En sommer viet maritim læring

De tre siste (16, 17, 18) årene har jeg vært ute og seilt med bl.a. Skipperen, Forleggeren, Piloten og Vinbonden (ikke alle på en gang). Det har jeg gjort i år også (en uke med Skipperen og Piloten, en uke med Skipperen og Forleggeren). Den første uken, i Portugal i mai, hadde totalt ca. to timer seiling – båten mistet propellen, muligens pga. krypstrøm, og vi ble liggende i havn i Cascais i fire dager. Den andre uken, Marstrand til Grebbestad i juli, var preget av lite vind, og dermed endel motorseilling, oppveiet ved mye og deilig sjømat.

Men de to turene, hyggelige som de var, har ikke vært det viktigste maritime som har preget sommeren. Man har nemlig anskaffet båt, og tatt fritidsskipperkurs.

Fritidsskipper
Fritidsskipper er båtførerprøven på steroider, og involverer et 12-dagers kurs ( (D5L hos Trygg Ombord.), 10 dager med teori og to dager med navigasjonspraksis. Jeg tok dette over tre langhelger i juni sammen med Skipperen, og dermed er man (vel, Skipperen, jeg må ta en «praktisk utsjekk» siden jeg ikke har eid stor båt i over tre år) sertifisert for å føre båter opp til 70 fot 24 meter (ca. 78 fot) i Norge, Sverige og Danmark.

Kurset var morsomt – studentene en hyggelig blanding av folk med fiske- og tradisjonell kystbakgrunn, seilere, og meg som bare var med fordi jeg syntes det var morsomt å lære. Det skal sies at mesteparten av stoffet kunne jeg fra før (takket være speideren, militære, fjellsport og å ha jobbet på sykehus), men det var bra å få det satt det hele i system og få oppklart endel misforståelser og manglende oppdateringer. Jesper var en glimrende instruktør, men jammen var det mye å lære fra de andre studentene også, om fiskebruk og dieselfiltre og skilletrafoer og navigasjonsbommerter. Morsomt å se forskjellen i perspektiv: En av studentene (kyst/fiskebakgrunn fra Ålesund) skulle legge til med kursets seilbåt – en splitter ny 55 fots Hanse. Instruktøren var en smule bekymret, siden han hadde erfaring med at fiskere smeller baugen på sjarken i brygga og gir gass til styr- eller babord for å få den inntil. Vår mann fra Ålesund parkerte båten forsiktig og nydelig, og kommentere saken med: «Det tok litt tid – e’kje vant til sånn Tupperware…»

Båt
Man har også anskaffet båt, faktisk i september i fjor. Det har blitt en to-tre overnattingsturer, og en ukestur til Sørlandet i juli.

Båten er et kompromiss, men et godt sådan. Jeg ville helst ha en robust seilbåt, men Fruen vil ikke. Hun mener jeg kan seile med Skipperen på hans båt hvis jeg vil seile, og har i grunnen et poeng der. Dermed ble det motorbåt, og endel krav måtte oppfylles. Båten skulle være liten nok til at den kan brukes til småturer rundt på Oslofjorden (vi bor ved sjøen og har en liten 16-foter med kalesje som har fungert utmerket til småturer hittil.) Den skulle være stor nok til at vi kunne ta overnattingsturer og til at vi ikke måtte ha redningsvest (altså over åtte meter.) Og jeg ville ikke ha en cabincruiser med høyt fribord, men noe litt smekkert og elegant.

Dermed endte vi opp med en meget pen Windy 9000 fra 1996, velholdt med en nokså standard Volvo Penta motor (valgt etter anbefaling fra Knut, vår lokale båtmotorekspert). Den har offisielt sengeplass til fire, i et knipetak seks, men passer egentlig best for to. Og den er liten nok (30 fot) til at den er billig i båthavn og får plass ved gjestebrygger ved restauranter og lignende. Så langt er vi svært fornøyd, både Fruen og jeg.

Skuta (nærmest). Vil etterhvert få navnet Ragnhild VII. Intern spøk…

Ferie
Årets båttur (for Fruen og undertegnede) har dermed blitt med motorbåt, fra Oslo til Grimstad (vel, vi kom så langt som til Brekkestø) og tilbake, med overnatting på Bolærne, Nevlunghavn, Risør, Grimstad, Låddalsholmene, Risør, Stavern og Horten. Det ble endel gjestehavn, mest fordi vi var barnevakt for en liten hund som trengte å kunne gå i land før sengetid.

Jeg har faktisk ikke ligget i norske gjestehavner før – bare svenske og danske – og merket en viss forskjell i klientell og servicetilbud. Vestkysten av Sverige er preget av masse mennesker, trange havner, og en viss eksklusivitet – hvitvins- og seilbåtfaktoren er høy, særlig på steder som Marstrand. Den typiske båtturisten i norske havner har en Princess 42, høy BMI og tilbringer kvelden på båten med en pappvin. (Nå skal det sies av dette ikke stemmer for Brekkestø, og at vi var i Kragerø i høljende regnvær og derfor ikke gadd legge til, men likevel…)

De norske båthavnene har også et lavere servicenivå, og dårligere restauranter. Et sted som Hunnebostad har i hvert fall fire-fem restauranter som stort sett serverer lokal sjømat. Menyene jeg så i Stavern, for eksempel, er mer preget av pasta og burgere, med sterk fokus på pris. Horten hadde den klart beste havnen (inkludert en hyggelig havnevert som kom rundt og samlet søppel samtidig som han kontrollerte betalingen) og anbefales, selv om avstanden til Oslo er litt kort og det derfor kan være fristende bare å stikke hjem derfra. Ellers har man gammeldagse løsninger med dusjer som krever myntpåkast og toaletter som mangler dopapir. Norske båthavner later til å være et tillegg til en by, ikke en viktig del av miljøet, i større grad enn de små stedene (som Käringön, Fiskebäckskil, Hunnebostrand og Koster) på den svenske vestkysten. Og dermed blir det hele litt dødt. Litt synd, for man kunne gjort så mye mer ut av det, men inntektsgrunnlaget er antakelig for lite (eller gjestehavnene for små.)

Når skal det sies at Risør og Tvedestrand er koselige steder, Grimstad er vi glad i, og Arendal med Nidelven er nydelig. Nevlunghavn har et fantastisk bakeri hvis man er villig til å gå en kilometer. Og norskekysten har massevis av fine sund og trange fjorder (for eksempel mellom Eydehavn og Tvedestrand) der man ikke kommer inn med seilbåt, noe som gir en annen opplevelse enn utaskjærs.

Så ja takk, begge deler.

Det kvinnelige element
Fruen har gått kurset «Ta roret, jenter» hos Redningsselskapet og var kjempefornøyd med det. Hun tar faktisk roret, og har observert at med unntak av rene jentebåter er det så og si alltid mannen som kjører, uansett alder, båttype og nasjonalitet. Det er i grunnen litt underlig, gitt at jobben med å legge ut fendere, hoppe i land, og fortøye, er både mer fysisk krevende og vanskeligere enn det å stå til rors, skjønt det er den som står til rors som får skylden for eventuelle bommerter.

Å bli kjent med båten
Det å ha en båt med masse utstyr og innebygget motor er nytt for meg. Jeg har lært at den gamle tommelfingerregelen om å sette av 10% av innkjøpsprisen til vedlikehold ikke er så dum. Samt at alt som er maritimt dimensjonert er nokså dyrt, for å si det forsiktig. I alle fall, hittil har det blitt en propeller, to impellere og en havnekalesje, samt ganske saftig mye diesel Det enkleste, har jeg funnet ut, er å ikke se på pumpen når man fyller, og heller ikke se på beløpet når man trekker kortet. Samt, som en nabo sa, at man må betrakte det som et substitutt for hotellkostnader. Men det er litt morsomt å skru og pusse og fikle også – det er alltid en skrue som skal strammes eller et hengsel som trenger smøring eller noe som går i stykker og må fikses. Når sant skal sies, har jeg vel brukt mer tid på det enn på båtturer i år.

Med andre ord, jeg er i ferd med å bli båtnerd.

Arkitektur og realiteter

En av mine favorittbøker er How buildings learn, av Stewart Brand. Boken handler om hva som skjer med bygninger etter at de blir bygget (de vokser, blant annet, og endrer seg som følge av bruk, men ulike deler endrer seg ulike fort.)

Ofte er det slik at man har regler for hvordan noe skal gjøres: Parkeringsplasser, stikkontakter, mennesker per kvadratmeter, og så videre. Disse reglene fører ofte til nokså rare resultater når de treffer brukernes egentlige behov.

Her er et eksempel. På BI har vi to etasjer med parkering i garasjen. Disse parkeringsplassene er helt tydelig presset inn, så mange som mulig, på så liten plass som mulig. I USA er parkeringsplasser dimensjonert ut fra reelle biler, og slik at folk skal kunne komme seg ut og inn av bilen. I Norge tror vi tydeligvis at alle biler er små (og det var de jo for 30 år siden eller så) og at folk er så slanke at de kan komme seg ut gjennom sideruten uten problemer (for det er jo ikke plass til å åpne døren.)

Vel, biler har blitt større, særlig i bredden, tildels som et resultat av nye sikkerhetskrav. Dermed blir parkeringsplasser for trange. Og hva skjer så? Jo, folk parkerer slik at de kan komme seg ut og inn av bilen, naturlig nok. Resultater er en liten studie i hva som skjer når faktisk behov møter teoretisk design.

Her er et bilde fra garasjen på BI da jeg kom på jobb litt etter 0900 i dag:

Som synes: De som kommer tidlig, tar plassen i midten, og dermed blir det vanskelig for dem som kommer etterpå. Greit nok, og ikke så rart gitt at selv nokså normale biler (som Subaruen på det siste bildet) har dårlig plass, særlig når man ser hvordan søylene spiser 20 cm parkeringsplass på hver sin side. Spørsmålet er hva man kan gjøre med det?

Det er litt sent å gjøre noe med størrelsen på parkeringsplassene, men kanskje man kunne prøve seg med en eller annen «nudge» for å få folk til å ta plassene på sidene først, slik at man i det minste fikk inn to biler i stedet for en for hver tredje parkeringsplass? Avgift på plassene i midten hadde nok fungert, at man slo på det røde lyset som markerer en plass som opptatt hvis begge plassene på siden er tatt, eller kanskje skravering.

Eller man kan bare fortsette som før, og tro at når man har definert en parkeringsplass til en viss størrelse, så kommer folk til å bruke den som forventet. Har man så mange parkeringsplasser, så har man det, for det sier tegningene.

Personlig har jeg Summon på min Tesla, og den funksjonen kommer nå i en oppgradert versjon som parkerer bilen selv. Men det gjør det ikke noe lettere for andre å komme seg ut av sin bil uten å lage riper i min.

Gode forslag etterlyses. Og kanskje noen arkitekter burde tenke litt over forskjellen mellom kart og terreng…

.

Parasail, DFJ, batterier. Og mat.

Så er nok en seiltur over, denne gang litt over to uker fra Arendal via Blindleia til Lyngør, så Skagen, derfra til Marstrand, Vinga, noen uthavner, Käringön og til slutt til Hunnebostrand.

Turen startet i Arendal, etter å ha plukket opp Piloten (hvis båt vi seilte i fjor) i Oslo. Der var Skipper’n med båten, etter en uke nedover fra Oslo. Hensikten med den første uken av turen var å introdusere vår brasilianske venn for skandinavisk seilerliv. Med maksvær hele veien (Arendal, Grimstad, tur opp Reddalskanalen for å besøke Bryggeren (som tok fri og ble med et døgn), overnatting innenfor Blindleia, Arendal igjen (denne gang med lysing etter krabber, nytt for meg), seiling til Lyngør, fin vind til Skagen, tradisjonell lunsj i hagen på Brøndums Hotell, sykkeltur til Grenen for å betrakte turister i trenchcoat i 30 varmegrader, og en kronglete og bølgete seilas til Marstrand) tror jeg vi leverte. Vår brasilianske venn må sies å ha fått en ganske god demonstrasjon av forskjellene mellom skjærgårdene i Norge (hytter og grunner), Danmark (sand og grunner) og Sverige (svaberg og grunner). Det som gjorde mest inntrykk var nok alle undervannsskjærene og hvor forsiktig man må være med navigering, noe jeg ikke hadde tenkt over siden, vel, jeg er jo vant til at det er sånn det er.

Vi satte Piloten i land i Marstrand, seilte videre til Vinga, der Forleggeren etterhvert ankom med rutebåt. Vinga fyr er akkurat så solsvidd og havgapete som Evert Taube gir inntrykk av, og har en interessant historie man kan lære om på en guidet tur og museet der.IMG_4721

Deretter ble det Göteborg, Utkäften (med måneformørkelse), Käringön, uthavn ved Kungshamn, og Hunnebostrand (utaskjærs).

Kulinareri

qsIJ+yGlSw6Y3th8ApWqEA

Torskeloin med hjemmelaget potetstappe stekt i andefett.

IMG_4766

Gratinerte sjøkreps (kjøpt av fiskeren på Vinga)

0ODNyxxESCCeLndq89g%Mw

Salade Nicoise

Jeg er ikke særlig god til å lage mat (for all del, kan omelett, og kan lage en enkel middag, men det er ikke min lidenskap.) De andre på båten, derimot, tenker mye på mat og ingredienser og sammensetninger. Skipper’n og Piloten/Forleggeren kjøpte eller fanget masse sjømat (krabber, sjøkreps, reker, fisk i ulike former) og kokkelerte. Det ble blant annet gratinerte sjøkreps, sjøkrepspasta, confit du canard, grillet entrecote, torskeloin i andefett, krabbesalat, salade nicoise, sashimi til lunsj, og så videre. Alt presentert og behørig diskutert.

Jeg tok oppvasken. Man får holde seg til det man kan.

Tre solide måltider om dagen har imidlertid ikke satt så mye spor, vesentlig fordi selv med relativt bedagelig seiling er man oppreist og i aktivitet for det meste.

Parasail

Et formål med turen (alle turer må ha et formål, må vite) var å få testet Skipper’ns seneste anskaffelse, et paraseil på 114 kvadratmeter. Dette er nytt og nokså sjeldent i norske farvann, og er et deilig stykke teknologi for en nerd som meg. Det varte helt til nest siste dag før vindforholdene var riktige. Men etter endel tenking, fikling og justering fikk vi det til å se slik ut:

Svak vind (6-8 sekundmeter) rett bakfra sammen med bølger er nokså kronglete. Som regel løser man det ved å bruke enten genoa eller storseil helt over (og hvis vinden er absolutt riktig, genoa den ene veien og storseilet den andre). Gennaker/spinnaker er også en mulighet, men krever stabil vind og ikke alt for mye bølger. Dette seilet er spesiallaget for denne situasjonen, og har et fallskjermaktig system i midten som holder det utspilt. Og det gikk fort – 8.4 knop på 8 sekundmeter vind, og seilet var nokså robust overfor rullende bølger. Masse justeringsmuligheter og gode muligheter for dumme seg ut (sjølivet tilbyr dette i overflod), men du verden så morsomt når det endelig stod der det skulle og vi nærmest fløy over bølgeryggene!

DFJ

Ellers har mye tankevirksomhet gått med til å løse alle seileres problem – DFJ eller, i fulltekst, Den Fordømte Jolla. Alle større seilbåter har en lettbåt, som regel grå og oppblåsbar, og den er nyttig når man ligger i uthavn og en hodepine ellers. Man kan jo slippe ut luften og pakke den sammen, men det er et visst sikkerhetsaspekt ute og går, så man vil jo ha den blåst opp og tilgjengelig. Spørsmålet er – hvor?

Man kan selvfølgelig slepe den, men det legger bokstavlig talt en demper på seilingen, og hvis det er mye bølger kan den vippes opp ned og bli et meget effektivt drivanker. Daviter bak som man kan henge båten i er en mulighet, men de er i veien når man skal legge til land eller bade. Man kan heise opp båten på tvers eller høykant bak, men det gir vanskelig tilgang til baksiden av båten (der badestigen er, i tilfelle noen faller over bord) og et betydelig vindfang.

Så vi har alternert mellom å legge den på fordekket eller å ta ut luften. Legger man den på fordekket må man mekke masse med tauverk for å rigge opp noe som gjør at forseilskjøtet ikke henger seg opp i pongtongene. Dette introduserer snubletråder og  dessuten blir det varmt og mørkt i lugaren foran. Pakker man den sammen og legger den i sofaen i salongen er jo problemet løst, inntil båten igjen får kvinnelige passasjerer som ikke helt innser sjarmen med pongtonger som innredning.

Så jeg har begynt å tenke på et nytt produkt, nemlig et slags trekk man kan legge over lettbåten på fordekket. Fortsatt mørkt i lugaren foran, men man fikser i alle fall skjøtene og har et nokså rent fordekk å boltre seg på – viktig når man skal eksperimentere med nye seil og mye tauverk. Men løsningen er ikke ideell og nye ideer etterlyses.

En Tesla for seilbåter?

En annen ting jeg har tenkt på på denne turen er hvorvidt man ville kunne utstyre en seilbåt med batteri og elmotor a la Tesla, og hvordan dette i så fall ville se ut. Fordelen med el er ikke bare at den er lydløs og kraftig, men at man ikke er avhengig av å ha propellen rett under midten av båten, foran roret (slik man må på en vanlig motor fordi kraften overføres med ledning heller enn en rett stålstang (det vil si en propelleraksling.) Det finnes riktig nok propellerdrev, men man kunne jo tenke seg at en seilbåt hadde, tja, kanskje 24 propeller i forskjellig størrelse som poppet ut av skroget ved behov. Da kunne man manøvrere båten i absolutt alle retninger, noe som utvilsomt ville være en fordel når man skal legge til. Et batteri på et par tonn er ikke noe problem, det legger man i kjølen.

IMG_4890

Landstrøm, som det heter. Fra Käringön.

Å ha et Teslabatteri i en seilbåt må jo være drømmen hva gjelder forbruksstrøm, og gitt ladestasjoner eller i alle fall nogenlunde lang tid i havn burde ikke lading være noe problem for en turseiler langs kysten. På langtur er det vel mer tvilsomt om batteritiden holder – om lading med sol og annet klarer å holde tritt med drivstofforbruket. Motorer i en seilbåt kjøres sjelden på full fart, eller engang særlig variabelt (bortsett fra når man skal legge fra eller til en brygge). I stedet kjører man jevnt og trutt på (tipper jeg) noe sånt som 60% av maks. Gitt en mengde propeller vil man kunne bruke motor selektivt, og på den siden av båten der den gir mest effekt. Kanskje man også kan tenke seg å regenerere strøm ved å bakke noen propeller og dermed bremse båten. En Tesla kan gå i ca. fire timer, en totonns bil i over 100 km/t. En seilbåt med ca. 60 hk burde være lett match for et Tesla-batteri, men når båter først går på motor, kan de gjøre det mange timer i et strekk.

Elektriske motorer har kommet eller kommer på noen ferger allerede, enten som rene elferger over kortere strekninger eller som en motor man bruker når man går i havn. Rent forurensningsmessig er det mye å tjene på å gå bort fra tungolje som drivstoff (og det forundrer meg at cruiseskipene får lov til å fortsette med dette i Norge i det hele tatt). Seilbåter er ikke noen stor forurensningskilde – men Tesla begynte med en liten toseter de kunne selge til folk med penger, og jeg lurer på om ikke seilbåter er litt i det samme markedet. Forutsatt at man leverer noe som er bedre, ikke bare tilbyr miljømessig bedre samvittighet (noe man har med seil kontra motor allerede.)

Bøljan blå

Det deilige med seilbåt er at man har tid til å tenke på slike småproblemer (Skipperen og jeg brukte flere timer på å finne ut hvordan vi skulle få bundet fast DFJ slik at den ikke lettet og ikke «foulet» skjøtene, for eksempel) og dermed slipper å tenke på alle de problemene man vanligvis går rundt og tenker på. Dette er min tredje sommer med litt lengre seiltur og som vanlig har jeg lyst på seilbåt når jeg går i land. Skal dra og se på en om noen dager, før realitetene lander. Men det er ikke så galt å være mannskap heller, og nå begynner jeg å komme dit at jeg kan ha (dumme) meninger om hvordan seilene skal stå og skjønner knappene på nav-systemet.

Så hvis det er noen som trenger hjelp med en seilbåt, er det bare å si fra!

PS: Glemte å si at vi hadde to delfiner etter og ved siden av båten mellom Skagen og Marstrand.

PSPS: Båten er 18 meter og litt høy + en antenne. Justøy bru ved inngangen til Blindleia er 19 meter. Spennende….

Loop-pedalens dronning

Jeg har kjørt opp og ned til Trondheim denne (lange) helgen, dels for å kjøre datter og samboeren hennes hjem med alle julegavene, dels for å jobbe med Smarthelp. Begivenhetsrik kjøretur – test av adaptiv cruisekontroll og automatstyring på ny bil, dårlig vær (orkan i kastene utenfor kysten), og møte med elg. Det siste gikk bra, med god assistanse av cruisekontrollen, som bremset før jeg hadde rukket å registrere at bilen foran oss hadde bråbremset for å unngå en liten elg.

Nuvel – datteren tok kontrollen over Spotify på vei oppover, og introduserte meg til en artist jeg ikke hadde hørt om før – Tash Sültana. Hun er innenfor sjangeren «indie rock» (du hører hva det er når du hører det), men det mest interessante med henne er at hun gjør absolutt alt selv. Her er en video der hun spiller «Jungle» fra noe som ser ut som hjemme i stuen til sine foreldre:

Hvis jeg hadde vært litt kynisk, ville jeg avfeiet dette som et PR-stunt – men hun spiller faktisk på denne måten på konserter også, som her (to ganske rolige låter, få instrumenter):

Jeg liker dette fordi a) hun har et multitalent og bruker det, b) hun går mot alle stereotyper av hvordan kvinnelige artister skal oppføre seg – mer Jim Hendrix White Stripes enn Taylor Swift – og c) hun viser hva man kan få til med moderne teknologi og vilje til å eksperimentere.

Det er ikke bare Justin Bieber som kommer ut av Youtube, med andre ord.

BTW, hun spiller skikkelig trompet også – sjekk ca. 5:30 ut i denne:

Og så er det jul igjen…

IMG_3840Stemningsrapport fra Torshov: Står i kø for å hente bestilt kalkun hos Strøm-Larsen, har nummer 225 og, her er bildet fra websiden deres (de har satt et webkamera på kønummerviseren, et enkelt eksempel på digitalisering, forsåvidt.) På alle kaffebarene på Torshov sitte det folk og slår ihjel et par timer med kaffe, småprat og trykking på «Oppdater»-knappen…

Men det blir nok jul i år også.

Og det er, i motsetning til for eksempel skobutikker, enkelte deler av norsk detaljvarehandel jeg ikke er det spor bekymret for.

Verdens kuleste vervepremie

top-girlriding-mobile-1[I avdelingen for ikke-faglige innlegg…] Som så mange andre nordmenn har jeg en Tesla (det er jo omtrent som å ha en Volvo stasjonsvogn her til lands) og er meget fornøyd med den. Elon Musk ble rik på Paypal og har importert endel forretningskonsepter derfra, deriblant et anbefalelsesprogram: Hvis en som allerede har en Tesla anbefaler deg (min kode er her, hint hint) får du 8000 kroner i rabatt på en ny Tesla og dessuten gratis superlading så lenge du eier bilen. Og det er jo greit å ta med seg.

Det er jo hyggelig å gi bort noe slikt, men hva får den som anbefaler noen i vervepremie? Det visste ikke jeg, men nå er det noen som har bestilt en Tesla på min anbefaling, og dermed får jeg en Tesla elektrisk lekebil. Den ser ut som en Tesla, har bagasjerom foran, lading, og tilkobling for mobiltelefon (for musikk).

Akk ja, man skulle vært 4 år igjen. Og vi som skal bli besteforeldre om noen måneder…