Et spørsmål om kompetanse II

Aftenpostens debattredaktør Erik Tornes ba meg skrive en kortversjon av dette innlegget. Det står i dagens avis, men er ikke på nett ennå, så her er det:

Dagfinn Nordbøs kronikk "Det siste store tabu" – som er lett å avfeie som surmaget sutring og PR-kåt opportunisme – har et viktig poeng: At kvaliteten av en tjeneste – offentlig eller privat – avhenger mer av kompetansen til den personen som utfører den enn i de systemene og reglene vedkommende produserer den under.

Som James March, organisasjonsteoriens grand old man, har sagt det: ”[Vi tenderer] til å overse viktigheten av simpel kompetanse for organisasjoner arbeidsmåter. Effektive byråkratier er sjelden dramatiske. Mye av det som skiller et godt byråkrati fra et dårlig ligger i hvordan de daglige, trivielle relasjoner med kunder og de daglige problemer med å vedlikeholde og operere sine rutiner håndteres.”

Som Dagfinn Nordbø har jeg opplevd elendige leger, sykepleiere og saksbehandlere. Men jeg har også opplevd fantastiske leger, sykepleiere og (en sjelden gang) saksbehandlere. Problemet er ikke at det finnes variasjon, men at denne variasjonen ikke i tilstrekkelig grad gjenspeiles i lønn, stilling eller status.

Jeg har opplevd dysfunksjonelle og kunnskapsløse lærere. Men jeg har også opplevd kunnskapsrike, tålmodige og initiativrike lærere som jeg er stolt over å ha kjent. Problemet er at sistnevnte ikke belønnes og at førstnevnte fremdeles er lærere.

Jeg har vært borti situasjoner der folk har grovt forbrutt seg mot moralske og juridiske regler som setter hele deres organisasjon i fare, men beholder jobben fordi et stivnakket regelverk beskytter dem – og ledere ikke vil eller orker gjøre den jobben som skal til for å få dem ut.

Problemet er at hver gang mangel på kvalitet påpekes og noe må gjøres, lages enda et regelverk som kun fokuserer på det som er målbart – formalkompetanse, ansiennitet og pliktrapporter. Det nye nå er at man i tillegg lager ryggdekkende holdningskampanjer, som GNIST.

Hvis det er en ting man vet etter 50 år med forskning i endringsledelse, så er det at intet skjer med mindre man endrer alle de fire hovedelementene av en aktivitet: Teknologi (hvordan man gjør ting rent praktisk), struktur (organisering), belønningssystemer og, til sist normer og verdier (hva som oppleves som viktig).

Hvis ikke alle disse elementene adresseres, skjer ingenting. Bortsett fra på inntektssiden til Geelmuyden-Kiese.

Nynorsk verken nytt eller norsk?

Jeg har i ettermiddag sittet og hjulpet (hun greier seg stort sett selv med litt oppmuntring) datter nummer tre med leksene. Hun har en innleveringsoppgave om et historisk emne av et visst omfang. Oppgaven er på fire sider, skal inneholde bilder hun har tatt selv (på en nylig skolereise) og skal dessuten være på nynorsk. Det siste har jeg litt vanskelig å se poenget med.

Nå hører ikke jeg til de som klaget mye over nynorsken verken da jeg gikk på skolen eller etterpå – og jeg synes folk som klager over at NOUer og andre offentlige dokumenter av og til kommer på (som regel moderat) nynorsk burde finnne noe bedre å fordrive tiden sin med. Men jeg lurer på om jeg ikke er enig i at nynorsk som skriftlig fag ikke lenger har noen berettigelse.

Det er ikke det at nynorsk er så vanskelig, men at det nå er så mange varianter av ord og stavemåter i både nynorsk og bokmål at grensene mellom skriftspråkene er i ferd med å forsvinne, i hvert fall om man legger godviljen til. Da jeg i sin tid leste og skrev en kronikk om Heidi Grande Røys’ NOU "Et informasjonssamfunn for alle" kom jeg faktisk til side 70 før jeg oppdaget at den var skrevet på nynorsk – delvis fordi jeg var opptatt av det som sto der, delvis fordi den var skrevet i "moderat" nynorsk og dessuten omhandlet tema (teknologi) der nynorske og bokmålsformer stort sett er like (når de ikke er på engelsk).

Jeg tror mye av antipatien mot nynorsk i skolen har to årsaker: Den ene er at man tvinges til å skrive nynorsk. Gitt en utstrakt mangel på presisjon i hva som er riktig eller galt, men med et krav om å være konsekvent selv om ordlisten ikke er det, blir dette vanskelig selv for de mest språkmektige. Det kan være på tide å stramme opp litt, ikke bare i nynorsk, men i bokmål også. Vi kunne for eksempel fortelle at "da" og "når" ikke kan brukes om hverandre, slik de fleste politikere og TV-journalister ser ut til å tro. Det er faktisk lettere å forholde seg til et språk der ting er enten riktig eller galt, fremfor en masse tillatte sideformer, som sammen fører til at det meste er tillatt, bortsett fra det du har lyst til å skrive.

Den andre årsaken ligger i valg av litteratur. Som datter nummer tre fortalte meg: Den første boken hun skulle lese på nynorsk handlet om mørketiden i nord, og var dermed fremmed ikke bare i tekst, men også i innhold. Selv ble jeg satt til å lese Tarjei Vesaas, geniforklart i vide kretser i min barn- og ungdom men som siden ikke har gjort seg nevneverdig bemerket utenfor nynorskpensum. For meg virket det alltid litt som om nynorsk litteratur var et slags svar på det beryktede finske TV-teateret. Dette bestyrkes i at jeg med glede, som sagt, leser nynorsk når innholdet interesserer meg, eller når det er språklig elegant heller enn bare sært, slik Arne Hjeltnes eller Are Kalvø presterer. Det er faktisk innholdet det kommer an på. For eksempel er det jo opplest og vedtatt gutter ikke liker å lese. Så kom Harry Potter-bøkene, og med dem vitsetegninger om foreldre som klaget over at dyre dataspill ble stående urørt fordi poden satt med nesa ned i 600 sider Quidditch og Voldemort. Kanskje det holder med en god tekst?

Trenden går i alle fall bare bare en vei. Andelen mennesker som skriver (det er ingen som snakker verken bokmål eller nynorsk) nynorsk, i hvert fall i voksen alder, krymper stadig. På et eller annet tidspunkt må selv den mest vokale minoritet akseptere realiteter. Dessuten vil teknologien komme oss til hjelp. Den smarte elev vet at måten å skrive en oppgave på nynorsk i dag er å skrive den, fort og naturlig, først på bokmål, for deretter å oversette. Og da er det bare et tidsspørsmål før vi får en Google translate fra bokmål til (moderat) nynorsk, til glede for studenter og norsklærere over det ganske land. Vi har allerede Øyvind Borgenholt’s geniale Odalizer, som kjapt fikser websider om det til lett forståelig Odalsdialekt. (Klikk her for å få denne teksten på odærsk.) Noen burde gi ham et stipend for å lage en nynorskizer. Siden undervisning over tid vil tilpasse seg verden (det tar noen år og noen NOUer, men ting skjer), vil skriftlig nynorsk erstattes av muntlig – eller, rettere sagt, til lesing av nynorske tekster. Forhåpentligvis oversettelser av Harry Potter eller, etter hvert som ungdommen blir eldre, Cory Doctorow’s Veslebror ser deg.

Med andre ord: Skal nynorsk bli noe annet enn et ork for 90% av skoleelevene i Norge, bør man modernisere litt. Slik nynorsk undervises idag, er det verken nytt eller norsk, i hvert fall ikke oppfattet som norsk av elevene. Løsningen (rent bortsett fra at språkets navn bør endres) ligger i å monopolisere de tekstene elevene vil lese, uansett hvem som har skrevet dem, oversette dem til nynorsk, og dermed få elevene til å assosiere språket med noe interessant og positivt – den delen av norskfaget der man kunne slappe av og underholdes litt – heller enn å være en ekstra ryggsekk, irrelevant både i form og innhold.

Slik sett er det jo positivt at min datter kunne anbefale meg Are Kalvøs kåseri om fordelene med å bruke nynorsk – en del av nynorsk-pensum hun satte pris på. Det er håp, i alle fall så lenge eleven slipper å analysere Kalvøs tekst og bare kan le av den.

Et spørsmål om kompetanse

Dagfinn Nordbøs kronikk "Det siste store tabu" vil sannsynligvis bli avskrevet som enten surmaget sutring, opportunistisk oppmerksomhetssøken, eller, forhåpentligvis, et ektefølt uttrykk for frustrasjon som dessverre/heldigvis ikke kan lede til noen konkrete endringer, siden byråkratier nå engang tar (og skal ta) beslutninger basert på regler som ikke gir særlig rom for vurderinger.

Men fagligheten sier egentlig noe annet. Her er et sitat fra James March, organisasjonsteoriens grand old man (min oversettelse, originalen her på tidligere kollega Jim McGees blogg):

Når vi synger arier om ledelse og organisasjon, tenderer vi til å overse viktigheten av simpel kompetanse for organisasjoner arbeidsmåter. Effektive byråkratier er sjelden dramatiske…. Mye av det som skiller et godt byråkrati fra et dårlig ligger i hvordan de daglige, trivielle relasjoner med kunder og de daglige problemer med å vedlikeholde og operere sine rutiner håndteres. Å gjennomføre disse trivielle tingene kan kreve mye planlegging, kompleks koordinering og sentral styring, men har vanligvis sammenheng med hvor effektivt et stort antall mennesker gjør mindre arbeidsoppgaver på et kompetent vis. Der for er det sannsynlig at den oppsiktsvekkende forskjellen i byråkratisk ytelseskvalitet rundt i verden for det meste skyldes varianse i kompetansen til den alminnelige kontormedarbeider, byråkrat og mellomleder, og i effektiviteten i alminnelige rutiner for å løse problemer på lokalt nivå. Dette ser ut til å være sant for militære, fabrikker, posttjenester, hoteller og universitet.

Med andre ord: Vi kan snakke om systemer, evalueringer, prinsipper og rutiner til vi blir blå i ansiktet og går konk på konsulenthonorarer, men det er faktisk kvaliteten på den jobben som gjøres som teller. Og i motsetning til Dagfinn Nordbø tror jeg ikke situasjonen er svært mye bedre (selv om den er bedre, i alle fall i eksportrettet industri) i det private næringsliv enn i det offentlige.

I likhet med Dagfinn Nordbø har jeg opplevd elendige leger, sykepleiere og saksbehandlere innen helsevesenet. Men jeg har også opplevd fantastiske legere, sykepleiere og (en sjelden gang) saksbehandlere. Problemet er ikke at det finnes variasjon, men at denne variasjonen ikke gjenspeiles i lønn eller status. Jeg har opplevd lærere (for mine barn) som er dysfunksjonelle (i et tilfelle med en tykk A4 perm med klager og 19 år som stafettpinne mellom uvillige skoler.) Jeg har opplevd en engelsklærer som ikke kunne snakke engelsk. Men jeg har også opplevd kunnskapsrike, tålmodige og initiativrike lærere som jeg er stolt over å ha kjent. Problemet er at sistnevnte ikke belønnes og at førstnevnte fremdeles er lærere. Jeg har vært borti situasjoner der folk har grovt forbrutt seg mot moralske og juridiske regler som setter hele deres organisasjon i fare, men likevel fått beholde jobben fordi et stivnakket regelverk hindrer organisasjonen å bli kvitt dem – og ledere ikke vil eller gidder gjøre den jobben som skal til for faktisk å få dem ut.

Problemet er at hver gang dette påpekes og noe må gjøres, lages enda et regelverk som kun fokuserer på det som er målbart – som formalkompetanse, ansiennitet eller pliktrapporter. I tillegg vil man, som med GNIST, lage ryggdekkende holdningskampanjer uten å gjøre noen fundamentale endringer i hvordan jobben faktisk gjøres eller blir belønnet. Og er det en ting man vet etter 50 år med forskning innen endringsledelse, så er det at ingenting skjer medmindre man endrer alle de fire hovedelementene av en aktivitet: Teknologi (hvordan man gjør ting rent praktisk), struktur (organisering), belønningssystemer og, til sist normer og verdier (hva som oppleves som viktig innen en organisasjon).

Svaret ligger i en omlegging vekk fra regelstyring, mot ansvarliggjøring av ledere, at man slutter å fokusere på ansiennitet, og at man begynner å betale så bra (ut fra individuelle resultater) at kompetent personale begynner å stake ut karriereveier og oppmuntres til den adferd mot kundene man ønsker. Dette tar tid, er upresist, og krever individuelle vurderinger, noe som ansvarliggjør de som gjør vurderingene og dermed gjør dem sårbare.

Så det kommer ikke til å skje. I stedet vil Dagfinn Nordbøs kronikk for det meste ties i hjel, bejublet av den vanlige ansamlingen anonyme skrikhalser som mener at det er sosialismen og byråkratiet som har skylden, og tildels imøtegåes av folk som henger seg opp i enkeltdetaljer som den overvektige hjelpepleieren. At en overvektig hjelpepleier ikke orker å løfte og ikke orker å gå langt eller fort, og dermed på grunn av sin overvekt gjør en mye dårligere jobb, er i denne sammenhengen tydeligvis ikke relevant – det er et tabu som så mange andre. Dessuten har sikkert personen andre kvaliteter som oppveier – ellers hadde vedkommende ikke vært i jobb, ikke sant?

Men tabuer er til for å pirkes i, og dette tabuet har stått upirket altfor lenge. Opp på bordet med det!

Enda et argument for å lese på originalspråket

image image Jeg hadde Stieg Larssons Flickan som lekte med elden på svensk, kjøpt for kr. 25 i en svensk bokhandel. Så ville jeg ha de to andre bøkene i serien – og ga meg til å lete litt på nettet.

Prisen for Menn som hater kvinner og Luftslottet som sprengtes som pocket på norsk er kr. 149 pr. stk, men den siste er ikke kommet ut ennå (kun tilgjengelig i innbundet form til kr. 323,-). Derimot er begge bøkene tilgjengelige fra tanum.no på svensk, for den nett sum av kr. 41,- og 39,-, fritt levert til et samarbeidende supermarked ikke så langt unna.

Jeg vet ikke helt hva dette sier, bortsett fra at enten er norske oversettere svært dyre, eller også er det betydelige effektiviseringsgevinster igjen i norsk forlagsbransje. Tydeligvis er det svenske markedet dramatisk forskjellig fra det norske. Spør man et norsk forlag, får man nok høre om hvor ille det ville blitt her hvis vi skulle få svenske tilstander.

Personligen tycker jag det är mycket lönsamt at kunna läsa svenska…

Samlaget er litt gravide…

image Samlaget (som jo er et festlig firmanavn for de av oss med svenske tilbøyeligheter) har gitt ut Cory Doctorows Little Brother på norsk, under tittelen Veslebror ser deg. Cory legger ut alle sine bøker og artikler gratis på nett – fordi han mener det hjelper på salget. Little Brother har solgt over 90 000 eksemplarer, noe som burde være en indikasjon på at denne formen for markedsføring fungerer, i hvert fall for bøker av denne typen (orientert mot unge hackers & wannabes).

Men neida, Samlaget tør ikke og legger i stedet bare ut halve boken, mot forfatterens vilje.

Jeg får bare erklære meg enig med Øyvind Solstad, og reflektere over at dette er nok et eksempel på at norsk forlagsbransje ganske enkelt ikke forstår hvilken vei verden går.

I mellomtiden vil jeg anbefale å laste ned og lese boken på nett, på originalspråket. Slik bøker skal leses. Og er det jo ikke noe i veien for en liten dugnad her – for å lage en norsk oversettelse rett fra den engelske?

Oppdagering 17 sept: Du kan få hele boka, dersom du sender inn en epost med en tilbakemelding.

På tide å løsrive kommentariatet

Sven Egil Omdal (Twitter: Svelle) har en glimrende kommentar i Stavanger Aftenblad der han kritiserer norske mediehus’ kommende strategi om å reservere lengre artikler, kommentarer og feature-stoff for papiraviser. Hans karakteristikk av tankemåten er midt i blinken:

Presset av fallende opplag og stupende annonseinntekter, vedtar de store mediehusene nye strategier, som i korthet går ut på at nettet skal fatte seg i korthet. Der skal leserne finne blålys og ulykker, breaking news og nyheter som alle andre også har. De eksklusive nyhetene, kommentarene, anmeldelsene, analysene og de store reportasjene skal reserveres for papirutgaven.

Det er som å høre en gjeng kusker slå fast at fordi bilen er så mye raskere enn hesten, kan den bare brukes som ambulanse.

Så sant, så sant: Internett er en klassisk disruptiv innovasjon for papiraviser, og løsningen ligger i enten å kannibalisere seg selv før andre gjør det eller å flytte seg til mer lønnsomme deler av verdikjeden. Schibsted har fulgt en slik strategi med stort hell: De kannibaliserte sine rubrikkannonser til fordel for finn.no og har latt vg.no konkurrere med papiravisen VG på like vilkår. Denne strategien ser de nå ut til å å ha oppgitt etter at Kjell Aamot og Birger Magnus forlot skuta. Nå er det kortsiktig økonomi som gjelder – og da virker logikken rundt disruptive innovasjoner slik at det nettopp er de tradisjonelle produktene man vil forsøke å beskytte. Akk ja, man lærer tydeligvis ikke av andres feil, men må gjøre dem selv.

Resultatet er ikke vanskelig å forutsi. Det holder med å kikke over dammen til New York Times, som har forsøkt seg med begrensning av verdifullt kommentarstoff bak en betalingsvegg, noe som kjapt førte til at verdien av å bli publisert i New York Times falt dramatisk for de som skrev der (slike som Thomas Friedman og Paul Krugman). Det var ikke bare det at tapet i annonseinntekter ikke ble oppveid av økt salg, men bruksverdien av kommentarartiklene gikk ned for både lesere og skribenter.

Forklaringen er enkel: Sett at Aftenposten (eller en annen større avis) gjennomførte en delingsstrategi av denne typen. Hvis jeg har et abonnement på Aftenposten og finner en god kommentar jeg gjerne vil henvise til på min blogg eller sende til mine Twitter-followers, så kan jeg ikke gjøre det. Jeg kan nok lese artikkelen, men det kan ikke mine lesere. Jeg kan riktignok klippe artikkelen ut og legge den (eller store deler av den) i min blogg, men det er for det første ulovlig, for det andre kan ikke mine lesere få del i helheten uten et abonnement. Dermed får jeg heller henvise til ting som ligger åpent tilgjengelig. Resultatet blir at papirkommentariatet snakker med hverandre og mister deltakelsen i den raske og gode samtalen som finner sted via Twitter, blogger og dedikerte diskusjonsfora. Jeg har en begrunnet mistanke om at gjennomsnittsalderen på Dagbladet, VG og Aftenpostens papiraviser øker med omtrent et år i året – deres publikum utgjør dermed en fremdeles viktig men stadig svinnende del av befolkningen.

Man kommenterer ikke for å bli publisert, men for å delta i en samtale, og samtalen bør foregå med folk som har noe å fare med. I løpet av de siste fire-fem årene har jeg skrevet en rekke artikler i papir- og nettpublikasjoner, derav 11 kronikker i Aftenposten og en rekke spalter i E24.no. Noen av disse er lagt ut med kommentar-mulighet, noen ikke. Samtlige artikler har jeg også lagt på min blogg eller på mitt nettsted (ta det med ro, jeg strøk ut den linjen om elektronisk enerett som Aftenposten har i sin standard avtaletekst før jeg undertegnet). Jeg legger artiklene der for å unngå at de forsvinner når lenkestrukturer endres, fordi jeg da kan redigere dem slik jeg vil ha dem, ikke slik desken vil, og fordi jeg vil ha noe som er lett å skrive ut eller sende.

Og da har jeg merket noe pussig: Kommentarene jeg får på bloggen min er færre, men som regel mye bedre enn kommentarene jeg får i aviser og nettsteder. På de fleste nettsteder er det tydeligvis helt legitimt å legge ut anonyme kommentarer med teksten "Du har rett å slett ikke peiling. Makan til useriøs dreittpreik….." og lignende. På min egen blogg, derimot, oppfører folk seg som gjester i et dannet men hardt diskuterende selskap og kommer med substansiv kritikk. Eller de skriver lengre kommentarer på sine egne blogger og sender meg en Twit så jeg kan reagere… (Og gjett hvordan jeg ble oppmerksom på Sven Egil’s artikkel – jeg leser i hvert fall ikke Stavanger Aftenblad til daglig.)

Kommentariatet – de som kommenterer – er i stadig økende grad på Twitter og andre nettsteder. Et forsøk på å trekke debatten tilbake til papiravisene – der ting tar tid, innlegg skal plassbegrenses, flerstavelsesord bør unngås og henvisninger utenfor egen avis blir uglesett – blir som å forsøke å få tannpasta tilbake på tuben: Teoretisk mulig og fint på papiret, men håpløst i praksis.

En papirkommentarstrategi er dødfødt, og vil reverseres innen et år eller to. Den vil tvinge skribenter til å legge parallelle versjoner av sine artikler ut i det digitale rom, eller å være henvist til størknende og stadig mer sekteriske fora, som Klassekampen. For noen vil dette fortone seg forlokkende – det er som regel koselig på gamlehjem – men for de fleste vil ønsket om respons føre til opprettelsen av egen elektronisk tilstedeværelse og overgang til den digitale samtalen jo før jo heller.

Oppdatering 7.9: Nå som kommentar på e24.no.

Karriereminner

Gjennom videregående skole og studietid på tidlig 80-tall hadde jeg ekstrajobb på Bjerke og Øvrevoll. Jeg jobbet i totalisatoren, som er den den delen av organisasjonen som har med hesteveddemål å gjøre. Oppgaven var å selge «bonger» – veddemål – og etterhvert også å betale ut gevinster. Jobben er ansvarsfull siden det er endel penger involvert, men også godt betalt. Hele totalisatoren var dengang og er for alt jeg vet fremdeles et familieforetakende – man ble ansatt fordi man kjente noen. I mitt tilfelle var det min fremtidige kone, svigerfar og svigerinne, som alle jobbet både på Bjerke og Øvrevoll. Bjerke på onsdag og søndag, Øvrevoll på tirsdager og lørdager.

image Bjerke hadde på denne tiden tre tribuner – hovedtribunen (som nå heter Bjerkeboden), «bettongen» og «andre plass.» Hovedtribunen hadde restaurant (som serverte «tre-retters» og «to-retters») og var, naturlig nok, størst. Bettongen var en nyere og mindre tribune med god oversikt over selve løpet, tett ved stallene og med hesteinteressert klientell. Andre plass var en gammel og i denne sammenheng liten trebrakke lengst unna målområdet, med nedslitt interiør og ditto klienter. Det var bare seks terminaler der, gjennomsnittsomsetningen lå godt under de to andre tribunene, og restauranten serverte lapskaus i dype papptallerkener. Til gjengjeld gikk ølsalget bra.

Å jobbe på andre plass var en sosialantropologisk reise for en snill gutt fra rekkehus, en opplevelse som bokstavlig talt gjorde inntrykk. En ting var lukten – dette var lenge før noen røykelov, og andre plass var så innrøkt at jeg måtte ta en dusj (som sved i øynene) og skifte undertøy når jeg kom hjem. Foreldrene mine kunne lukte meg fra kjelleretasjen opp til kjøkkenet.

En annen ting var at jeg ble kjent med en del av Oslos befolkning jeg ellers ikke ville hatt mye kontakt med. Det kunne være litt pinlig – jeg gikk på Vahl gymnas, på Tøyen, og av og til gikk vi til Grønland for å ta T-banen. Da kunne det hende at noen av løsgjengerne rundt stasjonen hilste på meg og lurte på om jeg skulle på jobb på onsdag, noe som ikke akkurat var en statusgreie for en sjenert gymnasiast.

Det var mange fargerike personligheter på travbanen, mange av dem på andre plass. En tykk liten mann jeg har glemt navnet på (en han så ut som en forsoffen utgave av Danny DeVito) pleide å hoppe rundt og hyle av begeistring hver gang han vant. Han kjøpte som regel en 5-kroners vinnerbong på dagens absolutte favoritt, så gevinsten kan ikke ha vært mange kronene, men det er jo ingen grunn til ikke juble litt. Han var så tykk at han hadde fått kirurgisk behandling for fedme, men hadde bokstavlig talt sprukket, ble jeg fortalt, da han hadde møtt noen bekjente på Rennesvusjen (Resturant Rendevous, litt nedenfor Sinsenkrysset). De hadde veddet med ham om han kunne klare å spise hele menyen. Han klarte det nesten, før han måtte på sykehus.

«Finnen» var også et meget synlig innslag. Jeg fikk aldri tak i navnet hans, men han minnet om Robert Stoltenbergs Pirkka – bare 20 år eldre, betydelig mer alkoholherjet og 50% bredere over skuldrene. Finnen gikk med sort, tykk, halvlang skinnjakke, uansett vær, og hadde alltid problemer med å få sagt hvilke hester han skulle spille på. Ofte var han redusert til å bare peke i programmet.

Den mest fargerike personen var Jens (navnet er endret), kjent over hele travbanen. Jens var i 60-årene, minst 1.90, nærmest trillrund, og jovial på sin måte, en slags kjempeutgave av Carsten Byhring. Han hadde vært befal i Forsvaret (sersjant, ble det påstått) og når han fikk lyst (og det fikk han ofte) brølte han «Din døl!» så vinduene skalv. Jens hadde til tider litt problemer med drikke, som de fleste på andre plass. Derfor hadde han også litt problemer med økonomien – en gang forsøkte han å betale meg for en bong med to koteletter, i plastforpakning. Jens var ingen stor spiller. Det gikk i etpar femkroners i hvert løp, men han brukte mye tid på å bestemme seg for hva han skulle ha, gjerne rett før løpet startet og det var kø foran kassene.

Et av mine morsomste minner var da Jens skulle bestille seg noen bonger rett før et løp, og Finnen sto i køen bak ham. Jens brukte godt med tid, og Finnen ble synlig desperat bak der ettersom starten nærmet seg. Siden Finnen var dårlig til å uttrykke seg, bestemte han seg i stedet for å dytte vekk Jens slik at han kunne komme til. Han tok rennefart og braste inn i Jens bakfra. Jens’ store mage traff skranken så den knirket faretruende, og hele Jens fjæret inn og spratt ut igjen. Finnen fikk hele bevegelsesenergien sin i retur, gikk i bakken som et tre (bare fortere) og ble liggende og se opp i taket. Jens snudde langsomt på hodet og betraktet Finnen ettertenksomt. Så snudde han seg tilbake til meg, helt uaffisert, og fortsatte sin langsomme og tilsynelatende gjennomtenkte bestilling.

Etterhvert jobbet jeg andre steder på travbanen, blant annet i hovedkassen, der jeg lærte meg å telle penger fort (tell tre sedler tre ganger, legg en rundt, og du har 10), hvor mye kontanter utgjør rent fysisk (en skoeske med hundrelapper er en million), og hvordan man skal finne ut hvor i en stor pengebunke det mangler en seddel (bruk en vekt og vei buntene mot hverandre.) Penger var viktig – hvis man ga en kunde for mye penger tilbake, måtte man dekke det selv, ut fra en pott kalt «tellepenger». Jeg bommet noen ganger, men folk var forbausende ærlige – en sliten person kom tilbake med 500 kroner han hadde fått for mye igjen, husker jeg.

Det var mye penger i omløp på Bjerke, og stedet ble brukt til hvitvasking, noe bilparken utenfor indikerte. Siden staten bare tar 30% av inntektene (i tipping og Lotto er det 50%) og ens eget resultat til en viss grad kan påvirkes av kunnskaper (om hester, trenere og kusker) kan man jo alltid hevde at man er hesteekspert og har vunnet sine svarte penger på travbanen. Særlig hvis man kunne presentere en utbetalingskvittering, noe som travbanen skrev ut for alle som hadde vunnet mer enn et visst beløp på et enkelt spill. Dermed oppstod et marked: Hvis man vant en million, og ikke trengte skattekvittering, kunne man selge vinnerbongen (eller V5-kupongen) for 10% mer enn pålydende. En av de ansatte ble arrestert for å ha solgt uavhentede kvitteringer.

Andre triks fantes også. Rett etter at starten var gått og kassene stengt, var det en liten periode der man kunne annulere feilkjøpte bonger, og i teorien kunne man altså spille på en hest og annulere den dersom den hadde en dårlig start. (I praksis var dette ikke så lett som det høres ut som.) I blant publikum florerte lånevirksomhet og krangling om spleiselag, med intrikate og alment aksepterte regler – stoff til mangt et forskningsprosjekt i behavioristisk økonomi.

Bjerke og Øvrevoll var nokså forskjellige miljøer. Kundene på Øvrevoll tilhørte sosieteten eller ønsket å gjøre det i en helt annen grad enn på Bjerke, skjønt du fant alle slags mennesker begge steder. Omsetningen var mye høyere på Bjerke, men hestene på Øvrevoll hadde mye mer pompøse navn. Norge er et lite land, og det er ikke så mange som holder på med eller ser på galopp. Bjerke som organisasjon var og er mye større og mer profesjonell enn Øvrevoll, som minnet mer om en slags avansert hobbyvirksomhet (det var jo også bare løp om sommeren) med gamle, glovarme trebrakker, eldgamle kassaapparater, og manuelle systemer overalt. Små gutter og jenter hadde jobb som «stafett» og løp frem og tilbake mellom de ulike utsalgsstedene med papirer og penger i plastbokser.

Siden Øvrevoll var så lite, hendte det at det gikk løp med bare 4 eller 5 hester. Med liten omsetning betyr det at en enkelt spiller faktisk kan påvirke oddsen betraktelig. I Norge er oddsen automatisert – den beregnes ut fra hvor mange som har spilt på en vinnerkombinasjon og skal dele på totalbeløpet. Endel utenlandske bookmakers lar deg vedde på norske trav- og galoppbaner, og utbetaler i henhold til de lokale oddsene. Det gikk rykter om at noen som hadde gjort et kupp ved å spille, i London, på storfavoritten i et 5-hesters løp på Øvrevoll. Rett før løpet skulle gå, hadde de spilt hardt på de andre hestene i løpet og dermed drevet oddsene på favoritten i været. Dermed måtte bookmakeren i London utbetale mye mer penger enn de egentlig skulle gjøre.

Trav- og galoppbanene var altså et lite univers for seg selv, en meget interessant erfaring. Med heltidsjobb og etterhvert barn sluttet min kone og jeg både på trav- og galoppbanen, men i mange år etterpå var det slitne folk som hilste på meg når jeg gikk på Karl Johan. Mine kolleger på BI forundret seg over at jeg kjente endel av flyttefolkene da BI flyttet noen år etter. Røyklukten forsvant fra klærne, men jeg husker fremdeles fingerkombinasjonene for tvilling fem hester alle veier på de gamle terminalene.