Digital kaffepause – pilot

En ting jeg har rotet litt rundt med i det siste er å lage videoer, dels som kommunikasjonskanal, men også fordi jeg ønsker å lære meg litt om hvordan jeg gjør det. Her er en start, laget på oppfordring fra Digital Norway:

Jeg leker med tanken om å lage en videoserie om digitale tema, 5-6 minutters episoder, der jeg forklarer endel begreper og kommer med synspunkter. Hvis du gidder å se denne snutten, vil jeg gjerne ha feedback, spesifikt om

  1. Har temaet interesse (digitale detaljer, synspunkter, forklaringer på begreper, anbefalinger av bøker, etc.) i denne formen?
  2. Fungerer formatet? Har litt tekniske problemer (min iMac, sent 2013, sliter litt med 4K-prosessering, ser det ut til, tar gjerne i mot forslag til hva jeg kan gjøre. Ser også at jeg må justere lyd litt her og der. Men dette er en kladd, riktignok innspilling 2.) Tar i mot alle slags tekniske- og fremføringstips.
  3. Hva slags temaer er aktuelle?

Hele tanken er at jeg ikke skal overprodusere dette, men lage en kanal (har en idé til navn også) som kan forklare de som skal drive med digitalisering hva de skal gjøre – på en praktisk, men samtidig faglig forankret måte.

Ikke nå igjen

Dette fotografiet kommer stadig opp på Facebook, med en beskrivelse (gjerne med piler) av hvordan de tre første ulvene er syke og svake og derfor setter tempoet, og så videre, som en slags moraliserende liten epistel om hvordan ulver tar vare på hverandre og hva vi kan lære av det.12390911_1123819337628988_2196285075450691985_n

Det er hva min gamle sjef på BI kalte «en vakker tanke.» Det er imidlertid et lite problem: Hele greia er sprøyt fra ende til annen – sjekk Snopes.com (som alle bør vite om) for detaljene.

Det som er litt slitsomt, er at dette aldri tar slutt. Som akademiker er man vant til at når noen har tilbakevist en hypotese og publisert det, så kan man ikke fortsette som om ingenting har skjedd. Men myteskapingen innen sosiale medier tar aldri slutt – akkurat som konspirasjonteoretikere, fortsetter man å kverne i vei på de samme gamle tingene selv om de har blitt tilbakevist igjen og igjen.

Nesten som om de går i flokk. Med de sløveste foran…

Lenkeråte

404-aftenpostenLenkeråte (link rot) er rett og slett at lenker ikke fungerer lenger, som regel fordi noen har lagt ned eller redesignet websiden lenken peker. Man skulle tro at dette var et problem primært med små tidsskrifter og institusjoner, men nei – E24, Aftenposten og BI er nokså håpløse: Fordi man er opptatt av hva som publiseres her og nå, glemmer man at websider også er arkiv og referanse.

e24-feil-forfatterOpp gjennom årene har jeg skrevet en haug kronikker, spalter og innlegg, i tillegg til denne og andre blogger. Her om dagen klikket jeg på noen gamle kronikker og innlegg på min egen arkivside, og fant fort ut at her var det mange lenker som ikke fungerte lenger, og endel med feil (for eksempel denne, der en av mine spalter har fått en annen forfatter.)

Nå har jeg stort sett mine egne kopier, av teksten i alle fall, men det er jo litt irriterende at sider ikke blir vedlikeholdt. Jeg trodde det var standard praksis å lage automatiske pekere fra gamle sider til nye når man flytter websider, men tydeligvis ikke (og det er ikke vanskelig – det tok meg et par timer å lage automatpekere til min egen blogg da jeg flyttet den for noen år siden, og fordelen er at man beholder sin Google-juice bare man følger nokså enkle instruksjoner.)

Så derfor vil det komme en rekke republiseringer her – frem fra glemselen, om du vil. For et eller annet sted må man jo lagre ting så andre også kan finne dem, og på disse sidene har jeg i alle fall kontrollen selv (og interessen av å holde orden.) Og for fremtiden kommer jeg til å legge alle mine kronikker og andre innlegg på bloggen også, mer gjennomført enn før.

Lenkeråte er et problem, fordi vi mister henvisninger, og dermed fungerer ikke WWW slik Tim Berners-Lee opprinnelig tenkte det – som et slags akademisk bibliotek der man kan klikke seg tilbake i historien. Og det er jo litt underlig at det er våre kultur- og høyere utdanningsinstitusjoner som står for noe av forfallet.

Profet i eget land – på trykk!

Da har jeg det endelig på trykk, fra ingen mindre enn Elin Ørjasæter:elin-kommentar

IMG_3842Kommentaren hennes finner du her (og for all del, abonnér på Morgenbladet, det gjør jeg) og i faksimile her til høyre på bloggen (siden mange ikke gidder betalingsvegg for en artikkel, som hun sier.)

Som jeg sa i en kommentar til min opprinnelige kommentar (en kommentar-kommentar om de som kommenterer): Dagens medier må velge mellom lavinntekts relevans eller profitabel obskuritet. Valget er enkelt på kort sikt, men det er på lang sikt man overlever.

Og da gjenstår det bare å ønske god jul, nok en gang.

Særlig til Elin.

Oppdatering 26.12: Elins kommentar som gjesteblogg hos Hans Petter, og Hans Petters reaksjon.

Stor skjerm!

IMG_3829En stor dataskjerm er en produktivitetsøkende investering. Akkurat nå retter jeg oppgaver – og det å ha en stor skjerm (eller flere store, som jeg har på hjemmekontoret) gjør at den prosessen ikke trenger å involvere papir og heller ikke masse skjermhopping mellom vinduer som ligger oppå hverandre.

Jeg vurderte endel skjermer og landet på en 43-toms LG (kjøpt på Proshop) med full 4K-oppløsning og 11-bits farger. Vurderte en lavere og krum skjerm, men etter å ha snakket med videoredigererne på jobben (som syntes de skjermene er bra til videoredigering, men lite annet) ble det altså denne. Pris: Drøyt 8000, alt inklusive.

IMG_3828Oppkoblingen er enkelheten selv – jeg har kjøpt meg en docking stasjon fra Plugable som lar meg koble til det meste, inkludert en fast nettforbindelse (det trådløse nettet er litt svakt i det hjørnet av BI jeg sitter.) Det betyr at jeg kun trenger å koble til min MacBook med en USB-3 kobling (som også er energikilde), og dermed fungerer den som en skikkelig arbeidsstasjon.

På litt lengre sikt vil jeg kanskje kjøpe en Mac Mini når den oppgraderes, men det får bli når Apple får overhalt den modellen (og det skjedde sist i oktober 2014.) I mellomtiden fungerer en innkoblet MacBook, syncet (for det meste via Dropbox) til iMac’en på hjemmekontoret.

Neste prosjekt: Koble opp min ikke mye brukte Thinkpad slik at jeg kan kjøre skjerm-i-skjerm og slippe å ha to skjermer til på skrivebordet.

Og verden går videre…

Hjemmekontor

Hjemmekontor må til – jeg jobber hjemmefra i alle fall to dager i uken, med skriverier, undervisningsforberedelse, litt foredrags- og konsulentvirksomhet og annet. Fruen driver litt foredrags- og postordrevirksomhet i tillegg til rent jobb-hjemmearbeid. Ergo har vi hjemmekontor, har hatt det i evigheter, men det har alltid bestått av litt diverse – bord og lamper og stoler og hyller litt etter hva som har blitt til overs. Etterhvert som ungene har flyttet ut og vi har plass, har tiden vært overmoden for en oppgradering.

Vi begynte, som seg hør og bør, med en kravspesifikasjon: Jeg ville ha masse bordplass til skjermer og papirer. Fruen likeså. Jeg ville ha belysning og bakgrunn (ikke for mye rot) for videokonferanser. Plass til printere og scanner var også viktig. Vi var begge enige om at mest mulig rot skal inn i skap heller enn i hyller. Godt lys er et must, likeså at ting ser litt delikat ut – man bruker jo endel tid på kontoret, og da bør det være hyggelig.

Vi begynte med det gamle kontoret, med å male tak og vegger. Til innredning vurderte vi å kjøpe «skikkelige» kontormøbler, men fant fort ut at målene ikke passet helt, og møbler fra fullprisprodusenter blir rett og slett altfor dyrt. Vi har tidligere hatt skrivebord fra IKEA som vi har vært svært fornøyd med, men IKEAs nåværende kontormøbelserie fokuserer på utseende i frittstående landskap heller enn modularisering og tilpasning, og egnet seg derfor ikke. Dermed ble det til at vi kontaktet Line Pleym på HTH Gjør Det Selv, der vi tidligere har kjøpt kjøkkeninnredning, og fikk hjelp til å tegne ut et nytt kontor med grå, tilpasset benkeplate, hvite fronter og stålhåndtak fra NIBU. (jeg ville ha noe med mer valnøtt-tre og denslags, men fruen, stilsikkert nok, insisterte på grått og hvitt i lysets og vaskbarhetens navn. Hun hadde rett (som vanlig).

Hjemmekontor Malmøya - 32 of 34

Kjøkkeninnredning passer utmerket til kontor – den eneste tilpasningen vi måtte gjøre var å skjære til hvite kjøkkenplater i stedet for sokler, for å få høyden ned fra kjøkkenbenk- til skrivebordsnivå. En fordel er at vi får akkurat den konfigurasjonen vi vil ha – for eksempel tar jeg mer plass enn fruen, og får dermed litt mer plass i bredden under skrivebordsplaten, mens hun får et litt smalere arbeidsbord der det er lettere for henne å rekke til skuffene. Med kjøkkeninnredning skrudd fast i bordplaten slipper vi også skuffer som bare kan trekkes ut en av gangen. En hel del av kabler og lignende, også til printere og scanner, er skjult ved å borre hull i bordplaten med en hullsag og sette inn et plastlokk.

På gulvet la vi teppefliser – jeg var litt skeptisk til den løsningen, men teppefliser er blitt noe helt annet enn det var før, skjøtene er helt usynlige og flekker fra hunder og kaffe kan enkelt skylles av (og vi har allerede praktisk erfaring med begge deler). I taket ble det lysskinne med spot’er og en nedhengende lampe over hver arbeidsplass. Hjemmesydde liftgardiner (fruen igjen) tar hånd om lav vårsol, og en blå gardin som dekker veggen bak meg gir meg en rolig bakgrunn til videokonferanse. En tur til IKEA for å kjøpe skriveunderlag, papirkurver og annen snacks, en sving innom Clas Ohlson for en stor filtkurv til papirgjenvinning, og kontoret er så å si komplett.

Så langt er vi svært fornøyd med funksjonaliteten. Hva utseende gjelder, får bildene tale for seg. Prisen var aldeles utmerket. Stilen er muligens i gråeste laget, men det ordner seg vel etterhvert som bilder og eventuelle planter og blomster – for ikke å si rot – kommer på plass. Arbeidsplassen er utmerket, og jeg synes i alle fall at jeg har en minst like effektivt kontor som jeg har på BI, uten at jeg har noe å klage over der.

Så gjenstår å henge opp noen flere magnetiske oppslagstavler, kanskje noen blomster, ekte eller ikke, og vi har et hyggelig og produktivt rom som for oss øker verdien og fleksibiliteten av huset og stedet vi bor.

Under streken: Masse bilder og kommentarer, sikkert ikke så interessant for de fleste. Hele billedserien her.

Les videre

Wikipedia i 15 år

2000px-wikipedia-logo-v2-en-svgWikipedia fylte 15 år her forleden, en begivenhet som har blitt dekket nærmest rutinemessig av så og si alle blogger, aviser og andre mediekanaler.

Pussig hvordan noe som en gang var så revolusjonerende – med masse debatter om Wikipedia i skolen, statsstøtte eller ikke, kan man stole på Wikipedia, og så videre – har blitt så selvsagt og allestedsnærværende. (Selv har jeg tydeligvis begått 19 innlegg om Wikipedia på denne bloggen, dette ikke medregnet.)

Resultatet er i alle fall at Wikipedia nå er det mest brukte kunnskapsverk i verden, tilgjengelig på nesten alle språk, og har blitt forsøkt blokkert en rekke ganger, med stadig mindre suksess.

Selv skrev jeg mine første Wikipedia-artikler i januar 2002, altså for 14 år siden. Den gangen var det ikke så mange brukere, og egentlig bare å sette i gang og skrive. Nå redigerer jeg mindre og mindre – de siste årene mest retting av småfeil jeg finner her og der. Årsaken er naturligvis at det ikke finnes så mange artikler som mangler lenger – og at de som finnes, etterhvert har nådd et detaljeringsnivå og redigeringskvalitet der jeg ikke har så mye å tilføye lenger.

Slik er det å vinne – Wikipedia har nå blitt så vanlig at vi tar det for gitt, og ikke lenger legger merke til eller engang tenker noe særlig over hvilken utrolig ressurs som ligger i dette verket. Kanskje en tanke å sende litt penger til Wikipedia – bare slik at vi får beholde det de neste 15 årene?

Den kokte frosken

June Breivik har et hjertesukk om norsk forlagsbransje og e-bøker, tanker jeg kjenner meg igjen i. Som jeg tidligere har skrevet: I norsk forlagsbransje er det for evig 1999, bøker vil alltid være bøker, og endringer er noe man skal beskyttes mot.

frogMen det var ikke det dette blogginnlegget skulle handle om. I stedet vil jeg ta for meg en velkjent metafor June bruker: Den kokte frosken, eller som det heter på engelsk, «boiling frog«. Tanken er at en frosk som blir sluppet i kokende vann, øyeblikkelig vil hoppe ut, men hvis man derimot legger den levende i kaldt vann som langsomt varmes opp, vil den svømme rundt og ikke legge merke til den gradvise økningen inntil det er for sent. Med andre ord: Gradvise endringer er farlige fordi man undervurderer dem.

Det er en bra metafor, men jeg vet av personlig erfaring at den er ikke korrekt. En gang på slutten av det glade 70-tallet var jeg nemlig på kanotur med en gjeng roverspeidere i Värmland, nærmere bestemt på innsjøen Stora Le. Etter en lang dag med padling så jeg frem til ertesuppe til middag. Jeg hadde fått fart på primusen og suppen i kok, da en av gutta (mener det var Jon Marthinsen) fant en frosk og kastet den mot suppekjelen min. Han scoret en tre-poenger og frosken forsvant under. Jeg hadde ikke fulgt med, men latterhylene fra resten av gjengen og skumdannelse på suppen fikk meg til å røre rundt og finne en meget død frosk. Stivkokt, faktisk.

Så, en frosk sluppet i kokende vann (eller i alle fall ertesuppe) hopper ikke ut igjen. Ut fra Wikipedia-artikkelen er det heller ikke slik at en langsomt oppvarmet frosk ikke forsøker å stikke av.

Når det er sagt, snakker vi om norsk forlagsbransje her, ikke frosker. Og der tror jeg analogien holder helt fint.

Test av MarsEdit

Som tidligere skrevet, har jeg gått over til å bruke en MacBook Air som bærbar maskin, men henger fremdeles igjen i min Lenovo XT220 som arbeidshest, koblet til store skjermer på hjemme- eller BI-kontoret. Jeg venner meg etterhvert til Mac’en, men har savnet et god bloggklient – det vil si verktøy for å blogge uten å bruke webgrensesnittet til WordPress, som i og for seg er utmerket, men forutsetter en stabil Internett-forbindelse.

Windows har Windows Live Writer, et av Microsoft’s beste produkter, og jeg har slitt litt for å finne noe tilsvarende på Mac-siden. Mye som finnes der ute, har ikke blitt oppdatert på flere år, men etter litt roting fant jeg altså MarsEdit, som ser ut til å fungere brukbart og fremdeles både vedlikeholdes og videreutvikles. Grensesnittet er greit, norske tegn ser ut til å fungere (æøåÆØÅ) og den har en fiks funksjon for raskt å lime inn lenker. Aner ikke om stavekontroll fungerer eller ikke, det dukker opp røde streker under noen ord og ikke andre, uten at jeg helt forstår logikken.

Og da får vi se om ikke bloggproduktiviteten går opp en smule…

PS: Hva gjenstår på Mac’en? Jeg savner en god editor, men skal gjøre et nytt forsøk med BBEdit. Ellers er hovedutfordringen at Office-produktene (Word, Powerpoint, og Excel) er litt forskjellige og mangler noen funksjoner fra Windows-versjonene. Forskjellene er ikke store, men gjør at jeg føler meg litt klønete.

PSPS: Det er et par ting som er skikkelig irriterende med Mac, faktisk. I motsetning til Windows kan man ikke velge bort standard web browser (Safari, men jeg foretrekker Chrome) eller standard epostklient (jeg vil ha Thunderbird, for den har jeg brukt siden den kom på 90-tallet) og det fører til en hel masse installasjon av diverse overgangsprogrammer og at man ikke kan trykke på mailto:-lenker uten å få kluss. Har fått slått av det meste, men det er irriterende. Jeg savner et skikkelig tastatur som også har Windows-taster slik at jeg kan kjøre Parallels ordentlig. Ellers er maskinen elegant, og batteriet holder nesten hva det lover.

PSPSPS: Og hvorfor i all verden har man ikke en “forward delete” tast?

Oppdatering 26.11.13: MarsEdit har skikkelig klønete grensesnitt for bilder. Arrgh.

Bloggopprydding

Jeg har brukt litt for mange timer på å manuelt redigere og rydde opp i gamle blogginnlegg (primært for å sikre at alle lenker til tidligere servere peker hit og dermed maksimerer Google-juice.) Det er litt småmorsomt å gå gjennom gamle skriblerier, man får tid til å gjøre noen observasjoner:

  • enkelte høylydte debatter viser seg lite interessante i det lange løp (noe som husker ODF vs. OOXML?)
  • blogging har endret seg over tid. Frem til ca. 2009 var bloggen min et sted jeg la inn lenker til korte ting jeg ville ta vare på eller dele – nå er den blitt et sted der jeg legger ting jeg har skrevet selv. Jeg regner med at det gjelder de fleste, med mindre man heter Blondinbella eller Brad DeLong.
  • antall poster pr. måned har gått ned fra ca. 20 til 2-4, men hver enkelt post har blitt lenger
  • debatter føres ikke lenger i kommentarfelt, men enten i egne blogger eller, i hvert fall hva gjelder “likes” og kortere kommentarer, på Twitter eller Facebook
  • RSS er fremdeles et svart hull – jeg har ingen anelse om hvor mange som leser mine innlegg den veien, og det er den jeg bruker selv

Jeg ser at jeg skulle hatt en funksjon som samlet opp mine Tweets automatisk i et redigerbart format sånn omtrent en gang i uken, for posting. Noen som kjenner til noe som fungerer med WordPress?

Skulle gjerne skrevet litt mer på bloggen – men jeg har andre skriveprosjekter på gang, og de bør prioriteres. Mer om det etterhvert!

Ankelbiternes skadeverk

Ankelbiternes skadeverk (nok en gang)

(dette skrev jeg som svar på endel kommentarer etter min artikkel om ankelbitere i Aftenposten i våres. Jeg sendte en kortere versjon til Aftenposten, fikk beskjed om at de skulle ta den inn, men så gikk debatten en annen vei og kokte litt bort. Så her er den, mest for arkivet.)

Min artikkel «Ankelbiternes snurrige verden» 19. mai avstedkom ca. 330 kommentarer i Aftenposten, haugevis i VGs debattfora, over 1000 Facebook-anbefalinger, og en ettertenksom papiravis-kommentar: Marita Synnestvedts «Ankelbiterne har også krav på å bli hørt» 21. mai.

For å ta kommentarfeltet først: En del kommentarer er støttende, noen få har ettertenksom kritikk og spørsmål. Men, naturlig nok gitt temaet, det er ankelbiterne som dominerer. Det er virkelig festlig at så mange til de grader stiller opp som eksempler. Det er ikke måte på hva de beskylder meg for (og det etter at Aftenposten har luket ut rene ukvemsord og mer eller mindre direkte trusler): Jeg er Ap-sympatisør, kulturmarxist, elitistisk, rik, feig, en dosent av foreldede teorier, demokratimotstander, høyt hevet over alle andre, kompis med Orkla-Hagen og Kjell Inge Røkke, umåtelig fornøyd med meg selv (basert på et fotografi), og så videre. Samtidig klager de sin anonyme nød over å bli kalt hunder (feil, jeg sier de oppfører seg som små, gneldrende hunder – en simile, ikke en karakteristikk) og fremviser en sårbarhet som ikke står i forhold til hva de slynger ut av seg.

Som kommentatoren «flikk» skriver: «Det er da merkelig så mange som ytrer seg mot Andersen som person, men like merkelig er det TOTALE(!) fraværet av saklig kritikk! Noen som tydeligvis føler seg truffet…» Kommentatoren «apples» observerer at «I stedet for å komme med beviser for sine argumenter møter ofte ankelbiteren kritikk med kommentaren; «Kan du bevise at det jeg skriver ikke er sant/ikke finnes?»»

Folk som kommenterer positivt (og det er en hel del) får samme skyllebøtten – uten grunnlegging, ofte med ubehjelpelig språkføring, men med fabelaktig iherdighet (her holder det ikke med én kommentar, må vite, mange skriver i hovedsak det samme igjen og igjen.)

Andre beskylder meg for å «mobbe» ankelbiterne (til orientering: Ddet er ikke mulig for en person å mobbe mange, «mobb » betyr folkemengde) og være slem med dem fordi jeg ikke gidder å høre på dem.

Nå er ikke fraværet av saklig kritikk totalt. Marit Synnestvedt – ikke på noen måte en ankelbiter – fanger opp noen av de mer reflekterte innlegg i kommentarfeltet og understreker kommentarfeltets rolle som en slags sikkerhetsventil – ankelbiterne representerer «Folkedypets Røst […] Som regel en mann med lite utdannelse og derved manglende språkbeherskelse – likevel med mot nok til å si hva han mener.»

Jeg er enig i kommentarfeltet som sikkerhetsventil – men det skal ikke mot til å skrive anonyme ukvemsord. Og hun tar feil når hun hevder jeg ikke vil slippe dem til. Ankelbiterne har, som alle andre, rett til å si hva de vil – men deres ytringsfrihet er ikke vår plikt til å ta dem alvorlig.

Skal man delta i en debatt og bli tatt alvorlig, må man formulere seg på en måte som tillater andre å være med. En debatt skal gå frem og tilbake, man skal høre på motpartens (begrunnede, høflige) innlegg og svare på dem, slik at debatten går fremover. Jeg bruker selv (og underviser) diskusjonsbasert undervisning: Der understreker jeg for mine studenter i klasserommet at mens en student har ordet, skal de andre som vil si noe ta hendene ned – og når de får ordet, skal deres kommentarer følge av det som tidligere er blitt sagt, slik at debatten blir kumulativ og ikke en eksersis i å vise frem hvor flink man er – eller hvor fort man kan snakke.

Vulgærankelbitere debatterer ikke – de skriker det samme budskapet om og om igjen. (Det de egentlig sier, for å sitere Lars Lillo-Stenberg, er «se på meg, se på meg, se på meg.») Det er interessant at de mener det de mener – men jeg har skjønt det første gangen jeg hører det, og trenger det ikke gjentatt. Det at en underskog av folk i Norge er motstandere av det meste og liker å skrive skitt om andre er ikke noe nytt – det er Janteloven i elektronisk form. De fleste innbyggerne i Jante er uinteressante som enkeltpersoner, men et skummelt fenomen i flokk. De er klare til å hogge ned enhver som stikker hodet frem, nærmest uansett hva det skrives om.

Litterærankelbiteren – han med de endeløse innleggene – har en annen strategi. Han forsøker å drukne motparten til ingen orker mer og alle går hjem, hvorpå han erklærer seier, gjerne på vegne av fellesskapet. Det var slik AKP (m-l) i sin tid tok over Norsk Studentersamfunn. Denne fremgangsmåten er å erstatte debatt med en orgie i intellektuell masturbasjon. De fleste litterærankelbitere klapper sammen når de møter kvalifisert motstand og ikke kan dominere forumet – Fjordmann, Breiviks intellektuelle forbilde, er et eksempel. Jo sterkere meninger, jo bedre må de underbygges – og jobben med å underbygge dem, tilfaller den som ytrer dem.

Marit Synnestvedt sier også at kommentarfeltene tillater folk uten posisjon i samfunnet å delta, og ser på ankelbiternes deltakelse som en seier for demokratiet. Jeg er enig i at det er et gode at det er lettere for folk å komme til i kommentarfeltet, men ikke så sikker på at det er ubetinget bra for demokratiet. I en debatt kan hvem som helst delta, og Aftenposten, for eksempel, har jobbet hardt med å få frem flere deltakere (som skribenter) enn de vanlige akademikerne og politikerne. Men samme regler må gjelde for alle som skal delta: Man kan ikke bare skrike «jeg mener dette!» eller «du tar feil!», man må også fortelle hvorfor.Stortinget har taletid og regler for hvordan man skal oppføre seg, regler som ikke hindrer noen i å si det de mener, men tvinger dem til å gjøre det på høflig og tilmålt måte.

Problemet med ankelbiterne – og faktisk med å ytre seg i offentlig debatt i det hele tatt – er ikke at arrogante skribenter som meg får ukvemsord i kommentarfeltene. Vi gir blaffen. Det virkelige problemet ligger i alle de gode innleggene vi går glipp av fra de litt mindre arrogante blant oss – de som ikke tør eller orker å ta til orde nettopp på grunn av grumset i kommentarfeltet. Jeg har flere ganger snakket med folk som gjerne vil si noe offentlig, og som til og med ber meg skrive om deres mening. Når jeg spør dem hvorfor de ikke skriver selv, får jeg høre om usikkerhet og redsel for konsekvenser – ikke formelle, som at arbeidsgiveren protesterer eller at man blir uglesett i sin krets – men redsel for at det man skriver ikke skal være godt nok formulert eller at man skal fremstå som dum i egne eller andres øyne. Mange har en dyp redsel for å stikke seg ut skriftlig, akkurat som de mange som ikke liker å snakke offentlig.

De usikre skribentene der ute kommer av og til gjennom, som sterke innlegg fra folk som har opplevd urettferdigheter eller uttrykker noe dyptfølt. Og da kommer ankelbiterne og hogger ned, med personangrep, karakteristikker, surmagede kommentarer som i forbausende stor grad tilsvarer Jantelovens bud.

«Løvetannbarn» brukes om barn som vokser opp og blir gode mennesker trass i en vanskelig barndom. Det er et fint uttrykk – men problemet er at vi ser bare de løvetennene som kom seg gjennom asfalten – ikke de som aldri spiret.

Under kommentarfeltets asfalt ligger ankelbiternes demokratiske skadeverk.

Ankelbiternes snurrige univers

Innlegg i Aftenposten idag, gjengitt nedenfor. Endel av kommentarfeltinnbyggerne (i Aftenposten) stiller velvillig opp som eksempler. 

Ankelbiternes snurrige univers

Espen Andersen, mai 2012

I nettavisenes kommentarfelter lever en snodig rase – ankelbiterne. De klager over ikke å komme til orde, men er mest såre over at ingen hører på dem. Etter 22. juli har de fått sin jammer opphøyet til en debatt om ytringsfrihet.

På tide å ignorere dem igjen. De er ikke undertrykket, bare uinteressante.

Gneldrebikkjer

Ankelbitere kalles også kommentartroll, men «troll» gir feil bilde. De er ankelbitere fordi de ligner en liten, bortskjemt gneldrebikkje slik Bill Bryson sier man får lyst til å sparke til – ikke fordi man vil den noe vondt, men fordi man lurer på hvor langt den ville fly…

Ankelbitere har tre kjennetegn: Sære verdensbilder, spesiell språkføring, og stor iherdighet.

Ankelbiterens verden…

…er et sted der alt er sant hvis det støtter ankelbiterens syn. Når en kilde påvises usann, fortsetter man likevel å bruke den. Når Johan Galtung ber folk lese Sions Vises Protokoller – et antisemittisk falsum fra tidlig 1900-tall – er han ankelbiter, professor eller ikke.

I ankelbiterens verden har ethvert samfunnsproblem kun én årsak. 70-talls-ankelbiteren var ofte medlem av AKP(m-l) og alle samfunnsproblemer skyldtes kapitalistisk undertrykkelse. Dagens ankelbiterne er stort sett hvite og redde og alle problemer skyldes innvandrere, Arbeiderpartiet, eller begge deler. Ankelbiterens politiske univers er altså smultringformet: Venstre og høyre møtes, uten at man vil innrømme det.

Ankelbiterens språk…

… varierer med utdannelsesnivå, lesemengde og alkoholinntak. Språk er noe man smykker seg med, enten ved stolt å mangle enhver evne til rettskrivning og uttrykk, eller ved å bruke litt for store – «pompøse» – ord for å fremstå som mer korpulent enn man er.

Vulgærankelbiteren ser på sitt ubehjelpelige språk og usikre grammatikk som en styrke – han er stemmen fra folkedypet og skriver for andre ankelbitere. Anonymitet et middel for å slippe å stå for sine uttalelser.

Litterærankelbiteren skriver lange haranger på halvakademisk språk med egenutviklet eller oversatt begrepsapparat. Han skriver for å høre sin egen stemme og har ambisjoner om et bredere publikum – som ikke bryr seg (utvilsomt en konspirasjon.)

Ankelbiterens iherdighet…

.. er formidabel. Som små hunder klapper de sammen ved konfrontasjon, enten de nå må stå for sine ytringer eller blir tilbakevist med data. Men de glir unna og fortsetter lenge etter at folk med et eget liv har mistet interessen. Tilbakevisninger er for dem legitimering. Når en ankelbiters anonymitet brytes, er de gjerne patetiske eldre menn eller unge menn med større selvbilde enn prestasjonsevne. Det eneste de har å være stolte av, er sin etnisitet. Den eneste ressurs de har, er tid.

Hundeoppdragelse virker

Hunder liker ikke å bli ignorert. Samme taktikk virker overfor ankelbitere: Ignorer dem når de oppfører seg ille, ros dem når de gjør noe riktig. Og ikke opphøy hunden til herre i huset – det har den ikke evner til.

Neste gang ditt kommentarfelt og epost ankelbites – ignorer det. Eller svar «Du er en ankelbiter – slutt med det!»

Tversover flytter til WordPress

Fra og med idag flytter Tversover fra espen.com/norskblogg til tversover.wordpress.com. (Dvs. til den siden du nå leser.)

Forhåpentligvis blir overgangen noenlunde smertefri, men i en overgangsperiode vil nok endel lenker havne litt her og der. Den gamle bloggen blir liggende, men med lenker og beskrivende tekst.

Årsaken til flyttingen er rett og slett latskap fra min side: I stedet for å oppdatere Movable Type på min egen webserver, noe som impliserer endel Unixerier og ganske mye administrasjon, flytter jeg rett og slett hele greia ut i skyen, som de så moderne heter. Ulempen er at min blogg ikke lenger kan leses i Kina og endel andre land med utstrakt elektronisk sensur, men antallet norskpråklige lesere på de trakter er nokså lavt – og de som ønsker det kan sikkert vippe opp en VPN-forbindelse om det skulle knipe.

Så med dette, velkommen! Tips om sideutforming (og kule themes) mottas med takk, foreløpig holder jeg meg til standardutformingen, men skal nok begynne å justere litt i stille stunder.

(Og ja, Fru Andersens blogg har flyttet over den også. Faktisk som prøvekanin.)

Dobbeltportrettering

Espen Andersen (Photo: Nard Schreurs)

Det må ha vært stille i redaksjonene både i Computerworld Norge og Teknisk Ukeblad denne våren, for begge to har hatt portrettintervjuer med undertegnede (ved henholdsvis Nard Schreurs og Odd Richard Valmot). Jeg var mest fornøyd med bildet til Computerworld og teksten til TU, og hvis jeg ikke fremstår som mer briljant enn dette, vel, så er jeg vel ikke det, da….

Sosiale medier – tidstyv eller verdiskaper?

I forrige uke var jeg panelleder og innleder for et seminar (på BI Kompetanseforums Årskonferanse 2010) som i alle fall jeg syntes var morsomt – 90 minutter rundt spørsmålet om hvorvidt og i så fall hvordan bedrifter skal bruke tid på sosiale medier. Paneldeltakere var

Det ble en livlig og springende diskusjon, her er en spilleliste fra Youtube. (De to første videoene er min innledning, selve diskusjonen begynner med video 3):

http://www.youtube.com/p/C1E5D8787B3F4EEE&hl=en_US&fs=1

Jeg syntes det morsomste var da vi diskuterte om Twitter og andre sosiale medier tok oppmerksomheten vekk fra andre ting – og Elin gikk glipp av diskusjonen fordi hun fulgte alle meldingene med tag’en #tidstyv som jeg sendte over prosjektoren. Ingenting er som demonstrasjoner i sanntid…. Også de andre paneldeltakerne gjorde seg bemerket, Steinar med stor erfaring og entusiasme (ikke bare for sosiale medier, men for det budskap han ønsker å sende), Anita med fornuftige observasjoner som en litt mer avventende bruker.

Min oppsummering blir at sosiale medier er her for å bli – og bedrifter må bestemme seg for hva slags holdning de skal ha til det. Reaksjonsmønsteret bestemmes litt av hvor synlig man er, men hvis bedriften er nogenlunde kjent og forholder seg til enkeltpersoner, må man i alle fall ha en defensiv beredskap – det vil si at man må være klar med hva man skal gjøre om det plutselig blåser opp til Twitterstorm eller bloggkuling. Så kan man i tillegg ha en offensiv holdning, og gå aktivt ut for å bruke sosiale medier som kanal. Da må man imdlertid både ha et budskap publikum er interessert i og en kommunikasjonsform tilpasset den nye mediene. Det man i hvert fall ikke bør gjøre, er å legge over sine pressemeldinger til blogger og produktannonseringer til Twitter. Det fungerer bare hvis man heter Apple, og kanskje ikke for dem engang.

Det andre store spørmålet som opptar personalsjefer om dagen, ser ut til å være om man skal tillate ansatte å surfe – nærmere bestemt på Facebook – i arbeidstiden. Panelet var nokså enige om at slike forbud har lite for seg. En ting er at sosiale medier er en relevant arena for mange bedrifter. En annen ting er at man må stole på sine medarbeidere. Personlig surfer jeg masse privat i arbeidstiden – og masse jobbrelatert på fritiden, så det går minst opp i opp. Noe jeg tror gjelder de fleste arbeidsplasser.

Eller for å si det på en annen måte: Hvis dine ansatte har så lite å gjøre at de kan bruke timevis på Facebook i arbeidstiden, så er det ikke et teknologiproblem du har…

En fotnote: Den boken jeg refererer til, som hvordan kommunikasjonteknologi og kommunikasjonsform historisk har utviklet seg over tid, er James R. Benigers eminente The Control Revolution: Technological and Economic Origins of the Information Society fra 1986.

(Krysspostet til min blogg i Aftenposten)

Fremtidens forfatter … og forlegger

Av ulike grunner er jeg opptatt av forlag og forfattere om dagen – ikke det at jeg er så opptatt av lesebrett (der er vi ikke fremme ennå), men mer hvordan bransjestrukturen kommer til å bli når bokbransjen kommer lenger inn i den samme utviklingen som musikk og film har vært. Her er i alle fall et artig intervju med Cory Doctorow – som også, på slutten, har et godt råd til nye forfattere: Ikke tenk på markedsføring av din bok før du er ferdig med den – og da er det nok for de fleste fremdeles best å gå til en forlegger.

Men legg også merke til alle hans innovasjoner med å selge en bok som har "scarcity value", skapt gjennom versjonering (mange versjoner, fra gratis til svært dyr), autensitet (versjoner med personlige artikler fra deltakerne) og personliggjøring (folk som gjør ham oppmerksom på feil i boken vil få en fotnote som påpeker at de fant feilen.) Dette er en bok – og en forfatter – som inkluderer opplevelse og dialog i sin produksjon, og ser det som en helt naturlig del av sin rolle som forfatter.

(Via mange kilder – lenken finner du her.)

Advokater langt etter teknologien….

Trafigura, et internasjonalt oljetradingselskap som bl.a. var innblandet i Vest-Tank-ulykken, har prestert det kunststykke å overtale en dommer til å gi avisen Guardian en “gag order” – det vil si at avisen ikke kunne rapportere om et spørsmål stilt av et parlamentsmedlem i spørretimen i det britiske parlamentet. Avisen kunne ikke engang rapportere om hvilket spørsmål det gjaldt, ei heller hvem som skulle stille det eller når. Men de kunne rapportere at det var advokatfirmaet Carter-Ruck som hadde bedt om publiseringsforbudet.

Og det holdt jo for Twittere, bloggere og alle de andre der ute. Resultatet lot ikke vente på seg: Tusenvis av Twitter-meldinger under tagg’en #trafigura, kommentarer fra kjente personer og andre medier, og seks timer senere en retrett fra et advokatfirma som forsto, får man tro, at verden har gått en smule fremover og hemmelighold nå er adskillig vanskeligere enn det var før. Guardian kan nå skrive om saken, og gjør det.

Morsomt. Nå har det kommet frem at dette firmaet også forsøker å gå til sak mot BBC fordi denne kanalen har laget et TV-program om hvordan de dumper giftig materiale på fattige nasjoner, og en støtteaksjon er i gang.

Jeg regner med at Carter-Ruck neppe kommer til å sende regning for den lille eskapaden. Og er ganske forundret over hvor til de grader dårlig et advokatfirma forstår den digitale verden. Og at man tror at man kommer noen vei ved å forsøke å hindre publikum i å høre hva deres folkevalgte diskuterer i en formell parlamentssesjon.

På den annen side, dette er et firma som forlangte å få vite politiets spørsmål på forhånd sist de var i Norge…

(også på min Aftenposten-blogg)

Aftenposten-blogging begynner omtrent nå…

Og dermed har man en blogg i Aftenposten, kjapt tilbudt og kjapt akseptert – vi får se hvordan det går. Det blir nok ganske mye overlapp med Tversover, tenker jeg, men med mindre teknisk materiale og kanskje litt mer fokus på ting som står i, vel, Aftenposten.

Fremad i alle kanaler…

På tide å løsrive kommentariatet

Sven Egil Omdal (Twitter: Svelle) har en glimrende kommentar i Stavanger Aftenblad der han kritiserer norske mediehus’ kommende strategi om å reservere lengre artikler, kommentarer og feature-stoff for papiraviser. Hans karakteristikk av tankemåten er midt i blinken:

Presset av fallende opplag og stupende annonseinntekter, vedtar de store mediehusene nye strategier, som i korthet går ut på at nettet skal fatte seg i korthet. Der skal leserne finne blålys og ulykker, breaking news og nyheter som alle andre også har. De eksklusive nyhetene, kommentarene, anmeldelsene, analysene og de store reportasjene skal reserveres for papirutgaven.

Det er som å høre en gjeng kusker slå fast at fordi bilen er så mye raskere enn hesten, kan den bare brukes som ambulanse.

Så sant, så sant: Internett er en klassisk disruptiv innovasjon for papiraviser, og løsningen ligger i enten å kannibalisere seg selv før andre gjør det eller å flytte seg til mer lønnsomme deler av verdikjeden. Schibsted har fulgt en slik strategi med stort hell: De kannibaliserte sine rubrikkannonser til fordel for finn.no og har latt vg.no konkurrere med papiravisen VG på like vilkår. Denne strategien ser de nå ut til å å ha oppgitt etter at Kjell Aamot og Birger Magnus forlot skuta. Nå er det kortsiktig økonomi som gjelder – og da virker logikken rundt disruptive innovasjoner slik at det nettopp er de tradisjonelle produktene man vil forsøke å beskytte. Akk ja, man lærer tydeligvis ikke av andres feil, men må gjøre dem selv.

Resultatet er ikke vanskelig å forutsi. Det holder med å kikke over dammen til New York Times, som har forsøkt seg med begrensning av verdifullt kommentarstoff bak en betalingsvegg, noe som kjapt førte til at verdien av å bli publisert i New York Times falt dramatisk for de som skrev der (slike som Thomas Friedman og Paul Krugman). Det var ikke bare det at tapet i annonseinntekter ikke ble oppveid av økt salg, men bruksverdien av kommentarartiklene gikk ned for både lesere og skribenter.

Forklaringen er enkel: Sett at Aftenposten (eller en annen større avis) gjennomførte en delingsstrategi av denne typen. Hvis jeg har et abonnement på Aftenposten og finner en god kommentar jeg gjerne vil henvise til på min blogg eller sende til mine Twitter-followers, så kan jeg ikke gjøre det. Jeg kan nok lese artikkelen, men det kan ikke mine lesere. Jeg kan riktignok klippe artikkelen ut og legge den (eller store deler av den) i min blogg, men det er for det første ulovlig, for det andre kan ikke mine lesere få del i helheten uten et abonnement. Dermed får jeg heller henvise til ting som ligger åpent tilgjengelig. Resultatet blir at papirkommentariatet snakker med hverandre og mister deltakelsen i den raske og gode samtalen som finner sted via Twitter, blogger og dedikerte diskusjonsfora. Jeg har en begrunnet mistanke om at gjennomsnittsalderen på Dagbladet, VG og Aftenpostens papiraviser øker med omtrent et år i året – deres publikum utgjør dermed en fremdeles viktig men stadig svinnende del av befolkningen.

Man kommenterer ikke for å bli publisert, men for å delta i en samtale, og samtalen bør foregå med folk som har noe å fare med. I løpet av de siste fire-fem årene har jeg skrevet en rekke artikler i papir- og nettpublikasjoner, derav 11 kronikker i Aftenposten og en rekke spalter i E24.no. Noen av disse er lagt ut med kommentar-mulighet, noen ikke. Samtlige artikler har jeg også lagt på min blogg eller på mitt nettsted (ta det med ro, jeg strøk ut den linjen om elektronisk enerett som Aftenposten har i sin standard avtaletekst før jeg undertegnet). Jeg legger artiklene der for å unngå at de forsvinner når lenkestrukturer endres, fordi jeg da kan redigere dem slik jeg vil ha dem, ikke slik desken vil, og fordi jeg vil ha noe som er lett å skrive ut eller sende.

Og da har jeg merket noe pussig: Kommentarene jeg får på bloggen min er færre, men som regel mye bedre enn kommentarene jeg får i aviser og nettsteder. På de fleste nettsteder er det tydeligvis helt legitimt å legge ut anonyme kommentarer med teksten "Du har rett å slett ikke peiling. Makan til useriøs dreittpreik….." og lignende. På min egen blogg, derimot, oppfører folk seg som gjester i et dannet men hardt diskuterende selskap og kommer med substansiv kritikk. Eller de skriver lengre kommentarer på sine egne blogger og sender meg en Twit så jeg kan reagere… (Og gjett hvordan jeg ble oppmerksom på Sven Egil’s artikkel – jeg leser i hvert fall ikke Stavanger Aftenblad til daglig.)

Kommentariatet – de som kommenterer – er i stadig økende grad på Twitter og andre nettsteder. Et forsøk på å trekke debatten tilbake til papiravisene – der ting tar tid, innlegg skal plassbegrenses, flerstavelsesord bør unngås og henvisninger utenfor egen avis blir uglesett – blir som å forsøke å få tannpasta tilbake på tuben: Teoretisk mulig og fint på papiret, men håpløst i praksis.

En papirkommentarstrategi er dødfødt, og vil reverseres innen et år eller to. Den vil tvinge skribenter til å legge parallelle versjoner av sine artikler ut i det digitale rom, eller å være henvist til størknende og stadig mer sekteriske fora, som Klassekampen. For noen vil dette fortone seg forlokkende – det er som regel koselig på gamlehjem – men for de fleste vil ønsket om respons føre til opprettelsen av egen elektronisk tilstedeværelse og overgang til den digitale samtalen jo før jo heller.

Oppdatering 7.9: Nå som kommentar på e24.no.

NONA and I

Og dermed har jeg meldt meg inn i NONA: nettverket for oss som jobber med nettmedier. Som forøvrig burde skifte navn fra "Norwegian Online News Association" til "Netheads of Norway Associated" eller muligens til "Associated Netheads of Norway", som gir et morsommere akronym….

(Jada, jeg er klar over at det finnes andre akronymmuligheter også. Men initiativet er prisverdig.)