Parasail, DFJ, batterier. Og mat.

Så er nok en seiltur over, denne gang litt over to uker fra Arendal via Blindleia til Lyngør, så Skagen, derfra til Marstrand, Vinga, noen uthavner, Käringön og til slutt til Hunnebostrand.

Turen startet i Arendal, etter å ha plukket opp Piloten (hvis båt vi seilte i fjor) i Oslo. Der var Skipper’n med båten, etter en uke nedover fra Oslo. Hensikten med den første uken av turen var å introdusere vår brasilianske venn for skandinavisk seilerliv. Med maksvær hele veien (Arendal, Grimstad, tur opp Reddalskanalen for å besøke Bryggeren (som tok fri og ble med et døgn), overnatting innenfor Blindleia, Arendal igjen (denne gang med lysing etter krabber, nytt for meg), seiling til Lyngør, fin vind til Skagen, tradisjonell lunsj i hagen på Brøndums Hotell, sykkeltur til Grenen for å betrakte turister i trenchcoat i 30 varmegrader, og en kronglete og bølgete seilas til Marstrand) tror jeg vi leverte. Vår brasilianske venn må sies å ha fått en ganske god demonstrasjon av forskjellene mellom skjærgårdene i Norge (hytter og grunner), Danmark (sand og grunner) og Sverige (svaberg og grunner). Det som gjorde mest inntrykk var nok alle undervannsskjærene og hvor forsiktig man må være med navigering, noe jeg ikke hadde tenkt over siden, vel, jeg er jo vant til at det er sånn det er.

Vi satte Piloten i land i Marstrand, seilte videre til Vinga, der Forleggeren etterhvert ankom med rutebåt. Vinga fyr er akkurat så solsvidd og havgapete som Evert Taube gir inntrykk av, og har en interessant historie man kan lære om på en guidet tur og museet der.IMG_4721

Deretter ble det Göteborg, Utkäften (med måneformørkelse), Käringön, uthavn ved Kungshamn, og Hunnebostrand (utaskjærs).

Kulinareri

qsIJ+yGlSw6Y3th8ApWqEA

Torskeloin med hjemmelaget potetstappe stekt i andefett.

IMG_4766

Gratinerte sjøkreps (kjøpt av fiskeren på Vinga)

0ODNyxxESCCeLndq89g%Mw

Salade Nicoise

Jeg er ikke særlig god til å lage mat (for all del, kan omelett, og kan lage en enkel middag, men det er ikke min lidenskap.) De andre på båten, derimot, tenker mye på mat og ingredienser og sammensetninger. Skipper’n og Piloten/Forleggeren kjøpte eller fanget masse sjømat (krabber, sjøkreps, reker, fisk i ulike former) og kokkelerte. Det ble blant annet gratinerte sjøkreps, sjøkrepspasta, confit du canard, grillet entrecote, torskeloin i andefett, krabbesalat, salade nicoise, sashimi til lunsj, og så videre. Alt presentert og behørig diskutert.

Jeg tok oppvasken. Man får holde seg til det man kan.

Tre solide måltider om dagen har imidlertid ikke satt så mye spor, vesentlig fordi selv med relativt bedagelig seiling er man oppreist og i aktivitet for det meste.

Parasail

Et formål med turen (alle turer må ha et formål, må vite) var å få testet Skipper’ns seneste anskaffelse, et paraseil på 114 kvadratmeter. Dette er nytt og nokså sjeldent i norske farvann, og er et deilig stykke teknologi for en nerd som meg. Det varte helt til nest siste dag før vindforholdene var riktige. Men etter endel tenking, fikling og justering fikk vi det til å se slik ut:

Svak vind (6-8 sekundmeter) rett bakfra sammen med bølger er nokså kronglete. Som regel løser man det ved å bruke enten genoa eller storseil helt over (og hvis vinden er absolutt riktig, genoa den ene veien og storseilet den andre). Gennaker/spinnaker er også en mulighet, men krever stabil vind og ikke alt for mye bølger. Dette seilet er spesiallaget for denne situasjonen, og har et fallskjermaktig system i midten som holder det utspilt. Og det gikk fort – 8.4 knop på 8 sekundmeter vind, og seilet var nokså robust overfor rullende bølger. Masse justeringsmuligheter og gode muligheter for dumme seg ut (sjølivet tilbyr dette i overflod), men du verden så morsomt når det endelig stod der det skulle og vi nærmest fløy over bølgeryggene!

DFJ

Ellers har mye tankevirksomhet gått med til å løse alle seileres problem – DFJ eller, i fulltekst, Den Fordømte Jolla. Alle større seilbåter har en lettbåt, som regel grå og oppblåsbar, og den er nyttig når man ligger i uthavn og en hodepine ellers. Man kan jo slippe ut luften og pakke den sammen, men det er et visst sikkerhetsaspekt ute og går, så man vil jo ha den blåst opp og tilgjengelig. Spørsmålet er – hvor?

Man kan selvfølgelig slepe den, men det legger bokstavlig talt en demper på seilingen, og hvis det er mye bølger kan den vippes opp ned og bli et meget effektivt drivanker. Daviter bak som man kan henge båten i er en mulighet, men de er i veien når man skal legge til land eller bade. Man kan heise opp båten på tvers eller høykant bak, men det gir vanskelig tilgang til baksiden av båten (der badestigen er, i tilfelle noen faller over bord) og et betydelig vindfang.

Så vi har alternert mellom å legge den på fordekket eller å ta ut luften. Legger man den på fordekket må man mekke masse med tauverk for å rigge opp noe som gjør at forseilskjøtet ikke henger seg opp i pongtongene. Dette introduserer snubletråder og  dessuten blir det varmt og mørkt i lugaren foran. Pakker man den sammen og legger den i sofaen i salongen er jo problemet løst, inntil båten igjen får kvinnelige passasjerer som ikke helt innser sjarmen med pongtonger som innredning.

Så jeg har begynt å tenke på et nytt produkt, nemlig et slags trekk man kan legge over lettbåten på fordekket. Fortsatt mørkt i lugaren foran, men man fikser i alle fall skjøtene og har et nokså rent fordekk å boltre seg på – viktig når man skal eksperimentere med nye seil og mye tauverk. Men løsningen er ikke ideell og nye ideer etterlyses.

En Tesla for seilbåter?

En annen ting jeg har tenkt på på denne turen er hvorvidt man ville kunne utstyre en seilbåt med batteri og elmotor a la Tesla, og hvordan dette i så fall ville se ut. Fordelen med el er ikke bare at den er lydløs og kraftig, men at man ikke er avhengig av å ha propellen rett under midten av båten, foran roret (slik man må på en vanlig motor fordi kraften overføres med ledning heller enn en rett stålstang (det vil si en propelleraksling.) Det finnes riktig nok propellerdrev, men man kunne jo tenke seg at en seilbåt hadde, tja, kanskje 24 propeller i forskjellig størrelse som poppet ut av skroget ved behov. Da kunne man manøvrere båten i absolutt alle retninger, noe som utvilsomt ville være en fordel når man skal legge til. Et batteri på et par tonn er ikke noe problem, det legger man i kjølen.

IMG_4890

Landstrøm, som det heter. Fra Käringön.

Å ha et Teslabatteri i en seilbåt må jo være drømmen hva gjelder forbruksstrøm, og gitt ladestasjoner eller i alle fall nogenlunde lang tid i havn burde ikke lading være noe problem for en turseiler langs kysten. På langtur er det vel mer tvilsomt om batteritiden holder – om lading med sol og annet klarer å holde tritt med drivstofforbruket. Motorer i en seilbåt kjøres sjelden på full fart, eller engang særlig variabelt (bortsett fra når man skal legge fra eller til en brygge). I stedet kjører man jevnt og trutt på (tipper jeg) noe sånt som 60% av maks. Gitt en mengde propeller vil man kunne bruke motor selektivt, og på den siden av båten der den gir mest effekt. Kanskje man også kan tenke seg å regenerere strøm ved å bakke noen propeller og dermed bremse båten. En Tesla kan gå i ca. fire timer, en totonns bil i over 100 km/t. En seilbåt med ca. 60 hk burde være lett match for et Tesla-batteri, men når båter først går på motor, kan de gjøre det mange timer i et strekk.

Elektriske motorer har kommet eller kommer på noen ferger allerede, enten som rene elferger over kortere strekninger eller som en motor man bruker når man går i havn. Rent forurensningsmessig er det mye å tjene på å gå bort fra tungolje som drivstoff (og det forundrer meg at cruiseskipene får lov til å fortsette med dette i Norge i det hele tatt). Seilbåter er ikke noen stor forurensningskilde – men Tesla begynte med en liten toseter de kunne selge til folk med penger, og jeg lurer på om ikke seilbåter er litt i det samme markedet. Forutsatt at man leverer noe som er bedre, ikke bare tilbyr miljømessig bedre samvittighet (noe man har med seil kontra motor allerede.)

Bøljan blå

Det deilige med seilbåt er at man har tid til å tenke på slike småproblemer (Skipperen og jeg brukte flere timer på å finne ut hvordan vi skulle få bundet fast DFJ slik at den ikke lettet og ikke «foulet» skjøtene, for eksempel) og dermed slipper å tenke på alle de problemene man vanligvis går rundt og tenker på. Dette er min tredje sommer med litt lengre seiltur og som vanlig har jeg lyst på seilbåt når jeg går i land. Skal dra og se på en om noen dager, før realitetene lander. Men det er ikke så galt å være mannskap heller, og nå begynner jeg å komme dit at jeg kan ha (dumme) meninger om hvordan seilene skal stå og skjønner knappene på nav-systemet.

Så hvis det er noen som trenger hjelp med en seilbåt, er det bare å si fra!

PS: Glemte å si at vi hadde to delfiner etter og ved siden av båten mellom Skagen og Marstrand.

PSPS: Båten er 18 meter og litt høy + en antenne. Justøy bru ved inngangen til Blindleia er 19 meter. Spennende….

Loop-pedalens dronning

Jeg har kjørt opp og ned til Trondheim denne (lange) helgen, dels for å kjøre datter og samboeren hennes hjem med alle julegavene, dels for å jobbe med Smarthelp. Begivenhetsrik kjøretur – test av adaptiv cruisekontroll og automatstyring på ny bil, dårlig vær (orkan i kastene utenfor kysten), og møte med elg. Det siste gikk bra, med god assistanse av cruisekontrollen, som bremset før jeg hadde rukket å registrere at bilen foran oss hadde bråbremset for å unngå en liten elg.

Nuvel – datteren tok kontrollen over Spotify på vei oppover, og introduserte meg til en artist jeg ikke hadde hørt om før – Tash Sültana. Hun er innenfor sjangeren «indie rock» (du hører hva det er når du hører det), men det mest interessante med henne er at hun gjør absolutt alt selv. Her er en video der hun spiller «Jungle» fra noe som ser ut som hjemme i stuen til sine foreldre:

Hvis jeg hadde vært litt kynisk, ville jeg avfeiet dette som et PR-stunt – men hun spiller faktisk på denne måten på konserter også, som her (to ganske rolige låter, få instrumenter):

Jeg liker dette fordi a) hun har et multitalent og bruker det, b) hun går mot alle stereotyper av hvordan kvinnelige artister skal oppføre seg – mer Jim Hendrix White Stripes enn Taylor Swift – og c) hun viser hva man kan få til med moderne teknologi og vilje til å eksperimentere.

Det er ikke bare Justin Bieber som kommer ut av Youtube, med andre ord.

BTW, hun spiller skikkelig trompet også – sjekk ca. 5:30 ut i denne:

Og så er det jul igjen…

IMG_3840Stemningsrapport fra Torshov: Står i kø for å hente bestilt kalkun hos Strøm-Larsen, har nummer 225 og, her er bildet fra websiden deres (de har satt et webkamera på kønummerviseren, et enkelt eksempel på digitalisering, forsåvidt.) På alle kaffebarene på Torshov sitte det folk og slår ihjel et par timer med kaffe, småprat og trykking på «Oppdater»-knappen…

Men det blir nok jul i år også.

Og det er, i motsetning til for eksempel skobutikker, enkelte deler av norsk detaljvarehandel jeg ikke er det spor bekymret for.

Verdens kuleste vervepremie

top-girlriding-mobile-1[I avdelingen for ikke-faglige innlegg…] Som så mange andre nordmenn har jeg en Tesla (det er jo omtrent som å ha en Volvo stasjonsvogn her til lands) og er meget fornøyd med den. Elon Musk ble rik på Paypal og har importert endel forretningskonsepter derfra, deriblant et anbefalelsesprogram: Hvis en som allerede har en Tesla anbefaler deg (min kode er her, hint hint) får du 8000 kroner i rabatt på en ny Tesla og dessuten gratis superlading så lenge du eier bilen. Og det er jo greit å ta med seg.

Det er jo hyggelig å gi bort noe slikt, men hva får den som anbefaler noen i vervepremie? Det visste ikke jeg, men nå er det noen som har bestilt en Tesla på min anbefaling, og dermed får jeg en Tesla elektrisk lekebil. Den ser ut som en Tesla, har bagasjerom foran, lading, og tilkobling for mobiltelefon (for musikk).

Akk ja, man skulle vært 4 år igjen. Og vi som skal bli besteforeldre om noen måneder…

 

Oppdragsseiling i historisk farvann

fullsizeoutput_324I år (som i fjor) var jeg på seiltur (denne gang fra Marstrand og nordover) med en meget erfaren seiler, heretter kalt Skipper’n. Det ble en fin tur med skikkelig seiling og mye god mat og drikke – Skipper’n er gourmet og hobbykokk og tredjemann på båten er vinbonde i Italia og nesten like matgal.

Skipper’n måtte tidlig hjem i år fordi han skulle nedover til Portugal for å seile. Så viste det seg at det var mannskapsmangel og jeg ble spurt om jeg kjapt kunne ta en uke fri og bli med. Det medførte en hel del oversittede deadlines på jobben – men hvor ofte får man sjansen til å seile en splitter ny 46-fots Dufour fra Lisboa til Marokko og tilbake? Dessuten får man møte nye mennesker – eieren av båten, for eksempel (heretter kalt Piloten, siden det er det han er) er brasilianer som snakker 5-6 språk og har en herlig humor. I tillegg er dette «ordentlig» seiling (nattseiling, sterk vind, lange distanser) som har litt andre utfordringer enn 3-4 timer hver dag langs en kyst.

Så, 580 sjømil og fire krysninger av Gibraltarstredet senere – hva har jeg lært?

Langdistanse og nattseiling er utfordrende og morsomt
Når man seiler på sommerstid langs kysten seiler man kanskje 6-8 timer om dagen, med hviledager innimellom. På lengre strekninger (vi brukte 32 timer fra Smir i Marokko til Portimao i Portugal, en avstand på ca. 190 sjømil, om jeg ikke husker helt feil) blir det mye mer viktig å holde riktig kurs og ikke minst å få opp farten (en økning av gjennomsnittsfarten fra 5 til 7 knop reduserer tiden med nesten 11 timer). Det gjør at man blir ekstremt opptatt av å justere seil og å beregne om man skal ta en litt avvikende kurs for å dra nytte av vinden eller om man skal holde direkte kurs, men med litt dårligere vind.

Selve seilopplevelsen blir nokså forskjellig basert på hvor man sitter i båten. Slik så det ut for meg der jeg satt på vakt alene og betraktet soloppgangen over spanskekysten ved sekstiden på morgenen:

For de som ikke er med og seiler og skal være nede i båten derimot, ser bildet litt annerledes ut. To av passasjerene som lå i en av akterlugarene våknet oppå hverandre, liggende på skottet (veggen), da vi holdt på som verst (og kom opp i 11 knop). Piloten, som forsøkte å sove i forkabinen, hadde denne kommentaren: «Crazy Norwegians – no reefing, on purpose! I was flying in there!» Ikke så rart, kanskje, med denne utsikten og dette lydbildet:

Ellers er det mye til felles med å være på militærøvelse: Holde seg våken, passe på, spise og sove når man kan. Det man først og fremst må passe på, forøvrig, er andre båter, særlig gjennom Gibraltarstredet, der det kan være rushtid til tider. Skikkelige containership (de største vi så, ble målt i sjømil(!) på AIS-systemet) kan gjøre 20 knop og merker ikke om de kjører på et lystfartøy. Ved nattseiling er det fremdeles en hel del små fiskefartøy som ikke har AIS-sender, og da er radar nødvendig.

Endel utstyr som virker fjollete er svært fornuftig
Seilklær og -utstyr er en motegreie og har alltid vært det, i hvert fall i deler av Oslo. Men jeg har oppdaget at man faktisk trenger de greiene der når man skal seile «på ordentlig». Her er noe jeg bare måtte kjøpe meg:

  • Seilersko. 71h-5vlz-kl-_ux395_Tradisjonelle Docksides (som kan være vanskelig å finne i norske butikker) eller mer moderne greier som ser ut som joggesko. Hensikten er ikke utseende men grep på glatte dekk – uten at man setter svarte striper. Tradisjonelle Docksides blir harde i sålen og mister dermed endel grep etter et par år, fikk jeg vite. Neoprene er fantastisk fordi man er varm selv om man er våt (akkurat som en våtdrakt) men lukter pyton etter en ukes tid. Løsningen er å legge skoene i eddikvann (eller i fryseren) for å ta knekken på bakterier, samt å kjøpe seg de derre små hvite ankelsokkene som såvidt stikker opp av skoen.
  • musto-essential-sailingSeilhansker. I hard vind er det lett å brenne seg når man skal slakke på tau. Man kan bruke arbeidshansker i lær eller kunststoff. Jeg hadde glemt mine hjemme, så jeg kjøpte meg et par seilhansker. De mangler tupp på tommel og pekefinger – og det gjør at man kan gjøre en hel del ting uten å ta av seg hanskene, som å bruke touch-skjermen på navigasjonsstasjonen eller knyte opp små knuter.
  • Gore-tex shortsHvis noen hadde spur31810_980-2-maint meg om hvorfor jeg skulle ha vanntett shorts (av alle ting) før denne turen ville jeg blitt svar skyldig. Imidlertid er det slik i en seilbåt at bena er i ly av vinden (og det kan være varmt i solen men med kald vind). Samtidig er det mye sjøsprøyt, i hvert fall om man seiler hardt. Når man i tillegg skal sitte vakt i timevis, er vanntett, ventilerende kortbukse helt ideelt. Den er også høyere i livet enn en vanlig kortbukse, slik at seiljakken dekker over og man ikke får vann nedover og kald vind oppover ryggen.
  • 9382636453918_1132871_black_1_jpgRedningsvest. Jepp, av og til blir det misforståelser, og man ender opp med for få redningsvester ombord, hvilket førte til at jeg måtte seile uten vest det første døgnet (og dermed holde meg i cockpit’en). Ikke en morsom situasjon (særlig ikke med ufrivillig jib klokken 0300 om morgenen), så dagen etter dro Skipper’n og jeg til nærmeste maritime butikk og kjøpte oss ordentlige redningsvester med feste for sikkerhetsline (og Piloten supplerte med automatiske lyspunkter som rett og slett er livreddende utstyr ved nattseiling langt til havs). Det koster penger, men som Skipper’n sa – det er ikke der man skal knipe inn. Kulturen rundt redningsvester er forøvrig forskjellig – vi nordmenn bruker stort sett alltid redningsvest, noe som blir sett på som litt rart andre steder…

I tillegg må man gjøre en hel del andre ting som å binde fast caps og briller og lommekniv, kle seg varmt nok (utrolig hvor kaldt det kan være bare en kilometer eller to ut på havet selv om det er 38 varmegrader på land), og holde orden på hvor allting er til enhver tid. Men det venner man seg til. (Dessuten er en powerbank og et solcellepanel fra Clas Ohlson ikke så dumt…)

Historiske og zoologiske opplevelser
Områdene vi seilte gjennom er interessante på mange måter. Vi så hundrevis av delfiner (som leker seg rundt båten, i alle fall hvis vi ikke har motoren på.) Vi så hvalblåst og en liten hval eller to. En flyvefisk dukket opp på dekk etter en natt. Og en sliten brevdue klamret seg fast i vinden en hel natt mellom Portimao og Cadiz. Den dro da solen kom opp, forhåpentligvis ikke for langt fra land.

IMG_3372

Solnedgang ved Kapp Trafalgar

Historisk sett er sydkysten av Portugal og Spania svært interessant – vi passerte Cape St. Vincent, Cape Trafalgar, Algeciras-bukten og naturligvis Gibraltar, alle steder som var viktige under Napoleonskrigen. Her sto avgjørende slag – først og fremst slaget ved Trafalgar, der Frankrike/Spania tapte 21 linjeskip og 13000 mann, og dermed alt håp om å vinne herredømme på havet. Men slaget ved St. Vincent var nesten like viktig, fordi det var der Nelson først fikk testet ut sin nye strategi med å kutte gjennom fiendens linjer. Rene historieboken å seile gjennom dette området, i hvert fall for en som er opptatt av sjøslagene på den tiden.

En annen sak er at man får en god forståelse for hvor fortvilet folk må være for å forsøke å krysse Middelhavet i en oppblåsbar båt, særlig hvis man ikke kan svømme og ikke engang har sett et hav før. På kartet kan Middelhavet se lite ut, men det er et ordentlig hav med ordentlig vind, bølger og tildels lav temperatur. Definitivt ikke noe å spøke med. Vi så ikke noen flyktninger, men flere militærskip, og det gikk ut melding på VHF om at man skulle rapportere all slags «suspicious activity» til nærmeste EU-krigsskip.

…og til slutt…
Har man, som meg, mange jern i ilden og mye press på jobben, er det av og til litt vanskelig å ta skikkelig ferie. Langtur med seilbåt, særlig med lite mannskap, har den fordelen at man rett og slett ikke har tid til å tenke på noe annet enn båten – det skal justeres og måles og styres og navigeres og diskuteres hele tiden, og når man endelig får litt fri, er det bare å legge seg til å sove. Tvungen avslapning gjennom aktivitet, med andre ord. Dessuten sitter man jo ikke mye stille – man er frem og tilbake og opp og ned som en apekatt (bokstavlig talt, hvis bølgene er høye) – og da forbrenner man jo nok kalorier og opparbeider endel form også. Anbefales!

Nå mangler jeg bare en egen seilbåt – og dit er det nok et langt stykke. Men som Vinbonden sa: «Den beste måten å ha seilbåt, er å kjenne noen som har en.» Nå har jeg alt utstyret, blir ikke sjøsyk, og kan stå til rors, trimme seil og tildels navigere. Noen som trenger mannskap?