Det er meget hyggelig å kunne melde at Eirik Newth, fagbokforfatter, æresnerd og uoffisiell Norgesmester i personlig blogging, har fått årets litteraturpris fra Skolebibliotekkarforeningen i Norge.
Man skal være forsiktig med overtolkning, men en slik utdeling er noe det står respekt av fra prisgivernes side. Eirik Newth er nemlig kontroversiell, i at han forsøker å røske opp i stivnede forlagsstrukturer, vanebaserte læremetoder og institusjonalisert teknologifrykt. At skolebibliotekarene gir ham en pris er etter mitt skjønn uttrykk for at de har forstått noe om kunnskapsutvikling og hvordan man skal hjelpe barn som vil lære – utmerket! Nå må det jo tillegges at han har fått prisen for bøkene sine, som fyller et hull for barn og ungdom som få andre har adressert hertillands (og forøvrig Bill Bryson fyller for voksne i den engelskspråklige verden).
Forøvrig påpeker Eirik i sin blog at det satses på gratis WiFi i biblioteker i UK. Dette synes jeg er en kjempeidé – WiFi tiltrekker folk som har bruk for rask forbindelse til Internet, og biblioteket er stedet for å jobbe med det. Dette er noe Statoil har forstått – og hvis en bensinstasjon, med hårtynne profittmarginer, kan tilby gratis WiFi – hvorfor ikke bruke den samme mekanismen i lokale biblioteker. Så leser man i stedet for å kjøpe pølse, og vi har gjort noe for å minske overernæringen rundt midjen og underernæringen mellom ørene…
Tenk om skolebiblioteket ble stedet studentene gikk for å kommunisere med omverdenen….med tilgang til kunnskap uten filter. Sterkt.
Månedlige arkiver: mars 2004
Silicon Valley runaround
En interessant rapport, beskrevet i Red Herring’s blog, for de av dere som lurer på om annonsering på nettet virker. Konklusjonen er at online annonsering virker og at man bør bruke mer penger på det – jeg har ikke sett rapporten, men den representerer i alle fall noe nytt og annerledes på dette området.
I samme blog annonseres det at Apple må utsette distribusjonen av de nye iPod mini’ene, siden de ikke får tak i nok harddisker. Så de av oss som kunne tenke seg en slik må nok vente litt.
Forøvrig vil jeg anbefale alle å klusse litt med blogging – en meget interessant måte å bruke nettet på, som vil ha stor betydning for ulike former for kunnskapsdeling i noen år fremover. (Og hvis du leser Red Herring’s blog, kommer du faktisk litt inn på pulsen på Silicon Valley uten å forlate godstolen).
Karl slår til
For noen år siden ble jeg i jobbsammenheng spurt om å velge ut og lese et tekststykke som jeg likte. For meg var valget enkelt – min favorittroman er Erich Maria Remarques Tre Kamerater, en fortelling om tre venner, tidligere soldater, som forsøker å overleve i Tyskland tidlig på 30-tallet. Boken har på mange måter alt – en god historie, virtuose personskildringer, en fabelaktig kjærlighetshistorie og en barsk og fandenivoldsk humor. Den er også et sjeldent eksempel på at en oversettelse til norsk (av Alf Harbitz) er en forbedring (ikke det at jeg har lest den på tysk, men jeg har lest den engelske oversettelsen, og den var ikke god.)
Jeg valgte dette stykket – fra første kapittel, hvor våre tre venner er ute og bedriver sin favorittsport – å erte pompøse bilister med Karl, «chausséspøkelset», en racerbil forkledd som et skranglete vrak.
Et slag GOLF for US Navy
I disse GOLF-dager (Forsvarets måte å bevise at alle ERP-systemer begynner som kopier og ender opp som originaler, i motsetning til oss mennesker) er det jo greit å vite ting ikke går på skinner for US Navy heller. Ifølge en artikkel av Bob Cringely er det snakk om solide budsjettoverskridelser, manglende styring, snål prioritering og skeve incentiver. Jaja.
En tommerfingerregel (i hvert fall for prosjekter som skal produsere informasjonssystemer, i motsetning til mer konkrete ting, som et oljefelt) er at alle prosjekter som tar lenger enn seks måneder, bør brytes opp i mindre prosjekter. Prosjektmanualen til GOLF var på mange hundre sider – jeg så den for 4 år siden, og syntes det luktet problemer lang vei, særlig fordi ingen klarte å komme opp med en kort beskrivelse av hva GOLF egentlig var for noe. Nuvel, det er ikke første gang og blir ikke den siste.
Så kan man jo spørre seg – er det slik at offentlige prosjekter av en eller annen grunn er annerledes enn det som foregår i det private næringsliv, siden vi stadig hører om offentlige overskridelser. Det kan være – bl.a. er det fler og mer divergerende målsettinger – men jeg lurer på om ikke en stor del av oppfatningen om dårlig offentlig styring også ligger i at vi hører om de mislykkede offentlige prosjektene. Vi hører ikke så mye om de private….
Foreldrekarakterer
Meget interessant artikkel i Aftenposten idag: Barn hvis foreldre har bare grunnskole har snittkarakter 2,7 i matematikk etter 10. klasse, men hvis foreldrene har høyere utdannelse øker snittkarakteren til 4,3.
Selv med alle mulige forbehold om data (artikkelen oppgir ikke standardavvik, for eksempel) og kausaliteten (det er utvilsomt andre medvirkende faktorer enn utdannelse, selv om de antakelig drar i samme retning) så er dette store forskjeller. I Norge er det relativt små økonomiske forskjeller mellom høyt- og lavt utdannede (eller, med andre ord, i Norge er den økonomiske effekten av en investering i utdanning lavere enn i mange andre land.) Så penger ser ikke ut til å spille en stor rolle. Men det spekuleres i om ikke barn med høyt utdannede foreldre i større grad får hjelp til å lage prosjektoppgaver, finne informasjon, og på andre måter forholde seg til en stadig mer akademisert skolehverdag og påfølgende arbeidsliv.
Jeg vet ikke om så er tilfelle, men det virker rimelig. Vanskeligheten ligger i hva man skal gjøre for å minske forskjellen – for den er faktisk en bieffekt av en ønsket (og ønskelig) utvikling. Da enhetsskolen og statlig studiefinansiering ble innført etter 2. verdenskrig ble utdannelse en rettighet og en mulighet, tilgjengelig – i hvert fall i stor grad – uavhengig av økonomisk og sosial klasse. Da fikk vi, over tid, et mer meritokratisk samfunn, som tildeler økonomiske og sosiale goder ut fra prestasjonsevne og -vilje.
Et meritokratisk samfunn med åpen økonomi er, i hvert fall i følge ledende økonomiske historikere, en forutsetning for langvarig økonomisk vekst og velstand. Over tid kan man imidlertid få et problem fordi denne sorteringen blir selvforsterkende: Flinke foreldre får flinke barn. Man kan bruke mange ord på å diskutere om dette skyldes arv eller miljø, men den forskjellen er uinteressant så lenge miljøbiten, som man kan gjøre noe med, er signifikant. Og det er den.
En selvforsterkende sortering kan over tid skape en «underklasse» med lav utdannelse og liten deltakelse i samfunnslivet generelt. Til forskjell fra gamle dagers proletarer er denne gruppen i liten grad i stand til selv å bedre sine kår – nettopp fordi årsaken til at de holdes nede ligger i deres egen adferd, evner og kanskje også innstilling. Det finnes ikke noen felles klassetilhørighet – og de som fødes inn i en slik gruppe, vil, i den grad de klarer å utnytte sine evner, forlate den uten å gjøre noe for den, i hvert fall ikke som gruppe.
Spørsmålet er hva man skal gjøre med det? Den idealistiske løsningen – kommunisme – fungerer ikke, siden incentivet til egen forbedring da reduseres, og samfunnet taper i kampen med liberal-demokratiske regimer, i hvert fall så lenge arbeidskraften kan flytte mellom landene, og det kan den jo. Kommunismen er dessuten materialistisk fokusert, og problemet her er jo ikke penger, i hvert fall ikke i Norge. Prioriteringsordninger innen utdannelse for barn uten høyt utdannede foreldre er heller ingen løsning – dels fordi det strider mot en hel del prinsipper, men mest fordi det ikke virker i praksis, siden de flinke foreldrene ville øke sin egen innsats og søke løsninger utenom den offentlige skolen.
Så hva kan vi egentlig gjøre, bortsett fra å satse mer på utdanning for alle, ha et sosialt sikkerhetsnett og kanskje begynne å reklamere for at det selv i Norge er greit å bli flink på skolen?
Hurtiglesing på skjerm
Den amerikanske forfatteren Cory Doctorow (som i ledige stunder blogger på boingboing) har fått lagt ut en av sine bøker, Eastern Standard Tribe, i automatisk hurtiglesingsformat (fra The Reading Lab).
Dette vil si at ordene i boken spretter opp, ett for ett, på skjermen i den hastigheten du måtte ønske. Resultatet skal være at man leser fortere og får med seg mer, men jeg må si jeg er skeptisk etter å har forsøkt dette noen ganger. For kompliserte sammenhenger kan det bli vanskelig å holde tråden, og dessuten tenderer jeg til å lese hele linjer i slengen, og det er altså ikke mulig. Men en meget artig effekt, og det er vel også mulig at man (etter litt tilvenning) blir mindre sliten fordi man ikke trenger å flytte øynene like mye.
Av en minuttrektors erindringer
I oktober 2003 var jeg rektor for en dag. Eller i hvert fall for noen få minutter. Det ble meget lærerikt og nokså deprimerende.
Det var musikk-korpsets skyld. Familiens yngste har begynt, men – til stor glede for foreldrene – akkurat dette korpset har nedlagt loppemarkedsveto. Penger må imidlertid skaffes, og dermed stilte far altså opp som statist for NRK.
Kanalen lager en serie i femten episoder, foreløpig kalt ”Skolen”, som kommer utpå våren 2004. Gjennomgående tema er en ungdomsskole, og i den episoden jeg var med på (nr. 9) skulle skolens rektor (la oss kalle ham Jensen) på et foredrag på BI. Statistene skulle spille andre rektorer – ca. 35 stykker. Vi fikk beskjed om å kle oss som rektorer på kurs – sånn passe halvpent – så jeg spadde opp noe traust og anonymt og stilte opp sammen med andre foreldre i halvsatt alder.
Norsk Wikipedia rir igjen
Det ser ut til at norsk Wikipedia begynner å røre på seg. 2749 sider idag, jeg forsøker å tvinge studentene på teknologistrategikurset mitt til å gjøre en jobb der – dels for å lære noe om Wikis, dels for å få litt mer innhold i den norske versjonen av dette. Det skal bli spennende å se hvordan det går – kanskje noen av dem synes det er interessant og begynner å legge inn litt mer enn bare det som skal til for å få en god karakter……
Verktøy for bloggoholikere
Slate har en artikkel om SharpReader, som er et effektivt verktøy for blogglesning. En elegant liten melding spretter opp på skjermen når det kommer en ny posting, og dermed slipper man å klikke for å sjekke om Eirik eller andre har postet noe nytt. Og i motsetning til innboksen, glimrer søppelposten med sitt fravær. Anbefales.
Hvis jeg nå bare kan fikse dette med trackbacks….
Korreksjon – etter litt Googling fikk jeg det til….forklaring her.
Enda litt senere… Nå fant jeg ut at hvis jeg klikker «allow pings» så får jeg opp trackbacks for denne postingen også. Dette er jo direkte morsomt….
PFIT møte om brukervennlige web-tjenester
Dette er et interessant område – særlig ettersom det er betydelig forskjell på brukervennlighet og brukelighet – og de fleste webdesignere er mer fokusert på at siden skal se bra ut enn at den er god å bruke (noe som gjerne innebærer endel grafisk minimalisme.) Særlig er det viktig at tjenesten er dyp, dvs. at det man kan gjøre er rikholdig i forhold til det som skal gjøres.
Torsdag 4. mars 2004 kl 1700 – 1900: Brukervennlige web-tjenester – utvikling og evaluering.
Foredrag ved Jan Heim og Asbjørn Følstad, med etterfølgende demonstrasjon. Møtet arrangeres hos SINTEF, Møterom 4. Adresse: Forskningsveien 1, v/Gaustad. Gratis parkering fra kl. 17.
En web-tjenestes suksess avhenger av at den er brukervennlig. Dette gjelder like mye enten man er et reisebyrå som bruker Internett til å selge charterturer, en bedrift som ønsker å presentere seg selv for omverdnen gjennom sin web-side, eller en kommune som vil gjøre det mulig med elektronisk levering av byggesøknader. Internett er en forholdsvis ny teknologi, og de aller fleste av oss har vært førstegangsbrukere i løpet av den siste tiårsperioden. Og nye førstegangsbrukere kommer til hele tiden. Brukervennlige web-tjenester må være lette å forstå og ikke kreve særskilt opplæring. Det må være enkelt å navigere og brukeren må raskt få oversikt over hva en web-tjeneste tilbyr. I tillegg bør web-tjenesten være utformet slik at brukeren velger å investere av sin tid til å bruke den.
Ved SINTEF IKT har man arbeidet med brukervennlighet i mer enn ti år. I kveldens foredrag vil Jan Heim og Asbjørn Følstad presentere hva brukervennlig design innebærer, og vise eksempler på hvordan man kan gjøre en web-tjeneste brukervennlig. Presentasjonen inkluderer et foredrag om brukervennlighet og brukersentrert design, og en praktisk demonstrasjon av brukertesting i SINTEFs laboratorium for brukskvalitet.
Første innlegg….
Dette er første innlegg, ment mer som en test enn noe annet….
Tversover 