Månedlige arkiver: juni 2018

Amerikas skjulte helsekrise

Postet den av
Svar

254px-morphin_-_morphine-svgI 2015, i USA, døde 37757 mennesker i bilulykker (opp 12 prosent fra året før, uten at jeg aner hvorfor), 36252 av skytevåpen (inkluderer selvmord, opp 7 prosent), men 52404 av overdoser (12,989 heroin, 9580 fentanyl (stoffet som Prince døde av), og 17536 av reseptbelagte smertestillende midler, som Vicodin, stoffet som Dr. House er avhengig av).

Med andre ord: Overdoser sto for flere dødsfall enn bilulykker og skytevåpen (minus selvmord) til sammen. USA har en «opoid crisis» av slike dimensjoner at gjennomsnittlig forventet levealder i USA faktisk gikk ned i 2015 og 2016. De siste tallene viser at 115 amerikanere dør av opiat-overdoser hver dag. Overdoser er nå hyppigste dødsårsak for amerikanere under 50 og fører til at mange barn ikke har foreldre lenger. I Norge har vi såvidt begynt å se dette – politiet går nå med nesesprayen Nalokson, motgift mot syntetiske opoider, og deler den også ut til tunge rusmisbrukere.

Slike stoffepidemier er ikke noe nytt – det som er nytt i denne er at stoffene er syntetiske og så kraftige at nødhjelpspersonell kan få overdose bare av å håndtere rusmisbrukere, samt at hele greia startet med en kampanje fra enkelte pharma-selskaper på 1990-tallet for å få leger til å skrive ut mer opoidbaserte smertestillende midler, som, ble man forsikret, ikke var avhengighetsskapende. Det stemte ikke. Med avhengighet etablert (og nesten en fjerdepart av de som får opoidbaserte smertestillende misbruker dem, 8-10% blir avhengige) søker brukerne på det illegale markedet, som leverer varer som er livsfarlige fordi de er så sterke. I Norge snakkes det om «elefantdop» – carfentanil – som er 10000 ganger sterkere enn morfin, har et totalt lovlig produksjonsvolum i USA i 2016 på 19 gram, og brukes til å bedøve elefanter. Siden disse stoffene er så konsentrert, er de lette å smugle og vanskelig å blande ned til doser som ikke er dødelige. I USA utkonkurrerer de heroin, delvis fordi de kommer i pilleform og ikke krever injeksjoner og annet misbrukerutstyr.

Med andre ord: Blir du tilbudt en pille, tenk litt over hva som kan skje. Du risikerer ikke lenger å bli syk eller å få en dårlig opplevelse i hjelpeløs tilstand, men rett og slett livet.

Oppdatering 26.6: Oda Rygh sendte meg link til sin kommentar i Dagbladet fra 2015, som viser til forskning der de som bruer mer enn 365 døgndoser av visse medisiner står for 50% av forbruket. «Bestemor på 65 med rødvinsglass og vival kan umulig være en narkoman. Men det er det altså mulig hun er. Selv om hun har resept.»

Og dette er det stille om.

Hva Difi bør sikte etter…

Postet den av
Svar

51qxrdvdy9l-_sx342_Nå om dagen hører jeg på Sherlock Holmes, lest av Stephen Fry, og i en av de siste novellene, The Adventure of the Bruce-Partington Plans, beskriver Sherlock Holmes sin bror Mycroft:

«By the way, do you know what Mycroft is?»

I had some vague recollection of an explanation at the time of the Adventure of the Greek Interpreter.

«You told me that he had some small office under the British government.»

Holmes chuckled.

«I did not know you quite so well in those days. One has to be discreet when one talks of high matters of state. You are right in thinking that he is under the British government. You would also be right in a sense if you said that occasionally he IS the British government.»

«My dear Holmes!»

«I thought I might surprise you. Mycroft draws four hundred and fifty pounds a year, remains a subordinate, has no ambitions of any kind, will receive neither honour nor title, but remains the most indispensable man in the country.»

«But how?»

«Well, his position is unique. He has made it for himself. There has never been anything like it before, nor will be again. He has the tidiest and most orderly brain, with the greatest capacity for storing facts, of any man living. The same great powers which I have turned to the detection of crime he has used for this particular business. The conclusions of every department are passed to him, and he is the central exchange, the clearinghouse, which makes out the balance. All other men are specialists, but his specialism is omniscience. We will suppose that a minister needs information as to a point which involves the Navy, India, Canada and the bimetallic question; he could get his separate advices from various departments upon each, but only Mycroft can focus them all, and say offhand how each factor would affect the other. They began by using him as a short-cut, a convenience; now he has made himself an essential. In that great brain of his everything is pigeon-holed and can be handed out in an instant. Again and again his word has decided the national policy. He lives in it. He thinks of nothing else save when, as an intellectual exercise, he unbends if I call upon him and ask him to advise me on one of my little problems.»

Når politikerne passer på at digitalisering skal foregå innenfor rammen av eksisterende organisasjonsstrukturer og departementsområder, går de glipp av den muligheten som Mycroft representerer.

Kanskje vi skulle fått en ny minister, med et overgripende ansvar for teknologi, systemer og prosesser på tvers av alle departementer, som kunne skjære gjennom alle siloene og faktisk få til litt fremgang (slik de har gjort i Estland, der man kunne starte på nytt, uten etablerte forsvarsmekanismer.)

Lurer på om Mycroft er tilgjengelig.

(Eller, som en CIO jeg kjente i USA sa det: «God created the world in seven days. He did not have an installed base.»)

Hva skal vi gjøre når robotene tar jobbene våre?

Postet den av
1

logo_skatteetaten1For sånn omtrent fire år siden (skriver dette etter hukommelsen) startet jeg eget AS, i stedet for først å ha personlig selskap og (i et par år, dyrt og klønete) NUF. Årsaken var at det var blitt så mye enklere å starte AS, og dermed kunne jeg ha ansatte og skikkelig regnskap og alt det der.

Et resultat var at da det var tid for selvangivelse, kunne jeg for første gang se på min automatiske skattemelding fra skatteetaten (på Altinn), konstatere at alt var riktig, og deretter ikke foreta meg noe mer. Og tenke at jammen er det ryddig og greit, for alle parter, å organisere sine utenomjobblige aktiviteter i et eget AS.

Så gikk det noen uker, jeg sitter på hjemmekontoret, og telefonen ringer. Følgende samtale utspiller seg:

Kvinnestemme på telefonen: «Hallo, dette er xx yy fra Skatt Øst.»

Jeg (nølende): «Ja…?»

Skattedamen: «Vi ringer rundt til folk som er i ferd med å pådra seg en masse gebyrer. Det vi lurer på er – hvorfor har du ikke sendt inn selvangivelse?»

Jeg: «Men…jeg har jo organisert all min konsulentvirksomhet i eget AS. Så da jeg fikk den ferdigutfylte fra dere var den jo riktig. Så da kunne jeg for første gang i mitt liv la være å sende inn selvangivelse.»

Skattedamen: «Vel, du står oppført her med en inntekt på kroner 6.384,- som selvstendig næringsdrivende. Og det betyr at du må sende inn selvangivelse.»

(Kort pause mens jeg roter rundt i eposter og annet.)

Jeg (mens jeg dunker hodet i skrivebordet): «Å nei – det har jeg oversett. Det var et forlag som betalte meg noe for å skrive et kapittel i en lærebok. Og så har det gått som betaling til selvstendig næringsdrivende, jeg trodde det var med skattekort. Og nå er jeg fire uker over selvangivelsesfristen…»

Skattedamen: «Slapp av, vi har en forenklet rutine hvis beløpet er under 50.000. Kan du logge deg inn på Altinn?»

Jeg (etter litt knappetrykking): «Er inne nå. Hva skal jeg gjøre?»

Skattedamen: «Velg Selvangivelse, …[kort veiledning mens jeg graver meg ned i riktig skjema.] Skriv inn beløpet, trykk ‘Lagre’, deretter ‘Signer og send inn’.»

Jeg: «Ehhh…der, nå er det gjort.»

Skattedamen (etter kort pause): «…der kom den, ja. Da er du ferdig!»

Jeg: «Wow. Takk skal du ha!»

Skattedamen: «Ingen årsak. Ha det bra!»

Jeg: «Ha det.»

Og jeg la på røret og tenkte: Det der må da være et av de beste eksempler på kundeservice jeg noensinne har vært utsatt for?

Årsaken til at skattemyndighetene kan gjøre slike ting, er at mesteparten av det kjedelige arbeidet er forsvunnet, ved en kombinasjon av forenkling, digitalisering, og automatisering. Det gjør at de ansatte kan gjøre det de skal gjøre: Løse problemer, helst før de oppstår. Før automatiseringen ville de ikke hatt tid til denne typen aktiviteter.

Og hvis du lurer på hva de som mister arbeidsoppgaver til automatisering og softwareroboter skal gjøre: Vel, der har du svaret.

(Og jeg betaler min skatt med glede, bare så det er sagt.)

Slutt med tullejobber!

Postet den av
1

bullshit-jobs-9781501143311_hrDavid Graeber: Bullshit Jobs: A Theory

Denne boken, mye omskrevet om dagen, startet som et essay i et ikke altfor kjent magasin kalt Strike! Sosialantropologen David Graeber hadde funnet ut at mange mennesker har jobber de ikke forstår poenget med – jobber som ikke eksisterer fordi noen trenger det som kommer ut av dem, men fordi, vel, de finnes.

Derav konseptet «bullshit jobs». Som kjent er et konsept (og et essay, helst et som blir kommentert i The Economist) alt man trenger for å kunne skrive en bestselger og komme seg ut på «rubber-chicken circuit» i USA.

Når det er sagt, er Graeber (som i begynnelsen høres ut som en sutrete ansatt som klager over at han har for mange sjefer selv, eller en hvilken som helst forsker ved et moderne universitet) etterhvert mer og mer presis (og mot slutten blir han faktisk litt filosofisk). Han begynner med å beskrive fem typer av tullejobber:

  1. Flunkies, som det ikke finnes noe godt norsk ord for siden vi er rikest og likest og ikke har råd til slikt, selv ikke i store bedrifter (skjønt de finnes), som er folk som er ansatt for å gjøre småting for folk som har for store budsjetter og for stor grad av selvbeundring. Coaching, for eksempel, er en måte å etablere slike ting i Norge – ikke som personlige assistenter, men som kvasi-eksperter som skal få folk til å føle seg viktige. Eller resepsjonister i firma som ikke trenger resepsjonister.
  2. Goons (bøller), som er noe man har mest fordi andre firma har dem og kan bruke dem mot firmaet, som interne advokater, lobbyister og endel kommunikasjonsfolk. Hvis ikke vi hyrer inn First House, vil våre konkurrenter gjøre det…
  3. Duct tapers (brannslokkere), folk som er ansatt for å fikse ting som oppstår på grunn av andres inkompetanse eller dårlige systemer. (Som de folkene i det hvite hus som taper sammen Donald Trumps opprevne notater.)
  4. Box tickers (skjemaavkryssere), folk som er ansatt fordi man er pålagt å ha dem eller for å sørge for at noe pålagt (som alle ville gjøre likevel) blir etterfulgt. (I universitetssammenheng: De som har som jobb å administrere alle kvalitetssystemene som stort sett går ut på å dokumentere at man har et kvalitetssystem). Arbeidsmiljøundersøkelser – noen som lurer på hvorfor man har en slik i stedet for at sjefen bare tar seg en tur rundt og observerer litt? Det er ikke fordi sjefen ikke vet og kan, men fordi han eller hun må dokumentere at man tar arbeidsmiljø alvorlig.
  5. Taskmasters (jobbfordelere), folk som har en slags lederstilling, men der de som ledes ville gjort jobben uten dem, og som så finner at de må finne på noe å gjøre. Dette er ofte en måte å bli kvitt folk som ikke fungerer på – sett dem i en stilling med «leder» eller «direktør» i tittelen, der de gjør minst mulig skade. (Så må de finne på noe å gjøre, og dermed trenger man flere tullejobber…)

Graeber påpeker at tullejobber (som han estimerer til mellom 30 og 40% av alle jobber, basert på ulike spørreundersøkelser, adskillig høyere i enkelte bransjer som finans) eksisterer i alle bransjer, og for all del: Ikke bare i det offentlige, slik mange later til å tro. (Derimot har det offentlige til en viss grad en rolle i å skape dem andre steder.) Han advarer folk mot å tro at ren markedsmakt vil fjerne tullejobber – tvert i mot: Markedspress har en tendens til å øke antallet tullejobber fordi man skal forsøke å spare penger på de som faktisk gjør jobben – og da trenger man flere til å måle og rapportere økningen i produktivitet.

GraeberDet tar på, rent personlig, å ha en tullejobb – selv om man ikke har mye å gjøre, så er det slitsomt å finne ting å fylle tiden med (for de tullejobbene er man kunne gjort alt sammen en dag og bare tatt fri). For de tullejobbene der man har masse å gjøre, men ikke produserer noe brukbart for noen, blir man demotivert fordi man føler at man ikke bidrar.

Jeg er ikke i tvil om at vi i Norge har en masse tullejobber – lisensinnkreving for NRK og politiattestutsendelse for politiet, for å nevne noe jeg har skrevet om tidligere. Vi har nok ikke like mange som i USA, hovedsaklig fordi sjefer i Norge har mindre anledning til å bare ansette (og sparke) folk etter eget forgodtbefinnende. Men vi har en offentlig struktur (kommune, fylkeskommune, etater, departementer, sykehusregioner og så videre) som skaper en masse tullejobber bare for å holde kontakten med andre som har tullejobber. Og ingen skal fortelle meg at oppblomstringen av kommunikasjonsrådgivere overalt i alle organisasjoner er et resultat ikke av at firmaet må konkurrere på Internett, men at avdankede journalister og skriveføre journalistspirer skal ha et sted å gjøre av seg. Samt at sjefer ser at alle andre har gjennomproduserte Powerpoints og føler seg tvunget til å skaffe seg noen selv.

Men Norge er lite og har små organisasjoner (bortsett fra i helsevesenet) og, vel, vi har en kultur for at alle skal kunne gjøre alt. Når det er sagt, synes jeg mange litt yngre ledere jeg har møtt begynner forbausende mange prosjekter med å finne noen rådgivere som kan gjøre svært enkle ting for dem (som å lage en outline av problemet, noe jeg gjør på min egen PC.) Forbausende mange ledere starter IT-prosjekter med å hyre inn en konsulent for å lage konseptet «vi må ha et nytt system», i stedet for å tenke selv (og kanskje finne ut at man allerede har et system som ingen bruker, eller at det ikke er systemet som er problemet).

Graeber sier lite om hva man kan gjøre med dette, bortsett fra en ganske intelligent diskusjon om den rollen arbeid har som frelse og moraluttrykk i vestlige samfunn. «Arbeidet adler mannen» het det jo i gamle dager, og det kunne jo vært NAVs motto, om enn i kjønnsnøytral form. Hvis man ikke kan arbeide, kan man i alle fall ha en tullejobb. Eller vi kan jobbe mindre –  to timer hver dag, eller 15 timer i uken, i henholdsvis Sverige og Danmark – og ta resten ut i tid på kafé og i naturen.

Heller borgerlønn enn tullejobber, sier nå jeg.

Men nå må jeg fylle ut noen kvalitetsvurderingsskjemaer…og så – er det lunsj snart?

Odd Erik om replikering av AI-forskning

Postet den av
Svar

file (1)

Syntes jeg dro kjensel på fotografiet – og jammen var det ikke Odd Erik Gundersen (som jeg sitter i styret i SmartHelp sammen med) som ble intervjuet og har skrevet en glimrende (og tilgjengelig) kronikk i Morgenbladet om diskusjonen om forskningskvalitet. Det er et stendig problem innen forskning (også innen informatikk) at forskningsresultater ikke lar seg replikere.

Innenfor kunstig intelligens (eller, vel, maskinlæring som jeg regner med at det er snakk om her) er dette ekstra viktig fordi utviklingen av maskinlæringsalgoritmer i motsetning til vanlig vitenskapelig metode er teoriløs – man har masse data, kjører en søkealgoritme over mange modeller og modellvarianter, og så ender man opp med et eller annet resultat, gjerne uttrykket ved en confusion matrix eller en validation curve (også kalt learning curve).

Ofte finner man at når folk snakker om at de har en modell som er «94% nøyaktig» så snakker de om nøyaktigheten på treningsdataene (der modellen er utviklet) og ikke på testdataene (som er de dataene man holder til side for å se om modellen, utviklet på treningsdataene, er nøyaktig.) Dermed får man modeller som har svært høy nøyaktighet (ikke noe problem å komme til 100% hvis man bare er villig til å ta med nok variable) men som brukbare til noe som helst.

Og det er et problem ikke bare i maskinlæring, men i all forskning. Det er bare det at i maskinlæring finnes dataene og programmene lett tilgjengelige, problemet er synlig, og det er sjelden noen grunn til å skjule det.

Bortsett fra at noen trenger å publisere noe, heller enn å bygge en god modell.

Doktorgrad: Innovasjon i offentlig sektor

Postet den av
Svar

Ny doktorgrad ved BI: Innovation in Public Services: Wicked Problems and Multi-layered Solutions, Rannveig Røste

Advarsel: Notater og refleksjoner underveis. Feil, mangler og misforståelser foreligger sikkert –  caveat emptor.

Innovasjon i offentlig sektor er mye omskrevet, men preges av en søken etter en magisk og enkel løsning, et universalverktøy for å løse absolutt alle problemer. Denne doktorgraden har studert i detalj en innovasjon i offentlig sektor – introduksjonen av offentlige ladestasjoner for elbiler i Oslo – for å beskrive og avdekke hva som egentlig foregår.

Et problem er en utbredt oppfatning at det er stor forskjell på innovasjon i offentlig og privat sektor, der offentlig sektor er dyr, ineffektiv og rigid, mens den private er kompetitiv og innovativ. Baserer seg på Schumpeter (eller rettere sagt, neo-Schumpeteriansk evolusjonsteori og Webersk byråkratiteori (legitimering ved å følge regler som oppfattes som riktige og naturlige.)

Fokus for studien har vært utbyggingen fra 0 til 701 offentlige ladestasjoner for elbiler i Oslo, gjennom tre teknologigenerasjoner. Dette er en enkel tjeneste (ingen kostnad for brukeren), men har en kompleks og interessant historie. Et vedtak med et mål om 400 ladestasjoner ble vedtatt i 2007 og tatt inn i budsjettene året etter. Trafikketaten slet med dette fordi de var opptatt av parkering og hadde ikke kunnskap eller interesse for ladestasjoner. Etaten tok imidlertid ansvar, men var redd for at 400 var et for høyt antall, og at man ville få avisoverskrifter om dyre og ubrukte ladestasjoner. Dette dyttet dem i retning av å finne en god løsning. Man foretok studiereiser og innledet et samarbeid med Norsk Elbilforening, som ble en sentral aktør i å representere elbileiere og -produsenter.

Forslaget kom fra Venstre og fikk støtte av alle partier, et resultat av en gradvis utvikling mot å legge til rette for elbiler som en offentlig norm. Norge hadde også to elbilprodusenter (Think og Buddy).

Hovedkonklusjonen er at innovasjon i offentlig sektor er et komplekst problem med mange prosesser i parallell – et såkalt «wicked problem».

Questions from the invigilators:

Q: What are the two or three big take-aways from your dissertation?

A: Innovation in public services is much more complex than what the debates and the governmental agendas – there are many processes and things are not planned as much as people tend to think that they are.

Q: What would be your advice for a policy-maker, and what would you say to your academic audience?

A: Understand the complexities of the processes and think hard about incentives. [missed this discussion]

Egen oppsummering: God doktorgrad hva gjelder selve studien, skulle gjerne sett litt mer presise og anvendbare konklusjoner – som komiteen sier, litt egen teoribygging – men det er kanskje feltet heller enn doktorgraden som er problemet her. Og at man som doktorgradsstudent kanskje er litt kledelig beskjeden.

Sintef-seminar: Det fremtidige «mennesket»

Postet den av
Svar

Advarsel: Dette er liveblogging: Notater underveis, jeg kommer til å misse og misforstå ting og sikkert skrive ting feil og, vel, caveat emptor. (Og det livestreames (med opptak) her: https://www.youtube.com/watch?v=WQqpu50jtBU).

Summa: Ikke mye nytt her… men morsom liten filosofidiskusjon på slutten.

Herman Ruge Jervell: Hva datamaskiner ikke kan, 30 år etter.
Jervell skrev en bok med denne tittelen for 30 år siden. På den tiden var entusiasmen for hva datamaskiner kunne bli stor. Boken var ment nøytralt. Det var antakelig den første boken i Norge der teksten ble sendt rett til trykkeriet (takket være Kai A. Olsen.) Ønsket var å få frem det håndverksmessige i programmering.

AI er to ting – og man må ha begge deler: AI (artificial intelligence some syntaktisk agent), og AE (artificial environment, som sivilisasjonsprosess, en del som ofte undervurderes.) T-banen i København er en selvkjørende bil, innenfor en verden som er nokså begrenset, og i denne begrensningen ligger mye av konstruksjonen. Dette er en sivilisasjonsprosess i den forstand at man trenger skriftssprog, arkiv, kommunikasjon, avtaler, veier, bank, bokholderi, annet.

Hva forfatterne bommet på: Internett, automater (perseptron, nevralnett, bruk av statistikk, persepsjon). Nå har man etterhvert forstått at det er gap mellom kode og adferd – vi kan ikke gå direkte fra kode til adferd – man kan ikke bruke genomet til å forutsi adferd, for eksempel. Oppsummering: Datamaskinen er en syntaksmaskin, mange tror da at en står fritt til å gjøre hva som helt, men man trenger kunnskap fra mange områder.

Marita Skjuve: Intelligent teknologisk liv
Tar mennesket som utgangspunkt for hva det vil si å ha et liv og være intelligent. Definerer teknologi som bruk av vitenskaplig kunnskap for praktiske oppgaver. Teknologien om prøver å etterligne menneskelige egenskaper: Roboter og chatboter. Viser noen videoer (Google Assistant, en sexrobot, Atlas, etc.). Store begrensninger – chatbots skjønner ikke ironi og klarer ikke å huske langt tilbake i en samtale, for eksempel. Moravec og Kurzweil har spådd intelligent teknologi lenge, en nylig survey blant AI-eksperter sier at menneskelig intelligens er oppnåelig innen 2075. Dette vil manifestere seg enten ved en embodied evolution (ligner mennesket, færre begrensninger) eller disembodied evolution (lever i en virtuell virkelighet.) Realismen i dette kan diskuteres.

Kommentar: Skille mellom frykten for AI som ligner mennesker, kontra den mer realistiske frykten for å overlate mer og mer til algoritmer man ikke kan argumentere med.

Kommentar: Økonomisk begrensning – hvem skal betale for den enorme datakraften man vil trenge. Overlydsfly og distribuert atomkraft er teknisk mulig og økonomisk ikke mulig…

Phu Ngyen: Advances in genetical engineering and the future of humans
Three aspects: Genetic engineering advances, applicability to humans, and future developments.

Some new advances: Things are getting cheaper thanks to CRISPR (kind of like moving from using scissors to using a word processer (search and replace.)). You can now introduce gene blocking – not changing the genes, but silencing parts of them. Applications for humans is to use screening for early detection of genetically caused disorders.

Main point: Slippery slope, we are just at the beginning.

Philip Turk: Cyborgs – humanity’s future?
Cyborg = cybernetic organism. Sliding scale from people with assisting technology (most people today are dependent on their smartphone) to true hybrids. Numerous implants possible already: Retinal, diagnostic, ID, arms steered by thoughts, etc. So what is possible in the next 30 years?

Maybe artificial organs such as eyes or hearts; fully functional artificial limbs, nanobots, proper brain-computer interfaces. Convenience implants of different kinds (already have credit cards, for instance), but we would have smartwatches or similar, VR/AR enhancements, decoration (moving tatoos, LEDs under the skin?) Exoskeletons. Enhanced artificial eyes (infrared and/or UV, superhigh def, 360 degrees?) Enhanced robustness. Most interesting: Cognitive enhancements.

Einar Duenger Bøhn: Homo Machina: Til forsvar for transhumanisme
(Medlem av CAIR, senter for AI Research.) Skal si litt om transhumanisme. Sosial og muligens politisk bevegelse, vanskelig å si hva en transhumanist er helt presist. Ser det som en normativ påstand, en moralsk påstand, som sier: Transhumanisme er at vi bør etterstrebe å utvikle, anvende og spre teknologi som forbedrer mennesket. Mennesket vil her si arten homo sapiens. Forbedre er vanskelig å definere, men vi er ikke avhengig av en presis definisjon. Også et kollektivt eller individuelt spørsmål, strategien er antakelig at samfunnet skal satse på det uten å påtvinge det mennesker.

Det er nivåspørsmål her:

  1. Preventiv transhumanisme: På et grunnleggende nivå er vi der allerede: Reparerer mennesker tilbake til normalen. Vaksinemotstandere er et eksempel på motsatsen.
  2. Proaktiv transhumanisme: Forbedring utover normalen. Sterkere syn, etc. men forbedrer menneskearten slik den er i dag, men uten å overskride grensene for hva vi er i dag.
  3. Transcenderende transhumanisme: Forbedringer slik at man blir noe annet, overskride grensene (omtrent som en transkjønnet har overskredet grensene for sitt kjønn.)

Hvorfor skal vi dit? Det er en flytende overgang – hvis å reparere hjerter er OK, hva med å la det vare evig. Kan jo ikke være galt? Et moralsk premiss er at om du kan forbedre en situasjon bør du gjøre det. Et annet argument er i evolusjon: Arv, miljø og mutasjoner. Dette skjer ved relative tilfeldigheter, og hvis vi kan styre prosessen bør vi gjøre det.

Innvendinger: Frykt for måte dette gjennomføres på («Hitlerkortet»), men dette er ikke en innvending mot transhumanisme, men mot gjennomføringen. En annen innvending er at vi skal ikke tukle med naturen, leke Gud. Vi vet ikke hvor dette ender. Igjen: Ikke en innvending mot enden, bare måten.

Hva med et digitalt innbyggerskap?

Postet den av
1

e-residency-id-cardJeg har lurt litt på om jeg skal skaffe meg en «eResidency» i Estland og opprette et datterselskap der. Jeg har ikke noe behov for det – har riktignok noen utenlandske kunder, men faktura fra Norge fungerer nokså greit (selv om tyske selskaper sliter litt med digitale kvitteringer og insisterer på at jeg skal printe ut PDF’ene og sende dem i posten.) Skattemessig er det ikke mye å tjene på dette, og jeg har ikke noe problem med skattenivået i Norge uansett. Det er kanskje litt enklere å ha et firma i EU, og i Estland er det ikke skatt på overskudd som reinvesteres i selskapet (virkelig noe vi burde tenke på her i Norge). Det betyr antakelig (usikker på hvordan det stiller seg skattemessig til Norge) at jeg ville kunne parkere litt penger i utlandet, en slags offshorevirksomhet uten at man trenger å hyre advokater i Cayman eller Bahamas. Men tilsammen er det ikke så store fordeler, så nødvendig er dette ikke.

Men – prosessen fascinerer meg. Estland er et av de få landene som er kommet lenger enn Norge på digitalisert offentlighet (og vi har ikke kommet så langt i Norge som vi burde.) Man kan bli digital innbygger og starte firma og være innenfor EU, og jeg lurer litt på om jeg ikke bare skal gjøre det for å skaffe meg litt erfaring. Det er noe tiltalende ved et land som innoverer på denne måten.

Dessuten må jeg jo plukke opp mitt digitale innbyggerbevis i Estland eller på en estisk ambassade, og en tur til Tallinn på firmakontoen kan kanskje forsvares i den sammenhengen.

Noen som har erfaring med dette og har noen synspunkter?

Slutt å ta penger for offentlig informasjon!

Postet den av
Svar

1280px-hc3a5kon-wium-lie-2009-03Håkon Wium Lie er en av Norges legitime Internett-pionerer, men også aktivist som jeg nesten alltid er enig med. Denne gangen har han skapt internasjonal oppmerksomhet ved å publisere rettsavgjørelser – en type informasjon som skal være åpen for publikum men som firmaet Lovdata av uforståelige grunner mener seg å ha enerett på.

Dette med offentlige samlinger som man tar penger for er en ganske interessant studie i det som kalles institusjonalisering: For å gjøre en jobb, skaper man en organisasjon. Denne organisasjonen setter opp prosesser og forretningsmodeller og ledelsesstrukturer og mye annet, alt for å gjøre jobben. Så viser det seg at man ikke lenger trenger noen til å gjøre jobben – men da har organisasjonen fått for seg at den har en verdi i seg selv. For å sikre sin eksistens, begynner den å gjøre det stikk motsatte av det den skal gjøre.

Lovdata har som oppgave å tilgjengeliggjøre norsk rettsinformasjon for publikum – skal man følge lover, må man jo kunne lese dem. En gang i tiden kostet det mye penger å tilgjengeliggjøre informasjon, så da tok man betalt for det. I dag har vi scannere, Internett, praktisk talt gratis lagringskapasitet, og, ikke minst, digital produksjon av den underliggende informasjonen. En rettsavgjørelse kan i praksis publiseres med et tastetrykk i det øyeblikk den er ferdigskrevet og opplest. Likevel fortsetter man å tviholde på sine gamle måter å gjøre ting på.

Håkon har tidligere publisert norske lover (som Lovdata også ville hemmeligholde, for denslags kan man jo ikke gjøre tilgjengelig for hvem som helst) og har nå gjort det samme med rettsavgjørelser gjennom nettstedet Rettspraksis.no. Det har nå blitt stengt ved at Lovdata har gått til retten og fått det stengt uten at Rettspraksis.no har fått uttale seg. Lovdatas begrunnelse er at Rettspraksis.no har brukt crawlere for å hente rettsavgjørelsene, og beviset for at dette har skjedd er at Lovdatas crawler-detektorer ikke har slått ut.

Prosesskrivet fra Rettspraksis.no er fornøyelig lesning, og dette kommer nok til å ordne seg etterhvert. At Jon Wessel-Aas, som burde vite bedre, er prosessfullmektig for Lovdata får jeg vel heller vente på en forklaring på.

Offentlig informasjon er offentlig. Offentlig betyr ikke at man skal betale 12000 kroner i året for den. Offentlig betyr offentlig for alle. Dessverre er det endel offentlige beslutningstakere som setter sin forretningsmodell foran de prinsipper de er satt til å forvalte, og det er problematisk. Sist var det Kartverket som ville leke forretning (uten risiko og kostnader). Nå er det altså rettssystemet.

Dette har faktisk med demokrati å gjøre. Kan vi snarest finne en rettsinstans som ser på saken, ikke på saksøkeren (som er en av dere egne)?

Norske e-bøker på Kindle!

Postet den av
Svar

9788249514687_678696a2cfe5cbbbede60f5e295271274660c16a_x300Overskriften sier vel det meste, men i alle fall: Jeg hadde i grunnen gitt opp norske e-bøker, etter bransjens mange merkelige krumspring (noen som husker forslaget om å selge bøker på plastbrikker?). Men så fikk jeg for meg at jeg skulle lese Karin Sveens Klassereise – siden den er nominert som god sakprosabok i Morgenbladet – og den var utsolgt fra forlaget.

Men den finnes som ebok hos ebok.no, så jeg klikket meg over dit og kjøpte den. Så tenkte jeg at her må jeg nok laste ned en app utviklet av et eller annet konsulentselskap, men dengang ei – i stedet kunne jeg sende hele boken til Kindle.

Så nå kan jeg lese norske bøker slik jeg vanligvis leser bøker – på mobiltelefonen min.

Det går fremover. Til og med i norsk forlagsbransje.

Og Klassereise? Er omtrent halvveis, mange bra observasjoner, litt langdryg i setningsbygningen her og der. Men verdt tiden. Og prisen.

Fascinerende om ulikhet

Postet den av
Svar

999c60f6b

The Atlantic (som er et av de beste tidsskrifter som finnes, basta) har en fascinerende artikkel om ulikhet i USA – mer spesifikt, om de 9.9% (ikke de 0.1% som er styrtrike, men de som gjør det helt OK), som forfatteren kaller det nye amerikanske aristokratiet.

Artikkelen er interessant for debatten om ulikhet i Norge – selv om vi har høy sosial mobilitet, i tillegg til å være et av de rikeste og likeste landene i verden. Samtidig er det naivt å hevde at ikke de samme mekanismene som finnes i USA – at vellykkede mennesker gjør de beste de kan for sine barn – opererer i Norge også, og har effekt. Som i USA, ser ikke medlemmene av aristokratiet sine egne ressurser og tror deres posisjon skyldes nesten bare egen innsats. Som forfatteren sier, «It’s one of the delusions of our meritocratic class […] to assume that if our actions are individually blameless, then the sum of our actions will be good for society. »

Jeg har bodd i Brookline (byen, eller bydelen, med det høyeste gjennomsnittlige utdanningsnivået i USA) og studert ved Harvard og mange av mine amerikanske venner er medlemmer av dette aristokratiet. Hvis vi har et slikt aristokrati i Norge (og det har vi nok, selv om fokuset på utdanning og investeringer er litt mindre enn i USA) er vi antakelig medlemmer av det. I USA er de fremste kjennetegnene at man eier sin egen bolig i et attraktivt strøk, arbeider med noe innenfor det som i Norge engang ble kalt «de frie yrker», har høy utdanning, og ressurser, både mentale og pekuniære, til å stille opp for sine barn. Samtidig er det ikke bare penger det dreier seg om – jeg hørte engang en person som drev med barn og utdanning si at «er det bøker i hjemmet, går det som regel bra», en regel med mange unntak men en viss grad av sannhet.

60044Av og til har jeg lurt litt på dette med klasseskiller i Norge – hvordan er de egentlig? I USA finnes det naturligvis masse studier av dette, og en hylende morsom bok, Class, av nå avdøde Paul Fussell, som gir en veiviser til hva som er inn og ut i et stort land. Jeg har lest en studie av bl.a. Ottar Brox (tror jeg) som delte nordmenn inn langs aksene urban/rural og med/uten penger/utdanning, som forsøkte å kartlegge situasjonen. Man har jo Karin Sveens Klassereise, (nylig omtalt i Morgenbladet) som jeg ennå ikke har lest. (Den er utsolgt fra forlaget, men kommer nok i trykk igjen nå som den er kåret til en av Norges beste sakprosabøker.) Selv skrev jeg en kronikk i Aftenposten for noen år siden om «Meritokratiets paradoks«, som snakker om noen av de samme mekanismene, og farene ved dem. Men finnes det en definitiv (og helst litt provoserende) fremstilling av klasse i Norge i dag?

Hvis ikke, er det på tide at noen skriver en. Det er forskjeller mellom Ullevål Hageby, Bygdøy, Grefsen, Veitvedt og Lillestrøm. Ikke bare i statistikk, men hvordan man forholder seg til biler, klær, utdanning, TV, Internett, båter og ikke minst hva man snakker om i selskaper. Greit å vite for de som skal ut på en klassereise…