Oppdragsseiling i historisk farvann

fullsizeoutput_324I år (som i fjor) var jeg på seiltur (denne gang fra Marstrand og nordover) med en meget erfaren seiler, heretter kalt Skipper’n. Det ble en fin tur med skikkelig seiling og mye god mat og drikke – Skipper’n er gourmet og hobbykokk og tredjemann på båten er vinbonde i Italia og nesten like matgal.

Skipper’n måtte tidlig hjem i år fordi han skulle nedover til Portugal for å seile. Så viste det seg at det var mannskapsmangel og jeg ble spurt om jeg kjapt kunne ta en uke fri og bli med. Det medførte en hel del oversittede deadlines på jobben – men hvor ofte får man sjansen til å seile en splitter ny 46-fots Dufour fra Lisboa til Marokko og tilbake? Dessuten får man møte nye mennesker – eieren av båten, for eksempel (heretter kalt Piloten, siden det er det han er) er brasilianer som snakker 5-6 språk og har en herlig humor. I tillegg er dette «ordentlig» seiling (nattseiling, sterk vind, lange distanser) som har litt andre utfordringer enn 3-4 timer hver dag langs en kyst.

Så, 580 sjømil og fire krysninger av Gibraltarstredet senere – hva har jeg lært?

Langdistanse og nattseiling er utfordrende og morsomt
Når man seiler på sommerstid langs kysten seiler man kanskje 6-8 timer om dagen, med hviledager innimellom. På lengre strekninger (vi brukte 32 timer fra Smir i Marokko til Portimao i Portugal, en avstand på ca. 190 sjømil, om jeg ikke husker helt feil) blir det mye mer viktig å holde riktig kurs og ikke minst å få opp farten (en økning av gjennomsnittsfarten fra 5 til 7 knop reduserer tiden med nesten 11 timer). Det gjør at man blir ekstremt opptatt av å justere seil og å beregne om man skal ta en litt avvikende kurs for å dra nytte av vinden eller om man skal holde direkte kurs, men med litt dårligere vind.

Selve seilopplevelsen blir nokså forskjellig basert på hvor man sitter i båten. Slik så det ut for meg der jeg satt på vakt alene og betraktet soloppgangen over spanskekysten ved sekstiden på morgenen:

For de som ikke er med og seiler og skal være nede i båten derimot, ser bildet litt annerledes ut. To av passasjerene som lå i en av akterlugarene våknet oppå hverandre, liggende på skottet (veggen), da vi holdt på som verst (og kom opp i 11 knop). Piloten, som forsøkte å sove i forkabinen, hadde denne kommentaren: «Crazy Norwegians – no reefing, on purpose! I was flying in there!» Ikke så rart, kanskje, med denne utsikten og dette lydbildet:

Ellers er det mye til felles med å være på militærøvelse: Holde seg våken, passe på, spise og sove når man kan. Det man først og fremst må passe på, forøvrig, er andre båter, særlig gjennom Gibraltarstredet, der det kan være rushtid til tider. Skikkelige containership (de største vi så, ble målt i sjømil(!) på AIS-systemet) kan gjøre 20 knop og merker ikke om de kjører på et lystfartøy. Ved nattseiling er det fremdeles en hel del små fiskefartøy som ikke har AIS-sender, og da er radar nødvendig.

Endel utstyr som virker fjollete er svært fornuftig
Seilklær og -utstyr er en motegreie og har alltid vært det, i hvert fall i deler av Oslo. Men jeg har oppdaget at man faktisk trenger de greiene der når man skal seile «på ordentlig». Her er noe jeg bare måtte kjøpe meg:

  • Seilersko. 71h-5vlz-kl-_ux395_Tradisjonelle Docksides (som kan være vanskelig å finne i norske butikker) eller mer moderne greier som ser ut som joggesko. Hensikten er ikke utseende men grep på glatte dekk – uten at man setter svarte striper. Tradisjonelle Docksides blir harde i sålen og mister dermed endel grep etter et par år, fikk jeg vite. Neoprene er fantastisk fordi man er varm selv om man er våt (akkurat som en våtdrakt) men lukter pyton etter en ukes tid. Løsningen er å legge skoene i eddikvann (eller i fryseren) for å ta knekken på bakterier, samt å kjøpe seg de derre små hvite ankelsokkene som såvidt stikker opp av skoen.
  • musto-essential-sailingSeilhansker. I hard vind er det lett å brenne seg når man skal slakke på tau. Man kan bruke arbeidshansker i lær eller kunststoff. Jeg hadde glemt mine hjemme, så jeg kjøpte meg et par seilhansker. De mangler tupp på tommel og pekefinger – og det gjør at man kan gjøre en hel del ting uten å ta av seg hanskene, som å bruke touch-skjermen på navigasjonsstasjonen eller knyte opp små knuter.
  • Gore-tex shortsHvis noen hadde spur31810_980-2-maint meg om hvorfor jeg skulle ha vanntett shorts (av alle ting) før denne turen ville jeg blitt svar skyldig. Imidlertid er det slik i en seilbåt at bena er i ly av vinden (og det kan være varmt i solen men med kald vind). Samtidig er det mye sjøsprøyt, i hvert fall om man seiler hardt. Når man i tillegg skal sitte vakt i timevis, er vanntett, ventilerende kortbukse helt ideelt. Den er også høyere i livet enn en vanlig kortbukse, slik at seiljakken dekker over og man ikke får vann nedover og kald vind oppover ryggen.
  • 9382636453918_1132871_black_1_jpgRedningsvest. Jepp, av og til blir det misforståelser, og man ender opp med for få redningsvester ombord, hvilket førte til at jeg måtte seile uten vest det første døgnet (og dermed holde meg i cockpit’en). Ikke en morsom situasjon (særlig ikke med ufrivillig jib klokken 0300 om morgenen), så dagen etter dro Skipper’n og jeg til nærmeste maritime butikk og kjøpte oss ordentlige redningsvester med feste for sikkerhetsline (og Piloten supplerte med automatiske lyspunkter som rett og slett er livreddende utstyr ved nattseiling langt til havs). Det koster penger, men som Skipper’n sa – det er ikke der man skal knipe inn. Kulturen rundt redningsvester er forøvrig forskjellig – vi nordmenn bruker stort sett alltid redningsvest, noe som blir sett på som litt rart andre steder…

I tillegg må man gjøre en hel del andre ting som å binde fast caps og briller og lommekniv, kle seg varmt nok (utrolig hvor kaldt det kan være bare en kilometer eller to ut på havet selv om det er 38 varmegrader på land), og holde orden på hvor allting er til enhver tid. Men det venner man seg til. (Dessuten er en powerbank og et solcellepanel fra Clas Ohlson ikke så dumt…)

Historiske og zoologiske opplevelser
Områdene vi seilte gjennom er interessante på mange måter. Vi så hundrevis av delfiner (som leker seg rundt båten, i alle fall hvis vi ikke har motoren på.) Vi så hvalblåst og en liten hval eller to. En flyvefisk dukket opp på dekk etter en natt. Og en sliten brevdue klamret seg fast i vinden en hel natt mellom Portimao og Cadiz. Den dro da solen kom opp, forhåpentligvis ikke for langt fra land.

IMG_3372

Solnedgang ved Kapp Trafalgar

Historisk sett er sydkysten av Portugal og Spania svært interessant – vi passerte Cape St. Vincent, Cape Trafalgar, Algeciras-bukten og naturligvis Gibraltar, alle steder som var viktige under Napoleonskrigen. Her sto avgjørende slag – først og fremst slaget ved Trafalgar, der Frankrike/Spania tapte 21 linjeskip og 13000 mann, og dermed alt håp om å vinne herredømme på havet. Men slaget ved St. Vincent var nesten like viktig, fordi det var der Nelson først fikk testet ut sin nye strategi med å kutte gjennom fiendens linjer. Rene historieboken å seile gjennom dette området, i hvert fall for en som er opptatt av sjøslagene på den tiden.

En annen sak er at man får en god forståelse for hvor fortvilet folk må være for å forsøke å krysse Middelhavet i en oppblåsbar båt, særlig hvis man ikke kan svømme og ikke engang har sett et hav før. På kartet kan Middelhavet se lite ut, men det er et ordentlig hav med ordentlig vind, bølger og tildels lav temperatur. Definitivt ikke noe å spøke med. Vi så ikke noen flyktninger, men flere militærskip, og det gikk ut melding på VHF om at man skulle rapportere all slags «suspicious activity» til nærmeste EU-krigsskip.

…og til slutt…
Har man, som meg, mange jern i ilden og mye press på jobben, er det av og til litt vanskelig å ta skikkelig ferie. Langtur med seilbåt, særlig med lite mannskap, har den fordelen at man rett og slett ikke har tid til å tenke på noe annet enn båten – det skal justeres og måles og styres og navigeres og diskuteres hele tiden, og når man endelig får litt fri, er det bare å legge seg til å sove. Tvungen avslapning gjennom aktivitet, med andre ord. Dessuten sitter man jo ikke mye stille – man er frem og tilbake og opp og ned som en apekatt (bokstavlig talt, hvis bølgene er høye) – og da forbrenner man jo nok kalorier og opparbeider endel form også. Anbefales!

Nå mangler jeg bare en egen seilbåt – og dit er det nok et langt stykke. Men som Vinbonden sa: «Den beste måten å ha seilbåt, er å kjenne noen som har en.» Nå har jeg alt utstyret, blir ikke sjøsyk, og kan stå til rors, trimme seil og tildels navigere. Noen som trenger mannskap?

Advertisements

Opp og ned med oljeprisen

Sitter, sammen med mange slanke unge menn som har kjøpt smalskåret dress og skjorte med snipp, endel gråhårete, tidligere slanke menn, og endel blonde kvinner. Stedet er Latter, der Hegnar inviterer til investordagen. Analytikere som snakker ting opp og ned. Her er noen sammenfatninger:

  • Rystad Energy mener det blir overproduksjon av olje pga. teknologifornying i shale oil, Pareto mener man kommer til å trekke på lagrene og at Statoil er et bra kjøp. Oljeprisen er med andre ord både her og der.
  • Boligmarkedet roer seg. De fleste steder.
  • Det er lite gull i verden. Men Bitcoin.
  • Helseteknologi og kunstig intelligens er den nye elektrisiteten, og da skal man investere i de selskapene som bruker ting smart, ikke de som leverer selve teknologien.
  • OSX er nå på samme nivå som for 20 år siden. Alt avhenger av oljeprisen.
  • Alt avhenger av oljeprisen.
  • Oljeprisen.
  • Oljeprisen.
  • etc.
  • Litt annet (Schibsted, Arcus (internasjonalt med akkevitt), REC (dårlig)), så kommer shipping (Wallenius Wilhelmsen (bra). Deretter laks.

Hjemme har det regnet hver gang jeg har hatt tid til å klippe gressplenen. Den er høyere enn noensinne. Time to short it.

Nevnte jeg oljeprisen?

Sykkeltur langs Alnaelven

Påskeferie i Oslo er en følelse av bakevje, og med lite sne i Marka må man se seg om etter alternativer. En artikkel i Aftenposten om hva man kan gjøre i Oslo i påsken fikk oss imidlertid på sykkelen – med reservehunden Perle (lånt i påsken) i kurven. Hun var ikke helt sikker på om dette var en god ide.

IMG_8167

IMG_2784

Inn til sentrum, T-banen til Ammerud, der det snedde og var en smule surere og kaldere enn vi egentlig var forberedt på, men langs elven ble det lunere etterhvert.

Oslo kommune har laget en sykkelsti langs Alna helt oppe fra Ammerud – stort sett en smal grussti gjennom et område som er forbausende urørt, gitt hvordan Oslo har voldtatt Groruddalen. Ved Grorud har man laget et imponerende badeanlegg – et skilt fortalte at Grorudparken har omtrent samme areal som Frognerparken. Nedover langs elven til Grorud stasjon finner man små idyller som denne broen over til Kalbakken:

IMG_2789

Hele tur- og sykkelstien langs en lenge neglisjert del av Oslo er litt av en perle og en glimrende ide, men som med så mye som Oslo Kommune gjør virker det litt uferdig og dårlig vedlikeholdt. Man har gjort litt rare (og nokså påkostede) ting, som å bygge 300 meter såpeglatt trebrygge langs en liten og ikke særlig interessant del av elven (vel, bekken) rett sør for Grorud stasjon:

IMG_2793

Fra Grorud stasjon til Alfaset er det fineste stykket, flere kilometer forbausende stille områder med hestehager…

IMG_8175

og spor etter bever:

IMG_2795

Så blir det, som så ofte med sykkelveier i Oslo, bråstopp. Man kommer seg fint til Alfaset gravlund, men skiltingen blir borte. Posten har laget en flott sykkelsti forbi den nye godsterminalen sin, men så blir det bråstopp. Skilter er det dårlig med, inntil man kommer helt til Plantasjen på Alnabru. De ulike kartene man finner på nett sier enten at man må sykle langs svært trafikkerte veier fra Alfaset til Alnabru, eller gir opplysninger som er direkte feil. Jeg forundrer meg litt over dette – for meg ser det ikke ut som om det ville vært så vanskelig å lage en sykkelsti nedover langs elven fra Postens Bring-terminal ned til broen over ved Hell’s Angels og direkte derfra til elven igjen. Jeg har forsøkt å tegne inn dette på kartet her, med en prikket blå linje:

alna

Nedenfor Helsfyr var dessverre den dramatiske veien ned til Svartdalsparken stengt på grunn av rasfare (Aftenpostens journalist har tydeligvis ikke vært på befaring) men det finnes mange veier til Kværnerbyen, der det er stille, sterilt og steinsatt.

Turen anbefales, men jeg gjør meg noen refleksjoner. Oslo Kommune bør gjøre jobben ferdig, og laget noe litt mer komplett, slik Akerselven etterhvert har blitt. Jeg kan ikke skjønne at det kan koste så mye – litt flere skilter, litt mer sammenheng, ville gjort denne turen mye enklere. Vi møtte ca. 5 turgåere og 3 syklister på hele turen. Og dette anlegget fortjener at flere bruker det.

Den andre refleksjonen er at Groruddalen fortjener så mye bedre – at hver gang Oslo skal plassere noe som er industrielt eller upopulært, så havner det i Groruddalen. Og det fortjener denne perlen ikke.

Hvordan holde seg orientert om ny teknologi?

«The cure for boredom is curiosity. There is no cure for curiosity.»
– Dorothy Parker

Et spørsmål jeg stadig får (og som Ragnvald Sannes og jeg skal snakke litt om i kveld, på samling i Nettverk Innovasjon, utvikling og entreprenørskap) er hvordan man holder seg orientert om ny teknologi og nye muligheter der ute. Svaret er selvfølgelig at det varierer fra person til person, men listet herunder er i alle fall noen kilder jeg bruker:

Generelle verktøy:

  • NewsBlurNewsblur er en web-app som lar deg lese masse RSS-strømmer, den er mitt standardverktøy for å holde orden på massevis av blogger. Som synes av skjermdumpen så viser den en masse blogger og andre websider som publiserer i RSS-format i venstre kolonne. Jeg kan kjapt seg hva som er publisert og bla meg gjennom. Jeg bruker Newsblur hver dag (leser selvfølgelig ikke alle blogger, og jeg burde ryddet opp litt i listen, men den lar meg holde orden på og få oversikt over omtrent 200 blogger. Newsblur koster penger – ikke mye – og er absolutt verdt det.
  • Wikipedia (først og fremst den engelske versjonen) er naturligvis stedet man går til dersom man skal få forklaring på hvordan noe virker. Nærmest uslåelig på tekniske ting, nye metoder og teknologier, ikke fullt så bra hvis man vil lære noe om humaniora. Svært varierende kvalitet på business-orienterte ting og akademisk teori.
  • Medium.com publiserer eposter med interessant lesning hver dag.
  • Facebook, Twitter og LinkedIn, naturligvis, men der er det mer interessant hvem som sender noe enn tjenestene i seg selv. Min gamle mentor Benn Konsynski er en utrolig kilde til spennende lesning, for eksempel.

Et utvalg av engelskspråklige blogger og sider jeg følger (som regel gjennom Newsblur, ikke alt er teknologi):

  • Boingboing.net, morsom side om alt det rare som rører seg der ute. Var mer aktivistisk før, da Cory Doctorow var mer aktiv.
  • Cool tools, siden for interessante verktøy. Opprinnelig Kevin Kelly, nå mest Mark Frauenfelder.
  • O’Reilly Media, alltid fornuftige synspunkter på ny teknologi.
  • ExtremeTech
  • Andrew McAfee
  • Bob Cringely
  • Freedom to Tinker
  • Joho the Blog, David Weinberger’s ettertenksomme refleksjoner.
  • Joi Ito’s Web
  • McGee’s musings. Eks-kollega. Dorothy Parker-sitatet er hentet fra hans blogg.
  • Om Malik
  • The ACM Ubiquity blog (siden jeg er i redaksjonen, må jeg nesten det…)

Blader og aviser som har godt stoff om teknologi (og som jeg abonnerer på)

  • Communications of the ACM. (ACM Digital Library er verdt medlemskapet i seg selv, i hvert fall for en akademiker.)
  • The Economist (litt treg i avtrekkeren, men gode forklaringer og ikke minst gode eksempler – som her om quantum computing.) Og deres Espresso-tjeneste er grei om morgenen.
  • The New York Times (tech og science)

Norske kilder:

  • Digitalt hver dag, bloggen til Bente Sollid og Jan Storehaug.
  • Paul Chaffeys blogg
  • Eirik Newth
  • Langust og Korsnebb (ikke teknologi, men svært bra om presse og etterrettelighet)
  • Computerworld og digi.no en gang i blant, Teknisk Ukeblad fordi det nå detter ned i papirpostkassen siden jeg er medlem av Polyteknisk Forening.

Og det skulle være det meste. Leser en masse annet også, naturligvis, og mønsteret er i ferd med å endre seg: Mindre RSS og individuelle blogger, mer Medium, Facebook og andre sosiale medier. Etterhvert en hel del Youtube-vidoer. Og jeg har helt sikkert glemt noe.

PS: Tips etter foredraget:

Post-post-post

En av mine klienterfrimerker holder til i det store utland der man er litt mindre digital enn i Norge – og forlanger at jeg sender inn «originaler» når jeg har vært ute og reist. Jeg synes det er nokså ironisk, siden mesteparten av mine kvitteringer er utskrifter av PDF-dokumenter sent til meg fra SAS og Flytoget og andre tilbydere, men uansett tvinger det meg til å finne frem penn og konvolutt og frimerker og brevvekt og Postens prislister og, vel, det er forbausende hvor mye man kan glemme fordi man ikke gjør det så ofte.

I alle fall, dette fikk meg til å reflektere over det faktum at jeg ikke har sendt noe på papir på en evighet, i hvert fall ikke i privat sammenheng. Jeg har mottatt en hel masse, men det blir mindre av det også. Og nå vil myndighetene at vi skal velge oss en digital postkasse – valget står mellom Digipost og eBoks, uten at jeg klarer å oppfatte noen reell forskjell mellom dem. Hvor sikker denne postkassettjenesten er, er en annen ting – for et år siden var det snakk om ende-til-ende kryptering, men det står forbausende lite om hvilken sikkerhetsløsning som er valgt på norge.no og andre sider.

I Norge kan man stort sett stole på myndighetene, så det er vel like greit å velge en av tjenestene og bli ferdig med det. En hel del andre land er jeg ikke så sikker på. Det jeg er helt sikker på, er at politikere og en ganske stor del av myndighetene har absolutt null peiling på hva kryptering innebærer. Diskusjonen om FBIs krav om å åpne «bare denne ene» iPhonen til Apple viser i alle fall at man ikke forstår det enkle prinsippet at hvis det finnes bakdører inn i krypterte løsninger, er løsningen ikke lenger kryptert, uansett hvor mye vi stoler på myndighetene. De har nemlig en tendens til å slippe nøklene fri, litt for lett.

Det finnes løsninger på dette, som nok kommer til å bli bedre og mer skalerbare etterhvert. Problemet med kryptering (og mange andre sikkerhetsdiskusjoner) er at man faller mellom to stoler:

  1. Man vurderer løsninger ikke i forhold til dagens forhold, men til noe perfekt, og drøyer derfor med bruk at ny teknologi som kan gi gevinster med samme eller bedre sikkerhet enn man har nå. Et eksempel er helsevesenet, som har surret frem og tilbake med elektroniske journaler og annet. Da jeg jobbet som «sykepasser» (trøste og bære) på Rikshospitalet på tidlig 80-tall, fløt det papirjournaler overalt…og selv med en passordbeskyttet journalløsning kan man i alle fall finne innbrudd og holde folk ansvarlig.
  2. Man glemmer at hvis ikke alle har kryptering, er den ikke like verdifull – og så lager man sikre løsninger som er så vanskelig å bruke at folk ikke bruker dem. Jo lengre passordkrav, jo flere post-It lapper med passord under tastaturet.

Et tredje problem er politikere som ønsker å forby krypteringsteknologi, og ender opp med en situasjon der de eneste som har tilgang til kryptering er forbrytere…

Nuvel, dette er et langt tema. Og jeg skal en tur til postkassen. Hvis den fremdeles er der.