PR-religion versus kjedelig ateisme

Gary Wold har en interessant artikkel i Wired der han analysere "de nye ateistene", representert ved Richard Dawkins, Sam Harris og Daniel Dennett. Det mest interessante ligger i hans observasjon i forskjellen i kommunikasjonsform mellom de to synene – ateistene som logisk rasjonelle, temmelig kjedelige fundamentalister på den annen side, og karismatisk religion som iscenesatt emosjonell oversvømmelse på den andre. Ingen tvil om hvem som har de beste PR-konsulentene.

Og deri ligger nok endel av forklaringen til at USA har den presidenten de har også… 

Olje og kunnskap

Polyteknisk Forening, BI, og Norsk Petroleumsforening arrangerer Næringsbad på BI Nydalen tirsdag 31. oktober kl. 1800. Temaet er oljeindustriens fremtid, fokusert rundt behovet for kunnskap og hvordan det skal møtes i fremtiden. Jeg skal innlede til debatt, ved å stille utfordrende spørsmål til Helge Lund og Kristin Clemet.

Arrangementet er åpent for alle – vel møtt!

PS: Det er visst påmelding, fristen sies å ha gått ut, men det går nok bra allikevel (hils fra meg).

PSPS: Jeg har mine kandidater, men likevel: Forslag til utfordrende spørsmål mottas med takk!

Elefant-samfunnets kollaps

Elefantøye (New York Times)Fantastisk artikkel i New York Times Magazine (et slags A-Magasinet for NYT) om hvordan ødeleggelsen av elefanters naturlige habitat og sosiale strukturer gjør at elefanter både viser symptomer på post-traumatisk stress og slår seg sammen i grupper som går systematisk til angrep på mennesker.

I Kiplings Jungelboken (den originale, pre-Disney, sterkt politisk ukorrekte versjonen) leder ulvegutten Mowgli en samling dyr (primært en elefantflokk under ledelse av Haahti) i ødeleggelsen av en landsby som hevn for at landsbybeboerne har forstøtt Mowglis mor. Nå ser det altså ut til at virkeligheten er adskillig mer avansert enn litteraturen.

Jeg er i utgangspunktet litt skeptisk til endel av de utsagn som kommer i denne artikkelen – etter å ha lest Steven Pinker’s The Blank Slate har jeg litt vondt for å tro på pregning (særlig, som det antydes, av barn i mors liv) i den grad som det legges vekt på her. Men det er liten grunn til ikke å tro at også elefanter kan ha post-traumatisk stress-syndrom, eller at mangelen på et stabilt sosialt miljø kan føre til løsgjengeri og elefantbander. Men voldtekt av nesehorn?

(Via Rogue Jeff via BoingBoing).

PS: Gammel kjepphest: Denne artikkelen er på 7700 ord eller over 45000 tegn inklusive mellomrom. Det er minst tre ganger så langt som noe som skrives i norske blader. Jeg vet hvorfor (det er for få mennesker som leser i Norge), men det er irriterende at man ikke kan ha skikkelig grundige reportasjer i Norge allikevel.

PSPS: New York Times har laget en ny versjon av websider kalt "Single Page" Hvis man ville se hele artikkelen på engang, måtte man før trykke "Print version", og da forsvant bildene. "Single Page" lar deg se hele artikkelen med bilder. Glimrende, enkelt tiltak.

Fisk og olje ikke nok

….er tittelen på Kåre Tannviks og min kronikk i Aftenposten i dag. Tittelen er ikke vår – vi hadde "Finnmark og fremtiden" – men den oppsummerer jo våre argumenter. Så er det vel bare å lene seg tilbake og vente på stormen, i trygg forvissning om at det er "han Kåre" som får mest bråk….

Oppdatering: Lagt inn originalteksten etter "hoppet".

Oppdatering 2: (28. oktober) Ikke mange reaksjoner i form av kommentarer, men jeg Hallvard Tjelmelands anmeldelse (abonnement nødvendig) av Morten A. Strøksnes’ Hva skjer i Nord-Norge? er forbausende parallell til hva Kåre og jeg skriver:

Anti-turisme. Denne schizofrenien kjem til uttrykk også i vurderinga av næringslivet. I første halvdel av boka blir det spelt på kjende tonar: Det er for smått nordpå, verksemdene er for puslete, miljøa er for små til at friske nye tankar kan oppstå. Her kan vi også spora gammalmodige oppfatningar av kva skikkeleg økonomi er for noko, openbart inspirert av forgjengaren Brox.

Som for Brox blir tenesteyting noko mindreverdig, inautentisk, får ein inntrykk av.

Les videre

1000 bøker man bør lese før man dør

Slike lister er nokså skumle – man blir litt oppgitt over alle de bøkene man ikke har lest (for ikke å snakke om de man har kjøpt men ikke lest ennå, eller de man bare kommer litt inn i, som f.eks. Infinite Jest.)

I alle fall: Her er en liste over 1000 bøker man bør lese før man dør. Den er fra en bok av samme navn, og som vanlig er det jo mange valg man kan lure på. Hvorfor i all verden ha med tre bøker av Gertrude Stein, for eksempel, og ikke ha med Andre Malraux’ Menneskets lodd eller noe av Orhan Pamuk?

Uansett, jeg lastet listen inn i et regneark, gikk gjennom den og fant at jeg har lest 138 137 av disse og eier 143144. Med nåværende tempo må jeg derfor leve til jeg er 332266 år gammel for å komme gjennom den. Her må tydeligvis noe gjøres.

Forventet levetid ved fødsel i Norge er ca. 80 år. Hvis vi regner med at man ikke begynner seriøs lesing før sånn ca. 13, må man altså lese 15 bøker fra denne listen i året for å komme gjennom. Det tror jeg blir i hardeste laget, særlig siden den inneholder Proust, Tolstojs Krig og fred, og ganske mange av Dickens. For ikke å snakke om før nevnte Infinite Jest og to mursteiner av Thomas Pynchon. På den annen side tar ikke Om mus og menn og novellene til Poe så lang tid. Planlegging og systematikk blir i alle fall nødvendig: Hvis vi regner 15 bøker i året med gjennomsnittlig 250 sider i hver, blir det 3750 sider i året, eller 10,4 om dagen.

10 om dagen høres jo litt mer overkommelig ut. Kanskje en tanke for Foreningen !les

(Via Marginal Revolution.)