Hvorfor NRK ikke burde bygget DAB-nettet

DAB – og særlig Norges egne versjon, DAB+ – tegner til å bli nok en nasjonal skandale. Folk forlater NRK, kjente kommentatorer råder folk til å hoppe over DAB og bruke Internett, og noen har begynt å snakke om gransking.

Denne har vært varslet lenge – alle som kan noe om teknologi, har påpekt at DAB er håpløst gammeldags, dyrt både å bygge og fordi man må bytte ut vanlige radioer, og ikke gir i nærheten av den kapasiteten mobilnettet kommer til å ha i løpet av ganske få år (eller, for så vidt, har allerede.)

Men det er helt andre grunner til at NRK ikke burde gitt seg i kast med DAB – og de har å gjøre med teknologistrategi – eller, rettere sagt, teknologiarkitekturkonkurranse. En gang i tiden var det svært fornuftig at NRK bygget ut og drev et kommunikasjonsnett. Nå er det ikke det lenger – og årsaken ligger i teknologiutvikling, som følger et kjent spor (i hvert fall kjent for de fleste som jobber med teknologi, om enn ikke NRKs teknologer.)

Proprietært eller åpent
Teknologiarkitekturer kommer i mange former, men den viktige forskjellen i dette tilfelle er om den er proprietær eller åpen. I en proprietær standard er teknologien utviklet og styrt av en enkelt aktør – som f.eks. NRK og radio/TV-nettet (i alle fall i begynnelsen), Apple med sin lukkede modell, Tesla med sine proprietære ladestasjoner. I en åpen – eller modulær – arkitektur kan man bytte ut komponenter, og sette sammen komponenter fra mange ulike leverandører. Internett, bensinbiler, IBM-kompatible PCer (noen som husker det uttrykket), Unix og Android er eksempler på åpne teknologier.

I en tidlig fase, der teknologien er svak, er det gjerne slik at en aktør må ta kontroll over alle deler av den for å få nok ytelse, funksjonalitet, eller et tydelig nok brukseksempel (use case). NRK bygget ut og drev radio- og TV-nettet fordi det var ingenting annet der, og fordi de var den mest avanserte brukeren, hadde ressursene, og kunne spesifisere teknologien. I lange tider var NRK forbundet med hardware – Tryvannstårnet, for eksempel, var symbolet for NRK og samtidig et symbol for teknologi og fremtidsretting.

I en senere fase får teknologien (i dette tilfelle radiosignaler, inkludert mobiltelefoner) mer kapasitet, og dermed kan man tillate mer fleksibilitet i bruk og leveranse. Åpenhet og komponentisering koster ytelse – en standard komponent som skal kommunisere med en annen standard komponent, må «oversette» grensesnittet til en felles standard, frem og tilbake. Dette tar kapasitet, men øker muligheten til å hente deler fra mange leverandører – noe som over tid lager konkurranse og senker prisene. Over tid vil åpne systemer bli billigere, ikke minst fordi infrastrukturen – radiomaster, fiberoptiske kabler, eller (for elbiler) ladestasjoner – kan deles mellom mange brukere av ulike løsninger.

Åpne, komponentiserte løsninger vinner som regel over tid, med mindre de proprietære leverandørene kan fortsette å komme opp med ny teknologi som knytter seg til den proprietære plattformen (som Apple har gjort) eller klarer å gjøre teknologien så standardisert at folk til slutt ignorerer leveransemåten og bare bruker det som kommer (slik jeg har en mistanke om at Tesla kommer til å gjøre det med selvkjørende elbiler).

Institusjonalisering og teknologiutvikling
NRKs problem er at de har for mye penger, og for mange tradisjoner. FM-nettet begynner å bli gammeldags og krever oppdatering, men er fortsatt svært utbredt. Samtidig er det nokså opplagt at digitale, generelle nett (som mobilnettet, uansett generasjon) kan brukes til å sende radio og TV. I min Tesla liker jeg å høre på lokalradioen WBUR fra Boston, og det har jeg kunnet gjøre siden 2013. Flere av mobilselskapene tilbyr nå ubegrenset streaming av Spotify og andre musikktjenester over sine nett. De fleste radio- og TV-stasjoner – inkludert NRK – har streaming over nett, og folks lytte- og seermønster endrer seg. Jeg så etpar episoder Monsen på vanlig TV, resten (inkludert hans tidligere programmer) har jeg sett på iPaden på et tidspunkt som har passet meg. Også programskapningen er i stor grad løsrevet fra de etablerte TV-selskapene: I 2012 møtte jeg en leder i et amerikansk nettselskap (tror det var CBS) som lo av Netflix og mente at de ikke hadde en sjanse – det var nemlig de tradisjonelle nettselskapene som sto for innovasjon og kvalitet i innholdsproduksjonen. Siden har vi fått House of Cards og Top Gear heter nå The Grand Tour og produseres av Amazon.

Så hvorfor har NRK i det hele tatt startet med å bygge et eget, proprietært nett, som ikke har et fnugg av innovasjon (eller innovasjonsmuligheter) i seg, og som ikke ville blitt tatt i bruk om man ikke hadde kunnet tvinge kundene over? Svaret ligger, mener jeg, delvis i teknologiutviklingen, delvis i institusjonalisering (i Norge kjent som «jammen, hva skal vi gjøre da, da?»).

Teknologiutviklingen har ført til at det digitale og generelle har tatt over for det analoge og spesifikke. NRK ønsker å beholde den lineære kringkastingsmodellen (der de bestemmer når du skal høre på noe, om enn med flere valgmuligheter av hva du skal høre på.) Den forsvinner i et generelt nett fordi det er så lett å gå et annet sted. På DAB har NRK stor markedsandel, i alle fall hva gjelder antall kanaler. På nettet konkurrerer de med så mange fler. Slik så det ikke ut da NRK engang bestemte seg for å bygge DAB-nettet, men siden man har brukt så lang tid (delvis fordi man bruker egenspesifisert teknologi) har konkurransebildet endret seg. DAB kommer rett og slett for sent til å bli en dominant plattform – i hvert fall for alle under tretti.

Institusjonalisering er (i hvert fall for meg) at organisasjoner slutter å være et verktøy for å få gjort noe (alle organisasjoner starter slik) og i stedet blir noe som oppfattes å ha verdi i seg selv. NRK har en stor teknologisk organisasjon som har holdt orden på FM-nettet (selvfølgelig med mange underleverandører). Hvis NRK skulle gå over til kun å produsere innhold og sende det ut over Internett, vil denne organisasjonen til stor del bli overflødig. I en konkurranseutsatt bransje ville dette skjedd nokså fort og ingen hadde tenkt så mye over det (teknologer klager lite og får jobb igjen fort). Men NRK er ikke konkurranseutsatt, og dermed blir teknologiorganisasjonen værende og påtar seg et teknologiansvar for en teknologi som kundene ikke vil ha, men som man i alle fall har kontroll over. De andre radiokanalene henger med fordi de fleste radiolyttere (i hvert fall de med penger) fremdeles hører på bilradioen. De som kjører kollektivt hører på smarttelefonen sin. Når du får streaming i bilen like enkelt som på telefonen – og de billige løsningene her finnes allerede, men krever litt kabel og Bluetooth – forsvinner de også.

Hva NRK burde gjort
NRK burde ikke bygget ut DAB – det gir en forestilling om beholdte markedsandeler og sementerer en dominans av lineær innholdsproduksjon. I stedet burde organisasjonen konsentrert seg om innhold og vært en pioner – i enda større grad en den er – på å få sitt publikum over til nettet. NRKs mandat er å produsere kvalitetsinnhold på norsk – å bevare og utvikle norsk kultur i en verden stadig mer preget av fake news og realityprogrammer som skaper presidenter.

Skal man ta opp kampen med Facebook og Netflix og Youtube og Amazon, kan man ikke fortsette å ha som hovedaktivitet å produsere ting for et lukket publikum hvis gjennomsnittsalder øker med et år hvert år. TV-serien «Skam» viser at det går an å nå ut til en yngre generasjon (og de ser den på nett.) Dessverre er det slik at journalister, programledere og deres kunder politikerne gjerne vil fortsette å leke i den lekegrinden de kjenner og føler seg trygg på.

Og da blir det DAB. Inntil det ikke er noen igjen der.

Advertisements

Norsk detaljvarehandel sliter…

Jeg har vært på seiltur i en uke – som i fjor. Men skal man på seilbåt, må man ha fottøy som passer, så jeg bega meg ut på ekspedisjon forskjellige steder i Oslo. Mitt skonummer er 46, ikke særlig unormalt i Norge, så dette skulle gå greit, tenkte jeg.

Men den gang ei. I Norge er det slik at butikker tydeligvis bestiller sesongvarer en gang i året (forsøk å få kjøpt et par ski i Oslo i februar, så skal du se), og at ting deretter selger ut nesten med en gang. Lager, må vite, er noe butikker ikke liker å ha, og datasystemer som automatisk bestiller når et par selges finnes ikke.

71h-5vlz-kl-_ux395_Jeg sjekket litt forskjellig, og endte etterhvert opp med at jeg ville ha et par Sebago Docksides (de var jo moderne da jeg var ung.) Nytt er at de nå lages i Neoprene, det samme stoffet som man lager våtdrakter av. Det er varmt selv om det er vått, og fleksibelt. Og (nye) Docksides gir fantastisk grep på glatte båtdekk.

Jeg forsøkte noen billige skobutikker, en seilbåtorientert butikk (som var fantastisk gode til å ignorere sine kunder), og endte til slutt opp på en velrenommert skobutikk i Oslo sentrum, et sted som har vært Mekka for skokjøp så lenge jeg kan huske.

De hadde ikke min størrelse. Jeg forsøkte en annen modell. Nei. Forsøkte tre modeller til – hver gang måtte ekspeditrisen sjekke enkeltmodellen på kassaapparatet – og til slutt fant de en modell som kostet dobbelt så mye som den jeg ville ha. Jeg prøvde den, den passet, og jeg sa jeg skulle tenke på det. Så sjekket jeg en butikk til – heller ikke min størrelse.

Og så gikk jeg hjem og bestilte det jeg ville ha fra Zalando.no. Skoene kom to dager senere, akkurat som jeg ville ha dem. Prisen var 1195 inkludert frakt (i butikken, hvis de hadde hatt størrelsen, ville de kostet 999). Skoene passet utmerket, seilturen gikk i friskt tempo uten at jeg frøs eller skled på dekk, og ferdig med det.

Men det stopper ikke her. Min kone likte skoene, og jeg kjøpte et par (i den velrenommerte skobutikken) til henne. De var en størrelse for små. Hun har størrelse 39, på ingen måte noen merkelig størrelse i Norge, men de hadde ikke størrelsen. Hun kunne få en byttelapp, men jeg tok med kvitteringen og vi fikk pengene igjen. Zalando hadde heller ikke størrelsen hennes.

Så da gikk vi på Amazon og fant skoene der. Pris $41.19, som tilsvarer snaut 332 kroner. De ble kjøpt og sendt til Jetcarrier i New Jersey, som så sendte dem hjem til oss. SMS med pakke og frakt/fortolling etc. kom i dag – kr 279 – og dermed har skoene til min kone kostet oss omtrent akkurat kr 600. Jeg betalte altså 1195.

Halv pris, alle størrelser tilgjengelige, sendt fra USA individuelt.

Og jeg konkluderer med at norsk detaljvarehandel, med mindre de klarer å få orden på sine logistikksystemer og komme opp med en servicepakke som er bedre enn Amazon/Jetcarrier, har en nokså slitsom fremtid.

Om barneranere og politiarbeid

barneranerenSitter og ser på en dokumentar om en femtenåring i et kriminelt miljø – Barneraneren på NRK. Det som slår meg, er at politiet og sosiale myndigheter der svært profesjonelle og lite dømmende – scenen der hovedpersonen blir forelagt en kontrakt fra politiet der han forplikter seg til å møte opp på skolen og ikke ha kontakt med visse personer er sterk. Dette er kriminalitetsforebyggende arbeid med en svært sofistikert forståelse av både ofre og overgripere. Samtidig – hovedpersonen bedyrer sin uskyld i enkeltsaker – svært troverdig – men er knyttet til et kriminelt miljø, med alt det innebærer. Og det er litt fascinerende å se hvordan Bærumsguttene tar seg av ham når han får problemer med å svømme til båten – uten kommentarer.

Treffer meg litt, for jeg vokste opp på Vestli, i Stovner bydel, som den gang var en nybygget drabantby med 35000 mennesker og sedvanlig forsinket skolebygning. Byttet skole fem ganger fra fjerde til niende klasse – husker jeg ble spurt av en voksen om jeg ikke syntes det var staselig å få nybygget skole, og svarte at, vel, det var fjerde gang på fem år… Stovnersenteret, selv om jeg ikke har vært der på endel år, er ikke særlig forandret. Faktisk husker jeg at det ble innviet, med (ikke planlagt) opptreden av El Jucan og det hele. Omtrent den gangen jeg selv var femten.

Det er en klisje i engelsk (eller for å være mer presis, amerikansk) språkbruk som sier at «there, but for the grace of god, go I». Og det er jo noe å tenke på.

Dokumentaren er iscenesatt – opplagt – og klisjefylt. Men den er verdt å se. Anbefales.

Om fly og kanselleringer og journalistikk

I år tok jeg tidlig ferie – nesten to uker i juni, kanalbåt i Syd-Frankrike. Det er fint å ta ferie på et litt odde tidspunkt – ingen problemer med båtplass, leiebil, hotellrom og restaurantbord, for eksempel – men en ulempe er mobiltelefonen: Når BI og alle andre organisasjoner jeg er involvert i kjører innspurt mot sommerferien blir det mange telefoner og mange beslutninger.

Men ferietidspunktet har gitt meg anledning til å betrakte, litt på avstand, alle de sedvanlige skriveriene om oppstarten av flytrafikksesongen. Når flytrafikken når sitt maksimum, skjer det ting – Norwegian kansellerer flyturer, bagasjekaos på Gardermoen, etc. – og samtidig skal mange av avisenes lesere ut på tur selv og er derfor mer tilbøyelige til å klikke på alt som handler om fly. Ergo er det høysesong for intervjuforespørsler også, og i et par dager hoppet telefonen. Jeg sa nei til alle for ikke å ødelegge feriefølelsen, og ferie er et argument journalister respekterer.

Sånn litt i etterkant ser jeg på hele sirkuset og lurer litt på hvordan vi skal komme oss videre fra den sedvanlige «jeg har drømt om denne ferien lenge, og så ble flyet kansellert» fulgt av «det er fagforeningens skyld», «nei, det er det ikke», til «slik ser flykonkurransen ut, og billettene er kanskje for billige.» Det er nå engang slik at i kompliserte systemer vil problemene oppstå – og i hvert fall få konsekvenser – når systemet belastes nær maksimal kapasitet. Som min venn Frode Steen påpeker, Norwegian hadde færre kanselleringer trass i avisoppslag, men hver kansellering hadde større konsekvenser, både for kunder og for selskapet. Å kansellere fulle fly, særlig hvis du ikke har alternative løsninger, er mye mer komplisert og kostbart enn å kansellere et dagfly med 25% belegg fra Bergen til Oslo og sette alle passasjerene på neste fly en time senere.

Grinde-DN-Norwegian

Eva Grinde, skarp kommentator i Dagens Næringsliv, hadde den beste analysen (dessverre ikke på nett), synes jeg. Hun ser drakampen mellom en fagforening som er splittet og svekket (piloter er individualister, sånn i utgangspunktet) og en ledelse som helst ser at ressursene er tilgjengelige når de trengs og ikke ellers.

Som så mange andre ting, er det underliggende, vedvarende konflikter som ligger bak. Derimot har jeg mindre sans for Pål Vegard Hagesæthers kommentar om at Norwegians problemer skyldes dårlig ledelse. Ledelse består nemlig ikke bare i å motivere medarbeidere og få til fred på arbeidsplassen – som mange tror, se bare på hele «hvordan bli en bedre leder»-industrien – men i å bygge et selskap som vokser mens det balanserer krav fra ansatte, kunder, eiere og andre interessenter. Det som er dårlig personalledelse kan være meget god strategisk ledelse.

Mens vi er i gang – kan vi ikke bli enige om å parkere diskusjonen om «omdømme»? Som Pål Vegard Hagesæter ganske riktig sier – i flybransjen betyr omdømme lite. Omdømmemålinger er viktige for journalister fordi de viser resultater med en gang (og de er lettere å skrive om enn regnskaper). Men flyselskapet med suverent dårligst omdømme i verden – Ryanair – hadde et resultat etter skatt på 1,2 milliarder pund i fjor. Jeg blir litt irritert over alle dem som sier de ikke skal fly Ryanair (og, for tiden, Norwegian) av prinsipielle grunner. Hvis du er et musikkorps med 45 medlemmer, så blir det Norwegian når du skal på tur, ellers blir det for dyrt. Hvis du er spansk alenemor som jobber i London som vaskehjelp, gir Ryanair deg muligheten til å se barna dine, om enn uten bagasje. Det er lett for velstående norsk intellektualitet å si at man skal fly andre selskaper – men når man står der og skal bestille på egen regning, blir det det ofte det billigste alternativet likevel.

Om man ikke får bonuspoeng, da.

Om hundre år er allting glemt, sies det. Her snakker vi nok mer om uker. Til neste juni.

Og dermed kan sommeren begynne.

Om damp, digitalisering, og teknologioptimisme

silvija-seres-espen-andersen-biJeg har fått æren av å bli intervjuet av alltid like knivskarpe Silvija Seres i Oslo Business Forums podcastserie De som bygger Norge, og resultatet finnes her: http://obforum.no/digitalisering/05-fra-damp-til-digital-derfor-vinner-teknologioptimistene/.

Noen notater underveis:

Sitatet fra David Landes er fra hans bok The Wealth and Poverty of Nations (1998):

In this world the optimists have it, not because they are always right, but because they are positive.  Even when wrong, they are positive, and that is the way of achievement, correction, improvement, and success.  Educated, eyes-open optimism pays; pessimism can only offer the empty consolation of being right.

Historien om overgangen fra bruk av remmer og akslinger til strøm som energibærer er fra David, P. A. (1990). «The Dynamo and the Computer: An Historical Perspective on the Modern Productivity Paradox.» American Economic Review 80 (2): 355-361. En historie som til fulle illustrerer vanskelighetene med digitalisering: Vi gjør mer av det vi allerede gjør, i stedet for å gjøre ting annerledes.

Det lille firmaet jeg refererer til (om vanskelighetene med å bringe ny teknologi inn fordi den utfordrer organisasjonsgrenser og går på tvers av siloer) er selvfølgelig SmartHelp, som alle burde laste ned – og som burde finnes i alle redningssentraler i hele landet. Hvis de bare hadde hatt samme konkurransepress som drosjesentralene har…

 

 

Talende innovasjondag

Svært riktig diagnose og gode anbefalinger fra Innovasjon Norge og Anita Krohn Traaseth. Så gjenstår bare litt gjennomføring.

Notater fra Innovasjonstalen 2017 (Standard advarsel: Notater mens jeg sitter og hører på. Misforståelser, forglemmelser, mangler og hopp i sekvens og innhold kan forekomme, forekommer sannsynligvis. Noen ganger mister jeg interessen og kommer med digresjoner og betraktninger.)

IMG_2876

Innovasjon er hipt og blir hippere for hver dag som går (i ca. to år til, før dippen kommer, tipper jeg.) Er i alle fall her på Sentralen (nokså nytt og hipt) sammen med ca. 300 andre for å høre Anitas tale om innovasjon. Og lurer litt på: Om det nå er slik at alle disse menneskene driver med innovasjon (og de fleste av dem, ut fra dresskoden, i offentlig sektor) – hvorfor går det så tregt?

Det blir litt rart å sitte her og høre om innovasjon og samtidig lese om hvordan POD saboterer stortingsvedtak om samlokalisering av nødsentraler uten at det ser ut til at det får konsekvenser for noen. Jeg sitter i styret i et lite selskap som har utviklet en digital løsning for kommunikasjon mellom nødsentraler, som har vært i drift siden 2014. Den vil ikke politiet ha – for de vil heller lage sin egen løsning basert på SMS og 2G-nett…

Det er nemlig slik at det er 64 nødhjelpssentraler i Norge. Med moderne kommunikasjonshjelpemidler kunne vi klart oss med 2. Jeg må bite i meg min påstand om at offentlige småkonger ikke forstår teknologi. De forstår den bare så altfor godt.

I mellomtiden dør folk fordi politi, brannvesen og ambulanse kommer for sent. Men vi opprettholder gode arbeidsmiljøer i nødetatene, i alle fall.

Akk ja.

Over til innovasjonsagendaen:

Først en film som forteller om at Norge må drive med innovasjon – pensjonister vil utgjøre 30% av befolkningen i 2030, etc. etc. Vi har hørt det før. Anita introduserer, med sedvanlig entusiasme – beundringsverdig. Åpning ved Monica Mæland uten at jeg fikk den med meg. Over til Øystein Sjølie og Mona Skaret, fra Innovasjon Norge, som først gjennomgår perspektivmeldingen. Utgiftene stiger, helse- og omsorg særlig. Skatteinntektene kommer til å være som før, oljefondet bidrar mindre. Et poeng som stadig gjentas (og som ikke kan gjentas for ofte): Hvis vi øker produktiviteten i offentlig sektor med en halv prosent i året, er vi i mål. (Etter mitt skjønn er dette enkelt, se ovenfor…)

IMG_2877Så er det Ansgar Gabrielsen med litt humør, vitser om hvor kjedelige FDs rapporter er. Han har jobbet som konsulent mot helse og eiendom (sykehusprosjekter) i 12 år, og har lært at der ute har man løsninger men dårlig oppfatning av hva som er problemet. Lettere å jobbe i Sverige, der tar man faktisk beslutninger, men i Norge begynner bråket når beslutningen er tatt. Så hva er egentlig problemet med offentlig/privat innovasjon: Hovedproblemet ligger i hvordan offentlig sektor er organisert: Siloer med egne tildelingsbrev og svært detaljerte instruksjoner. Da blir det ikke mye kreativitet. Da kommer bare det som er bestilt, ikke det man kan gjøre. Strålende byråkrati uten et eneste incentiv til å gjøre fornuftige ting, men hvordan man skal unngå å gjøre noe galt, for da kommer Per Kristian Foss…

Det er så ufattelige mange siloer som sitter og styrer etter særlover. Det er bare noen få steder i Norge der ansvar samles – kommunestyre, fylkesstyre, storting. Men der gjøres det ikke offentlige vedtak. Alle problemene skyldes at vi beslutter i siloer mens livet leves på tvers.

(Ansgar Gabrielsen kunne nok få jobb utenfor politikken hvis han ville. Oops – han har jo gjort det….)

Anita: Der er problemet. Her er noen eksempler på innovasjon:

  • Sunnaas bruker videokonferanse til hjemmebehandling av liggesår, sparer to milliarder.
  • Utskifting av rør koster 200 mrd frem til 2050. NoDig-teknologi kan gjøre dette 40% billigere uten å grave opp gatene – man borer horisontalt.

Over til Muppet Show – kommentatorer som burde henge på veggen i en veranda – Gunnar Stavrum og Sigvart Sveinbjørnsson. Er det så ille som Ansgar sier?

Stavrum: Når det offentlige er den største kjøperen av varer og tjenester i Norge må man bruke dette strategisk, til langsiktig innovasjon og til å bygge ting som kan eksporteres. Sveingbjørnsson: Løsningen er at makt og myndighet flyttes ned til gulvet i sykehuset, til de som faktisk møter pasientene – men det motsatte har jo skjedd. Mer kontroll og mer struktur. Bergen fikk bysykler fra Sparebanken Vest, kjempegreier, men opposisjonen ville ha dette ut på anbud, masse bråk. Masse gnaging mellom aktørene.

Anita: Men hadde de ikke fulgt anbudsreglene, hadde de ikke havnet i avisen da:

Sv: Jo.

Stavrum: Pressen er verre enn Riksrevisjonen….

Anita: Kan noen tvitre det!

IMG_2878Over til økonomene: Jan Fagerberg og Einar Lie, begge UiO.

Per Koch, ordstyrer fra Innovasjon Norge: Er vi på vei inn mot en tid med mindre velstandsvekst?

Einar Lie: Fallende produktivitetsvekst i den vestlige verden, ja. Robert Gordon: Likhet i utvikling ,30-dobling av lønninger i industrien, produktivitetsdrevet, men en filharmonist har også hatt en lik lønnsøkning uten produktivitetsvekst. Overføring fra privat virksomhet til det offentlige. Med fallende produktivitetsvekst blir dette en vanskelig utfordring uten produktivitetsvekst i offentlig sektor.

Per Koch: Hvordan får vi til offentlig prod utv.?

Jan Fagerberg: Robert Gordon er pessimist – vi har mye bedre verktøy for å finne nye løsninger nå enn vi hadde før. Men det er noen områder hvor det er vanskeligere å få til produktivitetsvekst – undervisning, for eksempel.

Per Koch: Det hevdes at økonomer undervurderer offentlig sektors betydning for teknologisk utvikling. Noe å lære her for Norge?

Jan Fagerberg: Økonomene (Marianne Mozecato) har ofte ikke forstått det offentliges rolle. Innovasjon handler først og fremst om å ta ideene i bruk – nye løsninger dør. Den amerikanske staten, forsvaret og andre, har vært flinke til det.

Einar Lie: I Norge har vi hatt en ganske vellykket økonomisk og teknologisk utvikling. Offentlig sektor har gjort endel riktige ting, som norsk sokkel som teknologiutviklingsområde. Tett knyttet til konsesjonssystemet.

Per Koch: Mange samfunnsøkonomier skiller mellom innovasjon, offentlig og privat. Hvordan skal vi forstå samspillet? Er økonomifaget oppdatert?

Einar Lie: Man har vært litt for opptatt av makroøkonomi og ikke teknologi. Her trenger vi mer forskning…

Per Koch: Hvordan får du studentene til å forstå felles læringsarenaer?

Jan Fagerberg: Jobber i et tverrfaglig senter, der har du noe av svaret. Utsett dem for mange påvirkninger.

Tilbake til kommentatorene som fokuserer på at også undervisning kan digitaliseres. Så to nye eksempler på innovasjon: Automatisert søknadsbehandling fra Lånekassen, studenter som bor i gamlehjem eller asylmottak for å hjelpe til, mot billig husleie.

IMG_2879Over til ungdomspolitikerne, en lang stripe folk (mens vi snakker om siloer…)

[sonet litt ut, her, det blir mange innlegg og de følger stort sett papirprogrammene, skoleflinkt, opptatt av utdanning, miljøvennlig teknologi, samhandling, samle ansvar slik at man unngår overskridelser, etc.] Et bra poeng fra flere er at man må ha en tillitsreform – mindre sentral kontroll og mer ansvar og initiativ over til fagfolk.

Over til kommentatorene som ikke markerte seg nå heller. Nye innovasjonseksempler:

  • Solceller og smarte bygg er lurt, Norge har teknologien, men må testes i stor skala.
  • Utstyr forsvinner fra norske sykehus. OUS lager avansert sporing av traller.

IMG_2880Hadja Tajik introduseres, ønsker en hyperaktiv næringspolitikk, hva betyr det?

Tajik: I USA skrives det 20 mrd sjekker i året, ingen i Norge, så vi er langt fremme (mye å si om det argumentet og eksempelet, men jeg lar det ligge i denne omgangen). Digital selvangivelse, kartverk, etc. Skulle gjerne sett at Ruter Billett skjønte selv at den var på T-banen.

Snakker om digitalt løft i skolen, koding inn (hva skal ut?) og digital etterutdanning. Digitalisering mer om mennesker enn teknologi: Må få siloene til å snakke sammen – man må søke om foreldrepensjon selv om det offentlige vet at du har barn og hvor gamle de er. Kan bruke digitaliseringen til å skape arbeidsplasser i Norge – som Jonas (trenger ikke etternavn…) legger vekt på, papirjournaler går fortsatt i drosjer. Trenger myndigheter som har ambisjoner i lag med arbeidslivet, ikke bare en bestiller, og heller ikke bare overlate ting bare til private. Trenger også kunnskap på toppen, som president Obamas (?) teknologiråd.

Over til Anita og selve innovasjonstalen:

anitaMer radikal innovasjon i offentlig sektor. Må overbevise at det finnes et stort uforløst potensial, at det er mulig, og hvordan vi skal gjøre det. Bakgrunn: Ting er greit frem til 2030, så begynner det å bli vanskelig, gap mellom inntekter og utgifter.

Bare en løsning som virkelig monner: Må redusere utgiftene, ved kutt eller økt produktivitet, og Innovasjon Norge foretrekker det siste. Den må være radikal. Hvordan? Gå løs på de store kostnadspostene: Helse, omsorgene, infrastruktur, utdanning. Disse behovene representerer store muligheter for næringslivet. Vi må tørre å se etter innovasjonsmulighetene, i år er fokus på offentlig sektor.

Offentlig sektor er gode på stegvis innovasjon. Men altfor mye skal gjøres selv, alle skal lage sin egen versjon. Eksempel: Sporing av sykehusmateriale: Kan spare massevis ved spredning av små løsninger. Må verdsette de som rapper gode prosjektløsninger fra hverandre og tilpasser dem lokale behov. Norske kommuner kan kutte 50 mrd bare ved å lære av de beste. Trenger færre små piloter, trenger å lære oss å skalere pilotene til nasjonale løft. Rulles ut i stor skala fra landet vårt også.

Hva kan vi gjøre? Drømmeløftet, bruker lytteposter i hele landet og utland, lage rapport, kan lastes ned fra våre hjemmesider kl. 1600. Her er de tre største flaskehalsene:

  1. Offentlig innovasjonskompetanse må styrkes. Ildsjelene gir ofte opp, fordi de mangler støtte og forankring, bremses av silotankegang og kultur. Stoppes av rapporteringslinjer, mangel på overordnet styring. Lederansvar, må læres. Vi har unntak, men de representerer ikke kritisk masse. Ikke nok å lære seg anskaffelsesreglementet eller gå på et IT-kurs – men ansvarliggjøring og initiativ.
  2. Industri og næringsliv må lære seg det offentlige markedet. 500 mrd. i året, 100 kr i minuttet i 159 år… Mindre bedrifter må gå sammen for å tilby bedre løsninger. Offentlig sektor eier samfunnsoppdragene og sitter i førerstolen, men næringslivet skal drive dem frem.
  3. Vi må legge mer vekt på organisatorisk innovasjon. Man kan ikke organisere seg til omstilling, sies det. Nuvel. Kan ikke skape radikale endringer uten å løse opp i siloer, prosesser og maktfordelinger. Må rydde i porteføljene i offentlig sektor, si nei til oppdrag som andre kan løse bedre enn oss.

De fleste digitaliseringsprosjektene i offentlig sektor har økt kvaliteten, men i fremtiden må man også senke kostnadene, slik Lånekassen har gjort. Dette er bare en forsmak på den digitale transformasjonen: Roboter kan gjøre 80% av byggesøknader – besparelser, men også krevende endringer. Trepartssamarbeidet avgjørende for organisatorisk innovasjon, må kunne diskutere krevende spørsmål som om det er ansiennitet som skal være førende ved reduksjon av tradisjonelt arbeid. Kun hvis vi løser organisatorisk innovasjon vil vi få det til.

Tre anbefalinger for mer offentlig/privat radikal innovasjon:

  1. Må samle flere budsjettposter og lage nasjonale løft. Trenger en nasjonal pådriverrolle, lyse ut konkurranser på tvers av etater og kommuner.
  2. Et fornyet trepartssamarbeid som setter behovet for organisatorisk omstilling i offentlig sektor høyt på agendaen, bane vei for kontroversielle dialoger og digitaliseringsprosjekter. Hva med en regulatorisk lekegrind der man kan eksperimentere uten at alt det juridiske er fastlagt.
  3. Få offentlige ledere til å drive organisatorisk innovasjon, gjennom å endre og balansere oppdragsbrevene, gi endringsagentene nytt armslag.

Har tradisjoner for dette: Husbanken brøt regelverk så private utbyggere kunne bygge annerledes og raskere. Nordsjøen bygget ut på denne typen prinsipper.

Krevende å feile i det offentlige, for vi feiler i full offentlighet. Vi kommer til å gjøre feil – og da må politikerne si at vi må lære og gå videre.

Avslutning ved Monica Mæland, som siterer Oddvar Norli (av alle): Det holder ikke bare å si halleluja, man må gjøre det også…

Er Vipps disruptivt?

IMG_2764(Sendte denne som et innlegg i Dagens Næringsliv, men har ikke hørt noe fra dem, så da havner den her på bloggen.)

Elisabeth Sørlie har et innlegg i DN 29. mars der hun diskuterer DnBs mobilbetalingstjeneste Vipps. Hun mener Vipps ikke er disruptiv, men kun en tjenesteinnovasjon – noe som forbedrer mobilbanktjenesten, som i seg selv er en versjon av nettbanken. Og det har hun jo rett i, i hvert fall så lenge man bare ser på Vipps i seg selv.

Disruptive innovasjoner er ikke disruptive i seg selv, men i forhold til noe som allerede eksisterer.

Jeg mener imidlertid at Vipps har disruptivt potensiale, men bildet er adskillig mer komplisert – man må se utenfor det norske markedet, og utenfor bankbransjen. Fra neste år av implementeres PSD2, en EU-direktiv som forplikter banker og finansinstitusjoner til å ha digitale grenseflater (APIer) mot tredjepartsleverandører. Bankene skal ikke lenger ha monopol på betalingstjenester – og står i fare for å reduseres til å bli digitale sparegriser uten transaksjoner, en rolle som egentlig kan fylles av hvem som helst.

Vipps ble haste-gjennomført av DnB som et forsvar; i første omgang mot MobilePay, eid av Danske Bank; på lengre sikt mot tunge nettverksaktører som Google, Facebook, Apple, WeChat (med Wechat Wallet) og AliBaba (med AliPay). Rune Bjerke presset gjennom Vipps (med utviklere fra det indiske selskapet Tata) og lanserte det med en kraftig markedskampanje. Det var svært vellykket, å «Vippse» har blitt et nytt uttrykk og plattformen har i praksis vunnet det norske markedet for vennebetalinger. Du vet du har fått det til når tiggere og musikere på Karl Johan har skilt med mobilnumre på.

Problemet er imidlertid at a) DnB tjener ikke penger på Vipps, og b) Vipps må fortsette å utvikles for ikke å dø. Den uunngåelige videreutviklingen går mot fakturabetaling, firmaVipps, kort sagt alle former for transaksjoner. Det er godt nytt for små firmaer som i dag blør gebyrer: Jeg har et lite firma selv, satte opp «direkte debitering» gjennom Nets uten å spørre om prisen, og fikk en regning på kroner 3000 – tre tusen – for å sette det opp, 200 kroner i måneden i avgift, og kr. 2 per transaksjon.

Hvis du har lurt på hvor storbankene tjener pengene sine, så vet du det nå.

Når Rune Bjerke sier at DnB vil gå fra 10000 ansatte til 5000 i løpet av de neste fem årene, så vil dette skje ved at konsumenttjenester (som Vipps) vil invadere forretningstransaksjonene – dels ved hjelp av PSD2, dels ved hjelp av nye transaksjonsmekanismer som Blockchain. Bankenes tjenester overfor forretningslivet er overpriset og overmodne for konkurranse fra lette og billige konsumenttjenester, som Vipps.

Og derfor er Vipps disruptiv – ikke i det markedet de begynner i, men i det markedet de kommer til å måtte invadere. DnB blir nødt til å kannibalisere sine tjenester før noen utenforstående gjør det. Får det det til, går de en fremtid i møte med tynnere marginer og færre ansatte. Forsøker de å opprettholde sine dyre tjenester, tar noen andre – sannsynligvis internasjonale nettverksaktører – over.

Og som småbedrifteier har jeg ikke det minste i mot det.