Kommunikasjonsrådgiverolympiade

Er for første gang på Arendalsuka, som er interessant – ikke så mye ut fra hva som blir sagt der, men som en anledning til å se norsk offentlig debatt i all sin provinsielle prakt. Mediehusene har skjønt at de er i underholdningsbransjen og arrangerer paneldebatter over en lav sko, allverdens marginale grupper har tatt med seg teltet sitt og satt det opp i lange rekker i gatene, og næringslivet stiller opp siden, vel, noe skal man jo bruke kommunikasjonsavdelingen til. UiO har leid et skip, det har UiB også (Statsraad Lemkuhl, faktisk.) BI har et telt sammen med DN, som i denne sammenheng ser ut som fornuftig pengebruk, faktisk.

Resultatet av all denne «everything you can do, I can do better»-tenkingen er at man har 1090 ulike arrangementer Kristin Clemet snakke om oljenæringens fremtid, og at alt slår hverandre i hjel. Akkurat nå hører jeg – noe vi bør tenke på, siden hver sjette krone på statsbudsjettet kommer fra Oljefondet, 1800 milliarder.

Og det er vel det som er sjarmen med Arendalsuka – at man kan møte og høre på politikere og meningsbærere rett og slett bare ved å sette seg ned på en kafé (som vi gjorde) og følge med litt. Det er riktignok endel sikkerhetsfolk rundt (kort sveis, åpen dressjakke, stiv i overkroppen på grunn av den skuddsikre vesten, og, naturligvis, en liten krøllete ledning inn i venstre øre) men politikere og næringslivsledere er tilgjengelige, selv om de naturligvis ikke blander seg med venteliste B i småteltene i bakgatene.

Samtidig er det et element av overdose. Jeg orker i alle fall ikke å lete opp arrangementer med digitalisering og annet, rett og slett fordi det er ca. 10 debatter pr. halvtime og det blir rett og slett for mye.

Men solen skinner jo, og det er mange fine gamle seilbåter i havnen. Vi har besøkt Nøgne Ø og sett det nye bryggeriet, og i kveld blir det middag med gode venner. Kanskje Arendalsuka er så populær nettopp fordi den gir en myk og litt rund avslutning av ferien, en scene der folk kan eksperimentere litt og kanskje snakke med noen de ikke snakker med til daglig.

Jeg har en stund forsøkt å fortelle om offentlig digitalisering til amerikanere, som er himmelfalne over hva vi tillater av innsyn og automatisering i Norge. Men når man tusler rundt på Arendalsuka, ser man jo hvorfor det fungerer. Og det er kanskje det som er det viktigste med de såkalt norske verdiene. Så får man heller tolerere en kakofoni av kommunikasjon. Og sette seg på en kafé og slappe av litt og tenke at, vel, det er kanskje ikke så viktig hvem som vinner denne debatten heller.

En liten Oslo-perle

Jeg er så heldig at jeg kan gå hjemmefra til båten min, og denne sommeren har jo så absolutt innbudt til sjøliv. Det finnes en rekke restauranter man kan nå via båt i Oslo (vel, strengt tatt kan man vel nå de fleste, hvis man legger til ved Aker Brygge og tar kollektivtransport), men en man bare kan nå med båt er Revierhavnen Kro (på Hovedøya), som herved anbefales på det varmeste.

Det er noen år siden jeg var her sist, og i mellomtiden har noen gjort noe med kjøkkenet, for her får man hvalbiff, tunfisk (noen dager) og ikke minst en helt suveren fiskesuppe til en pris minimalt over hva en middels kebab koster. Anbefales!

(Men man må altså ha en (liten) båt for å komme hit. Tror jeg. Grunn nok til å skaffe seg båt, mener jeg.)

Hva Difi bør sikte etter…

51qxrdvdy9l-_sx342_Nå om dagen hører jeg på Sherlock Holmes, lest av Stephen Fry, og i en av de siste novellene, The Adventure of the Bruce-Partington Plans, beskriver Sherlock Holmes sin bror Mycroft:

«By the way, do you know what Mycroft is?»

I had some vague recollection of an explanation at the time of the Adventure of the Greek Interpreter.

«You told me that he had some small office under the British government.»

Holmes chuckled.

«I did not know you quite so well in those days. One has to be discreet when one talks of high matters of state. You are right in thinking that he is under the British government. You would also be right in a sense if you said that occasionally he IS the British government.»

«My dear Holmes!»

«I thought I might surprise you. Mycroft draws four hundred and fifty pounds a year, remains a subordinate, has no ambitions of any kind, will receive neither honour nor title, but remains the most indispensable man in the country.»

«But how?»

«Well, his position is unique. He has made it for himself. There has never been anything like it before, nor will be again. He has the tidiest and most orderly brain, with the greatest capacity for storing facts, of any man living. The same great powers which I have turned to the detection of crime he has used for this particular business. The conclusions of every department are passed to him, and he is the central exchange, the clearinghouse, which makes out the balance. All other men are specialists, but his specialism is omniscience. We will suppose that a minister needs information as to a point which involves the Navy, India, Canada and the bimetallic question; he could get his separate advices from various departments upon each, but only Mycroft can focus them all, and say offhand how each factor would affect the other. They began by using him as a short-cut, a convenience; now he has made himself an essential. In that great brain of his everything is pigeon-holed and can be handed out in an instant. Again and again his word has decided the national policy. He lives in it. He thinks of nothing else save when, as an intellectual exercise, he unbends if I call upon him and ask him to advise me on one of my little problems.»

Når politikerne passer på at digitalisering skal foregå innenfor rammen av eksisterende organisasjonsstrukturer og departementsområder, går de glipp av den muligheten som Mycroft representerer.

Kanskje vi skulle fått en ny minister, med et overgripende ansvar for teknologi, systemer og prosesser på tvers av alle departementer, som kunne skjære gjennom alle siloene og faktisk få til litt fremgang (slik de har gjort i Estland, der man kunne starte på nytt, uten etablerte forsvarsmekanismer.)

Lurer på om Mycroft er tilgjengelig.

(Eller, som en CIO jeg kjente i USA sa det: «God created the world in seven days. He did not have an installed base.»)

Hva skal vi gjøre når robotene tar jobbene våre?

logo_skatteetaten1For sånn omtrent fire år siden (skriver dette etter hukommelsen) startet jeg eget AS, i stedet for først å ha personlig selskap og (i et par år, dyrt og klønete) NUF. Årsaken var at det var blitt så mye enklere å starte AS, og dermed kunne jeg ha ansatte og skikkelig regnskap og alt det der.

Et resultat var at da det var tid for selvangivelse, kunne jeg for første gang se på min automatiske skattemelding fra skatteetaten (på Altinn), konstatere at alt var riktig, og deretter ikke foreta meg noe mer. Og tenke at jammen er det ryddig og greit, for alle parter, å organisere sine utenomjobblige aktiviteter i et eget AS.

Så gikk det noen uker, jeg sitter på hjemmekontoret, og telefonen ringer. Følgende samtale utspiller seg:

Kvinnestemme på telefonen: «Hallo, dette er xx yy fra Skatt Øst.»

Jeg (nølende): «Ja…?»

Skattedamen: «Vi ringer rundt til folk som er i ferd med å pådra seg en masse gebyrer. Det vi lurer på er – hvorfor har du ikke sendt inn selvangivelse?»

Jeg: «Men…jeg har jo organisert all min konsulentvirksomhet i eget AS. Så da jeg fikk den ferdigutfylte fra dere var den jo riktig. Så da kunne jeg for første gang i mitt liv la være å sende inn selvangivelse.»

Skattedamen: «Vel, du står oppført her med en inntekt på kroner 6.384,- som selvstendig næringsdrivende. Og det betyr at du må sende inn selvangivelse.»

(Kort pause mens jeg roter rundt i eposter og annet.)

Jeg (mens jeg dunker hodet i skrivebordet): «Å nei – det har jeg oversett. Det var et forlag som betalte meg noe for å skrive et kapittel i en lærebok. Og så har det gått som betaling til selvstendig næringsdrivende, jeg trodde det var med skattekort. Og nå er jeg fire uker over selvangivelsesfristen…»

Skattedamen: «Slapp av, vi har en forenklet rutine hvis beløpet er under 50.000. Kan du logge deg inn på Altinn?»

Jeg (etter litt knappetrykking): «Er inne nå. Hva skal jeg gjøre?»

Skattedamen: «Velg Selvangivelse, …[kort veiledning mens jeg graver meg ned i riktig skjema.] Skriv inn beløpet, trykk ‘Lagre’, deretter ‘Signer og send inn’.»

Jeg: «Ehhh…der, nå er det gjort.»

Skattedamen (etter kort pause): «…der kom den, ja. Da er du ferdig!»

Jeg: «Wow. Takk skal du ha!»

Skattedamen: «Ingen årsak. Ha det bra!»

Jeg: «Ha det.»

Og jeg la på røret og tenkte: Det der må da være et av de beste eksempler på kundeservice jeg noensinne har vært utsatt for?

Årsaken til at skattemyndighetene kan gjøre slike ting, er at mesteparten av det kjedelige arbeidet er forsvunnet, ved en kombinasjon av forenkling, digitalisering, og automatisering. Det gjør at de ansatte kan gjøre det de skal gjøre: Løse problemer, helst før de oppstår. Før automatiseringen ville de ikke hatt tid til denne typen aktiviteter.

Og hvis du lurer på hva de som mister arbeidsoppgaver til automatisering og softwareroboter skal gjøre: Vel, der har du svaret.

(Og jeg betaler min skatt med glede, bare så det er sagt.)

Slutt å ta penger for offentlig informasjon!

1280px-hc3a5kon-wium-lie-2009-03Håkon Wium Lie er en av Norges legitime Internett-pionerer, men også aktivist som jeg nesten alltid er enig med. Denne gangen har han skapt internasjonal oppmerksomhet ved å publisere rettsavgjørelser – en type informasjon som skal være åpen for publikum men som firmaet Lovdata av uforståelige grunner mener seg å ha enerett på.

Dette med offentlige samlinger som man tar penger for er en ganske interessant studie i det som kalles institusjonalisering: For å gjøre en jobb, skaper man en organisasjon. Denne organisasjonen setter opp prosesser og forretningsmodeller og ledelsesstrukturer og mye annet, alt for å gjøre jobben. Så viser det seg at man ikke lenger trenger noen til å gjøre jobben – men da har organisasjonen fått for seg at den har en verdi i seg selv. For å sikre sin eksistens, begynner den å gjøre det stikk motsatte av det den skal gjøre.

Lovdata har som oppgave å tilgjengeliggjøre norsk rettsinformasjon for publikum – skal man følge lover, må man jo kunne lese dem. En gang i tiden kostet det mye penger å tilgjengeliggjøre informasjon, så da tok man betalt for det. I dag har vi scannere, Internett, praktisk talt gratis lagringskapasitet, og, ikke minst, digital produksjon av den underliggende informasjonen. En rettsavgjørelse kan i praksis publiseres med et tastetrykk i det øyeblikk den er ferdigskrevet og opplest. Likevel fortsetter man å tviholde på sine gamle måter å gjøre ting på.

Håkon har tidligere publisert norske lover (som Lovdata også ville hemmeligholde, for denslags kan man jo ikke gjøre tilgjengelig for hvem som helst) og har nå gjort det samme med rettsavgjørelser gjennom nettstedet Rettspraksis.no. Det har nå blitt stengt ved at Lovdata har gått til retten og fått det stengt uten at Rettspraksis.no har fått uttale seg. Lovdatas begrunnelse er at Rettspraksis.no har brukt crawlere for å hente rettsavgjørelsene, og beviset for at dette har skjedd er at Lovdatas crawler-detektorer ikke har slått ut.

Prosesskrivet fra Rettspraksis.no er fornøyelig lesning, og dette kommer nok til å ordne seg etterhvert. At Jon Wessel-Aas, som burde vite bedre, er prosessfullmektig for Lovdata får jeg vel heller vente på en forklaring på.

Offentlig informasjon er offentlig. Offentlig betyr ikke at man skal betale 12000 kroner i året for den. Offentlig betyr offentlig for alle. Dessverre er det endel offentlige beslutningstakere som setter sin forretningsmodell foran de prinsipper de er satt til å forvalte, og det er problematisk. Sist var det Kartverket som ville leke forretning (uten risiko og kostnader). Nå er det altså rettssystemet.

Dette har faktisk med demokrati å gjøre. Kan vi snarest finne en rettsinstans som ser på saken, ikke på saksøkeren (som er en av dere egne)?

Norske e-bøker på Kindle!

9788249514687_678696a2cfe5cbbbede60f5e295271274660c16a_x300Overskriften sier vel det meste, men i alle fall: Jeg hadde i grunnen gitt opp norske e-bøker, etter bransjens mange merkelige krumspring (noen som husker forslaget om å selge bøker på plastbrikker?). Men så fikk jeg for meg at jeg skulle lese Karin Sveens Klassereise – siden den er nominert som god sakprosabok i Morgenbladet – og den var utsolgt fra forlaget.

Men den finnes som ebok hos ebok.no, så jeg klikket meg over dit og kjøpte den. Så tenkte jeg at her må jeg nok laste ned en app utviklet av et eller annet konsulentselskap, men dengang ei – i stedet kunne jeg sende hele boken til Kindle.

Så nå kan jeg lese norske bøker slik jeg vanligvis leser bøker – på mobiltelefonen min.

Det går fremover. Til og med i norsk forlagsbransje.

Og Klassereise? Er omtrent halvveis, mange bra observasjoner, litt langdryg i setningsbygningen her og der. Men verdt tiden. Og prisen.

Fascinerende om ulikhet

999c60f6b

The Atlantic (som er et av de beste tidsskrifter som finnes, basta) har en fascinerende artikkel om ulikhet i USA – mer spesifikt, om de 9.9% (ikke de 0.1% som er styrtrike, men de som gjør det helt OK), som forfatteren kaller det nye amerikanske aristokratiet.

Artikkelen er interessant for debatten om ulikhet i Norge – selv om vi har høy sosial mobilitet, i tillegg til å være et av de rikeste og likeste landene i verden. Samtidig er det naivt å hevde at ikke de samme mekanismene som finnes i USA – at vellykkede mennesker gjør de beste de kan for sine barn – opererer i Norge også, og har effekt. Som i USA, ser ikke medlemmene av aristokratiet sine egne ressurser og tror deres posisjon skyldes nesten bare egen innsats. Som forfatteren sier, «It’s one of the delusions of our meritocratic class […] to assume that if our actions are individually blameless, then the sum of our actions will be good for society. »

Jeg har bodd i Brookline (byen, eller bydelen, med det høyeste gjennomsnittlige utdanningsnivået i USA) og studert ved Harvard og mange av mine amerikanske venner er medlemmer av dette aristokratiet. Hvis vi har et slikt aristokrati i Norge (og det har vi nok, selv om fokuset på utdanning og investeringer er litt mindre enn i USA) er vi antakelig medlemmer av det. I USA er de fremste kjennetegnene at man eier sin egen bolig i et attraktivt strøk, arbeider med noe innenfor det som i Norge engang ble kalt «de frie yrker», har høy utdanning, og ressurser, både mentale og pekuniære, til å stille opp for sine barn. Samtidig er det ikke bare penger det dreier seg om – jeg hørte engang en person som drev med barn og utdanning si at «er det bøker i hjemmet, går det som regel bra», en regel med mange unntak men en viss grad av sannhet.

60044Av og til har jeg lurt litt på dette med klasseskiller i Norge – hvordan er de egentlig? I USA finnes det naturligvis masse studier av dette, og en hylende morsom bok, Class, av nå avdøde Paul Fussell, som gir en veiviser til hva som er inn og ut i et stort land. Jeg har lest en studie av bl.a. Ottar Brox (tror jeg) som delte nordmenn inn langs aksene urban/rural og med/uten penger/utdanning, som forsøkte å kartlegge situasjonen. Man har jo Karin Sveens Klassereise, (nylig omtalt i Morgenbladet) som jeg ennå ikke har lest. (Den er utsolgt fra forlaget, men kommer nok i trykk igjen nå som den er kåret til en av Norges beste sakprosabøker.) Selv skrev jeg en kronikk i Aftenposten for noen år siden om «Meritokratiets paradoks«, som snakker om noen av de samme mekanismene, og farene ved dem. Men finnes det en definitiv (og helst litt provoserende) fremstilling av klasse i Norge i dag?

Hvis ikke, er det på tide at noen skriver en. Det er forskjeller mellom Ullevål Hageby, Bygdøy, Grefsen, Veitvedt og Lillestrøm. Ikke bare i statistikk, men hvordan man forholder seg til biler, klær, utdanning, TV, Internett, båter og ikke minst hva man snakker om i selskaper. Greit å vite for de som skal ut på en klassereise…