Slutt å ta penger for offentlig informasjon!

1280px-hc3a5kon-wium-lie-2009-03Håkon Wium Lie er en av Norges legitime Internett-pionerer, men også aktivist som jeg nesten alltid er enig med. Denne gangen har han skapt internasjonal oppmerksomhet ved å publisere rettsavgjørelser – en type informasjon som skal være åpen for publikum men som firmaet Lovdata av uforståelige grunner mener seg å ha enerett på.

Dette med offentlige samlinger som man tar penger for er en ganske interessant studie i det som kalles institusjonalisering: For å gjøre en jobb, skaper man en organisasjon. Denne organisasjonen setter opp prosesser og forretningsmodeller og ledelsesstrukturer og mye annet, alt for å gjøre jobben. Så viser det seg at man ikke lenger trenger noen til å gjøre jobben – men da har organisasjonen fått for seg at den har en verdi i seg selv. For å sikre sin eksistens, begynner den å gjøre det stikk motsatte av det den skal gjøre.

Lovdata har som oppgave å tilgjengeliggjøre norsk rettsinformasjon for publikum – skal man følge lover, må man jo kunne lese dem. En gang i tiden kostet det mye penger å tilgjengeliggjøre informasjon, så da tok man betalt for det. I dag har vi scannere, Internett, praktisk talt gratis lagringskapasitet, og, ikke minst, digital produksjon av den underliggende informasjonen. En rettsavgjørelse kan i praksis publiseres med et tastetrykk i det øyeblikk den er ferdigskrevet og opplest. Likevel fortsetter man å tviholde på sine gamle måter å gjøre ting på.

Håkon har tidligere publisert norske lover (som Lovdata også ville hemmeligholde, for denslags kan man jo ikke gjøre tilgjengelig for hvem som helst) og har nå gjort det samme med rettsavgjørelser gjennom nettstedet Rettspraksis.no. Det har nå blitt stengt ved at Lovdata har gått til retten og fått det stengt uten at Rettspraksis.no har fått uttale seg. Lovdatas begrunnelse er at Rettspraksis.no har brukt crawlere for å hente rettsavgjørelsene, og beviset for at dette har skjedd er at Lovdatas crawler-detektorer ikke har slått ut.

Prosesskrivet fra Rettspraksis.no er fornøyelig lesning, og dette kommer nok til å ordne seg etterhvert. At Jon Wessel-Aas, som burde vite bedre, er prosessfullmektig for Lovdata får jeg vel heller vente på en forklaring på.

Offentlig informasjon er offentlig. Offentlig betyr ikke at man skal betale 12000 kroner i året for den. Offentlig betyr offentlig for alle. Dessverre er det endel offentlige beslutningstakere som setter sin forretningsmodell foran de prinsipper de er satt til å forvalte, og det er problematisk. Sist var det Kartverket som ville leke forretning (uten risiko og kostnader). Nå er det altså rettssystemet.

Dette har faktisk med demokrati å gjøre. Kan vi snarest finne en rettsinstans som ser på saken, ikke på saksøkeren (som er en av dere egne)?

Norske e-bøker på Kindle!

9788249514687_678696a2cfe5cbbbede60f5e295271274660c16a_x300Overskriften sier vel det meste, men i alle fall: Jeg hadde i grunnen gitt opp norske e-bøker, etter bransjens mange merkelige krumspring (noen som husker forslaget om å selge bøker på plastbrikker?). Men så fikk jeg for meg at jeg skulle lese Karin Sveens Klassereise – siden den er nominert som god sakprosabok i Morgenbladet – og den var utsolgt fra forlaget.

Men den finnes som ebok hos ebok.no, så jeg klikket meg over dit og kjøpte den. Så tenkte jeg at her må jeg nok laste ned en app utviklet av et eller annet konsulentselskap, men dengang ei – i stedet kunne jeg sende hele boken til Kindle.

Så nå kan jeg lese norske bøker slik jeg vanligvis leser bøker – på mobiltelefonen min.

Det går fremover. Til og med i norsk forlagsbransje.

Og Klassereise? Er omtrent halvveis, mange bra observasjoner, litt langdryg i setningsbygningen her og der. Men verdt tiden. Og prisen.

Fascinerende om ulikhet

999c60f6b

The Atlantic (som er et av de beste tidsskrifter som finnes, basta) har en fascinerende artikkel om ulikhet i USA – mer spesifikt, om de 9.9% (ikke de 0.1% som er styrtrike, men de som gjør det helt OK), som forfatteren kaller det nye amerikanske aristokratiet.

Artikkelen er interessant for debatten om ulikhet i Norge – selv om vi har høy sosial mobilitet, i tillegg til å være et av de rikeste og likeste landene i verden. Samtidig er det naivt å hevde at ikke de samme mekanismene som finnes i USA – at vellykkede mennesker gjør de beste de kan for sine barn – opererer i Norge også, og har effekt. Som i USA, ser ikke medlemmene av aristokratiet sine egne ressurser og tror deres posisjon skyldes nesten bare egen innsats. Som forfatteren sier, «It’s one of the delusions of our meritocratic class […] to assume that if our actions are individually blameless, then the sum of our actions will be good for society. »

Jeg har bodd i Brookline (byen, eller bydelen, med det høyeste gjennomsnittlige utdanningsnivået i USA) og studert ved Harvard og mange av mine amerikanske venner er medlemmer av dette aristokratiet. Hvis vi har et slikt aristokrati i Norge (og det har vi nok, selv om fokuset på utdanning og investeringer er litt mindre enn i USA) er vi antakelig medlemmer av det. I USA er de fremste kjennetegnene at man eier sin egen bolig i et attraktivt strøk, arbeider med noe innenfor det som i Norge engang ble kalt «de frie yrker», har høy utdanning, og ressurser, både mentale og pekuniære, til å stille opp for sine barn. Samtidig er det ikke bare penger det dreier seg om – jeg hørte engang en person som drev med barn og utdanning si at «er det bøker i hjemmet, går det som regel bra», en regel med mange unntak men en viss grad av sannhet.

60044Av og til har jeg lurt litt på dette med klasseskiller i Norge – hvordan er de egentlig? I USA finnes det naturligvis masse studier av dette, og en hylende morsom bok, Class, av nå avdøde Paul Fussell, som gir en veiviser til hva som er inn og ut i et stort land. Jeg har lest en studie av bl.a. Ottar Brox (tror jeg) som delte nordmenn inn langs aksene urban/rural og med/uten penger/utdanning, som forsøkte å kartlegge situasjonen. Man har jo Karin Sveens Klassereise, (nylig omtalt i Morgenbladet) som jeg ennå ikke har lest. (Den er utsolgt fra forlaget, men kommer nok i trykk igjen nå som den er kåret til en av Norges beste sakprosabøker.) Selv skrev jeg en kronikk i Aftenposten for noen år siden om «Meritokratiets paradoks«, som snakker om noen av de samme mekanismene, og farene ved dem. Men finnes det en definitiv (og helst litt provoserende) fremstilling av klasse i Norge i dag?

Hvis ikke, er det på tide at noen skriver en. Det er forskjeller mellom Ullevål Hageby, Bygdøy, Grefsen, Veitvedt og Lillestrøm. Ikke bare i statistikk, men hvordan man forholder seg til biler, klær, utdanning, TV, Internett, båter og ikke minst hva man snakker om i selskaper. Greit å vite for de som skal ut på en klassereise…

Slutt med politiattest!

politiattest-eksempelI listen over ting vi burde slutte med kommer denne gang: Politiattest.

En politiattest er et stykke papir (vel, en PDF dersom man har opprettet digital postkasse) som kreves hvis man f.eks. skal jobbe i barnehage, være leder i et idrettslag, eller studere på visse studier. Man søker om en politiattest, får den etter to ukers behandlingstid. Da er den gyldig i tre måneder og må vises til arbeidsgiver innen den tid. Deretter foretas ingen ny kontroll med mindre arbeidsoppgaver endrer seg.

Det er ingen manuell vurdering av om du skal ha politiattest eller ikke – kriteriene er svært spesifikke og handler stort sett om hvorvidt du er registrert med ulike typer lovbrudd. Det finnes flere forskjellige typer politiattest (ordinær, uttømmende, utvidet, begrenset) og det handler stort sett om hva slags lovbrudd som skal med. Politiattest utstedes av Politiets enhet for vandelskontroll og politiattester, som av uforklarlige grunner har 40 ansatte og av mer forklarlige grunner ligger i Vadsø.

Andre enn meg som synes dette høres utrolig gammeldags ut i en digital verden?

Difi har satt som målsetting at man ikke skal måtte søke om noe man har rett til. Vi har alle sammen politiattest (eller ikke.) Gitt at det ikke foretas en menneskelig vurdering, ville det ikke vært noe problem å sjekke hele Norges befolkning og legge inn en variabel (vel, fire, siden det er flere typer politiattester) f.eks. i Folkeregisteret, med 0 hvis man har og 1 hvis man ikke har. Så kunne arbeidsgivers datasystem spørre Folkeregisteret, ferdig med det.

Men en slik løsning er faktisk gammeldags, rett og slett fordi man ikke trenger å lagre tilstandsvariable lenger. Man kunne i stedet erstatte hele politiets avdeling med det dataprogram (gjennom Altinn, for eksempel), som når det ble spurt (gjennom sikre kanaler, under forutsetning at man har rett til å spørre) kunne fortelle om person X har politiattest eller ikke. Så kunne barnehagens regnskapssystem spørre om politiattest med regelmessige mellomrom, f.eks. i forbindelse med A-meldingen, der man likevel rapporterer arbeidsforhold. Da får man mindre arbeid og bedre kontroll enn man har nå.

Jeg tror ikke at dette kommer til å skje, av mange årsaker. Politiledelsen er livredd for å miste arbeidsoppgaver (bare se hva som skjer med alarmsentralene) og har dessuten Norges svakeste IT-organisasjon (de brukte ti år på å implementere ny straffelov.). Og (dette kommer alltid opp): Hva skal de 40 ansatte i Vadsø gjøre dersom politiattesten blir automatisert? Svar: Noe det er bruk for, som å ta en jafs av de mange tusen saker Oslo-politiet henlegger hvert år.

Bare for ordens skyld: Politiattest er bare et eksempel på mange ting der hele bildet av «person går til øvrighet for å få noe» må snus på hodet, digitalt. Nylig tok jeg utvidet førerkort for tilhenger – da måtte jeg gå til optiker for synskontroll. Optikeren fylte den ut på nett, men så måtte han skrive den ut på papir og jeg måtte levere den – fysisk – hos Vegvesenet (som nettopp har brukt noen milliarder på nye systemer).

Søknader der kriteriene er fastlagt bør skje fra maskin til maskin uten menneskelig involvering. Noe annet er ikke digitalisering – det er å sette strøm på papir.

Om flypassasjeravgift

Her om dagen ble jeg intervjuet om flypassasjeravgiften, men journalisten hadde liten plass. Jeg synes diskusjonen om flypassasjeravgift er interessant, så her er noen kortfattede punkter til diskusjon:

  • Flypassasjeravgiften ble innført som en fiskalavgift – man ville ha litt mer penger inn i statskassen – men ble sminket med et miljøargument. Høyere avgift ville gi mindre reising, og dermed mindre forurensning.
  • Det har ikke blitt noe mindre reisning, og heller ikke noen særlig andre endringer. Ryanair har riktignok trukket seg fra Rygge og begrunnet det med flypassasjeravgiften, men det argumentet er tynt – mye viktigere var kravet om at deres personale basert i Norge måtte få rettigheter (sykelønn og ferie, for eksempel) som norske arbeidstakere.
  • Sånn sett fungerer flypassasjeravgiften – Staten får inn penger med ganske små konsekvenser.
  • Nå utreder man endringer i avgiften – i hovedsak at den blir høyere jo lengre flyreisen er. Argumentet er at dette tilsvarer det man har i utlandet, noe som gjør at avgiften blir mindre konkurransevridende, samt at lengre flyturer forurenser mer. En hyggelig bieffekt er at man rammer innenlandske (kortere) flygninger (og dermed Widerøe) mindre, uten å komme i konflikt med ESA-regelverket.
  • (Man har også tenkt litt på andre, mer kompliserte avgifter, som at selskapene må betale for tomme seter. Det vil føre til nedleggelse av noen ruter, og kanskje også at man fyller opp flyene med standby-passasjerer i siste liten. Fint for fattige studenter og lavprisselskaper som er flinke til å fylle fly, men komplisert og med null miljøeffekt.)
  • Fra et miljøsynspunkt er ikke en distanse-basert avgift holdbart – fly bruker i særklasse mest drivstoff når de tar av, og derfor bør korte flyturer belastes med mer avgifter pr. kilometer enn lengre turer.
  • Den absolutt enkleste måten å hente penger ut av flybransjen og samtidig få en miljøeffekt, er å legge en avgift på drivstoffet, noe som vil oppmuntre til mer økonomisk flyving (selskapene er allerede svært opptatt av dette, men likevel) og direkte skattlegge det som forurenser, nemlig forbrent drivstoff.

Jeg kan ikke forstå hvorfor man ikke skattlegger drivstoff, akkurat som med biler. Muligens vil det føre til, på kort sikt, at flyene tanker i utlandet, men jeg vil tro at en slik avgift kan spre seg til andre land også.

Men det er mye jeg ikke forstår. I mellomtiden koker man sammen enda mer kompliserte regler…

(Mens vi er i gang – hele taxfree-ordningen er pervers og bør nedlegges. Men det får bli et annet blogginnlegg.)

Distribuert sannhet i det offentlige

Distribuert_sannhetI dag var jeg på seminar om blockchain i offentlig forvaltning, spesifikt om et lite prosjekt med bl.a. Brønnøysund, IBM og en studentgruppe fra OsloMet, som har gjort en liten studie av hvordan man kan bruke blockchain til å implementere et offentlig eierskapsregister for ikke-noterte aksjeselskaper. Det var interessant å høre på, men en bonus var et meget godt foredrag av Stein Bjørnstad (full disclosure her: I ledige stunder er han kollega med meg på BI) om «distribuert sannhet». Bakgrunnen er en fersk rapport fra Deloitte for Kommunal- og Moderniseringsdepartementet om bruken av blokkjeder i et land der tilliten til myndighetene er så stor at man kanskje ikke skulle tro blokkjeder var nødvendig.

Og den rapporten er lettlest, presis og interessant, og er herved sterkt anbefalt for alle som er interessert ikke bare i blokkjeder, men hva man kan gjøre med dem og hvilke hindre som vil stå i veien.

Corner frisør – anbefales!

I 2005 leste jeg en artikkel i Aftenposten om testing av frisører – man hadde sendt tre herrer på klipp til frisører som kostet 150, 360, og 600 kroner, og den som var best i test var lille Corner Frisør i Grønlandsleiret 23 (inngang Platous gate). Så da gikk jeg dit, og siden har jeg gått dit.IMG_4080

Mirsad (til høyre) og Belli er opprinnelig fra Kosovo, startet opp i 2004 eller deromkring, og leverer skikkelig herreklipp til en rimelig pris (riktignok ikke 150 kroner lenger, naturligvis, men fortsatt rimelig). Jeg har aldri hatt behov for noe utenom det vanlige, men gitt alle de flaskene og tubene de har i lokalet regner jeg med at de fikser det meste (og de klipper damer også). Jeg er ganske sikker på at for dem er ikke Cutters noen trussel, selv om firmaet er det i de mer fancy deler av byen.

Anbefales!

corner-visittkort