Jeg har sett NRK Brennpunkts serie om Philip Manshaus terrorhandlinger og radikalisering, og sitter igjen med en hel del spørsmål. For det første, som Lena LIndgren skriver brilliant om i Morgenbladet, velger vi å behandle vrangforestillinger som om de er legitime politisk ytringer, når personen opplagt er splitter pine skrudd?

Men det andre spørsmålet jeg stiller meg, har å gjøre med en scene fra filmen Get Shorty, der John Travolta gjør et glansnummer som den avslappede torpedoen Chili Palmer. Han snakker om en annen gangster, og sier «What has he ever done that he can talk about at parties?».

Og det er den logikken som slår meg: Hvis du er stolt av å være nordmann, eller å være hvit, eller, for så vidt, enhver annen nasjonal eller etnisk kategorisering: Hva i all verden har du gjort for å havne der? Man kan jo ikke, med rette, være stolt av noe man har ikke har hatt noen rolle i selv?

Det andre som slår meg er at hvis det du bestemmer deg for at den ene tingen du skal være mest stolt av er din nasjonale og/eller etniske opprinnelse – som i mange tilfelle, når man først begynner å dekode litt DNA, viser seg å være betydelig mer rotete enn man liker – vel, da har du måttet grave ganske dypt etter ting å være stolt av, har du ikke?

Kanskje på tide å tenke på hva du burde gjøre for å finne noe å være stolt av, fremfor å lene seg på hva noen andre har gjort?