Månedlige arkiver: mars 2012

Ekspressvår i Boston

Postet den av
1

cameraroll-1332865121.073435Mark Twain sa engang at “hvis du ikke liker været i New England, vent en time.” I følge datter nummer tre har han ikke rett – du må vente i alle fall en dag. Men så endrer det seg i alle fall radikalt: I dag er det knallbå himmel, iskald vind, 8 plussgrader og jeg har skjerf, hansker og foret vinterjakke. Torsdag og fredag i forrige uke var det henholdsvis 27 og 23 grader og jeg syklet til jobben i T-skjorte og shorts…

cameraroll-1332865098.080642

Uansett, den plutselige varmebølgen fikk allverdens trær til øyeblikkelig å springe ut (og jeg mener øyeblikkelig, da jeg kom på jobben kl. 0900 torsdag kunne man såvidt se grønnskjær, ved lunsjtider så det ut som på disse bildene. Tatt med iPad i dag – mirakuløst nok har trærne beholdt blomstene trass i kulde og hard vind (stormkast i går).

cameraroll-1332865116.430359

Jeg aner ikke hva slags trær dette er, men det er i alle fall en fornøyelse å spasere ned Main Street på Kendall Square for å spise lunsj, trass i vinden…

Oppdatering: I følge en kollega heter denne tretypen Bradford Pear og er en versjon av Callery Pear. De plantes som ornamenter på grunn av blomstringen, flotte høstfarger, og siden de ikke bærer nevneverdig frukt.

Ledig leilighet og bil i Boston fra august

Postet den av
Svar

For ordens skyld: Denne «annonsen» har gått ut på dato…

IMG_4060Jeg har sabbatsopphold på MIT frem til september, men kommer til å flytte ut ca. 1. august. Siden jeg har bodd i Boston i flere omganger (tilsammen 8 år) har jeg erfaring i å skaffe og møblere leiligheter – og nå er jeg på jakt etter en akademikerfamilie som kan tenke seg å overta leiligheten med møbler og det hele. Jeg skal også selge bilen vi har brukt her omtrent da.

IMG_4056Leiligheten er på 1700 kvadratfot (158 kvm, bruttotall, inkluderer et stort walk-in closet/loft som kan brukes som soverom i et knipetak.) Leien er $2400 i måneden (inkluderer ikke strøm/gass/olje, men mine amerikanske venner mener jeg har gjort et kupp.) IMG_4057Leiligheten ligger i de to øverste etasjene i et fireetasjers hus, i en blindgate (18 East Milton Rd, Brookline, MA, men maps.google.com viser feil hus, det er det nest siste på venstre hånd inn gaten). Svært trygt område utmerket “walk score”. Avstanden til Brookline High School, en utmerket videregående med god erfaring med utenlandske barn er 5 minutters gange. I følge husverten er det to gode barne/ungdomsskoler i nærheten. Det er fire 4 minutter til T-banen, og det tar ca. 10 minutter å sykle til Boston University og Longwood-området (der alle forskningssykehusene er), 20 minutter til Harvard eller MIT.

IMG_4067Leiligheten har to bad (det ene med badekar, det andre med dusjnisje med dør,) et stor soverom nede, stoooor og fin stue/kjøkken, to soverom (med en litt merkelig planløsning, hemsaktig, men privat) oppe. Stort loft/walkin closet, som også kan brukes som soverom i et knipetak (til korttidsgjester, for eksempel.) Reservert parkering til en bil på gaten, skal IMG_4063man leie parkeringsplass i Brookline koster det fra $80-200 i måneden. Oljefyring, peis, pelletsovn på kjøkkenet, hardwood floors i nedre etasje, kort heldekkteppe oppe i soverommene). Lyst og luftig, hvitmalt, svært hyggelig å holde selskap her.

Kjøkken med oppvaskmaskin, to ovner, mikrobølgeovn, gasskomfyr, vask med kompostkvern. Vaskemaskin og tørketrommel IMG_4058på badet nede. Oppvask- og vaskemaskiner er relativt stille, noe som ikke er en selvfølge i USA. Vi har kjøpt kjøkkentøy fra IKEA, samt endel elektrisk kjøkkenutstyr (toaster oven, blender, etc.)

Fantastisk hyggelig husvert som bor i 1. etasje og hjelper til hvis det er noe. Leiligheten er fleksibel – passer fint for et par med 1-2 barn. Men det går fint an å være mange – til jul IMG_4059var vi vi var syv mennesker (meg og kone, datter nr 3, samt døtre 1 og 2 med hver sin kjæreste) + to hunder i fire uker, det gikk utmerket.

Planen var å la den norske familien overta alt vårt utstyr (fullt kjøkkentøy, sofa, to lenestoler, kjøkkenbord med stoler til seks, to brede gode senger, to skinn kontorstoler, lamper, støvsuger, toaster oven etc.) Alt er kjøpt på IKEA for adskillig lavere priser enn det vi har i Norge, og jeg skal ha halvparten av hva vi har betalt (har det meste av kvitteringer).

imageBilen er en sølvgrå 2002 Mercedes E320 stasjonsvogn med firehjulstrekk (stor fordel når det sner her) med syv seter (klappsete bakerst), skinninnredning, air conditioning, automatgir, innebygget GPS, setevarme foran, elektriske memoryseter foran, takluke, alt man kan ønske seg. Den har gått 150000 miles, og ettersees av eieren av det beste brukt-Mercedes-verkstedet i Massachusetts (www.virtualeas.com). Jeg er litt interessert i gamle biler (har en veteran-Mercedes jeg kjøpte her for noen år siden), og kjenner verkstedet personlig. European Auto Solutions har humør, kunnskaper og gjerrig timeskriving – som jeg pleier å si, det verkstedet er grunn god nok til å kjøpe en brukt Mæsje.

Bilen kjøpte jeg for $7200, selger den for samme pris, har puttet inn ca. $2200 selv (ny dynamo og vannpumpe, litt annet). Svært lite rust (Mercedes hadde litt rustproblemer 1999-2004, denne er helt ren bortsett fra en flekk på bakdøren.) Kjører som en drøm, masse hestekrefter og komfort, tur-retur NY på 7 timer med snittfart 58 mph. Det er noen små feil igjen (motorfestene litt lave, venstre kanal på stereoanlegget virker ikke.) Jeg har ikke brydd meg med det, men jeg tror det koster ca. $1200 å få bilen i helt feilfri stand, hvis man skulle ønske det. Men det er ikke nødvendig.

(Vi har også en herresykkel og en damesykkel til salgs, kjøpt brukt, hel og fin stand.)

Så med det – skal du på sabbat i Boston, så kan du overta en fiks ferdig tilværelse og slippe å bruke tid på innkjøp og annet. Leiligheten er perfekt for Harvard, MIT, BU, Northeastern, mange andre universiteter, alle de store forskningssykehusene i Longwood-området, og Boston sentrum.

Send meg epost (self@espen.com) for flere bilder, skulle det være interesse.

Piratmatematikk

Postet den av
Svar

Jeg har i min tid hatt endel krangler med musikkindustrien, som i likhet med mange andre innholdsbransjer har en ganske innbitt motvilje mot nye ting – og bruker ganske dramatisk språk, og ikke minst ganske dramatiske tall for å pukke på og utvide sine allerede ganske drakoniske rettigheter. (Nå skal det sies at europeisk og særlig norsk platebransje er litt mindre markskrikerske enn den amerikanske musikk- og filmbransjen, men likevel.)

Her er i alle fall en festlig video med Rob Reid, (via BoingBoing) som kikker litt på tallene bak den amerikanske plate- og filmbransjens katastrofemeldinger og, vel, finner ut at humor er det eneste perspektivet som fungerer:

Som Tim O’Reilly har sagt: “Reguleringer skal beskytte fremtiden mot fortiden, ikke fortiden mot fremtiden.” I disse DLD-dager burde noen og enhver tenke litt på det.

(Og hvis du vill ha mitt perspektiv på hva som skjer, så finner du det her og her.)

Den skolen vi fortjener

Postet den av
Svar

(Dette innlegget skrev jeg i juni 2011, og glemte det i kladdefolderen. Så, noe sent levert…)

It is difficult to get a man to understand something, when
his salary depends upon his not understanding it.
Upton Sinclair: I, Candidate for Governor: And How I Got Licked (1935)

Joel Klein, tidligere statsadvokat (han er kjent for sin rolle som aktor i rettssaken mot Microsoft for noen år siden) avslutter åtte år som ansvarlig byråkrat for New Yorks skoler med en fantastisk artikkel om hvordan fagforeninger og politikerne de har kjøpt forsvarer et stadig dårligere skolesystem mot endringer. (I parentes bemerket – forskjellene mellom skoler i USA er svært store – i Brookline, MA der vi bor dette året er skolene utmerket og i endel dimensjoner langt foran Norge)

Situasjonen Klein beskriver er grotesk – politikere får støtte (med penger og stemmer) av lærernes fagforeninger og (med innflytelse i hvilke skoler barn blir plassert) av skolerådene, mot at de beskytter lærerne mot konsekvensene av dårlig arbeid og byråkratene mot alle endringer. Lærerne har godt betalte stillinger med livslang pensjon (de kan gå av ved 55), og lønninger som starter lavt, men øker med ansiennitet. Ingen – absolutt ingen – skal sparkes, i følge fagforeningene, noe som resulterte i de berømte “rubber rooms” der ubrukelige lærere (600 av dem i New York alene) ble oppbevart i påvente av at man skulle finne ut av hva man skal gjøre med dem. Fagforeningslederne sier rett ut at deres jobb er å sette medlemmene først, og at barna kun blir hensyntatt når de begynner å betale fagforeningskontingent.

Joel Klein har kjempet heroisk mot dette systemet, og har, sammen med en rekke andre, som Michelle Rhee i Washington (der situasjonen var enda verre og “alle” til slutt forsto at noe måtte skje) fått til noen endringer. I USA foretar man tester av skoleelever på ulike klassetrinn, og man kan faktisk måle lærerkvalitet, slik LA Times gjorde ved å sammenligne elevenes prestasjoner før og etter et år med en lærer. Han har fått opp antallet “charter schools”– privateide skoler som konkurrerer med de offentlige – med 40 000 elever og like mange på venteliste. Og han har slått et slag for innovasjon i klasserommet, med online differensiert undervisning og andre pedagogiske innovasjoner. Men han sliter med gjennomslag fordi alle belønningssystemer og organisasjonsstrukturer er bundet opp til standardisert klasseromsundervisning med en lærer per 30 elever.

Hva har dette med oss å gjøre?

I Norge har vi ikke politikere som får pengestøtte fra interesseorganisasjoner – i hvert fall ikke i kontanter – og vi har ulike versjoner av fritt skolevalg endel steder. (Noe som er en kilde til artige overskrifter hver gang en politiker setter barna foran partiprogrammet, for øvrig.) Dermed er det å flytte barn mer et spørsmål om forholdene i hjemmet enn foreldrenes forhold til en beslutningstaker. Norge er naturligvis mye mindre enn USA, så utslagene blir ikke så voldsomme, nærmest uansett.

Men vi har noen av de samme problemene. Som Klein sier:

By recruiting teachers mostly from the middle and bottom of their college classes, as America has done for decades now, not only did we not get the talent we needed, but we also fostered a culture where excellence and merit don’t matter.

Dette utsagnet synes jeg stemmer godt på det norske skolesystemet også. Det betyr ikke at jeg dermed vil hevde at det står like dårlig til i Norge som i USA – gitt av vi har en liten og homogen befolkning, vil ikke utslagene bli like dramatiske. Men det er et faktum at det skal mindre til for å komme inn på lærerutdanning enn de fleste andre utdanninger, samt at mange kandidater slutter i skolen etter nokså kort tid – det såkalte “praksissjokket”. Det er ikke lett å være lærer. Som Tom Colbjørnsen sa på en tilstelning her på BI forleden: “Jeg blir ofte beskyldt for å jobbe på en vernet arbeidsplass, men når jeg har 600 studenter i storauditoriet, er ti minutter inn i en forelesning, ser mobiltelefonene komme ut og vet at jeg har halvannen time igjen – da føler jeg meg ikke særlig vernet!”

Nettopp det at læreryrket er tøft skulle tilsi at man betalte og rekrutterte folk med de beste forutsetninger for det. Hittil har jeg ikke sett mye fokus på dette – bare vakre ord. Når kommer konkrete tiltak fra lærernes egne organisasjoner?

Caseundervisning og utdanningskonkurranse

Postet den av
1

Av og til får man utfordringer man er stolt over å bli tilbudt, men også litt skremt av. Denne uken har jeg en slik: Jeg skal, sammen med min gode venn Bill Schiano og mester-foreleser professor Jim Heskett, undervise kurset The Art and Craft of Participant-Centered Learning på Harvard Business School. Kurset går over to dager og tilbys forelesere fra universiteter og business schools over hele verden – de underviser business, jus, medisin og andre fag der diskusjonsbasert undervisning står sentralt.

Å få forelese dette kurset er en stor ære – det er vanligvis forbeholdt faculty fra Harvard Business School (jeg kjenner faktisk ikke til andre utenfra Harvard som har undervist dette før.) Det er også en utfordring: Jim Heskett er en av de beste forelesere jeg noensinne har møtt (min kollega Bill er ikke så ille han heller), og det føles litt som å bli sammenlignet med Michael Jordan eller Petter Northug. Samtidig er Jim en fantastisk person å samarbeide med, med massevis av erfaring og selvtillit nok til å ville spille sine kolleger gode. Kurset avholdes på Harvard, og bare det blir en opplevelse i seg selv – vi bruker Harvard’s utrolige case-klasserom med kritt-tavler, videokameraer og en hesteskoformet layout med massevis av gjennomtenkte detaljer som gjør det lettere å fasilitere undervisningen som faktisk diskusjon og ikke bare sekvensielle monologer.

Case-undervisning som pedagogisk metode

Jeg er en gjennomført entusiast hva gjelder case-basert undervisning og bruker det så mye jeg kan i mine kurs. På Harvard bruker man 100% (vel, 95%, noen forelesninger blir det jo) case-undervisning, ut fra tankegangen at skal man lære seg å bli leder (eller diagnostiker eller advokat) må man ikke bare lære seg å anvende teori, men også å kunne analysere komplekse situasjoner, finne en løsning, og argumentere for den mot og med sine medstudenter. Som David Weinberger sier – i en moderne verden kan man havne i en situasjon der “the smartest person in the room is the room” – eller med andre ord, hvis man samler 30-90 erfarne og kunnskapsrike mennesker i et rom, vil de sammen komme til bedre løsninger enn foreleseren – og de vil lære noe av den kollektive prosessen med å komme dit.

Case-basert undervisning fungerer utmerket på steder der kultur, infrastruktur, forelesers bakgrunn (man må være generalist og det hjelper stort å ha praktisk erfaring), administrative prosesser og studentenes utdannelse og erfaringsgrunnlag ligger til rette for undervisningsformen – typisk steder som Harvard, INSEAD, IMD, Indian School of Business og London Business School. Metoden krever disiplin, artikuleringsevne og mye forberedelse både fra forelesers og studenters side. Dette kan være vanskelig å få til i et miljø der studentene forventer å bli servert kunnskap ferdig pakket – og enkelte mener de ikke engang trenger å møte opp på forelesningene. (Dette er ikke de eneste utfordringene case-undervisning har – for eksempel er språkproblemer og kulturforskjeller et større moment enn det har vært før.)

For å kunne gjennomføre case-undervisning under slike forhold, må man forberede kurs og studenter mye mer eksplisitt enn man trenger å gjøre på et sted der case sitter i veggene. For noen år siden satte jeg meg ned for å skrive en kort liten veiledning for mine kolleger om dette – for eksempel om hvordan man skal holde kontrollen i klasserommet – og endte opp med en liten bok kalt Forventninger, flyt og feedback: Hvordan drive offensiv, involverende diskusjonsundervisning.Den har ikke akkurat vært en bestselger, men jeg brukte litt tid sammen med min kollega Bill, presenterte den for Harvard Business Press, som er ansvarlig for å spre budskapet om case-undervisning – og i første omgang lar de oss undervise et kurs. Et problem er nemlig at mange kommer til disse kursene, går hjem og forsøker, og finner ut at det er for mye arbeid. Bill og jeg har fått det til, til en viss grad i alle fall, og dermed har vi erfaring å dele.

Caseundervisning som konkurransefortrinn

Så hvorfor (rent bortsett fra at undervisningen blir bedre) skal man begynne med caseundervisning? Det er dyrere å gjøre, krever mye mer av studentene (som for et helsestudio – en del av dem tror man kan forbedre seg ved assosiasjon heller enn perspirasjon) og krever at man ansetter folk med næringslivserfaring og skikkelige undervisningsevner. Gitt at de som vil ha case-undervisning kan dra til berømte institusjoner i utlandet – hva er vitsen?

Svaret ligger i hva som er i ferd med å skje med undervisningsmarkedet som et resultat av teknologisk utvikling. Undervisningsinstitusjoner lager ikke alt sitt materiale selv – de trekker på hverandre, og kvalitetsmateriale har en tendens til å komme fra de beste institusjonene (enten det nå er universiteter eller akademiske forlag), men bli levert av de som er nærmere markedet, enten det gjelder geografisk nærhet eller språklig preferanse. Denne rolledelingen er i ferd med å endres – de store institusjonene tar over større og større deler av markedet. De legger opp til at man kan ta deres kurs billig eller gratis over internett (MIT med MITx er det mest kjente eksemplet, med Khan Academy som en interessant parallel innenfor videregående skole-nivået) og setter opp lokale skoler og filialer i attraktive markeder (som INSEAD i Singapore og Abu Dhabi). Forlagene leverer ferdige elektroniske kurspakker (Pearson Higher Education leder an her) og dermed blir foreleserne utbyttbare arbeidere (flere og flere kurs i USA leveres av temporært ansatte forelesere med dårlige arbeidsbetingelser.)

Alt dette gjelder tradisjonell undervisning, der man hører på en foreleser og gjentar hva denne personen har sagt på eksamen. Hvorfor skal jeg høre på en norsk foreleser dersom jeg kan se en video med de beste foreleserne i verden? (Eller, for den saks skyld, den beste foreleseren i Norge?) Videoforelesninger er billigere og ofte bedre, siden undervisningskvalitet belønnes dårlig innenfor universiteter og mange faculty helst vil slippe å undervise. Dermed er man over på en modell med videoforelesninger, med studentassistenter eller doktorgradskandidater til å gjøre kjedelige ting som å sette karakterer og svare på spørsmål. Denne utviklingen har allerede kommet langt på de store universitetene i USA (se Clayton Christensen’s glimrende Disrupting Class: How Disruptive Innovation Will Change the Way the World Learns for eksempel), og vil komme til Norge også (om den ikke allerede har gjort det.) For ikke-gradsgivende undervisning vil ting bli levert gjennom agenter (konsulentselskaper og lignende) basert på ferdige opplegg. Og når undervisning blir lavt betalt – hvordan skal man finansiere høykvalitets personale og samtidig ha tid til forskning?

Svaret ligger i å skape en tjeneste som bare kan leveres lokalt – som diskusjonsbasert undervisning (enten man nå baserer den på cases eller annet materiale.) I denne typen undervisning oppstår verdien – kunnskapen – som et resultat av komplekse prosesser i klasserommet og sammensetningen av studentene. Undervisningskvalitet – og selektivitet av studenter – blir dermed et konkurransefortrinn som ikke like lett lar seg utkonkurrere av billige standardløsninger. Får man opp kvaliteten, kommer studentene fordi de ønsker å treffe ikke bare foreleseren, men også hverandre – og dermed har man en god spiral gående.

Det har vært min personlige strategi – hold kurs som er gode (vel, for det meste i alle fall), men arbeidskrevende, slik at man får de beste studentene til å velge det (og slipper turistene). Med bedre studenter blir undervisningen bedre, og dermed er den gode spiralen igang. Det gir interessante undervisningsdager, kontakt med interessante mennesker, og interessante undervisningsoppdrag andre steder i verden. Jeg er nokså sikker på at dette gjelder ikke bare for enkeltpersoner, men også for studiesteder.

Nok om det…

Jeg har i alle fall et kurs å holde. De 52 studentene er fra ca 34 institusjoner, noen av dem svært kjente, og, etter navnene å dømme kommer de fra hele kloden.

Dette blir en utfordring jeg gleder meg til – hvem vet hvilke gode spiraler den kan sette i gang?

Det underkoordinerte helsevesenet

Postet den av
7

Aftenposten melder om “triksing” i helsevesenet – sykehus prioriterer pasienter som truer med å benytte seg av sine rettigheter. Disse pasientene kan dra til et annet sykehus, eller til utlandet, og dette må bekostes av det sykeshuset som er ansvarlig for dem.

Det som forundrer meg er at noen er forundret over at dette skjer. Det finnes bare to måter å tilordne knappe ressurser på: Betaling eller kø. I begge tilfelle trenger man valuta. I et betalingssystem er det penger, i et køsystem er det tid og innflytelse. I betalingssystemet kommer man seg frem ved å betale mer eller påvirke prisen (f.eks. ved å danne kollektiver som kan forhandle på ens vegne). I et køsystem kommer man seg frem ved å forsøke å påvirke beslutningstakere til å endre prioriteringen, enten ved bruk av penger (bestikkelser), ved å få sin sak reklassifisert til noe med høyere prioritering, eller ved å forbruke så mye av beslutningstagerens tid (og dermed penger) at man blir oppfattet som kostbar og dermed slipper foran.

Sykehusledelsen er ansvarlige for budsjettene, men ikke den medisinske vurderingen. De har knappe ressurser, og ressursene blir enda knappere – en ond spiral – hvis ventelistegarantiene aktiveres og de må betale for pasientene på andre sykehus. Dermed er det rasjonelt å prioritere bevisste pasienter fremfor de som ikke klager eller ikke vet om sine rettigheter.

Min familie og jeg har selv vært i flere situasjoner der vår evne til å argumentere vår sak overfor sykehus og støtteapparat på vegne av eldre og yngre slektninger har ført til at vi har fått behandling vi har ønsket – ikke noe ulovlig, bare fortere og bedre enn vi hadde fått hvis vi ikke hadde sagt noe. Leger er påvirkbare som alle andre (særlig hvis du har stort nok medisinsk vokabular til å forstå hva de snakker om og tilgang til Internett). Saksbehandlere i NAV og andre steder har begrenset tid og kunnskap. Det skal ikke mye research til før du kan mer enn den lokale saksbehandleren, som må forholde seg til mange saker, ikke bare din. Evne til å formulere seg, skrive brev, holde tidsfrister og ikke gi seg blir belønnet.

I hvert tilfelle dette har skjedd, har jeg fått litt vondt i magen ved å tenke på de som ikke har kunnskaper og energi til å slåss mot medisinsk arroganse og byråkratisk ansvarspulverisering. Men når det gjelder ens egne, har man ikke noe valg, i hvert fall ikke et valg mange er villige til å ta.

Et betalingssystem er på en måte enklere, men etisk uforsvarlig. Men man må være klar over at et rent køsystem ikke automatisk skaper en etisk løsning – mennesker med ressurser vil alltid vinne over mennesker uten, medmindre vi gjør noe med den høyst naturlige mekanismen som får deg til å foretrekke egne barn fremfor andres.

Løsningen for norsk helsevesen – på lang sikt – ligger ikke i å fikle med insentivsystemer eller å skape enda flere detaljerte regler. Derimot vil det hjelpe å redusere transaksjonskostnadene – gjøre det enklere å koordinere, enklere å vite hvor man står, enklere å vite hva som er tilgjengelig av leger og behandlingsplasser og behandlinger.

Helse-Norge er idag et sammensurium av alderstegne systemer og elendig koordinering – akkurat som Norge har altfor mange kommuner, har man altfor mange medisinske enheter – fastleger, lokalsykehus, spesialsykehus, sykehusregioner – med inkompatible og kronglete systemer, der pasienten ikke får adgang. Forsøk å få tilsendt journalen din, så skal du se: I Norge får du en utskrift på papir, etter å ha mast i evigheter. Her i USA fikk jeg hele greia tilsendt pr. epost, så jeg kunne spare tid for timebestilling og lignende.

Norge, et bittelite land med 5 millioner innbyggere, burde klare seg med ett felles helsesystem, der leger og pasienter begge har adgang (selvfølgelig med forskjellig detaljeringsnivå og rettigheter) Inn mot dette systemet burde man lage grafiske fremstillinger som viser ens rettigheter og automatisk forteller deg at nå kan du søke behandling annensteds, for eksempel ved å krysse av for ønsket alternativ. Det er ingen grunn til at timebestilling skal være vanskeligere enn å booke en flybillett, ingen grunn til at man ikke skal kunne lese sin journal på nettet, ingen grunn til at man ikke skal kunne få eierskap – i praksis, ikke bare prinsipielt – til sine egne helsedata. Og det er ingen som helst grunn til at helsedata skal lagres her og der og overalt, i stedet for et sentralt og godt beskyttet – men samtidig tilgjengelig – sted.

Et slikt system vil ikke fjerne problemet med at ressurssterke personer kan skaffe seg fordeler overfor de med mindre tid, penger og kunnskaper. Men det kan sette dem på en mer like fot – og gi de som overvåker systemet et en bedre oversikt over hva som skjer med helseressursene.

I dag ligger det større helsegevinst i bedre koordinering og administrasjon av helsevesenet enn i utvikling av flere spesialbehandlinger. Men når kommer et gjennomkoordinert system – og hvem taler dets sak?

(Også publisert på min Aftenposten-blogg)