Innholdsmarkedsføring

innholdsmarkedsfc3b8ring-214x300Notater fra et morgenmøte (Lansering av boken Innholdsmarkedsføring, av Jens Barland, Arne Krokan, Monica Viken og Tor Bang. Lansert som gratis ebok, siden fagbøker likevel ikke genererer noe penger…)

Jens Barland:
Innholdsmarkedsføring ikke nytt, men kommer nå med digitaliseringen og sosiale medier, og er blitt en ny industri, særlig rundt design/utvikling/distribusjon og analyse av data. Datahøsting gjør at kunder blir digitale brukere som man får kunnskap om. Viktigere å lage interessant innhold som gjør at leseren/brukeren blir interessert i å være sammen med deg på nett. Innholdsmarkedsføring i tradisjonelle mediekanaler (også digitale) er egentlig en liten del av det hele.

Arne Krokan:
Om forretningsmodellene: Aviser har alltid vært en teknologi for å selge annonser til selgere. 3/4 av de som kommer inn på Dagbladet kommer fra sosiale medier, ikke gjennom portalen. Når folk oppdager at noe er sponset innhold, mister de tillit til mediene. Arnes kapittel ser fremover på teknologisiden: Mye av innholdet i aviser er commodities: Bare 15% av Boston Globe (etter vekt) var originalt språk, resten var klipp herfra og derfra, og det kan gjøres av algoritmer, godt nok til at andre journalister ikke kan finne ut hva som er skrevet av maskin og hva som er skrevet av et menneske. Platformer tillater bylines med stor spredning.

Mediebransjen må lære av musikkbransjen, musikerne tjener mer penger på konserter enn på plater, mediebransjen må følge etter. Skal man klare det, må man beskytte fremtiden mot fortiden.

Monika Viken:
De juridiske rammene utfordrer mer enn Vær Varsom-plakaten. I hvilken grad har vi regler som er i stand til å regulere disse nye trendene. EU viktig, ehandelsregler, copyright, legemiddel-, tobakk- og alkohollovgivning, og mye annet. Noen konflikter: Reklame vs. journalistikk, og jus og etikk.

Ting må merkes som reklame (ikke journalistisk) og reklamen må være etterrettelig, også om det blir sagt av kjendiser. Ikke fritatt for dokumentasjonsplikten selv om man synser og mener, men villedende reklame er forbudt. I det du sier noe, må du kunne dokumentere at det er sant. Påstander som er hentet fra redaksjonelt innhold kan ikke direkte brukes i markedsføring uten at det er godtatt for bruk i markedsføring, egne regler her.

Jus og etikk er ikke det samme. Har en tendens til å pakke etikken inn i jussen. Markedsføringsloven sier at det er forbudt å markedsføre i strid med «god markedsføringsskikk» etc. – et annet regelverk enn jussen.

Det er redaksjonell ytringsfrihet, men er det kommersiell ytringsfrihet? Spørsmål om kommersiell ytringsfrihet skal beskyttes av grunnloven, men har svakere vern, kan reguleres i mye større grad.

Hva skal til for at noe er forbudt? Målestokken er markedet – publikum. Leseren defineres som forbruker, ikke leser, og ting er forbudt dersom forbrukeren endrer sin økonomiske adferd som et resultat av markedsføringen (kommer fra en EU-bestemmelse). Det er gjennomsnittsforbrukeren som gjelder, ikke en enklet forbruker.

Tor Bang:
Utviklingen fremover: Innholdsmarkedsføring svært vidt begrep. Har eksistert lenge, nye medier kommer, som Lofotkrafta, kundeavis for interkommunalt kraftselskap, dit journalistene går siden tradisjonelle medier ikke ansetter folk lenger, og noe må de jo gjøre.

Mange innholdsprodusenter ønsker ikke å fremtvinge reaksjoner fra f.eks. PFU. Konvergerende sektorer, PR/reklame/innhold/presse. Informasjonskomponenten i kommunikasjonen blir tydeligere, mindre propaganda, tar leseren/kunden mer på alvor. Media utenfor mediabransjen vil fortsette å vokse, samt «leverandørindustrien.» Kanskje det er viktigere å lære publikum, barna våre, hvordan de skal forholde seg til dette enn å gråte over det som kommer.

Vibeke Christensen, Amedia: Skrev oppgave om innholdsmarkedsføring på BI i fjor, jobber nå med innholdsmarkedsføring («native ads») for Amedia, 2 ansatte, pluss frilansmedarbeidere, regionalt team med 7 medarbeidere over hele landet. Vokser, interesant nisje, man lage svært målrettet stoff siden man har så mange lokalaviser. Skal være verdensmestere i lokal historiefortelling. Viktig med god fortelling, skal engasjere, tydelig merket med «annonse», og hvem som har betalt. Skal være merkevarebyggende, ikke for de som vil tømme lageret kjapt. Tidkrevende å lage, trengs en opplæring også mot selgerne, må ta betalt for rådgivning og produksjon, ikke bare distribusjon.

Nina Wergeland, Egmont Content Stories: Innholdsmarkedsføring fra et ukepresseperspektiv. Startet for halvannet år siden med å bygge opp innholdsproduksjon for Egmont – «bygg ditt publikum». Kan enkelte målgrupper, som helse, foreldre, interiør, skal konsentrere seg om det, uavhengig av Egmonts egne flater. Viktigst av alt er å forstå kundene, så skribenten lager de historiene som trengs. Stab på 12, mest skribenter, markedsfører oss som eksperter på målgruppen. Utfordringen ligger i å spre innholdet, å gjøre datafangst og analyse av distribusjon, enkelte annonsører har nok innhold men vet ikke hvordan de skal distribuere det. Mange bedrifter ansetter egne folk til å skrive historier, spørs om det er så lurt, og om man ikke bør bruke andre. Merkevarene skal tenke slag, men må jobbe som proffe publisister. Har tall (fra AC Nielsen) som viser at samarbeid med publisist øker merkevareverdi.

x, VG Partnerstudio: Eksempler på innholdsmarkedsføring. VGs inhouse produksjonsstudio, for det meste tidligere VG-medarbeidere, kan fortelle de gode historiene, kan plukke unge og flinke medarbeidere. Har levert endel store «branded content» innhold – et online reisebyrå for Ving, seksjon om familieliv for Rema1000 (ønsker å omforme bildet av Rema fra «billig» til rådgiver for unge mødre), lager en stor sak om «Kongens nei», som premiumartikkel, og TrashTV, 102000 avspillinger av de første to episodene på fire dager, betalt av Grønnpunkt som vil ha folk til å kildesortere.
Bruker VGs førsteside, mange lesere, kombinert med andre distribusjonsformer, de bygger opp under hverandre. Annonsørene vil vite om ting har effekt, retargeting, pre/post analyser, måle effekter.

Case 1: Helsedirektoratet. Ønsker å få flere ungdommer til å spise ordentlig skolemat. Laget to videoer om viktigheten av skolemat, videoene blir laget, men trenger en kontekst å settes inn i, lager artikler, oppskrifter, råd etc. Effekten er at folk leser artikkel og ser video. Skulle levere 275000 lesere/seere, ligger fortsatt på 4. plass i organisk søk i Google.

Case 2: Novartis. Vanskelig farvann, mye lover og regler. Ønsket fokus på konferanse om hjertesvikt, vi laget pakke med video, reportasje, forskning, ingenting om piller i materialet. 151000 sidevisninger på to dager, 3800 timer brukt på artikkelen. I papiravisen i tillegg.

Case 3: Rema 1000: 10 millioner sidevisninger, 3.5 unike brukere. Relevant innhold i relevant setting.

(To egne tanker på fallrepet: Finnes det regler der ute som står i veien for en fornuftig utvikling i innholdsmarkedsføring (a la forbud mot kamera for Tesla X. For det andre: Her klarer man å skrive gode historier med få mennesker – hvorfor sender pressen hundrevis av journalister til Skien for å dekke Anders Behring Breivik?)

Fortiden, sett fra elbilfremtiden

ford-10-ecoboost-motor3Dette er en gammel (nuvel, fra i fjor) sak, men stadig like morsom: Tibor Blomhäll, en svensk elbileier, foretok en prøvetur i en vanlig, bensindrevet bil, og skrev om det som han testet en ny og annerledes teknologi, basert på sin elbilerfaring. Ganske morsomt, her er noen utdrag:

[…] we could not get the car to go faster than 40 km/h! By then the petrol engine literally howled and the whole car shook violently. Convinced that something must have broken we stopped the car. The seller then explained that with petrol engines you need to ”change gears” on a regular basis. Between the engine and the wheels are not a fixed ratio gear, but a variable one. The petrol engine can produce power only in a limited speed range, and must therefore be geared with different ratios in order to continue to accelerate.

Etter å ha besøkt en bensinstasjon og fått prissjokk:

The seller looked very puzzled at us and explained that it is not possible to refuel gasoline cars at home, and there are no free gas stations. We tried to explain our questions, in case he had misunderstood, but he insisted that you can not. Apparently you have to several times a month drive to the gas station to recharge your petrol car at extortionate prices – there are no alternatives! We thought it was very strange that no gasoline car manufacturers have launched their own free gas stations?

Alan Kay, en av oppfinnerne av det moderne datagrensesnittet, sa i begynnelsen av 70-årene at den beste måten å forutsi fremtiden på er å skape den. Det er det forfatteren gjør her – tar utgangspunkt i fremtiden som det normale, og spør seg så hvorfor i all verden nåtiden trenger å se ut som den gjør.

Se også:

Fjorårets oppgaver i SFuI

692x250-andersen_sannes_talking
Ragnvald Sannes og jeg starter (om fem uker uker) en ny runde med Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon, et Master of Management-kurs som er, som jeg alltid sier, noe av det morsomste jeg gjør på BI. En av årsakene til at kurset er så morsomt er studentenes oppgaver, som alltid er spennende og relevante (bl.a. fordi Ragnvald og jeg forlanger at de er det…).

Her er i alle fall en liste over årets oppgaver, de fleste av dem av naturlige årsaker konfidensielle:

  • Nye ID-løsninger for nett og mobil for en stor bank
  • En digital spareløsning for forsikring (for en stor bank)
  • Fremtidens [digitale] hjem for et telekommunikasjonsselskap
  • Open Access Publishing for et større forlag
  • Fremtidig mobilitetsassistent for et stort transportselskap
  • En teknologisk basert oppgave for Forsvaret
  • Digital konsulentformidling (som blir et oppstartfirma, regner jeg med)
  • Innovasjon i Riksrevisjonen
  • En digital fakturaplattform for en bank
  • Integreringsløsninger mot BIM i byggebransjen for en leverandør av produkter brukt innen bygg
  • Samhandling mellom forretning og teknologi for Statens Vegvesen
  • Fremtidens kommunale IT-leverandør for Drammen og Omegn IKT
  • Hvordan skape en innovasjonprosess for en sparebank
  • «hjerte for» – en digital frivillighetsløsning
  • Ny intern informasjons- og kommunikasjonsportal for en sportskjede

Om fem uker er det på’n igjen – jeg gleder meg! (Og kurset er overtegnet allerede, så vi har et luksusproblem…)

Betraktninger fra et skråplan

De siste 12 dagene har jeg tilbrakt i en seilbåt. En venn av meg har en 43 fots Beneteau Oceanis (viktig med detaljer her) med navn Gone Walkabout. Han trengte mannskap, i første omgang for 4 dager, men det er litt vanskelig med vind og planlegging og, vel, det endte opp med 12. Jeg har nytt hvert minutt.

Jeg mønstret på i Aren2016-07-27 09.09.40dal (som tungmatros, fant jeg ut, siden jeg ikke er lett.) Vi rotet litt opp- og nedover kysten i påvente av vind, og benyttet anledningen til et besøk på Nøgne Ø, makrellfiske og annet sosialt. Endelig stemte værmeldingen, og vi dro fra Lyngør 0600 om morgenen og passerte Skagens Rev åtte og en halv time senere, gjennomsnittsfart 8.2 knop, vind 10 sekundmeter fra vest, 1-2 meters bølgehøyde, et rev i storseilet (jeg har etterhvert skjønt at det er viktig med alle parametrene her.) Jeg var i utgangspunktet nokså nervøs for å bli sjøsyk, men fulgte skipperens råd (ikke vær sulten, ikke frys) og hadde faktisk ikke mer enn en bitteliten antydning til uggenhet tidlig om morgenen, noe som like gjerne kunne skyldes en stor kopp kaffe på bar mage.

DCIM100GOPROGOPR0880.

Til rors mellom Lyngør og Skagen. Må si at det føltes betraktelig mer dramatisk enn det ser ut som her…

Så dermed hadde jeg gjennomført min første havseilas. Jeg sto til rors over halvparten av veien, og syntes det var fantastisk morsomt – nesten som å kjøre slalom, der man rir over bølgene omtrent som man kjører over en kul i slalombakken. Det tok en liten time før jeg helt fikk til å styre presist – man må lære seg å finne et fast punkt i horisonten, og deretter lære seg hvor mye dreining i horisonten en liten kursomlegging på kartplotteren tilsvarer. Dessuten må man venne seg til hvordan båten reagerer og møte bevegelsene med roret, men der fant jeg faktisk ut at det ikke var så annerledes fra å kjøre min lille 16.5 fots kalesjebåt i store bølger. Vi opplevde heldigvis ikke noen broach (båten krenger opp mot vinden og roret mister taket), men bølgene slår en ut av kurs hele tiden og krever konstant oppfølging.

Ruten videre gikk fra Skagen til Læsø til Marstrand til Fiskebäckkil til Smögen, der jeg mønstret av. Vind opptil 15 m/s og bølgehøyder av og til på 2 meter, rikelig anledning til å finne ut at man trenger Gore-tex og fottøy som holder vann. Og få bekreftet at jeg ikke lenger trenger bekymre meg for sjøsyke.

Underveis har jeg gjort meg visse refleksjoner om båtliv generelt og seilbåtlivet spesielt – dette med gjestehavner og alt det der er nytt for meg, og ganske fascinerende. Her er noen observasjoner:

Motor eller seil – et spørsmål om kultur og kroppsform
Med fare for å bli nokså upopulær: Det er forskjell på motor- og seilfolk, og forskjellen er litt som forskjellen mellom øst og vest i Oslo, uten at jeg skal trekke den for langt. Motorfolket har betydelig høyere gjennomsnittlig BMI, for eksempel. En årsak er nok mindre hva man spiser og mer at seiling innebærer fysisk aktivitet hele tiden. Man bruker muskler og energi til å holde balansen, holde seg fast, og hele tiden jobbe med roret for å møte bølgene. Etter 10 timer til Skagen var jeg ganske mør i armene. Motorbåter derimot (i hvert fall hvis de passerer 40 fot, noe de gjerne gjør hvis du skal over åpent hav) er mer som å kjøre buss – ikke bare bruker man mye kortere tid over (og dermed ligger lenger i en kaloririk havn), men de er mye støere enn seilbåter. Dessuten går motorbåter gjerne ikke over åpent hav før været er fint, mens seilerne trenger vind for å flytte på seg.

Kulturmessig er det også endel forskjell – det er noe med støynivå og hvor mye plass man tar i havnen. Vi så en svenske med blekede tenner og en anabol Princess 56 oppfylle absolutt alle stereotypiene ved å presse seg inn i havnen i Marstrand, dytte båter til side – og deretter presse inn 38-foteren til kompisen som kom etter. Samme mann traff vi i en trang kanal syd for Marstrand, der han på død og liv skulle kjøre forbi fire båter og holdt på å skape kollisjon. På den annen side møtte vi et meget hyggelig ektepar med en nydelig eldre 46-fots trebåt (tenk blankpolert mahognidekk, gjort av eieren selv) fra Stavanger. Min arbeidshypotese er derfor (basert på meget få observasjoner) at folk med tremotorbåt er mest hyggelige, fulgt av de med blått skrog og deretter de med hvitt skrog. Men her kreves det, som i så mange andre situasjoner, betydelig mer forskning.

Tenke, tenke, tenke
Seiling er intellektuelt arbeid, har jeg merket, det er hele tiden vinkler og justeringer og forståelse av hva hver enkelt tau og wire gjør. Som rormann må man passe på hele tiden, men man er ikke passiv som mannskap heller, særlig ikke innaskjærs. Det skal holdes utkikk (siden forseilet sperrer for halvparten av utsikten forut), det skal trimmes seil og mast, det skal leses kart og man må følge med på ekkoloddet, særlig i Danmark. Gitt vinkelen på båten og bølger hit og dit blir mat- og toalettekspedisjoner under dekk en akrobatisk øvelse som krever planlegging, basal forståelse for hydrodynamikk, og evne til å huske hvor håndtakene er.

Når man skal legge til, blir det enda mer komplisert – seilbåter er lange og svinger tregt, og hvis det blåser hjelper baugpropellen bare litt. Trikset er å ta det rolig og ha masse fendere. Det hjelper at de fleste båtfolk øyeblikkelig stiller opp og tar i mot tamper og legger fendere når man kommer inn – særlig hvis det er deres egen båt man legger til ved.

Smått vs stort
Seilbåter kommer i alle størrelser – og jeg kunne ikke unngå å legge merke til at jo eldre, mindre og mer sliten båten var, desto morsommere (i alle fall om kvelden) ser det ut til at deltakerne har det. Introduksjon til seiling kan skje på mange måter, men den hyggeligste ser ut til å være en gjeng ungdommer med en gammel turseiler og et avslappet forhold til båtpuss og oppvask.

De middelsstore båtene (34-40 fot) er typisk brukt av eldre ektepar som tar lange seilferier langs land med forsiktig seilføring. Når de skal legge til, er det far som styrer og mor som står foran med fortøyningen, en arbeidsfordeling som ikke er logisk, gitt at det rent fysisk er mye mer krevende å hoppe i land med tampen. Men tradisjon er tradisjon, må vite.

Kommer man opp i over 40 fot, går snittalderen nedover igjen, man finner enten erfarne ektepar eller, som skipper’n på den båten jeg var på, folk som tar lange ferier med varierende mannskap. Mange har lang seilerfaring over åpent hav, og diskusjonene går på kurs, sekundmeter og teknologi (og det er deilig mye teknologi).

Tid og sted
Seilopplevelsen er svært sammenlignbar med kanalbåtferie. I en kanalbåt (i hvert fall en engelsk narrowboat) har man en fart av fire miles i timen. Det tar et kvarter å komme seg gjennom en sluse (14 minutter hvis man stresser, 16 hvis man sløver litt.) Etterhvert stopper tiden opp, man glemmer å ta på seg klokke og sokker, og havner og kurser glir litt over i hverandre. Prioriteringer endres, og det blir svært viktig at seilene er skikkelig trimmet, alt tauverk kveilet opp, og fenderne tatt inn 30 sekunder etter at man har forlatt bryggen – akkurat som jeg ble nærmest manisk opptatt av ikke å komme borti sluseveggene da jeg kjørte kanalbåt i Oxford.

Rydde og rydde og rydde og kveile
Det er trangt i en seilbåt, selv om den er på 43 fot, og det er trangt både oppe og nede. Dermed må det hele tiden ryddes, og ting må stues vekk på faste plasser slik at de ikke blir ødelagt eller er i veien når verden begynner å gå litt sidelengs. Ta en kikk på kjøkkenet hjemme, og forestill deg hva som ville skjedd om du kjapt vippet det 15 grader til hver side. Tenk så over hva du ville måtte gjøre for at alt skulle være som før etter en slik manøver. Derfor er det forståelig at et kjøleskap i en båt ikke er et skap, men en boks (som en gammeldags fryser) – da ligger ting tett og danser ikke rundt i bølgene.

På den annen side er det fort gjort å rydde opp. Å vaske badet, for eksempel, er et spørsmål om en sprayboks med vaskemiddel, litt gnikking og en kjapp nedspyling med dusjen. Det tar 2 minutter og får en til å lure på hvorfor i all verden vi har baderom med fliser i land.

Kløning og fomling og alt det der
Båtlivet tilbyr uante muligheter for å dumme seg ut (særlig når det skal legges til.) Hvis du bor ved kysten og kjeder deg, finn deg en uterestaurant med utsikt til en gjestehavn, ta en halvliter og betrakt sirkuset, særlig hvis det blåser. Nok sagt, erfaring hjelper, men jeg tror det hjelper enda mer å gå inn med innstillingen om at alle andre har gjort alle de samme feilene. Det samme gjelder grunnstøting – det finnes etter sigende to slags båtfolk: De som har gått på grunn, og de som kommer til å gjøre det.

Seilbåt?
Jeg har begynt å tenke på å kjøpe seilbåt, men det er typisk meg: Jeg blir lett entusiastisk når jeg er med på noe nytt. Men man får mye for pengene. Skal man ha en motorbåt på 40 fot med alle bekvemmeligheter ligger prisen på i hvert fall 1-1.5 millioner brukt. For en seilbåt i samme størrelse og komfortklasse betaler man 0,5-1 million, og har mye lavere driftsutgifter (men, det er klart, ikke samme hastighet). Men det er ikke nødvendig å gå så høyt – det er fullt mulig å kjøpe seg en OK, litt gammel båt for turseiling for under 100 000, gitt at man tar det med ro og er innstilt på noe som føles litt som teltferie. Fordelen er dessuten at man ikke trenger å bekymre seg så mye for å gjøre bommerter (og de kommer, vær trygg.)

Men nå er det tilbake til hverdagen. Hvis bare noen kunne holde det forbaskete hjemmekontoret stille en stund…

Etterutdanning er den nye oljen

Nok en kronikk i Aftenposten med Silvija Seres. Også gjengitt i BI Business Review.

Etterutdanning er den nye oljen

Silvija Seres og Espen Andersen

«Det store kunnskapsgapet» beskrives som en av de største samfunnskonsekvensene ved de raske teknologidrevne endringene vi er i. I dag har vi ikke et utdanningssystem som kan lukke det. For hvordan lager man et pensum for det ukjente?

Og hvordan tester man for det utdaterte? Datateknologien skaper en overflod av gode og billige tjenester og produkter.

Samtidig skaper den profesjonelle flyktninger gjennom automatisert produksjon og friksjonsfri informasjonsdistribusjon.

Kan være både voksen og lovende

Digitalt fordrevne fagpersoner – og det er mange av dem – møter stor likegyldighet fra samfunnet og arbeidsgivere.

Mens vi er enige om at noe må gjøres med ungdom som forlater skolen, sees deres voksne motparter som en tapt sak, med en fremtid med AFP, NAV eller «liksomjobber». Vi har glemt at man kan være både voksen og lovende.

Dette er ikke bærekraftig. Vi kan ikke fortsette å smile og klappe for teknologientusiaster som overbeviser om at «alle over 35 år er utdaterte» og snakker om Don Tapscotts «digitale innfødte» som den ubestridte kilde til fremgang.

Med stadig bedre helse og forventet levealder, skal mange av oss helst jobbe til vi er godt over 75. En vanlig høyere utdanning ender gjerne ved 25 års alder, og da blir arbeidslivets matematiske midtpunkt 50 år – gått ut på dato – ifølge dagens holdninger. Har vi råd til å kaste bort halvparten av folks yrkesliv ut fra en oppfatning at man ikke kan lære noe i moden alder?

Flere arbeidstagere må forbli relevante

Rekrutteringsvaner gjør saken verre. Det er et press mot å ansette og forfremme stadig yngre (men, faglig befestede) helter. Satt på spissen er drømmeprofilen til den nye topplederen en 30-åring med 20 års relevant erfaring og gjerne en doktorgrad.

Det er ikke mange av dem – og de som finnes, blir også snart irrelevante. Vi må gjerne streve for å tiltrekke slike stjerner, men vi må også sørge for at andre arbeidstagere forblir relevante og attraktive.

Heldigvis finnes det muligheter nettopp i denne nye digitale splitten. Mens robotene og kunstig intelligens overtar mange jobber, kan de også skape ny effektivitet og overskudd i samfunnet som kan brukes til etterutdanning.

En tillitserklæring

Tanken om etterutdanning er selvfølgelig ikke ny. Den er minst like gammel som fagbevegelsen.

Men disse endringstider krever at den utføres mer motivert og mer konsentrert enn før.

I dag er etterutdanning en slags bonus for dem med initiativ, en mulighet til egenutvikling uten sterke koblinger til jobbincentiver.

Det er slik fordi vi i altfor stor grad vurderer, ansetter og forfremmer basert på tidligere skolering og erfaring, heller enn tilpasningsdyktighet og læringsvilje.

Kurs i arbeidslivet oppleves av altfor mange som en ferie- eller straffekoloni. De bør sees på som en tillitserklæring og et underforstått løfte om stadig relevans.

Det er også utfordringer med utdanningenes form.

Læringskrav og metode er i altfor stor grad statiske og silobaserte – vi former utdanning for fremtiden ved å se i bakspeilet.

Richard Riley, USAs utdanningsminister under Bill Clinton, sa at «utdanning må forberede unge for jobber som i dag ikke finnes, med teknologier som ennå ikke er blitt oppdaget, for å løse problemer vi ennå ikke er klar over».

Instrumentelle evner er minst like viktige som konkrete fag.

Pensum for det ukjente

Vi må lære å lære, håndtere kompleks og tvetydig informasjon, kreativ problemløsing, kritisk tenkning, etisk refleksjon og samarbeid på tvers av kulturer og fagområder.

Et pensum for det ukjente må videreutvikles i tre dimensjoner: Innhold, tilrettelegging, og evaluering.

Det skapes nok spennende og nytt innhold både på våre egne gode høyskoler, universiteter og internasjonalt, der mange av verdens beste læringsinstitusjoner åpner store kurs som såkalte MOOCs (Massive Open Online Courses).

Det finnes gode nye digitale verktøy for å rigge til en individuell tilrettelegging, med mekanismer for dynamisk utvikling basert på læringsevne og interesse, slik som Udacity, Coursera, Google’s Apps for Education og et utall spennende oppstartselskaper, også norske.

Opplæringens akilleshæl

Andre relevante trender innen tilrettelegging er mobil undervisning, bruken av big data, «hvor som helst og når som helst»-læring, nye kommunikasjonsverktøy mellom lærere, elever og diverse foresatte (for eksempel sjefer) og mange nye kreativitetsverktøy på tvers av alle medier.

Datamaskiner, skyen og internett tilbyr en svært effektiv og ny infrastruktur, innhold og lim mellom alle parter. Det finnes også spennende forskning rundt effektiv pedagogikk og didaktikk relatert til digitalisert læring.

Evaluering er den digitale opplæringens akilleshæl. Personvern er godt håndtert, men det er lett å omgå identifikasjonskrav.

Skal en utdanning være attraktiv, må den kunne verifiseres, så man kan knytte incentiver til den.

Det finnes spennende nye metoder og verktøy (også fra norske selskap) for å løse dette også – basert på automatisert eller manuell testing av resultater av utdanningen, for eksempel automatisk analyse av programkode eller prosjektarbeid.

Tiden er inne for å satse

Så må vi gjøre det lett å gjøre det rette, altså sørge for at det skapes en ny og entusiastisk kultur rundt slik etterutdanning. Dette gjør vi gjennom de rette incentivene, både fra det offentlige (for eksempel kunnskapspolitisk, gjennom fagbevegelsen og nye utdanningsrettigheter) og selskapene som fletter etterutdanning inn i ressursstyringen sin.

Dette må også skje på tvers av fag- og industrisiloer, da det meste av innovasjon fremover kommer til å skje nettopp på slike tverrfaglige arenaer.

Ansatte må også ville dette selv, ikke på tilfeldig og sjelden basis, men som en viktig og planlagt del av sitt ukentlige og langsiktige arbeid.

Ledere og politikere sier ofte at «våre folk er vår viktigste ressurs». Tiden er inne til å satse bevisst på videreutvikling av våre viktigste ressurser. Vi går fra kunnskapssamfunn til læringssamfunn – også for toppledere og politikere – og da må alle tilbake til både den digitale og fysiske skolebenken.

Om UD og terror og hvor folk er hen

Så har det skjedd igjen – denne gangen i Nice, med en lastebil som våpen og tilfeldig forbipasserende som ofre. Jeg er i Nice i alle fall en gang i året, kjenner folk som både er der akkurat nå og folk som har leiligheter i nærheten og i alle fall i teorien kunne vært der – og man bekymrer seg jo. På TV ser man de vanlige reportasjene – hva som har skjedd, videoer fraUDI-Nice tilskuere, politikere som uttrykker sorg og fordømmelse, og Utenriksdepartementet (UD) som sier at såvidt de vet er ingen nordmenn skadet, men at man jobber med saken.

Det UD gjør er å ringe til folk som har meldt fra til dem at de kommer til å være i utlandet, noe man kan gjøre på denne websiden. Problemet med en slik side er at det er ikke mange som registrerer seg – og det er ikke helt enkelt da heller, for selv om man oppgir at man ofte oppholder seg i Nice, for eksempel, er det jo slett ikke sikkert at man er der akkurat når det gjelder. Eller kanskje man er registrert et annet sted (Italia, for eksempel), men har tatt en liten avstikker til Nice.

Det er muligens litt smakløst å bruke Nice som eksempel her, men i alle fall: Et selskap jeg setter i styret i, SmartHelp, har faktisk utviklet en løsning UD (og andre organisasjoner) kan bruke. SmartHelp, som jeg har skrevet om før, er utviklet for at man skal kunne dele sin posisjon med nødhjelpsentraler (hvis man har gått seg vill, for eksempel) eller venner/familiemedlemmer (hvis man skal møtes). Den tillater også kommunikasjon med en nødsentral (via chat) hvis man ikke kan snakke (f.eks. hvis man er døv eller gjemmer seg for noen.)

terroreksempelNå har vi imidlertid laget en ny løsning, for bedrifter og organisasjoner som ønsker kommunisere med folk som er innenfor et visst område. Vi har et stykke programvare, SmartHelp Decision Support (se skjermbildet), som gjør at man kan definere et område (en sirkel eller firkant på et kart), få øyeblikkelig beskjed om noen av ens ansatte (eller, i UDs tilfelle, norske borgere) er innenfor dette området, og kontakte dem (de får en melding om de vil dele informasjon, eller blir direkte synlige hvis de har gitt tillatelse på forhånd). Dette er skalerbart (tusenvis av brukere) og man kan sende ut spørsmål som f.eks: “Er du i sikkerhet?” med en Ja eller Nei el.l. knapp. I en krisesituasjon kan man dermed raskt filtrere ut alle de personene man ikke trenger å kontakte. Etter 22. juli 2011 brukte en bedrift jeg kjenner til, som hadde kontorer i nærheten av regjeringsbygget, mer enn to dager på å få kontaktet alle sine ansatte (ringe til dem, ferietid etc.) for å forsikre seg om at de var OK.

Et annet eksempel: Sett at du er sikkerhetsansvarlig for et stort firma, og mottar en bombetrussel som gjør at man må evakuere en bygning med flere tusen ansatte. Hvis alle ansatte har SmartHelp på sin telefon, kan man kjapt kommunisere med alle, og se på kartet hvor de er (begrenset av GPS-nøyaktighet). Man kan definere en sone utendørs som møtepunkt, be alle gå dit, og få automatisk beskjed om alle som er innen sonen. Dermed vet man svært raskt hvem man ikke vet hvor er. (Gitt god nok posisjonering ville man faktisk kunne spørre “Er bygget tomt?”, og hvis ikke, hvem er igjen og hvor er de?)

rumorsparisEller for å ta et svært aktuelt eksempel: Da det smalt i Nice i går, ville UDs sikkerhetspersonale kunne definere Nice som et område, sende melding til alle som har lastet ned appen og, sende spørsmål om de var OK, og få vite dette i løpet av minutter. Man ville også kunne varsle om ting gjennom en sikker og offisiell kanal (det blir mye rykter i slike situasjoner).

Det samme vil naturligvis fungere i Norge, for et selskap som har ansatte som er ute og reiser eller ikke jobber på faste adresser, som f.eks. byggenæringen (og det er faktisk noen store firma der ansatte bruker denne appen til å dele posisjon med hverandre dersom noe skjer.) Eller for Oslo-politiet, som kan sende meldinger til alle som er innenfor et visst område, heller enn en Twitterstrøm som går overalt.

Dette fungerer over hele verden der det er mobildekning. Da Statoil hadde et angrep mot Amenas i Algerie, lå ansatte ute i ørkenen og gjemt ulike steder på basen og kommuniserte via telefon. Med denne appen og det bakenforliggende systemet ville Statoil kunne se hvor de var og kommunisere sikkert med dem.

Personvern, sa du? Både Fredrik Øvergård (CEO) og jeg er medlemmer av Digitalt Personvern – alt i dette systemet er personvernsikret opp og ned og frem og tilbake. Og det er skalerbart.

Noen som kjenner noen i UD? Andre store bedrifter som ønsker seg noe slikt?

Her er en presentasjon du kan vise dem, og så er det bare å kontakte meg eller Fredrik:

Tesla vs. Jaguar – video på plass

For noen uker siden skrev jeg om en morsom dag på jobben, der vi lånte fine biler for å illustrere et essay jeg hadde skrevet om forskjellen mellom elbiler og vanlige biler, og om tradisjonelle bilfabrikanter som Ford og Toyota bør være redde for Tesla.

er videoen her:

Denne videoen er en av flere jeg etterhvert kommer til å lage (det finnes en engelsk variant også, ikke lagt ut ennå). Hensikten (bortsett fra å reklamere litt for BI generelt og Senter for Digitalisering spesielt) er – i alle fall for meg – å gjøre publikum generelt oppmerksom på at det å forstå teknologi er viktig, og at det må være sammenheng mellom teknologi, forretningsmodell og strategi.

Et annet poeng for meg er at disse videoene skal være lette å lage, og ikke ta for mye tid og ressurser. Audun Farbrot har skrevet om noen andre videoer vi har laget, med en tavle og et enkelt eksempel. Det at det ikke tar mer enn en liten halvtime å sette opp kamera og spille inn, gjør at jeg har tid og fotografen (Milosz, for det meste) har tid og ingen ser på dette som noen stor jobb. Ulempen er at man kan slite litt med kvaliteten – for eksempel er det et hopp i denne videoen, mest sannsynlig på grunn av vindstøy. (Og når sant skal sies, tok akkurat denne videoen en halv dag. Men vi fikk kjøre Tesla og Jaguar…)

En av grunnene til at vi kan gjøre dette, er at teknologien har utviklet seg, her også, og alt kamerautstyret er blitt så mye enklere og lettere. Vi bruker digitale kameraer på stativ, en myggmikrofon, og bærbare og batteridrevne LED-lamper hvis lyssetting er nødvendig. I videoen over, et GoPro-kamera til å filme kjøring. Relativt enkel redigering (litt mer i denne videoen enn de med tavle og tusj), og ferdig med det.

Og hva får jeg personlig ut av det? Tja, får i alle fall ridd endel kjepphester. Og spredd teknologi-budskapet: Digitalisering handler lite om teknologi, og alt om endring, forretning og å tenke kreativt om fremtiden.

Og så er det jo gøy å leke Jeremy Clarkson…