Utfordringen fra komiteen var å se inn i krystallkulen og beskrive litt om hvordan teknologi vil endre seg innenfor disse to bransjene frem til 2030. Nå er det slik at det er ikke er så fryktelig lenge dit, så på en måte er oppgaven enkel: Det meste vil se ut som i dag. Fly vil fly, problemer vil bli løst, og for det meste vil det gjøres manuelt og involvere mennesker. Men vi kan se en hel del teknologier komme, og skal man forstå hvordan de kommer til å utvikle seg og påvirke bransje (eller i hvertfall gjøre et forsøk), må man forstå hvilke begrensninger som ligger i bransjen – som at innenfor flybransjen må alt nytt være sikkert og lønnsomt – hvis ikke blir det bare et prestisjeprosjekt, som Concord.
Og det er det jeg har forsøkt å gjøre. Så er det opp til leserne om jeg (og de andre forfatterne) har lyktes.
I dag hadde jeg med meg mine unge og smarte DigØk-studenter på besøk hos FINN.no, et av nokså få selskaper i Norge som er a) heldigitale og b) har en eksplisitt og datadrevet innovasjonsstrategi. Jens Hauglum hadde lagt opp et spennende program som inkluderte perspektiver fra organisasjonssiden (Kristin Sætevik), eiersiden (Schibsteds konsernstrategi ved Sven Thaulow) og ledersiden (Ruben Søgaard) i bedriften.
FINN.no har, som synes, eget SnapChat-filter! (Foto: Lene Pettersen)
Det ble et meget vellykket besøk, med høyt engasjement fra studentenes side (de var vel forberedt, vi hadde diskutert Schibsteds utvikling frem til 2007 i en tidligere forelesning basert på et case fra HBS). I tillegg til foredrag og diskusjoner fikk de prøve seg på en aldri så liten idegenerering selv, i et forsøk på bedre å forstå FINN.nos innovasjonsprosess, kalt «ledersnurren«.
FINN.no og Schibsted er forbausende lite kjent i norsk næringslivspresse, noe som er litt rart, gitt at selskapet (inkludert Adevinta, verdsatt til 33 milliarder, en av Oslos største børsintroduksjoner) har omsetning for 20 milliarder totalt med EBITDA på 40-tallet innenfor markedsplassene. Men norsk business-presse er stort sett opptatt av oljeprisen…
I alle fall – takk til FINN.no for et supert opplegg – og det skulle ikke forundret meg om ikke en hel del av studentene kunne tenke seg en karriere i FINN.no.
Data og dataanalyse blir mer og mer viktig for mange bransjer og organisasjoner. Er du interessert i dataanalyse og hva det kan gjøre med din bedrift? Velkommen til et tredagers seminar (executive short program) på BI med tittelen: Decisions from Data: Driving an Organization with Analytics. Datoene er 21-23 mai i år, og det haster derfor litt med påmelding! (Kontakt meg eller Kristin Røthe Søbakk (464 10 255, kristin.r.sobakk@bi.no) om du har spørsmål).
Kurset har vokst ut som en kortversjon av våre executive-kurs Analytics for Strategic Management, som har blitt meget populære og fort blir fulltegnet. (Sjekk denne listen for en smakebit av hva studentene på disse programmene holder på med.)
Seminaret er beregnet på ledere som er nysgjerrig på stordata og dataanalyse og ønsker seg en innføring, uten å måtte ta et fullt kurs om emnet. Vi kommer til å snakke om og vise ulike former for dataanalyse, diskutere de viktigste utfordringene organisasjoner har med å forholde seg både til data og til dataanalytikere – og naturligvis gi masse eksempler på hvordan man kan bruke dataanalyse til å styrke sin konkurransekraft. Det blir ikke mye teknologi, men vi skal ta og føle litt på noen verktøy også, bare for å vite litt om hva som er mulig og hva slags arbeid vi egentlig ber disse dataekspertene om å ta på seg.
Presentasjoner og diskusjon går på engelsk – siden, vel, de beste foreleserne vi har på dette (Chandler Johnson og Alessandra Luzzi) er fra henholdsvis USA og Italia, og dermed blir betydelig mer presise enn om de skulle snakke norsk. Selv henger jeg med så godt jeg kan…
Velkommen til tre dager med data og, etterhvert, strategi!
Nok en kommentar på digi.no, denne gang en reaksjon på et meget interessant Civita frokostmøte om konflikten mellom masselagring av kommunikasjonsdata – som e-tjenesten og Forsvarsdepartementet vil ha – og hensynet til personvern, som opptar alle andre, inkludert PST og Riksadvokaten.
I alle fall, jeg argumenterer for at stordataanalyse ikke løser noe sikkerhetsproblem – og at vi kanskje skal bruke dette caset til å tenke litt over hvordan vi fremmer nye lover.
Og, som sagt, av og til lurer jeg på hva de røyker oppe på Lutvann….
Som vanlig, en opplesning. Må se å få meg en podcast-kanal…
En av mine favorittbøker er How buildings learn, av Stewart Brand. Boken handler om hva som skjer med bygninger etter at de blir bygget (de vokser, blant annet, og endrer seg som følge av bruk, men ulike deler endrer seg ulike fort.)
Ofte er det slik at man har regler for hvordan noe skal gjøres: Parkeringsplasser, stikkontakter, mennesker per kvadratmeter, og så videre. Disse reglene fører ofte til nokså rare resultater når de treffer brukernes egentlige behov.
Her er et eksempel. På BI har vi to etasjer med parkering i garasjen. Disse parkeringsplassene er helt tydelig presset inn, så mange som mulig, på så liten plass som mulig. I USA er parkeringsplasser dimensjonert ut fra reelle biler, og slik at folk skal kunne komme seg ut og inn av bilen. I Norge tror vi tydeligvis at alle biler er små (og det var de jo for 30 år siden eller så) og at folk er så slanke at de kan komme seg ut gjennom sideruten uten problemer (for det er jo ikke plass til å åpne døren.)
Vel, biler har blitt større, særlig i bredden, tildels som et resultat av nye sikkerhetskrav. Dermed blir parkeringsplasser for trange. Og hva skjer så? Jo, folk parkerer slik at de kan komme seg ut og inn av bilen, naturlig nok. Resultater er en liten studie i hva som skjer når faktisk behov møter teoretisk design.
Her er et bilde fra garasjen på BI da jeg kom på jobb litt etter 0900 i dag:
Som synes: De som kommer tidlig, tar plassen i midten, og dermed blir det vanskelig for dem som kommer etterpå. Greit nok, og ikke så rart gitt at selv nokså normale biler (som Subaruen på det siste bildet) har dårlig plass, særlig når man ser hvordan søylene spiser 20 cm parkeringsplass på hver sin side. Spørsmålet er hva man kan gjøre med det?
Det er litt sent å gjøre noe med størrelsen på parkeringsplassene, men kanskje man kunne prøve seg med en eller annen «nudge» for å få folk til å ta plassene på sidene først, slik at man i det minste fikk inn to biler i stedet for en for hver tredje parkeringsplass? Avgift på plassene i midten hadde nok fungert, at man slo på det røde lyset som markerer en plass som opptatt hvis begge plassene på siden er tatt, eller kanskje skravering.
Eller man kan bare fortsette som før, og tro at når man har definert en parkeringsplass til en viss størrelse, så kommer folk til å bruke den som forventet. Har man så mange parkeringsplasser, så har man det, for det sier tegningene.
Et nytt innslag i bybildet er elektriske sparkesykler, som man såvidt begynte å se i fjor sommer. Nå står 10 selskaper klare til å introdusere disse som app-baserte bysykler i Oslo. Jeg regner med at det går med dem som med de fleste mikrobryggeriene – opp som en løve og ned som, vel, en haug med sykler, omtrent som i Shanghai, der jeg er nå.
