Nationaltheatret, hovedscenen: Hamlet, William Shakespeare
Regi: Johannes Holmen Dahl

Hamlet er som Peer Gynt: Full av sitater, så mange at det må være vanskelig å sette opp stykket rett og slett fordi publikum blir mer opptatt av å kjenne igjen bruddstykker enn å lytte til handling og budskap. Så hva skal man gjøre?

I denne forestillingen har regissør Johannes Holmen Dahl valgt å fokusere på teksten i seg selv, understreket av en scenografi dominert av et bakteppe av papir (regner med at det er teksten til stykket) og fravær av så å si alt av rekvisitter. Scenen er for det meste mørk, skuespillerne har samme kostymer hele veien gjennom (bortsett fra Hamlet i teaterscenen), det er ingen pause og musikken er for det meste trommer, litt fløyte og noe elektronisk. Det er stramt og stramt og stramt, og for det meste fungerer det utmerket. Shakespeares tekster holder seg gjennom 400 år, selv uten alt for mye omskrivning.

En full forestilling av Hamlet tar fire timer, og vil du se den, anbefaler jeg Kenneth Branaghs storverk. En moderne forestilling må tilpasses, og denne er skrapt så langt ned at den nesten krever at man kjenner historien godt fra før om man ikke skal bli forvirret. Ikke bare har man kuttet mye av birollene, en såpass viktig rolle som Horatio (som riktignok primært er forteller og samtalepartner, men som rammer inn og lager overganger) er kuttet. Hans replikker er stort sett overtatt av Ofelia (som også overtar «Hva er et menneske»-monologen fra Hamlet i fjerde akt.) I det hele tatt har Ofelia en mye større rolle i dette stykket, ikke bare i kraft av flere replikker, men fordi Maria Kristine Hildonen har stemme og utstråling nok til å gjøre rollen stor. Hun, og hovedrollen (glimrende spilt av Herbert Nordrum) dominerer stykket, med rette. Shakespeare har litt av det som på engelsk kalles «wimsy» i nesten alle sine stykker, og her står Hamlet for noen (litt ablegøyer med dialekten til graveren (Anne Krigsvoll) og positur med stakkars Yorick, for eksempel), men stort sett holder man seg til tragedien.

Lydmessig sliter man litt. En stykke som er så mye basert på tekst må ha diksjon (som National har slitt med før) og volum akkurat riktig. Musikken blir litt for høy og dominerende i begynnelsen, men tar seg inn etterhvert som den tilpasser seg det som skjer på scenen. Jeg satt på første rad balkong, hørte utmerket – men det er forstemmende at National har et så elendig og bråkete ventilasjonsanlegg at det forstyrrer monologene. Forhåpentligvis gjør man jobben ordentlig når teateret skal rehabiliteres til neste år. Litt mer volum på skuespillerne og litt mindre på trommene hadde vært akkurat passe.

Oppsummert: Dette er en stram og stort sett vellykket versjon av verdens mest spilte teaterstykke, som kanskje trenger en forestilling eller to til for å sette seg, men som klarer en vanskelig balansegang mellom modernisme og tradisjon nesten uten feilskjær. Og det er utmerket. Stykket spilles frem til desember, i alle fall – og anbefales!

Og med det, er vel resten taushet…

PS: Her er et fantastisk intervju med Harold Bloom (intervjuet av Charlie Rose) om en av de siste bøkene han skrev, nettopp om Hamlet.