Torsdag 14. kl. 10-11 skal jeg være med på et webinar sammen med to eminente eksperter innen ledelse og teknologi: Berit Svendsen og Ingvild Huseby. Fokus er digitalisering og AI og hvordan dette kommuniseres og diskuteres innad i toppledelsen og styret i bedrifter rundt omkring.
Dette er åpent for alle, så det er bare å melde seg på her.
Det er nokså tidlig søndag morgen, dagen gryr, omeletten er laget og fortært, og snart er det tid for å gå ut i hagen og rake løv, hugge ved og komme tettere i kontakt med min indre redneck.
Det er hyggelig å være relativt tidlig oppe om morgenen – man får noen ekstra timer selv om man sovner til Nytt på nytt – men i morgen blir det alvor, for da kommer håndverkerne. Vi har nemlig bestilt ny garasjeport, og det ser ut til at det er en eller annen lovregel som påbyr håndverkere å være på byggeplassen klokken 0700 om morgenen, et tidspunkt der jeg normalt står i dusjen.
Hvorfor er det slik? Det er forsåvidt praktisk for meg – i bytte mot litt mindre søvn får jeg sjansen til litt koordinering av jobben (de fleste misforståelser skjer jo under de første fem minuttene av ethvert prosjekt) før jeg krabber inn i bilen og begir meg til min egen jobb. Men jeg jobber mye hjemme og kan gjøre det i morgen, så det argumentet holder ikke lenger.
Tradisjon? Jeg var yngre en gang og kjente en snekker på min egen alder som klaget bittert over alle de gamle gubbene som mente at arbeidet skulle starte klokken syv. Det var muligens en tradisjon fra tiden før elektrisk lys, derav uttrykket «syvsover», men tradisjoner kan man endre. Vedder på at den dengang unge snekker nå starter klokken syv, om han fortsatt er snekker.
Kanskje det har noe med den andre enden av arbeidsdagen å gjøre? Om sommeren blir det jo for varmt å jobbe på ettermiddagen, strand og utepils lokker, greit å være ferdig tidlig. Men om vinteren, når det er mørkere og kaldere om morran enn noensinne? Eller har det noe med skiftarbeid å gjøre, og at denne tredjedelen av dagen er styrt av de andre skiftene?
Kanskje det er noe fysisk, at kroppsarbeid startes lettest tidlig om morgenen? Det er i alle fall en hel del folk ute og jogger på slike forferdelige tidspunkter. Muligens tid for esoteriske teorier om forskjeller i korporlig og kognitiv døgnrytme, men journalister går jo også tidlig på vakt og jobben deres skal i alle fall i utgangspunktet være kognitivt basert. Jeg merker jo selv at om jeg kommer meg i arbeidsklærne og starter tidlig, får jeg gjort en hel del, men om jeg i stedet tar en kaffe til og skriver (for eksempel et blogginnlegg) tar det betenkelig lang tid før løv og ved blir samlet opp og prosessert. Kanskje håndverkere trenger en tidlig start for å tvinge seg selv til å komme igang?
Jeg vet ikke. Men klokken næmer seg ni og bjørkeveden venter. Det er riktignok søndag, men jeg har en lyddempet kløyveøks og naboene gir blaffen likevel.
God morgen!
(PS: Om du synes dette innlegget er mindre digitaliseringfokusert og enda mer adspredt enn vanlig, vit at dette er primært skrevet for å teste hvordan et Apple Magic-tastatur fungerer mot en iPhone. Tidligere har man tydeligvis ikke kunne gjøre dette, men etter den siste oppgraderingen til Catalina eller iOS etellerannet går det tydeligvis aldeles utmerket, så jeg har anskaffet et for reisebruk. Utbrettbare tastaturer er utmerket, men skal man skrive lett og ledig trenger man noe i full størrelse, og Apples versjon uten numerisk sidetastatur fungerer faktisk utmerket. Hvilket betyr at iPhonen blir en suveren notatmaskin.)
NAV-skandalen – oppsummert av VG – opprører meg litt mer enn sunt er.
Jeg har hatt to barn som har måttet få støtte av NAV, og vi har stort sett fått det, mye takket være iherdig brevskrivning og flittig møtevirksomhet, hovedsaklig fra min kones side. Vi er nemlig det som defineres som ressurssterke, hvilket i denne sammenhengen betyr at vi kan lese reglene og formulere svar på dem. Resultatet var, i følge min kone, at hun i løpet av noen uker kunne reglementet bedre enn NAVs saksbehandler, og dermed fikk vi ting i gjennom.
Men de fleste NAV-klienter har ikke våre ressurser, og jeg har mange ganger hatt vondt i magen når jeg ser folk som trenger hjelp måttet forholde seg til uforståelige meldeskjemaer og kompliserte regler. NAV setter korte frister og strenge regler for sine klienter, men forsinkede betalinger og oversittede frister fra deres egen side har absolutt ingen konsekvenser i det hele tatt.
Det er enormt mye å si om denne saken, og jeg kommer sikkert til å skrive mer om det, særlig om ledelses- og organisasjonskulturperspektivet. Men jeg synes kommentator Tone Sofie Aglen i VG sier det som trengs sies i sin artikkel om nådeløse NAV. Så la meg i første omgang ta tak i en ting som har med digitalisering å gjøre: Tiden det tar fra en alvorlig feil blir oppdaget, til det blir gjort noe med den – og hvorfor. En ting er beslutningsvegring, organisasjonskultur, den evindelige redselen folk i det offentlig har for å få påpakning, og mangelen på prinsippfast og tydelig ledelse. En tydelig annen faktor i dette er manglende teknologisk kompetanse.
NAVs IT-systemer er en nasjonal skandale i seg selv. Man har hatt en dyktig og dynamisk IT-sjef som kom inn og forsøkte å gjøre noe i 2015, men som sa opp i 2018. Etter det jeg har hørt klarte han å røske opp i ganske mye, men byråkratiet har en egen evne til å suge kraften ut av folk som forsøker å gjøre noe, uten at jeg kjenner detaljene. En historie jeg har hørt fra innsiden handler om saksbehandlere som – i 2016 – ikke hadde bærbar PC. Det syntes ledelsen nemlig var for dyrt. Derfor måtte de skrive ut sin kalender på papir, reise med billigste transportmiddel til arbeidsgivere, ha et kort møte, finne plass i kalenderen til neste møte, så dra med billigste transportmiddel tilbake til kontoret for å oppdatere kalenderen. IT-sjefen gikk etter sigende til innkjøp av bærbare PCer omtrent der og da, noe som jeg ikke tror blir nådig tatt opp oppover i etasjene.
Det er et eller annet med offentlige etater og arroganse. Da vi bodde i USA, fikk vi ikke barnetrygd i 5 år på grunn av en saksbehandlingsfeil. Da det viste seg at vi skulle ha barnetrygd likevel (på grunn av en våken ansatt ved den norske ambassaden i Washington) fikk vi det etterbetalt. Da min kone spurte om renter, fikk hun beskjed om at «nei, vi betaler ikke renter på etterbetalinger.» Gjett hva som skjer om du er for sent ute med betaling til det offentlige…
For noen år siden hadde jeg en gjesteforelesning om digitalisering for en gruppe ledere fra sentrale deler av NAV – nemlig de som står for betalingene. (Kanskje ikke den beste matchen, da jeg nettopp da hadde to døtre som var NAV-klienter). Da jeg spurte dem hvordan det kunne ha seg at de kunne være opptil seks måneder for sent ute med ytelser til brukere som ikke hadde mye penger, fikk jeg høre at de hadde gammeldagse og tunge systemer og derfor ble det gjerne slik. Tenk deg den NAV-klienten som kommer med samme argument («PCen min er gammel») når en søknads- eller meldefrist blir overskredet. Hvordan ville den unnskyldningen bli mottatt?
Samme gruppe la frem som et problem at de er forpliktet til å ha kontor med minst tre ansatte i alle kommuner, også i de kommunene som ikke har så mange mennesker, og at det derfor satt endel NAV-ansatte rundt omkring med altfor lite å gjøre. Da jeg foreslo videokonferanse slik at lavt belastede kontorer kan ta unna litt kø for de med mye å gjøre, var svaret at «våre klienter vil ikke bruke videokonferanse.» Personlig tror jeg at om valget var å få snakke med en saksbehandler om fire uker eller å få en på videokonferanse med en gang, så tror jeg de fleste ville velge det siste, særlig om teknologien er tilgjengelig rett fra NAV-kontoret. Men det er ikke poenget her – poenget er at disse menneskene visste hva som var godt for klientene uten å finne ut om det de trodde faktisk var tilfelle.
Problemet er at selv grove feilgrep som nå er begått av NAV og andre instanser aldri har konsekvenser for dem som i alle fall i navnet sitter med ansvaret. For meg er det ikke spørsmål om hvorvidt store deler av ledelsen innen etat og departement bør gå – de bør få sparken, uten etterlønn, retrettstillinger og mer tid til familien. Ikke bare det, Riksadvokaten – som nå opptrer som den eneste voksne personen i rommet – bør vurdere muligheten for å reise straffesak for grov tjenesteforsømmelse. To år fra «alarmen gikk» med 46 saker fortsatt i systemet betyr at man har satt sin egen arbeidssituasjon foran klientenes velferd.
Jeg synes ikke synd på disse lederne. Og det er jo ikke så farlig for dem om de må forlate sine stillinger.
De kan jo bare gå på NAV.
Men med den evne de har vist til å tolke regler og overholde frister, kan det jo tenkes at de kommer til å slite litt med søknadene.
Eirik Normann Hansen driver sitt eget konsulentselskap (om digital markedsføring og ledelse, blant annet) etter en karriere innen kreativ consulting i bl.a. Creuna. Han er stolt innehaver av det fineste kontoret i Oslo – et tidligere atelier i Damstredet 20A, der han har pusset opp og installert en passende mengde duppeditter. Dette kontoret er i seg selv verdt et besøk, og det har jeg gjort, for noen uker siden. Resultatet er en podcast om alt og ingenting – kanskje først og fremst om at digitalisering krever teknologiforståelse, ikke bare for teknologien slik den er, men slik den kommer til å bli.
Og dermed gjenstår bare å legge ut noen lenker:
(Podtail) (Apple Podcast)
Teknologi har blitt enkelt og billig, men det har ikke gjort systemene noe enklere. Kanskje det enkleste er det beste – som Strøm-Larsen demonstrerer med bruk av webkamera og en uhyre enkelt applikasjon. Skal vi gjøre ting enkelt og kjapt, må vi stole på at brukeren vet hva han eller hun skal gjøre. Ny kommentar på Digi.no. (Og ja, dette skrev jeg om i bloggen min for en tid siden, men det trenger et bredere publikum.)
Og her er lydfilen:
Elin Ørjasæter har, svært fortjent, blitt utnevnt til dosent ved Høyskolen Christiania, og holdt sin tiltredelsesforelesning i dag, med tittelen: Prekariatet på norsk. Basert på Guy Standings bok gjorde hun og Line Eldring en studie som ble gitt ut som boken Løsarbeidersamfunnet i 2018.
Elin skiller mellom tradisjonelt arbeid og utradisjonelt arbeid, med det første som et topartsforhold med en arbeidsgiver og en arbeidstaker, de fleste uten tidsbegrensning og med et stillingsvern, som igjen gir grunnlag for uliike rettigheter. Dette er ca. 67% av arbeidsstyrken i Norge, pluss ca. 9% på «skikkelig deltidskontrakt». En hel del av disse har ulike anknytingformer som minner om «prekariat», i den forstand at det dreier seg om tilkallingsvikariater og lignende, selv om man har kontrakt og stillingsvern. En ny gruppe her er for eksempel personlige trenere, som Elin kaller vår tids livegne, siden de har krav om full lojalitet overfor et treningssenter men ingen garantiinntekt. En annen versjon er «nulltimerskontrakter» gjennom bemanningsbransjen – og som gjør at vi har kunnet ha en voldsom vekst i økonomien uten å få inflasjon, takket være polske bygningsarbeidere.
Norge har færre selvstendig næringsdrivende enn andre land – 6%, pluss 2% som har næringsinntekt ved siden av jobben (ikke inkludert AS’er der eieren er eneste ansatte, og primærnæringene.) Noen av disse er maskerte arbeidstakere, slike små varesjåfører (som holder bil selv, men som bare har en oppdragsgiver) og helsebransjen. En annen kategori er utsendte arbeidere – en samlekategori som inkluderer freelansere, underleverandører til underleverandører (se http://www.tv2.no/a/5933857) som sliter fordi minstelønn ikke er almengjort i Norge. Det skjedde, dermed dukket det opp kontrakter der arbeiderne får lønn, men må betale tilbake mesteparten til arbeidsgiver – typisk østeuropeiske bygningsarbeidere, ofte med det offentlige som sluttkunde.
Den siste kategorien er plattformbaserte tjenester, som adecco/squad, vaskehjelp.no, weclean.no, der man hyrer inn vikar per app, og plattformen definerer seg selv som en ren teknologileverandør. Alle varianter her, fra apper som har arbeidsgiveransvar til care.com. Særlig vanskelig for folk som jobber bak skjerm – som upwork.
Har vi et prekariat i Norge? Noen undersøkelser sier at det i alle fall ikke er større enn det var før, men endel nye grupper ikke med i undersøkelsene av tekniske årsaker. Derfor mener Elin at det må lages et teknisk beregningsutvalg for tilknytningsformer – og det kommer en rapport om dette i juni 2021. Det viktigste Norge bidrar med her er topartssamarbeidet som regulerer dette, og fordi fagforeninger mener bedrifter skal ha lønnsevne. Foodora-avtalen er et eksempel på det.
Det handler ikke om å stoppe nye tilknytningsformer, men om maktbalanse og transparens.
Og med det – gratulerer, Elin!
I en datadrevet bedrift tar ikke lenger ledere beslutninger om hva som skal gjøres – det gjør modellene. Så hva står igjen for lederen å beslutte? Ny kommentar på Digi.no. Også gjengitt i BI Business Review.
(Og jeg synes det er på tide at vi får uttrykket forvirringsmatrise inn i norsk språk.)
(Lyst til å diskutere digitalisering med Ragnvald Sannes, Berit Svendsen og meg? Bli med til Frankrike i oktober!) Kort frist!
Som vanlig med lydfil. I denne lydfilen henviser jeg til to figurer og forsøker å beskrive dem – ta en titt på Digi eller se herunder hvis dette er uklart (og det er det…)
