Systemsiden av selvkjørende biler

Posted on by
Svar

Selvkjørende biler er i vinden om dagen, og jeg kan knapt vente til de kommer. Men en masse spørsmål gjenstår, og ikke bare de vanlige alle snakker om (ulykkesrisiko, akseptans, ansvar, reduksjon i bilpark, etc.) En minst like interessant side av saken er hva slags innvirkning selvkjørende biler vil ha på trafikken og på samfunnet. Det er ikke opplagt at vi helt vet hva som vil skje.

Her er noen lenker som illustrerer og kanskje overrasker litt:

  • Cory Doctorow, kjent aktivist, futurist og forfatter, har skrevet noen dystopier om ikke helt tiltenkte effekter av selvkjørende biler – ikke fordi bilene er selvkjørende, men fordi vi mennesker ikke helt klarer å overlate kjøringen til bilene og legger inn regler vi ikke forstår konsekvensen av: Car Wars. Anbefales!
  • Denne videoen av en enkelt selvkjørende bil i en ring av vanlige biler (et ofte brukt eksempel på hvordan køer oppstår) viser at den selvkjørende bilen ordner opp i køproblemet.
  • Benedict Evans, som jobber for Andreesen Horowitz, har skrevet en lang og interessant artikkel om hvilke virkninger selvkjørende biler kan få – f.eks. blir biler som merkevare antakelig mye mindre viktig. De fleste bryr seg ikke noen særlig om det er en Boeing eller en Airbus de skal ut og fly med, og slik blir det vel for biler også….

Og dermed – god 17. mai, forhåpentligvis i gangfart heller enn bilfart…

Kinas nye fly: C919

Posted on by
Svar

Senere i dag skal jeg i radioen (Studio 2, P2) sammen med min tidligere kollega Henning Kristoffersen for å svare på spørsmål om Kinas nye passasjerfly, Comac C919. Denne konkurrenten til Boeing 737 MAX og Airbus 320neo tar inntil 190 passasjerer (derav 19 i typebetegnelsen) og hadde nettopp sin første offisielle prøvetur. Kineserne er opptatt av dette flyet – Wechat’en min har masse bilder og i en middag med kinesiske akademikere på lørdag var man godt orientert om design og ytelse. Diskusjonen (på radioen) kommer til å gå på flyet og hva det representerer – ikke bare i form av ny flykonkurranse (Boeing og Airbus deler i dag i praksis markedet mellom seg, selv om Embraer, Bombardier og ATC nok kan tenke seg å komme opp med noe større etterhvert) men også ut fra hva dette sier om Kina som innovasjonsaktør.

chinac919-l-reu

C919 er i mindre grad enn sin forgjenger ARJ21 en kopi av utenlandske tegninger, selv om den ligner svært på A320. Forskjellene ser mest ut til å være at C919 bruker mer komposittmaterialer (hoveddesignet er nyere enn 737/320) og at vingekonstruksjonen kan se ut som en slags blanding mellom en vanlig vinge og den smalere, «supercritical» vingen til 787 Dreamliner, uten at jeg skal meg for mye vann over hodet med detaljene her. C919 har en winglet som ser ut som vingespissen på en 787 når den er i luften (787 har komposittvinger med bakoverliggende vingespisser som bøyer seg oppover under flyvning.) En viktig detalj med flyet er at det tar standard flycontainere, noe som gjør at man kan øke lønnsomheten ved enkelt å ta med cargo. Det har vært antydet at prisen på C919 skal være 10% lavere enn tilsvarende 737 eller A320, men jeg har ikke sett noe presist om dette ennå.

I alle fall, Comac har 500 fly i ordreboken, for det meste fra kinesiske fly- og leasingselskaper. Det gjenstår å se når det kommer i produksjon og trafikk, men det er liten tvil om at kineserne har meldte seg på i konkurransen i nok en høyteknologibransje.

Oppdatering litt senere: Her er linken til programmet.

Oppdatering enda litt senere: Bra artikkel i Financial Times.

De som ikke kan la ting være som de er…

Posted on by
2

I går (ja, lørdag i 1. mai-helgen) var det siste kursdag i Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon, et kurs Ragnvald Sannes og jeg har holdt i ti år nå. Kurset er noe av de morsomste vi gjør, av mange årsaker. Siden studentene skal jobbe med reelle innovasjonsprosjekter, får vi innblikk i hva som foregår rundt omkring i norsk næringsliv. Vi får oppdateringer på ny teknologi og mange livlige diskusjoner om hvordan man teknologi og teori kan brukes for å få til endringer. Men fremfor alt møter vi mange interessante mennesker – folk som vil gjøre ting bedre, ikke fordi de må, men fordi de kan. Det gjør dem faktisk til hva jeg tror er et mindretall i befolkningen – så kurset blir en møteplass for likesinnede.

En av studentene snakket om dette: Hun jobber i en større bedrift som tjener penger, ting er greit, men hun mener ting kan gjøres bedre. Derfor har hun startet et innovasjonsprosjekt, og har klart å påpeke steder i verdikjeden der bedriften kan levere bedre kvalitet og få mer fornøyde kunder ved å ta i bruk teknologi og endre hvordan man måler hva folk gjør. Vel og vakkert, men holdningen fra de fleste i organisasjonen er «hvorfor gjør du ikke bare jobben din – du får jo lønnen din?»

De fleste mennesker liker ikke endringer, og synes at hvis noe er godt nok, så er det godt nok. Og så er det dem som hele tiden tror at ting kan gjøres bedre, mer elegant, billigere, med større effekt, og jobber for å gjøre ting bedre selv om det ikke er nødvendig.

Det er en sykdom. Og jeg er litt stolt av at jeg har den, og finner en masse interessante mennesker som har den også. Mest av alt finner jeg dem på Strategisk forretningsutvikling og innovasjon, blant nåværende og tidligere studenter.

Og er det en sykdom, ønsker jeg å spre smitten!

Og med det – her er en liste over årets prosjekter, som vanlig (av opplagte årsaker) anonymisert. Den forklarer kanskje hvorfor jeg har det så morsomt på dette kurset:

  • en strategi for videreutvikling av en betalingsapp med stor markedsandel
  • en utvikling av en tjeneste for reservasjon og forhåndsbetaling av parkeringsplasser
  • en digital reiseassistent for kinesiske turister
  • en digital plattform for lokalisering og internasjonal handel med medisiner som er vanskelige å finne
  • en digital plattform for eiendomsutvikling
  • en digital strategi for en eiendomsmeglerkjede
  • en plan for å etablere et coworking space for oppstartbedrifter innen matproduksjon og jordbruk
  • en strategi for å organisere innovasjon i en regional sparebank
  • en markedsplattform for profesjonelle tjenester
  • en digital plattform for et boligselskap
  • utvikling av ny forretningsmodell og digital opplevelse for en avis
  • en app for håndtering av alle dine bankkonti (også i ulike banker)
  • en markedsstrategi for et nyutviklet produkt fra Think Outside AS.
  • en effektiviseringsstrategi for et kundesenter i en transportbedrift
  • en analyse av effekten av PSD2 for et stort forsikringsselskap
  • en plan for å skape et nettverk for folk som har vanskelig med å få jobb
  • en innovasjonsstrategi for et internasjonalt plantefirma
  • en plan for hvordan skape en innovasjonskultur i et byggevarefirma

Maskinlæring og akademisk rutinearbeid

Posted on by
1

Undervisningssektoren er ikke særlig automatisert. Riktignok finnes all verdens datasystemer for å holde orden på studenter (karakterer, økonomi, studieprogresjon). Alle skoler har en eller annen form for LMS (Learning Management System) som gir tilgang til studiemateriale og til en viss grad fasiliterer studentinteraksjon. Noen har også digitalisert selve eksamen – i hvert fall om man kan kalle det å skrive eksamen på en PC for å digitialisere den.

Men jeg lurer på om vi ikke kan gå litt lenger.

JP Morgan, en amerikansk investeringsbank, har laget et system som heter COIN, som leser kontrakter og tolker dem. Programmet gjør 360.000 timer advokatarbeid i løpet av noen sekunder.

La meg se – finnes det innenfor undervisningssektoren noen prosesser der høyt gasjert personale sitter og leser massevis av sider med repetitivt innhold uten særlig utbytte?

phd120310s

Jepp, sensurering. Før man kan reise på ferie, må man (i alle fall om man underviser på massestudier, hvilket jeg heldigvis ikke gjør) forholde seg til en kjempebunke med oppgaver som skal leses og karaktersettes. Dette er en kjedelig prosess for alle involverte, selv om man kan gjøre mye ved å systematisere prosessen selv eller kanskje ty til kreative og litt desperate snarveier. Det er mange problemer med sensur, bortsett fra at det er kjedelig og repetitivt og dyrt. Et av dem er at man ikke alltid er like konsistent i sin karaktersetting. Jeg har aldri foretatt noen studier på det selv, men alle mulige studier av evalueringer i andre sammenhenger viser at saksbehandlere varierer i sine vurderinger før og etter lunsj, for eksempel. I tillegg er det norsk folkesport å klage på karakteren, i følge en utenforstående observatør.

Hva om vi brukte litt maskinlæring på sensuren? Det burde la seg gjøre å bruke tekstgjenkjenning av noe slag, slik at en sensor kunne lese et visst antall oppgaver, som deretter ble brukt til å trene opp en algoritme (f.eks. et nevralt nettverk) til å lese og karaktersette et større antall oppgaver. Ikke noe for alle studier, naturligvis, men store fag som «forberedende» på universitetet eller «ork & lede» på BI burde jo absolutt være kandidater, med sine tusenvis av oppgaver ingen egentlig orker å forholde seg til, aller minst kandidatene selv.

Riktignok vil dette ta vekk arbeid for endel sensorer, men for å være ærlig tror jeg ikke dette er noe man vil savne. Og det vil jo fri opp sensorene til å gjøre noe mer interessant.

«Never send a human to do a machine’s job,» for å sitere en av de dårligste filmene jeg vet. Så gjenstår det å se om studentene vil akseptere en klassifiseringsalgoritme som sensor – det skal i alle fall ikke stå på detaljeringsgraden i sensurbegrunnelsen…

Søkertall!

Posted on by
Svar

digøkskjermI går morges ringte Morten Dæhlen, Dekan for Mat-Nat på Universitetet i Oslo, med meget hyggelige nyheter: Studiet Informatikk: Digital Økonomi og Ledelse, som jeg er initiativtaker til og har jobbet med Institutt for Informatikk for å utvikle, har nettopp mottatt søkertallene fra Samordnet opptak: Til 27 studieplasser har vi fått 514 søkere med studiet som førsteprioritet, og over 3000 som har det som annen- eller tredjeprioritet.

Dette betyr at studiet har 19 førsteprioritetssøkere per studieplass, og dermed er det mest ettertraktede studiet i Norge.

Made my day. Og ser frem til å møte flinke og motiverte studenter til høsten!

Oppdatering: Nå også i Dagens Næringsliv. Og i Aftenposten.