Språkrådets noe begrensende definisjon av ordet "nordmann" har skapt debatt, godt oppsummert av Knut Olav Åmås under tittelen "Negeren og nordmannen" (ikke på nett foreløpig, av en eller annen grunn.) Men det er Scruella de Ville i Morgenbladet (heller ikke på nett – burde ikke dette være elektronisk diskuterbart?) som viser absurditeten i presise tilhørighetsdefinisjoner, en debatt hun synes er preget av "språkteknisk nidkjærhet og politisk likhetsiver":
Da jeg kalte min venn Anwar for Tåsen-kurder ble han kjempesur, og jeg ble redd for at jeg hadde tråkket ham på tærne. De hadde jeg. Anwar var Nordberg-kurder, og sånn var det med den saken. Slikt kommer man ikke frem til med hjelp av språkteknisk nidkjærhet eller politisk likhetsiver.
Tversover 
Jeg likte denne kommentaren i BT, som er på nett, men ukreditert (kan det være Marit Eikemo?)
http://www.bt.no/meninger/kommentar/sandvik/article311256.ece
Hm, skulle lest URLen først som sist, kommentaren var skrevet av Hilde Sandvik.
En nordmann er en person fra Norge og en svenske er en person fra Sverige. En amerikaner er en person fra Amerika, eller eventuelt en bil produsert i Amerika. Enkelt. Jeg tipper at våre nye landsmenn forteller at de er fra Norge når de kommer til det landet foreldrene deres kommer fra.
Språk er makt. Alt liv er vilje til makt. Sylfest har skjønt det.