Redd Bjørvika!

Fjordmuren

Bjørvika-utbyggingen (som jeg herved døper om til Fjordmuren) er nok et eksempel på at kortsiktighet (og suboptimale økonomiske motiver fra den stadig like arrogante Oslo Havn) kan komme til å ødelegge både Oslos ansikt mot fjorden og adgangen (både fysisk og visuelt) til fjorden for de som måtte være så uheldige å bo innenfor.

Her er to steder du kan protestere:

Mens vi er igang – nå må snart noen på Stortinget få gjort noe med Havneloven, som gir Oslo Havn en autonomitet organisasjonen gjentatte ganger viser seg ikke å kunne håndtere. Det er intet mindre enn fantastisk at en offentlig organisasjon så til de grader skal ta seg til rette ut fra misforstått markedstenking (og dette kommer fra en person som normalt er meget sterkt for markedsorientering i offentlige instanser – bare den er langsiktig.)

Advertisements

Notater Peter Senge

På gårsdagens Innovation 06-konferanse, i regi av BI Kompetanseforum, gjorde jeg noe jeg ikke har gjort før, nemlig å være "vert" for et opptak av et foredrag (et foredrag om organisasjonsendring av Peter Senge). Formatet er vanskelig – man kan ikke stille spørsmål til foredragsholderen, og akkurat i dette tilfelle var det vanskelig å stoppe foredraget for å diskutere enkeltmomenter med publikum.

Jeg forsøkte med å ta notater på min Tablet PC mens foredraget gikk – og resultatet finner du her i form av en PDF-fil. Til neste gang (muligens aktuelt i januar) skal jeg ha en ekstra prosjektor slik at publikum kan se mine notater i sann-tid – og dessuten skal jeg kjøre presentasjonen på en PC i stedet for en DVD-spiller, slik at man kan stoppe og starte dynamisk. Et annet alternativ hadde jo vært å rippe foredraget til en harddisk, klippe det opp og lage et eget opplegg rundt det.

Fordelen med denne metoden er naturligvis at man får tilgang til foredragsholdere man ellers ikke ville fått tilgang til (i hvert fall ikke uten å ta, i norsk sammenheng, svært store inngangspenger), men det er liten tvil om at metoden gir redusert utbytte i forhold til å ha en person tilstede, eventuelt å ha en live videokonferanse (noe som også koster…).

Tallenes tale

Jan Arild Snoen har en glimrende slakt av særinteressetall i Aftenposten i dag. Til påstanden om at 300000 (nåja, Storberget sa 200000-300000, så la oss si 250000) barn gruer seg til jul, er det å si at det er ca. 50000 barn i et barnekull, og at 4-6 hele årskull skulle grue seg til jul fordi foreldrene drikker, faller vel på sin egen urimelighet? Eller kanskje smuglersprit er et større problem enn vi hittil har trodd?

Kjell Aukrust "beviste" for noen år siden at slaget på Stiklestad aldri hadde funnet sted, fordi hvis man tok utviklingen i gjennomsnittshøyde på rekrutter de siste hundre årene og ekstrapolerte bakover, fant man ut at vikingene ikke var høyere enn en tomflaske og umulig kunne ha sett hverandre i den kornåkeren slaget skulle ha stått.

Godt å vite. Og en utfordring for historikerne….

FAST hos PFIT

Spennende møte i PFIT i morgen, og en utmerket anledning til å bli kjent med oss: 

Mandag 27. november kl. 1900: Søketeknologi
Torgeir Hovden, Senior Director Product Development, Fast Search and Transfer, Oslo.
Søketeknologi utvikler seg med lynende hastighet, og er i ferd med å endre både hvordan vi bruker informasjon og forretningsprosessene for mange store bransjer, som forlagsvirksomhet, underholdning og forskning. FAST er et norsk firma i den verdensklasse både hva gjelder markedsandel og teknologisk utvikling – deres søkemotor brukes av mange av de største firmaene i verden, både hva gjelder omsetning og tilstedeværelse på Internett. Torgeir Hovden er Senior Director of Product Development i FAST, med ansvar for utviklingen av FASTs søkeplatform. Han vil snakke om søketeknologiens utvikling og bruksområder nå og i fremtiden.

For mer informasjon, se PFITs hjemmeside. Alle er hjertelig velkommen (men vi kommer nok til å mase litt om fordelene med å bli medlem)

Skyvepølse for forskere

Kaare NorumKaare Norum og Per Brandtzæg sier vel egentlig det alle mener om norsk forskningspolitikk: Den er rett og slett pinlig. Selv sitter jeg for tiden og forsøker å legge et budsjett for en fem-årig forskningsaktivitet innen høyteknologi, en øvelse som minner ikke så lite om "skyvepølse", et begrep min mor fortalte om fra krigens dager.

Under krigen var det dårlig med pålegg på brødskivene. En teknikk for å få pålegget til å vare lenger var å legge en pølseskive på brødskiven som man deretter trakk vekk etterhvert som man spiste brødet. Når brødet var spist opp, hadde man fremdeles pølseskiven, og kunne legge den på neste brødskive.

Når man får et forskningsprosjekt i Norge, er den finansiert etter den samme metodikken. Det forutsettes nemlig en egenfinansiering – det vil si forskerens tid. Men siden forskeren ikke har en grunnlønn det går an å leve av, må han velge mellom enten å jobbe med andre ting enn forskning (som det blir penger av) eller å redusere sitt forbruk. I begge tilfelle driver man med skyvepølse, enten det nå er forskningstiden eller levestandarden man skyver foran seg.

Som del av mitt prosjekt skal man rekruttere doktorgradsstudenter, men jeg lurer litt på hvordan jeg skal få tak i skikkelige folk all den stund jeg kan betale ca. halvparten av hva de kan få nesten hvor som helst ellers. Et lyspunkt er i alle fall at mitt fagområde gir eventuelle doktorgradsstudenter et godt arbeidsmarked i softwarebransjen eller som konsulent. Akademia som karrierevei i Norge ser imidlertid i stadig større grad ut til å være en retur til fortiden, hvor akademisk virksomhet var noe som ble bedrevet av intellektuelt interesserte og økonomisk uavhengige rikmannssønner. Eller man kan gjøre som meg – ha to-tre jobber for å få lov til å drive med noe som samfunnet burde prioritere, men ikke gjør.

Av og til lurer jeg faktisk på om det ikke bare er slik at vi ikke setter pris på kunnskap i Norge, men at vi rett og slett er redde for den. Denne farlige forskningen kunne jo komme til å rokke ved oppfatninger og maktposisjoner (se f.eks. hva som skjedde da kollega Øivind Bøhren viste at det ikke er sammenheng mellom antall kvinner i en bedrifts styre og bedriftens lønnsomhet). For ikke å snakke om at det å ha en masse argumentative forskere rundtomkring kunne komme til å stille dårlig utdannede og/eller kunnskapsløse politikere i forlegenhet.

(Kaare Norum er forøvrig en mann jeg har stor sans for, med snilt utseende og milde manererer som kamuflerer klare meninger. Det sier jeg ikke fordi jeg kjenner ham selv, men fordi min datter nummer tre, som er "superreporter" for Barnetimen, har intervjuet ham om hvorfor hun bør spise grønnsaker. Og jammen klarte han ikke å svare på en måte som har fått henne til i hvert fall å tenke på det. Uten å gå på akkord med fagligheten.)

Forsvar som sysselsetting

Det er vanskelig å lese forsvarssjef Sverre Diesens kronikk i Aftenposten som annet enn en nøktern økonomisk og teknologisk fagmilitær analyse. Fysisk landbesittelse blir mindre viktig som noe å krige om (det er kommunikasjonssentraler og -linjer, særlig de som styrer distribusjonen av olje og gass, som gjelder), og at soldater blir færre i antall men mye mer teknologifisert er det vel ingen som er uenig i. Heller ikke at mer avansert utstyr blir dyrere (militært utstyr selges ikke til konsumenter, og dermed får man ikke det voldsomme prisfallet over tid som vi kjenner fra mobiltelefoner og PCer).

Så det er vanskelig ikke å ta det forsvarssjefen sier for god fisk. Men jeg skulle gjerne høre den fagmilitære begrunnelsen fra politikere som insisterer på at vi fortsatt skal ha syv flybaser og store garnisoner i Nord-Norge. Bortsett fra Kystvaktens fiskeovervåkning (som vel strengt tatt er mer en politioppgave enn en militær operasjon), er vel dagens russiske invasjon mer en sak for ordenspolitiet enn militæret?

Jeg har en mistanke om at militærleire er en skjult sysselsettingsstøtte til Nord-Norge – og gitt dagens meget hurtige kommunikasjons- og transportteknologi, er det mindre bruk for marsjstøvler og skyttergraver. Kanskje garnisjonene i Nord-Norge bør spesialisere seg på geriljakrigføring, og kalles geriljaleire?

Uansett skal Forsvarssjefen ha honnør for at han kaster hansken – han har det faglige ansvar for at Norge har et så godt forsvar som mulig, og da har han både rett og plikt til å uttale seg til offentligheten. På fagmilitært grunnlag og som anbefaling, selvsagt. Som han selv sier i sin kronikk: Hans rolle er å klargjøre alternativer, valget mellom dem er en politisk avgjørelse.

Forsvarspolitisk, håper jeg. Ikke distriktspolitisk.