Verre og verre i Satyam

Satyam-skandalen blir bare verre og verre: Statsadvokaten sier nå at 10000 av de ansatte ikke eksisterer, og at deres lønn i stedet har gått til å kjøpe opp land med falske navn. De ansvarlige revisorer fra PWC (som nå sliter for ikke å lide samme skjebne som Arthur Andersen) er arrestert – skjønt det kan se ut som om pengene ikke er borte, bare gjemt bort i andre selskaper.

Gurcharan Das, Indias mest kjente forretningsskribent og forfatter av den glimrende India Unbound, sliter med å finne en forklaring på Satyam – han har kjent grunnleggeren B. Ramalingam Raju lenge og lurer på om hele greia skyldes et forsøk på å sikre at sønnene har noe å leve av. Han ser hele skandalen som en enkeltstående forbrytelse, som ikke kan forhindres med mer regulering, men heller med en endring av innstilling. For meg minner hele greia litt om Finance Credit, med Hyderabad som Hønefoss. Den lokale helten var ikke så stor helt likevel.

Det som er sikkert, er at siste ord er ikke sagt om Satyam. Eller PwC.

Bentley, here I come

Klokken 0415 i morgen kommer drosjen, og da bærer det avgårde til et forskningsopphold på Bentley University i Waltham utenfor Boston – berammet til og med august, skjønt jeg kommer til å komme hjem en gang i blant. Der skal jeg jobbe med iAD-prosjektet (mer info etterhvert), dra på spennende konferanser og snakke med spennende selskaper i USA, skrive artikler sammen med min gode venn Bill Schiano, dra på reunion for Harvard-doktorgradsstudenter, treffe en haug gamle venner og muligens kjøpe meg en gammel bil, hvis jeg finner en jeg liker og har lyst til å sende hjem igjen.

Så derfor – jeg er ikke i Norge før mot slutten av mars. I praksis skulle det ikke bety så mye – jeg er fremdeles å treffe via mitt BI-telefonnummer (om enn noen morgentrøtt før kl. to på ettermiddagen), epost fungerer som før, og det blir nok både norsk og engelsk blogging.

Men hamburgerstandarden kommer i alle fall til å bli adskillig bedre….

Georg Apenes hos Polyteknisk Forening 3. februar!

Her er et møte som er grunn god nok til å melde seg inn i Polyteknisk Forening: Et plenumsmøte med Georg Apenes over temaet: Personvern – vinner vi slag men taper krigen?

Forberedte kommentarer fra divisjonsdirektør Camilla Stoltenberg, Folkehelseinstituttet, professor Jon Bing, Senter for rettsinformatikk, UiO, og avdelingsdirektør Rune Fløisbonn, Kripos, deretter åpen debatt.

Mer informasjon og påmelding finner du her.

Oppdatering: Sånn a propos, idag er Data Privacy Day.

Fallskjermjegere, okkupasjonstropper – og blåruss

(I forbindelse med John Markus Lerviks avgang fra FAST, gjengir jeg en artikkel her som jeg skrev for 6 år siden, om faser i firmaers utvikling og hva slags ledere som trengs.)

Skal det bli noen markedsandeler for norske teknologifirma i et marked som forlengs er globalisert, må vi ha skikkelige blåruss.

Espen Andersen, trykket i CIO/Business Standard, november 2003

En av mine favorittbøker er Robert X. Cringelys Accidental Empires, en sprudlende, anekdotisk og innsiktsfull historie om hvordan PC-bransjen ble etablert, fra Apple via IBM til Bill Gates. Bare undertittelen er i seg selv verdt prisen: How the boys of Silicon Valley make their millions, battle foreign competition, and still can’t get a date.

Boken ble skrevet i 1992, men historien om hvordan PC-bransjen oppsto er på ingen måte ferdigskrevet – og det er forbausende i hvilken grad man gjentar feil som andre firma har gjort tidligere. Blant annet mener Cringely at 19 av 20 nye firma går over ende. Han mener det er tre årsaker til dette: Dumhet (man starter noe som ikke har sjanse til å selge fordi ingen vil ha det), uflaks (for eksempel at all finansiering tørker inn på grunn av en økonomisk nedtur, ikke ukjent for en del gründere for tiden) og grådighet (at man ønsker å vokse for fort, i stedet for å vokse jevnt og trutt.)

Les videre

John M. slutter i FAST

image I følge Digi trekker John Markus Lervik seg fra sin stilling i FAST, noe jeg synes er svært trist. John Markus har bygget opp et firma og et teknologimiljø det står stor respekt av. Han har en befriende mangel på respekt for autoriteter innen teknologi og et imponerende ambisjonsnivå (da FAST ble kjøpt av Microsoft, sendte han et "kontratilbud", der han foreslo at FAST skulle kjøpe Microsoft og drive videre under navnet "MicroFAST".) Men vi har jo ingen særlig sans for denslags talenter her til lands.

Uten å ha andre kunnskaper om saken enn hva som står i avisene, kan jeg ikke helt fri meg fra tanken om at hvem det nå er som pusher på (Kredittilsynet? Oslo Børs?) at man skal gå etter FASTs regnskapspraksis så er det svært beleielig at firmaet ikke er listet på børsen lenger. Økokrim vil tydeligvis ikke ta i saken med ildtang, noe som tyder på at det er snakk om vurderinger og gråsoner og dermed vanskelig å etterforske. Microsoft har forlengst gitt uttrykk for at de ikke bryr seg, men nå går altså John Markus etter en opprydning i regnskapene.

Det er vel ikke umulig at dette ville skjedd likevel, uansett regnskap. John Markus er gründer, og en gründer som klarte den viktige prosessen ikke bare med å starte et selskap ("fallskjermjegerfasen"), men også å bygge det opp til en viss størrelse (stormtroppfasen, som i FASTs tilfelle kom opp til 700 medarbeidere). I en tredje fase (okkupasjonsfasen) er det mer bruk for administrativ oversikt og langsiktig integrerende egenskaper – noe som nødvendigvis medfører mer byråkrati og formalitet. Jeg er usikker på hvor lenge John Markus ville holdt ut med et slikt ansvar.

Uansett, jeg håper han får bedre uttelling og mer respekt for sitt neste forehavende, hva det nå måtte være. Jeg ønsker ham lykke til – skal norsk teknologibransje fortsette sin vekst og internasjonale ekspansjon, trenger vi flere John Markus’er.

NB: Jeg bør her flagge at jeg er medlem av et langsiktig forskningsprosjekt der FAST er vert, slik at jeg neppe kan regnes som helt nøytral. Men jeg tror ikke jeg ville ment noe annet enn det som står her, uansett.

Tversoversk – en essaysamling

Må jeg få presentere Tversoversk, en essaysamling jeg har satt sammen av diverse norskspråklige innlegg jeg har skrevet her og andre steder, med egendesignet cover, til og med. Enklest er det vel å kjøpe den fra Bokkilden (hvis du er i USA kan du kjøpe den billigere fra Amazon, i Storbritannia fra Amazon.co.uk), men de som heller vil botanisere litt fritt finner innholdsfortegnelse med lenker nedenfor.

image

Innholdsfortegnelse:

(endel av artiklene i boken, merket med *, er oppdatert/endret i forhold til de versjonene som det er lenket til her.)

ISBN 978-0-557-04298-2.

Oppdatering 3.2: Fikk papirkopien for godkjenning idag – det viser seg at trykkeprosessen er litt forskjellig for de man bestiller direkte fra Lulu og de man bestiller gjennom bokhandel (som kommer til å være der om nogle få uker). Trykkekvaliteten på de fra bokhandel er bedre – ser og føles mindre som en laserprintet bok. Nuvel. Kun som observasjon…

Hva med å fylle ut et donorkort?

Donorkort Mange mennesker står i kø for organtransplantasjon, men et stort problem er at det tar tid fra noen dør til man kan bruke organene – ofte fordi pårørende kvier seg for å tillate at legene bruker organer. Derfor oppfordres man til å skaffe seg et donorkort, som man kan legge i lommeboken. Kortet bekrefter at man godkjenner bruk av sine organer hvis man dør, og gir kontaktinformasjon for to pårørende som kan bekrefte dette.

Hvis alle hadde et slikt kort, ville liv blitt reddet. Og jeg hadde lenge tenkt at jeg skulle skaffe meg et, men det har alltid forsvunnet i myriaden av ting man skulle ha gjort – og jeg trodde det involverte kompliserte prosedyrer med et eller annet offentlig vesen.

Men neida – intet kunne være lettere. Gakk hen til denne websiden, fyll ut et donorkort på PDF, og skriv det ut på fargeskriveren, om mulig på fotopapir (jeg brukte vanlig papir og en saks.) That’s it. Mens du er igang, send en epost til de du oppgir som pårørende også.

Det tar deg 3 minutter og kan redde liv. Ingen unnskyldning, med andre ord.

(Forøvrig en fremgangsmåte som NAV burde se nærmere på.)

Snu strømmen med en Prius

Da jeg var liten, var denne vitsen en av mine favoritter:

– Hva er toppen av styrke?

– Å blåse i stikkontakten til fossen snur…

New York Times rapporterer om en innbygger i den lille byen Harvard (ikke universitetet) som, da man forleden mistet strømmen for tre dager, brukte sin Toyota Prius til å generere strøm til det mest nødvendige. Tre dagers strømforbruk for snaut 20 liter bensin.

Dette er jo ikke noe nytt – min Mitsubishi Pajero fra 1987 hadde strømuttak – men Prius’en har teknologien til å slå motoren automatisk av og på, og batterikapasitet til å lagre spenning mye lenger enn et vanlig bilbatteri. Så bensinforbruket vil, også her, være adskillig mindre.

Om ikke noe annet, så viser det at menneskelig snedighet ikke er mangelvare. Samt at hybrid-teknologi kanskje er tingen for store firehjulstrekkere man skal ut i ødemarken med?

(Via Brad DeLong.)

Ganske utrolig…

imageJeg har alltid syntes at kabinpersonalets gjennomgang av redningsvester og oppblåsbare flåter har vært en nokså meningsløs eksersis – det har, såvidt jeg vet, ikke hendt at noen har blitt reddet av redningsvester. Nå ser det ut til at en pilot i US Airways har klart å glidelande et fly i Hudson River (NYTimes bruker uttrykket "crashes", og det er feil, dette er en "kontrollert" nødlanding) og ved hjelp av oppblåsbare sklier/flåter og kjapp tilgang til ferger med varmeovner redde alle ombord.

Det er imponerende, for å si det forsiktig. Og for en gang skyld ser det ut til at teknologien virker. Men piloten i dette tilfelle fortjener all den ros man kan gi – å lande en Airbus på vann må være omtrent som å parkere en bil i 100 km/t.

Utrolig imponerende. Og rett etter at det ble påpekt (leste dette idag, klarer ikke å finne linken) at ingen har dødd i flyulykker i USA på to år, og at sjansen for å stryke med på en flytur er mindre enn sjansen for (for en amerikansk ungdom) å bli valgt til president i USA…

Oppdatering 16.1: Akkurat som Kristine, fikk jeg greie på denne hendelsen via Twitter: Satt og så på nyhetene, og der var det jo ingenting. Men New York Times og CNN hadde detaljene. Bildet kom via Twitter, det og.

Oppdatering 17.1: Fotografen heter Janis Krums, og bildet ble sendt ut via Twitter.

De var visst små likevel…

image I en artikkel om Indias IT-bransje i digi.no for halvannet år siden skrev jeg:

I mars besøkte jeg [hovedkvarteret til] Satyam, et IT-selskap i Hyderabad i India. Firmaet har store og flotte kontorbygg rundt i byen, så jeg forventet et palass i stål og glass. Da drosjen stoppet utenfor en nedslitt bygård, trodde jeg først jeg var kommet feil. En telefon brakte ut min kontaktperson, lederen for forretningsutvikling, og vi snek oss sidelengs mellom motorsykler og dryppende kjøleanlegg til hans lille kontor på baksiden. Han lo litt av min forvirring, og forklarte: ”Vi har et litt sentimentalt forhold til denne bygningen, det var her vi startet. Nå er det bare toppledelsen igjen her. Vi er fremdeles et lite firma, men vi har tenkt å bli store.”

53 000 ansatte (40 000 da jeg besøkte dem) er ikke noe lite firma, men Satyam er nå blitt Indias Enron, ettersom det viser seg at administrerende direktør har ført sitt styre og sine eiere bak lyset og overdrevet inntektene med mer enn en milliard dollar. Dette fremkommer i et brev sendt til styret og ledelsen i går, som sjokkerte ledelsen og førte til en interessant pressekonferanse.

Akk ja. Dette er en katastrofe for mange – jeg fikk nettopp mail om at M. Rammohan Rao, ISBs meget respekterte rektor, har trukket seg fra sin stilling fordi han satt i styret i Satyam og ikke ønsker at dette skal gå ut over skolen. PriceWaterhouseCoopers, som har vært revisorer de siste 8 årene, skal få en interessant forklaringsoppgave etterhvert.

Ajajaj. Lurer på hvor mange flere slike historier som kommer opp i løpet av 2009?

Hva om papiravisene forsvinner raskt…?

Michael Hirschorn har en god artikkel i The Atlantic der han påpeker at New York Times, verdens fremste papiravis og en av mine favorittnettsider, har meget dårlig økonomi og kan gå overende i løpet av året, i hvert fall finansielt.

Dette er en artikkel som bør leses av journaliststudenter. Og journalister. Som en redaktør jeg kjenner sa i en samtale i går: "Jeg kan ikke forstå hvorfor disse flinke studentene, med glimrende karakterer og fremtiden foran seg, har som mål å jobbe for dårlig lønn i en fallende bransje." Men slik er det altså.

Problemet er at kvalitetsaviser av typen New York Times har en viktig funksjon i demokratiet (noe også norske redaktører sier i et kjør, med varierende grad av troverdighet). Hirschorn er bekymret for at denne funksjonen kan undermineres, men peker også på at nye medier (han bruker nyhetsbloggingen om Mumbai-angrepene som eksempel) viser veien mot en mindre kostbar modell, med New York Times som kvalitetsfilter heller enn som publisist. Det er en enkel modell og den har alle de problemer man vanligvis forbinder med outsourcing – men er i alle fall en mulig vei fremover.

Uansett – hvis ikke journaliststudiene her til lands diskuterer dette temaet med fokus på hva som kommer til å skje fremover heller enn hvordan ting har vært (og, underforstått, derfor burde være) gjør de fremtidige journalister en bjørnetjeneste.

Årskavalkade 2008

…en slags bloggeselvangivelse, som legges ut på nettet akkurat som den vanlige selvangivelsen. Tenk at bare var 10000 skrev under…. nuvel, i år som i fjor:

Og det var året 2008 på Tversover. Til neste år blir det nok mer engelsk (skal til USA) og muligens litt reisebeskrivelser, mindre preget av hjemlige ting. Vi får se…

Konservert i olje

Morgenbladet har en artikkel om Michael Ross, som skriver om at kvinner i oljeland (bortsett fra Norge) ikke frigjøres fordi samfunnstrukturer og holdninger konserveres som følge av tilgang til store ressurser (som gjør at man ikke endre hva man holder på med.)

Mange ting slår meg med denne artikkelen:

  • Si hva man vil om Thomas Friedman, men dette har han faktisk skrevet om i årevis, både i The World is Flat og Hot, Flat and Crowded.
  • Det virker for meg litt tidlig å erklære oljeboomen for over – jada, prisene har falt som bare det, men de kan gå opp igjen, og bare for et år siden snakket man om "peak oil" og permanent høye priser.
  • Norge fremholdes som et unntak her, men vi konserverer ta vitterlig våre samfunnsstrukturer slik de var da oljerikdommen kom? Ta en tur over svenskegrensen og se hvor mange mennesker det bor i glesbygden, for eksempel….