Wikipedia fylte 15 år her forleden, en begivenhet som har blitt dekket nærmest rutinemessig av så og si alle blogger, aviser og andre mediekanaler.

Pussig hvordan noe som en gang var så revolusjonerende – med masse debatter om Wikipedia i skolen, statsstøtte eller ikke, kan man stole på Wikipedia, og så videre – har blitt så selvsagt og allestedsnærværende. (Selv har jeg tydeligvis begått 19 innlegg om Wikipedia på denne bloggen, dette ikke medregnet.)

Resultatet er i alle fall at Wikipedia nå er det mest brukte kunnskapsverk i verden, tilgjengelig på nesten alle språk, og har blitt forsøkt blokkert en rekke ganger, med stadig mindre suksess.

Selv skrev jeg mine første Wikipedia-artikler i januar 2002, altså for 14 år siden. Den gangen var det ikke så mange brukere, og egentlig bare å sette i gang og skrive. Nå redigerer jeg mindre og mindre – de siste årene mest retting av småfeil jeg finner her og der. Årsaken er naturligvis at det ikke finnes så mange artikler som mangler lenger – og at de som finnes, etterhvert har nådd et detaljeringsnivå og redigeringskvalitet der jeg ikke har så mye å tilføye lenger.

Slik er det å vinne – Wikipedia har nå blitt så vanlig at vi tar det for gitt, og ikke lenger legger merke til eller engang tenker noe særlig over hvilken utrolig ressurs som ligger i dette verket. Kanskje en tanke å sende litt penger til Wikipedia – bare slik at vi får beholde det de neste 15 årene?

Jeg har brukt litt for mange timer på å manuelt redigere og rydde opp i gamle blogginnlegg (primært for å sikre at alle lenker til tidligere servere peker hit og dermed maksimerer Google-juice.) Det er litt småmorsomt å gå gjennom gamle skriblerier, man får tid til å gjøre noen observasjoner:

• enkelte høylydte debatter viser seg lite interessante i det lange løp (noe som husker ODF vs. OOXML?)
• blogging har endret seg over tid. Frem til ca. 2009 var bloggen min et sted jeg la inn lenker til korte ting jeg ville ta vare på eller dele – nå er den blitt et sted der jeg legger ting jeg har skrevet selv. Jeg regner med at det gjelder de fleste, med mindre man heter Blondinbella eller Brad DeLong.
• antall poster pr. måned har gått ned fra ca. 20 til 2-4, men hver enkelt post har blitt lenger
• debatter føres ikke lenger i kommentarfelt, men enten i egne blogger eller, i hvert fall hva gjelder “likes” og kortere kommentarer, på Twitter eller Facebook
• RSS er fremdeles et svart hull – jeg har ingen anelse om hvor mange som leser mine innlegg den veien, og det er den jeg bruker selv

Jeg ser at jeg skulle hatt en funksjon som samlet opp mine Tweets automatisk i et redigerbart format sånn omtrent en gang i uken, for posting. Noen som kjenner til noe som fungerer med WordPress?

Skulle gjerne skrevet litt mer på bloggen – men jeg har andre skriveprosjekter på gang, og de bør prioriteres. Mer om det etterhvert!

Ankelbiternes skadeverk (nok en gang)

(dette skrev jeg som svar på endel kommentarer etter min artikkel om ankelbitere i Aftenposten i våres. Jeg sendte en kortere versjon til Aftenposten, fikk beskjed om at de skulle ta den inn, men så gikk debatten en annen vei og kokte litt bort. Så her er den, mest for arkivet.)

Min artikkel «Ankelbiternes snurrige verden» 19. mai avstedkom ca. 330 kommentarer i Aftenposten, haugevis i VGs debattfora, over 1000 Facebook-anbefalinger, og en ettertenksom papiravis-kommentar: Marita Synnestvedts «Ankelbiterne har også krav på å bli hørt» 21. mai.

For å ta kommentarfeltet først: En del kommentarer er støttende, noen få har ettertenksom kritikk og spørsmål. Men, naturlig nok gitt temaet, det er ankelbiterne som dominerer. Det er virkelig festlig at så mange til de grader stiller opp som eksempler. Det er ikke måte på hva de beskylder meg for (og det etter at Aftenposten har luket ut rene ukvemsord og mer eller mindre direkte trusler): Jeg er Ap-sympatisør, kulturmarxist, elitistisk, rik, feig, en dosent av foreldede teorier, demokratimotstander, høyt hevet over alle andre, kompis med Orkla-Hagen og Kjell Inge Røkke, umåtelig fornøyd med meg selv (basert på et fotografi), og så videre. Samtidig klager de sin anonyme nød over å bli kalt hunder (feil, jeg sier de oppfører seg som små, gneldrende hunder – en simile, ikke en karakteristikk) og fremviser en sårbarhet som ikke står i forhold til hva de slynger ut av seg.

Som kommentatoren «flikk» skriver: «Det er da merkelig så mange som ytrer seg mot Andersen som person, men like merkelig er det TOTALE(!) fraværet av saklig kritikk! Noen som tydeligvis føler seg truffet…» Kommentatoren «apples» observerer at «I stedet for å komme med beviser for sine argumenter møter ofte ankelbiteren kritikk med kommentaren; «Kan du bevise at det jeg skriver ikke er sant/ikke finnes?»»

Folk som kommenterer positivt (og det er en hel del) får samme skyllebøtten – uten grunnlegging, ofte med ubehjelpelig språkføring, men med fabelaktig iherdighet (her holder det ikke med én kommentar, må vite, mange skriver i hovedsak det samme igjen og igjen.)

Andre beskylder meg for å «mobbe» ankelbiterne (til orientering: Ddet er ikke mulig for en person å mobbe mange, «mobb » betyr folkemengde) og være slem med dem fordi jeg ikke gidder å høre på dem.

Nå er ikke fraværet av saklig kritikk totalt. Marit Synnestvedt – ikke på noen måte en ankelbiter – fanger opp noen av de mer reflekterte innlegg i kommentarfeltet og understreker kommentarfeltets rolle som en slags sikkerhetsventil – ankelbiterne representerer «Folkedypets Røst […] Som regel en mann med lite utdannelse og derved manglende språkbeherskelse – likevel med mot nok til å si hva han mener.»

Jeg er enig i kommentarfeltet som sikkerhetsventil – men det skal ikke mot til å skrive anonyme ukvemsord. Og hun tar feil når hun hevder jeg ikke vil slippe dem til. Ankelbiterne har, som alle andre, rett til å si hva de vil – men deres ytringsfrihet er ikke vår plikt til å ta dem alvorlig.

Skal man delta i en debatt og bli tatt alvorlig, må man formulere seg på en måte som tillater andre å være med. En debatt skal gå frem og tilbake, man skal høre på motpartens (begrunnede, høflige) innlegg og svare på dem, slik at debatten går fremover. Jeg bruker selv (og underviser) diskusjonsbasert undervisning: Der understreker jeg for mine studenter i klasserommet at mens en student har ordet, skal de andre som vil si noe ta hendene ned – og når de får ordet, skal deres kommentarer følge av det som tidligere er blitt sagt, slik at debatten blir kumulativ og ikke en eksersis i å vise frem hvor flink man er – eller hvor fort man kan snakke.

Vulgærankelbitere debatterer ikke – de skriker det samme budskapet om og om igjen. (Det de egentlig sier, for å sitere Lars Lillo-Stenberg, er «se på meg, se på meg, se på meg.») Det er interessant at de mener det de mener – men jeg har skjønt det første gangen jeg hører det, og trenger det ikke gjentatt. Det at en underskog av folk i Norge er motstandere av det meste og liker å skrive skitt om andre er ikke noe nytt – det er Janteloven i elektronisk form. De fleste innbyggerne i Jante er uinteressante som enkeltpersoner, men et skummelt fenomen i flokk. De er klare til å hogge ned enhver som stikker hodet frem, nærmest uansett hva det skrives om.

Litterærankelbiteren – han med de endeløse innleggene – har en annen strategi. Han forsøker å drukne motparten til ingen orker mer og alle går hjem, hvorpå han erklærer seier, gjerne på vegne av fellesskapet. Det var slik AKP (m-l) i sin tid tok over Norsk Studentersamfunn. Denne fremgangsmåten er å erstatte debatt med en orgie i intellektuell masturbasjon. De fleste litterærankelbitere klapper sammen når de møter kvalifisert motstand og ikke kan dominere forumet – Fjordmann, Breiviks intellektuelle forbilde, er et eksempel. Jo sterkere meninger, jo bedre må de underbygges – og jobben med å underbygge dem, tilfaller den som ytrer dem.

Marit Synnestvedt sier også at kommentarfeltene tillater folk uten posisjon i samfunnet å delta, og ser på ankelbiternes deltakelse som en seier for demokratiet. Jeg er enig i at det er et gode at det er lettere for folk å komme til i kommentarfeltet, men ikke så sikker på at det er ubetinget bra for demokratiet. I en debatt kan hvem som helst delta, og Aftenposten, for eksempel, har jobbet hardt med å få frem flere deltakere (som skribenter) enn de vanlige akademikerne og politikerne. Men samme regler må gjelde for alle som skal delta: Man kan ikke bare skrike «jeg mener dette!» eller «du tar feil!», man må også fortelle hvorfor.Stortinget har taletid og regler for hvordan man skal oppføre seg, regler som ikke hindrer noen i å si det de mener, men tvinger dem til å gjøre det på høflig og tilmålt måte.

Problemet med ankelbiterne – og faktisk med å ytre seg i offentlig debatt i det hele tatt – er ikke at arrogante skribenter som meg får ukvemsord i kommentarfeltene. Vi gir blaffen. Det virkelige problemet ligger i alle de gode innleggene vi går glipp av fra de litt mindre arrogante blant oss – de som ikke tør eller orker å ta til orde nettopp på grunn av grumset i kommentarfeltet. Jeg har flere ganger snakket med folk som gjerne vil si noe offentlig, og som til og med ber meg skrive om deres mening. Når jeg spør dem hvorfor de ikke skriver selv, får jeg høre om usikkerhet og redsel for konsekvenser – ikke formelle, som at arbeidsgiveren protesterer eller at man blir uglesett i sin krets – men redsel for at det man skriver ikke skal være godt nok formulert eller at man skal fremstå som dum i egne eller andres øyne. Mange har en dyp redsel for å stikke seg ut skriftlig, akkurat som de mange som ikke liker å snakke offentlig.

De usikre skribentene der ute kommer av og til gjennom, som sterke innlegg fra folk som har opplevd urettferdigheter eller uttrykker noe dyptfølt. Og da kommer ankelbiterne og hogger ned, med personangrep, karakteristikker, surmagede kommentarer som i forbausende stor grad tilsvarer Jantelovens bud.

«Løvetannbarn» brukes om barn som vokser opp og blir gode mennesker trass i en vanskelig barndom. Det er et fint uttrykk – men problemet er at vi ser bare de løvetennene som kom seg gjennom asfalten – ikke de som aldri spiret.

Under kommentarfeltets asfalt ligger ankelbiternes demokratiske skadeverk.

Fra og med idag flytter Tversover fra espen.com/norskblogg til tversover.wordpress.com. (Dvs. til den siden du nå leser.)

Forhåpentligvis blir overgangen noenlunde smertefri, men i en overgangsperiode vil nok endel lenker havne litt her og der. Den gamle bloggen blir liggende, men med lenker og beskrivende tekst.

Årsaken til flyttingen er rett og slett latskap fra min side: I stedet for å oppdatere Movable Type på min egen webserver, noe som impliserer endel Unixerier og ganske mye administrasjon, flytter jeg rett og slett hele greia ut i skyen, som de så moderne heter. Ulempen er at min blogg ikke lenger kan leses i Kina og endel andre land med utstrakt elektronisk sensur, men antallet norskpråklige lesere på de trakter er nokså lavt – og de som ønsker det kan sikkert vippe opp en VPN-forbindelse om det skulle knipe.

Så med dette, velkommen! Tips om sideutforming (og kule themes) mottas med takk, foreløpig holder jeg meg til standardutformingen, men skal nok begynne å justere litt i stille stunder.

(Og ja, Fru Andersens blogg har flyttet over den også. Faktisk som prøvekanin.)