Halvstudert røveri og utsøkt arroganse fra Espen Andersen
Om Tversover
Jeg heter Espen Andersen og dette er min blogg, som jeg startet mars 2004. Jeg har også en engelskspråklig blogg som heter Applied Abstractions.
Denne bloggen heter det den heter fordi, vel, jeg liker tversoversløyfer; fordi jeg er opptatt av tverrfaglighet – i arbeids- såvel som i privatlivet; og fordi det av og til er morsomt å gå litt på tvers av gjengse oppfatninger.
Kommentarpolicy: Du er hjertelig velkommen til å kommentere, men dette er min blogg og ikke din, så jeg bestemmer hva som blir synliggjort. (Eller, for å si det som Eirik Newth: Vis folkeskikk. Vær relevant. Din ytringsfrihet er ikke min publiseringsplikt.) Du kan være anonym for omverdenen, men jeg vil vite hvem du er, så kommentarer uten en fungerende epostadresse kategoriseres som ankelbiterske og slettes øyeblikkelig.
Når de strenge ord er sagt: Dette har ikke vært noe stort problem her – for det meste kommer det gode og kritiske kommentarer – så, hjertelig velkommen!
Viktor Klemperer var professor i fransk språk og litteratur ved universitetet i Dresden, jøde, gift med Eva, og dagbokforfatter. Han og hans kone overlevde på mirakuløst vis krigen, dels fordi hun var «arisk» og dermed ga ham en viss beskyttelse, dels fordi bombingen av Dresden forhindret at de begge ble transportert til dødsleirene senere i krigen.
Klemperers dagbøker, som først ble publisert på 90-tallet, besvarer på et uhyggelig vis spørsmålet om hvorfor jødene ble i Tyskland og ikke dro, og hvordan et samfunn kan gå fra demokrati (om enn urolig og dårlig fungerende) til totalitært diktatur på få år. Svaret ligger i de små tingene, at det å dra fra alt man har og er glad i, både materielt, intellektuelt og følelsesmessig til noe uvisst er en beslutning som på ethvert tidspunkt er for vanskelig å ta. I takt med stadig nye, små bestemmelser (jødene fikk for eksempel ikke lov til å ha husdyr, ikke lov til å ta trikken med mindre de skulle over syv km til arbeid, ikke lov til å ha førerkort, etter hvert ikke lov til å ha bil, ikke lov til å ha forråd av mat hjemme, og så videre) blir det flere som vil dra, men mulighetene lukker seg raskere enn nødvendigheten av å dra, inntil det er for sent.
Forestillingen på Amfiscenen er lavmælt, bruker mange virkemidler, krever konsentrasjon, og det er kanskje en fordel å ha lest eller i alle fall vite om Klemperers dagbøker. Det er et ensemblestykke (Ola G. Furuseth, Hanne Skille Reitan, Stine Fevik og Ågot Sendstad) som alle leverer, akkopagnert av en hardt arbeidende pianist (Eirik Hellerdal Fosstveit) som gir et bakteppe som kommuniserer godt med budskapet. Smart scenografi og bruk av enkle rekvisitter gir et interessant mediebilde som virker tidsriktig men samtidig moderne. Tore Vang Lid har ikke falt for fristelsen av å retolke tekstene til noe annet enn det de er – og det er ikke nødvendig heller.
Det er ikke så mye å si – parallellene til samtiden er nokså opplagte. Jeg anbefaler helhjertet denne lavmælte forestillingen, som står godt til det loslitte inntrykket Nationaltheatret nå gir. Den gir anledning til å reflektere over den lavmælte kunnskapens kår i en raskt voksende kakofoni av budskap og kommunikasjonsmetoder som i foruroligende grad ligner, nettopp, det tredje rikets språk.
Den uforlignelige Christopher Hitchens har etterlatt seg et klipp på YouTube der han beskriver Viktor Klemperer og hans dagbøker, og det kan være et like bra epitaf som noe annet:
Tversover 