Ibsen som Bergman – eller var det omvendt?

Årets Ibsenfestival er i gang – og første forestilling var Bygmester Solness i regi av franskmannen Stéphane Braunschweig (bildet). Han er (i følge programmet) kjent for sine tekstlike og stilrene oppsetninger. Jeg er litt allergisk overfor ting som er overtydelig og misliker effektmakeri – husker med gru en oppsetning av Brand for ti år siden der effektene totalt druknet skuespillerne – og synes det er forfriskende med en forestilling der kulisser, kostymer, lyd og lyssetting bygger opp under selve skuespillerprestasjonen. (Med et lite unntak – sluttscenen, der scenekarusellen roterer og viser den falne byggmester i en sekvens klippet rett ut av Les Miserables. Men la den ligge i denne omgang).

Skuespillerne, i hvert fall hovedrollene, får rom til å utfolde seg, og griper sjansen. I de to hovedrollene finner vi Mads Ousdal (som med aldrende sminke til forveksling ligner sin far) som Halvard Solness. Han formidler en vegelsindig og muligens en smule psykotisk arkitekt som tviler på verdien av sitt livsverk og hvilken fremtid han egentlig har. Mariann Hole har den andre store rollen – hun representerer ungdommen i form av et keitete, småfrekt og ikke altfor ubehagelig gufs fra en dårlig husket fortid. (En tolkning, mener nå jeg, er at Hilde Wangel ikke er en reell person i det hele tatt, men en manifestasjon av Solness’ skyldfølelse og svermeri for sin egen betydning.) Dialogen mellom de to bærer stykket – og det er mye dialog.

De andre skuespillerne støtter godt om om hoveddialogen: Gisken Armand er rutinert som en oppgitt og ironisk Aline lever av og for plikt og hele tiden opplyser omverdenen om det. De andre har mindre å spille på – Bjørn Skagestad leverer en troverdig skrøpelig Brovik, men er jo bare med tidlig i første akt. Resten (Rebekka Jynge, Lasse Lindtner og Mikkel Bratt Silset) har mindre å spille på, men leverer det de skal. Jynge som sekretær forelsket i sjefen er ikke særlig troverdig, i hvert fall ikke i disse #metoo-tider, men det er rollefigurens skyld, ikke skuespillerens.

Scenografien er superenkel, men tydelig: To sofaer, et minimalistisk arkitektkontor (sekretæren bør snarest gå til Arbeidstilsynet, hennes arbeidsbord er blottet for ergonomi), og en roterende scene der stilisert virkelighet glir over i perfekt lyssatt geometri. Stillheten gjør at man hører det skuespillerne sier uten mikrofoner, og gir en fortettet stemning trass i den åpne scenen. En liten musikksekvens mot slutten virker nesten sjokkerende som kontrast til stillheten, og en knirkende scenerotering i sluttscenen som en effekt i seg selv.

Ingmar Bergman var inspirert av Ibsen, men denne forestillingen er Ibsen inspirert av Bergman. Og det fungerer. Anbefales!