Hvorfor NRK ikke burde bygget DAB-nettet

Posted on by
1

DAB – og særlig Norges egne versjon, DAB+ – tegner til å bli nok en nasjonal skandale. Folk forlater NRK, kjente kommentatorer råder folk til å hoppe over DAB og bruke Internett, og noen har begynt å snakke om gransking.

Denne har vært varslet lenge – alle som kan noe om teknologi, har påpekt at DAB er håpløst gammeldags, dyrt både å bygge og fordi man må bytte ut vanlige radioer, og ikke gir i nærheten av den kapasiteten mobilnettet kommer til å ha i løpet av ganske få år (eller, for så vidt, har allerede.)

Men det er helt andre grunner til at NRK ikke burde gitt seg i kast med DAB – og de har å gjøre med teknologistrategi – eller, rettere sagt, teknologiarkitekturkonkurranse. En gang i tiden var det svært fornuftig at NRK bygget ut og drev et kommunikasjonsnett. Nå er det ikke det lenger – og årsaken ligger i teknologiutvikling, som følger et kjent spor (i hvert fall kjent for de fleste som jobber med teknologi, om enn ikke NRKs teknologer.)

Proprietært eller åpent
Teknologiarkitekturer kommer i mange former, men den viktige forskjellen i dette tilfelle er om den er proprietær eller åpen. I en proprietær standard er teknologien utviklet og styrt av en enkelt aktør – som f.eks. NRK og radio/TV-nettet (i alle fall i begynnelsen), Apple med sin lukkede modell, Tesla med sine proprietære ladestasjoner. I en åpen – eller modulær – arkitektur kan man bytte ut komponenter, og sette sammen komponenter fra mange ulike leverandører. Internett, bensinbiler, IBM-kompatible PCer (noen som husker det uttrykket), Unix og Android er eksempler på åpne teknologier.

I en tidlig fase, der teknologien er svak, er det gjerne slik at en aktør må ta kontroll over alle deler av den for å få nok ytelse, funksjonalitet, eller et tydelig nok brukseksempel (use case). NRK bygget ut og drev radio- og TV-nettet fordi det var ingenting annet der, og fordi de var den mest avanserte brukeren, hadde ressursene, og kunne spesifisere teknologien. I lange tider var NRK forbundet med hardware – Tryvannstårnet, for eksempel, var symbolet for NRK og samtidig et symbol for teknologi og fremtidsretting.

I en senere fase får teknologien (i dette tilfelle radiosignaler, inkludert mobiltelefoner) mer kapasitet, og dermed kan man tillate mer fleksibilitet i bruk og leveranse. Åpenhet og komponentisering koster ytelse – en standard komponent som skal kommunisere med en annen standard komponent, må «oversette» grensesnittet til en felles standard, frem og tilbake. Dette tar kapasitet, men øker muligheten til å hente deler fra mange leverandører – noe som over tid lager konkurranse og senker prisene. Over tid vil åpne systemer bli billigere, ikke minst fordi infrastrukturen – radiomaster, fiberoptiske kabler, eller (for elbiler) ladestasjoner – kan deles mellom mange brukere av ulike løsninger.

Åpne, komponentiserte løsninger vinner som regel over tid, med mindre de proprietære leverandørene kan fortsette å komme opp med ny teknologi som knytter seg til den proprietære plattformen (som Apple har gjort) eller klarer å gjøre teknologien så standardisert at folk til slutt ignorerer leveransemåten og bare bruker det som kommer (slik jeg har en mistanke om at Tesla kommer til å gjøre det med selvkjørende elbiler).

Institusjonalisering og teknologiutvikling
NRKs problem er at de har for mye penger, og for mange tradisjoner. FM-nettet begynner å bli gammeldags og krever oppdatering, men er fortsatt svært utbredt. Samtidig er det nokså opplagt at digitale, generelle nett (som mobilnettet, uansett generasjon) kan brukes til å sende radio og TV. I min Tesla liker jeg å høre på lokalradioen WBUR fra Boston, og det har jeg kunnet gjøre siden 2013. Flere av mobilselskapene tilbyr nå ubegrenset streaming av Spotify og andre musikktjenester over sine nett. De fleste radio- og TV-stasjoner – inkludert NRK – har streaming over nett, og folks lytte- og seermønster endrer seg. Jeg så etpar episoder Monsen på vanlig TV, resten (inkludert hans tidligere programmer) har jeg sett på iPaden på et tidspunkt som har passet meg. Også programskapningen er i stor grad løsrevet fra de etablerte TV-selskapene: I 2012 møtte jeg en leder i et amerikansk nettselskap (tror det var CBS) som lo av Netflix og mente at de ikke hadde en sjanse – det var nemlig de tradisjonelle nettselskapene som sto for innovasjon og kvalitet i innholdsproduksjonen. Siden har vi fått House of Cards og Top Gear heter nå The Grand Tour og produseres av Amazon.

Så hvorfor har NRK i det hele tatt startet med å bygge et eget, proprietært nett, som ikke har et fnugg av innovasjon (eller innovasjonsmuligheter) i seg, og som ikke ville blitt tatt i bruk om man ikke hadde kunnet tvinge kundene over? Svaret ligger, mener jeg, delvis i teknologiutviklingen, delvis i institusjonalisering (i Norge kjent som «jammen, hva skal vi gjøre da, da?»).

Teknologiutviklingen har ført til at det digitale og generelle har tatt over for det analoge og spesifikke. NRK ønsker å beholde den lineære kringkastingsmodellen (der de bestemmer når du skal høre på noe, om enn med flere valgmuligheter av hva du skal høre på.) Den forsvinner i et generelt nett fordi det er så lett å gå et annet sted. På DAB har NRK stor markedsandel, i alle fall hva gjelder antall kanaler. På nettet konkurrerer de med så mange fler. Slik så det ikke ut da NRK engang bestemte seg for å bygge DAB-nettet, men siden man har brukt så lang tid (delvis fordi man bruker egenspesifisert teknologi) har konkurransebildet endret seg. DAB kommer rett og slett for sent til å bli en dominant plattform – i hvert fall for alle under tretti.

Institusjonalisering er (i hvert fall for meg) at organisasjoner slutter å være et verktøy for å få gjort noe (alle organisasjoner starter slik) og i stedet blir noe som oppfattes å ha verdi i seg selv. NRK har en stor teknologisk organisasjon som har holdt orden på FM-nettet (selvfølgelig med mange underleverandører). Hvis NRK skulle gå over til kun å produsere innhold og sende det ut over Internett, vil denne organisasjonen til stor del bli overflødig. I en konkurranseutsatt bransje ville dette skjedd nokså fort og ingen hadde tenkt så mye over det (teknologer klager lite og får jobb igjen fort). Men NRK er ikke konkurranseutsatt, og dermed blir teknologiorganisasjonen værende og påtar seg et teknologiansvar for en teknologi som kundene ikke vil ha, men som man i alle fall har kontroll over. De andre radiokanalene henger med fordi de fleste radiolyttere (i hvert fall de med penger) fremdeles hører på bilradioen. De som kjører kollektivt hører på smarttelefonen sin. Når du får streaming i bilen like enkelt som på telefonen – og de billige løsningene her finnes allerede, men krever litt kabel og Bluetooth – forsvinner de også.

Hva NRK burde gjort
NRK burde ikke bygget ut DAB – det gir en forestilling om beholdte markedsandeler og sementerer en dominans av lineær innholdsproduksjon. I stedet burde organisasjonen konsentrert seg om innhold og vært en pioner – i enda større grad en den er – på å få sitt publikum over til nettet. NRKs mandat er å produsere kvalitetsinnhold på norsk – å bevare og utvikle norsk kultur i en verden stadig mer preget av fake news og realityprogrammer som skaper presidenter.

Skal man ta opp kampen med Facebook og Netflix og Youtube og Amazon, kan man ikke fortsette å ha som hovedaktivitet å produsere ting for et lukket publikum hvis gjennomsnittsalder øker med et år hvert år. TV-serien «Skam» viser at det går an å nå ut til en yngre generasjon (og de ser den på nett.) Dessverre er det slik at journalister, programledere og deres kunder politikerne gjerne vil fortsette å leke i den lekegrinden de kjenner og føler seg trygg på.

Og da blir det DAB. Inntil det ikke er noen igjen der.

Advertisements

Digitalisering i Sophia Antipolis!

Posted on by
Svar

Digitalisering_Antibes_slide

Nok en gang ønsker Ragnvald Sannes og jeg velkommen til et Executive Short Program kalt Digitalisering for vekst og innovasjon i teknologiparken Sophia Antipolis, Europas svar på Silicon Valley, like utenfor Nice i Syd-Frankrike. Hensikten er å vise frem interessante nye teknologiske muligheter og invitere til en dialog om hvordan man kan ta disse i bruk innenfor egen virksomhet.

Innholdet blir litt endret i forhold til hva vi vanligvis gjør når vi drar nedover med studenter i vårt vanlige program: Vi setter av mer tid til diskusjon mellom deltakerne, det vil si mer tid til å tenke over hva den nye teknologien betyr for din bedrift og din (eller dine kunders) situasjon og prosesser. Vi vil også forsøke å systematisk fange opp hvilke muligheter og utfordringer hver enkelt står overfor, og hjelpe til å finne frem blant muligheter og trusler.

Det er 10. gang Ragnvald og jeg arrangerer et besøk der nede sammen med Accenture Technology Labs, og tredje gang vi gjør det som et selvstendig program. Deltakerne på det første to programmene har vært svært fornøyd. En av tingene vi har lært av deltakerne er å sette av tid til diskusjoner – man lærer minst like mye av hverandre som av Ragnvald og meg – og at diskusjonene, i hvert fall mellom deltakerne, kommer til å være på norsk.

Her er noen linker til notater jeg har tatt ved tidligere besøk. Jeg ser frem denne uken, til å lære nye ting, og til å bli kjent med nye mennesker med interessante utfordringer og et ønske om å forstå hvilket potensiale som ligger, forretnings- og arbeidsmessig, i ny teknologi!

Vi sees! (Og har du spørsmål, send meg en epost.)

Et gjesp av en knyttneve

Posted on by
Svar

renset7Nasjonaltheatret: Renset (Sarah Kane)

I min ungdom var det filmen Sweet Movie man skulle se – absurd handling og masse effekter. Jeg så den selvfølgelig (snek meg inn, var litt for ung) og skjønte ikke så mye av noe som helst, men det var jo nakenhet og andre effekter.

Vel, jeg fikk omtrent like mye ut av Nationaltheatrets oppsetning av Renset. I mangel av plot pøser man på med effekter (sprøyter må settes i øyeeplet, må vite) og longører (uttværede scener jeg forbinder med det vi kalte «finsk TV-teater» engang på det glade 70-tallet. Er det virkelig nødvendig å telle til 7, 52 og 30 for å markere at noen skal «sitte inne» i 30 år? Eller at man må se på en skuespiller ta på seg en klissvåt skjorte, noe som tar så lang tid at man får tid til å tenke at jammen har de bygget opp et bra dreneringsanlegg på den scenen…

Skuespillerprestasjonene er forsåvidt solide, men det er lite å jobbe med for dem, og forbindelsen til salen, om den i det hele tatt er påtenkt, er ikke tilstede.

Men effektene er jo der, og noen av publikummerne gikk når det ble kuttet i tunger og andre kroppsdeler, så da har man vel oppnådd den virkningen man ville med det som blir lovet å være «en knyttneve av en forestilling» som til og med pynter seg med en behørig annonsert 18-årsgrense.

Resten av oss kan lese plot’et på Wikipedia – det tar kortere tid og gir omtrent like mye mening.

renset5

Etterspørsel!

Posted on by
Svar

dn-etterspDigitalisering og analyse og teknologi i vinden om dagen. Jeg ble intervjuet at Dagens Næringsliv om dataanalyse og andre digitale kurs – og det er hyggelig å kunne melde at, joda, folk vil ha det og melder seg på som bare det. Her er situasjonen så langt:

  • Møtte studentene på Informatikk: Digital Økonomi og Ledelse i går. Flink og ivrig gjeng (31 har takket ja, vi hadde opprinnelig 27 plasser) med gode spørsmål og god stemning – de kommer til å sette spor etter seg i norsk teknologiverden, det er jeg sikker på. Opptakskrav
  • Ragnvald Sannes’ og mitt kurs Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon starter 13. september, og har vært fulltegnet siden april. Gleder meg til det, alltid masse spennende mennesker med gode ideer.
  • Analytics for Strategic Management starter sin første modul 10. oktober (andre gjennomføring av kurset, her er listen over prosjekter på det første). Blir spennende å se hvordan det ser ut med påmeldinger etterhvert – så langt ser det lovende ut.
  • Det korte kurset Digitalisering for vekst og innovasjon går fra 24-27 oktober i Antibes/Sophia Antipolis. Det kommer en mer detaljert bloggpost om dette etterhvert, men det er allerede nok påmeldte til at kurset kommer til å gå – og plass til flere. Denne gangen kommer kurset (det vil si, alle diskusjoner) til å arrangeres på norsk, slik at det kan bli et sted for å dele tanker og prosjekter mellom norske bedrifter. Hjertelig velkommen til et konfidensielt, praktisk og spennende forum for digitalisering!

Innimellom skal jeg ha noen andre kurs også (for M.Sc. og MBA), være vertskap for en stor utenlandsk bedrift som besøker Norge for å forstå digitalisering og nye energikilder innen transportbransjen, og holde noen foredrag. Men det er jo morsomt, da. Og for mye etterspørsel er jo et luksusproblem, ikke sant?

Oppdragsseiling i historisk farvann

Posted on by
Svar

fullsizeoutput_324I år (som i fjor) var jeg på seiltur (denne gang fra Marstrand og nordover) med en meget erfaren seiler, heretter kalt Skipper’n. Det ble en fin tur med skikkelig seiling og mye god mat og drikke – Skipper’n er gourmet og hobbykokk og tredjemann på båten er vinbonde i Italia og nesten like matgal.

Skipper’n måtte tidlig hjem i år fordi han skulle nedover til Portugal for å seile. Så viste det seg at det var mannskapsmangel og jeg ble spurt om jeg kjapt kunne ta en uke fri og bli med. Det medførte en hel del oversittede deadlines på jobben – men hvor ofte får man sjansen til å seile en splitter ny 46-fots Dufour fra Lisboa til Marokko og tilbake? Dessuten får man møte nye mennesker – eieren av båten, for eksempel (heretter kalt Piloten, siden det er det han er) er brasilianer som snakker 5-6 språk og har en herlig humor. I tillegg er dette «ordentlig» seiling (nattseiling, sterk vind, lange distanser) som har litt andre utfordringer enn 3-4 timer hver dag langs en kyst.

Så, 580 sjømil og fire krysninger av Gibraltarstredet senere – hva har jeg lært?

Langdistanse og nattseiling er utfordrende og morsomt
Når man seiler på sommerstid langs kysten seiler man kanskje 6-8 timer om dagen, med hviledager innimellom. På lengre strekninger (vi brukte 32 timer fra Smir i Marokko til Portimao i Portugal, en avstand på ca. 190 sjømil, om jeg ikke husker helt feil) blir det mye mer viktig å holde riktig kurs og ikke minst å få opp farten (en økning av gjennomsnittsfarten fra 5 til 7 knop reduserer tiden med nesten 11 timer). Det gjør at man blir ekstremt opptatt av å justere seil og å beregne om man skal ta en litt avvikende kurs for å dra nytte av vinden eller om man skal holde direkte kurs, men med litt dårligere vind.

Selve seilopplevelsen blir nokså forskjellig basert på hvor man sitter i båten. Slik så det ut for meg der jeg satt på vakt alene og betraktet soloppgangen over spanskekysten ved sekstiden på morgenen:

For de som ikke er med og seiler og skal være nede i båten derimot, ser bildet litt annerledes ut. To av passasjerene som lå i en av akterlugarene våknet oppå hverandre, liggende på skottet (veggen), da vi holdt på som verst (og kom opp i 11 knop). Piloten, som forsøkte å sove i forkabinen, hadde denne kommentaren: «Crazy Norwegians – no reefing, on purpose! I was flying in there!» Ikke så rart, kanskje, med denne utsikten og dette lydbildet:

Ellers er det mye til felles med å være på militærøvelse: Holde seg våken, passe på, spise og sove når man kan. Det man først og fremst må passe på, forøvrig, er andre båter, særlig gjennom Gibraltarstredet, der det kan være rushtid til tider. Skikkelige containership (de største vi så, ble målt i sjømil(!) på AIS-systemet) kan gjøre 20 knop og merker ikke om de kjører på et lystfartøy. Ved nattseiling er det fremdeles en hel del små fiskefartøy som ikke har AIS-sender, og da er radar nødvendig.

Endel utstyr som virker fjollete er svært fornuftig
Seilklær og -utstyr er en motegreie og har alltid vært det, i hvert fall i deler av Oslo. Men jeg har oppdaget at man faktisk trenger de greiene der når man skal seile «på ordentlig». Her er noe jeg bare måtte kjøpe meg:

  • Seilersko. 71h-5vlz-kl-_ux395_Tradisjonelle Docksides (som kan være vanskelig å finne i norske butikker) eller mer moderne greier som ser ut som joggesko. Hensikten er ikke utseende men grep på glatte dekk – uten at man setter svarte striper. Tradisjonelle Docksides blir harde i sålen og mister dermed endel grep etter et par år, fikk jeg vite. Neoprene er fantastisk fordi man er varm selv om man er våt (akkurat som en våtdrakt) men lukter pyton etter en ukes tid. Løsningen er å legge skoene i eddikvann (eller i fryseren) for å ta knekken på bakterier, samt å kjøpe seg de derre små hvite ankelsokkene som såvidt stikker opp av skoen.
  • musto-essential-sailingSeilhansker. I hard vind er det lett å brenne seg når man skal slakke på tau. Man kan bruke arbeidshansker i lær eller kunststoff. Jeg hadde glemt mine hjemme, så jeg kjøpte meg et par seilhansker. De mangler tupp på tommel og pekefinger – og det gjør at man kan gjøre en hel del ting uten å ta av seg hanskene, som å bruke touch-skjermen på navigasjonsstasjonen eller knyte opp små knuter.
  • Gore-tex shorts. Hvis noen hadde spur31810_980-2-maint meg om hvorfor jeg skulle ha vanntett shorts (av alle ting) før denne turen ville jeg blitt svar skyldig. Imidlertid er det slik i en seilbåt at bena er i ly av vinden (og det kan være varmt i solen men med kald vind). Samtidig er det mye sjøsprøyt, i hvert fall om man seiler hardt. Når man i tillegg skal sitte vakt i timevis, er vanntett, ventilerende kortbukse helt ideelt. Den er også høyere i livet enn en vanlig kortbukse, slik at seiljakken dekker over og man ikke får vann nedover og kald vind oppover ryggen.
  • 9382636453918_1132871_black_1_jpgRedningsvest. Jepp, av og til blir det misforståelser, og man ender opp med for få redningsvester ombord, hvilket førte til at jeg måtte seile uten vest det første døgnet (og dermed holde meg i cockpit’en). Ikke en morsom situasjon (særlig ikke med ufrivillig jib klokken 0300 om morgenen), så dagen etter dro Skipper’n og jeg til nærmeste maritime butikk og kjøpte oss ordentlige redningsvester med feste for sikkerhetsline (og Piloten supplerte med automatiske lyspunkter som rett og slett er livreddende utstyr ved nattseiling langt til havs). Det koster penger, men som Skipper’n sa – det er ikke der man skal knipe inn. Kulturen rundt redningsvester er forøvrig forskjellig – vi nordmenn bruker stort sett alltid redningsvest, noe som blir sett på som litt rart andre steder…

I tillegg må man gjøre en hel del andre ting som å binde fast caps og briller og lommekniv, kle seg varmt nok (utrolig hvor kaldt det kan være bare en kilometer eller to ut på havet selv om det er 38 varmegrader på land), og holde orden på hvor allting er til enhver tid. Men det venner man seg til. (Dessuten er en powerbank og et solcellepanel fra Clas Ohlson ikke så dumt…)

Historiske og zoologiske opplevelser
Områdene vi seilte gjennom er interessante på mange måter. Vi så hundrevis av delfiner (som leker seg rundt båten, i alle fall hvis vi ikke har motoren på.) Vi så hvalblåst og en liten hval eller to. En flyvefisk dukket opp på dekk etter en natt. Og en sliten brevdue klamret seg fast i vinden en hel natt mellom Portimao og Cadiz. Den dro da solen kom opp, forhåpentligvis ikke for langt fra land.

IMG_3372

Solnedgang ved Kapp Trafalgar

Historisk sett er sydkysten av Portugal og Spania svært interessant – vi passerte Cape St. Vincent, Cape Trafalgar, Algeciras-bukten og naturligvis Gibraltar, alle steder som var viktige under Napoleonskrigen. Her sto avgjørende slag – først og fremst slaget ved Trafalgar, der Frankrike/Spania tapte 21 linjeskip og 13000 mann, og dermed alt håp om å vinne herredømme på havet. Men slaget ved St. Vincent var nesten like viktig, fordi det var der Nelson først fikk testet ut sin nye strategi med å kutte gjennom fiendens linjer. Rene historieboken å seile gjennom dette området, i hvert fall for en som er opptatt av sjøslagene på den tiden.

En annen sak er at man får en god forståelse for hvor fortvilet folk må være for å forsøke å krysse Middelhavet i en oppblåsbar båt, særlig hvis man ikke kan svømme og ikke engang har sett et hav før. På kartet kan Middelhavet se lite ut, men det er et ordentlig hav med ordentlig vind, bølger og tildels lav temperatur. Definitivt ikke noe å spøke med. Vi så ikke noen flyktninger, men flere militærskip, og det gikk ut melding på VHF om at man skulle rapportere all slags «suspicious activity» til nærmeste EU-krigsskip.

…og til slutt…
Har man, som meg, mange jern i ilden og mye press på jobben, er det av og til litt vanskelig å ta skikkelig ferie. Langtur med seilbåt, særlig med lite mannskap, har den fordelen at man rett og slett ikke har tid til å tenke på noe annet enn båten – det skal justeres og måles og styres og navigeres og diskuteres hele tiden, og når man endelig får litt fri, er det bare å legge seg til å sove. Tvungen avslapning gjennom aktivitet, med andre ord. Dessuten sitter man jo ikke mye stille – man er frem og tilbake og opp og ned som en apekatt (bokstavlig talt, hvis bølgene er høye) – og da forbrenner man jo nok kalorier og opparbeider endel form også. Anbefales!

Nå mangler jeg bare en egen seilbåt – og dit er det nok et langt stykke. Men som Vinbonden sa: «Den beste måten å ha seilbåt, er å kjenne noen som har en.» Nå har jeg alt utstyret, blir ikke sjøsyk, og kan stå til rors, trimme seil og tildels navigere. Noen som trenger mannskap?

Norsk detaljvarehandel sliter…

Posted on by
5

Jeg har vært på seiltur i en uke – som i fjor. Men skal man på seilbåt, må man ha fottøy som passer, så jeg bega meg ut på ekspedisjon forskjellige steder i Oslo. Mitt skonummer er 46, ikke særlig unormalt i Norge, så dette skulle gå greit, tenkte jeg.

Men den gang ei. I Norge er det slik at butikker tydeligvis bestiller sesongvarer en gang i året (forsøk å få kjøpt et par ski i Oslo i februar, så skal du se), og at ting deretter selger ut nesten med en gang. Lager, må vite, er noe butikker ikke liker å ha, og datasystemer som automatisk bestiller når et par selges finnes ikke.

71h-5vlz-kl-_ux395_Jeg sjekket litt forskjellig, og endte etterhvert opp med at jeg ville ha et par Sebago Docksides (de var jo moderne da jeg var ung.) Nytt er at de nå lages i Neoprene, det samme stoffet som man lager våtdrakter av. Det er varmt selv om det er vått, og fleksibelt. Og (nye) Docksides gir fantastisk grep på glatte båtdekk.

Jeg forsøkte noen billige skobutikker, en seilbåtorientert butikk (som var fantastisk gode til å ignorere sine kunder), og endte til slutt opp på en velrenommert skobutikk i Oslo sentrum, et sted som har vært Mekka for skokjøp så lenge jeg kan huske.

De hadde ikke min størrelse. Jeg forsøkte en annen modell. Nei. Forsøkte tre modeller til – hver gang måtte ekspeditrisen sjekke enkeltmodellen på kassaapparatet – og til slutt fant de en modell som kostet dobbelt så mye som den jeg ville ha. Jeg prøvde den, den passet, og jeg sa jeg skulle tenke på det. Så sjekket jeg en butikk til – heller ikke min størrelse.

Og så gikk jeg hjem og bestilte det jeg ville ha fra Zalando.no. Skoene kom to dager senere, akkurat som jeg ville ha dem. Prisen var 1195 inkludert frakt (i butikken, hvis de hadde hatt størrelsen, ville de kostet 999). Skoene passet utmerket, seilturen gikk i friskt tempo uten at jeg frøs eller skled på dekk, og ferdig med det.

Men det stopper ikke her. Min kone likte skoene, og jeg kjøpte et par (i den velrenommerte skobutikken) til henne. De var en størrelse for små. Hun har størrelse 39, på ingen måte noen merkelig størrelse i Norge, men de hadde ikke størrelsen. Hun kunne få en byttelapp, men jeg tok med kvitteringen og vi fikk pengene igjen. Zalando hadde heller ikke størrelsen hennes.

Så da gikk vi på Amazon og fant skoene der. Pris $41.19, som tilsvarer snaut 332 kroner. De ble kjøpt og sendt til Jetcarrier i New Jersey, som så sendte dem hjem til oss. SMS med pakke og frakt/fortolling etc. kom i dag – kr 279 – og dermed har skoene til min kone kostet oss omtrent akkurat kr 600. Jeg betalte altså 1195.

Halv pris, alle størrelser tilgjengelige, sendt fra USA individuelt.

Og jeg konkluderer med at norsk detaljvarehandel, med mindre de klarer å få orden på sine logistikksystemer og komme opp med en servicepakke som er bedre enn Amazon/Jetcarrier, har en nokså slitsom fremtid.