Og dermed var en æra over – jeg har solgt hummerbåten. Den er ikke så mye å se på – en 16.5 fots Hansvik Family fra 1978, med en nesten 20 år gammel (men god) motor og et interiør preget av mye bruk. Jeg kjøpte den i 2001, og det var min første båt med motor.

Jeg fant ut at når man kjøper sin første båt, er det lurt å kjøpe noe gammelt: Da jeg skulle legge til en brygge med dregg for første gang – på Gressholmen, det var havblikk – brukte jeg over en halv time med fikling og eksperimentering. Jeg gikk i land, der sto det en kar ved siden av båten sin og så på meg. Jeg kommenterte at jeg var helt fersk i dette, der var derfor det tok så lang tid, og han svarte at han sto og holdt på båten sin (en splitter ny daycruiser) fordi han var i samme situasjon og ikke visste hvordan han skulle fortøye. Og jeg tenkte: Hvis jeg smeller båten min i brygga, så er det ingen som ser skrammene, og skulle den gå tapt, så er det ikke mye penger.

Etter hvert har det blitt andre båter, og Hansvik’en ble liggende litt forlatt. Jeg tenkte på den som reservebåt og kanskje noe mine barn ville bruke, men slik gikk det ikke. Så ble det pandemi, og jeg fikk en telefon fra min venn Skipperen, som kjedet seg og lurte på om vi kanskje skulle begynne å fiske hummer. Dermed døpte vi Hansvik’en om til «sjarken», kjøpte hummerteiner på Biltema, søkte og fikk tillatelse, og satte i gang.

Det gikk over all forventning. Jeg hadde vært fornøyd om vi hadde fått nok til en hummermiddag – men ved sesongens slutt hadde vi fanget 115 hummer! 55 av dem måtte vi sette ut igjen av ulike grunner (rogn, for små, for store, etc.) og 5 stykker klarte å stikke av fra sanketeinen, men resten ble til de deiligste hummermiddager. Vi kjøpte mer utstyr (flytedresser, fiskerhansker, vabein, etc.), fisket masse makrell til agn, og lærte å sette pris på lukten av skikkelig råtten fisk. Vi hadde mange opplevelser med bølger, regnvær, isbryting, og andre hummerfiskere. For meg, som aldri har fisket eller vært ute på sjøen om høsten, var det å oppdage en helt annen side av Oslo.

Vi fortsatte å fiske hummer, med noe fallende resultat: Fra 55 godkjente hummer i 2020 ble det 31, 36, 30 og til slutt 12 i 2024. Det kunne jo være fristende å si at det fallende resultatet kom av at Oslofjorden dør, men det har vi faktisk ikke holdepunkter for. For vårt vedkommende handlet det også om at det ble mange flere hummerfiskere (teinene stod tett i tett etter hvert, særlig de to første ukene av sesongen), samt at vi av ulike årsaker (jobb, reising) ikke fikk fisket så mye som vi hadde kunnet gjøre under pandemien. Det siste året hadde vi (og andre fiskere) også et problem med at noen stjal fra teinene.

En annet og svært positivt resultat var at hummerfiske fungerte som et skikkelig sjekketriks – det har i alle fall min kone fortalt. Hun ble introdusert til hummerfiske en måned etter at vi traff hverandre og håndterte båten med stor entusiasme og treffsikker navigering. Våre venner lærte seg at når hummeralarmen gikk (med andre ord, om vi ringte i oktober) så var det om å gjøre å ta den telefonen – ellers gikk middagsinvitasjonen til noen andre.

Alt fiske i Oslofjorden ble som kjent forbudt fra januar 2026. Av ulike årsaker ble det ikke noe hummerfangst i 2025, og nå er det altså slutt for i alle fall 10 år. Jeg er ikke enig i den beslutningen – i hver fall ikke for de få yrkesfiskerne Oslo fremdeles har igjen. Oslofjorden dør på grunn av avrenning fra landbruket og manglende rensing i kommunale renseanlegg, ikke fordi en enslig reketråler gjør det hans familie har gjort i tretten generasjoner.

Vi lærte etter hvert mye om hummer, blant annet at en hel del hunnhummere blir blå – og de kan bli store. Spesielt var det en hummer som holdt til sør for Ulvøya og som vi dermed døpte Miss Ulvøya. Hun var for stor til å spises og ble sluppet ut igjen, men dukket opp i teinene i flere år.

Stor var min forundring da jeg leste i Aftenposten at blå hummere er svært sjeldne. Jeg forsøkte å kontakte journalisten og snakket også med en rådgiver i WWF. Jeg kan ganske enkelt ikke forstå at dette er så spesielt, all den stund vi fikk opp nok blå hummere til at vi ikke engang tenkte over fargen. At denne blåfargen skal taes til inntekt for at fredning virker, forstår jeg ganske enkelt ikke.

Men så er jeg jo bare – eller var – en ganske enkel hummerfisker…

Jeg var litt treg med å selge båten, og Kona mente at denne var det bare å gi bort – hun skulle spise hatten sin om jeg fikk solgt den. Det viste seg at det er stor etterspørsel etter en gammel båt med tilhenger og en brukbar motor. Båt er båt, som det heter, og dette har for meg vært en kjempeinvestering. Sjarken gikk til en hyggelig iraker som bor i Halden. Han har små barn og liker å fiske, så dette blir sikkert bra. Lykke til – og takk til Hansvik’en for lang og tro tjeneste!

Og Kona skal få servert en hatt om ikke lenge…