Ikke glem tips på bordet, ca. 20%.
  • Ta en kaffe på Peet’s Coffee (slitne lokaler men glimrende kaffe) på Brattle Square. Hit kan du ta med deg bokstablene etter innkjøp, og grave deg ned i dem uten at noen ser rart på deg.
  • GlassIris.jpgBesøk «glass flowers» på Harvard Museum of Natural History og bruk minst en time på Harvard Fogg Art museum (en av mine kolleger, meget kunstinteressert, karakteriserte det som «lite og utsøkt».)
  • Ta med deg en haug venner og spis meksikansk middag på Border Cafe, baren her er heller ikke gal, prøv en Marguerita som aperitif. Ingen timebestilling, kø må påregnes, men du får en tekstmelding når bordet er klart.
  • Harvard Square ligner litt mer på en shoppingmall nå enn det gjorde før, men det finnes fremdeles interessante småbutikker å rote rundt i – hvis du skal ha avansert brevpapir, for eksempel, en kikkert, eller en tobakkspipe. Snus litt rundt.

Du kan ta T-banen (Red Line) til MIT/Kendall Square, og der kan du

  • (dette tipset kun for skikkelige nerder) besøke MIT Press bookstore (ikke ta feil av den og MITs COOP-filial, som ligger på andre siden gaten.) MIT Press Bookstore er bitteliten og ligger på høyre siden av gaten når du ser mot Boston, på Kendall Square. Liten, stappfull, superteknisk, utrolig bra på bl.a. vitenskapsfilosofi, -historie og computer science.
  • Hvis du vil ha MIT-souvenirer, finner du dem på MIT Coop. Übernerdete med en T-skjorte som skriver «MIT» med formler.
  • Stata Center, MITTa en guidet tur rundt MIT – de starter hver dag klokken 1100 og 1500 fra hovedinngangen (MITs tur er bedre enn Harvards, synes jeg.) MIT har mye spennende historie – turen inkluderer fysikkdemonstrasjoner, fortellinger om studentenes mange “hacks”, og spennende bygninger – bildet viser Stata Center.

Inne i selve Boston kan du for eksempel

  • Spasere langsomt langs Charles Street (start fra T-banestasjonen Charles/MGH), ta en kaffe og kikke litt i de mange morsomme butikkene, før du går en runde gjennom Boston Public Garden (om sommeren kan man ta en tur med svanebåtene) og fortsette til …
  • …Newbury Street, Boston’s Bogstadveien, der alle de fine butikkene ligger og folk går for å vise seg frem (særlig rike «eurotrash» studenter fra Boston University, hvis man er litt kynisk). Ta en drink på Joe’s Bar (en kjederestaurant, men bra beliggenhet) halvveis ned gaten, derfra kan du enten fortsette hele Newbury Street ned, eller, hvis handling er viktigst, gå til Copley Place Mall, to kvartaler sørover.
  • For kunstinteresserte er det Museum of Fine Arts (stort, mye bra, men ikke i klasse med Metropolitan i New York) og The Isabella Stewart Gardner Museum (fantastisk lokale, mye bra klassisk malerkunst) som gjelder.
  • Ligg unna turistfellen Cheers, en bar som fra utsiden ser ut som TV-serien. Hvis du vil gå på en hyggelig bar, prøv heller en av de mange irske pubene som ligger rundt Quincy Market (men dette området er USAs 7. mest besøkte turistattraksjon, og priser og miljø er deretter.)
  • Cannolo siciliano with chocolate squares.jpgSpis middag i det italienske distriktet (North End). Masse bra restauranter langs Hannover Street og i sidegatene (min favoritt er Gennaro’s på North Square, eneste restaurant der med kvinnelig sjefskokk). Cannoli er obligatorisk til dessert – Mike’s er mest kjent, men Marias er dit feinschmeckerne går – og «plain» er best…
  • Spis sjømat på Union Oyster House, USAs nest eldste restaurant, litt turistfelle men har vært populært med alle jeg har tatt med dit.
  • Hvis du klarer å skaffe billetter, så har Boston elitelag i de fire store publikumssportene i USA: Basket (Celtics), baseball (Red Sox på Fenway Park), amerikansk fotball (New England Patriots) og ishockey (Boston Bruins).
  • Hvis det er høst eller vår, gå en tur i Arnold Arboretum.
  • Hvis du klarer å få lånt sykkel (f.eks. har det lille boutique-hotellet The Boxer kule sykler til utlån til sine gjester), ta en sykkeltur langs Charles River, forbi MIT, Harvard og Boston University.
  • Spaser rundt på oppdagelsesreise – Boston er en kulturby, med interessante forretninger og gode restauranter. Du trenger ikke bil her, byen er relativt trygg (det er noen skumle distrikter, men de ligger utenfor allfarvei) og er mer europeisk enn noen annen by i USA.

Utenfor Boston (krever stort sett leiebil):

  • Dra nordover til Newburyport og Plum Island. Spis sjømat fra et gatekjøkken der.
  • Besøk Concord, spis lunsj på Concord Inn og ta en spasertur langs Walden Pond (Thoreau skrev boken sin her, klassiker alle amerikanske barn må lese). Eller lei en kano på South Bridge Boathouse og padle en tur på Concord-elven (fantastisk om høsten med farger du bare ser i New England.)
  • Ta en iskrem i Marblehead, eller kanskje litt sjømat på kaien
  • Pilgrim Monument, ProvincetownHvis du har en kort helg/hel dag, kjør (eller ta hurtigbåten) til Cape Cod, besøk Provincetown («P-town», hvis du ønsker å høres lokal ut, selv om dialekten kan være vanskelig) helt ytterst på halvøya. P-town er forøvrig homo-hovedstad for østkysten av USA, og paraden av likt kledde par oppover hovedgaten en søndag ettermiddag er festlig (mange ektepar kler seg likt og ligner på hverandre, men homo-ektepar får det virkelig til).
  • Hvis du har en langhelg: Dra til Marthas Vineyard eller Nantucket. Dette er ferieøyer sydøst for Cape Cod, en meget særpreget del av USA. Kan være fullt (og dyrt) om sommeren, bestill overnatting før du drar dit.
  • Hvis det er handling som gjelder, kjør til Wrentham Village outlet mall– merkeklær og sportsutstyr superbillig. 45 minutter fra Boston. Tips til pater familias: Dra dit en lørdag eller søndag, sett deg i baren på Ruby Tuesday restaurant (de har storskjerm med basket eller football), og sitt vakt over handleposene familien/reisefølget kommer innom og leverer… La mor kjøre hjem igjen.
  • Hvis du er sportsutstyr/jakt/fiske/friluftslivsfreak: Kjør til L.L.Beans butikk i Freeport, Maine, åpen 24 timer i døgnet – den har faktisk vært kontinuerlig åpen siden 1951, unntatt to søndager. (L.L. Bean har butikk i Burlington, like nord for Boston, også, men den er ikke så bra.) Fantastisk utvalg og betjening med kunnskaper og entusiasme.

IMAG0492Til sist, mitt favoritt-tips:

  • OBS! Denne gjelder ikke lenger – Legal Seafood’s flyplassrestaurant er flyttet til terminal A, innenfor sikkerhetskontrollen. Forsøk Legal’s signaturrestaurant in Seaport-distriktet hvis du er desperat, men det krever fra plyplassen og at du må sjekke inn bagasjen enda lenger i forveien. Spis i alle fall utenfor sikkerhetskontrollen – restaurantene på den internasjonale terminalen er elendige. (Når du skal hjem igjen: De fleste flyene til Europa drar sent på ettermiddagen eller kvelden. Sjekk inn, uten kø, minst tre timer før flyet går (på terminal E, den internasjonale terminalen), gå deretter over til terminal C (lang tur gjennom korridorer), og spis en skikkelig sjømatmiddag på Legal Seafood, USAs beste fiskerestaurantkjede. Jeg anbefaler lobster bake (full hummermiddag) til under 200 kroner! En Sam Adams Boston Ale hører med, eller en tørr hvitvin. Da sover du garantert godt på flyet…)

…og forresten, Boston har sitt eget språk, eller i alle fall en særpreget dialekt, og er du litt i utkantene av sentrum, særlig på sørsiden, hører du den. Eller om du ser Good Will Hunting – Matt Damon og Affleck-brødrene (og brødrene Wahlberg) vokste opp i Cambridge og Boston. Her er noen detaljer:

  • svært brede A’er, og R uttalt som H. «Khakis» betyr ikke khakibukser, men bilnøkler…
  • bestiller du en vanlig kaffe («regulah») får du den med melk og sukker. Svart kaffe heter «black»
  • brus heter «soda», Harvard uttales «hævvid», og nesten alt som slutter på -er uttales «-ah»: mistah, fathah, brothah, suppah, chowdah (fiskesuppe), regahds og så videre
  • hvis noe er skikkelig kult, heter det «wicked»…

SNL eller Wikipedia–hvem skal man stole på?

Postet den av
8

SNL (Store Norske Leksikon) er nå blitt nytt og nettorientert, ledet av den eminente bloggeren Ida Jackson. (Jeg følger ikke så voldsomt med hva som skjer der hjemme dette året, men fant dette via Aslak Borgersrud’s blogg., og har registrert min kollega Ole Gjems-Onstads kronikk i DN om emnet.)

Uansett, jeg har argumentert for at Norsk Wikipedia bør få overta innholdet i Store Norske i årevis. Men kanskje SNLs nye profil har fått til noe raskere feilretting enn før? Heldigvis er dette lett å teste.

imageSå  jeg gikk nok en gang inn på SNLs artikkel om Leonard Cohen, som jeg tidligere har påpekt feil i. Her ser jeg nå at mens engelsk (og norsk) Wikipedia sier at hans fulle navn er Leonard Norman Cohen, sier SNL at han også er kjent som “Norman Leonard Cohen.” Artikkelen er sist endret 13.2.2012.

imageHvilken av disse artiklene stemmer? Et søk på “Leonard Norman Cohen” gir 707,000 treff på Google, mens “Norman Leonard Cohen” gir 4,010 treff, de øverste av dem sider med ordet “Norman” før “Leonard Cohen”, der “Norman” refererer til en annen person (f.eks. Larry Norman) enn Leonard Cohen. Ironisk nok er SNL treff nummer to på listen. Med andre ord, verden tror mer på Wikipedia enn SNL, og med støtte i de tallene er jeg sterkt tilbøyelig til å tro at det er SNL som tar feil her. Fagansvarlig er Jon Vidar Bergan, og jeg vet ikke om han har sett på denne siden i detalj.

Greit nok – Leonard Cohen er ikke viktig – jeg bruker ham fordi han var gratiseksemplet som fritt ute for noen år siden. Feilen er ikke viktig i utgangspunktet, men viser at Wikipedias feilrettingsprosess er raskere og bedre enn SNL. Og det er flere år siden jeg påpekte denne enkle feilen, i Aftenposten og Morgenbladet, uten at SNL har reagert. Det hadde aldri skjedd med Wikipedia.

imageOver til SAS, mitt andre eksempel fra Morgenbladet-artikkelen. Et kjapt søk på SNL gir 128 treff, en kjapp sjekk av de resterende sidene viser at for SNL er SAS et luftfartselskap og ikke noe annet (med andre ord, SAS Institute eller Special Air Service, som nok hver for seg er adskillig mer kjent derute enn vårt hjemlige flyselskap, er ikke nevnt.) Norsk Wikipedia gir treff på SAS som flyselskap, men har også en lenke til andre betydninger. Artikkelen om SAS var sist redigert 25. mars 2012, altså for 7 dager siden. SNLs artikkel om SAS er mye kortere (372 ord mot 3133) enn Wikipedias, har ingen bilder (mot Wikipedias 11) og kun en lenke (til en kort artikkel om SAS Braathens, et flyselskap om nå heter SAS Norge. SAS-artikkelen er sist oppdatert av Yngve Jarslett, som for meg ser ut til å gjøre en utmerket jobb (han har Wikipedia-erfaring!) Men jeg er litt forundret over at han ikke bare kopierer den norske Wikipedia-artikkelen og redigerer den. Det er faktisk lov, så lenge man henviser til kilden…

Konklusjon

Dette er ikke noen vitenskaplig test på noen som helst måte – men ut fra disse to artiklene (og sammenlign gjerne artiklene om Henrik Ibsen og Friftjof Nansen, for eksempel) slår det meg at selv om SNL begynner å gå i riktig retning, går Wikipedia dit enda raskere. Massevis av mennesker (litt for mange av dem menn) oppdaterer Wikipedia, og det norske Wikipedia kan støtte seg til det engelske, som er i ferd med å bli kilden for nesten all introduktorisk kunnskap. Jeg kan rett og slett ikke forstå at Store Norske kan klare seg i denne konkurransen, uansett deres stilling som halv-offisiell kilde.

Det triste er at man i det hele tatt har debatten. Hva med en sammenslåing, ved at man glatt og greit inkorporerer SNL i Wikipedia (som har en mer levende plattform og, i alle fall nå, bedre artikler?)

(Dette innlegget ligger også på min Aftenposten-blogg)

Ekspressvår i Boston

Postet den av
1

cameraroll-1332865121.073435Mark Twain sa engang at “hvis du ikke liker været i New England, vent en time.” I følge datter nummer tre har han ikke rett – du må vente i alle fall en dag. Men så endrer det seg i alle fall radikalt: I dag er det knallbå himmel, iskald vind, 8 plussgrader og jeg har skjerf, hansker og foret vinterjakke. Torsdag og fredag i forrige uke var det henholdsvis 27 og 23 grader og jeg syklet til jobben i T-skjorte og shorts…

cameraroll-1332865098.080642

Uansett, den plutselige varmebølgen fikk allverdens trær til øyeblikkelig å springe ut (og jeg mener øyeblikkelig, da jeg kom på jobben kl. 0900 torsdag kunne man såvidt se grønnskjær, ved lunsjtider så det ut som på disse bildene. Tatt med iPad i dag – mirakuløst nok har trærne beholdt blomstene trass i kulde og hard vind (stormkast i går).

cameraroll-1332865116.430359

Jeg aner ikke hva slags trær dette er, men det er i alle fall en fornøyelse å spasere ned Main Street på Kendall Square for å spise lunsj, trass i vinden…

Oppdatering: I følge en kollega heter denne tretypen Bradford Pear og er en versjon av Callery Pear. De plantes som ornamenter på grunn av blomstringen, flotte høstfarger, og siden de ikke bærer nevneverdig frukt.

Ledig leilighet og bil i Boston fra august

Postet den av
Svar

For ordens skyld: Denne «annonsen» har gått ut på dato…

IMG_4060Jeg har sabbatsopphold på MIT frem til september, men kommer til å flytte ut ca. 1. august. Siden jeg har bodd i Boston i flere omganger (tilsammen 8 år) har jeg erfaring i å skaffe og møblere leiligheter – og nå er jeg på jakt etter en akademikerfamilie som kan tenke seg å overta leiligheten med møbler og det hele. Jeg skal også selge bilen vi har brukt her omtrent da.

IMG_4056Leiligheten er på 1700 kvadratfot (158 kvm, bruttotall, inkluderer et stort walk-in closet/loft som kan brukes som soverom i et knipetak.) Leien er $2400 i måneden (inkluderer ikke strøm/gass/olje, men mine amerikanske venner mener jeg har gjort et kupp.) IMG_4057Leiligheten ligger i de to øverste etasjene i et fireetasjers hus, i en blindgate (18 East Milton Rd, Brookline, MA, men maps.google.com viser feil hus, det er det nest siste på venstre hånd inn gaten). Svært trygt område utmerket “walk score”. Avstanden til Brookline High School, en utmerket videregående med god erfaring med utenlandske barn er 5 minutters gange. I følge husverten er det to gode barne/ungdomsskoler i nærheten. Det er fire 4 minutter til T-banen, og det tar ca. 10 minutter å sykle til Boston University og Longwood-området (der alle forskningssykehusene er), 20 minutter til Harvard eller MIT.

IMG_4067Leiligheten har to bad (det ene med badekar, det andre med dusjnisje med dør,) et stor soverom nede, stoooor og fin stue/kjøkken, to soverom (med en litt merkelig planløsning, hemsaktig, men privat) oppe. Stort loft/walkin closet, som også kan brukes som soverom i et knipetak (til korttidsgjester, for eksempel.) Reservert parkering til en bil på gaten, skal IMG_4063man leie parkeringsplass i Brookline koster det fra $80-200 i måneden. Oljefyring, peis, pelletsovn på kjøkkenet, hardwood floors i nedre etasje, kort heldekkteppe oppe i soverommene). Lyst og luftig, hvitmalt, svært hyggelig å holde selskap her.

Kjøkken med oppvaskmaskin, to ovner, mikrobølgeovn, gasskomfyr, vask med kompostkvern. Vaskemaskin og tørketrommel IMG_4058på badet nede. Oppvask- og vaskemaskiner er relativt stille, noe som ikke er en selvfølge i USA. Vi har kjøpt kjøkkentøy fra IKEA, samt endel elektrisk kjøkkenutstyr (toaster oven, blender, etc.)

Fantastisk hyggelig husvert som bor i 1. etasje og hjelper til hvis det er noe. Leiligheten er fleksibel – passer fint for et par med 1-2 barn. Men det går fint an å være mange – til jul IMG_4059var vi vi var syv mennesker (meg og kone, datter nr 3, samt døtre 1 og 2 med hver sin kjæreste) + to hunder i fire uker, det gikk utmerket.

Planen var å la den norske familien overta alt vårt utstyr (fullt kjøkkentøy, sofa, to lenestoler, kjøkkenbord med stoler til seks, to brede gode senger, to skinn kontorstoler, lamper, støvsuger, toaster oven etc.) Alt er kjøpt på IKEA for adskillig lavere priser enn det vi har i Norge, og jeg skal ha halvparten av hva vi har betalt (har det meste av kvitteringer).

imageBilen er en sølvgrå 2002 Mercedes E320 stasjonsvogn med firehjulstrekk (stor fordel når det sner her) med syv seter (klappsete bakerst), skinninnredning, air conditioning, automatgir, innebygget GPS, setevarme foran, elektriske memoryseter foran, takluke, alt man kan ønske seg. Den har gått 150000 miles, og ettersees av eieren av det beste brukt-Mercedes-verkstedet i Massachusetts (www.virtualeas.com). Jeg er litt interessert i gamle biler (har en veteran-Mercedes jeg kjøpte her for noen år siden), og kjenner verkstedet personlig. European Auto Solutions har humør, kunnskaper og gjerrig timeskriving – som jeg pleier å si, det verkstedet er grunn god nok til å kjøpe en brukt Mæsje.

Bilen kjøpte jeg for $7200, selger den for samme pris, har puttet inn ca. $2200 selv (ny dynamo og vannpumpe, litt annet). Svært lite rust (Mercedes hadde litt rustproblemer 1999-2004, denne er helt ren bortsett fra en flekk på bakdøren.) Kjører som en drøm, masse hestekrefter og komfort, tur-retur NY på 7 timer med snittfart 58 mph. Det er noen små feil igjen (motorfestene litt lave, venstre kanal på stereoanlegget virker ikke.) Jeg har ikke brydd meg med det, men jeg tror det koster ca. $1200 å få bilen i helt feilfri stand, hvis man skulle ønske det. Men det er ikke nødvendig.

(Vi har også en herresykkel og en damesykkel til salgs, kjøpt brukt, hel og fin stand.)

Så med det – skal du på sabbat i Boston, så kan du overta en fiks ferdig tilværelse og slippe å bruke tid på innkjøp og annet. Leiligheten er perfekt for Harvard, MIT, BU, Northeastern, mange andre universiteter, alle de store forskningssykehusene i Longwood-området, og Boston sentrum.

Send meg epost (self@espen.com) for flere bilder, skulle det være interesse.

Piratmatematikk

Postet den av
Svar

Jeg har i min tid hatt endel krangler med musikkindustrien, som i likhet med mange andre innholdsbransjer har en ganske innbitt motvilje mot nye ting – og bruker ganske dramatisk språk, og ikke minst ganske dramatiske tall for å pukke på og utvide sine allerede ganske drakoniske rettigheter. (Nå skal det sies at europeisk og særlig norsk platebransje er litt mindre markskrikerske enn den amerikanske musikk- og filmbransjen, men likevel.)

Her er i alle fall en festlig video med Rob Reid, (via BoingBoing) som kikker litt på tallene bak den amerikanske plate- og filmbransjens katastrofemeldinger og, vel, finner ut at humor er det eneste perspektivet som fungerer:

Som Tim O’Reilly har sagt: “Reguleringer skal beskytte fremtiden mot fortiden, ikke fortiden mot fremtiden.” I disse DLD-dager burde noen og enhver tenke litt på det.

(Og hvis du vill ha mitt perspektiv på hva som skjer, så finner du det her og her.)

Den skolen vi fortjener

Postet den av
Svar

(Dette innlegget skrev jeg i juni 2011, og glemte det i kladdefolderen. Så, noe sent levert…)

It is difficult to get a man to understand something, when
his salary depends upon his not understanding it.
Upton Sinclair: I, Candidate for Governor: And How I Got Licked (1935)

Joel Klein, tidligere statsadvokat (han er kjent for sin rolle som aktor i rettssaken mot Microsoft for noen år siden) avslutter åtte år som ansvarlig byråkrat for New Yorks skoler med en fantastisk artikkel om hvordan fagforeninger og politikerne de har kjøpt forsvarer et stadig dårligere skolesystem mot endringer. (I parentes bemerket – forskjellene mellom skoler i USA er svært store – i Brookline, MA der vi bor dette året er skolene utmerket og i endel dimensjoner langt foran Norge)

Situasjonen Klein beskriver er grotesk – politikere får støtte (med penger og stemmer) av lærernes fagforeninger og (med innflytelse i hvilke skoler barn blir plassert) av skolerådene, mot at de beskytter lærerne mot konsekvensene av dårlig arbeid og byråkratene mot alle endringer. Lærerne har godt betalte stillinger med livslang pensjon (de kan gå av ved 55), og lønninger som starter lavt, men øker med ansiennitet. Ingen – absolutt ingen – skal sparkes, i følge fagforeningene, noe som resulterte i de berømte “rubber rooms” der ubrukelige lærere (600 av dem i New York alene) ble oppbevart i påvente av at man skulle finne ut av hva man skal gjøre med dem. Fagforeningslederne sier rett ut at deres jobb er å sette medlemmene først, og at barna kun blir hensyntatt når de begynner å betale fagforeningskontingent.

Joel Klein har kjempet heroisk mot dette systemet, og har, sammen med en rekke andre, som Michelle Rhee i Washington (der situasjonen var enda verre og “alle” til slutt forsto at noe måtte skje) fått til noen endringer. I USA foretar man tester av skoleelever på ulike klassetrinn, og man kan faktisk måle lærerkvalitet, slik LA Times gjorde ved å sammenligne elevenes prestasjoner før og etter et år med en lærer. Han har fått opp antallet “charter schools”– privateide skoler som konkurrerer med de offentlige – med 40 000 elever og like mange på venteliste. Og han har slått et slag for innovasjon i klasserommet, med online differensiert undervisning og andre pedagogiske innovasjoner. Men han sliter med gjennomslag fordi alle belønningssystemer og organisasjonsstrukturer er bundet opp til standardisert klasseromsundervisning med en lærer per 30 elever.

Hva har dette med oss å gjøre?

I Norge har vi ikke politikere som får pengestøtte fra interesseorganisasjoner – i hvert fall ikke i kontanter – og vi har ulike versjoner av fritt skolevalg endel steder. (Noe som er en kilde til artige overskrifter hver gang en politiker setter barna foran partiprogrammet, for øvrig.) Dermed er det å flytte barn mer et spørsmål om forholdene i hjemmet enn foreldrenes forhold til en beslutningstaker. Norge er naturligvis mye mindre enn USA, så utslagene blir ikke så voldsomme, nærmest uansett.

Men vi har noen av de samme problemene. Som Klein sier:

By recruiting teachers mostly from the middle and bottom of their college classes, as America has done for decades now, not only did we not get the talent we needed, but we also fostered a culture where excellence and merit don’t matter.

Dette utsagnet synes jeg stemmer godt på det norske skolesystemet også. Det betyr ikke at jeg dermed vil hevde at det står like dårlig til i Norge som i USA – gitt av vi har en liten og homogen befolkning, vil ikke utslagene bli like dramatiske. Men det er et faktum at det skal mindre til for å komme inn på lærerutdanning enn de fleste andre utdanninger, samt at mange kandidater slutter i skolen etter nokså kort tid – det såkalte “praksissjokket”. Det er ikke lett å være lærer. Som Tom Colbjørnsen sa på en tilstelning her på BI forleden: “Jeg blir ofte beskyldt for å jobbe på en vernet arbeidsplass, men når jeg har 600 studenter i storauditoriet, er ti minutter inn i en forelesning, ser mobiltelefonene komme ut og vet at jeg har halvannen time igjen – da føler jeg meg ikke særlig vernet!”

Nettopp det at læreryrket er tøft skulle tilsi at man betalte og rekrutterte folk med de beste forutsetninger for det. Hittil har jeg ikke sett mye fokus på dette – bare vakre ord. Når kommer konkrete tiltak fra lærernes egne organisasjoner?

Caseundervisning og utdanningskonkurranse

Postet den av
1

Av og til får man utfordringer man er stolt over å bli tilbudt, men også litt skremt av. Denne uken har jeg en slik: Jeg skal, sammen med min gode venn Bill Schiano og mester-foreleser professor Jim Heskett, undervise kurset The Art and Craft of Participant-Centered Learning på Harvard Business School. Kurset går over to dager og tilbys forelesere fra universiteter og business schools over hele verden – de underviser business, jus, medisin og andre fag der diskusjonsbasert undervisning står sentralt.

Å få forelese dette kurset er en stor ære – det er vanligvis forbeholdt faculty fra Harvard Business School (jeg kjenner faktisk ikke til andre utenfra Harvard som har undervist dette før.) Det er også en utfordring: Jim Heskett er en av de beste forelesere jeg noensinne har møtt (min kollega Bill er ikke så ille han heller), og det føles litt som å bli sammenlignet med Michael Jordan eller Petter Northug. Samtidig er Jim en fantastisk person å samarbeide med, med massevis av erfaring og selvtillit nok til å ville spille sine kolleger gode. Kurset avholdes på Harvard, og bare det blir en opplevelse i seg selv – vi bruker Harvard’s utrolige case-klasserom med kritt-tavler, videokameraer og en hesteskoformet layout med massevis av gjennomtenkte detaljer som gjør det lettere å fasilitere undervisningen som faktisk diskusjon og ikke bare sekvensielle monologer.

Case-undervisning som pedagogisk metode

Jeg er en gjennomført entusiast hva gjelder case-basert undervisning og bruker det så mye jeg kan i mine kurs. På Harvard bruker man 100% (vel, 95%, noen forelesninger blir det jo) case-undervisning, ut fra tankegangen at skal man lære seg å bli leder (eller diagnostiker eller advokat) må man ikke bare lære seg å anvende teori, men også å kunne analysere komplekse situasjoner, finne en løsning, og argumentere for den mot og med sine medstudenter. Som David Weinberger sier – i en moderne verden kan man havne i en situasjon der “the smartest person in the room is the room” – eller med andre ord, hvis man samler 30-90 erfarne og kunnskapsrike mennesker i et rom, vil de sammen komme til bedre løsninger enn foreleseren – og de vil lære noe av den kollektive prosessen med å komme dit.

Case-basert undervisning fungerer utmerket på steder der kultur, infrastruktur, forelesers bakgrunn (man må være generalist og det hjelper stort å ha praktisk erfaring), administrative prosesser og studentenes utdannelse og erfaringsgrunnlag ligger til rette for undervisningsformen – typisk steder som Harvard, INSEAD, IMD, Indian School of Business og London Business School. Metoden krever disiplin, artikuleringsevne og mye forberedelse både fra forelesers og studenters side. Dette kan være vanskelig å få til i et miljø der studentene forventer å bli servert kunnskap ferdig pakket – og enkelte mener de ikke engang trenger å møte opp på forelesningene. (Dette er ikke de eneste utfordringene case-undervisning har – for eksempel er språkproblemer og kulturforskjeller et større moment enn det har vært før.)

For å kunne gjennomføre case-undervisning under slike forhold, må man forberede kurs og studenter mye mer eksplisitt enn man trenger å gjøre på et sted der case sitter i veggene. For noen år siden satte jeg meg ned for å skrive en kort liten veiledning for mine kolleger om dette – for eksempel om hvordan man skal holde kontrollen i klasserommet – og endte opp med en liten bok kalt Forventninger, flyt og feedback: Hvordan drive offensiv, involverende diskusjonsundervisning.Den har ikke akkurat vært en bestselger, men jeg brukte litt tid sammen med min kollega Bill, presenterte den for Harvard Business Press, som er ansvarlig for å spre budskapet om case-undervisning – og i første omgang lar de oss undervise et kurs. Et problem er nemlig at mange kommer til disse kursene, går hjem og forsøker, og finner ut at det er for mye arbeid. Bill og jeg har fått det til, til en viss grad i alle fall, og dermed har vi erfaring å dele.

Caseundervisning som konkurransefortrinn

Så hvorfor (rent bortsett fra at undervisningen blir bedre) skal man begynne med caseundervisning? Det er dyrere å gjøre, krever mye mer av studentene (som for et helsestudio – en del av dem tror man kan forbedre seg ved assosiasjon heller enn perspirasjon) og krever at man ansetter folk med næringslivserfaring og skikkelige undervisningsevner. Gitt at de som vil ha case-undervisning kan dra til berømte institusjoner i utlandet – hva er vitsen?

Svaret ligger i hva som er i ferd med å skje med undervisningsmarkedet som et resultat av teknologisk utvikling. Undervisningsinstitusjoner lager ikke alt sitt materiale selv – de trekker på hverandre, og kvalitetsmateriale har en tendens til å komme fra de beste institusjonene (enten det nå er universiteter eller akademiske forlag), men bli levert av de som er nærmere markedet, enten det gjelder geografisk nærhet eller språklig preferanse. Denne rolledelingen er i ferd med å endres – de store institusjonene tar over større og større deler av markedet. De legger opp til at man kan ta deres kurs billig eller gratis over internett (MIT med MITx er det mest kjente eksemplet, med Khan Academy som en interessant parallel innenfor videregående skole-nivået) og setter opp lokale skoler og filialer i attraktive markeder (som INSEAD i Singapore og Abu Dhabi). Forlagene leverer ferdige elektroniske kurspakker (Pearson Higher Education leder an her) og dermed blir foreleserne utbyttbare arbeidere (flere og flere kurs i USA leveres av temporært ansatte forelesere med dårlige arbeidsbetingelser.)

Alt dette gjelder tradisjonell undervisning, der man hører på en foreleser og gjentar hva denne personen har sagt på eksamen. Hvorfor skal jeg høre på en norsk foreleser dersom jeg kan se en video med de beste foreleserne i verden? (Eller, for den saks skyld, den beste foreleseren i Norge?) Videoforelesninger er billigere og ofte bedre, siden undervisningskvalitet belønnes dårlig innenfor universiteter og mange faculty helst vil slippe å undervise. Dermed er man over på en modell med videoforelesninger, med studentassistenter eller doktorgradskandidater til å gjøre kjedelige ting som å sette karakterer og svare på spørsmål. Denne utviklingen har allerede kommet langt på de store universitetene i USA (se Clayton Christensen’s glimrende Disrupting Class: How Disruptive Innovation Will Change the Way the World Learns for eksempel), og vil komme til Norge også (om den ikke allerede har gjort det.) For ikke-gradsgivende undervisning vil ting bli levert gjennom agenter (konsulentselskaper og lignende) basert på ferdige opplegg. Og når undervisning blir lavt betalt – hvordan skal man finansiere høykvalitets personale og samtidig ha tid til forskning?

Svaret ligger i å skape en tjeneste som bare kan leveres lokalt – som diskusjonsbasert undervisning (enten man nå baserer den på cases eller annet materiale.) I denne typen undervisning oppstår verdien – kunnskapen – som et resultat av komplekse prosesser i klasserommet og sammensetningen av studentene. Undervisningskvalitet – og selektivitet av studenter – blir dermed et konkurransefortrinn som ikke like lett lar seg utkonkurrere av billige standardløsninger. Får man opp kvaliteten, kommer studentene fordi de ønsker å treffe ikke bare foreleseren, men også hverandre – og dermed har man en god spiral gående.

Det har vært min personlige strategi – hold kurs som er gode (vel, for det meste i alle fall), men arbeidskrevende, slik at man får de beste studentene til å velge det (og slipper turistene). Med bedre studenter blir undervisningen bedre, og dermed er den gode spiralen igang. Det gir interessante undervisningsdager, kontakt med interessante mennesker, og interessante undervisningsoppdrag andre steder i verden. Jeg er nokså sikker på at dette gjelder ikke bare for enkeltpersoner, men også for studiesteder.

Nok om det…

Jeg har i alle fall et kurs å holde. De 52 studentene er fra ca 34 institusjoner, noen av dem svært kjente, og, etter navnene å dømme kommer de fra hele kloden.

Dette blir en utfordring jeg gleder meg til – hvem vet hvilke gode spiraler den kan sette i gang?

Det underkoordinerte helsevesenet

Postet den av
7

Aftenposten melder om “triksing” i helsevesenet – sykehus prioriterer pasienter som truer med å benytte seg av sine rettigheter. Disse pasientene kan dra til et annet sykehus, eller til utlandet, og dette må bekostes av det sykeshuset som er ansvarlig for dem.

Det som forundrer meg er at noen er forundret over at dette skjer. Det finnes bare to måter å tilordne knappe ressurser på: Betaling eller kø. I begge tilfelle trenger man valuta. I et betalingssystem er det penger, i et køsystem er det tid og innflytelse. I betalingssystemet kommer man seg frem ved å betale mer eller påvirke prisen (f.eks. ved å danne kollektiver som kan forhandle på ens vegne). I et køsystem kommer man seg frem ved å forsøke å påvirke beslutningstakere til å endre prioriteringen, enten ved bruk av penger (bestikkelser), ved å få sin sak reklassifisert til noe med høyere prioritering, eller ved å forbruke så mye av beslutningstagerens tid (og dermed penger) at man blir oppfattet som kostbar og dermed slipper foran.

Sykehusledelsen er ansvarlige for budsjettene, men ikke den medisinske vurderingen. De har knappe ressurser, og ressursene blir enda knappere – en ond spiral – hvis ventelistegarantiene aktiveres og de må betale for pasientene på andre sykehus. Dermed er det rasjonelt å prioritere bevisste pasienter fremfor de som ikke klager eller ikke vet om sine rettigheter.

Min familie og jeg har selv vært i flere situasjoner der vår evne til å argumentere vår sak overfor sykehus og støtteapparat på vegne av eldre og yngre slektninger har ført til at vi har fått behandling vi har ønsket – ikke noe ulovlig, bare fortere og bedre enn vi hadde fått hvis vi ikke hadde sagt noe. Leger er påvirkbare som alle andre (særlig hvis du har stort nok medisinsk vokabular til å forstå hva de snakker om og tilgang til Internett). Saksbehandlere i NAV og andre steder har begrenset tid og kunnskap. Det skal ikke mye research til før du kan mer enn den lokale saksbehandleren, som må forholde seg til mange saker, ikke bare din. Evne til å formulere seg, skrive brev, holde tidsfrister og ikke gi seg blir belønnet.

I hvert tilfelle dette har skjedd, har jeg fått litt vondt i magen ved å tenke på de som ikke har kunnskaper og energi til å slåss mot medisinsk arroganse og byråkratisk ansvarspulverisering. Men når det gjelder ens egne, har man ikke noe valg, i hvert fall ikke et valg mange er villige til å ta.

Et betalingssystem er på en måte enklere, men etisk uforsvarlig. Men man må være klar over at et rent køsystem ikke automatisk skaper en etisk løsning – mennesker med ressurser vil alltid vinne over mennesker uten, medmindre vi gjør noe med den høyst naturlige mekanismen som får deg til å foretrekke egne barn fremfor andres.

Løsningen for norsk helsevesen – på lang sikt – ligger ikke i å fikle med insentivsystemer eller å skape enda flere detaljerte regler. Derimot vil det hjelpe å redusere transaksjonskostnadene – gjøre det enklere å koordinere, enklere å vite hvor man står, enklere å vite hva som er tilgjengelig av leger og behandlingsplasser og behandlinger.

Helse-Norge er idag et sammensurium av alderstegne systemer og elendig koordinering – akkurat som Norge har altfor mange kommuner, har man altfor mange medisinske enheter – fastleger, lokalsykehus, spesialsykehus, sykehusregioner – med inkompatible og kronglete systemer, der pasienten ikke får adgang. Forsøk å få tilsendt journalen din, så skal du se: I Norge får du en utskrift på papir, etter å ha mast i evigheter. Her i USA fikk jeg hele greia tilsendt pr. epost, så jeg kunne spare tid for timebestilling og lignende.

Norge, et bittelite land med 5 millioner innbyggere, burde klare seg med ett felles helsesystem, der leger og pasienter begge har adgang (selvfølgelig med forskjellig detaljeringsnivå og rettigheter) Inn mot dette systemet burde man lage grafiske fremstillinger som viser ens rettigheter og automatisk forteller deg at nå kan du søke behandling annensteds, for eksempel ved å krysse av for ønsket alternativ. Det er ingen grunn til at timebestilling skal være vanskeligere enn å booke en flybillett, ingen grunn til at man ikke skal kunne lese sin journal på nettet, ingen grunn til at man ikke skal kunne få eierskap – i praksis, ikke bare prinsipielt – til sine egne helsedata. Og det er ingen som helst grunn til at helsedata skal lagres her og der og overalt, i stedet for et sentralt og godt beskyttet – men samtidig tilgjengelig – sted.

Et slikt system vil ikke fjerne problemet med at ressurssterke personer kan skaffe seg fordeler overfor de med mindre tid, penger og kunnskaper. Men det kan sette dem på en mer like fot – og gi de som overvåker systemet et en bedre oversikt over hva som skjer med helseressursene.

I dag ligger det større helsegevinst i bedre koordinering og administrasjon av helsevesenet enn i utvikling av flere spesialbehandlinger. Men når kommer et gjennomkoordinert system – og hvem taler dets sak?

(Også publisert på min Aftenposten-blogg)

Jeremy Lin ordner opp

Postet den av
Svar

Årets basketsensasjon – en total overraskelse –  her borte i Unaiten er Jeremy Lin, 4. guard på New York Knicks. Han har riktignok spilt i NBA i et år, men har så og si ikke sluppet til på banen. Han var stor stjerne i forfjor på Harvard’s lag, men ingen har noen tro på at noen fra eliteuniversitetene kan spille ball. Han ble plukket opp som benkevarmer på to NBA-lag som ikke brukte ham – og så gikk han som reserve til Knicks, som har gjort det dårlig og desperat trengte en seier. Da han endelig slapp til, gikk det som denne videoen viser:

Siden har han gjentatt bedriften to ganger – 28 poeng mot Utah Jazz to dager etter og 23 poeng og 10 assists mot Washington Wizards to dager etter det igjen. Nå trenger han ikke lenger sove i sovepose hos broren sin.

Det skal sies at dette er delvis en historie om diskriminering – Lin er en av svært få amerikanskfødte aseater som har vært i NBA. Talentspeiderne har rett og slett ikke sett i hans retning. I tillegg – Lin ser liten og slank ut på banen, men han er 1.93 og flytter seg som om han er 1.60.

Norske Twitterier

Postet den av
Svar

Magma: Kunnskap og IT

Postet den av
2

Og dermed er min artikkel om norsk IT-næring i Magma (og de andre artiklene fra EKN-prosjektet også, naturligvis) tilgjengelige på nett. Her er sammendraget, jeg får komme tilbake til de mer spissede konsekvensene av dette etterhvert:

Norsk IT-næring er stor, lønnsom, svært innovativ og kunnskapsbasert, men i liten grad en kunnskapsklynge. Den er svært sentralisert – mest til Oslo/Akershus, med Trondheim og Horten som mindre sentra. Få norske IT-selskaper konkurrerer globalt. De som gjør det, selges ofte ut av landet når de når en viss størrelse og modenhet, men kompetansen blir ofte igjen i Norge. Næringens viktigste samfunnsbidrag ligger i å tilby en kompetitiv arena og en strategisk ressurs for å øke Norges innovasjonskraft, produktivitet og konkurranseevne. Den lave profilen – fordi verdiskapningen synliggjøres i andre næringer – er en utfordring, særlig for rekruttering.

Næringen må opptre mer samlet for å øke teknologiens profil som verdiskaper. Den må kollektivt ta initiativ til ikke bare å fremme teknologibruk, men også til de organisasjons- og prosessendringer som kreves for å utnytte teknologien, særlig i offentlig tjenesteytende sektor. I kortform: Næringen må slutte å selge kundene det de vil ha og heller få dem til å gjøre det de burde gjøre.

Offentlig politisk holdning bør være å holde fingrene fra fatet – næringen trenger ikke hjelp, den er både kilde til og mester i omstilling – og å satse tungt på utdanning av teknisk kompetent arbeidskraft. Norges utfordring ligger i å omsette innbyggernes høye individuelle teknologadopsjon til en like stor evne og vilje til å tilpasse rutiner og tjenester til den nye teknologien. Lykkes det, kan Norge bli en eksportør av en smart offentlighet – og unge, kreative mennesker kan finne lukrative jobber med å skape den produktivitet deres fremtidige velferd vil kreve.

(Oppdatering 7. februar: Audun Farbrot har laget et sammendrag på BIs websider.)

Twitterier

Postet den av
10

Litt å lese på til helgen, som jeg har likt den siste uken:

  • An Abundance of Exoplanets Changes our Universe bit.ly/Ap0krM
    (at noen fortsatt tror vi er de eneste intelligente i universet tyder på dårlig tallforståelse)
  • Leser bit.ly/wjnz1O (fra @morgenbladet) om intelligensforskning. Interessant. Og intelligent. Men liker ikke siste underpunkt.
    (Masse myter om intelligens. Foretrekker Steven Pinkers perspektiver, se her og her.)
  • The Chinese Century Is A Myth andrewsullivan.thedailybeast.com/2012/01/the-ch… via @DishFeed
    (Kina vokser, men USA ligger langt foran.)
  • Big data market survey: Hadoop solutions radar.oreilly.com/2012/01/big-da… via @radar Excellent overview of most interesting developments.
    (Hadoop som platform og Big Data som metafor. Dette blir neste runde for mange IT-sjefer)
  • Why Kodak’s bankruptcy should scare Nokia gigaom.com/2012/01/19/why…
  • Gone in a flash | The Economist econ.st/z6dnDD Excellent and terse description of Kodak’s demise
    (Disrupsjon, igjen.)
  • Teknisk Ukeblad tu.no/it/article2963… via @teknisk Bra intervju med Torger Reve. Akkurat i dag skulle jeg gjerne vært i Oslo. #ekn
    (Håper å få til en diskusjon om IT-industrien når jeg kommer hjem igjen.)
  • Verdensmester ble toppstudent – DN.no: bit.ly/ztnnVO Hadde henne i mitt kurs – svært målbevisst OG samfunnsbevisst.
    (Det betyr ikke automatisk at det er lurt å ansette idrettsfolk. Men kombinasjonen av hode og innsatsvilje er uhyre effektiv.)
  • Winning the Race With Ever-Smarter Machines bit.ly/zmxCUD via @mitsmr
    (Brynjolffson og MacAfees bok i kortform, med interessant tillegg om kombinatorisk innovasjon som mulig vei ut av eksponensiell vekst i prosesseringshastighet)
  • Rasjonell etikk og irrasjonell makt wp.me/p1Ug23-ng
    (tilsvar til tilsvar til kronikk)
  • @Holten Jeg bruker Comic Sans med vilje. Det irriterer en viss type mennesker… Se forøvrig bit.ly/kroDul
    (Det er så lett å ergre endel mennesker….)
  • Interesting evolution of online marketing. My daughter has Birchbox and loves it, I wonder about Trunk club…
    (her datt linkene ut: https://www.birchbox.com/ og https://trunkclub.com/)
  • Hvis jeg var lærer, ville jeg gitt overraskende hjemmeprøve idag. Uten Wikipedia… #SOPA
  • Det er ikke vår skyld! wp.me/p1Ug23-ne
    (et gammelt bidrag til EU-debatten)
  • Manufacturing is changing, and so is productivity wp.me/p1Ug4Q-hZ
    (om problemer med måling av produktivitet på nasjonsnivå i en stadig mer global verden)
  • How a “missed call” in India can control a farm’s water usegigaom.com/cleantech/usin… «Gratis» web-of-things…
    (“Missed calls” – ringe opp og legge på med en gang – bruker store del av Telenors kapasitet i Asia. Men er en effektiv signaliseringsmekanisme for folk som ikke har penger, men mobil. Nå som fjernstyring for vanningssystemer)
  • Why e-books will be much bigger than you can imagine gigaom.com/2012/01/16/rat… Noe for norsk bokbransje!
    (Jada, bokbransjen viser til gode tall og ingen fare. Omtrent som musikkbransjen for 10 år siden og Norsk Data i 1987.)
  • RT @chronicle: Red wine and lies: chroni.cl/yA5imt
    (au da. Vel, kanskje ikke.)
  • What you can learn from your LinkedIn network wp.me/p1Ug4Q-hU
    (nettverksanalyse er moro, og et tastetrykk unna.)
  • Morten Dæhlen om hvorfor norske politikere ikke satser på IKT bit.ly/zE2wiF
    (Komplisert. Og ikke kontroversielt nok. Vi får se hva vi kan gjøre med det.)
  • Half of computing device sales are mobile bit.ly/wFViWl Really interesting graph.
    (Ekstrem bruk av graf,men duverden. 50M iPads forventet i 2012)
  • Deep thinkers list science’s ‘most beautiful theories’:on.msnbc.com/yKGxle via @msnbc
    (noe å lese i helgen)
  • Ville overvåke nettet — skapte paradis for id-tyver « Vox Publica:bit.ly/wTZOuK Noe å tenke på i disse #DLD dager…
    (informasjon vil alltid bli brukt, bare noen finner den. Og de finner den som regel.)
  • Interesting viewpoint on strenght training. Maybe it is this simple. bit.ly/gGrBOM
    (hardcore vekt. Arrgh.)
  • How Cutting-edge Text Analytics Can Help the Obama Campaign Determine What Voters Want slate.me/z9xkOp via @slate #semantics
    (Antakelig fordi Obama-siden fatter seg i fulle setninger.)

Rasjonell etikk og irrasjonell makt

Postet den av
Svar

Min kronikk «Religion bør bli historie» avstedkom en rekke reaksjoner, i Aftenposten fra biskop Laila Riksaasen Dahl 11. januar og fra Hallvard Jørgensen og Silje Kvamme Bjørndal dagen etter. Begge setter spørsmålstegn ved om man kan drive etikk- og verdisynsundervisning uten å basere den på religion, fortrinnsvis den kristne. Riksaasen Dahl mener vi trenger mer enn vitenskap, Jørgensen og Kvamme Bjørndal at vår oppfatning av menneskeverd i dag er en arv fra den jødisk-kristne tradisjon.

For å ta det siste argumentet først: Å si at kristen tradisjon har æren for vårt moderne syn på menneskeverd krever en særdeles snever definisjon av begrepet «menneske». I 1814 hadde Grunnloven en paragraf om at «Jøder eier ikke adgang til riket», en paragraf jeg tviler på var innsatt der av forsamlingens ateister, om de fantes. Siden har kirken akseptert stadig større menneskegrupper som «verdige» – til og med kvinnelige biskoper. Denne utviklingen har ikke kommet innenfra, men fra et press fra samfunnet utenfor – og, hvis man skal se litt kynisk på det, fra et behov for å beholde kunde- og rekrutteringsgrunnlaget. Å fremstille denne langdryge motstand som drivkraften for et moderne menneskesyn er ikke troverdig.

Forskjellen på tro og vitenskap er at vitenskapen endrer mening i lys av nye observasjoner. Riksaasen Dahl fremstiller «tro» på vitenskapen som en egen religion, men vitenskap er kun en fremgangsmåte for å fremskaffe kunnskap som er så korrekt som det er mulig å få den. Den rasjonalitet den er bygget på kan også brukes for å formulere en etikk og et verdisyn som ikke er forankret i religion – FNs menneskerettserklæring, aktuell i disse dager, er et eksempel.

Skolen skal i dag integrere folk med mange livssyn. Skal man overbevise ikke-kristne innvandrere om det norske felleskaps fortreffelighet (ikke det at de fleste av dem trenger å overbevises) kan man ikke begrunne det med religion. Men man kan bruke rasjonalitet til å vise at det er best for alle parter at man oppfører seg skikkelig og respekterer hverandre og de felles regler vi har kommet frem til, håndhevet av ikke-religiøse autoriteter.

Ellers er det interessant – og bra – at selv ikke religiøse lenger henter argumenter fra religiøse skrifter, muligens fordi disse har mistet mye av sin autoritet i en verden der vi stadig vet mer. En annen mulighet er at de er for kronglete: Skal du skape en religion, er det viktig ikke å uttrykke seg for tydelig. Da skaper man behov for fortolkning – og makt til de som fortolker. Denne makten er liten i Norge i dag, men i faget RLE er den der fortsatt.

Den makten bør opphøre.

(Trykket i Aftenposten (minus de siste to avsnittene, noe som gjør tittelen litt underlig) 18. januar 2012. Aftenposten legger ikke ut “korte” innlegg på nettet, så derfor poster jeg denne her og på min Aftenposten-blogg.)

Det er ikke vår skyld!

Postet den av
1

Den såkalte Europautredningen har lagt frem en omfattende rapport (Utenfor og innenfor – Norges avtaler med EU) som viser at Norge tiltrer så og si alt som kommer fra Europa, uten selv å ha innflytelse. Paul Chaffey viser til Plux, en morsom liten bok (full tittel: Plux. Hovedsaklig harmløs. Den norske modellen i Brussel (PDF)) av Kjetil Wiedswang og Per Elvestuen, som beskriver livet i Brussel for norske aspirerende og praktiserende diplomater.

Uansett, Norge har liten eller ingen innflytelse i Europa, men godtar så og si alt. Hvorfor det? Jeg tror det er mange årsaker, men en er ganske enkel, og jeg tror jeg kom på det allerede i 1994, da jeg satt, nokså lamslått, på et hotellrom i London og så en reportasje av EU-avstemningen på BBC. Deretter satte jeg meg ned og forsøkte å skrive en P. J. O’Rourke-inspirert epistel om temaet, uten å få det til i nevneverdig grad. Men konklusjonen er i alle fall klar:

EU-avstemningen har for evig tid eller til oljen tar slutt—hva som inntreffer først er noe uklart—slått fast at vi nordmenn kan si nei.  Dette kan vi nå fortsette å gjøre: Heretter kan vi regjere EØS uten opposisjon, si nei så mye vi vil, og deretter trofast følge ethvert direktiv fra Brussel i trygg forvissning om at det var i alle fall ikke vi som fant på det.

Resten av denne lille epistel kan du lese nedenfor. Bommet på mye, og traff her og der. Akk ja, hvor lite verden endrer seg – nå kan man i alle fall lese mesteparten av norske aviser på nettet.

Les videre →

Bokbransjens fremtid (nok en gang)

Postet den av
4

Når folk slutter å diskutere og i stedet kaller deg inkompetent og oppmerksomhetssøkende, vet du at de har dårlige argumenter. Bjarne Busets innlegg i Aftenposten lørdag («Deprimerende tøv om e-bøker») burde i så måte få meg til å føle meg beæret. Jeg er ingen ekspert på bokbransjen, må vite, og derfor bør jeg ikke uttale meg.

(Nå skal det sies til Bjarne Busets ære at han nok skrev dette litt kjapt og provosert på sin blogg, som Aftenposten så trykket. Vi har diskutert dette mye før (se hans kommentarfelt), og han vet hva han snakker om. Men jobben med å holde den elektroniske fasaden for en bakstreversk bokbransje kan bli slitsom i lengden.)

Mitt fagområde er teknologiutvikling – hvordan teknologi endrer markedsforhold. Den norske bokbransjen er midt i en slik utvikling nå. E-bøker er ikke papirbøker distribuert over Internett, men et mye mer omfattende fenomen – en såkalt disruptiv innovasjon – som kommer til å bryte opp eksisterende strukturer og flytte maktposisjoner. Dette er ikke noe nytt – det samme har skjedd og skjer innenfor aviser, musikk, TV, film, post, telefon, flyreiser og datamaskiner: Noe som før var dyrt og risikofylt (boktrykking, distribusjon og salg) blir billig. Dermed blir det vanskelig for de eksisterende firmaene, med store, dyre (men fremdeles lønnsomme) organisasjoner (bokhandler), å konkurrere med nykommerne. Problemet blir ekstra vanskelig fordi at selv om de skulle vinne i det nye markedet, ville de tjene mindre penger enn de gjør i dag, i hvert fall i begynnelsen.

Derfor er det naturlig at bokbransjen griper til fornektelse (e-bøker selger ikke, og pris betyr lite når man kjøper bøker), liksomtilbud (Bokskya, som tilsvarer musikkbransjens forsøk på å selge enkeltlåter man ikke kunne kopiere til 30 kroner stykket), og myndighetsbeskyttelse (ny boklov som skal sementere bransjeforholdene – inkludert en bestilt rapport som omhyggelig unngår å nevne e-bøker og helt ser bort fra at nettopp det at forlagene eier bokhandlene gjør at de blir strategisk sårbare).

I slike situasjoner trengs det gjerne en utenforstående – Apple for musikk, Amazon for bokhandler – som uforskammet støvler inn og tar markedet. Dette er sunt (og en naturlig del av alt forretnings- og kulturliv). Musikk er nå billigere, og musikerne tjener mer (men fremdeles ikke godt, for det meste.)

Min bekymring ligger i at jeg ønsker at jeg og mine barn skal ha tilgang til god litteratur til en rimelig penge, samt at forfattere skal betales for det de gjør. I dagens situasjon gjør de ikke det – forlagene utgir haugevis av bøker de ikke engang gidder å markedsføre (til fortvilelse for debutantene).

Her vil det komme nye forretningsmodeller – Amazon lar deg nå publisere elektroniske bøker der forfatteren sitter igjen med 70% av inntektene. To kolleger av meg i USA skrev en debattbok og ga den ut elektronisk – den selger som bare det, og de har ikke bare fordelen av at den får stor spredning (fordi prisen er lav) men også at den kommer ut med en gang. Med et forlag og en papirbok måtte de vente i hvert fall et halvt år – boken ville vært mindre aktuell, og de ville tjent mindre penger.

Bokbransjen mener at uten bokhandler og eksisterende forlag dør litteraturen i Norge. Intet kunne være mer feil. Platebutikkene er så å si borte, men folk hører på musikk og lager musikk som aldri før. Men musikkbransjen måtte tvinges over – av Apple. Norsk musikkliv blomstrer i møte med ny konkurranse.

Det samme kommer til å skje innenfor bokbransjen. Men tar det for lang tid, vil de unge, som ikke er særlig fremtredende i bokhandlene i dag, gå over til å lese engelsk fantasy-litteratur, innkjøpt til sine iPhones. Og det ville være et tap for norsk litteratur og det norske språk.

Til kulturministeren: Jeg tror det beste som kunne skje bokbransjen er at de ble tvunget til å konkurrere i det nye markedet. Det kunne man gjøre ved å oppheve momsfritaket, innføre lik (men gjerne lav) moms på e-bøker og vanlige bøker, samt tvinge de tre store forlagene til å kvitte seg med bokhandlerkjedene sine. (De må tvinges – ingen av dem vil gjøre det på egenhånd uten å være sikker på at de andre gjorde det.) Dermed er forlagene fri til å redefinere seg selv som filtre, foredlere og formidlere av litteratur – uavhengig om den kommer på papir eller ikke. Samtidig bør innkjøpsordningen endres slik at den ikke sementerer en situasjon der man kjøper inn tonnevis med papir som sendes til motvillige biblioteker – og setter likhetstegn mellom kvalitet og kvantitet. I stedet kan man lage støtteordninger mer rettet mot forfatterne selv – støtte til selve forfattergjerningen – som redaksjons- og markedsføringshjelp.

Som jeg har sagt før – norske forlag er nærmere fjærpennen enn fjesboka. De trenger en dytt, skal de kunne redde seg selv. Litteraturen trenger vi ikke tenke på – vi kommer fortsatt til å lese bøker som bare det.

Muligens fra forlaget komplett.no.

På tide at religion blir historie

Postet den av
16

Ett familiemedlem var for et år siden oppe til muntlig eksamen i religion for videregående skole. Faget heter «religion og etikk», men spørsmålene gikk på slike ting som i hvilken del av Israel David og Goliat bodde, hvem som er kirkens overhode i Norge, og hva «forsoning» betyr i kristendom.

Eksaminanten mente disse spørsmålene var omtrent like relevante som å spørre om hvor gammel Harry Potter var da han begynte på Galtvort, eller hvem som lever lengst av alver og mennesker i Ringenes Herre. Som illustrasjon på moralske problemstillinger kunne Rowling og Tolkien fungert like bra som bibel, koran eller torá – skillet mellom det gode og det onde er mer utviklet og problematisert, kampscenene mer realistiske og dialogene mer interessante. Dessuten har flere sett filmen.

Min reaksjon er å stille spørsmål ved selve faget. Trenger vi religion som eget fag i skolen?

Kristendomsfaget vinglete utvikling

For 35-40 år siden handlet kristendomskunnskap om bibelhistorie og kristen moral – min barneskole hadde morgenbønn og salmesykkel i klasserommet. Andre religioner og sekulær filosofi var ikke pensum, i hvert fall ikke i praksis. Ikke-kristne elever kunne søke fritak, men det var ikke så mange av dem. Så å si hele Norge var kristent – noen personlig, de fleste i den forstand at de var medlem av statskirken og gikk i kirken på julaften.

Siden har faget endret seg. Det ble KRL (Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering) i 1997, og RLE (Religion, Livssyn og Etikk), etter at KRL ble litt for kristent for den Europeiske Menneskerettsdomstolen. Verken fra KRL eller RLE kunne ikke-kristne elever søke fritak.

I dag går pensumlitteraturen gjennom de ulike religionene: Kristne tenker slik, muslimer slik, buddhister slik, jøder slik, og så videre. Hvem som har rett – og alle kan jo ikke ha rett samtidig – blir det ikke tatt stilling til, i hvert fall ikke offisielt. Hva læreren faktisk gjør, varierer.

Nye fronter

Vi lever i dag i en verden der kunnskapen vinner frem, i hvert fall så lenge man holder seg unna Kanal FEM og Dagbladets forsider. Vi finner fakta på Internett, kommuniserer daglig med folk fra andre kulturer, forstår mer om hvordan hjernen fungerer, og finner beboelige planeter utenfor vårt eget solsystem. Det er færre kriger og mindre vold i verden, delvis på grunn av mer verdenshandel, delvis fordi hemmelighold blir vanskeligere. Vi har fått et annet verdensbilde, en annen forståelse for vår stilling – som personer, som nasjon, som menneskehet.

Religionskrigene er stort sett over, med unntak av interne konflikter som mellom sunni- og shiamuslimer. «Krigen mot terror» har mistet sine religiøse overtoner siden Bush gikk av. Internett-skribenter skriker opp om religiøse farer, men ser man litt mer nøkternt på det, preges kommunikasjon mellom religioner i dag av høflig samtale – og tilløp til en felles religiøs front for religion som livsgrunnlag heller enn rasjonalitet. Intellektuelt sett har ateistene – anført av Dawkins, Hitchens, Harris og Dennett – opplevd størst fremgang: I USA som relativt nylig legitimisert livssyn, i Norge som uuttalt realitet.

Rent praktisk

Et tilbakevendende problem er svake prestasjoner i basisfagene – muligens fordi skolens ansvar er økt fra faglighet til oppdragelse. Som Ingar Gleditch, en meget dyktig historielærer, har uttrykt det:

Rusproblemer, incest, rasisme, trafikkulykker, spilleavhengighet, båtføreropplæring, overvekt, mobbing, spiseforstyrrelser, seksuelle overgrep, vold mot kvinner, HIV/AIDS, konfliktløsning, mangel på søvn, mangel på mosjon, mangel på frokost, mangel på frukt, mangel på en hobby, mangel på farsrollemodeller, mangel på venner, tobakksforebygging, ensomhet, nettvett, islamisme, meditasjon, yoga, skismøring, sykkelferdigheter, integrering, tannstell, diskriminering, homofili, entreprenørskap, medisinering, resirkulering, kroppsfiksering, dyrehold – ja hva det enn skulle være, så er alltid universalsvaret: «Dette må inn i skolen!»

Hvis alt skal inn, hva skal man ta ut? (Opplagt skriftlig norsk sidemål, men den debatten skal jeg la ligge her.)

I stedet bør vi splitte religionsfaget. Etikk- og moraldelen hører naturlig hjemme i samfunnsfagene: Hvordan man skal oppføre seg og hvilke verdier bør man ha for å fungere innenfor og bidra til et liberalt demokrati? Religionsdelen bør bli historie, bokstavelig talt – en del av et utvidet historiefag, underkastet de krav til kildekritikk og konsekvensanalyse god forskningsskikk krever. Dette vil gi en mulighet for å sette religionen inn i en historisk sammenheng (der den har hatt størst betydning) og å diskutere samfunnsverdier og etikk ut fra et sekulært standpunkt – en demokratiundervisning som ikke utelukker noen ved at den kobles opp, om enn implisitt, med et bestemt religiøst syn.

Et vitenskapelig fundament

Dette ville også klargjort at skolen i dag er fundamentert på vitenskapelighet, om at beslutninger skal fattes og verdensbilder formes på grunnlag av fakta, helst vitenskapelige sådanne. RLE slik faget ser ut i dag representerer ikke noen sentral forskningstradisjon (utenom teologi) og har blitt redusert til en merkelig blanding av diskret misjonering (når Kr.F. har regjeringsplass) til en slags antropologisk anbudsrunde for skolebarn, der religionene kappes om å presentere seg om tolerante og fremsynte.

I alle andre fag studerer vi fakta, i religionsfaget skal vi forholde oss til ulike former for eventyr, uten at vi kan kritisere dem (da kan man støte medelever eller læreren). Resultatet er at opportunistiske dilettanter som prinsesse Märtha Louise kan komme på TV og reklamere for sin virksomhet uten at man stiller kritiske spørsmål. Tro, må vite, står utenfor kritikk.

Men tro er noe vi kan gjøre i kirken, moskeen, synagogen eller tempelet. I undervisningssammenheng bør vi holde oss til virkeligheten.

Religion som eget fag bør derfor, bokstavelig talt, bli historie.

(Kronikk i Aftenposten 8.1.2012 – gjengitt her samt på min blogg på Aftenposten.no siden redaksjonen ikke har lagt den på nettet. Antakelig fordi det er helg…

Oppdatering 9.1: Ligger nå på Aftenpostens Meninger-side. Sykdom i redaksjonen i helgen…)

Folkeskolen

Postet den av
2

Jeg fikk en e-post idag, fra Brookline High School, som jeg tidligere har skrevet om – og den illustrerer en interessant forskjell mellom amerikanske og norske skoler. Det skal ansettes ny rektor, og e-posten handlet om hvem som skulle intervjue kandidatene:

The following parent, teacher, administrator and student representatives have been selected to assist us with initial interviews.

Administrators.  nn (METCO Director), nn (Visual Arts Coordinator), nn (BHS English Department Chair) and nn (BHS Social Studies Department Chair)

Parents.  nn, nn, nn, nn, nn, nn and nn

Students.  nn (Freshman), nn (Sophomore), nn (Junior) and nn (Senior)

Teachers.  nn (Associate Dean), nn (Associate Dean), nn (Library), nn (Social Studies), nn (Special Education), nn (BATV), nn (Science) and nn (Performing Arts)

I want to thank the PTO Presidents for their assistance in identifying parent members of the Interview Team, nn (Brookline Educators Union President) for her work in selecting teachers, and Associate Deans nn and nn for identifying students.  Initial interviews will be held during the second week in January and, therefore, no additional information regarding the search will be made public until we announce finalists.  This should occur on or before Friday, January 27, 2012.

Jeg skal ikke vurdere om dette er en god eller dårlig måte å ansette rektorer på, men den er i alle fall interessant, og sier noe om forholdet og det lokale eierskapet til skolen.

Mitt inntrykk er at grunnutdanning i USA i mye større grad enn i Norge er noe som tilhører lokalsamfunnet, med alle de fordeler og ulemper det innebærer. Folk bryr seg om kvaliteten på den lokale skolen, ikke minst fordi det påvirker husprisene i området, og man ser ofte byer (i USA bor man stort sett i små byer) fremheve hvor mye penger de bruker på skolen eller til og med hva gjennomsnittslønnen (!) for lærerne er. Skolen ligger gjerne i sentrum av byen, ofte med litt monumental arkitektur (i tillegg til bibliotekene, som også ofte fremholdes som tegn på velstand og fremgang i en by.)

Som sagt, jeg skal ikke påstå at dette er en bedre eller dårligere måte å gjøre ting på enn hva vi gjør i Norge (der rektor tilsettes sentralt og lærerlønninger forhandles sentralt). Men det er en meget interessant forskjell.