Post-post-post

En av mine klienterfrimerker holder til i det store utland der man er litt mindre digital enn i Norge – og forlanger at jeg sender inn «originaler» når jeg har vært ute og reist. Jeg synes det er nokså ironisk, siden mesteparten av mine kvitteringer er utskrifter av PDF-dokumenter sent til meg fra SAS og Flytoget og andre tilbydere, men uansett tvinger det meg til å finne frem penn og konvolutt og frimerker og brevvekt og Postens prislister og, vel, det er forbausende hvor mye man kan glemme fordi man ikke gjør det så ofte.

I alle fall, dette fikk meg til å reflektere over det faktum at jeg ikke har sendt noe på papir på en evighet, i hvert fall ikke i privat sammenheng. Jeg har mottatt en hel masse, men det blir mindre av det også. Og nå vil myndighetene at vi skal velge oss en digital postkasse – valget står mellom Digipost og eBoks, uten at jeg klarer å oppfatte noen reell forskjell mellom dem. Hvor sikker denne postkassettjenesten er, er en annen ting – for et år siden var det snakk om ende-til-ende kryptering, men det står forbausende lite om hvilken sikkerhetsløsning som er valgt på norge.no og andre sider.

I Norge kan man stort sett stole på myndighetene, så det er vel like greit å velge en av tjenestene og bli ferdig med det. En hel del andre land er jeg ikke så sikker på. Det jeg er helt sikker på, er at politikere og en ganske stor del av myndighetene har absolutt null peiling på hva kryptering innebærer. Diskusjonen om FBIs krav om å åpne «bare denne ene» iPhonen til Apple viser i alle fall at man ikke forstår det enkle prinsippet at hvis det finnes bakdører inn i krypterte løsninger, er løsningen ikke lenger kryptert, uansett hvor mye vi stoler på myndighetene. De har nemlig en tendens til å slippe nøklene fri, litt for lett.

Det finnes løsninger på dette, som nok kommer til å bli bedre og mer skalerbare etterhvert. Problemet med kryptering (og mange andre sikkerhetsdiskusjoner) er at man faller mellom to stoler:

  1. Man vurderer løsninger ikke i forhold til dagens forhold, men til noe perfekt, og drøyer derfor med bruk at ny teknologi som kan gi gevinster med samme eller bedre sikkerhet enn man har nå. Et eksempel er helsevesenet, som har surret frem og tilbake med elektroniske journaler og annet. Da jeg jobbet som «sykepasser» (trøste og bære) på Rikshospitalet på tidlig 80-tall, fløt det papirjournaler overalt…og selv med en passordbeskyttet journalløsning kan man i alle fall finne innbrudd og holde folk ansvarlig.
  2. Man glemmer at hvis ikke alle har kryptering, er den ikke like verdifull – og så lager man sikre løsninger som er så vanskelig å bruke at folk ikke bruker dem. Jo lengre passordkrav, jo flere post-It lapper med passord under tastaturet.

Et tredje problem er politikere som ønsker å forby krypteringsteknologi, og ender opp med en situasjon der de eneste som har tilgang til kryptering er forbrytere…

Nuvel, dette er et langt tema. Og jeg skal en tur til postkassen. Hvis den fremdeles er der.

Mandagsball!

Det er januar, og julefleskpanikken brer om seg i landets helsestudioer. Hvordan komme seg i form på en måte som er 1) morsom, 2) billig, og 3) tilpasset den kroppen man som middelaldrende mann har fått utdelt?

Her er et skikkelig lavterskeltilbud – nemlig å bli med på mandagsball i Ormsund Roklub (på Malmøya) hver mandag kl. 2030-2200. Vi er en gruppe middelaldrende herrer (av og til med noen sønner av yngre årgang) som spiller basketball (3-5 på hver side) her. Primus motor er Kikkan Landstad – så vi kaller oss av og til Landstads Reduserte. Vi kunne tenke oss en 4-5 flere deltakere til (det kom to nye forrige mandag, så 3-4 plasser er fortsatt ledige) slik at sjansen for fullt oppmøte øker litt etter som våren kommer og folk begynner å tenke på grill- og båtsesongen.

Har du lyst, kontakt meg, Kikkan eller noen av de andre. Basketkunnskaper ut over det helt basale er ikke nødvendig (vi har masse regeleksperter som mer enn gjerne holder forelesning og deltar i diskusjoner.)

Vi sees!

En far og hans døtre – eller hvorfor jeg (visstnok) er feminist

(Advarsel: Skryteinnlegg om mine døtre. Lite om teknologi her. Deal with it.)

For noen år siden var jeg på 8. mars-arrangement i Polyteknisk Forening – ikke spesielt fordi det var kvinnedagen, men fordi foredragsholderne var bra. Jeg ble litt forlegen da jeg fant ut at jeg var så og si alene med rundt 200 damer, men de bet jo ikke. Og en av dem spurte meg hvorfor jeg var feminist. Jeg har ikke tenkt på meg selv som feminist, men svaret var enkelt nok: Jeg har tre døtre.

Og jeg er svært stolt av dem.

De er så ulike som det går an å bli. I et av Harald Eias Hjernevask-programmer kommenterte en eldre mann at alle de som tror barn formes kun av sin oppvekst, har bare ett barn. Jeg har tre, deres oppvekster har ikke vært dramatisk ulike, men de er tre helt ulike personligheter: En intellektuell, en entreprenør, og en realist. Det eneste de har felles, er at de alle heter Ragnhild til mellomnavn, som sin mor. (Hensikten, mener de, at jeg skulle kunne rope «Ragnhild!» og så kommer alle sammen. Fat chance…)

julie-kjoleJulie, datter nummer en, den intellektuelle, hadde to bachelorgrader (internasjonale studier og journalistikk) og en mastergrad (økonomisk historie, LSE, distinction, kom ikke her) og hadde bodd i Boston, Paris og London da hun var 26. Hun har vært verbal omtrent siden hun ble født og kunne diskutere med mine medstudenter på Harvard som femåring. Hun kan ta over enhver samtale (en gang tok hun over middagssamtalen hjemme via telefon,) jobber innen kommunikasjon og danser West Coast Swing på fritiden. Det var journalist hun egentlig ville bli, og hun presterte å bli forsidestoff i journalisten.no som student, muligens litt påvirket av sin far, et oppslag som genererte to jobbtilbud. Men som hun sier, skal hun bli journalist, må hun få betalt for det… Julie er den som er mest lik meg, på godt og vondt – hun ser det komplekse i det enkle, er ikke redd for å grave seg ned i vanskelige problemstillinger og ha meninger om dem – og skriver adskillig bedre enn sin far.

helene-kokosHelene, datter nummer to, entreprenøren, har mer initiativ og lederegenskaper enn de fleste. Hun har alltid vært perfeksjonist, med en stahet, et stå-på humør og driv som langt overgår opphavet. Hun har hatt utfordringer som få andre – som 18-åring fikk hun diagnosen ME etter en forferdelig periode med mindre og mindre krefter og et helsevesen som ikke kunne eller ville forstå hva som skjedde. Hun ble svært syk, men har gradvis kommet seg, først og fremst ved en jernvilje, kunnskapstørst og selvdisiplin jeg bare kan beundre. Hun har tatt 13 privatisteksamener etter en bommert fra BI jeg fortsatt er opprørt over, og fullfører nå en bachelor i ernæring over nettet med kun A i karakterer. Hun er opptatt av trening og kosthold og har ønsket å bli ernæringsfysiolog fra hun var 14. Det er et fagområde jeg ikke kan noe om, og en verden – trening, kosthold og fitness – som er meg litt fremmed. Men jeg ser jo at hun er svært flink til hva hun gjør. Og jeg har jo gått ned 12 kilo det siste halvåret ved å følge hennes kostholdsråd. Helene er den datteren vi ser mest til, delvis fordi hun er mye hjemme, og den som jeg får mest overraskelser fra – og kanskje derfor lærer mest av.

jenny-paraplyJenny (eller Jenny Marie), datter nummer tre, er realisten, liker matematikk og fysikk og har alltid plukket fra hverandre alt hun får tak i. Hun refererer til seg selv som «made for fun» – laget for moro skyld, noe som stemmer – og er født i USA, nærmere bestemt i Boston. Det gir henne fordeler i immigrasjonskøen og et internasjonalt syn på livet: Hun flyttet hjem som toåring men har lært seg perfekt engelsk nærmest på egen hånd, ved å se på amerikanske videoer og snakke med amerikanske gjester. Hun har bein i nesa og insisterer på at da hun og jeg var i Boston i 2011-12 var det fordi jeg skulle følge henne på high-school-utveksling, ikke fordi jeg skulle på sabbat. Jenny er danser (det er de mer eller mindre alle tre, men hun har gått danselinje og ble årets danser på Treider i år). Hun er mer stille enn sine søstre, ikke fordi hun er stille av natur – hun kan argumentere som få andre – men med søstre som hennes kan det være vanskelig å komme til orde. Jenny fikk lymfekreft i 2012 og tilbakefall året etter, en opplevelse som har vært svært tøff for oss alle (men mest for henne, naturligvis). Hun valgte å dele sykdomsforløpet på Instagram og ble med på en dansevideo for Aktiv mot Kreft som gikk over hele verden. Jenny har vært interessert i realfag hele sitt liv og starter på sivilingeniørstudiet i fysikk og matematikk på NTNU denne uken.

larkinKunsten å være far
Det er ikke så enkelt å være far, særlig fordi man gjør det for første gang og når man endelig skjønner hva man skal gjøre har ungene utviklet seg videre. Jeg tror at man rett og slett må innse at man kommer til å gjøre masse feil, ta ungene på alvor, og være seg selv. Etterhvert som antallet unger øker får man i alle fall et realistisk forhold til sin egen evne til å påvirke ting…og innser at jenter er nok tettere knyttet til sin mor enn sin far, nærmest uansett.

Jeg har hatt noen prinsipper – for eksempel bestemte jeg meg tidlig for at jeg ikke skulle ha noen meninger om jentenes kjærester, og det tror jeg at jeg har klart (ikke det at jeg har noe å klage over i så henseende.) Jeg skulle også forsøke ikke å legge noe akademisk press på jentene, gitt at jeg har mye utdannelse selv, og det har jeg i alle fall forsøkt, men kanskje ikke helt fått til. Jeg har ikke klart å overføre min interesse for å gå i fjellet eller å stå på ski til jentene, men et hus fullt av bøker, skriveførhet og gode studievaner har jeg muligens klart å overføre noe av.

Jeg har i alle fall lært masse av dem, særlig fordi jeg selv vokste opp i et mer maskulint miljø og har måttet lære meg hvordan jenter fungerer. Jeg pleide å si at hjemme hadde jeg fire damer, to tisper og en kastrert hannkanin, og det var ikke mye hjelp å få fra kaninen… Så man får gå på jobben, trøste og bære når det trengs, og regne med at det går bra. Og det gjør det jo, ser det ut til.

Videre i livet
Denne helgen har vært et slags punktum for en periode i livet – min kone Lena og jeg kjørte opp til Trondheim med Jenny og de siste delene av flyttelasset hennes, noe jeg har gledet meg til siden hun ble syk. Jeg skulle gjerne sett på det som en litt stor anledning, men det var tredje turen til Trondheim på tre ukerselfie-hjerkinn og datteren var, sunt nok, nærmest utålmodig etter å få oss ut så hun kunne begynne det nye livet sitt. Så da ble det som med de fleste slike begivenheter – en liten følelse av «hva så?» Nå er redet mer eller mindre tomt, selv om Helene vil kreve oppfølging fra Lena en stund til, og vi stadig lever med en liten frykt for tilbakefall for de to yngstes vedkommende.

Men nå må Lena og jeg finne ut av hva vi skal gjøre med resten av livene våre. Vi skal i alle fall gå mer i fjellet, det er klart. Men først og fremst trenger vi å puste litt ut og tenke oss om – og kanskje starte noen firmaer eller reise litt utenlands eller, vel, vi får se hva tiden bringer.

Lommetyv-eksperten

(Dette er ikke faglig, det er fredag ettermiddag og tid for noe produktivitetsdempende.) Denne artikkelen fra The New Yorker handler om Apollo Robbins, som opptrer som profesjonell (og lovlig) lommetyv i Las Vegas. Han er god – her er åpningssitatet:

A few years ago, at a Las Vegas convention for magicians, Penn Jillette, of the act Penn and Teller, was introduced to a soft-spoken young man named Apollo Robbins, who has a reputation as a pickpocket of almost supernatural ability. Jillette, who ranks pickpockets, he says, “a few notches below hypnotists on the show-biz totem pole,” was holding court at a table of colleagues, and he asked Robbins for a demonstration, ready to be unimpressed. Robbins demurred, claiming that he felt uncomfortable working in front of other magicians. He pointed out that, since Jillette was wearing only shorts and a sports shirt, he wouldn’t have much to work with.

“Come on,” Jillette said. “Steal something from me.”

Again, Robbins begged off, but he offered to do a trick instead. He instructed Jillette to place a ring that he was wearing on a piece of paper and trace its outline with a pen. By now, a small crowd had gathered. Jillette removed his ring, put it down on the paper, unclipped a pen from his shirt, and leaned forward, preparing to draw. After a moment, he froze and looked up. His face was pale.

“Fuck. You,” he said, and slumped into a chair.

Robbins held up a thin, cylindrical object: the cartridge from Jillette’s pen.

Her er et Youtube-klipp som viser Robbins i praksis – noen andre som føler seg litt utsatt?

(Via Boingboing.)