Aftenpostens reportasje om at Norge taper 170.000 per innvandrer gjør meg deprimert – ikke så mye på grunn av resultatet av undersøkelsen, som sikkert er riktig, men for hvordan dette vil bli utnyttet i debatten om innvandrere.
Innvandring til Norge er et komplisert spørsmål. Man må jo spørre seg om vi i det hele tatt skal ha som mål å tjene på den. Når man tar imot kvoteflyktninger eller folk som er syke, gjør man det ikke for å tjene penger. Man kan jo også spørre seg hvorfor det er slik at man ikke tjener penger på innvandrerne – og årsaken i Norge (i hvert fall for en stor del av dem) ligger jo i at vi ikke gir dem muligheten til å gjøre det. Her er det nok en gang til stor del snakk om fordommer, samt at vi har stelt oss slik at vi gjennom vår restriktive innvandringspolitikk holder ute nettopp dem som vi ville tjent penger på.
Så spørs det jo hvordan man beregner inntjening. Inntjening kan komme i form av ikke-monetære bidrag: Innvandrerne beriker kulturliv og bymiljø, gir oss alternativer til kjøttkaker og saus, og gir oss nødvendig trening i å forholde oss til folk som ikke er helt som oss, annet enn på Syden-ferie.
Inntjening kan også komme over tid. Da Folkemuseet hadde en utstilling om de tidlige (stort sett pakistanske) innvandrerne i Norge, ble det vist en videofilm om en pakistansk kjøpmann som drev en liten kolonialsjappe i Oslo. Han jobbet og jobbet og tjente ikke stort, så det er vel et spørsmål om Norge som nasjon tjente noe særlig på ham (men vi tapte helt sikkert ikke heller). Han mål med jobbingen var imidlertid å få sine barn opp og frem gjennom utdannelse – og hans tre barn (en var med i filmen) var henholdsvis lege, sivilingeniør og siviløkonom. Dem tjener vi fett på. Det tok bare noen år før regnskapet balanserte.

I et uhyre velformulert innlegg i Dagbladet sier Øystein Schjetne Farvel til Norge – han flytter ut av landet siden hans høyt utdannede kjæreste ikke får lov til å komme hit. Han bruker seg selv som eksempel på at Norge taper på å være avvisende overfor kompetente innvandrere, og sier at «land uten evne til å skape et multietnisk næringsklima vil bli morgendagens tapere».
Og han har så rett, så rett. Norges evne til å filtrere ut de mest attraktive innvandrerne, til og med de som er av norsk avstamning, er et utslag av populistisk kortsiktighet. Man tjener nok moralske poeng på å forsvare innvandrere, men får ikke stemmer fra folkedypet. Vår redsel for kompetente utlendinger er kanskje det enkeltutslaget av norske likhetsidealer som gjør størst skade, både økonomisk og moralsk. Og politikken er selvforsterkende – hvis bare hjelpetrengende innvandrere slippes inn, og ikke integreres, får vi en situasjon hvor innvandringsmotstanden stiger fordi vi får for få eksempler på innvandrere som har ressurser over gjennomsnittet.
Schjetne drar til sin kjæreste, og han er ikke alene. Jeg har hatt endel studenter som tar avanserte programmer i Norge, for deretter å få vanskeligheter med å få arbeid lokalt siden de har en annen hudfarge enn den norske kommunebleke. De fleste blir, men deres kunnskaper utnyttes ikke i den grad de burde. Noen drar – og i motsetning til Schjetne skriver de ikke om det i avisen.
Jeg kan bare ønske ham lykke til, og beklage at vi ikke vet vårt eget beste her oppe i Festung Norwegen.

Martin Ystenes er er fargerik NTNU-professor som har en lei tendens til å påpeke svakheter i norske avisers evne til kritisk lesning av forskningsrapporter. Nå tror ikke jeg avisjournalister flest leser forskningsrapporter, men tekstmeldinger om notiser om artikler om sammendrag av populærutgaven av forskningsrapporter. Denne gangen gjaldt det vaksine og autisme, neste gang kraftledninger og kreft, og sikkert også mobiltelefoner og alskens problemer. Tenk om vi kunne hatt noen journalister som skrev oppslag etter å ha snakket med Martin Ystenes….

Aftenposten skriver om at vi nordmenn sliter med økonomiske ord og uttrykk som hyppig forekommer i avisene. Jeg syntes imidlertid ikke det var så ille – det er jo utmerket at så mange som 70-80% kan forklare «fusjon», «egenkapital», «avkastning», «refinansiering» og «driftsresultat». At bare 61% kan forklare «inflasjon» kan synes lavt, men uttrykket brukes mye utenom økonomi – det har gått inflasjon i å bruke ordet inflasjon, for å si det slik – så at folk ikke forklarer det som «prisstigning» er kanskje ikke så merkelig. At bare 46% kan forklare «kapitalutvidelse» tror jeg skyldes at har vi relativt få direkte investorer i det norske aksjemarkedet, så folk flest har rett og slett ikke har bruk for dette ordet, hverken som investor eller ansatt. At folk har trøbbel med «IP-telefoni» (som Aftenposten atpåtil skriver «Ip-telefoni»….) og «UMTS» er heller ikke rart – folk vil ha telefon, og hva slags teknologi som ligger under gir de med rette blaffen i.
At bare 28% kan definere synergi (som her er smalt definert som «gevinst ved sammenslåing av to selskaper») sier ingenting – synergi er et «weasel word» som brukes mye og sier lite – jeg har sett det definert som «troen på at 1 + 1 = 3». Og fusjonssynergier er mye snakket om men eksisterer sjelden i praksis….

I dag representerte jeg Aksjon Stoppblokk i et møte i Byutviklingskomiteens arbeidsgruppe for behandling av høyhusmeldingen. Håkon Wium Lie, initiativtaker til Aksjon Stoppblokk, ba meg delta og stilte meg fritt om hva jeg ville si, så her er hva jeg sa (eller rettere sagt, det jeg ønsket å si):
Aksjon Stoppblokk er en grasrotkampanje mot høyhus, som i løpet av svært kort tid samlet over 800 underskrifter over Internett mot høyhus på Vestbanen spesielt og høyhus i Oslo generelt.
Det er mange grunner til at Aksjon Stoppblokk er imot høyhus, her er noen:

• Først og fremst er vi imot høyhus fordi de er stygge – det mener i alle fall folk flest, og hva folk mener er faktisk meget viktig i denne saken. Høyhus åpner seg ikke mot gaten, men lukker storbedrifter inne i glass og betong. De brutaliserer bybildet. De bryter ofte med tradisjonell byggestil og er vanskelige/umulige å innpasse på en estetisk forsvarlig måte. Det er forsåvidt ingenting i veien med modernitet og kreativitet, men det betyr ikke at byggene trenger å være høye – og høyhus er, som mange av våre underskrivere har sagt, ikke moderne.
• Høyhus dominerer for mye – de krever for brede gater i forhold til hva Oslo har. De skaper ikke landemerker, men drukner i stedet de vi allerede har. Jeg har bodd og arbeidet i Boston, en by på omtrent samme alder som Oslo, i seks år. I den byen angrer man på hva man satte igang, for selv med bredere gater enn Oslo har, har høyhusene ødelagt mye. Akkurat som Oslo, begikk Boston to høyhustabber før man tok til vettet og kraftig regulerte plassering, utforming og behovsprøving. Og Oslo ligger på 60 grader nord og har lav sol, høyhus vil dominere enda mer her for skyggene blir lange.
• Det er ikke behov for høyhus til kontorer eller til boliger. Oslo har nok kontorer, og den teknologiske utviklingen gjør at behovet for store, sentraliserte kontorbygg heller blir mindre enn større. Hovedkvarter av stor størrelse er bare noe som trengs av store multinasjonale selskaper, og de av dem vi har i Norge har kontorer allerede. Det er ikke noe behov for høyhus til boliger, for de egner seg ikke til det. Høyblokker i Oslo blir enten luksusboliger som ødelegger utsikt og miljø for andre eller sosial boligbygging som overbelaster områder. Jeg vokste opp på Vestli, hadde venner som bodde på Ammerud og Romsås, og de husene har ikke vært vellykkede sosiale eksperimenter. Antall boliger og kontorer kan økes med tradisjonell fortetning, ved utnyttelse av havneområder, med å pusse opp og rehabilitere eksisterende bygg, ved å gjøre industriområder som Økern/Bjerke og nedre deler av Groruddalen til koselige bo-områder. New York bygger høyhus fordi de må. Vi må ikke.
• Høyhus er lite fleksible over byggets levetid, og de er vanskelige å bygge fleksible. De er ofte basert på en altfor helhetlig og endelig oppfatning av hvordan bygget skal brukes. Men bruk endrer seg over tid. Som eksempel kan brukes Lloyd’s hovedkvarter i London, et punkthus med dristig design som var bygget for organisasjonen slik den var på et visst tidspunkt. Såsnart bygget sto ferdig gikk Lloyds på en smell, måtte si opp mange mennesker, og bygget i all sin elegante og ensrettede design var ble en skamplett for organisasjonen. Men vi trenger ikke å gå lenger enn til Telenors hovedkvarter på Fornebu for å finne et bygg som ble bygget for en organisasjon som siden endret seg, og hvor store deler nå er leid ut til andre.

Jeg kan ikke fri meg fra en snikende mistanke om at de som argumenterer for høyhus er en gruppe som gjerne vil ha høyhus fordi de liker høyhus. Enkelte av argumentene for høyhus er arkitekturelitistisk svada – hva betyr det egentlig at de forbedrer byens «form og lesbarhet»? Arkitekturfaglig er det faktisk mange retninger som er imot høyhus, representert ved forfattere som Christopher Alexander og Stewart Brand. Dette er folk som studerer hus over et 50-årsperspektiv, det tidsperspektivet vi er nødt til å ha når vi skal ta disse avgjørelsene.
Det har fremkommet argumenter som at vi må bygge store og dristige bygninger for å vise hva norske arkitekter kan bygge, men dette er tull. Verdens høyeste byggverk, Troll-plattformen, er norsk, så lei et helikopter og fly ut til den hvis du vil bevise at norske arkitekter og ingeniører kan bygge stort. Hvis norske arkitekter vil bygge høyhus, så finnes det et marked for dem i i Shanghai. Konkurrér der og i andre internasjonale sammenhenger, det gjør Snøhetta, og de klarer seg utmerket.
Høyhus ødelegger Oslos småbypreg – og Oslo er i internasjonal sammenheng en småby, uansett ambisjoner om noe annet. Høyhus er umoderne, og å kreve at Oslo skal ha høyhus for å øke sin modernitet er et uttrykk for provinsiell usikkerhet. Oslo by bør ha selvtillit nok til å holde på sitt særpreg, og ikke la seg påvirke av irreversible arkitektoniske moteblaff.
Spørsmål fra komiteen:
Hva er din bakgrunn eller profesjon i denne sammenhengen?
Svar: Jeg foreleser innen teknologi og strategi på BI, men representerer i denne sammenhengen Aksjon Stoppblokk – og der er det alle mulige slags mennesker. Men jeg har lest endel bøker om arkitektur og systemutvikling og skrevet om sammenhengen mellom dem.
Har du synspunkter på om et absolutt tak på 12 etasjer var noe man burde gå for?
Svar: Det er ingen mangel på bygninger som virker brutaliserende selv om de «bare» er på 12 etasjer eller mindre. Men regler må gjerne settes kategorisk for å overholdes, så jeg synes at man kunne sette et absolutt tak og samtidig holde muligheten åpen for å nekte bygninger som virker brutaliserende selv om de holder seg innenfor denne rammen.
Er du av prinsipp imot høyhus?
Svar: Nei – men jeg er av prinsipp imot høyhus i Oslo. Hva gjelder de som har engasjert seg i Aksjon Stoppblokk, er det nok mulig at mange der er mer kategoriske enn jeg er.
Merknader:
Jeg henviste til to bøker om «evolusjonær» arkitektur, som begge taler mot monolittiske visjoner og skrivebordsarkitektur og inneholder mye bra stoff om «menneskelig» by- og bygningsutforming:

• Alexander, C., S. Ishikawa, et al. (1977). A Pattern Language: Towns, Buildings, Construction. New York, Oxford University Press. Denne boken gjennomgår arkitekturprinsipper – mønstre – for alle aspekter av arkitektur fra byplanlegging til interiørutforming, med hovedvekt på ting som fungerer, både alene og sammen med hverandre.
• Brand, S. (1995). How Buildings Learn: What happens after they’re built. New York, Penguin Books. Denne boken studerer bygninger over tid, og viser at bygninger som er vellykket mange år etter at de ble bygget er preget av fleksibilitet og menneskelighet. Mange gode eksempler på gode og dårlige bygninger – og en vaksinasjon mot skrivebordsarkitektur.

Overskriften til dette innlegget er sitat fra Sissel W. Lie, en av underskriverne på Aksjon Stoppblokk.
Andre brev med gode argumenter mot høyhus finnes her, her, her, og her.

Morsom artikkel i Dagbladet, basert på en ny bok kalt «Broken English Spoken Perfectly» av Stewart Clark, om nordmenns evne til å rote til engelsken, med setninger som «I tried to screw the ball in the goal» og lignende. Den etterfølgende debatten inneholder også en mengde gullkorn.
Min personlige favoritt er også med – den gangen Odd Grythe, i de glade dager da valget stod mellom NRK og Sverige, var programleder på lørdagskvelden. Han hadde fått inn Barbie Benton, pin-up i Playboy og one-hit wonder syngedame, som kom noe forsinket på grunn av snøvær. Hun bablet i vei om «the snow storm» hun hadde kjørt gjennom (fra Göteborg eller noe slikt) og hvor farlig det hadde vært fordi det var så glatt, hvorpå Odd Grythe slo til med «But…did you have pigs in your decks?» Barbie så litt forvirret ut, og svarte «Pardon me, I don’t know that expression», halve Norge krøllet seg på gulvet i latterkrampe, og publikum i salen begynte å rope «Tyres! Tyres!»…..
Jeg mener også å ha hørt at NRKs tekstere en gang klarte å oversette «sunny day in the dessert» med «søndagdesserten», men det er mulig det er fantasi. Men de har stadig problemer med inder/indianer og «eventually» (som betyr «etterhvert», ikke «eventuelt»).
Ellers er dårlig engelsk greit nok – bortsett fra når man snakker med engelskmenn, som tenderer til å ha meget presis språksans og en tro på at bare de selv får sagt det skikkelig, kan det ikke være tvil om at motparten forstår det. Jeg husker en episode for noen år siden, da det ble (nokså humoristisk) vedtatt på et stort møte i et firma jeg jobbet for at det offisielle arbeidsspråket skulle være «broken English.» Vår engelske direktør ble noe urolig – han var ikke sikker på om han greide å snakke slik….

…kan spare deg for et år i laboratoriet, lærte jeg da jeg holdt på med min forskerutdannelse. Haken er naturligvis at man finner ut at noen har gjort ens prospektive forskningsarbeid allerede.
Når det gjelder T-banetunneler, ser det imidlertid ut til at etpar timer i arkivet hadde vært på sin plass. Aftenposten fant i alle fall noen gamle rapporter som varslet om rasfare for den tunnelen som raste sammen ved Hasle i Oslo.
Jeg har tilbrakt mye tid blant gamle dokumenter, men finner at mer og mer av min research blir gjort kjapt og greit med Google eller med ulike biblioteksdatabaser. Er det slik at vi faktisk mister kunnskapen om hvordan å lete i gamle arkiver – for ikke å snakke om kunnskapen om hvordan vi skal arkivere?