Månedlige arkiver: april 2012

Usikkerhet, ekvivokalitet og tilregnelighet

Postet den av
Svar

Debatten går om Anders Behring Breiviks vitnemål bør sendes på TV – siden ekspertenes tolkninger om han er tilregnelig eller ikke spriker i alle retninger, også over tid. Redaktørforeningen ber om å få sende hans reaksjoner på andres vitnemål, og noen argumenterer for at vi ikke kan stole på kommentatorene, siden de er sinte. Det mest interessante intervjuet for meg var faktisk med Breiviks barndomsvenn, som sier at han kjenner igjen hans væremåte fra hans barndom og ungdom, at bare innholdet er annerledes – og at heller ikke han kan si noe som helst om hvorvidt Breivik er syk eller ikke. For selve straffeutmålingen er spørsmålet uinteressant – han slipper uansett aldri ut igjen, og vil friste en ensom og innesperret tilværelse resten av sitt liv.

Jeg synes ikke Breiviks forklaring eller opptreden i rettssaken bør kringkastes, verken i lyd eller bilde. En viktig årsak er at dette vil utnyttes av allverdens skrullinger, som vil kappes om å lage Riefenstahlske mashups med massemorderen i hovedrollen. En annen er at hvis hans hensikt var å kjøpe seg en talerstol for 77 liv, bør vi ikke akseptere tilbudet.

Men den viktigste årsaken for meg er at spørsmålet om Breivik tilregnelighet er et spørsmål om ekvivokalitet, ikke usikkerhet. Når man skal avgjøre et vanskelig spørsmål, et spørsmål der man innenfor et visst tidsrom må fatte en beslutning, står man overfor to typer fortolkningsproblemer: Dataene man har er usikre, eller de er ekvivokale (eller tvetydige, om du vil.)

I det første situasjonen, usikre data, hjelper det med mer informasjon. Med andre ord, å se Breivik ville hjelpe oss å forstå om han er tilregnelig eller ikke, fordi vi ville få mer data å støtte oss på. I den andre situasjonen, ekvivokalitet, hjelper ikke mer informasjon. I slike tilfelle fører mer informasjon ikke til mer sikkerhet – og i noen tilfelle kan den øke den, fordi mer data gjør det vanskeligere å bestemme seg for hva man skal legge vekt på. Likevel må en beslutning fattes – og da er det fristende å be om mer informasjon. I forretningslivet og politikk fører dette ofte til det som kalles “analysis paralysis” – endeløs fortolkning uten at beslutningen blir bedre, eller tatt.

Gitt hvordan eksperter og kommentatorer tolker og overtolker hvert eneste ansiktsuttrykk, tonefall, bruk og misbruk av fremmedord som fremkommer, samt hvor sprikende reaksjonene har vært fra folk som har sett Breiviks vitnemål så langt, så kan i alle fall ikke jeg si at jeg ville kunne forstå mer eller mindre av om Breivik er tilregnelig eller ikke hvis jeg hadde kunnet se ham i stedet for bare å lese om ham. Det gjelder omtrent uansett hva man legger i begrepet.

Siden økt informasjon i dette tilfelle vil øke faren for at den vil misbrukes i andre sammenhenger og dessuten gi massemorderen mer av den talerstolen han ønsker – tilregnelig eller ikke – er valget i grunnen enkelt.

Uten snev av ekvivokalitet, med andre ord.

Den farlige usynligheten

Postet den av
Svar

I disse datalagrings-tider starter Anders Malms roman Massemenneske med et interessant konsept: Hovedpersonen våkner en morgen og finner ut at han er i ferd med å bli usynlig (som i Kafkas Forvandlingen), og etterhvert ikke lenger kan delta i det maniske del-alt-med-alle samfunnet han er en del av og, i kraft av sin jobb (omtrent som hovedpersonen i Orwells 1984) som i kategoriseringsavdelingen i et stort firma som lagrer alt om alle (omtrent som Google/Facebook/LinkedIn/Altinn og så videre). Hans usynlighet gjør ham farlig for samfunnet, men også til et redskap for makthaverne, inntil han gjør opprør, kutter sin sporingschip ut av nakken (som i Matrix) og legger ut på sin opprørsferd.

Denne boken er lesverdig – hovedidéen er god, tidvis drives historien fremover i bra tempo, og her og der finner man setninger og avsnitt som gleder. Jeg likte spesielt diskusjonene om samfunnet som panoptikon, der folk ikke vet om de overvåkes eller ikke, men selvsensurerer for ikke å komme i myndighetenes søkelys. I et samfunn der alle overvåker alle, blir den usynlige en fare, en abnormalitet – joda, det er perspektiver her som gir gjenklang i en delvis fryktbasert diskusjon om overvåkning for sikkerhet mot sjeldne, men farlige ytterpunkter.

Men det stopper litt der. Boken er svært tradisjonell – dette samfunnet er i kultur og tankemåter mindre 2020 enn 1960. Det er enkeltpersoner som bruker teknologien til å forme massemennesker, det er tradisjonelle undertrykkende midler som brukes, det er tradisjonelle mål (å rive et proletaristisk bomiljø med store blokker og erstatte det med moderne kjøpesenter og luksusleiligheter.) Dette er en 1970-tallsroman ikledd dystopisk språk fra dagens sosiale medier – og jeg mistenker forfatteren for ikke å ha satt seg voldsomt mye inn i teknologien heller. Hovedpersonen er distansert fra miljøet rundt seg allerede i starten – det overvåkningssamfunnet som skisseres, ville blinket ham ut og fjernet ham (basert på hans boligvalg og oppførsel) lenge før boken hadde fått begynt. Når han skal gjøre opprør, gjør han det på tradisjonell måte, som ensom antihelt som sniker seg inn i rom for å ta livet av undertrykkerne. Hvor mye mer spennende hadde ikke denne romanen blitt om han, i kraft av sine kunnskaper om hvordan overvåkning og informasjonskonstruksjon fungerer, hadde brukt noe mer moderne enn hammer og spiker til å ta igjen?

Men man kommer i mål, boken er lesverdig hvis man ikke vet for mye om hva teknologien kan og ikke kan, og den gir noen interessante illustrasjoner på et overvåkningssamfunn og dets konsekvenser. Greit nok, og en brukbar debut av en forfatter jeg gjerne hører mer fra.

Bare synd at Ben Elton med Blind Faith har fremstilt delingssamfunnet så mye mer troverdig. Og Ray Kurzweil fremstilt den teknologiske utviklingen så mye mer skremmende.

Til norske forlag: Vi lever i 2012. Nå bør det snarest utstedes et moratorium på setninger som “Internett er ikke annet enn binære koder” (riktignok uttalt av en provokatør) som om de skal gi noen slags innsikt. Det gir omtrent like mye innsikt som å si at vi mennesker er også bygget over koder – som nå kan avleses for en billig penge.

(Forøvrig, i et delings-samfunn: Denne boken har jeg ikke kjøpt selv, men fikk den tilsendt fra Aschehoug, antakelig siden jeg er styremedlem i Digitalt Personvern og bloggende teknolog.)

Arnold Arboretum

Postet den av
Svar

Våren er kommet til Boston (igjen, etter en kort varmebølge for ca. fire uker siden), og søndagen ble brukt til en liten tur til Arnold Arboretum, en stor park/botanisk hage (vel, egentlig en tre-park) som ligger midt i “Smaragd-halsbåndet”, et system av parker som går gjennom hele Boston.

Vi var ofte i Arboretum da barna var små, men dette var datter nummer tres første tur. Parken er nesten litt for stor for spasering – men sykkel er utmerket.

Og dermed er det tid for å la bildene tale for seg.

Les videre →

Terrorisme som innovasjon

Postet den av
Svar

Nok en kronikk i Aftenposten, denne skrev jeg en gang i høst, men glemte den rett og slett. Hovedpoenget er å advare, med henvisninger til datasikkerhet og militær strategi, at vi ikke på ren refleks innfører et overvåkningssamfunn, I stedet bør vi gjøre de opplagte tingene – og ikke falle i fellen å tro at fullstendig sikkerhet er mulig.

(Mens vi er igang, jeg begynner å blir nokså sliten – og deler Kate Pendrys bekymring – av hvor alvorlig man tar Anders Behring Breivik. Han tok livet av 77 mennesker, er en drapsmann, og bør ekspederes innenfor noen murer med minst mulig dramatikk. Dagbladske overskrifter om irrelevante uniformsdetaljer, intervju med plastikk-kirurgen hans og luselesing av hans forvirrede manifest tillegger ham en viktighet han ikke fortjener.)

A propos: Den tidligere sjefen i TSA kommer ut med en bok som avslører at hele organisasjonen ikke avstedkommer stort hva sikkerhet gjelder.

Over til kronikken:

Les videre →

Det omvendte klasserommet

Postet den av
4

Khan Academy er ganske fascinerende – Salman Khan, en enkelt mann (riktignok med tre grader fra MIT) som setter seg ned og lager videoer om matematikk og annet på Youtube, og nå er oppe i 3,100 videoer, har mottatt milllioner av dollar i støtte fra Bill Gates og Google, og i følge Wired er i ferd med å endre hvordan utdannelse foregår. Her er en video fra TED som forklarer hvordan han kom i gang og hvor han har tenkt å gå med dette – og hvordan denne måten å undervise på kan muliggjøre differensiert undervisning:

Khan bruker svært enkle verktøy – en Wacom tablet til å tegne med, gratis-programmet SmoothDraw, og Camtasia Studio til å lage film av det som foregår på skjermen. Videoene er enkle og korte (10-20 minutter), begynner med enkel matematikk, men han har som mål å lage videoer i alle skolefag. Hensikten er at barn skal kunne lære i sitt eget tempo og løse oppgaver underveis. Etterhvert som de jobber seg gjennom oppgavene, får de poeng og etterhvert “Badges” som de kan skryte av. Hvis det er noe de ikke forstår, kan de stoppe videoen og gå tilbake for å se ting om igjen.

Khan er ikke alene om å lage videoer på denne måten: To av min datters lærere bruker denne teknikken på Brookline High School her borte, og i Norge fikk forleden Anne Cathrine Gotaas fra Sandvika Videregående skole en pris for å gjøre noe lignende. Begreppet “flipped classroom” har etterhvert vokst frem – elevene sitter hjemme og ser på video, og kommer på skolen for å løse oppgaver med det de har lært. Dette er forsåvidt ikke nytt – case-undervisning, for eksempel, er jo akurat det samme – men det nye er at man bruker datamaskiner med video, og at produksjonen av video er så billig at hvem som helst kan bli lærer for hele verden.

En interessant utvikling er at gode lærere kan komme til å undervise mange flere ved denne teknikken – det er jo ikke noe særlig poeng i at hver eneste lærer i Norge, om dette blir utbredt, skal lage de samme videoene. Det skal bli interessant å se om det utvikler seg en super-lærerrolle, en som lager videoer og opplegg, og andre lærer som bruker dette stoffet og i større grad opererer som veiledere.

Det skal bli interessant å se hvordan pedagogikk-miljøet i Norge reagerer på dette – denne kommentaren fra en teoretisk pedagog er ikke særlig nådig, men er muligens et uttrykk for at det perfekte blir det godes fiende. At over 50 millioner oppgavesvar er innlevert så langt taler jo for at dette fungerer – kanskje særlig i situasjoner der elevene ganske enkelt ikke har tilgang til gode matematikklærere.

Uansett – det er å håpe at «flipped classroom» blir mer utbredt – og at man ikke går i den fellen (som man ofte går i når noe nytt kommer) at dette blir den nye moteløsningen for alle fag og alle lærere.

Og hvem blir den norske Salman Khan? Jeg skal i alle fall tenke over om jeg ikke skal videofilme endel av mine standardforelesninger som studentene kan se på hjemme, og heller bruke den knapt tilmålte klasseromstiden til diskusjonsbasert undervisning i stedet.

(Også publisert på min blogg i Aftenposten)

Monumental biltesting

Postet den av
1

Familiens bil er på verksted, lader og vannpumpe må byttes. Verkstedet spanderte leiebil på oss – og leiebilfirmaet sa jeg kunne ta hvilken bil jeg ville, samme pris. Jeg slo til med en svart 2012 Chevrolet Suburban LT – også kalt Texas Town Car – fordi, vel, jeg aldri har kjørt en sånn før, og utfordringer skal man jo ta.

image

Rapport hittil: Kjører som en drøm, overraskende presis, men trang lukeparkering krever flere turer ut av bilen for å vurdere vinkler. Bensinmåleren krabber mot venstre i foruroligende tempo. Men det er festlig å se ned på folk i veikryss. Bilen oppfordrer til oppmerksomhet og vel planlagte svinger – det er forskjell på Boston og Texas…

De usynlige bøkene

Postet den av
3

imageForfatteren Jaran Dammann har et interessant innlegg i Aftenposten om at usynlige bøker ikke selger, der han bruker seg selv som eksempel. Han har skrevet en kriminalroman, og fått gode kritikker i en hel del aviser, fremst gjennom et dobbeltoppslag i VG med bilde og anmeldelse (terningkast 4). Likevel blir det ikke noe særlig salg. Han har snakket med noen bokhandlere, og det viser seg at de har tatt inn et eksemplar i hver bokhandel (det er de forpliktet til ihht bokhandleravtalen), men det er innkjøpsstopp og de vil ikke ta inn mer selv om det er etterspørsel.

Sett med øynene til norske forlag og bokhandlere, er ikke dette så rart. Lagerstyring er et mareritt i denne bransjen – en markedssjef i en større bokhandlerkjede fortalte meg en gang at hyggelig salg av en skønnlitterær bok i en liten bokhandel kan være 3-4 eksemplarer. Siden du ikke vet hvor i landet etterspørselen kommer, kan du risikere å bli sittende med en stor kapitalbinding i usolgte bøker, tynt fordelt over hele landet. Resultatet er dermed at man konsentrerer seg om Knausgård og Nesbø, som man vet selger i pallevis, og at bøkene i mellomskiktet (de “hyggelige” salgene) presses ned i salg. (I parentes, de fleste utgitte bøker i Norge selger ikke engang ut det ene eksemplaret som er i hver bokhandel.)

(Mens vi er i gang – Jeg lurer fremdeles på hvorfor man ikke kan bestille (og betale) en bok i en bokhandel og få den levert på døren en dag eller to etter. Men det er litt som å spørre Posten hvorfor postmannen ikke kan ta med seg posten.)

Dammanns bok er tilgjengelig på Haugenbok, og jeg har opplevd at Haugenbok har boken i postkassen min dagen etter bestilling, med vedlagt bankgiroblankett. Prisen på Haugenbok er 288,- satt 12.5% ned fra veiledende 329, en altfor høy pris for et impulskjøp. Bokhandlerne har ikke lov til å selge den billigere, såvidt jeg vet. Aschehoug har boken på sin side (nokså langt ned) til 329,- De har sitater fra to anmeldelser, lenker til blogger og du kan lese utdrag fra boken, men ingen lenke til kjøpsmuligheter (antakelig forde de ikke gi fordeler til et bestemt distribusjonsledd.

Jobben til et forlag er å sørge for at de forfatterne som er verdt det tjener penger slik at de fortsetter å forfatte. Jeg synes ikke de gjør jobben sin idag.

I en ideell verden ville artikkelen fra VG ligget på nettet, ikke bare på papir (som er dit nyheter går for å dø). En våken forlagskonsulent ville ha snakket med Jaran Dammann etter at han ble intervjuet, sørget for at det var en lenke fra bokanmeldelsen (tydeligvis legger ikke VG bokanmeldelser på nett, noe som er synd – de kunne tatt en liten provisjon for å legge ut lenker) til en nettbokhandel, der boken burde være tilgjengelig for en billig penge i elektronisk format. En skikkelig markedsfører ville også øyeblikkelig kastet seg på Google og andre annonsenettverk og sørget for at de som leste reportasjen om Dammann-familiens litterære prestasjoner fikk opp annonser med lenker til bøkene deres.

Dammann selv gjør noe markedsføring: Han har en Facebook-side der bøkene hans er nevnt, men siden er rotete og oppfordrer ikke til innkjøp. Han burde lære av John Scalzi, ha en blogg, og målbevisst markedsføre seg og sine bøker. Og han lenker ikke til hverken Bokkilden eller Haugenbok, han heller.

Den er veloppdragen, norsk bokbransje. Man konkurrerer lite og møtes under hyggelige forhold. Alle betingelser er avtalt og under standardkontrakter, noen få store aktører har med stilltiende politisk godkjennelse kjøpt opp distribusjonsleddene, inntil for få år siden ble det å skifte jobb fra et forlag til et annet nærmest sett på som høyforræderi. Man skal selge, men ikke for mye, og i hvert fall ikke gjennom Smart Club.

Jeg vil oppfordre Jaran Dammann til å gå utenom de vanlige forlagene, opprette en blogg, legge ut mer av sine skriverier, bygge opp sitt eget nettverk, og undersøke muligheten for å utgi bøkene sine selv. I en verden der forlagene har mindre penger til å markedsføre for, ser på markedsføring som noe man gjør med pressemeldinger og hvitvin på Litteraturhuset, og vegrer seg mot e-bøker, må forfatterne markedsføre seg selv.

Det er nemlig ingen andre som gjør det for dem.

(Også postet til min blogg i Aftenposten.)

3-D printere og industriens fremtid

Postet den av
Svar

Olav Torvund har et langt innlegg på sin blogg der han irriterer seg over en reportasje om 3-D printing, som hevder at teknologien kommer til å føre til at man kan lage produkter hjemme, i stedet for å måtte kjøpe dem i butikken. Olav er nok litt farget av sine kunnskaper om materialteknologi i sykler og annet når han avviser dette – og jeg mistenker også at juristen i ham gjør opprør mot et begrep som “printer”, som er nokså upresist i denne sammenheng.

Språkutviklingen er forsåvidt interessant – den er et eksempel på at ny teknologi bruker alltid begreper fra tidligere teknologi for at brukerne skal forstå hva det dreier seg om, hvilket er en av årsakene til at flykapteiner har marineuniformer med gulstriper og snakker om haleror, cabin og cockpit – og at epost har “CC:” (som står for “carbon copy”, dvs. avskrift med gjennomslagspapir) som begrep for å vise at noen har fått en kopi.

Over til teknologien: Vanligvis er jeg enig i det meste Olav skriver, men her tror jeg han tar feil. 3-D printing er en svært viktig teknologi, og har gått fra å være noe som blir brukt i svært spesifikke situasjoner (produksjon av spesialiserte flydeler og lignende) til å bli en teknologi som nå er innenfor rekkevidde for små verksteder. Her er en video der talkshow-vert og bilentusiast Jay Leno får demonstrert en scanner og en 3-D printer til å lage en del til en dampdrevet bil han har:

I sin kommentar til denne videoen peker Jay Leno på da han konstruerte en turbindrevet bil (kalt Eco Jet) laget han flere av delene direkte på en printer, siden avansert plast brukes i stadig større grad på biler idag.

Utstyret Jay Leno bruker koster idag under kr 100.000, som ikke er noen upris for et bilverksted som spesialiserer seg på gamle biler. Man ser idag at 3-D printere brukes av designere som trenger en rask prototype og de begynner å innstalleres på gjør-det-selv-verksteder der folk kan lage ting selv (det er en økende interesse i USA for fysisk produktinnovasjon, en slags halvkunstnerisk Reodor Felgen-bevegelse representert ved magasinet Make).

Jeg er enig i at denne teknologien ikke kommer til å printe tennisrackerter på gutterommet på en stund, om noensinne. Men som en teknologisk platform for å ta opp konkurransen med kinesisk og annen billig arbeidskraft er den svært interessant. Vi lever idag i en bruk-og-kast verden, der det å finne en ny del er vanskeligere enn å kjøpe hele produktet om igjen. Tenk deg en situasjon der du trenger en ny heve-senke mekanisme til toalettet dit. I stedet for å finne et rørleggerfirma som kan skaffe deg delen, kan du gå inn på fabrikantens webside, laste ned CAD-beskrivelsen av delen, og gå og få den laget på et lokalt verksted, eller for den saks skyld hos en teknologiinteresert nabo.

Jeg husker en tid da mobiltelefoner kun var for direktører og posører, og at Ken Olsen, sjef for Digital, i sin tid skulle ha sagt at det ikke var noen grunn til at noen skulle ha en datamaskin i sitt hjem. Hjemmeproduksjon med en 3D printer er fortsatt litt sci-fi (The Diamond Age av Neal Stephenson er en bra bok om dette, selv om han refererer til selvorganiserende nanoteknologi) men for meg er det liten tvil om at denne teknologien kommer til å gjøre seg gjeldende om kun kort tid – og muligens ha industrielle konsekvenser for Norge og Europa.

Oppdatering 14. april: Glimrende artikkel om 3D printing i The Economist.

Turisttips for Boston

Postet den av
2

(Oppdaterer denne nå og da – det finnes en engelsk versjon også.)

Jeg har bodd i Boston-området i tilsammen åtte år, og reiser tilbake rett som det er. Siden det er mange universiteter og konferanser der, får jeg ofte spørsmål om hva man skal gjøre når man er i Boston. Her er noen av de tingene jeg selv liker å gjøre:

Jeg begynner på Harvard Square, ikke i Boston men i den tilstøtende byen Cambridge. The Square ligger midt på Harvard Campus og et av mine virkelige favorittsteder:

  • harvardbookstoreFør dette blir borte med papirboken: Bruk tid i The Harvard COOP Bookstore (den store, «offisielle» bokhandelen til universitetet) eller Harvard Bookstore (min favoritt, en uavhengig bokhandel med suverent utvalg, glimrende personale og en bruktavdeling i kjelleren. Få med et klippekort – den 11. boken blir gratis.) Bruk masse tid på å rote i hyllene, kjøpe kaffe, og slite ut kredittkortet på bokkjøp. På Coop får du offisielle Harvard-souvenirer også (i bygningen bak bokhandelen).
  • Spaser en tur rundt på universitetsområdet – Harvard Yard som er selve universitetet, og Harvard Business School, som ligger på andre siden av elven. Klassisk campus, viser hva man kan få til med nok penger…
  • Spis burger på Mr. Bartley’s Gourmet Burger Cottage (rett ved siden av Harvard Bookstore.) Serverer ikke alkohol, men prøv en ekte limonade, onion rings og selvfølgelig en kjempeburger (de har en «Mrs. Bartley»-variant uten brød, for lavkarbomenigheten). Ta en frappe til dessert, hvis du orker. Hvis ikke – vanlig kaffe i klassiske amerikanske diner-kopper, bare for å vite hvordan det er. Ikke glem tips på bordet, ca. 20%.
  • Ta en kaffe på Peet’s Coffee (slitne lokaler men glimrende kaffe) på Brattle Square. Hit kan du ta med deg bokstablene etter innkjøp, og grave deg ned i dem uten at noen ser rart på deg.
  • GlassIris.jpgBesøk «glass flowers» på Harvard Museum of Natural History og bruk minst en time på Harvard Fogg Art museum (en av mine kolleger, meget kunstinteressert, karakteriserte det som «lite og utsøkt».)
  • Ta med deg en haug venner og spis meksikansk middag på Border Cafe, baren her er heller ikke gal, prøv en Marguerita som aperitif. Ingen timebestilling, kø må påregnes, men du får en tekstmelding når bordet er klart.
  • Harvard Square ligner litt mer på en shoppingmall nå enn det gjorde før, men det finnes fremdeles interessante småbutikker å rote rundt i – hvis du skal ha avansert brevpapir, for eksempel, en kikkert, eller en tobakkspipe. Snus litt rundt.

Du kan ta T-banen (Red Line) til MIT/Kendall Square, og der kan du

  • (dette tipset kun for skikkelige nerder) besøke MIT Press bookstore (ikke ta feil av den og MITs COOP-filial, som ligger på andre siden gaten.) MIT Press Bookstore er bitteliten og ligger på høyre siden av gaten når du ser mot Boston, på Kendall Square. Liten, stappfull, superteknisk, utrolig bra på bl.a. vitenskapsfilosofi, -historie og computer science.
  • Hvis du vil ha MIT-souvenirer, finner du dem på MIT Coop. Übernerdete med en T-skjorte som skriver «MIT» med formler.
  • Stata Center, MITTa en guidet tur rundt MIT – de starter hver dag klokken 1100 og 1500 fra hovedinngangen (MITs tur er bedre enn Harvards, synes jeg.) MIT har mye spennende historie – turen inkluderer fysikkdemonstrasjoner, fortellinger om studentenes mange “hacks”, og spennende bygninger – bildet viser Stata Center.

Inne i selve Boston kan du for eksempel

  • Spasere langsomt langs Charles Street (start fra T-banestasjonen Charles/MGH), ta en kaffe og kikke litt i de mange morsomme butikkene, før du går en runde gjennom Boston Public Garden (om sommeren kan man ta en tur med svanebåtene) og fortsette til …
  • …Newbury Street, Boston’s Bogstadveien, der alle de fine butikkene ligger og folk går for å vise seg frem (særlig rike «eurotrash» studenter fra Boston University, hvis man er litt kynisk). Ta en drink på Joe’s Bar (en kjederestaurant, men bra beliggenhet) halvveis ned gaten, derfra kan du enten fortsette hele Newbury Street ned, eller, hvis handling er viktigst, gå til Copley Place Mall, to kvartaler sørover.
  • For kunstinteresserte er det Museum of Fine Arts (stort, mye bra, men ikke i klasse med Metropolitan i New York) og The Isabella Stewart Gardner Museum (fantastisk lokale, mye bra klassisk malerkunst) som gjelder.
  • Ligg unna turistfellen Cheers, en bar som fra utsiden ser ut som TV-serien. Hvis du vil gå på en hyggelig bar, prøv heller en av de mange irske pubene som ligger rundt Quincy Market (men dette området er USAs 7. mest besøkte turistattraksjon, og priser og miljø er deretter.)
  • Cannolo siciliano with chocolate squares.jpgSpis middag i det italienske distriktet (North End). Masse bra restauranter langs Hannover Street og i sidegatene (min favoritt er Gennaro’s på North Square, eneste restaurant der med kvinnelig sjefskokk). Cannoli er obligatorisk til dessert – Mike’s er mest kjent, men Marias er dit feinschmeckerne går – og «plain» er best…
  • Spis sjømat på Union Oyster House, USAs nest eldste restaurant, litt turistfelle men har vært populært med alle jeg har tatt med dit.
  • Hvis du klarer å skaffe billetter, så har Boston elitelag i de fire store publikumssportene i USA: Basket (Celtics), baseball (Red Sox på Fenway Park), amerikansk fotball (New England Patriots) og ishockey (Boston Bruins).
  • Hvis det er høst eller vår, gå en tur i Arnold Arboretum.
  • Hvis du klarer å få lånt sykkel (f.eks. har det lille boutique-hotellet The Boxer kule sykler til utlån til sine gjester), ta en sykkeltur langs Charles River, forbi MIT, Harvard og Boston University.
  • Spaser rundt på oppdagelsesreise – Boston er en kulturby, med interessante forretninger og gode restauranter. Du trenger ikke bil her, byen er relativt trygg (det er noen skumle distrikter, men de ligger utenfor allfarvei) og er mer europeisk enn noen annen by i USA.

Utenfor Boston (krever stort sett leiebil):

  • Dra nordover til Newburyport og Plum Island. Spis sjømat fra et gatekjøkken der.
  • Besøk Concord, spis lunsj på Concord Inn og ta en spasertur langs Walden Pond (Thoreau skrev boken sin her, klassiker alle amerikanske barn må lese). Eller lei en kano på South Bridge Boathouse og padle en tur på Concord-elven (fantastisk om høsten med farger du bare ser i New England.)
  • Ta en iskrem i Marblehead, eller kanskje litt sjømat på kaien
  • Pilgrim Monument, ProvincetownHvis du har en kort helg/hel dag, kjør (eller ta hurtigbåten) til Cape Cod, besøk Provincetown («P-town», hvis du ønsker å høres lokal ut, selv om dialekten kan være vanskelig) helt ytterst på halvøya. P-town er forøvrig homo-hovedstad for østkysten av USA, og paraden av likt kledde par oppover hovedgaten en søndag ettermiddag er festlig (mange ektepar kler seg likt og ligner på hverandre, men homo-ektepar får det virkelig til).
  • Hvis du har en langhelg: Dra til Marthas Vineyard eller Nantucket. Dette er ferieøyer sydøst for Cape Cod, en meget særpreget del av USA. Kan være fullt (og dyrt) om sommeren, bestill overnatting før du drar dit.
  • Hvis det er handling som gjelder, kjør til Wrentham Village outlet mall– merkeklær og sportsutstyr superbillig. 45 minutter fra Boston. Tips til pater familias: Dra dit en lørdag eller søndag, sett deg i baren på Ruby Tuesday restaurant (de har storskjerm med basket eller football), og sitt vakt over handleposene familien/reisefølget kommer innom og leverer… La mor kjøre hjem igjen.
  • Hvis du er sportsutstyr/jakt/fiske/friluftslivsfreak: Kjør til L.L.Beans butikk i Freeport, Maine, åpen 24 timer i døgnet – den har faktisk vært kontinuerlig åpen siden 1951, unntatt to søndager. (L.L. Bean har butikk i Burlington, like nord for Boston, også, men den er ikke så bra.) Fantastisk utvalg og betjening med kunnskaper og entusiasme.

IMAG0492Til sist, mitt favoritt-tips:

  • OBS! Denne gjelder ikke lenger – Legal Seafood’s flyplassrestaurant er flyttet til terminal A, innenfor sikkerhetskontrollen. Forsøk Legal’s signaturrestaurant in Seaport-distriktet hvis du er desperat, men det krever fra plyplassen og at du må sjekke inn bagasjen enda lenger i forveien. Spis i alle fall utenfor sikkerhetskontrollen – restaurantene på den internasjonale terminalen er elendige. (Når du skal hjem igjen: De fleste flyene til Europa drar sent på ettermiddagen eller kvelden. Sjekk inn, uten kø, minst tre timer før flyet går (på terminal E, den internasjonale terminalen), gå deretter over til terminal C (lang tur gjennom korridorer), og spis en skikkelig sjømatmiddag på Legal Seafood, USAs beste fiskerestaurantkjede. Jeg anbefaler lobster bake (full hummermiddag) til under 200 kroner! En Sam Adams Boston Ale hører med, eller en tørr hvitvin. Da sover du garantert godt på flyet…)

…og forresten, Boston har sitt eget språk, eller i alle fall en særpreget dialekt, og er du litt i utkantene av sentrum, særlig på sørsiden, hører du den. Eller om du ser Good Will Hunting – Matt Damon og Affleck-brødrene (og brødrene Wahlberg) vokste opp i Cambridge og Boston. Her er noen detaljer:

  • svært brede A’er, og R uttalt som H. «Khakis» betyr ikke khakibukser, men bilnøkler…
  • bestiller du en vanlig kaffe («regulah») får du den med melk og sukker. Svart kaffe heter «black»
  • brus heter «soda», Harvard uttales «hævvid», og nesten alt som slutter på -er uttales «-ah»: mistah, fathah, brothah, suppah, chowdah (fiskesuppe), regahds og så videre
  • hvis noe er skikkelig kult, heter det «wicked»…

SNL eller Wikipedia–hvem skal man stole på?

Postet den av
8

SNL (Store Norske Leksikon) er nå blitt nytt og nettorientert, ledet av den eminente bloggeren Ida Jackson. (Jeg følger ikke så voldsomt med hva som skjer der hjemme dette året, men fant dette via Aslak Borgersrud’s blogg., og har registrert min kollega Ole Gjems-Onstads kronikk i DN om emnet.)

Uansett, jeg har argumentert for at Norsk Wikipedia bør få overta innholdet i Store Norske i årevis. Men kanskje SNLs nye profil har fått til noe raskere feilretting enn før? Heldigvis er dette lett å teste.

imageSå  jeg gikk nok en gang inn på SNLs artikkel om Leonard Cohen, som jeg tidligere har påpekt feil i. Her ser jeg nå at mens engelsk (og norsk) Wikipedia sier at hans fulle navn er Leonard Norman Cohen, sier SNL at han også er kjent som “Norman Leonard Cohen.” Artikkelen er sist endret 13.2.2012.

imageHvilken av disse artiklene stemmer? Et søk på “Leonard Norman Cohen” gir 707,000 treff på Google, mens “Norman Leonard Cohen” gir 4,010 treff, de øverste av dem sider med ordet “Norman” før “Leonard Cohen”, der “Norman” refererer til en annen person (f.eks. Larry Norman) enn Leonard Cohen. Ironisk nok er SNL treff nummer to på listen. Med andre ord, verden tror mer på Wikipedia enn SNL, og med støtte i de tallene er jeg sterkt tilbøyelig til å tro at det er SNL som tar feil her. Fagansvarlig er Jon Vidar Bergan, og jeg vet ikke om han har sett på denne siden i detalj.

Greit nok – Leonard Cohen er ikke viktig – jeg bruker ham fordi han var gratiseksemplet som fritt ute for noen år siden. Feilen er ikke viktig i utgangspunktet, men viser at Wikipedias feilrettingsprosess er raskere og bedre enn SNL. Og det er flere år siden jeg påpekte denne enkle feilen, i Aftenposten og Morgenbladet, uten at SNL har reagert. Det hadde aldri skjedd med Wikipedia.

imageOver til SAS, mitt andre eksempel fra Morgenbladet-artikkelen. Et kjapt søk på SNL gir 128 treff, en kjapp sjekk av de resterende sidene viser at for SNL er SAS et luftfartselskap og ikke noe annet (med andre ord, SAS Institute eller Special Air Service, som nok hver for seg er adskillig mer kjent derute enn vårt hjemlige flyselskap, er ikke nevnt.) Norsk Wikipedia gir treff på SAS som flyselskap, men har også en lenke til andre betydninger. Artikkelen om SAS var sist redigert 25. mars 2012, altså for 7 dager siden. SNLs artikkel om SAS er mye kortere (372 ord mot 3133) enn Wikipedias, har ingen bilder (mot Wikipedias 11) og kun en lenke (til en kort artikkel om SAS Braathens, et flyselskap om nå heter SAS Norge. SAS-artikkelen er sist oppdatert av Yngve Jarslett, som for meg ser ut til å gjøre en utmerket jobb (han har Wikipedia-erfaring!) Men jeg er litt forundret over at han ikke bare kopierer den norske Wikipedia-artikkelen og redigerer den. Det er faktisk lov, så lenge man henviser til kilden…

Konklusjon

Dette er ikke noen vitenskaplig test på noen som helst måte – men ut fra disse to artiklene (og sammenlign gjerne artiklene om Henrik Ibsen og Friftjof Nansen, for eksempel) slår det meg at selv om SNL begynner å gå i riktig retning, går Wikipedia dit enda raskere. Massevis av mennesker (litt for mange av dem menn) oppdaterer Wikipedia, og det norske Wikipedia kan støtte seg til det engelske, som er i ferd med å bli kilden for nesten all introduktorisk kunnskap. Jeg kan rett og slett ikke forstå at Store Norske kan klare seg i denne konkurransen, uansett deres stilling som halv-offisiell kilde.

Det triste er at man i det hele tatt har debatten. Hva med en sammenslåing, ved at man glatt og greit inkorporerer SNL i Wikipedia (som har en mer levende plattform og, i alle fall nå, bedre artikler?)

(Dette innlegget ligger også på min Aftenposten-blogg)