Boston briefing

OBS! Denne gjelder ikke lenger – oppdatert side her!!!

Jeg har bodd i Boston i 6 år, og reiser tilbake rett som det er. Siden det er mange universiteter og konferanser der, får jeg ofte spørsmål om hva man skal gjøre når man er i Boston. Her er noen av de tingene jeg selv liker å gjøre:

Harvard Square, uterestauranten Au Bon PainJeg begynner på Harvard Square, ikke i Boston men i den tilstøtende byen Cambridge. The Square ligger midt på Harvard Campus og et av mine virkelige favorittsteder:

  • Dykk inn i The Harvard COOP Bookstore (den store, "offisielle" bokhandelen til universitetet) eller Harvard Bookstore (min favoritt, en uavhengig bokhandel med suverent utvalg, glimrende personale og en bruktavdeling i kjelleren. Få med et klippekort – den 11. boken blir gratis.) Bruk masse tid på å rote i hyllene, kjøpe kaffe, og slite ut kredittkortet på bokkjøp.
  • Spis burger på Mr. Bartlett’s Gourmet Burger Cottage (rett ved siden av Harvard Bookstore.) Serverer ikke alkohol, men prøv en ekte limonade, onion rings og selvfølgelig en kjempeburger.
  • Spis sen og stor amerikansk søndag frokost på frokostrestauranten ved siden av Cardullo’s Delikatessen, etter først å ha kjøpt 3 kg New York Times søndagsnummer fra kiosken på fortauet utenfor.
  • Kjøp Harvard-parafernalier til barna på COOP (billig og bra)
  • Ta en kaffe på Peet’s Coffee (slitne lokaler men glimrende kaffe) på Brattle Square. Hit kan du ta med deg bokstablene etter innkjøp, og grave deg ned i dem uten å føle deg unormal.
  • Et annet alternativ, særlig i godt vær, er Cafe Pamplona, mer spansk enn mye man finner i Spania.
  • Besøk "glass flowers" på Harvard Museum of Natural History og bruk en time på Harvard Fogg Art museum (en av mine kolleger, meget kunstinteressert, karakteriserte det som "lite og utsøkt".)
  • Ta med deg en sveit venner og spis meksikansk middag med Bohemia-øl på Border Cafe, baren her er heller ikke gal, prøv en Marguerita som aperitif. Ingen timebestilling, kø må påregnes.

Du kan ta T-banen til MIT/Kendall Square, og der kan duStata Center

  • (dette tipset mest for skikkelige nerder) besøke MIT Press bookstore (ikke ta feil av den og MITs COOP-filial, som ligger på andre siden gaten.) MIT Press Bookstore er bitteliten og ligger på høyre siden av gaten når du ser mot Boston, på Kendall Square.
  • ta en kikk på Stata Center, den nyeste bygningen på MIT, et eksempel dekonstruksjonisme (og etter min mening, ikke en særlig funksjonell bygning. Men spennende utseende.)

Inne i Boston kan du for eksempel

  • Newbury StreetHvis du har flust med penger og vil imponere noen, ta en shoppingrunde i alle de fancy butikkene på Newbury Street
  • Besøk Museum of Fine Arts og The Isabella Stewart Gardner Museum
  • Ligg unna turistfellen Cheers, en bar som fra utsiden ser ut som TV-serien. Hvis du vil gå på en slik bar, prøv Rosie’s, som ligger i Cambridge, ved Porter Square ca. 7 kvartaler opp langs Mass Ave). Eller en av de irske barene, som det finnes mange av.
  • Spis middag i det italienske distriktet (North End)
  • Spis sjømat på Union Oyster House, USAs nest eldste restaurant, litt turistfelle men har vært populært med alle jeg har tatt med dit.
  • Spaser litt rundt – Boston er en kulturby, med interessante forretninger og gode restauranter. Du trenger ikke bil.

Utenfor Boston: Pilgrim Monument, Provincetown

  • Dra til Newburyport og Plum Island. Spis sjømat fra et gatekjøkken der.
  • Besøk Concord, spis lunsj på Concord Inn og ta en spasertur langs Walden Pond (Thoreau skrev boken sin her)
  • Ta en iskrem i Marblehead, eller kanskje litt sjømat på kaien
  • Hvis du har en helg, lei en bil og kjør til Cape Cod, besøk Provincetown ("P-town", hvis du ønsker å høres lokal ut, selv om dialekten kan være vanskelig) helt ytterst på halvøya
  • Hvis du har en langhelg: Dra til Marthas Vineyard eller Nantucket (sistnevnte har jeg ikke besøkt selv, men den fremholdes som interessant). Dette er ferieøyer sydøst for Cape Cod, en meget særpreget del av USA. Kan være fullt (og dyrt) om sommeren, bestill overnatting før du drar dit.
  • Hvis du er i humør for litt skikkelig shopping: Kjør til L.L.Beans butikk i Freeport, Maine. Der er det mange andre fabrikkutsalg også. (L.L.Bean skal å
    pne en butikk i Burlington rett nord for Boston snart, i følge websiden deres, så kanskje du ikke trenger å kjøre så langt. Den i Freeport er i alle fall åpen 24 timer i døgnet – den har faktisk vært kontinuerlig åpen siden 1951, unntatt to søndager.)

God tur – dette var noen av mine favoritter, smaken kan jo variere….

Hans Roslings TED foredrag

Hans Rosling at TEDHans Rosling, professor i folkehelse ved Karolinska Institutet (og som jeg tidligere har blogget om) har holdt foredrag på TED-konferansen. Svensk TV2 har et foredrag av ham tilgjengelig, men den nye, engelske versjonen vil gjøre hans budskap tilgjengelig for et større publikum.

Og for et budskap det er. Roslings foredrag burde være pensum i alle landets utdanningsinstitusjoner. Rosling endrer med et slag – og med en av de mest kreative og lettfattelige måter å dynamiske data jeg noensinne har sett – våre oppfatninger av hvordan det står til, økonomisk og helsemessig, rundt omkring i verden. Ingen som har sett hans demonstrasjoner av hvordan folkehelsen har blitt bedre, hvordan levetid har øket, og økonomien er i ferd med å jevne seg ut (selv om det er langt igjen) unngår å forstå at vi ikke lenger kan snakke om en "oss og dem" verden. Vi går mot en verden der land, heldigvis, er i ferd med å bli mer og mer like (eller i alle fall mindre ulike).

Ingen bør diskutere kunnskapsimmigrasjon, outsourcing eller bistand uten å ha sette dette foredraget. Rosling klarer til og med å bruke statstikken til å fleipe med USAs angst for Kina. Festlig! Og han anskueliggjør verdien av å gjøre data tilgjengelige, søkbare, analyserbare for et stort publikum.

I tillegg kommer selve foredragsstilen – Rosling er en av de beste foredragsholdere jeg har sett, uansett emne. Om du synes dataene er velkjent, sjekk stilen – her er pasjon og innhold. Han har også verdens bredeste svenske aksent, uten at det trekker noe fra opplevelsen. Tvert imot.

Obligatorisk!

Boksalget går strykende

Konkurransetilsynet har analysert boksalget og funnet at virkningene av at en større andel bøker har friere (og dermed, lavere) priser er omtrent som man kunne forvente: Det selges flere bøker, billigere, uten at det går ut over bredden. Pussig nok ser det ut til at man kan selge bøker akkurat som alle andre varer, og at de økonomiske sammenhenger som finnes i de fleste forbrukermarkeder finnes også i bokmarkedet. (Se forøvrig mitt skriv til NFFO, nå utgitt i konferansehefte fra foreningen.)

Jeg tror imidlertid ikke dette vil få noen til å endre mening. Det er gjerne slik at hvis det er avvik mellom kart og terreng, er det terrenget som gjelder. Hvis man er av en annen mening, gjelder det å holde øynene stivt på kartet og hevde at terrenget er galt observert eller at man ser på galt terreng. Akkja.

(Via Vox Populi).

Frognerstranden

Mens jeg var igang med Håkon Wium Lies hjemmeside, fant jeg en lenke til aksjonen Redd Frognerstranda!

Har ofte lurt på hvorfor vi skal ha motorvei forbi en av de vakreste strekningene i Norge – hvorfor ikke lage park av hele greia? Tenk en sykkelvei med grønt og miljø fra Kongshavn til Bestumkilen….

Marsj over for å skrive under

SAS-reaksjoner

På grunn av min kronikk om SAS og etterfølgende skriverier og intervjuer har jeg fått en masse epost fra folk innenfor og utenfor firmaet. Stort sett hyggelig tone, selv om noen er sinte og fornærmet, sistnevnte uten unntak ansatt i SAS.

Jeg er oppriktig forbauset over hvor mange det er som er irritert på SAS: Riktignok har firmaet falt til en sisteplass på Norsk Kundebarometer nylig, fra en plassering godt oppover, men at så mange var så sinte syntes jeg var litt overdrevet, og et alvorlig varsku for selskapet.

Men det er også noe med perspektivet. Av alt jeg har skrevet og sagt (og det er langtfra alt som står i avisene jeg faktisk har sagt) er det denne setningen som har fått flyvere og kabinpersonale til å gå i taket: Automatisering og standardisering har gjort flyvere til glorifiserte bussjåfører, flyvertinner til språkmektige kaféservitriser, og flymekanikere til listeavkryssende komponentbyttere.

Mitt utgangspunkt her var at mye av mystikken og glamouren ved å jobbe i et flyselskap er borte, og at dette blir sett på som en vanlig jobb. Samtidig har det å reise med fly blitt noe alle gjør. Alminneliggjøring senker lønninger. Egentlig ikke så kontroversielt, selv om det er spissformulert.

En interessant vinkling får man ved å sammenligne hva folk skriver. Her er en epost fra en flyvertinne:

Jeg leser med stor undring dine ytringer om min arbeidsplass. Dersom du har satt deg inn i hvor mye og hvordan vi i kabinen jobber, så skulle jeg gjerne ha ønsket å vite på hvilket grunnlag du kan påstå at vi jobber lite og tjener mye. For du har selvsagt fått med deg at vi hverken har jul, påske eller pinsefri. Og at vi kun har en fri helg pr. mnd og at vi kan jobbe 14-16 timer om dagen. Ofte kveld og natt. At sommerferien oftest må tas når de andre i familien er ferdig med sin.
 
Hilsen en kaffeservitrise som ikke tjener mer enn de fleste andre servitriser.

Og her er et fra en passasjer:

Jeg kommer til å ha denne kommentaren friskt i minne hver gang jeg er på en flyplass og ser flyvertinnene trippe rundt på høye hæler med nesa i sky og trillebagen sin på slep. Jeg reiser veldig mye i jobben (stort sett hver eneste uke) og jeg har fått føle på kroppen mye av problemene i SAS den siste tiden. Det irriterer meg faktisk litt at ansatte i flybransjen klager over lange arbeidsdager og uforutsigbar arbeidstid, for da skulle de forsøke å jobbe som IT konsulent i et internasjonalt konsern, slik som jeg gjør. Jeg valgte denne jobben fordi den gir meg muligheten til å reise og møte mennesker fra andre land og kulturer samt at jeg lærer noe nytt hver eneste dag. For øvrig visste jeg samtidig at den ville spise mye av fritiden min, men jeg synes det er et lite offer i forhold til hva jeg får igjen. Poenget mitt er at hvis folk velger et liv som flyvertinne eller flyver så må de også være forberedt på at arbeidsdagene er lange og arbeidstiden til tider er uforutsigbar. Og hvis man likevel er misfornøyd så bør man heller finne seg noe annet å gjøre.

Disse uttalelsene er av de mer beherskede – jeg har fått mail fra en tidligere flyver som omtaler sine eks-kolleger som "overbetalte døgenikter" og at administrasjonen består av gamle fagforeningspamper som ikke kunne fått jobb et annet sted. Flere nåværende flygere legger også skylden på administrasjonen og de helsikes økonomene, informerer meg om at jeg er en tosk, samt at de med sin bakgrunn kan få bedre betalt i utlandet (også fra billigselskapene).

Sistnevnte argumentasjon fungerer ikke. Det vet jeg, for jeg har forsøkt den selv, og svaret er naturligvis: Så flytt, da.

De mer rimelige reaksjonene er representert i utdragene ovenfor. Det interessante ligger i forskjellen i oppfatning av det som rent objektivt må være den samme virkeligheten. Hva har skjedd?

I alle tjenesteytende bedrifter danner man seg et bilde av kunden.Man forteller historier til hverande om vanskelige eller hyggelige kunder, akkurat som passasjerene forteller historier om hyggelige eller vanskelige flyselskaper. Ofte overføres oppfatningen av en opplevelse fra en enkelt tur til hele selskapet. (Jeg skrev engang en epistel om Icelandair, og fikk flere og snålere kommentarer enn jeg noensinne har fått.) Det samme fenomenet finner man på sykehus, hoteller, restauranter og faktisk også på begravelsesbyråer – en verden av forskjell mellom det offisielle ansikt utad og virkeligheten på bakrommet.

Hvem har ikke opplevd ubehagelige passasjerer, og heltemodig personale som bevarer roen overfor urimelige krav? Og hvem har ikke opplevd stivbent personale som nekter å gjøre rimelige ting eller ikke kan svare på enkle spørsmål?

Det er mye usikkerhet rundt flyvning idag, og kundene har blitt svært flinke til å stå på kravene. Koble dette med overbefolkede flyplasser, paragrafrytterske sikkerhetsbestemmelser og struping av mindre serviceelementer som kundene opplever som kun irriterende. Det eneste som mangler, er at flypersonalet skulle vise seg å være menneskelige de også – og når flygere sender SMS med "Go harry" og dermed viser at de gir jamt blaffen i passasjerenes tid, rakner forståelsen totalt.

Når flyreiser blir billigere, får en større andel av befolkningen flyerfaring. Jeg vet ikke om charterpassasjerer fortsatt klapper når flyet lander i Syden (sist gang jeg var der var på tidlig 80-tall) men jeg tror at den gangen klappet de av lettelse, og hvis de fortsatt gjør det, er det av tradisjon. Det er ikke så mystisk å fly lenger. Det er som å ta bussen – når det koster mindre å fly enn å ta flytoget til Gardermoen (før skatt) begynner man å regne med flyet, å se på turen som intermezzo heller enn opplevelse. At service samtidig kuttes og belegget økes forsterker inntrykket av alminneliggjøring. Alle har sølvkort og mange har gullkort. Det er ikke så stas lenger, det skal mer til for å imponere.

Den vanskelige balansegangen ligger i hvordan yte mer service uten at det koster penger. Det er ikke kaffekoppen som koster, men apparatet for å få den dit. Tøffere konkurranse og mer krevende kunder gjør pussig nok at servicen synker fordi man forsøker å regelstyre allting, ikke dels fordi man da kan bruke billigere personale, dels fordi man da har et regelverk å vise til når man må si nei til en passasjer.

Hvordan skal SAS differensiere på service? Jeg tror svaret ligger i å fokusere mer på kundens hele opplevelse av flyturen – et svar som er så standard at det er nesten flaut å si det. Men la meg illu
strere:

Mitt favorittselskap er Virgin Atlantic – skjønt det begynner å bli en stund siden jeg fløy med dem nå (telekonferanser har en tendens til å ta over fra kjappe Atlanterhavshopp). Virgin forsøker å være hippe, og får det til. In-flight bladet deres heter Hot Air, og hvis du flyr deres første klasse (ironisk kalt "Upper Class", den koster det samme som business class andre steder) kan du bli hentet på kontoret med bil eller, i rushtrafikken, med motorsykkel (i London kalt "Execubike").

Virgin har en tjeneste som fokuserer på slitne forretningsfolk som skal reise over Atlanteren. Prosessen varierer litt fra sted til sted, men viser til fulle at de har satt seg inn i hva folk egentlig vil ha heller enn å konkurrere om å være mest mulig som alle andre. Servicen kalles "Snooze Zone", og går ut på å få deg så utvilt som mulig gjennom natten fra USA til London. Etter ha sjekket inn i Boston ved sekstiden, går du i loungen, hvor de serverer en god middag (ikke bare snacks.) Deretter er det nakkemassasje (minst en av kabinpersonalet er utdannet) i en spesiell stol. To glass rødvin, og du seiler ombord i svært avslappet og fredelig utgave."Snooze Zone" er oppe i "humpen" på en 747. Der får du utdelt en pysjamas, som du kjapt kan skifte til (hvis det er mange, skjer det i full offentlighet – husk rent undertøy.) Så er det bare å vente til flyet tar av. Deretter slokkes alle lys, og det er ingen musikk, ingen film, ingen drinker, noe som ikke spiller noen rolle fordi det eneste du er ute etter er å sove. Du blir vekket like før flyet skal lande (jeg har klart å sove i 5,5 timer av en 6 timers flytur) og går av flyet uten frokost, for den serverer de i mottakende terminal. Der er det også dusj, og du kommer inn i London om morgenen med ren skjorte, ny barbering og nokså utsovet.

Denne tjenesten er ikke spesielt kostbar sammenlignet med enhver annen business class tjeneste, men den er så uendelig mye bedre enn business class fordi den er designet ut fra hva folk vil ha. Det finnes en vanlig business class og first class (og deres economy er bedre enn de fleste), men akkurat denne tjenesten kaprer altså en masse forretningsfolk som ikke kan tenke seg noe bedre enn å sove når man først må være i flyet. Som meg.

Jeg skal ikke gi meg til å sammenligne med SAS – de har sine gode og dårlige sider, de også. Og kundefokusert innovasjon vil bety noe annet for SAS enn for Virgin, for man har jo andre kunder.

Virgin har imidlertid noe mange andre flyselskaper ikke har: Humør. Man ler av seg selv, noe som reflekterer Richard Bransons personlighet.

Min favorittepisode var for noen år siden. Jeg skulle sjekke inn i Los Angeles for å fly til London. Innsjekkingsagenten, med påtatt britisk overklasseaksent, informerte meg om at hun dessverre ikke hadde flere "Upper Class" bagasjelapper igjen, så jeg måtte nok nøye meg med alminnelige lapper. Trykkeriet var forsinket, sa hun: "You know what it is like in the colonies!"

Jeg hadde jo ikke akkurat tenkt å klage på en sånn bagatell. Men hun klarte til og med å gjøre den til en stor positiv opplevelse: Jeg gikk på flyet med et glis, full av beundring over hennes humør og i denne sammenheng sofistikerte uhøytidelighet.

Humør, folkens. Både passasjerer, personale, ledere og alle andre. Slapp litt av på selvhøytideligheten. Og tenk litt over at ingen av dere har helt rett eller helt feil. Det er ikke i noens interesse at SAS går dukken, men medmindre man får opp humøret er jeg redd det er det som skjer.

Og det er til å bli i dårlig humør av.

Slutt å lete i Marx. Og Hayek.

Artig essay fra Øyvind Strømmen: Marx er død. Friedrich Hayek også.

Jeg tror både Marx og Hayek er ofre for eksplikering av kunnskap: Når vi forstår hvordan et klassesamfunn eller et prissystem fungerer, kan det manipuleres. Forskjellen mellom den tid Marx og Hayek levde og skrev på, og i dag, er primært at vår evne til å få et overblikk over kompleksitet og deretter å bruke denne oversikten for våre egne formål er mye størrre nå.

Marx og Hayek hadde begge rett i sine analyser, men kanskje ikke i sine konklusjoner – og egner seg dårlig som religionserstatninger. Les dem for å forstå dem, men sett dem inn i en sammenheng. Da blir de nyttige forberedelser til egen tenking, basert på datens teknologi og forhold. 

Paul Graham om hvordan skape et gründervennlig klima

Paul GrahamPaul Graham, en fantastisk essayist og mannen bak teknologien som holder spam unna eposten din, har skrevet to glitrende essays som illustrerer hvordan man tar et komplekst emne og presenterer det rett frem og leselig, uten å fjerne kompleksiteten:

  • How to be Silicon Valley, om hvorvidt man kan skape (eller i alle fall legge forholdene til rette for) et Silicon Valley andre steder enn sør for San Francisco.
  • Why startups condense in America, om hvorfor innovative bedrifter ser ut til å oppstå oftere og trives bedre i USA enn andre steder.

I all beskjedenhet har jeg skrevet om dette selv for noen år siden, men Paul gjør det så mye klarere, bedre og med slik gjennomslagskraft, og klarer dessuten å holde et balansert syn ved å ikke stikke under en stol de vanskelighetene man tross alt har i Silicon Valley og USA.

Glimrende. Pensum for alle som har noe som helst med næringspolitikk å gjøre. For ikke å snakke om mine studenter.

(Via Dragos.)

Dagbladetnettmøte om SAS

Jeg ble intervjuet av Dagbladet om SAS, og sa meg villig til å være med på et nettmøte kl. 1400 idag – det skal bli artig å se hvordan det forløper.

Andre blogginnlegg om SAS: 1, 2.

Oppdatering etter nettmøte: Det var morsomt – spørsmålene var ikke så dårlige, mange bra synspunkter. På slutten fikk jeg for liten tid, og jeg hoppet også (dessverre) over endel spørsmål, så jeg etterpå, uten å mene det. Til slutt gikk jeg bare inn og la inn punktumer som svar, for jeg syntes at spørsmålene burde publiseres selv om jeg ikke hadde svart på dem.

SAS og luftfart er komplisert. Men spennende. 

SAS med «nearshoring»

(og jada, jeg er klar over at "nearshoring" er elendig norsk, men det er begrepet som dekker "offshoring" til land som ligger fysisk nære til konsumentlandet.)

SAS-ledelsen har ifølge N24 planer om å bruke lavprisselskapene Blue 1 og Estonian på enkelte norske ruter, de legger ned verkstedet i Stavanger, og det ser ut til at det foregår en sentralisering av beslutningsmyndighet til Stockholm, etter at adm.dir i SAS/Braathens fikk sparken.

Litt tidlig å si om dette er riktig vei å gå for SAS – jeg ville vel satset mer på en image-oppbygging og fokus på forretningsmarkedet, men mangler tallmateriale. Men det er interessant å se de tidlige reaksjonene: Nesten alle kjappe kommentarer (inkludert SMS til P4 i morges) er reaksjoner av typen "ikke noe galt med Estonian Air" og "vel til pass for SAS-pilotene." Motreaksjonene er stort sett fra SAS-ansatte. Jeg er litt overrasket over dette – hadde trodd at SAS hadde et sterkere image og en sterkere kundelojalitet, dette kan tyde på at kanskje særlig SMS-aksjonen fra SAS-pilotene i vinter gjorde mange kunder svært irritert.

SAS er et selskap vi elsker å hate, men Jan Carlzon snudde dette imaget med sine smilekurs og kundefokusering. Det spørs om ikke økt konkurranse – det at man nå har rimeligere alternativ – og det Paul Fussell kaller "proletarian drift" (lav pris trumfer alt annet som konkurransemiddel, og folk venner seg til dårlig service bare prisen er lav) gjør at en reimaging av SAS som eksklusivt forretningsselskap rett og slett ikke er mulig, fordi betalingsvilligheten i markedet er for lav. SAS er faktisk ganske eksklusivt – se gull-loungen på Kastrup, for eksempel – men det er altså ikke penger igjen i markedet for å betale for denslags.

Jeg tror SAS-ansatte i Norge nok må belage seg på ikke å avslutte in yrkesaktive karriere i selskapet, men et annet sted. Og de som går først, er de som kan velge eller har minst "sunk cost" i form av pensjonsavtaler og opparbeidet ansiennitet. En konfrontasjonslinje fra de ansatte vil ikke føre frem, men bare hjelpe konkurrentene. Når publikums sympati er tapt, er det ingen annen vei tilbake enn å akseptere nye betingelser og be kundene om nåde og forlatelse. Eller man kan fortsette å krangle mens skipet synker.

Det skal bli interessant å se både hva ledelsen og fagforeningen velger.

Gilde og Prior bør ikke fusjoneres

Nortura logoKonkurransetilsynet har forbudt en fusjon mellom Gilde (med ca. 40% av kjøttomsetningen i Norge) og Prior (ca. halvparten av egg- og kyllingomsetningen) fordi det ikke vil gavne forbrukerne at disse bedriftene fusjoneres. Det er vanskelig ikke å si seg enig.

En representant fra Gilde uttalte at det er lite overlapp i produktspekteret – en annen måte å si at det ikke er særlig konkurranse mellom Gilde og Prior nå – og at konkurransen i dette markedet ikke blir redusert. Men det kommer an på hvordan man ser på det. Fra en produsentsynsvinkel kan man dele markedet inn i fjærfe vs. storfe/svin, men fra et forbrukersynspunkt konkurreres det om andel av frokost- og middagsbord. I de siste årene har Prior økt sin markedsandel ved å introdusere en rekke produkter, f.eks. kalkunpålegg og kyllingpølser, som konkurrerer med pålegg og pølser laget av storfe- eller svinekjøtt. Ville disse produktene ha blitt introdusert av et fusjonert selskap, som må vurdere mersalg opp mot redusert salg av "vanlige" pålegg og pølser?

Gilde og Prior mener de bør fusjonere fordi de kan spare 130 millioner, og fordi de kan bli et "nasjonalt lokomotiv" innen matvareproduksjonen. Jeg er noe forundret over hva man egentlig sparer ved en sammenslåing som man ikke kunne spart likevel, ved f.eks. mer effektiv organisering, oppretting av eksterne administrasjonsselskaper eller samarbeid innen logistikk.

Jeg vet med sikkerhet at er det en ting vi ikke trenger i Norge, så er det flere "nasjonale lokomotiver" innen matvareproduksjonen. De vi har legger allerede lokk på videreutvikling og eksperimentering, og står for produksjonsorientering og manglende kundeinformasjon. Det faktum at Gilde ikke klarer å spore sine egne produkter, for eksempel, og at man ikke klarer å vaske ned et slakteri selv etter pålegg fra Mattilsynet, sier jo sitt om hvor få alternativer folk egentlig har.

Hvis Prior idag introduserer et nytt produkt, kan de ta salg fra Gilde og andre kjøttprodusenter. Intet problem så lenge de er konkurrenter. Men i et fusjonert selskap kan en nyintroduksjon stoppes fordi den vil redusere kjøttforbruket og presse prisene. Nasjonale lokomotiver ønsker ikke endring, men stabilitet – at ting går på skinner. At noen forbrukere vil andre steder enn dit skinnene går, spiller liten rolle.

En kombinasjon Gilde/Prior vil få sterk forhandlingsmakt vis-a-vis Mattilsyn, Konkurransetilsyn og sine konkurrenter. Gildes patetiske opptreden og dårlige hygiene i salmonella-saken, Priors tøffe tak overfor konkurrenter og manglende transparens er gode argumenter for å holde selskapene adskilt. Jeg håper ikke regjeringen gir etter for press fra lobbyister og landbruksbyråkrater og tillater en fusjon som ikke er i noens interesse utenom de to firma det gjelder.

NyMemoTid

NyMemoTid

I det vannglasset som kalles norsk presse foregår det for tiden en liten storm av en konkurranse mellom Memo (med innholdsfri webside) og Ny Tid (noe mer innhold, men ingen interaktivitet), blasse forsøk på nyhetsmagasiner med politisk utgangspunkt henholdsvis nokså langt ut til høyre (liberal versjon, ikke Frp) og langt ut til venstre (SV). Begge skal være utfordrende og dype, men har ikke drevet det stort lenger enn til å rote det til med PFU (Memo) eller skrive ting som kunne stått i Dagbladets magasin hvis det hadde vært mer plass mellom rødvins og livststilsreportasjene (Ny Tid). Aftenposten har idag en reportasje som viser at redaktørene er nokså like, tross alt.

Jeg har litt problemer med å se disse magasinene som krampetrekninger – dels har de ingen digital strategi, og det er der fremtiden ligger. Men en internett-basert strategi ligger tydeligvis ikke i kortene her.

Verre er det at det ikke skjer nok i Norge til at de begge har livets rett – og det er heller ikke nok lesere (utenom det segmentet begge bladene er i uten å ville være det, nemlig middelaldrende menn i posisjon) i Norge til å holde liv i begge bladene. Og da blir det vel Ny Tid som overlever, siden Memo har mindre penger.

Hvilket leder meg til å foreslå følgende: Hva med å slå dem sammen? Lag NyMemoTid, del bladet i to, trykk den ene halvparten opp ned, slik at det blir Memo på forsiden og Ny Tid på baksiden. Man trenger ikke fullt så mye stoff og kan dessuten spare en hel del kostnader. Leserne kan få to blader til prisen av en, kanskje med nok stoff (for nå er det slik at man ikke gidder kjøpe noen av dem.) Man mister riktignok midtsiden, men den kan man jo ha annenhver utgivelse.

Norge er et lite land, folkens…. 

Mautam

I den nord-indiske staten Mizoram blomstrer akkurat nå bambusskogen (som dekker 30% av staten.) Dette skjer kun hvert 48. år, og hvordan plantene klarer å holde tiden er et mysterium). Et problem er at dette fører til en stor økning i rottebestanden, som kaster seg over kornåkre og risbeplantninger såsnart bambusfrøene er spist opp. For å hindre hungersnød er nå den indiske hæren på rottejakt.

Fenomenet kalles Mautam og såvidt jeg skjønner har det begynt tidligere i denne delen av India enn i resten av verden – siden det forventes å virkelig skyte fart i 2007.

Alt man ikke vet…. 

Tiltredes!

Eirik sier det som trengs å sies om Carl I. Hagen og hans bunnskrapte sprøyt om Manuela Ramin-Osmundsen. For ikke å snakke om at Aftenposten gjør det.

For en vemmelig, kalkulert populist den mannen er. Og slikt skal være visepresident i Stortinget?

PS: Vox Populi sier det også med kraft, dessverre anonymt.

Oppdatering: Hjorthen har selvfølgelig, som alltid, den riktige forståelsen av hva Hagen egentlig sier.