Offentlig arroganse i landet uten konsekvenser

NAV-skandalen – oppsummert av VG – opprører meg litt mer enn sunt er.

Jeg har hatt to barn som har måttet få støtte av NAV, og vi har stort sett fått det, mye takket være iherdig brevskrivning og flittig møtevirksomhet, hovedsaklig fra min kones side. Vi er nemlig det som defineres som ressurssterke, hvilket i denne sammenhengen betyr at vi kan lese reglene og formulere svar på dem. Resultatet var, i følge min kone, at hun i løpet av noen uker kunne reglementet bedre enn NAVs saksbehandler, og dermed fikk vi ting i gjennom.

Men de fleste NAV-klienter har ikke våre ressurser, og jeg har mange ganger hatt vondt i magen når jeg ser folk som trenger hjelp måttet forholde seg til uforståelige meldeskjemaer og kompliserte regler. NAV setter korte frister og strenge regler for sine klienter, men forsinkede betalinger og oversittede frister fra deres egen side har absolutt ingen konsekvenser i det hele tatt.

Tegning: Roar Hagen, VG.

Det er enormt mye å si om denne saken, og jeg kommer sikkert til å skrive mer om det, særlig om ledelses- og organisasjonskulturperspektivet. Men jeg synes kommentator Tone Sofie Aglen i VG sier det som trengs sies i sin artikkel om nådeløse NAV. Så la meg i første omgang ta tak i en ting som har med digitalisering å gjøre: Tiden det tar fra en alvorlig feil blir oppdaget, til det blir gjort noe med den – og hvorfor. En ting er beslutningsvegring, organisasjonskultur, den evindelige redselen folk i det offentlig har for å få påpakning, og mangelen på prinsippfast og tydelig ledelse. En tydelig annen faktor i dette er manglende teknologisk kompetanse.

NAVs IT-systemer er en nasjonal skandale i seg selv. Man har hatt en dyktig og dynamisk IT-sjef som kom inn og forsøkte å gjøre noe i 2015, men som sa opp i 2018. Etter det jeg har hørt klarte han å røske opp i ganske mye, men byråkratiet har en egen evne til å suge kraften ut av folk som forsøker å gjøre noe, uten at jeg kjenner detaljene. En historie jeg har hørt fra innsiden handler om saksbehandlere som – i 2016 – ikke hadde bærbar PC. Det syntes ledelsen nemlig var for dyrt. Derfor måtte de skrive ut sin kalender på papir, reise med billigste transportmiddel til arbeidsgivere, ha et kort møte, finne plass i kalenderen til neste møte, så dra med billigste transportmiddel tilbake til kontoret for å oppdatere kalenderen. IT-sjefen gikk etter sigende til innkjøp av bærbare PCer omtrent der og da, noe som jeg ikke tror blir nådig tatt opp oppover i etasjene.

Det er et eller annet med offentlige etater og arroganse. Da vi bodde i USA, fikk vi ikke barnetrygd i 5 år på grunn av en saksbehandlingsfeil. Da det viste seg at vi skulle ha barnetrygd likevel (på grunn av en våken ansatt ved den norske ambassaden i Washington) fikk vi det etterbetalt. Da min kone spurte om renter, fikk hun beskjed om at «nei, vi betaler ikke renter på etterbetalinger.» Gjett hva som skjer om du er for sent ute med betaling til det offentlige…

For noen år siden hadde jeg en gjesteforelesning om digitalisering for en gruppe ledere fra sentrale deler av NAV – nemlig de som står for betalingene. (Kanskje ikke den beste matchen, da jeg nettopp da hadde to døtre som var NAV-klienter). Da jeg spurte dem hvordan det kunne ha seg at de kunne være opptil seks måneder for sent ute med ytelser til brukere som ikke hadde mye penger, fikk jeg høre at de hadde gammeldagse og tunge systemer og derfor ble det gjerne slik. Tenk deg den NAV-klienten som kommer med samme argument («PCen min er gammel») når en søknads- eller meldefrist blir overskredet. Hvordan ville den unnskyldningen bli mottatt?

Samme gruppe la frem som et problem at de er forpliktet til å ha kontor med minst tre ansatte i alle kommuner, også i de kommunene som ikke har så mange mennesker, og at det derfor satt endel NAV-ansatte rundt omkring med altfor lite å gjøre. Da jeg foreslo videokonferanse slik at lavt belastede kontorer kan ta unna litt kø for de med mye å gjøre, var svaret at «våre klienter vil ikke bruke videokonferanse.» Personlig tror jeg at om valget var å få snakke med en saksbehandler om fire uker eller å få en på videokonferanse med en gang, så tror jeg de fleste ville velge det siste, særlig om teknologien er tilgjengelig rett fra NAV-kontoret. Men det er ikke poenget her – poenget er at disse menneskene visste hva som var godt for klientene uten å finne ut om det de trodde faktisk var tilfelle.

Problemet er at selv grove feilgrep som nå er begått av NAV og andre instanser aldri har konsekvenser for dem som i alle fall i navnet sitter med ansvaret. For meg er det ikke spørsmål om hvorvidt store deler av ledelsen innen etat og departement bør gå – de bør få sparken, uten etterlønn, retrettstillinger og mer tid til familien. Ikke bare det, Riksadvokaten – som nå opptrer som den eneste voksne personen i rommet – bør vurdere muligheten for å reise straffesak for grov tjenesteforsømmelse. To år fra «alarmen gikk» med 46 saker fortsatt i systemet betyr at man har satt sin egen arbeidssituasjon foran klientenes velferd.

Jeg synes ikke synd på disse lederne. Og det er jo ikke så farlig for dem om de må forlate sine stillinger.

De kan jo bare gå på NAV.

Men med den evne de har vist til å tolke regler og overholde frister, kan det jo tenkes at de kommer til å slite litt med søknadene.

Elin Ørjasæter om det norske prekariatet

Elin Ørjasæter har, svært fortjent, blitt utnevnt til dosent ved Høyskolen Christiania, og holdt sin tiltredelsesforelesning i dag, med tittelen: Prekariatet på norsk. Basert på Guy Standings bok gjorde hun og Line Eldring en studie som ble gitt ut som boken Løsarbeidersamfunnet i 2018.

Elin skiller mellom tradisjonelt arbeid og utradisjonelt arbeid, med det første som et topartsforhold med en arbeidsgiver og en arbeidstaker, de fleste uten tidsbegrensning og med et stillingsvern, som igjen gir grunnlag for uliike rettigheter. Dette er ca. 67% av arbeidsstyrken i Norge, pluss ca. 9% på «skikkelig deltidskontrakt». En hel del av disse har ulike anknytingformer som minner om «prekariat», i den forstand at det dreier seg om tilkallingsvikariater og lignende, selv om man har kontrakt og stillingsvern. En ny gruppe her er for eksempel personlige trenere, som Elin kaller vår tids livegne, siden de har krav om full lojalitet overfor et treningssenter men ingen garantiinntekt. En annen versjon er «nulltimerskontrakter» gjennom bemanningsbransjen – og som gjør at vi har kunnet ha en voldsom vekst i økonomien uten å få inflasjon, takket være polske bygningsarbeidere.

Norge har færre selvstendig næringsdrivende enn andre land – 6%, pluss 2% som har næringsinntekt ved siden av jobben (ikke inkludert AS’er der eieren er eneste ansatte, og primærnæringene.) Noen av disse er maskerte arbeidstakere, slike små varesjåfører (som holder bil selv, men som bare har en oppdragsgiver) og helsebransjen. En annen kategori er utsendte arbeidere – en samlekategori som inkluderer freelansere, underleverandører til underleverandører (se http://www.tv2.no/a/5933857) som sliter fordi minstelønn ikke er almengjort i Norge. Det skjedde, dermed dukket det opp kontrakter der arbeiderne får lønn, men må betale tilbake mesteparten til arbeidsgiver – typisk østeuropeiske bygningsarbeidere, ofte med det offentlige som sluttkunde.

Den siste kategorien er plattformbaserte tjenester, som adecco/squad, vaskehjelp.no, weclean.no, der man hyrer inn vikar per app, og plattformen definerer seg selv som en ren teknologileverandør. Alle varianter her, fra apper som har arbeidsgiveransvar til care.com. Særlig vanskelig for folk som jobber bak skjerm – som upwork.

Har vi et prekariat i Norge? Noen undersøkelser sier at det i alle fall ikke er større enn det var før, men endel nye grupper ikke med i undersøkelsene av tekniske årsaker. Derfor mener Elin at det må lages et teknisk beregningsutvalg for tilknytningsformer – og det kommer en rapport om dette i juni 2021. Det viktigste Norge bidrar med her er topartssamarbeidet som regulerer dette, og fordi fagforeninger mener bedrifter skal ha lønnsevne. Foodora-avtalen er et eksempel på det.

Det handler ikke om å stoppe nye tilknytningsformer, men om maktbalanse og transparens.

Og med det – gratulerer, Elin!

Om fortid og fremtid og AirBnB

AirBnB blir nå delvis forbudt i Norge – og mine erfaringer med AirBnB og tanker om forbudet finner du på Digi.no.

Vi nordmenn har lang tradisjon for å forby ting vi ikke helt forstår. Forbudet mot AirBnB over 90 dager føyer seg inn i rekken. Årsaken er at innovasjoner har få talsmenn og det tradisjonelle er organisert, vokalt og, vel, tradisjonelt. Vi lar med andre ord fortiden regulere fremtiden – og det må vi slutte med.

Som vanlig med lydfil.

Om å holde hester

Nok en liten epistel for Digi. Denne gikk litt i glemmeboken, publisert for over en måned siden, men det er sommer og litt sløvhet hører med. Denne gangen om de mange unødvendige tingene vi fortsetter å gjøre fordi, vel, man gidder ikke tenke seg om. Og et lite forsøk på å introdusere hashtagen #holderenhest. Les og vurder selv hva du holder på med. Eller lytt til lydfilen under.

Om flyteknologi og konsulentteknologi

Norges Tekniske Vitenskapsakademi har publisert en bok om Det nye digitale Norge, og der har jeg to kapitler – et om teknologi i flybransjen, og et om hvordan teknologi påvirker problemløsende bedrifter.

Utfordringen fra komiteen var å se inn i krystallkulen og beskrive litt om hvordan teknologi vil endre seg innenfor disse to bransjene frem til 2030. Nå er det slik at det er ikke er så fryktelig lenge dit, så på en måte er oppgaven enkel: Det meste vil se ut som i dag. Fly vil fly, problemer vil bli løst, og for det meste vil det gjøres manuelt og involvere mennesker. Men vi kan se en hel del teknologier komme, og skal man forstå hvordan de kommer til å utvikle seg og påvirke bransje (eller i hvertfall gjøre et forsøk), må man forstå hvilke begrensninger som ligger i bransjen – som at innenfor flybransjen må alt nytt være sikkert og lønnsomt – hvis ikke blir det bare et prestisjeprosjekt, som Concord.

Og det er det jeg har forsøkt å gjøre. Så er det opp til leserne om jeg (og de andre forfatterne) har lyktes.

God fornøyelse!

FINNovasjon

I dag hadde jeg med meg mine unge og smarte DigØk-studenter på besøk hos FINN.no, et av nokså få selskaper i Norge som er a) heldigitale og b) har en eksplisitt og datadrevet innovasjonsstrategi. Jens Hauglum hadde lagt opp et spennende program som inkluderte perspektiver fra organisasjonssiden (Kristin Sætevik), eiersiden (Schibsteds konsernstrategi ved Sven Thaulow) og ledersiden (Ruben Søgaard) i bedriften.

FINN.no har, som synes, eget SnapChat-filter! (Foto: Lene Pettersen)

Det ble et meget vellykket besøk, med høyt engasjement fra studentenes side (de var vel forberedt, vi hadde diskutert Schibsteds utvikling frem til 2007 i en tidligere forelesning basert på et case fra HBS). I tillegg til foredrag og diskusjoner fikk de prøve seg på en aldri så liten idegenerering selv, i et forsøk på bedre å forstå FINN.nos innovasjonsprosess, kalt «ledersnurren«.

FINN.no og Schibsted er forbausende lite kjent i norsk næringslivspresse, noe som er litt rart, gitt at selskapet (inkludert Adevinta, verdsatt til 33 milliarder, en av Oslos største børsintroduksjoner) har omsetning for 20 milliarder totalt med EBITDA på 40-tallet innenfor markedsplassene. Men norsk business-presse er stort sett opptatt av oljeprisen

I alle fall – takk til FINN.no for et supert opplegg – og det skulle ikke forundret meg om ikke en hel del av studentene kunne tenke seg en karriere i FINN.no.

Jens og ledersnurren

Om leiesykler og plattformøkonomi

Nok en kommentar på digi.no, denne gang om leiesykler – spesifikt, el-sparkesykler – og plattformøkonomi.

Et nytt innslag i bybildet er elektriske sparkesykler, som man såvidt begynte å se i fjor sommer. Nå står 10 selskaper klare til å introdusere disse som app-baserte bysykler i Oslo. Jeg regner med at det går med dem som med de fleste mikrobryggeriene – opp som en løve og ned som, vel, en haug med sykler, omtrent som i Shanghai, der jeg er nå.

(Bilde fra Wikipedia)

Som vanlig har jeg lest inn teksten som en liten minipodcast, her kommer den: