Notater fra en «teknologimiddag»

(Notater fra Aftenpostens konferanse Teknologi og fremtidens arbeidsmarked, 19. september 2016)

Program: Intro 
Anita Krohn Traaseth, adm. dir. Innovasjon Norge.

End of Competitive Advantage
Rita McGrath, Professor, forfatter og en av verdens «most influential thinkers» innen business og strategi.

Aftenposten og Opinions Teknologibarometer
Presentasjon av hovedfunn

Samtale
Hvordan rigge norsk næringsliv for endringene?
Walter Qvam, Norsk Toppindustrisenter
Trond Riiber Knutsen, Investor
Fredrik Winther, adm. dir. Oslo Business Region

Innleder fra Aftenposten: Vi har skjønt at vi ikke kan velge å bli digitale.

Anita K T:  Fra omstilling til ny særstilling

Tre bekymringer: 1) usikker på om vi forstår alvoret i norsk økonomi, 2) kunnskap om nye vekstområder – har vi nok kunnskap om det som kommer i fremtiden?, og 3) har vi nok innsikt rundt egen innovasjonskapasitet?

Økonomi:

  • 50% av eksporten (og en tredjedel av statsbudsjettet) er petroleumsorientert, vanskelig for de mindre områdene å ta igjen dette. Satser vi nok på det nye, for mye på det betstående?
  • Norges andel av verdensveksten i eksport har falt siden 1998 – inkludert olje og gass
  • Vi bruker mer enn vi tjener – inkludert olje – for første gang i 2016. Dette står i perspektivmeldingen, men den har jo ikke noen perspektiver i det hele tatt!
  • Kan ikke be det offentlige om å utlyse flere oppdrag, det har vi ikke råd til lenger.
  • Må begynne å se på helseutgiftene og klimabudsjettet som investeringsbudsjetter?

Kan vi nok om andre ting enn olje og bolig?

  • Har vi stort nok mangfold i norske investormiljøer?

Kjenner vi vår egen innovasjonskapasitet?

  • Midt på treet i henhold til EU. Men Statoil er klassifisert som lavteknologisk, mange av innovasjonsindikatorene (du er ikke kunnskapsbedrift med mindre du har en tredjedel Ph.D, noe som ganske få norske SMBer har…)
  • Mesteparten av norsk prosessindustri er eid av utlendinger, Elkem er kinesisk…
  • Må ha offentlige, private og utenlandske eiere.

Rattsø I og II har levert god analyse, men ikke gode konklusjoner:

  • Offentlig finansiert toppforskning: Ingen garanti for innovasjon i næringsliv og offentlig sektor.
  • Retningsløs støtte når vi må spisse innovasjonspolitikken.

Konklusjon: Se ut i verden, sett retning og men noe om hva ny særstilling skal være.

Se ut i verden, det foreligger en bestilling: Bærekraftsmål fra FN, videreutvikling av hundreårsmålene. 7 samfunnsutfordringer, løser vi disse kan vi selge over hele verden.

Hvis vi setter oljeprisen til $60/fat, vil vi mangle mer enn 850 milliarder i inntekt…

Vi må stille spørsmål om ledelse heller enn innovasjon.

Ikke bekymret for den intellektuelle kapitalen i Norge – det finnes mange forslag – men hvordan kan vi klare å få de som skal ta beslutningene til faktisk å ta noen valg.

Rita Gunther McGrath: The end of competitive advantage

Question: Youth employment is 4% and we have lots of money – how can we create a sense of urgency?

How has the world of strategy changed? You need to develop a pipeline of advantages… We are going from thinking about industry, and rather arena – fintech entering banking, for instance. We often miss it – because they come from other industries. Spending on clothing down, because people want iPhones more than nice clothes.

Markets becoming smaller: Subscription shaves (Dollar Shaving Club) bought for $1b, 16% of shaving cartridges.

New playbook for strategy:

  • Continuous reconfiguration: Change is normal.
  • Healthy disegangement: process of exiting a business that is slowing down without horrible things happening.
  • Deft resource allocation: Separating the resources from the person in power, get an outside perspective from somebody with no interest in the existing business. Example: Lego execs get 10% each year, resources freed up are reallocated to new projects.
  • Innovation proficiency: Get great ideas, incubate them, then accellerate them. Learn from the habitual innovators, they connect in networks and hand off to managers when the thing is developed.
  • A discovery driven leadership mindset: Honest, willing to hear bad news and change direction as new information comes in. Example: Turnaround of Ford, Alan Mulally: You’ve can’t manage a secret. All managers in, on track to lose $17b, all execs say things are fine…
  • Entrepreneurial career management: More individuality, permanent career campaigns.

Robust research findings: People are not good with assumptions, treat them as facts. And it is not the rate of failure that kills you, it’s the cost.

Advocates a platform investment strategy, where you make option investments, and make sure that the option investments do not compete with the core. Start with showing commitment, spend most of your time on the new stuff.

Discussion: Managing millenials. They don’t understand that participation is not enouhg, that it is results that count.

Aftenposten og Opinions Teknologibarometer
Presentasjon av hovedfunn, Joachim Lund, Aftenposten

Samtale
Hvordan rigge norsk næringsliv for endringene?
Walter Qvam, Norsk Toppindustrisenter
Trond Riiber Knutsen, Investor (25-30 bedrifter, innenfor disruptiv teknologi, digitale serviceinnovasjoner, og 3 bedrifter i Afrika, der jeg er født)
Fredrik Winther, adm. dir. Oslo Business Region
Anita Krohn Traaseth, Innovasjon Norge

Winther: 15-25 nye inkubatorer i Oslo og de andre byene, men de forsvinner i nyhetsbildet.
Qvam: Store firma må med, kraftsamling mot digital forretningsforståelse.
Anita: Har begynt å rigge for fremtiden. Fokus er mye mer på gründere og entreprenørskap, statusen deres har gått opp. Kan ikke la de store lokomotivene være de eneste representene for de små.
Winther: Vi mangler kompetent kapital, særlig på ny teknologi.
Knutsen: Må aktivt bryte ned endel av det gamle, det er vi ikke gode til i Norge. 99.99% av statlig formue går i incubency, må tørre å utfordre konsensus. Innovasjon Norge gjør bra, men mangler kompetent venturekapital som kan hjelpe nye selskaper ut. Bare 8% av venture i Norden går til Norge.

Norske toppledere på bunn i digitalisering

(Kronikk i Aftenposten 14.9.2016, med Ragnvald Sannes).

Norske bedrifter liker å tenke på seg selv om digitale mestere, men diskuterer lite teknologi i toppledelsen og bruker IT-pengene sine på å holde liv i gamle systemer heller enn å utvikle nye ting.

I Norge har 85 % av befolkningen koblet seg på internett via mobilen den siste måneden, ifølge Statistisk sentralbyrå, og det er i praksis mobildekning overalt.

Det handler ikke om å ha mest mulig teknologi

Vi bruker apper for å finne ut hvor bussen er og for å betale den, har digital betalingsformidling, elektronisk selvangivelse og iPad’er i skolen. Så da er vel Norge et av verdens mest digitaliserte land?

Men digitalisering handler ikke om å ha mest mulig teknologi, men om å utnytte den best mulig til å drive effektivt, øke sin konkurransekraft og utnytte nye forretningsmuligheter. Ser man på hva norske bedrifter faktisk gjør her, blir bildet straks noe helt annet – og det er grunn til bekymring.

Spørreundersøkelse ga nedslående resultater

Sammen med forskere ved MIT i Boston og Handelshögskolan i Stockholm har BIs Senter for Digitalisering gjennomført en spørreundersøkelse av IT-ledere i store, private bedrifter. Resultatene er fortsatt under analyse, men den kortfattede oppsummeringen er utvetydig og nokså nedslående for norske (og, for all del, svenske) bedrifter, særlig sammenlignet med amerikanske og asiatiske:

  • Norske (og svenske) bedrifter ligger langt etter amerikanske og asiatiske firma hva gjelder fremdrift på digitalisering.
  • Norske (og svenske, europeiske til en viss grad) toppledere diskuterer i liten grad digitalisering og overlater teknologi til IT-ledelsen.
  • Norske og svenske firmaer bruker mer av sine IT-budsjetter til å vedlikeholde gamle systemer enn til å utvikle nye løsninger.
  • De pengene man bruker på nyutvikling, er fokusert på kostnadsbesparelser heller enn å øke salg eller skape nye produkter eller forretningsområder

Bedrifter har manglende selvinnsikt

Vi har også gjennomført uformelle undersøkelser av hvordan de norske bedriftene bedømmer sin egen innsats – og da tror de fleste at de ligger svært langt fremme på digitalisering, både hva gjelder teknologianskaffelser og evne til å ta disse i bruk.

Digitalisering er transformasjonen fra at IT er et støtteverktøy i virksomheten til at det er en del av dens DNA. Det betyr at forretningsmodell, organisasjon og prosesser er designet for å utnytte dagens og morgendagens teknologi.

Norske bedrifter er altså i en ganske skummel situasjon – man tror man er fremragende, men ligger i virkeligheten etter. Og bare så det er sagt: Bedriftene er sammenlignbare på tvers av land – den gamle unnskyldningen om Norges spesielle, råvarebaserte næringsstruktur holder ganske enkelt ikke lenger.

Men hvorfor er det slik?

Det er vanskelig å forstå hvorfor vi ligger så langt etter – og dette vil kreve mer analyse – men tre muligheter er: kostnadsfokus, ledelseskultur, og manglende gjennomføringsevne.

Kostnadsfokus vises ved at norske bedrifter ser det høye norske kostnadsnivået som den fremste trusselen mot bedriften. Norske (og svenske) IT-ledere er ensidig opptatt av å kutte kostnader mens amerikanske og asiatiske IT-ledere har et mye bredere fokus som også omfatter digital konkurranse, nye forretningsmodeller og kanalintegrasjon.

Vi bruker IT først og fremst til å gjøre det man allerede gjør raskere og billigere, fremfor å bli en kilde til nye tjenester eller nye forretningsområder.

Norwegian-eksempelet

Forskjellen kan illustreres ved flyselskapet Norwegian, som først brukte IT til å spare penger ved å legge salg på Internett og få folk til å skrive ut boardingpassene sine selv.

Dette sparte selskapet mye på, og de fleste norske bedrifter ville gitt seg der – men Norwegian gikk videre. Selskapet økte først salget ved å gi kundene en lavpriskalender, deretter startet de Bank Norwegian (nye forretningsområder) som i dag er verdt like mye som flyselskapet. De fleste norske bedrifter kommer aldri til steg to og tre i denne utviklingen.

Ledere koketterer med manglende teknologikunnskaper

Ledelseskultur gir seg utslag i at det i norske leder- og styrerom fremdeles er tillatt å kokettere med sine manglende teknologikunnskaper. Norske (og svenske) ledergrupper bruker vesentlig mindre tid på å diskutere digitalisering enn sine kolleger i Amerika og Asia (10-15% mot 35-40%).

Kun et fåtall norske IT-sjefer er medlem av toppledergruppen og møter der bare når man skal behandle IT-budsjettet og nye prosjekter. Samtidig er mange norske IT-sjefer heller ikke i stand til å kommunisere med toppledelsen, og oppfatter seg mer som IT-avdelingens representant inn i ledelsen enn ledelsens agent inn i teknologifunksjonen.

Enhver bedrift bør spørre seg om man har riktig styre, ledergruppe og IT-ledelse for å lede virksomheten gjennom en digitaliseringsprosess.

Ruter vs. Flexus

Gjennomføringsevne handler om at man ikke klarer å få med seg at IT ikke lenger handler om klart definerte kjempeprosjekter med lang horisont, men å ta i bruk eksisterende teknologi som fungerer, og deretter bygge den fort ut etter hvert som man forstår hva kundene liker og teknologien kan gjøre. Et eksempel er Ruter billett vs. Flexus.

Skal man utvikle digitale ferdigheter må man vekk fra et ensidig kostnadsfokus, etablere en god ledelseskultur for å diskutere digitalisering, samt tørre å gjennomføre mer radikale endringer.

Mange norske bedrifter er svært gode på inkrementell forretningsutvikling, men sliter med mer radikal innovasjon. Dersom man ikke tar grep vil dine medarbeidere går på jobb i morgen og gjøre det slik de gjorde i går.

Digitale ferdigheter = Forretnings- og teknologiforståelse x Vilje og evne til transformasjon

Teknologi kan ikke overlates til teknologene

Norge har absolutt eksempler på bedrifter med erfaring, innstilling og kunnskaper til å gjøre det godt i en digital konkurranseverden. Men den jevne norske bedrift – og særlig den jevne norske bedriftsleder – trenger å våkne og forstå at teknologi er et topplederansvar, at man ikke kan analysere seg til digital konkurransekraft, og at man i alle fall ikke kan overlate teknologi til teknologene.

Skal den gjennomsnittlige norske bedrift ta igjen det tapte, må styret og ledelsen begynne å interessere seg for teknologi, gjennomføre noen raske og ambisiøse prosjekter som de kan lære av – og hvis de ikke vil det, snarest trå til side slik at digitalt innfødte ledere får en sjanse før det er for sent.

Dette betyr at man anser teknologi som noe som skal brukes for å gjøre eksisterende aktiviteter mer effektive – og Norges økonomi bedre. Det handler om et effektivt samspill mellom ledergruppe, styre og IT-funksjonen!

Facebook og Aftenposten og verden forøvrig

ap-facebookEn ukes tid før Aftenposten gjorde sitt Facebook-stunt, fikk jeg en telefon fra en Aftenposten-journalist. Han lurte på hva jeg syntes om Facebooks policy for aviser. Det er nemlig slik at Aftenposten, i et forsøk på å presse gjennomsnittsleserens alder under 60, bruker Facebook ganske aktivt. Det får de annonseinntekter på, men Facebook tar en ganske stor del av dem (jeg mener å huske 40%). Gitt at Facebook ikke gjør selve innholdsproduksjonen, er dette rimelig?

Og jeg svarte at når jeg skriver en kronikk i Aftenposten (noe jeg har gjort endel ganger) – hvor stor andel av annonseinntektene på den kronikken tar Aftenposten?

Da ble det stille i den andre enden av telefonen, gitt.

Aftenposten tar 100%, naturligvis. Kronikker i Aftenposten (og, for all del, i nesten alle andre aviser og tidskrifter også) honoreres ikke, det har de ikke gjort siden Knut Olav Åmås ble debattredaktør for endel år siden. Det Aftenposten tilbyr, er å gjøre dine skriverier tilgjengelig for et større publikum enn du ville klart selv.

Som Facebook gjør for Aftenposten, med andre ord.

Livet som innholdsprodusent uten kontroll

For noen år siden veiledet jeg en masteroppgave om musikeres inntekter. Vi fant at musikernes gjennomsnittsinntekt (justert for inflasjon) hadde gått opp 68% fra 1999 til 2009. Hva man tjente penger på hadde imidlertid endret seg stort – platesalget var halvert, i stedet tjente musikerne penger på konserter, T-skjortesalg og spilling i radio og andre lisensbelagte kanaler.

Det som skjer innen journalistikken i dag, er det som skjedde for musikerne i forrige tiår. Det blir vanskeligere å være en alminnelig god journalist – skal man tjene penger, må man i tillegg til selve innholdsproduksjonen også ha kunnskaper og interesse for kontekst – hvordan mottakeren opplever det materialet man lager. Hvis man ser hvor journalister havner, er det i stadig større grad innen kommunikasjonsrådgivning, innholdsmarkedsføring, og ulike former for multimedieproduksjon. En verden i teknisk endring fører ofte til at det som før var bundet sammen (avisredaksjoner, for eksempel) blir fragmentert (journalister med egen merkevare).

Med andre ord, Aftenposten smaker nå på livet som innholdsprodusent uten kontroll over distribusjonskanalen. Jeg synes de begynner bra – og kanskje at det er litt ironisk at Aftenpostens forside har størst verdi som illustrasjon for diverse innlegg på blogger og sosiale medier.

Når alt kommer til alt, er Aftenposten og Facebook i samme bransje. Og heller ikke her kan man forlange at norske regler gjelder over hele verden.

Så kan vi heller ta ytringsfrihetsdiskusjonen en annen gang.

….

Her er noen lenker til diverse artikler og blogginnlegg i samme retning som mitt:

Dagens logistikkgåte

Dette er et bilde fra Nydalen T-banestasjon, som nettopp er blitt pusset opp. Som synes er det tre rulletrapper her – to av dem går opp, og en av dem går ned.

img_1935
Og her er gåten: Gitt at det gjennom en dag, stort sett, er like mange passasjerer som går på og av T-banen på enhver stasjon – hvorfor er det slik at man (ikke bare i Nydalen, men i mange T-banestasjoner rundt omkring i verden) har flere rulletrapper som går opp enn ned?

Svaret vil bli skrevet lenger ned på denne siden etterhvert  ligger i kommentarene under – mye kreativ tenking her…

Kunst og penger og sånn…

(Notater fra Civitas frokostmøte om kunst og kommersialisering: Fra kunst til industri, fra idé til BNP.)

Det er et eller annet rart med oss nordmenn – vi har for oss at det skal være balanse i ting: Som Bjørnson sa: «Hver gledesstund du fikk på jord, betales må med sorg.» Kunstnere (og forskere) fungerer best når de er fattige, det holder dessuten kultur- og utdannelsesbudsjettene nede og man slipper prominente kultur- og kunnskapmennesker med legitimitet utover sine egne kretser. (En parallel er forestillingen om at lærere som kan matematikk er umenneskelige puggemonstre, men den lar vi ligge denne gangen…)

Jeg har forsøkt å bruke Jo Nesbø som moteksempel: Mannen er en av Norges mest kjente krimforfatter, har bakgrunn som svært vellykket musiker (Rhumba med Gunn, for eksempel), var nesten på landslaget i fotball, og er siviløkonom med en vellykket karriere i DnB, der han var med og bygget opp valutatradingavdelingen. Svaret er som regel «Vel, men han har det sikkert ikke bra hjemme.»

Jeg synes det er på tide at vi gir slipp på denne svært provinsielle holdningen. For å si det med Sophie Tucker: «Jeg har vært rik, jeg har vært fattig. Rik er bedre.» Når det er sagt, er det ikke sikkert at det er en sterk sammenheng mellom kunstnerisk kvalitet og kommersiell suksess – men helt uten sammenheng er det ikke (trass i Da Vinci-koden.)

panelet_300816_web-1-768x262

Nuvel, over til notatene… Lokalet er stappfullt, som vanlig.

Kai Remlov startet med å lese fra en av Knausgårds bøker (a propos forestillingen Knausgård), og fortelle om bakgrunnen til forestillingen. Kunst er ideskaping, dette bør Civita interessere seg for, for dette er til syvende og sist politikk. Der man gir plass til produksjon av kunst, handler det først og fremst om nasjonens moral -man skal ha kunstnere, slik man en gang skulle ha kirker. Men skal det bli kunst må noen vie sine liv til det, og de må få de ressurser de trenger. Svært mye av det kunstnere gjør, er mislykket – for at noe skal lykkes, må svært mye mislykkes. Den mannen som har betydd mest for BNP, er Edvard Munch. Mange subsidiemillioner kan forsvares fordi den ene mannen ble industri.

Ingrid Røynesdal, Oslo-filharmonien: Kunst som middel til å øke BNP. I Norge har det vært mye fokus på kunst for kunstens skyld, ikke på resultatet. Oslo-Filharmonien har 108 musikere, de har 10000 øvingstimer før de begynner. Matchmaking med Norsk Hydro på 90-tallet, Hydro trengte å komme ut, men bra for Norsk Hydro også, skapte arenaer for å komme i posisjon internasjonalt. Kunsten kan være et middel til økonomisk utvikling. Var i Japan for to år siden, sponset av Toshiba, det gjorde de ikke for å være hyggelige, men fordi det bidro til BNP (i Japan, i alle fall.) Rekordår i turistnæringen i år, kronekurs og natur, men kulturtilbud er svært viktig. Kulturlivet skaper det turistene vil ha, og kan være en identitetsmarkør. Rent konkret: Hvorfor synliggjør vi ikke kunsten i mye større grad enn vi nå gjør – rundt 25% av de som kommer, er «kulturturister». Vi er en kulturnasjon, vi synliggjør det bare ikke.

Fredrik Winther, Oslo Business Region: Jobber med aktiviteter overfor entreprenørskapsområdet i Oslo, men også med synlighet av Oslo, og med å kunne Oslo. Hovedpoeng: Kvalitet og omfang av kulturlivet i Oslo er ekstremt underkommunisert utenfor landets grenser. Analyse Oslo-State of the City viser f.eks. at Oslo har 4-5000 live-konserter i året, dobbelt så mange som Stockholm og København, men det vet ikke turistene, scorer lavere enn andre, så lavt som byer i Afrika jeg aldri har hørt om. Vi må lukke gapet mellom realitet og persepsjon. Byer og land kjemper om å tiltrekke seg talenter, Norge skal konkurrere internasjonalt, viktig for Telenor og BNP at kulturlivet blomstrer. Når fokus i norsk profilering har vært på råvarer og natur, så er det neste anti-kultur, må synliggjøre at her er det attraktivt å være forsker og ekspert og kreativ. Men vi har jo helt blanke ark her, og det er kanskje en fordel.

Bjørn Gabrielsen, DN: Jeg redigerer På Nattbordet, og bruker jobben min til å snakke om Jo Nesbø. Reaksjonen når jeg sier hva jeg gjør, er at det ikke hadde gått «i mitt land» – alle forakter sine næringslivsfolk, men jeg har funnet at det ikke er noen sammenheng mellom hvor rike folk er og hva de leser. Norsk litteratur slår an, Knausgård har ansvaret, men vi må jo erkjenne at det dreier seg om små litterære miljøer. Man ser av og til litt rare kunstnerisk synliggjøring: «Welcome to Norway, the land of The Scream.» Ingen direkte sammenheng mellom at man er kultivert og blir en god næringslivssleder, men man kan jo anta at totalt fravær av lesing vil ha en negativ effekt.

Jo Nesbø: Overrasket over at det er så mange kulturturister – er det kunst eller bare den norske kulturen? Reiser mye rundt og snakker om litteratur – i Norge har vi det ekstremt bra på litteraturfeltet. I Norge har vi 150 heltidsforfattere, endel av dem er kraftig subidiert. I Frankrike er det 200, de har 70 millioner innbyggere. I Italia var forleggerforeningen forundret over at jeg kunne leve av å skrive. Norge har et stort hjemmemarked og har dyre bøker. Noen sier vi subsidierer for mye i Norge, men alle land ønsker denne situasjonen. Til dette med å selge Norge som kulturnasjon – det tror jeg er svært vanskelig. Var i Australia, da jeg var økonom, skrev om eksport, det er vanskelig. Du har ikke 15 minutter, du har 15 sekunder og da må du tenke hva du skal si. Australia sier «kenguru, kenguru, kenguru.»

Får vi bedre forfattere av å subsidiere?
Jo Nesbø: Ja. Er det verdt prisen? Vet ikke. Men det er som med fotballspillere, får de tid til å trene, så blir de bedre.
Ingrid Røynesdal: Norsk litteratur blomstrer pga. av langvarig satsing.

Noen av spørsmålene:

  • hvordan kommunisere norsk kulturliv slik av Oslo går oppover på rangeringene?
  • hvordan vil teknologiutviklingen prege kulturlivet og de norske kulturprisene
  • er det nødvendig å subisidere all kunst, vil ikke vinnerne kommer frem likevel
  • hva kan vi lære av utlendinger – f.eks. Danmark
  • hvordan skal vi gjøre det lettere å donere penger til kunst (ref Christian Ringnes og skulpturparken?)
  • norsk folkesjel og kommersialisering av kunst?
  • Innovasjon Norge har startet et prosjekt for å øke norsk turisme – inviterer kulturlivet inn: 35% som kommer hit for naturen, vil også ha kultur
  • Oktober (har jobbet med Knausgård): Det starter alltid med kvaliteten på verket. Det hjelper med kjente forfattere, de drar frem andre: Gaarder fikk fra Petterson, som fikk fram Knausgård.
  • Hvorfor er ikke museene oppe til kl. 23?

Jo Nesbø: I Norge får folk lov til å skrive mange bøker før de treffer, det skjer ikke i utlandet.