Nationaltheatret: Jordbærstedet
Regi: Johannes Holmen Dahl
I rollene: Sverre Anker Ousdal, Anne Marit Jacobsen, Laila Goody, Hanna-Marie Grønneberg, Elias Holmen Sørensen, Andreas Stoltenberg Granerud, John Emil Jørgensrud, Birgitte Larsen, Anne Krigsvoll, Trond Espen Seim.Yusuf Toosh Ibra, Michael Krumins.

Jeg vokste opp i Sverige, og Ingmar Bergmans filmer var noe som ble snakket om, men som jeg aldri fikk med meg fordi jeg var for liten og, vel, det var ikke så mange TV-kanaler. Dermed ble det Fanny og Aleksander etterhvert, og ikke så mye mer før man begynte å interessere seg for teater i moden alder.

Jordbærstedet – som med Bergmansk strenghet burde hett Markjordbærstedet – er historien om Isak Borg, gammel og bejublet professor i medisin, som reflekterer over sitt liv, lett undrende over hvordan han klarte å bli en så gretten gammel gubbe. Handlingen finner sted på en biltur med sin svigerdatter og et vekslende medpassasjergalleri, noen i sanntid og mange fra hans ungdom.

Bergmans filmer var som regel lavbudsjett og nesten alltid minimalistiske i sitt uttrykk. Scenografien i denne forestillingen slår an den samme tonen – et grelt opplyst scenegulv med markeringtape, rollefigurer uten kostymeskifter eller endring (det hele foregår i løpet av en lang dag), og eneste rekvisitt er et stadig dryss av røde papirlapper, et ikke altfor subtilt nikk til løvfall, høst og kontinuerlig refleksjon. Musikken er for det meste akustisk gitar, fremragende håndtert av Michael Krumins.

Forestillingen begynner og slutter med Sverre Anker Ousdal alene på scenen, fortellende og reflekterende. Han er hovedperson, gjennomgangsfigur og på scenen nesten hele tiden, men er litt stillestående, bokstavlig og billedlig talt, om enn sikker og innimellom med en lun humor. Men siden han og de andre rollefigurene er fjernt fra publikum (de kommer aldri frem på scenekanten, noe som ville hjulpet) blir det hele noe distansert. Jordbærstedet er et teaterstykke basert på en film, og man merker fravær av nærbilder, kontekst, og den direksjon et filmkamera gir ved å velge ut hva man skal se på. Jeg får i alle fall en følelse av at jeg helst burde ha sett filmen på forhånd (noe jeg ikke har gjort) og var helt avhengig av å ha lest et sammendrag av handlingen på Wikipedia for å forstå hva som skjedde. Det er nesten så man lurer på om ikke et lerret med sanntids nærbilder hadde vært en fordel.

Skuespillerne gjør kompetente prestasjoner, men har lite å spille på. Anne Marit Jacobsen skaper humring med litt comic relief i sin uærbødige litenhet som husholdersken Agda. Laila Goody har den andre gjennomgangsrollen, leverer bra, men får likevel ikke satt et personlig preg på ting. Anne Krigsvold er kanskje mest Bergmansk som en streng og dømmende gammel mor.

Alt i alt er dette et kompetent levert verk, men det er vanskelig å føle det helt store engasjementet. Enkelte av konfliktene (som klisjeen med en vitenskapsmann og en prest som krangler om Guds eksistens samtidig mens de haler og drar i den samme kvinnen) virker noe påvirket av tidens tann. Det samme gjelder den gamle grinebiteren som lurer på hvorfor han ikke ble værende som landsens lege i «det lilla livet» på en svensk landsbygd.

Ibsen er evig aktuell, men jeg lurer på om ikke Bergman har gått litt ut på dato – og i hvert fall uten closeups og longörer. Ibsen er dialogdrevet, Bergman stramt visuell. Det blir vanskelig å få til i et stort teater, skjønt National har jo klart det før.

Dette gangen, i alle fall, ble resultatet rett og slett nokså kjedelig.