Det er nemlig lønnsomt, skaper næringsaktivitet, nye tjenester, hjelper demokratiet og gjør at diskusjoner blir datadrevet i stedet for ideologibasert.

Mener i alle fall jeg.

I dag legger Teknologirådet frem en rapport til Stortinget som sier omtrent det samme: Offentlig produserte data bør i størst mulig grad – det vil si, sålenge ikke personvern eller Rikets sikkerhet kommer i veien – gjøres gratis tilgjengelig i rådataformat, slik at hvem som helst kan benytte det til hva som helst, inkludert å tjene penger.

Den fulle rapporten heter Fra Altinn til alt ut? Offentlige data for innovasjon og demokrati – les og lær!

(Dette er en fortsettelse av dette innlegget om forestillinger om norsk IT-bransje, lagt ut her til diskusjon som et ledd i BIs forskningsprosjekt Et kunnskapsbasert Norge, der BIs Senter for Teknologistrategi har ansvaret underprosjektet å kartlegge norsk IT-bransje.)

Kommentarer mottas med takk, enten i kommentarfeltet til denne bloggpostingen eller i dette Google Docs-dokumentet.

Og denne gangen dreier det seg mest om IT-tjenestebransjen: Konsulentfirma, utviklere, og den delen av bransjen som faktisk jobber inne i kundenes selskaper (IT-avdelinger, med andre ord).

Norsk IT-bransje har klare konstellasjoner av selskaper som jobber sammen mot de samme kundene. Innen alle ledd av norsk IT-bransje finnes det selskaper som samarbeider rundt prosjekter eller pågående tjenester overfor kunder. F.eks. kan et teknologifirma (f.eks. Dell) samarbeide med en softwareleverandør (f.eks. Microsoft) om en leveranse til en kunde der teknisk support blir ytet av en tredje leverandør (f.eks. ABB.) Hvem som inngår i disse konstellasjonene vil variere fra prosjekt til prosjekt, men vi tror at det vil finnes klare konstellasjoner av bedrifter som ofte samarbeider med hverandre, omtrent som en erfaren regissør av en film tenderer til å jobbe med de samme kamerafolkene, riggerne og tildels skuespillerne uten at det hindrer at noen av dem inniblant kan gjøre andre ting. I noen tilfelle er samarbeidene formalisert (som Microsoft’s mage "sertifiserte" samarbeidspartnere), i andre er de mer basert på en historikk med samarbeid.

Utenlandske samarbeidskonstellasjoner er i liten grad førende for samarbeidskonstellasjoner i Norge. Dette er en av de tingene vi ikke har noen formening om – men det er interessant å se om samarbeid mellom leverandører er drevet fra utlandet (f.eks. at et globalt selskap inngår en avtale med et globalt leverandørselskap) eller om forbindelser mellom tjenesteselskaper og deres kunder er nokså lokale.

Når folk flytter seg i IT-bransjen, skjer det i større grad mellom firma innen samme tjeneste eller produkt, enn mellom kunder og tjenestebedrift. Det er en klisje i IT-bransjen at alle har jobbet for IBM, Accenture eller, for noen år siden, Norsk Data. Men vi vet ikke i hvilken grad folk faktisk hopper mellom konsulentselskaper og kunder, men tror at det skjer mindre ofte enn man antar – samt at trafikken stort sett går en vei: Fra konsulent- eller teknologiselskapet til kunden. Når folk skifter jobb, skjer det i større grad innenfor bransjer – konsulenter går til andre konsulentselskaper (ofte gjennom oppkjøp), teknologiselgere går mellom selskaper de kan selge for, og IT-avdelingsfolk holder seg til IT-avdelinger. Stort sett.

Personlige relasjoner betyr mer i Norge enn i andre land, også i IT-bransjen. Norge er, i følge Hans Christian Geelmuyden-Kiese, et "high-context" samfunn, der hvor du kommer fra og hvem dine venner er betyr relativt mye. I slike land skjer avgjørelser – særlig offentlige – uformelt, ved hjelp av allianser, vennskap og ved diskusjon. (Dette i motsetning til "low-context"-samfunn, som USA, der offentlige avgjørelser i større grad skjer ved lovgivning og regler.) Det er mange årsaker til dette, men viktigst er kanskje at landet, og dermed markedet, er lite – og man kommer til å møte folk igjen ved senere anledninger. For å si det med en BI-kollega: Norge er så lite at man kan bare være sint på folk i 14 dager, så trenger man dem igjen…

Alle konsulentselskaper ønsker å løse problemer, men de fleste er timeselgere. Hvis et konsulentselskap skal tjene penger, må man fakturere for betydelig mer enn timelønnen til selve konsulenten, for å finansiere kontorer, utvikling, administrasjon og partnere. For å klare dette, må man løse vanskelige problemer, der kunden er villig til å betale massevis for løsningen, ikke bare for ressursene som inngikk i den. Hvis ikke blir man mer som Manpower og mindre som en partner: En kilde til fleksibel og kompetent arbeidskraft for å gjøre ting der kundens organisasjon ikke er villig eller i stand til å påta seg den langsiktige forpliktelsen en ansettelse innebærer. Og der er nok de fleste konsulentselskaper i Norge: De leverer en standard tjeneste hvor et av de viktigste parametrene for kundene er timepris. Medvirkende til dette er det offentlige anbudssystemet, som i liten grad differensierer mellom kvalitet av leveranser.

Dramatisk lavere teknologi- og personalkostnader vil bety store endringer for IT-servicebransjen. Norske IT-tjenesteselskaper selger i hovedsak teknologitilpasning og -drift til norske selskaper. Ny teknologi som cloud computing og stadig større bruk av offshoring (flytting av arbeidsoppgaver til andre land med billigere personale enn i Norge) vil legge press på konsulentselskapenes marginer og sette spørsmålstegn ved deres prosjektorienterte salgsmodell – og man vil få en ytterligere endring mot å leie tjenester heller enn å eie implementasjoner, mot å tillate standardisering i teknologi for å få fleksibilitet i tjenester, mot at teknologiplatformer i stadig større grad utformes med tanke på å tilrettelegge for innovasjon heller enn å standardisere prosesser.