En gründer utvikler et konsept for en markedsplass for strategikonsulenter for små- og mellomstore bedrifter
En reklameaktør utvikler et konsept for å bruke overskuddskapasitet til veldedige og/eller samfunnsnyttige formål
En strømdistributør ønsker å undersøke måter å utjevne elbilers belastning på strømnettet.
En stor bank skal lage en prosess for kontinuerlig bruk av kundeinnsikt til å forenkle og forbedre søknadsprosesser.
En internasjonal serviceorganisasjon ønsker å gå over til mer datadreven beslutninger, med bruk av maskinlæring, og har kartlagt hva som skal til.
Et vaktselskap ønsker å bruke droner til ulike typer overvåkning.
Et IT-rådgivningsselskap ønsker å reorganisere seg for å fokusere mer på organisasjon.
En gruppe ønsker å utvikle teknologi som gjør det lettere å huske å få med seg ting som nøkler, briller, lommebok, etc.
En leverandør til restaurantbransjen ønsker å se om leveransen kan skje som en kontinuerlig tjeneste
En stor entreprenør ønsker å bruke “gamification” for å fremme læring fra uønskede hendelser.
En gruppe ønsker å lage en markedsplass for en spesifikk type arbeidsoppdrag.
En stor teknologibedrift må legge en strategi for å forholde seg til en disruptiv konkurrent
En gruppe har studert deling av data innen byggenæringen og foreslått en løsning som kan utvikles til en prototype
En teknologibedrift ønsker å løse vanskeligheter med å innføre en lavpris skytjeneste i et marked der man tradisjonelt har fått god betaling for ”on-premise” løsninger.
En gruppe ønsker å utvikle en teknologisk plattform for brukertesting av innovasjoner
Dette kurset er noe av det morsomste Ragnvald og jeg gjør på BI, og har gitt opphav til mange interessante – og reelle – prosjekter og noen firma. Ta kontakt om du er interessert i neste års kurs!
I disse virustider må man finne måter å slappe av på – så jeg koser meg med en kaffe og New York Times Sudoku mellom slagene. I dag har jeg testet forskjellige varianter av kameraer og annet med en gammel iMac (sent 2013) som dessverre ikke er ut til å håndtere et bra kamera særlig godt.
Noe må man jo spille inn, så her er en instruksjonsvideo i hvordan man spiller Sudoku, ved bruk av en metode (Snyder-notasjon) inspirert av den aldeles utmerkede Youtube-kanalen Cracking the Cryptic, som anbefales hvis du har endel tid å kaste bort og er sertifisert nerd. CtC har for øyeblikket 176000 abonnenter, så det er tydeligvis endel nerder der ute. Se denne videoen for et spesielt elegant eksempel på smart problemløsning.
Forøvrig er dette en demonstrasjon av en algoritme for å løse Sudoku. Det finnes mange andre, inkludert å bruke en datamaskin til «brute force» – det vil så å prøve alle versjoner. En elegant måte å gjøre dette på demonstreres i denne videoen fra Youtube-kanalen Computerphile (med 1,66 millioner abonnenter).
Så med det: Min første, og nokså sikkert siste, Sudokuvideo:
Det er mulig å holde skikkelige foredrag og konferanser over video, men det krever mye forberedelse, spisset problemstilling, og disiplin og struktur både fra konferansier, foredragsholder(e) og deltakerne.
Denne uken holdt jeg et foredrag (over video) for Utenrikstjenesten, som er medlem av Partnerforum og bruker foredragsholdere til sine «fagprater» en gang i mellom. Jeg liker ikke å holde foredrag der jeg snakker til publikum og bare det, men vil ha diskusjon og spørsmål og interaksjon, helst mellom deltakerne. Hvordan få til det med knapp tid og med et publikum som ikke kjenner meg?
Jeg valgte å gjøre tre ting: Spisse problemstillingen, lage en video med selve foredraget, og legge mye struktur på diskusjonen.
Spisset problemstilling I stedet for å holde et foredrag om «Hva er disruptive innovasjoner» eller lignende, diskuterte jeg med oppdragsgiver og endte opp med «Den digitaliserte utenrikstjenesten – disrupsjon eller tradisjon?». Jeg regnet med at dette ville trekke mer folk enn et mer tradisjonelt foredrag, og det var oppdragsgiver (entusiastisk) enig i.
Video om problemstillingen Disrupsjon er et begrep som kommer fra forretningslivet og som er nokså upresist for mange, så det kreves en utdyping av begrepet før man kan diskutere det innenfor sin egen situasjon. Etter min mening kan en videokonferanse brukes enten til diskusjon eller til presentasjon – begge deler er vanskelig, så derfor derfor laget jeg denne 23 minutters videoen som introduserer disrupsjonsbegrepet og delvis setter det inn i Utenrikstjenestens sammenheng.
Videoen er nokså personlig – jeg bruker tid på å kjøre motorsykkel og snakke om meg selv. Hensikten med dette er å etablere en relasjon med publikum og gi folk anledning til å huske den – det kommer til å bli mange videoer og mange foredrag for folk fremover, og jeg har lang erfaring for at «han med tversoveren» er en grei referanse – så dette er «den videoen med varemopeden foran UD.» Denne videoen signaliserer nokså klart at det er diskusjon som skal foregå på møtet, så folk er forberedt på det når de kommer.
Strukturert møtegjennomføring Jeg valgte å kjøre et svært strukturert opplegg gjennom møtet. Møtet varte i 90 minutter med ca. 30 deltakere over Zoom (Utenrikstjenesten kan ikke selv kjøre Zoom, men kan delta på møter med produktet, så vi kjørte på min lisens). Jeg førsøkte å kjøre mesteparten i Gallery View, og ba deltakerne om det samme ved å ha et skjermbilde med noen instruksjoner ved oppstart.
Som synes var det endel deltakere som ikke slo på videokameraet, delvis fordi de satt med dårlig forbindelse rundt omkring i verden. (Det var etpar deltakere som ikke klarte å komme seg på av tekniske årsaker, men jeg tok opp seminaret lokalt og sendte ut en redigert versjon etterpå.)
Strukturen var slik:
Oppstart (tar alltid litt tid å starte et videomøte), kort intro fra oppdragsgiver, kort repetisjon av to foiler fra videoen. Jeg valgte å gjøre dette fordi man aldri kan være sikker på at folk faktisk har fått tid til å se videoen, litt usikker på om det var nødvendig her – det virket som folk hadde både sett og tenkt gjennom videoen. (Sånn sett hadde det vært greit å kunne tracke hvem som har sett, og derfor vurderer jeg nå å flytte hele greia over i Kajabi.) Dette genererte noen spørsmål om bruk av begrepet i Utenrikstjenestens sammenheng (de skal jo ikke selge noe for penger).
En kort spørreundersøkelse «Er den tradisjonelle utenrikstjenesten i fare for å blir «utkonkurrert» av digitale kommunikasjons- og informasjonskanaler?») der resultatet ble delt – det var svært forskjellige oppfatninger i forsamlingen, noe som jo borget for god diskusjon.
Deretter sendte jeg deltakerne ut i «breakout rooms» der de kunne diskutere seg imellom. Dette er folk som kjenner hverandre og har erfaring med videokonferanse, så jeg regnet med at de kunne håndtere 6 personer per rom ganske bra. Jeg la ganske strenge føringer på hva de skulle snakke om: Gi en person ansvar for å notere, uansett hva dere mener må dere grunngi hvorfor, absolutt 15 minutters grense, klipp svarene inn i chat’en når dere er tilbake i plenum. Jeg rådet dem også til ikke å diskutere spørsmålet direkte, men fokusere på om de kunne se tegn til disrupsjon: Kundesett de ikke bryr seg om, konkurrerende tjenester de oppfatter som dårligere og som de ikke kan eller vil opprette selv, for eksempel.
Når folk kom tilbake klippet de inn notatene (svært bra notater, forresten) til Chat’en. Jeg tok utgangspunkt i noen av dem (det tok litt tid før alle dukket opp, trolig forsinkelser i Zoom), ba folk fra gruppen utdype det, og kommenterte selv.
Etterhvert gikk jeg videre til neste punkt: Kort om hva som danner kultur i en organisasjon, deretter en poll om hvilken av de fire faktorene som vil være mest vanskelig å endre, deretter diskusjon i grupper og plenum igjen.
Ettter plenumsdiskusjonen kjørte jeg en poll til om hvordan møtet hadde vært, med spørsmål om emnet og formatet. Resultatet var svært positivt for begge deler, særlig formatet, der én svarte middels og de fleste «Topp!» Jeg tilskriver dette muligheten for diskusjon og involvering. Jeg gikk ikke inn og fulgte diskusjonen i breakout’ene (det er teknisk mulig) fordi jeg ikke kjenner deltakerne (for studentgrupper jeg har et forhold til har jeg ikke slike skrupler.)
Etter at møtet var over, tok jeg opptaket (av en eller annen grunn fungerte ikke Zoom’s opptaksfunksjon, antakelig fingertrøbbel fra min side, men jeg tok det også opp fra min egen skjerm), redigerte det, og sendte det til oppdragsgiver.
Erfaringer og konklusjoner Jeg vet jo ikke i detalj hvordan dette fungerte for deltakerne, selv om tilbakemeldingene under og etter seminaret var gode. I ettertid skulle jeg ønsket at jeg hadde brukt litt mindre tid innledningsvis (gikk litt tid med til å forklare verktøyet – disse folkene kan videokonferanse, men ikke med Zoom.) Skulle ønsket litt mer tid til diskusjon mellom breakout’ene, og at jeg hadde snakket mindre selv (ikke noe nytt der). Videokonferanser tar mer tid enn vanlige møter, og man må være mye mer eksplisitt på hva man ønsker å få ut av et element.), men jeg tror temaet fenget og at diskusjonen var god i gruppene.
Et problem for meg er at min oppfatning av kvaliteten på videotjenesten er preget av at jeg har bra videoutstyr og fiberoptisk Internett. Dette gjør at jeg kan være kjapp og dynamisk i diskusjonen, noe som er vanskeligere for de deltakerne som sitter på dårligere forbindelser. Forsinket forbindelse gjør det vanskelig å komme inn i samtalen. Løsningen ligger i å eksplisitt spørre folk eller å bruke «participants»-panelet og be folk rekke opp hånden. I andre sammenhenger (jeg har nå kjørt fire casediskusjoner over Zoom) har jeg etterhvert skjønt at jeg skal be folk sette på «live» video hvis de kan – det skjerper oppmerksomhetskravet og gir mindre inntrykk av at man snakker til et tomt rom.
Jeg har lang erfaring med videokonferanse, men selv med mye trening og et gjennomtenkt opplegg var det svært intenst å være både administrator og diskusjonsleder. Jeg var helt vaskefille etter møtet, og så ikke frem til to timers casediskusjon i samme format, samme ettermiddag. Når jeg underviser sammen med Ragnvald Sannes er den ene av oss admin/konferansier og den andre snakker (selv om vi begge deltar i diskusjonen.) Sånn sett skulle jeg gjerne hatt en assistent, men det går sikkert bedre med trening.
Mange tror at videokonferanser er kostnadsbesparende, men for meg som foredragsholder er dette mye mer jobb enn et vanlig foredrag. Skulle jeg holdt dette som vanlig, ville jeg brukt en-to timer til forberedelser (inkludert samtale med oppdragsgiver), kanskje en time til reising, og kanskje to timer til selve møtet. Denne gangen brukte jeg over en dag på videoen (en time forberedelse, to timer filming, fem timer redigering), ca. tre timer på selve møtet (inkludert oppsett og forberedelse), og fire timer på å redigere opptaket. I tillegg har jeg nok brukt noen timer på å tenke ut hvordan jeg skal lage hele opplegget. Noe av dette kan jeg nok effektivisere (gjenbruk av opplegg, faste klipp i videoen, at jeg blir flinkere til å redigere), men skal dette bli regningssvarende vil nok prisene mine minst ligge på samme nivå som et fysisk møte. På den annen side: Oppdragsgiver trenger ikke betale for møterom og lunsj.
Det hadde vært interessant å forsøke å arrangere en heldagskonferanse der man la det opp skikkelig med videoer, diskusjonsstruktur og (hvorfor ikke) lunsj sendt hjem til deltakerne med en eller annen takeout-leverandør. Problemet med videokonferanse er ikke møtene, men å få til det som kanskje er mest viktig med en konferanse: Alle de menneskene man treffer og snakker med mellom sesjonene. Det er jo mulig at bruk av breakout rooms mellom felles sesjoner, der folk ble satt sammen random, eller at man hadde en eller annen form for påmelding, kunne fungert. Man kunne hatt tre foredrag, deretter breakoutrooms med hver sin foredragsholder som svarte på spørsmål, for eksempel. Folk har allerede luftet muligheten for videokonferansesystemer der man kan gå rundt i grupper og lyden blir sterkere jo nærmere man kommer (som i et rom med mange mennesker.)
Vi får se. I mellomtiden kommer jeg til å holde mine foredrag på denne måten, og ser sesongen fortrøstningsfullt i møte….
For noen år siden skrev jeg, sammen med min gode venn Bill Schiano, en bok om caseundervisning. Den har blitt populær (fikk nylig beskjed om at salget har passert 6000 eksemplarer, som jo ikke er helt elendig når det er snakk om et nokså spesialisert emne). Men den er ikke lenger tilgjengelig som fysisk bok, bare som PDF.
Og det er her det blir morsomt. Amazon har en automatisk prisalgoritme som foreslår priser for bøker og andre produkter. Som synes er et brukt eksemplar av denne boken nå opp i den nette sum av $860 for et prikkfritt eksemplar (med dagens miserable dollarkurs, nesten 9200 kroner).
Her er mitt tilbud (siden jeg har noen prikkfrie eksemplarer liggende): Send meg en epost, og jeg skal selge deg et eksemplar med 50% rabatt. Og jeg skal ikke signere den, siden den da sikkert går ned i verdi. Betaling med Vipps…
Vanskelig ikke å like denne videoen, for de av oss som bruker Mac og roter rundt med tusenvis av filer og annet. Ryddesjau i huset er vel og bra, men harddisker og annet trenger også en runde…
Favorittips: I Finder, gå inn på Preferences>Advanced, slå på «Keep folders on top». Det gjør at mapper listes øverst, deretter filer. Gjør det mye lettere å organisere harddisken…
Nok en kommentar i digi.no, denne gangen om et svært viktig tema, som dessverre har blitt litt borte i diskusjonen om personvern og smittesporing. Jeg liker ikke konspirasjonsteorier og alt som har med Covid-19 haster, men før man lanserer noe som sporer folk overalt må man vite at det faktisk gir den effekten man er ute etter.
.Alle datakilder og alle modeller har feil. Det må vi leve med. Det vi må vurdere, er om feilene er store nok til at vi ikke kan bruke resultatet.
Oppdatering 1. mai 2020: De fleste av de mest opplagte sikkerhetshullene er nå fikset, og det er stort sett opp til brukeren å forholde seg fornuftig til hva man trenger eller ikke. Jeg synes Bruce Schneier, etter min mening verdens fremste ekspert på datasikkerhet, summerer det ganske greit i denne bloggposten (og i alle fall i den første kommentaren etterpå) – all sikkerhet handler om en avveining mellom risiko og belønning, og uansett nokså håndterbare sikkerhetshull fortsatte han selv å bruke Zoom til sine forelesninger på Harvard og sine møter, rett og slett fordi verktøyet er utmerket i bruk.
I dag begynte dagen med en melding fra en næringslivsleder som var bekymret for sikkerheten rundt Zoom, den videokonferanseplattformen som mange bedrifter (og universiteter) har landet på. Årsaken var en artikkel i Dagens Næringsliv (bak betalingsvegg), som igjen bygger på flere artikler fra utlandet, som dels handler om funksjonalitet som er dokumentert fra Zoom, eller om sikkerhetshull som er fikset forlengst.
Så er det grunn til å være bekymret for Zoom eller Whereby eller Teams eller Hangouts eller alle de andre plattformene?
Mitt svar er nei – i alle fall ikke for de sikkerhetshullene som diskuteres her, og for vanlige brukere (og det inkluderer folk i de fleste bedrifter i Norge.)
Det er helt riktig at videokonferanse introduserer endel sikkerhets- og personvernproblemer, men hvis vi ser litt realistisk på det, sitter det største problemet ikke i teknologien, men mellom kontorstolen og tastaturet. (Noe vi datanerder referer til om PEBKAC – Problem Exists Between Keyboard and Computer Chair.)
Når en naken mann sniker seg inn i en grunnskoleklasse via Whereby skyldes ikke det problemer med teknologien, men at læreren ikke har slått på den funksjonen som gjør at man må «banke på» og be om lov til å komme inn.
Når hvem som helst kan ta opptak (og få dialogen automatisk transkribert) fra Zoom skyldes det at den som er vert ikke har slått av opptaksfunksjonen. For øvrig kan alle ta opp en videokonferanse med lydopptaker eller for den saks skyld en mobiltelefon (eller som jeg gjør, med videoverktøyet Camtasia), uten at noe sikkerhetssystem i verden kan gjøre noe med det.
Og når sjefen kan monitorere at folk ikke bruker annen software mens de sitter i møte (en funksjon som kan være helt legitim i et klasserom, den tilsvarer at læreren ser utover klassen for å se om folk følger med), så er heller ikke dette systemets skyld, men sjefen, som tydeligvis holder så irrelevante møter at folk ikke gidder følge med. Jeg vil tro at de fleste sjefer hverken har tid til eller interesse av å aktivere denne funksjonen – for hvis du trenger teknologi for å tvinge folk til å være våkne, har du et problem der teknologi ikke hjelper stort.
Og risikoen med et nytt verktøy må aldri måles opp mot det perfekte, men mot hva alternativet er om man ikke har verktøyet. Akkurat nå er videokonferanse det letteste og beste verktøyet for mange, og da får vi bruke det. Men vi må faktisk ta bryderiet med å lære oss hvordan det virker. Det hjelper ikke med all verdens sikkerhetssystemer hvis folk skriver passordet på en lapp og taper den under tastaturet.
Så derfor – før du tar verktøyet i bruk – ta en tur innom oppsettsiden, velg hvordan du vil ha møtet, og tenk gjennom hva du skal gjøre slik at du får det du ønsker ut av møtet.
Hvis ikke, avlys hele greia og send en epost i stedet.
Harvard Business School har en serie om kriseledelse for alumni, opptak gjøres tilgjengelige for alle. Akkurat nå sitter jeg og hører Fritz Foley og Malcolm Baker snakke om de finansielle sidene av krisen – hva skal bedrifter gjøre for å håndtere mangelen på kontanter. Baker innledet med å si at hovedpunktene i situasjonen nå er et svært skarpt fall i etterspørsel etter det meste, sterk økning i etterspørsel av enkelte produkter (som for eksempel hjemmetreningsutstyr) og en økonomisk situasjon som er nokså solid, selv om gjeldsgraden i en rekke selskaper er litt for stor og av litt for dårlig kvalitet. Men vi er på ingen måte i nærheten av noe bank-kollaps foreløpig, i hvert fall ikke i USA.
Man har tatt inn noen gjester fra ulike bedrifter:
Jed Webber driver en liten restaurantkjeder i Massachussetts, han har kontanter igjen for omtrent to uker hvis han hadde fortsatt som før. Har reforhandlet husleie og fått avdragsutsettelse på lån, forhandler med leverandører, men noen av dem kan man ikke unngå, som kredittkortprosessering og strøm/gass.
Amanda Cox er CFO, et fotballag (Aussie rules) fra Perth i Australia. Har permittert 90% av staben i 2 måneder, bransjen forsøker å gjøre ting samtidig og samarbeid, noen av klubbene er finansielt svake og bransjen forsøker å hjelpe – problemet er at hvis dette fortsetter i seks måneder blir hele sesongen avlyst, da blir det vanskelig.
Baker leste opp en rekke andre, tilsvarende historier fra deltakere
Sentralt rammeverk: Hvordan få tak i kontanter (detaljert, se opptak fra presentasjonen). Et vanskelig punkt er at dette treffer alle på likt, så markedene for eiendom og firmaer kollapser.
Fra Jaime Zobel de Ayala II, driver et 200 år gammelt firma på Filipinene innen eiendom, bygg, bank og annet. En vanskelighet er mangelen på sikkerhetsnett på steder som Filipinene (sammenlignet med USA (noe som høres rart ut for en nordmann), noe som fører til at man forsøker å holde på de ansatte så lenge man kan, bruke av egenkapitalen for å holde samfunnet gående. Eksternalitetene av en stopp i økonomien i et land som Filipinene er svært store. I mangel av offentlig innsats har forretninger laget et kupongsystem for Manilas fattige – men private kan ikke holde dette gående lenge.
Shirley MIlls er CFO for et startup telemedisinselskap, fokusert på kronisk syke og med lange kunderelasjoner. Sliter nå med stor etterspørsel og kontantmangel for ekspansjon, av alle ting. Tar perspektivet at alle firma er nå i en startupposisjon – tenk tilbake til entreprenørskapskursene dine og tenk over hva du gjorde da. Ikke ha en plan, men flere, og vær fleksibel, kjøp det handlingsfrihet. De opererer med fem scenarier og ser etter tegn på hva som kommer til å inntreffe.
L.E. Simmons: Olje har gått fra $140/barrel til en utgift for de oljeproduserende selskapene. Hans firma tar som utgangspunkt at oppgaven deres er å håndtere denne typen hendelser (om enn litt større skala enn vanlig), og at det ikke hjelper å bli deprimert. Har satt alle firmaene på en 13-ukers kontantstrømsanalyse og en to års kostnadsanalyse – det å ha et fast format for å gjøre dette hjelper, heller enn at man lurer på hva man skal gjøre. Snakker med banken om å utnytte kreditt til å betale renter og holde bedriftene nær 0 i EBITDA i en viss tid.
Angela Hobart, strømdistributør i UK, kredittpresset fordi folk betaler fast for strøm der og de er i den fasen av året hvor kundene har størst kreditt hos dem. Forbruk går opp (folk er mer hjemme) men folk har mindre evne til å betale for det. Forsøker å finne løsninger innen forsyningskjeden.
Interessant kommentar fra chat’en: When we get through this, there will be the equivalent of simultaneous explosive growth across many industris and markets as we restart. Cash demands and competition for it will likely be greater. Surviving the restart will require just as much skill and cash management as surviving the crisis. Do you expect liquid to be tighter?
Jaime Zobel de Ayala II: Er ikke dette en situasjon der firmaer er nødt til å se sin virksomhet i lys av hele samfunnet, i stedet for individuell overlevelse og/eller profitt. Warren Buffett investerte i Goldman Sachs for å redde finansmarkedet, for eksempel.
Leif Hoegh: Et viktig samfunnsbidrag er å skaffe tilveie informasjon for banker og andre. Viktig å sette av reserver slik at man kan håndtere både nedturen og de krav til likviditet som oppturen etterpå vil stille.
Oppsummering: I usikre situasjoner med ukjent tidshorisont og utfall må man stole på problemløsningsprosessen, ta beslutninger, og være fleksibel på at ting kan endre seg kontinuerlig. (se forrige notat om kriseløsning). Dette er på mange måter det samme som kontinuerlig å drive case-analyse, som jo er det man lærer på Harvard Business School…
Denne kommentaren i Digi.no er en liten mimring om videokonferanse og en refleksjon rundt hvordan Corornaviruset kan føre til endringer i vårt forhold til teknologi – kanskje vi får noe tilsvarende en ny 2000-problematikk, med alle de oppdateringene det førte til?
Kriser er bra hvis man lærer noe av dem. Da må man ikke kaste dem bort!
…de som skriver så mange fine artikler om virtuelle team og fjernarbeid har sannsynligvis aldri ledet et slikt team selv.
Det har vært noen hektiske uker – for min del med å flytte undervisning online og hjelpe kolleger og andre med det samme. COVID-19 har virkninger på kort sikt, men også svært interessante konsekvenser på lengre sikt, spesielt innenfor digitalisering. For meg er det ikke tvil om at bedrifter med høy digital kompetanse, endringserfaring og en eksisterende digital tilstedeværelse nå virkelig har sjansen til å løpe fra konkurrentene – hvis ledelsen kjenner sin besøkelsestid.
Samtidig er jeg klar over at dette er vanskelig for mange, kanskje de fleste. Det er mange grunner til at man har latt det digitale ligge, som regel fordi andre ting er har (helt legitimt) vært viktigere. Jeg har (selvfølgelig) masse oppfatninger om hva man kan gjøre rundt det å digitalisere og utvikle sin bedrift i denne situasjonen.
Men så slår det meg – kanskje jeg ikke skal gå ut fra hva jeg tror og mener i denne situasjonen, men heller spørre: Alle dere som er ledere i små og store bedrifter der ute: Hva er vanskelig akkurat nå, hva trenger dere hjelp til å få til?
Dette er ikke starten på et kommentarfelt eller en artikkel – send meg en (konfidensiell, naturligvis) epost på self@espen.com, så skal jeg (om det er aktuelt, lover ikke) summere opp og rapportere tilbake.
Og for all del: Del dette innlegget med hvem du vil, jo flere jo bedre!
Et problem med store skjermer og videokonferanse er at skjermene gir så mye kaldt, blått lys at man ser ut som COVID-19 allerede har ankommet. Løsning (på en Mac i alle fall): Velg System Preferences>Displays>Night Shift, og juster skjermfargene til noe varmere. Bonus: Skal visstnok gi bedre søvn om man sitter foran skjermen om kvelden…
Detaljene teller, men dette er kanskje litt i overkant…
Oppdatering: Dagbladet lager sensasjon av at det er folksomt på Grünerløkka, noe som viser seg å være resultatet av kreativ bruk av telelinse. Vær varsom, het det visst.
Denne svindleren skal altså gi håp og trøst og ro i sjelen til de gamle menneskene som fortsatt responderer på papirannonser til den nette pris av 35,90 per minutt, 59 kroner i oppkobling og et fakturagebyr på 49.
Dette er annonsering som de fleste influencere ikke ville tatt i med ildtang, men for Dagbladet er det tydeligvis ingen grenser, bare man betaler. Til å være en avis på den presumptive venstresiden har man ikke særlig mye omtanke for de svake i samfunnet.
Jeg har brukt videokonferanse ganske lenge, her er en artikkel fra Aftenposten for 21 år siden om et kurs der jeg lånte teknologi fra Saga Petroleum, som hadde et avansert videokonferanserom som ikke ble fullt utnyttet.
Videokonferanse den gangen var dyrt, måtte spesialbestilles, og krevet dedikerte ISDN-linjer (seks stykker, om jeg ikke husker feil. Jeg hadde også videokonferanse i kjelleren hjemme, flere ISDN-linjer, et kamera som fulgte ansiktet mitt automatisk (og gjerne «plukket opp» en av mine døtre når de pilte forbi hjemmekontoret.) Husker jeg slet med å få kjøpt det fra Telenor (jeg hadde ikke eget firma og Telenor Bedrift ville ikke selge til privatpersoner) og endte opp med å kjøpe på postordre fra Chicago. Året etter (tror jeg) bygget vi et spesialrom i Sjømannsskolen på Ekeberg der vi kunne ha case-diskusjoner på tvers av Atlanteren, Telenor brukte flere millioner kroner på å finne ut om dette var noe de kunne bygge over hele landet.
Og nå er videokonferanse noe vi har på mobilen og alle er på – men ingen har egentlig brukt det skikkelig.
Morsomt, rett og slett.
Tar sjansen og poster den fulle teksten nedenfor – regner med at Aftenposten synes det er greit etter så lang tid…
Videokonferanser Boston-Sandvika: Læring på tvers av Atlanterhavet Utvikler forståelse på tvers av landegrensene
MARITA E. VALVIK
Hver tirsdag samles 10-15 studenter i Sandvika utenfor Oslo for å diskutere fag med 15-20 studenter fra Boston i USA. Studentene bruker videokonferanse for å skaffe seg nødvendig kunnskap om en annen kultur. Kurset i elektronisk handel ved Handelshøyskolen BI er antagelig det første kurset som utnytter videokonferanse som diskusjonsforum. Det mer tradisjonelle, hvis man kan kalle videokonferanse tradisjonelt, er å overføre en forelesers forelesning til en gruppe studenter.
Aktiv deltagelse Slik kursansvarlig og førsteamanuensis Espen Andersen bruker teknologien, medfører det aktiv deltagelse fra studentene på begge sider av Atlanteren. Hovedpoenget er at studentene diskuterer seg gjennom problemstillinger, mens foreleseren stiller spørsmål og gir tips når diskusjonen har kjørt seg fast eller inn på helt galt spor. Særlig blir det lagt vekt på at studentene vil lære om de kulturelle forskjellene mellom USA og Norge. – Jeg har forelest på dette kurset i to år, men den måten vi gjorde det på tidligere ble litt kjedelig. Vi ble lett for fokusert på sannheter som kun gjelder i Norge. I tillegg er dette et kurs innen spesialiseringsretningen IT, og vi oppfordrer studentene til å bruke det de lærer, ikke bare prate om det, sier Andersen. Dermed gikk han til Saga Petroleum, som ligger bare noen hundre meter bortenfor Handelshøyskolen BI, og spurte om å få låne videokonferanseutstyret deres. – Dette kurset er spesielt viktig fordi vi i Norge tenderer til å lese hva som kommer fra USA uten å ha mulighet til å drøfte det med noen som er derfra. Det samme gjelder amerikanernes holdning til Europa. Et slikt kurs gir studentene muligheten til å selv utvikle en forståelse på tvers av landegrensene, mener Andersen. Studenter uenig Men det er slett ikke fine poenger om tverrkulturell læring studentene trekker frem når de blir spurt om hva de synes om kurset. Nei, for dem er det viktigste rett og slett å lære å bruke teknologien. Diskusjonene hjelper dem til å utnytte fordelen med videokonferansen. For det er ikke så enkelt å bruke dette utstyret som man skulle tro. Det tekniske er en historie for seg selv, og det er ikke alltid teknikken har vært på studentenes side. Tenk på forstyrrelsene som oppstår i diskusjonen når en av studentene sier noe morsomt. Først ler alle i Oslo, der bemerkningen falt. Så går diskusjonen videre og midt i neste argument hører Oslo-studentene latterbrølet fra USA. Det blir jo så komisk at det er lett å komme litt utav det. . . – Vi kommer etter all sannsynlighet til å bruke videokonferanse i jobben, og det er godt å gå gjennom denne måten å kommunisere på, mente Rasmus Chrystie Evrin. Flere studenter påpekte at det av og til var vanskelig å høre hva studentene i Boston sa, noe som skyldes teknologien i konferanseutstyret der borte, mente Andersen. Flere studenter mener også at utformingen av møterommet var viktigere enn de først antok. Lys og farver – Lys og farver i rommet er viktig, samtidig viser det seg at hvordan bordet er plassert og hvordan deltagerne sitter rundt det er viktig for en god kommunikasjon. Dette ville vi ikke ha lært hvis vi ikke hadde forsøkt det selv, mener en av de andre studentene. I tillegg til diskusjonene, må studentene samarbeide om en semesteroppgave på tvers av Atlanteren. To studenter fra BI og tre studenter fra USA i hver gruppe må levere oppgaven sammen. At oppgaven skal leveres i form av en Web-side, er et naturlig element i kurset. Kurset hører inn under spesialiseringsretningen Informasjonsledelse på siste året på BI og heter Electronic Commerce in the Global Economy. Studentene fra USA studerer på Bentley College nær Boston. Disse studentene er MBA-studenter, dermed har alle disse arbeidserfaring i motsetning til studentene ved BI.
Jeg holdt en videoforelesning med diskusjon basert på den undervisningsvideoen jeg laget for et par dager siden. Erfaringene er notert i dette blogginnlegget, som jeg ikke gidder oversette til norsk, men hovedpoenget er i alle fall at videosesjoner må legges opp med et mål for øye: Presentasjon eller dialog, og at det er vanskelig å få til begge deler.
Det er i alle fall fullt mulig å få til dialog og diskusjon i en videoforelesning, men det krever et stramt opplegg og god planlegging. Og da går det bra!
Jeg har nettopp sittet i halvannen time og hørt på et seminar fra Harvard Business School, der man har diskutert krisehåndtering. Jeg syntes seminaret var interessant og nyttig – det er vanskelig å komme med konkrete råd i en situasjon som nå, men foreleserne kom med interessante innspill og en prosess som fungerer. Publikum for denne sesjonen er bedrifts- og andre ledere som står overfor en situasjon der de må respondere på vegne av sin organisasjon. Her er en kort oppsummering:
Denne krisen er annerledes enn mange andre fordi den treffer alle på en gang (så man kan i liten grad se «utenfor» organisasjonen for ledetråder for hva man skal gjøre (ei heller kan man se til historien, i hvert fall ikke for praktiske råd.).
Denne krisen er også annerledes fordi tidsrammen er ukjent – den er ikke som et jordskjelv, som går over og så er man i en vanskelig, men i alle fall mer kjent situasjon.
Denne krisen vil, som mange andre kriser, ha mål som står i konflikt med hverandre – som for eksempel å få forretningen til å overleve versus å holde medarbeiderne trygge.
Som leder vil man også være i en situasjon der personlige bekymringer (som at man er redd for sårbare slektninger, for eksempel) kommer samtidig som en bekymringsfull beslutningssituasjon. I slike situasjoner har man mindre energi og tar dårligere beslutninger.
Det er viktig å beholde roen og forsøke å konsentrere seg om å forstå situasjonen, ikke gå for raske og enkle løsninger (de fleste av dem, og de vil komme opp, er feil).
I stedet er det viktig å etablere en mekanisme for å ta beslutninger, og en prosess.
Mekanismen er et kriseteam, som bør
bestå av folk med et bredt spekter av bakgrunner, kunnskaper og erfaringer (gitt at situasjonen er komplisert)
være fasilitert av noen som ikke selv er hovedbeslutningstaker (så sjefen får litt mer tid til å tenke)
møtes ofte
være et senter for kommunikasjon – og den kommunikasjonen må være ærlig og basert på alt du vet (falske håp er mye verre enn realisme)
trekke på krefter fra hele organisasjonen
Prosessen teamet bør følge, er basert på en militær prosess kalt «the OODA loop» – observe, orient, decide, act – som ble utviklet for jagerflypiloter, men som har dannet grunnlag for mange beslutningsprosesser. Hovedpoenget er at man skal ta beslutninger raskt og basert på situasjonen slik den er på beslutningstidspunktet, men at man skal gå gjennom denne prosessen raskt, hele tiden med en forståelse av at alle beslutninger er midlertidige og å betrakte som eksperimenter. Hensikten med dette er at man vinner en viss form for kontroll ved å være raskere enn omgivelsene til å beslutte slik. Som jagerflypilot vil du at omgivelsene skal reagere på dine beslutninger heller enn at du venter på at de skal beslutte noe.
Jeg er ikke sikker på at omgivelsene i denne situasjonen vil reagere på noe jeg eller de organisasjonene jeg har å gjøre med gjør, men jeg tror denne tilnærmingen – og at man stoler på prosessen – kanskje er den mest konkrete måten å nærme seg en vanskelig og gjentatt beslutningsprosess på.
Så herved delt – og jeg skal oppdatere dette etterhvert som jeg lærer mer…
Jeg slo på radioen i bilen i går og inne i mellom all viruspraten (som jo i prinsippet handler om matematiske spredningskurver) fikk jeg høre to matematikklærere, begge tydeligvis flinke folk (de har begge skrevet lærebøker) som strevet med å artikulere nytten av matematikk for sine elever. Det er ikke enkelt å snakke på direkten, særlig når programlederen starter med den vanlige «jeg har ikke hatt nytte av matematikken» tiraden, men debattartikkelen det hele bygger på, er velskrevet og bra – bortsett fra overskriften (som er det de fleste leser, og som forfatteren ikke setter selv.)
Skal ungdom forstå hvorfor de skal lære matematikk, må vi være direkte. Så derfor vil jeg nok en gang å gjengi mine grunner til å lære matematikk, denne gang oppdatert med et punkt til – om klima og forurensning og (hvorfor ikke) pandemier.
Du skal lære matematikk for å bli smartere. Matematikk er for læring hva kondisjons- og styrketrening er for idrett: Grunnlaget som setter deg i stand til å bli bra i den spesialiteten du ender opp med. Du blir ikke idrettsstjerne uten å ha god kondis. Du blir ikke stjerne innen din jobb eller flink i dine fag uten å kunne tenke smart og kritisk – og matematikk lærer deg det.
Du skal lære matematikk for å tjene mer penger. Idol-vinnere og andre kjendiser tjener penger, men det er få av dem, og de fleste tjener bare penger i noen få år. Deretter er det tilbake til skolebenken. Dersom du kutter ut Idol-køen og TV-fotball og i stedet gjør leksene dine – særlig matematikken – kan du gå videre med en utdannelse som gir deg en godt betalt jobb, for eksempel innen stordataanalyse og kunstig intelligens. Du vil tjene mye mer enn popsangere og idrettsfolk – kanskje ikke med en gang, men helt sikkert når du regner gjennomsnitt og over hele livet.
Du skal lære matematikk for å tape mindre penger. Når massevis av mennesker bruker pengene sine på dårlige investeringer, inkludert pyramideselskaper, forbruksgjeld og tilbud som er for gode til å være sanne, så er det fordi de ikke kan regne. Hvis du skjønner litt statistikk og renteregning, kan du gjennomskue økonomiske løgner og luftige drømmer. Med litt naturfag i bagasjen blir du sikkert friskere også, siden du unngår alternative medisiner, krystaller, magneter, homøopati, shamaner og annen svindel fordi du vet det ikke virker.
Du skal lære matematikk for å få det lettere senere i studiene. Ja, det kan være endel jobb å lære seg matematikk mens du går i videregående. Men når du kommer videre til universitet eller høyskole, slipper du ofte å pese deg gjennom hundrevis av overforklarende tekstsider. I stedet kan du lese en formel eller se på en graf, og straks forstå hvordan ting henger sammen. Matematikk er mer kortfattet og effektivt enn andre språk. Kan du matematikk, kan du jobbe smart i stedet for hardt.
Du skal lære matematikk fordi du skal leve i en global verden. I en global verden konkurrerer du om de interessante jobbene med folk fra hele verden – og de smarteste studentene i Øst-Europa, India og Kina kaster seg over matematikk og andre “harde” fag for å skaffe seg en billett ut av fattigdom og sosial undertrykkelse. Hvorfor ikke gjøre som dem – skaffe seg kunnskaper som er etterspurt over hele verden, ikke bare i Norge?
Du skal lære matematikk fordi du skal leve i en verden i stadig endring. Ny teknologi og nye måter å gjøre ting på endrer hverdag og arbeidsliv i stadig større tempo. Hvis du har lært din matematikk, kan du lære deg hvordan og hvorfor ting fungerer, og slippe å skrape deg gjennom arbeidsdagen med huskelapper og hjelpetekster, livredd for å trykke på feil knapp og komme ut for noe nytt.
Du skal lære matematikk fordi det lukker ingen dører. Hvis du ikke velger full matematikk i videregående, lukker du døren til interessante studier og yrker. Du synes kanskje ikke disse yrkene og studiene er interessante nå, men tenk om du skifter mening? Dessuten er matematikk lettest å lære seg mens man er ung, mens samfunnsfag, historie, kunst og filosofi bare har godt av litt modning – og litt matematikk.
Du skal lære matematikk fordi det er interessant i seg selv. Altfor mange mennesker – også lærere – sier matematikk er vanskelig og kjedelig. Men hva vet de om det? Du spør ikke bestemoren din hva slags smarttelefon du skal kjøpe? Du ber ikke foreldrene dine om hjelp til å legge ut noe på Tiktok? Hvorfor spørre noen som aldri lærte seg matematikk om du skal lære matematikk? Hvis du gjør jobben og holder ut, vil du finne ut at matematikk er morsomt, spennende og intellektuelt elegant.
Du skal lære matematikk fordi du kommer på parti med fremtiden. Matematikk blir viktigere og viktigere innen alle yrker. Fremtidens journalister og politikere vil prate mindre og analysere mer. Fremtidens politifolk og militære bruker stadig mer komplisert teknologi. Fremtidens sykepleiere og lærere må forholde seg til tall og teknologi hver dag. Fremtidens bilmekanikere og snekkere bruker chip-optimalisering og belastningsanalyser like mye som skiftenøkkel og hammer. Det blir mer matematikk i arbeidslivet, så du trenger mer matematikk på skolen.
Du skal lære matematikk fordi du får reell studiekompetanse. Hvis du slapper av i videregående, får du et papir som sier at du har ”almen studiekompetanse”. Det er jo kjekt med et papir, men kompetanse til å studere har du ikke. Det vil du merke når du går videre til universitet eller høyskole, og må ha intensivkurs i matematikk for å skjønne hva foreleseren snakker om.
Du skal lære matematikk fordi det er kult. Det er lov å være smart, det er lov ikke å gjøre som alle andre gjør. Velg matematikk, så slipper du for resten av livet å vitse bort at du ikke klarer enkle utregninger eller ikke skjønner hva du holder på med. Dessuten får du jobb i de kule selskapene, de som trenger folk med hjerner.
Du skal lære matematikk fordi det er kreativt*. Mange tror at matematikk bare har med logisk tenkning å gjøre og at logikk ikke kan være kreativt. Sannheten er at matematikk er noe av det mest kreative som finnes – bare man bruker kunnskapen riktig. Gode kunnskaper i matematikk og matematisk tenkning i kombinasjon med annen kunnskap gjør deg mer kreativ enn mange andre.
Du skal lære matematikk fordi du skal løse de store problemene.Verden sliter i dag med store problemer som klima, forurensning, fattigdom, sykdommer og et forvitrende demokrati. For å løse disse problemene trenger vi folk som kan forstå komplekse sammenhenger og lage nye løsninger – inkludert ny teknologi – for å gjøre verden bedre. Det er kjempebra at ungdom protesterer mot manglende klimatiltak og forurensning, men i det lange løp trenger vi ikke protester og symbolhandlinger – og matematikk vil sette deg i stand til å lage løsningene, ikke bare rope etter dem.
Du trenger ikke å bli matematiker fordi du velger matematikk i videregående. Men det hjelper bra å velge matematikk hvis du vil bli smart, tenke kritisk, forstå hvordan og hvorfor ting henger sammen, og argumentere effektivt og overbevisende.
Matematikk er en skarp kniv for å skjære gjennom problemstillinger. Vil du ha en skarp kniv i din mentale verktøykasse – velg matematikk.
*) Takk til Jon Holtan, matematiker, for det siste punktet.
Forrige torsdag skulle jeg forelese på IFI, men den forelesningen er utsatt og (naturligvis) flyttet til nettet. Jeg tenkte først jeg skulle gjøre den som en videokonferanse, men så fant jeg ut av jeg kunne jo lage en video studentene kunne se på forhånd, og så ta diskusjonen i et forum som tillater interaksjon begge veier. Det å lage video er endel arbeid, men den kan brukes i mange sammenhenger (noe som er grunnen til at jeg laget den på engelsk. Her er resultatet:
Til mine foreleserkolleger: Det faglige innholdet her er antakelig ikke så interessant for de fleste, men det er noen tips og erfaringer i de første to minuttene og de siste fem.
For andre, her er en innholdsfortegnelse med omtrentlige tider:
0:00 – 2:00 Intro, some details about recording the video etc.
2:00 – 27:30 Why technology evolution is important, and an overview of technology innovation/evolution processes
6:00 – 9:45 Standard engineering
9:45 – 12:50 Invention
12:50 – 15:50 Structural deepening
15:50 – 17:00 Emerging (general) technology
17:00 – 19:45 Substitution
19:45 – 25:00 Expansion, including dominant design
31:30 – 31:45 BREAK! (Stop the video and get some coffee…)
31:45 – 49:40 Disruption
31:45 – 38:05 Introduction and theory
38:05 – 44:00 Excavator example
44:00 – 46:00 Hairdresser example
47:00 – 47:35 Characteristics of disruptive innovations
47:35 – 49:40 Defensive strategies
49:40 – 53:00 Things take time – production and teaching…
53:00 – 54:30 Fun stuff
Dette er ikke første gangen jeg har laget videoer, men det er første gangen jeg har laget en såpass lang video selv, og med en fremtidig forelesning som hensikt. Noen refleksjoner:
Dette er en forelesning jeg har holdt mange ganger, så det tok meg ikke lang tid å lage innholdet – for det meste handlet det om å ta vekk ting. Normalt ville den første delen ha tatt 2-3 timer, den siste det samme (men ville inkludert et case i tillegg.) Presentasjonsformatet er mye strammere og jeg må utelate mye som ikke går direkte til budskapet (og jeg er glad i å fortelle historier). Det er en begrensning som jeg vil synes er vanskelig i fremtiden, hvis dette blir vanlig.
Jeg sier mye feil, glemmer å si ting, hopper over ting jeg ikke burde hoppet over. Det er irriterende å se i etterkant, men jeg gjør det i vanlige forelesninger også (det er bare at jeg ikke husker det etterpå.) Men dette er et opptak av en forelesning (riktignok ved kjøkkenbordet hjemme), ikke en dokumentar – skulle jeg laget noe mer profesjonelt, måtte jeg ha utviklet et storyboard og filmet alt som korte snutter, kanskje med lyden lagt på separat. Jeg ønsket å gjøre dette fort, og da kan man ikke henge seg opp i alle detaljer.
Når det er sagt – dette tar tid. Videoen er omtrent 55 minutter lang. Opptaket tok omtrent to timer (inkludert fikling og endel avbrytelser). Å redigere de første 30 minuttene tok to timer, resten (av den rene forelesningen) tok halvannen. Så ble jeg ambisiøs, begynte å ta vekk alt som var av kremting og pauser, flytte på rekkefølgen på noen punkter, legge på tekst og annet, inkludert alle klippene på slutten. Det tok antakelig omtrent fem timer til. På den annen side – jeg begynner å få Camtasia i fingrene, og dette er jo en læreprosess for meg også.
Å bruke en iPad til å tegne og styre presentasjonen var å overkomplisere ting litt for mye – jeg kunne like gjerne brukt tastaturet, eventuelt tegnet med en mus. Apples SideCar (forbindelse til iPad’en) er fortsatt litt for fersk software som tok endel oppmerksomhet og systemressurser.
Å ha datteren min som publikum var hyggelig og gjorde det hele mer levende, men det er begrenset hvor lenge hun orker det. Å tape et bilde av henne eller et annet familiemedlem til kameraet vil antakelig fungere i det lange løp.
Når du bruker en smarttelefon til å filme, sett den i flymodus så du ikke blir avbrutt. Det finnes visst apper der ute som lar deg koble iPhone som et kamera direkte, men jeg har ikke testet dem.
Lyden ble tatt opp av to mikrofoner – iPhone og en Røde trådløs mikrofon. Jeg syntes lyden ble “fetere” hvis jeg brukte begge lydsporene, så da gjorde jeg det, men dette gir større filer og noe mer kompleksitet når man redigerer i Camtasia (som også får litt synkroniseringsproblemer i blant og forskyver lydbildet.) To mikrofoner gir også «publikum» en sjanse til å være med.
En fin ting med video er at du kan fikse feil. Du kan ta vekk ting, legge tekst på skjermen for å rette på ting du sier feil (som årstallet på en Chrysler Airflow), og rette på foiler.Men dette tar tid, og man bør har et bevisst forhold til bytteforholdet kvalitet og tidsbruk – mistenker at grensenytten er sterkt fallende på et tidligere tidspunkt enn man selv tror.
Min eminente kollega Ragnvald Sannes påpekte i en telefonsamtale i morges at dette har konsekvenser for hvordan vi organiserer og belønner forelesning. Vi kommer til å bruke mye mer tid på å lage innhold og mye mindre tid på å stå og gjenta det. Det betyr at vi ikke lenger kan betale folk ut fra undervisningstimer – eller i det minste at vi redefinerer hva begrepet betyr.
Dagbladet har laget et koronakart der hvem som helst kan gå inn og skrive inn data om smitte, hva man gjør, og lignende. Det som skrives inn, kobles til epostadresse.
For å si det kort og godt: Dette er ulovlig, upålitelig, og, vel, rett og slett en måte å samle klikk på. Man kan ikke samle inn helseopplysninger uten samtykke, kryptering (temmelig tøffe standarder) og en eksplisitt personvernerklæring. I dette systemet kan også hvem som helst legge inn hva som helst, så resultatet er ikke verdt noe som helst, og heller ikke fremstilt på en måte som gir noe som helst av informasjon utover sensasjonseffekten.
Det jobbes fra flere kilder med flere sentrale aktører for å få på plass selvrapporteringssystemer som fungerer – selv er jeg etterhvert involvert med World Citizen Report, som gjør dette korrekt (og er backet opp av tunge aktører på teknologisiden.) Dette kommer til å komme frem ved selvorganisering (siden sentrale myndigheter ikke har nok beslutningshastighet til å få til noe på kort sikt). Det blir bra, og kommer til å hjelpe.
Dessverre er dette ikke første gang Dagbladet forsøker å slå mynt på situasjonen. Som denne videoen med Wazim Zahid viser, tillater Dagbladet, totalt kritikkløst, annonser for medikamenter som skal «beskytte immunforsvaret». I tillegg har avisen ført an med sensasjonsoppslag som skremmer av typen «Så mange kommer til å dø» og lignende.
En bekjent av meg pleide å si at VG var en veldig bra dårlig avis, og Dagbladet en veldig dårlig bra avis. Det er dessverre ikke grunn til engang å gi dem den karakteristikken – dette står fullstendig til stryk i alle dimensjoner.
I tider som disse, trenger man ikke blatant klikkhoreri.
Nok en video (den første finner du her). Denne gangen handler det om de tingene du må tenke på og planlegge for at overgangen skal bli så enkel som mulig for deg – og opplevelsen så god som mulig for studentene.
Fra teksten på Youtube:
Mange forelesere må nå flytte kursene sine over i en digital verden, og bekymrer seg for hvordan dette skal gå. Det å undervise over nett er annerledes enn i et klasserom, men ikke så annerledes at det er grunn til å få panikk: Det viktigste er fortsatt at man kan de tingene man underviser og bryr seg om hvorvidt de i den andre enden lærer seg det.
Noen ting er imidlertid annerledes, og her er fem tips som du bør tenke på når du skal flytte kurset ditt over til nett:
1. Snakke til en student, ikke mange. 2. Struktur, struktur, struktur: Å planlegge stegene i undervisningen blir mye viktigere enn i et klasserom. 3. Interaksjon er viktig, men må planlegges. 4. Ikke gjør dette alene første gange – ta med deg en kollega som bisitter og assistent. 5. Bruk opptaket som et verktøy til forbedring.
I disse Corona-tider er det mange som må gjøre videokonferanser og særlig videoforelesninger for første gang. Her er noen enkle tips om ting du må gjøre før du setter i gang, ikke noe teknisk men ting du må tenke på for at det skal bli nogenlunde brukbart. (Og ja, denne videoen er laget fort. Men budskapet er viktig.)
Her er en kort oppsummering:
1. Lyd er viktigere enn bilde – finn den beste mikrofonen og bli kvitt bakgrunnsstøy. 2. Se inn i kamera, ikke på bildet av deltakerne. 3. Ikke gjør opplagte bommerter med bakgrunn, lys, eller hva du har på deg. 4. Vær livlig og kommunikativ. Mediet konsumerer energi, og du må kompensere. 5. Lær deg verktøyet skikkelig.
