Ideologi som kategoriseringsimperativ

En av gledene ved å ha undervisningsfri (som jeg har dette semesteret, for første gang på ni år) er å kunne lese Morgenbladet med en kopp kaffe en fredag morgen, i stedet for å stresse avgårde til forelesningssal og veiledning. Jeg dysser ned min indre Weber ved å vise til at den tiden som går med til å lese avisen, er den tiden jeg ellers ville brukt til å stå i kø eller sitte på bussen, samt at bloggskriving med et nødrop muligens kan kalles faglig arbeid. Eller i alle fall avkobling.

Uansett, Morgenbladet er usedvanlig bra denne uken, ikke minst på grunn av Lasse Midtuns glimrende essay "Kommunismen som antihumanisme", en anmeldelse av tre nylig oversatte bøker om henholdsvis Lenin, Stalin og Mao. Anbefales for alle som ikke måtte skjønne hva som egentlig lå bak gymnaslærer Pedersen. Jeg leste deler av Mao-boken i USA i November, og fikk vel bekreftet det jeg ante etter å ha snakket med kinesere som levde gjennom kulturrevolusjonen.

En ting som slår meg den voldsomme trangen til kategorisering som gjennomstrømmer politisk debatt. Jeg var på et møte i Fritt Ord for litt siden, et nokså kjedelig møte om blogging og journalisme. En journalist fra Klassekampen sa mye rart, ikke minst understreket hun at en fare med blogger var at det var uklart hva slags ideologi som lå bak. Det skulle være viktig at man var medlem av en synlig gruppe eller tonet ideologi, slik at man visste hvor folk kom fra.

Etter mitt skjønn er jo dette stikk i strid med forutsetningen for all dialog: I en dialog skal man høre på argumentene i seg selv, uavhengig av hvem det er som fremsetter dem (innenfor rimelighetens grenser, i alle fall.) Og det er kanskje her ideologiene faller sammen: Man ønsker ikke å høre ubehagelige sannheter, fordi de krenker ens verdensbilde. Islamske og for den saks skyld kristne fundamentalister (som f.eks. biskopen i Oslo) ønsker ikke at fakta som strider med deres verdensoppfatning skal komme frem – og betegner derfor selve faktafremstillingen som et ideologisk angrep.

Den amerikanske (liberal-konservative, for all del) humoristen P. J. O’Rourke sier at forskjellen på ideologi og dialog er at ideologene aldri kaster ting – slik anti-semitter fortsetter å henvise til The Protocols of the Elders of Zion, for eksempel, eller new-age aper fortsetter å snakke om at vi bare bruker 10% av hjernen og derfor har uante mentale muligheter. Det faktum at disse tingene er avvist som henholdsvis fabrikasjon og tullprat spiller ingen rolle – man hører ikke kritikken selv om den er aldri så knusende, men avviser den ved å kategorisere motstanderen som tilhørende en gruppe som ikke har meningskraft.

Det klages mye over at ideologiene har mistet sin makt, at man ikke har "skikkelige" politiske diskusjoner lenger, at politikere er blitt administrerende direktører for sine land og ikke har handlingsrom. Jeg synes det er strålende – de fleste ideologier har en lei tendens til å trekke  i retning av tyrannier hvis de får slippe til. Anti-ideologi som ideologi er også farlig når den blir for ideologisk.

Nuvel, på tide å gjøre noe annet. Samt å fortsette å unngå kategorisering, unntatt muligens til Paul Fussells "category X".

Advertisements

Ikke bare et norsk problem

God artikkel i The Economist: Back to school, som sier at svaret på vanskelighetene ligger i Finland: Skaff bedre lærere og slipp dem fri. Basert på denne rapporten. Bjørn Vassnes har et godt innlegg i Dagbladet, om at det ikke er grunnlag for å si at norske elever er så mye bedre i andre dimensjoner.

(Og mens vi er igang, slipp elevene fri også. Så de kan velge hvilken skole de vil.) 

De lesende analfabeter

Sven Kærup Bjørneboe legger ikke fingrene imellom i Dagbladet, der han argumenterer for fullstendig frislipp i markedet i stedet for de store forlagenes fokus på det han kaller "de lesende analfabeter."

Et fantastisk uttrykk, og meget presist. Bare sjekk Dagens Næringslivs "På Nattbordet"-spalte. Så får vi heller bære over med at Dagbladet omskriver det til "de lesende alfabeter"…

(Via depesjer.no). 

Matematiske rekrutteringstiltak

Øystein DjupedalPå bakgrunn av mine skriverier om matematikk er jeg blitt invitert av Kunnskapsdepartementet til å holde et innlegg på et seminar om styrking av realfagene den 3. april. Seminaret åpnes av artianer og kunnskapsminister Øystein Djupedal, og mitt tema (som kommer rett etterpå) er Offensive tiltak for mer realfag blant ungdom, med undertittel "Et nytt og positivt perspektiv på hvordan gjøre noe med mangelen på motivasjon hos barn og unge."

Jeg har jo forsåvidt et utgangspunkt her og her, og har fordelen av å komme først, og av å kunne snakke personlig. Og jeg ønsker å gjøre noe litt mer enn bare å argumentere for enda flere studiepoeng, opptakskrav til studier, og utkastelse av lærere med for dårlig faglig grunnlag (eller enda høyere lønn til de som er bra).

Så jeg går og tenker om dagen – et aspekt er å forsøke å snu den grunnfestede norsk tanken om at mangel på kunnskap, særlig innenfor matematikk og teknologi, er demokratisk. Mangel på matematikk-kunnskap er som fedme: Du blir ikke et dårligere menneske av å ha det, men det er ikke noe å skryte av heller.

I alle fall – gode forslag, tips, ideer og ting som kan fremføres innenfor de 15 minutter jeg er tildelt mottas med takk! 

Hvis Niels Chr. Geelmuyden hadde hatt en blogg

NCGNiels Chr. Geelmuydens kronikk om livet som "utenfor"-forfatter i Norge, med beskrivelse av hvordan han har blitt "nullet" (ikke innkjøpt av bibliotekene) er ganske interessant, og har avkommet reaksjoner fra politikere, forlagsfolk og bloggere. Selv gakk jeg avsted og kjøpte "Ordskjelv", en samling av hans intervjuer av norske forfattere (så har han i alle fall oppnådd ett salg for kronikken sin.)

Boken er interessant av flere grunner. En ting er at norske forfattere, i alle fall slik de er fremstilt, er nokså selvopptatte og litt krampaktig annerledes. Det er morsomt å lese om hvordan han kvister Linn Ullmann ved å mer enn antyde at hun skriver halvbiografiske romaner tross sine moteriktige protester (den siste linjen er ganske morsom), eller når Arne Berggreen sier at "ingen under 40 forstår hvorfor man har fastprisordning for bøker", som det nok ligger en hel del sannhet i. Men jeg har litt vondt for å skjønne hvorfor Niels Chr. Geelmuyden er så forhatt som han sier at han er – disse intervjuene er ironiske og personlige, men norske forfattere må være usedvanlig tynnskinnet for å bli fornærmet av dette.

Les videre