Innvandring og inntjening

Aftenpostens reportasje om at Norge taper 170.000 per innvandrer gjør meg deprimert – ikke så mye på grunn av resultatet av undersøkelsen, som sikkert er riktig, men for hvordan dette vil bli utnyttet i debatten om innvandrere.
Innvandring til Norge er et komplisert spørsmål. Man må jo spørre seg om vi i det hele tatt skal ha som mål å tjene på den. Når man tar imot kvoteflyktninger eller folk som er syke, gjør man det ikke for å tjene penger. Man kan jo også spørre seg hvorfor det er slik at man ikke tjener penger på innvandrerne – og årsaken i Norge (i hvert fall for en stor del av dem) ligger jo i at vi ikke gir dem muligheten til å gjøre det. Her er det nok en gang til stor del snakk om fordommer, samt at vi har stelt oss slik at vi gjennom vår restriktive innvandringspolitikk holder ute nettopp dem som vi ville tjent penger på.
Så spørs det jo hvordan man beregner inntjening. Inntjening kan komme i form av ikke-monetære bidrag: Innvandrerne beriker kulturliv og bymiljø, gir oss alternativer til kjøttkaker og saus, og gir oss nødvendig trening i å forholde oss til folk som ikke er helt som oss, annet enn på Syden-ferie.
Inntjening kan også komme over tid. Da Folkemuseet hadde en utstilling om de tidlige (stort sett pakistanske) innvandrerne i Norge, ble det vist en videofilm om en pakistansk kjøpmann som drev en liten kolonialsjappe i Oslo. Han jobbet og jobbet og tjente ikke stort, så det er vel et spørsmål om Norge som nasjon tjente noe særlig på ham (men vi tapte helt sikkert ikke heller). Han mål med jobbingen var imidlertid å få sine barn opp og frem gjennom utdannelse – og hans tre barn (en var med i filmen) var henholdsvis lege, sivilingeniør og siviløkonom. Dem tjener vi fett på. Det tok bare noen år før regnskapet balanserte.

Advertisements

En gründer tar farvel

I et uhyre velformulert innlegg i Dagbladet sier Øystein Schjetne Farvel til Norge – han flytter ut av landet siden hans høyt utdannede kjæreste ikke får lov til å komme hit. Han bruker seg selv som eksempel på at Norge taper på å være avvisende overfor kompetente innvandrere, og sier at «land uten evne til å skape et multietnisk næringsklima vil bli morgendagens tapere».
Og han har så rett, så rett. Norges evne til å filtrere ut de mest attraktive innvandrerne, til og med de som er av norsk avstamning, er et utslag av populistisk kortsiktighet. Man tjener nok moralske poeng på å forsvare innvandrere, men får ikke stemmer fra folkedypet. Vår redsel for kompetente utlendinger er kanskje det enkeltutslaget av norske likhetsidealer som gjør størst skade, både økonomisk og moralsk. Og politikken er selvforsterkende – hvis bare hjelpetrengende innvandrere slippes inn, og ikke integreres, får vi en situasjon hvor innvandringsmotstanden stiger fordi vi får for få eksempler på innvandrere som har ressurser over gjennomsnittet.
Schjetne drar til sin kjæreste, og han er ikke alene. Jeg har hatt endel studenter som tar avanserte programmer i Norge, for deretter å få vanskeligheter med å få arbeid lokalt siden de har en annen hudfarge enn den norske kommunebleke. De fleste blir, men deres kunnskaper utnyttes ikke i den grad de burde. Noen drar – og i motsetning til Schjetne skriver de ikke om det i avisen.
Jeg kan bare ønske ham lykke til, og beklage at vi ikke vet vårt eget beste her oppe i Festung Norwegen.

Inntrykk fra et politisk seminar

Jeg holdt et foredrag for et seminar arrangert av Venstres stortingsgruppe og Elektronisk Forpost Norge, med

Møtet var godt i den forstand at svært mange av synspunktene i debatten kom frem – platebransjens bekymring for at folk piratkopierer, diskusjonen om sperreteknologi vil hjelpe eller ikke, spørsmål om «klassisk» opphavsrett er forenlig med moderne teknologi, og så videre.
Debatten var meget frisk, særlig mellom Fiskvik og meg. Jeg skal ikke her redegjøre for Fiskviks syn, utover at han mener at piratkopiering skader bransjen, at det er nødvendig å begrense og avtalefeste bruksrettigheter til åndsverk i større grad enn det som står i Åndsverksloven nå, at ny teknologi vil muliggjøre dette, men at denne teknologien må lovbeskyttes for å fungere. (Forøvrig skal visstnok hele debatten, minus Fiskviks innlegg (han reserverte seg), legges ut på nettet.)
Mine synspunkter er gitt i den første transparenten i min presentasjon, nemlig at

  • Platesalget har sunket de siste årene, men det skyldes konkurranse fra andre medier, ikke piratkopiering. For eksempel har SMS-markedet steget fra 0 til 2,5 milliarder pr. år siden 1997, og det er vel ikke urimelig at ungdommen bruker mer penger på SMS og noe mindre på CDer.
  • Platebransjen i Norge består av store utenlandske firma som ikke konkurrerer hardt nok: 80% av selskaper og produksjoner er utenlandske, det lite prispress og stabile marginer, og ingen produktinnovasjon. Dette er altså ingen bransje i krise, og ei heller en bransje som trenger særskilte beskyttelsestiltak
  • Kopisperrer vil ikke hjelpe bransjen, men bare utsette en nødvendig restrukturering. Sperreteknologien straffer legitime kjøpere og vil ikke avskrekke pirater i særlig grad, men vil skade bransjens omdømme. DRM (digital rettighetskontroll), som nå holdes opp som det eneste saliggjørende, er faktisk den elektroniske ekvivalenten til at man må ringe til plateselskapet og spørre om lov hver gang man skal spille eller gjøre noe annet med en sang, og det tror jeg ikke kundene vil like.
  • Overgangen til ny teknologi er spesielt vanskelig for de eksisterende plateselskapene, fordi de ikke kan oppgi et eksisterende, fremdeles lønnsomt distribusjonssystem. Dette er en klassisk forstyrrende teknologi (disruptive technology), som kjennetegnes av at den nye teknologien appellerer til et for de tradisjonelle aktører uinteressant kundesegment, at den i begynnelsen er av dårligere kvalitet enn den etablerte teknologien, og at hvis de eksisterende aktørene gikk over til den, ville de senke sine marginer.
  • Dette har skjedd før, innen mange bransjer, og løses som regel ved at nykommere tar det nye markedet, og at bare noen av de etablerte klarer overgangen
  • Den nye teknologien, med lavere transaksjonkostnader, gir et større marked, med lavere inntjening pr. enhet, men mye større volum.

Jeg kom også med en rekke forslag til hva bransjen burde gjøre, i hovedsak at de burde lede utviklingen over til salg over Internett, og dermed marginalisere piratkopiering.
Jeg fikk spørsmål om hva man bør gjøre med den profesjonelle piratkopieringen – som foregår i Russland, Kina og Malaysia, for eksempel. Mitt svar er at kopisperrer vil ikke hjelpe her heller, siden de lett kan knekkes, men at man bør jobbe gjennom disse landenes myndigheter og vise dem at manglende respekt for opphavsrettigheter fører til mindre direkte investeringer fra utlandet – et problem som opptar kineserne for tiden.
I en nokså opphetet debatt ble jeg spurt om det var så at jeg faktisk skulle lære platebransjen hvordan de skal drive business – hvis jeg var slik en ekspert, hvorfor startet jeg ikke plateselskap selv? Jeg svarte, som sant er, at det ikke interesserer meg, og at det er slik det er å være forsker. Det jeg burde svart, var selvfølgelig at jeg ikke burde fortelle folk hvordan de bør drive sin forretning uten å få betaling for det, slik jeg vanligvis gjør. For i hvert fall deler av platebransjen står overfor et overgangsproblem – det skyldes ikke at de er dumme, men at deres nåværende kostnadsstruktur og forretningsmodell tvinger dem over i en forsvars- i stedet for en angrepsposisjon. Og det er, som jeg sa (og som andre har sagt før meg), intet strategisk sjakktrekk å gå til krig mot kundene sine.

Rikspolitikerblogg

Vi har fått vår første politikerblogg rikspolitikerblogg i Norge: Kristin Halvorsen, SV-politiker og påtenkt finansminister i en eventuell ny AP/SV/SP-regjering har startet sin egen blogg (foreløpig med to innlegg fra hennes personlige assistent og en fra henne selv.)
Jeg skal i denne omgang avstå fra å kommentere politikken til SV, som jeg i mange dimensjoner er uenig i, og i alle fall uttrykke at a) det er bra at politikere blogger, b) at det har sideeffekter, som enda mer personfokusering i et politisk bilde som bør bli mer saksorientert, og c) at etter å ha lest kommentarene til de første postene, synes jeg litt synd på rikspolitikerne, uansett parti, som er nødt til å være nogenlunde høflige overfor folk som burde lære seg folkeskikk.

Den som ler sist…..

SSBs undersøkelse som viser at kvinner vil ha menn med utdanning er jo et aldeles glimrende våpen for å få gutter til å studere: Skal du ha dame, kom deg til skolebenken.
Og som høyt utdannet mann med samboende kone og barn har jeg følgende melding til alle de som gjennom årene har fortalt meg at utdannelse er bortkastet tid:
Ædda bædda.
He he….

Forskningsjuks og førstesider

Martin Ystenes er er fargerik NTNU-professor som har en lei tendens til å påpeke svakheter i norske avisers evne til kritisk lesning av forskningsrapporter. Nå tror ikke jeg avisjournalister flest leser forskningsrapporter, men tekstmeldinger om notiser om artikler om sammendrag av populærutgaven av forskningsrapporter. Denne gangen gjaldt det vaksine og autisme, neste gang kraftledninger og kreft, og sikkert også mobiltelefoner og alskens problemer. Tenk om vi kunne hatt noen journalister som skrev oppslag etter å ha snakket med Martin Ystenes….