Teknologiforståelse for ledere

Ragnvald Sannes og jeg tilbyr et todagers seminar kalt «Teknologiforståelse for ledere» 23-24 september. Her er en video der vi forklarer hva dette skal handle om.

Hensikten er å skape et lite pusterom og en møteplass for ledere som trenger å forholde seg til teknologi og teknologer uten å være teknologer selv. Du kan lese mer om dette programmet og se en mer detaljert liste over innholdet på BIs websider. Send en mail til meg eller Ragnvald hvis du lurer på noe  – eller hvis du ønsker en bedriftsintern versjon av programmet.

Av en teknologifetisjists funderinger

(Innlegg i Morgenbladet, 22. august 2014, gjengitt her fordi, vel, det var dette med tilgjengelighet, da. Og lenker.)

Jeg må visst skaffe meg nytt visittkort. I følge Morgenbladets kulturredaktør Ane Farsethås er jeg nemlig (i selskap med Aftenpostens kommentator Joacim Lund) teknologifetisjist (attpåtil kortsiktig) fordi jeg ønsker å lese norske bøker digitalt, og synes det tar for lang tid før jeg kan det. I et nokså forvirret innlegg sier Farsethås at Norges fastlåste bokmarked (tre dominerende forlag som klarte å investere all sin ledige kapital i bokhandler sekunder før de ble irrelevante) er ”svaret” for norsk litteraturs fremtid. Forlagenes kartellvirksomhet, godt hjulpet av at nordmenn liker å lese på norsk, vil nemlig hindre en dominerende elektronisk aktør (som Amazon) å besudle de etablerte maktforhold.

Men jeg lurer på hvem som er kortsiktig her – for meg er markedssituasjonen ikke er ”svaret”, men problemet. Når det teknologiske grunnlaget for en bransje endrer seg, flyttes gjerne dominans fra en del av verdikjeden til en annen. Tidligere sammenknyttede aktiviteter fragmenteres, mens tidligere fragmenterte aktiviteter samles under en aktivitet.

Dagens forlag er organisert basert på papir. Tidlige forleggere ble ikke kalt forleggere, men boktrykkere – Christian Schibsted, for eksempel, etablerte Schibsted Forlag i 1839 ved å gjøre en kapitalinvestering i en trykkpresse. (Denne sammenknytningen til teknologien er årsaken til at så mange engelskspråklige forlag har ordet ”press” i navnet.) For å forrente denne investeringen måtte man sørge for at godt innhold kom inn, og ble omsatt til salgbare papirsider.

Hvis vi unntar fysisk produksjon og distribusjon (som de ikke lenger gjør, men betaler for), driver forlag i hovedsak tre aktiviteter: Filtrering (å finne noe bra som kan trykkes); foredling (å gjøre forfatteres produkt bedre gjennom redigering og korrektur); og formidling (å markedsføre det ferdige resultat overfor lesere.) Disse aktivitetene har tradisjonelt vært samlet i et forlag fordi de reduserer risikoen forbundet med relativt dyr fysisk produksjon og distribusjon.

Så kommer Internett og gjør fysisk produksjon og distribusjon nesten gratis. Samtidig reduseres kundenes betalingsvillighet – dels fordi det ferdige ordet kan kopieres, men mest fordi reduserte kostnader gjør at hvem som helst kan bli sin egen produsent og distributør. Det skrives og leses mer enn noensinne – men forlagenes markedsandel i det som leses og skrives synker dramatisk, siden hvem som helst kan opprette en blogg og dele sine tanker og historier med hele verden.

Debatten om fremtidens bokbransje i Norge er i realiteten en debatt om forlagenes fremtid – og den er uinteressant. Et forlag er en mekanisme for å knytte sammen en forfatter og en leser, og bør kun vurderes ut fra hvor godt det gjør den jobben. Fysisk produksjon og distribusjon vil forsvinne – men hva skjer med filtrering, foredling og formidling?

Filtrering innen elektronisk intellektuell produksjon – videoer, musikk, Tweets, blogger og dataspill – skjer i stor grad ved at brukerne kommuniserer med hverandre og synliggjør sin konsumpsjon og interaksjon med innholdet. Noen av brukerne blir toneangivende fordi de demonstrerer smak – som en litteraturkritiker eller kulturredaktør.

Foredling endrer seg i retning av å forme produktet ikke bare for lesing, men kanskje også i retning annen konsumpsjon, som dataspill eller sosiale medier. Jeg har nettopp publisert en fagbok i USA, og en stor del av jobben besto i å lage elektroniske vedlegg og mekanismer for leserdialog og dermed videre forbedring av teksten.

Formidling (markedsføring) er å forstå filtreringsmekanismer og forme produkt og markedsføring etter dem – en jobb som forlagene i dag stort sett overlater til overlater til forfatterne. Noen forfattere i USA, som John Scalzi og Cory Doctorow (begge prisbelønte) gjør mye av markedsføringen selv, ved å skrive blogger og være personligheter på nett – litt som at musikere i dag konsentrerer seg mer om konserter enn plateinnspillinger, siden det er der pengene ligger.

Ingen vet helt hva som skal til for å lykkes i en elektronisk publiseringsverden. Norsk forlagsbransjes kartellvirksomhet berøver ikke bare forfatterne, men også forlagene, en mulighet til å opparbeide seg ekspertise (og ikke minst, et begrep om hva som er kvalitet) før en ekstern aktør kommer inn og overtar, slik det skjedde innen musikk og skjer innen film. Å snakke om en fastlåst markedssituasjon som en garanti i en slik sammenheng er, vel, papirfetisjistisk kortsiktighet.

På lang sikt, nemlig, vil det fortsatt skrives kvalitetslitteratur for kvalitetssøkende lesere. Det vil antakelig ikke skje med dagens forlag, i hvert fall ikke slik de nå organiserer seg og opererer. Om det vil skje med dagens forfattere, er den virkelig interessante diskusjonen.

Den er det ingen som tar tak i – kanskje fordi man har et for kortsiktig perspektiv?

Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon

For syvende gang arrangerer jeg, sammen med min gode kollega Ragnvald Sannes et Master of Management-kurs i Strategisk forretningsutvikling og innovasjon. Dette kurset er noe av det morsomste jeg gjør på BI og noe som jeg gleder meg til hvert år!

Første modul starter 17. september og det er rullerende opptak frem til da (men kurset er i ferd med å fylles opp, så vær rask). Totalt er det fem moduler a 3-4 dager (pluss noen videoforelesninger innimellom modulene) frem til april 2015. Det er rettet mot folk i leder- eller mellomlederstillinger med fokus på forretningsutvikling og intraprenørskap. Gitt hvordan verden ser ut idag (og Ragnvalds og mine interesser) vil mye være fokusert på nettbasert og annen teknologisk orientert utvikling, uten at det vil hindre noen fra å få utbytte at kurset selv om de “ikke er så tekniske.” Dette med teknologi kan være en liten sperre for enkelte – men som Ragnvald sier mot slutten av denne videoen: Dette er ikke et teknologikurs – det er et kurs om hvordan vi kan utnytte teknologien:

Et interessant alternativ, som vi gjerne ser bedrifter benytte seg av, er å sende en, to eller tre ansatte som har et innovativt forretningsprosjekt de skal ha gjennomført – og som så kan benytte kurset til en strukturert gjennomføring – noe Ragnvald kaller «project coaching» – av dette prosjektet, med relevant teori og en steg-for-steg gjennomføringsprosess. Dette er noe vi har lang erfaring med – og mange fornøyde studenter fra tidligere avholdte kurs. Listen fra fjorårets kurs finner du her, og et navngitt eksempel (Evrys løsning for banktjenester på Facebook) her.

Disse ideene ble presentert, kritisert, utforsket og forbedret gjennom hele kurset – og resultater er at ideene både ble bedre i seg selv og bedre forankret i organisasjonen. For studentene gjør dette strukturerte opplegget at man faktisk er så og si ferdig med prosjektoppgaven til den siste samlingen. Med andre ord – dette er et kurs som hjelper deg gjennom både det faglige og i det karrieremessige. I tillegg er det gøy for både forelesere og studenter – man møter mange mennesker med ideer, entusiasme og gjennomføringsevne.

Mitt bidrag er forelesninger i strategi, strategisk teknologibruk og sammenhengen mellom teknologi- og markedsutvikling. Jeg er også formelt fagansvarlig, og veileder oppgaver sammen med Ragnvald. Ragnvald har jobbet med digital utvikling i ulike sektorer og er en kløpper på gjennomføring og prosess. Dertil vil vi bruke andre forelesere fra BI og fra firma vi har kontakt med. Nytt denne gangen er at utenladsmodulen er en dag lenger enn tidligere (ekstra opplegg med en ny samarbeidspartner), noe endret innhold i modul 3 og særlig 4, at vi har tenkt å eksperimentere med å la tidligere studenter komme inn og snakke om sine prosjekter, og at vi nå har en (lukket) en LinkedIN-gruppe for nåværende og tidligere studenter.

imageModul to (4-7 november) blir i Syd-Frankrike. Vi har et tett samarbeid med Accenture, og det blir besøk i deres innovasjonslaboratorium i Sophia Antipolis, det franske motstykket til Silicon Valley like utenfor Nice. Der får vi se hvordan Accenture arbeider med innovasjon både internt og hos sine kunder, og får demonstrert en rekke teknologier satt inn i en forretningsmessig sammenheng. Det at denne utenlandsturen kommer i modul 2 gjør også at studentene blir godt kjent – vi har sett mange gode prosjekter og ideer virkelig ta av etter denne modulen.

Kurset gir 30 studiepoeng mot en Master of Management-grad på BI, men erfaringsmessig tar mange disse kursene som et enkelt-stunt, gjerne i forbindelse med et prosjekt. Det er en utmerket anledning til å skaffe seg et godt kontaktnett av interessante og dyktige mennesker som jobber med å gjennomføre endringer i bedrifter. Siden man får denne prosjekt-coaching’en, er også kurset populært som avsluttende kurs i Master of Management-programmene på BI (for et avsluttende kurs må man skrive en litt mer omfattende oppgave.)

Hvis du har spørsmål om innhold, lurer på om dette kurset passer for deg eller for noen av dine ansatte, eller har andre faglige spørsmål, ta kontakt med Ragnvald Sannes (4641 0752, ragnvald.sannes@bi.no) eller meg (46410452, self@espen.com). For mer administrativt orienterte spørsmål (priser, opptak, Master of Management-studieregler, tilpasning til studieopplegg etc.), ta kontakt med Elisabeth Lund, vår utmerkede administrator (4641 0073, elisabeth.m.lund@bi.no) eller med Master of Management-administrasjonen (46 41 00 06, lederutdanning@bi.no).

Vi sees!

Hvis Putin stenger russisk luftrom…

imageJeg ble intervjuet av Finansavisen i går om hva som kom til å skje dersom Putin stenger det russiske luftrommet. Siden Finansavisen ikke legger ting ut på nett og jeg praktisk talt skrev denne artikkelen, legger jeg teksten (fra epostintervjuet, ikke artikkelen) ut her:

Nyheten om at Putin kan stenge russisk luftrom for europeiske og amerikanske flyselskaper kom samtidig med importstansen av matvarer, men konsekvensene har ikke vært så mye omtalt. Hvor stor innvirkning vil det ha for internasjonal luftfart generelt hvis russisk luftrom stenges for vestlige fly?

  • Vil dette være et sjokk for bransjen på linje med vulkanasken i 2011?
  • Hva blir konsekvensen for SAS og Norwegian?
  • Hvilke selskaper eller ruter blir typisk hardest rammet?

Russisk luftrom inkluderer Sibir, som er en av standardrutene fra Europa til mange byer i Asia. I følge BusinessWeek går det mer enn 1600 flights per uke over russisk/sibirsk luftrom, med Lufthansa, Air France og Finnair som de største aktørene. Å ikke kunne fly over Russland og særlig Sibir blir et hardt slag for de selskapene som flyr der mye – verst kanskje for Finnair, som har en stor andel av sin omsetning nettopp ved å utnytte at de ligger langt øst i Europa og derfor kan tilby gode ruter til Asia over Russland.

Vulkanasken satte flyene på bakken og traff alle selskapene mer eller mindre likt. En stenging av russisk luftrom vil føre til (i noen tilfelle svært kostbare) omveier, og vil treffe ulikt – som sagt, relativt sett mest Finnair.

SAS har noen få ruter over russisk luftrom, fra Kastrup til Shanghai, Beijing, Tokyo, og Bangkok. Bangkok kan relativt lett rutes rundt Russland, de andre blir mye lenger omveier og det vil muligens medføre kanselleringer. De vil også miste trafikk hvis samarbeidspartneren Lufthansa må innstille flyvninger. Norwegian har, meg bekjent, ingen flyvninger over russisk territorium – Bangkok-ruten deres flyr allerede rundt Krim-halvøya fordi de ikke har fått russisk overflyvningstillatelse ennå.Som sagt, det ser vanskelig ut for Finnair, som spesialiserer seg ruter over Russland. Lufthansa og Air France får også problemer med mange av sine flygninger, noe som kan gi ringvirkninger for SAS.

Gaffeltrucken ut av bokbransjen?

Kronikk i Dagens Næringsliv (betalingslenke her) 5. august 2014.

Midt i agurktiden kommer nyheten om at Cappelen-Damm vil lansere en strømmetjeneste, med svenske Storytel, for bøker og lydbøker i midten av august. Jeg har argumentert for abonnementstjenester fra bokbransjen i årevis (sist i en kronikk i Dagbladet i 2010) men trodde jeg måtte vente til 2020 før de kom. Hittil har digitale tjenester fra norske forlag spent fra det klønete (Bokskya) til det latterlige (bøker på plastbrikker.) Hva kan vi vente oss fra denne tjenesten – la oss kalle den Storytel inntil videre – og hva skal til for at den skal bli en suksess som Spotify og Netflix? Hva, om noe, vil skje med forfatterne?

En abonnementstjeneste bør være utmerket for bokbransjen. Salgsapparatet kan konsentreres mot nye kunder, og man beholder stort sett de gamle kundene (hvis tjenesten er bra nok) fordi de glemmer å si den opp, noe som har vært Bokklubbenes forretningsmodell siden 60-tallet. (Hvor hadde helsestudioene vært uten Autogiro?) Man få en ganske pen omsetning fordi den gjennomsnittlige betalingen er høy.

Samtidig blir dette en strategisk utfordring for forlagene, fordi de kundene som nå kjøper flest bøker vil være de som tar den i bruk først. 169 kroner i måneden representerer omtrent seks bøker (til full pris) i året, så de som kjøper mer enn det bør gå over med en gang. På den annen side er nok seks bøker i året i overkant av det gjennomsnittskunden kjøper, og kostnadene med en abonnementstjeneste mindre enn med papir. Lønnsomheten burde altså være bra – og vil kunne være et mottrekk mot lekkasjen til Amazon.com.

Og her ligger muligheten. Jeg leser masse, men har ikke kjøpt en norsk bok på årevis. Men jeg kjøper masse bøker på Amazon.com, som jeg leser via iPad, mobil og av og til den vanlige dataskjermen. Amazon selger ikke norskspråklige bøker, men jeg har kjøpt både Nesbø og Knausgård på engelsk. Amazons løsning er billig, uhyre lett å bruke, og har fantastisk utvalg. Jeg har aldri vært noen stor kjøper av musikk, men betaler for Spotify-abonnement, og bruker det flittig.

Storytel finnes i Sverige (storytel.se) og tilbyr lydbøker strømmet til mobilen. De tilbyr 14 dagers prøveperiode, så jeg meldte meg på med kredittkort og har nå tilgang til svenske og engelske lydbøker på mobilen. Tjenesten fungerer greit, man kan søke, lagre bøker i en bokhylle, markere bøker som lest, vurdere dem med stjerner og tekst, lagre inntil fem stykker lokalt slik at man kan lese dem uten Internett-tilgang. Tjenesten fungerer på iPad men bare delvis (man kan ikke lytte på hele bøker) via nettleser på PC. Og den fungerer i bilen!

Selve tjenesten er altså lett å bruke og fungerer greit nok. Prisen er grei. Det mangler en sammenkobling til sosiale medier for å meddele verden hva man leser, men det regner jeg med kommer – folk kjøper nemlig ikke bøker bare for å lese dem, men for å bli sett med dem, og det er et marked forlagene ikke bør gå glipp av.

Suksess er altså et spørsmål om utvalg. Er det nok – og gode nok – bøker i tjenesten til at man finner det man ha lyst til å lese (slik man gjør med Spotify) eller blir det litt mangelfullt, slik som Netflix? Svaret er avhengig av om Cappelen-Damm får følge av Aschehoug og/eller Gyldendal, og de to forlagene sitter på gjerdet foreløpig – en høna-og-egget-situasjon, der noen deltakere venter på en suksess for å bli med, men suksessen kun kommer hvis de blir med.

Norges merkelige bokmarked, særlig innenfor skjønnlitteratur, er preget av støtteordninger og offentlig godkjent kartellvirksomhet. De fleste bøker blir utgitt for å bli offentlig innkjøpt og lest av forfatterens bekjente. En abonnementstjeneste som fordeler penger etter hvem som blir lest vil vise at folk vil stort sett ha bestselgere (vil forlagene legge de, ut?) og romantikk (tre av Storytels ti mest leste bøker er av Margit Sandemo). På YouTube sorteres videofilmer etter hvor mange som har sett dem – samme mekanisme på Storytel vil forsterke tendensen til å lese det alle andre leser.

Samtidig blir det lett og billig å finne smale bøker – den såkalte lange halen som det ikke er plass til i en vanlig bokhandel men som lett kan gjøres tilgjengelig elektronisk.

Det virkelig interessante når en strømmetjeneste endelig kommer og fungerer, er hva som skjer med litteraturen – vil forfattere skrive annerledes når de skriver for elektroniske abonnenter? Dickens utga romaner som føljetonger, kapittel for kapittel – kanskje en modell som vil fungere elektronisk, slik TV-serier trives bedre enn film på Netflix.

Musikere tjener i dag penger på konserter i stedet for plater. Forfattere kan ikke det – men jeg tror nok at noen forfattere kan bygge opp et publikum med jevnlige oppdateringer, pålitelig lesbarhet og bokstavelig talt en dialog med sitt publikum.

De kan lære av Frid Ingulstad.

Lykke til!

Et praktisk veiledning i case-undervisning

Og dermed er boken publisert!
bookcover2Bill Schiano og undertegnede har skrevet en bok, Teaching with Cases: A Practical Guide, publisert av Harvard Business Publishing, tilgjengelig som PDF og paperback (304 sider).

Bill og jeg er opptatt av case-undervisning og bruker det når vi kan. Boken er ment for forelesere som vil bruke case-undervisning, men er ved institusjoner der caseundervisning ikke er en dominerende (eller engang vanlig) undervisningsform. (Arbeidstittelen for verket var faktisk Case teaching when you are not at Harvard, men det ble altså en mer generisk tittel.)

Det finnes flere bøker om hvordan man skal gjøre case-undervisning, men felles for dem er at de er a) nokså filosofiske og abstrakte i sine råd, og b) tar omgivelsene for gitt – de forutsetter implisitt at du er ved en skole, som Harvard Business School, Wharton, INSEAD eller University of Western Ontario hvor case-undervisning er normen, studentene er kjempesmarte og ivrige etter å diskutere, klasserommene er bygget for case-undervisning og, ikke minst, hvor god undervisning er akseptert som viktig av administrasjon og bedømmelseskomiteer

Vi har villet skrive en svært praktisk bok, og det er det blitt. Du vil finne råd om hvordan kle deg for undervisning, hvordan forholde seg til urolige studenter, hvordan få studenter til å komme forberedt, hvordan evaluere muntlig deltakelse. Du vil også finne råd om hvordan du skal skape den nødvendige infrastrukturen for case-undervisning når du ikke har et støtteapparat, ned til detaljer om hvordan lage navneskilt ((la studentene gjøre det selv, eller bruk et regneark med mail-merge) og klassekart (ta et bilde av klassen mens de holder opp navneskiltene, skriv ut i gråskala så du kan skrive notater rett på kartet etter hver forelesning.)

Bokens hoveddel har tre byggestener (basert på Forventninger, flyt og feedback, men totalt skrevet om): Foundations (hvordan bygge opp et kurs, inngå en kontrakt med studentene, og sette opp infrastrukturen); Flow (hvordan lede diskusjonen i klasserommet, styre tid og tavler, stille spørsmål, og avslutte diskusjoner); og Feedback (hvordan legge opp karaktersetting og tilbakemeldinger, spesielt hva gjelder klasseromsdeltakelse). Vi har også kapitler om hvordan man skal forholde seg til ulike vanskeligheter som måtte dukke opp (mye basert på spørsmål vi har fått fra deltakere på Harvard Business Schools caseundervisningskurs); hvordan undervise kvantitative og tekniske emner; hvordan håndtere forskjeller i språk og kultur (både for studenter og foreleser); hvordan forberede neste kurs ut fra det kurset du holder nå; hvordan legge opp for caseundervisning på skolenivå (mange business schools ser nå på bedre undervisning, også caseundervisning, som en differensierende faktor); og til slutt et langt og detaljert kapittel om bruk av teknologi i klasseromomet, inkludert hvordan man kan gjøre caseundervisning over Internett.

Med boken følger endel digitale ressuser (eksempler på kursopplegg, notater til foreberedelse, og annet) tilgjengelig på teachingwithcases.hbsp.harvard.edu. Vi håper denne samlingen vil vokse etterhvert som vi hører fra lesere og lager mer materiale selv.