Jonas Gahr Støre anmelder Dag Solstads siste roman i Morgenbladet (krever abonnement). Han gjør det ikke med bravur, men med elegante kårdestikk som bringer frem det som vi kanskje allerede visste: At Solstad skriver om seg selv og sin generasjon, og aldri blir ferdig med 1968. Etter en nyansert og kunnskapsrik kritikk avslutter han med denne kraftsalven:
Mens Dag Solstad vil avslutte verden, må noen av oss rett og slett videre. I virkeligheten. Vi må løfte frem de som tenker "jeg" og "framtid" – de som ikke lar seg drive inn i fundamentalismens "oss" og "dem", men som insisterer på også å tenke "du" og "vi".
Etter min mening var det viktigste som skjedde i 1968 at Bolt, Beranek og Neumann fikk en kontrakt på å bygge et pakkesvitsjet nettverk for universiteter og at Ole Johan Dahl sendte en piratkopiert tape med sitt nye programmeringsspråk til en doktorgradsstudent ved navn Alan Kay ved universitetet i Utah. At studentene i Paris laget bråk som smittet til et landsens universitet i den nordre del av Europa var faktisk mye mindre viktig i et historisk perspektiv, bortsett fra at det dømte en stor del av den norske intelligentsia til en slags evig pubertetskrise.
Nå har jo Solstad skrevet om dette selv, i Gymnaslærer Pedersen. Hvilket får meg til å lure – hva er egentlig en generasjonsroman, og hvilke generasjonsromaner har vi? Generasjonen før og etter Pedersen er jo representert i Roy Jakobsens eminente Seierherrene, og Jan Kjærstad med figuren Jonas Wergeland får stå for 80-tallet (kanskje mest representert i Homo Falsus, som er 80-tallet i et nøtteskall. Lars Saabye Christensen med Beatles er faktisk mer generasjonsroman enn Pedersen, selv om de foregår på samme tid. 90-tallet er usikkert – jeg tenker mest på Erlend Loe og L. Tidlig 2000 er vel helst Langeland og hans Wonder Boy, men den kunne like gjerne vært skrevet på 80-tallet.
Nuvel. Selv har jeg, antakelig i likhet med Støre, fått evig nok av 1968-generasjonen. 68’erne trodde de var en ny og interessant oppfinnelse uten å oppdage at de sto for størknede ideer uten langvarig praktisk eller ideologisk betydning. Støre får dette frem – og demonstrerer samtidig at det er mulig å være en intellektuell politiker uten å slutte seg til en bestemt ideologi.
Glimrende. Anbefales. Tre sånne artikler i året, og abonnementet har betalt seg.