Konstruksjon om konstruksjoner

Rimini Protokoll: Society under construction. Nationaltheatret.

Medvirkende: Sonja-Verena Breidenbach, Dieter Läpple, Fang-Yun Lo, Alfredo Di Mauro, Jürgen Mintgens, Marius Ciprian Popescu, Viviane Pavillon og Reiner Pospischil.

Hvorfor går store byggeprosjekter så ofte galt? Vi er vant til at det blir forsinkelser, feil, budsjettoverskridelser, og ikke minst at prosjektet viser seg å bli noe helt annet enn forespeilet.

Society under construction er et «dokumentarisk vandreteater» der du som publikum både er tilskuer, deltaker og tildels kullisse. Publikum deles inn i åtte grupper, og vandrer fra stasjon til stasjon i en innstallasjon som gjør at du får se det meste av Nationaltheatret, inkludert lysloft og bakscene.

Min gruppe startet som investorer, deretter som korrupsjonsjegere, så som bygningsarbeidere, og så videre. Skuespillerne er ikke skuespillere (for det meste) men seg selv – en advokat med spesialitet byggesaker, en ingeniør involvert i Berlins skandaleflyplass, en rumensk bygningsarbeider, og så videre- og forteller om egne erfaringer. Ved hjelp av høretelefoner isoleres lyden, samtidig som hva som skjer i en gruppe danner illustrasjon for en annen gruppe – et pengedryss som illustrerer korrupsjon drysser inn i rommet der investorene sitter for å illustrere penger som skal investeres.

Scenografien er intrikat og krevet at alle holder tidsskjemaene perfekt – og stort sett fungerer dette. Man blir imponert over hvor koordinert og integrert alt er. Jeg likte at man ikke hang seg på lette løsninger, som å legge skylden bare på korrupsjon eller grådige investorer. Dette er en kunnskapsrik og problematisere de produksjon, som også bruker norske eksempler, selv det er noen spesifikke (Ceaucescus palass, Berlins flyplass, Kinas OL-idrettsanlegg.) Et par av innslagene – særlig professoren som snakker om smarte byer – blir litt misjonerende og langtekkelige. Men forestillingen fungerer, gir et komplisert og etter mitt skjønn riktig bilde av store prosjekter og hvordan de kan få problemer – og en bonus er jo at man får sett deler av Nationaltheatret man vanligvis ikke får se. Dette er rett og slett et svært smart prosjekt, med mange deler som skal passe sammen, og sånn sett er det en konstruksjon om konstruksjon.

Og slett ikke det verste stedet å tilbringe en lørdagskveld.

De blå hjelmene er kinesiske migrantarbeidere, de gule vanlige bygningsarbeidere, sandhaugen danner grunnlag for flere illustrasjoner.
Inntrykk fra salen – der ingen sitter.
Arktitekter, ingeniører og offentlige administratorer gjør seg klar til strid med entreprenører.
Inntrykk fra lysloftet, der man fremstiller hvordan korrupsjon fungerer.

Faust dekonstruert (eller noe slikt)

Nationaltheatret: Vi må snakke om Faust

Regi og manus: Thorleifur Örn Arnarsson og Mikael Torfason. Basert på Faust del én og Faust del to av Johann Wolfgang von Goethe. Oversatt av Elisabeth Beanca Halvorsen.

Medvirkende: Frøydis Armand, Mads Ousdal, Kjersti Tveteraas, Nader Khademi, John Emil Jørgensrud, Petronella Barker, Marika Enstad, Mattis Herman Nyquist.

Faust er Goethes hovedverk, historien om vitenskapsmannen som selger sin sjel til djevelen (en transaksjon på engelsk kalt en Faustian bargain) mot at Mefistofeles (det er her han får navnet) blir hans tjener for en tid, noe han utnytter å skaffe seg kunnskap og å forføre en uskyldig ungjente, Gretchen, noe som fører til at hun dreper deres barn og etterhvert blir henrettet. Når det kommer til krita, forbarmer Gud seg over Faust og djevelen får ikke sin del av handelen. Gitt at Faust i forhold til Gretchen er tidenes drittsekk og fortjener en fremtid i en varm kjeller, er jo dette litt merkelig, og har blitt tatt som et forsvar for patriarkatet opp gjennom tidene.

Denne forestillingen skal være et oppgjør med Faust og patriarkatet, en nytolkning i en tid av #metoo. Jeg må innrømme at jeg gikk til forestillingen med et nokså skeptisk utgangspunkt – et oppgjør med et stykke fra begynnelsen av 1800-tallet med en høyst tvilsom hovedperson høres ut som definisjonen på å slå inn vidåpne dører for meg. Og Nationaltheatret har med forestillinger som Brand og Renset vist mye overtydelighet og selvhøytidelighet.

Mattis Herman Nyquist som «en Goethe-skikkelse, om noen skulle være interessert.»

Og – vel – det er en blandet opplevelse. Som en jeg hørte i pausen sa: En hel del fine øyeblikk, men lange perioder der lite skjer. Dette er dekonstruert teater, og man har massevis av virkemidler: Scenearbeiderne er med i stykket (til og med navngitt), det er mye håndholdt video (en kameraoperatør – sannsynligvis Marte Vold – blir malt på og spiller tromme uten å være listet som skuespiller av den grunn), noen av skuespillerne leser opp monologer fra papir, og det er mye meta-kommentarer der man refererer til andre stykker (som Bjarte Hjelmelands Cyrano) og til og med har en meta-meta-meta-sekvens der Mattis Herman Nyquist (som gjør en god figur gjennom hele stykket) klager over at det er så mange meta-sekvenser (og trekker inn statstministeren, som satt i salen, i monologen.) Man åpner med et talekor fra det jeg regner med er teaterskoleelever, og i pausen møter man noen barneTV-vesener i plysj og strømpebukser i gangene, uten at de har noe i stykket å gjøre forøvrig.

Kjersti Tveterås som Gretchen

Tidvis glimter det til, som når Petronella Barker gjør en glimrende monolog som moren til Priscilla Presley (som møtte Elvis da hun var 14, akkurat som Faust møtte Gretchen), Kjersti Tveterås er stillferdig som Gretchen som vasker publikums hender mot slutten, Nader Khademi forteller en «shaggy dog» historie. Mads Ousdal og Marika Enstad har ganske lange monologer (han som Faust, hun som, vel, talerøret til dramatikeren i en lang historie om sin fødsel og oppvekst) men de blir for lange og meningsløse til at man helt orker å følge med. Frøydis Armand har en æresrunde, John Emil Jørgensrud blir midtpunktet i en pornoscene, og, vel, mye skjer.

Det å ta vekk den fjerde veggen er ikke noe nytt innenfor teater. Og selv et dekonstruert teaterstykke krever regi (eller rekonstruksjon om man vil – Tom Stoppard, bare for å nevne noen, har gjort dette med hell. Husker fremdeles en fremføring av The real inspector Hound med blant annet Willy Hoel fra mange år tilbake, på amfiscenen på National.) Det er noen elementer av å knytte sammen puslespillbitene – den klagende koringen til talekoret og i andre sammenhenger viser seg å være duttuadamene til Elvis’ «Are you lonesome tonight?» Og mot slutten gjentar de tre kvinnelige skuespillerne Fausts monolog – der han ramser opp sine utdannelse og sin makt – komplett med alle rekvisitter fra første runde, bare for å vise hvor annerledes dette ser ut når det er kvinner som gjør det. Men man burde kanskje strammet opp litt og kuttet rundt omkring en halvtime, selv om Goethe-skikkelsen til Mattis Herman Nyquist advarer om at «dette blir langt» på begynnelsen. Det blir litt mye badekar og Ford Granada med kulehull og kaninhoder uten at det gjøres noen forsøk på å sette noe i sammenheng, og det blir effektmakeri og ikke provokasjon av sånt.

Scenografien er virkningsfull om enn litt forvirrende, men det er jo morsomt med at alle scenearbeidere er synlige og til og med kommer inn og (synlig beklemt) bukker til slutt. Lyden fungerer fordi man bruker mikrofoner, noe som her helt nødvendig gitt alle lydeffektene. Så får man heller bære over at teknikken ikke alltid fungerer, som når videolinken bryter sammen der Kjersti Tveterås er ute i gangene og skjærer opp gamle teatermalerier eller at mikrofoner av og til fyker veggimellom når kostymer skal skiftes i fart.

Jeg har en mistanke – gitt applausen etterpå og enkelte litt for tydelige latterutbrudd – om at denne forestillingen blir genierklært fra «de som har studert lit-vit på Blindern», for å sitere innledningen, om ikke noe annet for å signalisere at man forsto poengene. Jeg forsto ikke alle poengene, men er i det minste takknemlig for at Nationaltheatret ikke overforklarer denne gangen.

Det er jo absolutt et pluss, både for forestillingen og kanskje også for fremtiden.

Når regien kommer i veien for budskapet

‘Naval tradition? Naval tradition? Monstrous. Nothing but rum, sodomy, prayers and the lash.’
Winston S. Churchill, ca. 1911

Den norske Opera: Billy Budd.
Musikk: Benjamin Britten. Libretto: E. M. Forster og Eric Crozier, basert på en roman av Herman Melville.
Regi: Annilese Miskimmon.

Dette kunne vært så bra. Bare jeg ikke hadde kunnet engelsk og bare jeg ikke hadde visst noe om marinehistorie.

John Relyea (høyre) som Claggart og Jacques Imbrailo som Billy Budd.

Herman Melvilles roman Billy Budd finner sted i 1797, på et engelsk 74-kanoners linjeskip. Den engelske marinen hadde opplevd to store mytterier (ved Spithead utenfor Portsmouth og Nore ved utløpet av Themsen, begge store ankerplasser for marineskip), man var i krig med Frankrike (som var ledet av et revolusjonært styre, Napoleon var ennå ikke var kommet til makten), og marineledelse og offiserer var nervøse for opprør i rekkene. Til skipet kommer så sjømannen Billy Budd, som alle liker, men som ved en misforståelse blir mistenkt for revolusjonære tendenser, samtidig som hans skjønnhet tiltrekker alle og skaper konflikter i et homofobisk samfunn der homoseksuell praksis var nokså utbredt. Det hele ender ikke godt, hverken for Billy Budd eller offiserene.

Det er mye å glede seg over i denne forestillingen, der så å si alle på scenen er menn (eller i alle fall skal forestille menn.) Librettoen er gripende og stiller viktige spørsmål på flere plan, rolleinnehaverne (spesielt hovedrollene) og orkester leverer solid, og selv om Benjamin Brittens musikk ikke er melodisk og dette ikke på noen måte er en hitparade a la Les Miserables, bør man kunne la seg fascinere.

Henging, pisking og et linjeskip…

Men.

Regissøren har ønsket å skape en atmosfære av klaustrofobi og aktualitet, og har derfor endret seilskipet til en undervannsbåt og tidspunktet til tidlig i annen verdenskrig, i følge programmet til engelskmennenes angrep på den Vichy-franske flåten ved Mers-el-Kébir i Algerie i juli 1940. Det er også de eneste endringene man har gjort, og dermed blir hele greia omtrent like troverdig som en gjennomsnitts Disney-tegnefilm. Det blir rett og slett for mange anakronismer.

Offiserene uttrykker sitt hat overfor franskmennene, tidsriktig for 1797, latterlig for annen verdenskrig – ingen i den engelske marinen fra Churchill og nedover ønsket angrepet, franskmennene var allierte og skytingen høyst motvillig. I en scene klager kapteinen over at vinden løyer slik at fienden slipper unna – vel, det finnes ikke seildrevne ubåter. Offiserene har (parade)uniformer fra annen verdenskrig, mannskapet har uniformer fra seilskutetiden. På en ubåt på tokt hadde alle – inkludert offiserene – skjegg, og røyking under dekk [i neddykket tilstand, se kommentar under] var og er av opplagte årsaker ikke tillatt. Meg bekjent var man svært forsiktig med røyking under dekk på seilskip også, på grunn av brannfaren, som er en årsak til at sjøfolk stort sett brukte skråtobakk. Billy Budd blir til slutt hengt «from the yardarm» (det vil si fra en del av masten) – vel, det finnes ingen master på en ubåt, den siste hengningen i den britiske marinen fant sted i 1860, pisking som avstraffelse ble forbudt av Parlamentet i 1879, og pressing – at folk ble kidnappet til å gjøre tjeneste i marinen – forsvant i 1813.

Historisk sett blir dette altså helt feil, men det kunne ha blitt tilgitt om ubåtstuntet ellers hadde vært vellykket. Problemet er at den ellers mesterlige scenografien der en ubåt dukker opp fra scenegulvet heller ikke er troverdig – til det er ubåten rett og slett ikke klaustrofobisk nok. Meg bekjent finnes det ingen ubåt (og knapt noe marinefartøy, historisk eller ikke) der man kan stå oppreist på et spisebord. Banjerdekket på et linjeskip, derimot – et 74-kanoners skip (som var det vanligste) var under femti meter langt men hadde en besetning på mellom 500 og 700. Det burde ikke være noe problem å få frem det klaustrofobiske i den settingen.

Regissørens lettvinte endring av tid og sted gir liten klaustrofobisk effekt og viser bare hvor lite man vet om, vel, tid og sted. Det hadde ikke vært vanskelig å endre litt på tekst og andre detaljer for å få dette litt mer riktig, og dermed troverdig – dilemmaet for kapteinen hva gjelder å dømme Billy Budd fordi man er brikke i et spill gjenspeiles i dilemmaet for britene da de måtte senke sine alliertes skip (1300 franske sjøfolk døde), og kunne vært en spennende parallell om man hadde tatt den helt ut, for eksempel.

Nå er ikke opera virkelighet – du vet det er opera når noen blir knivstukket og det kommer sang ut i stedet for blod – men her kommer regien i veien for både sangen og budskapet. Hensikten har kanskje vært å gjøre personene mer troverdige med frisyrer og klesdrakt som ligger tettere opp til nåtiden enn hårpisk (lang flette for mannskapet), knebukser og tresnutede hatter. Men ingen bestikker noen med gulldublonger under annen verdenskrig, ei heller hadde man «powder monkeys» (smågutter som bar pakker med krutt), ingen ubåt har noensinne bordet noe annet fartøy, eller for den saks skyld hatt noen tau å hale i, bortsett fra fortøyningene.

Det blir rett og slett for dumt.

Nuvel. Jeg er sikkert for opphengt i marinehistorie. Over til operabiten.

Peter Hoare som kaptein Vere (med altfor mange striper på uniformen, men det får holde nå….)

Det er 75 menn på scenen, og meg bekjent har ikke Norge så mange operasangere, så her har man (som i så mange andre sammenhenger) hentet inn utenlandsk arbeidskraft. Hovedrolleinnehaverne leverer solid – spesielt imponerer John Relyea (bass) som den tragiske skurken John Claggart, Peter Hoare (tenor) som kaptein Vere og selvfølgelig Jacques Imbrailo (baryton) som Billy Budd. Resten er mindre synlige, bortsett fra, bokstavlig talt, Kristinn Sigmundsson (bass) som kokken Dansker. Av de andre la jeg merke til fine prestasjoner fra Henrik Engelsviken (tenor) som Red Whiskers og Johannes Weisser (baryton) som Mr. Flint. Med så mange mannsstemmer blir det skikkelig trøkk i koret, men det er til tider litt for mye norsk aksent i utførelsen, noe jeg synes er litt rart gitt at det er musikere som synger – de burde høre det. Orkesteret er såvidt jeg kan bedømme upåklagelig (nær sagt som vanlig).

Alt i alt en fin opplevelse. Hvis man bare ikke hadde vært forbannet med en interesse for marinehistorie.

Uten filter

Nationaltheatret (Amfiscenen): Uten navn

un1Med Anne Marie Ottersen, Nils Jørgen Kaalstad, Gine Cornelia Pedersen, Alfred Ekker Strande.

Denne forestillingen er kort – en time – og består av monologer og noen få dialoger, basert på intervjuer med pårørende etter rusavhengige. Stykket er skrevet av Fredrik Høyer og regissert av Mattis Herman Nyquist og er stramt i form og opprivende i innhold. Skuespillerne fremstiller intervjuobjektene svært un2naturlig, uten staffasje eller effekter, bortsett fra en to dialoger – eller kanskje parallelle monologer – der folk forteller om de som er gått bort i munnen på hverandre. Tidvis kommer misbrukerne til orde, med sin selvforakt og mangel på forklaring på hvorfor de gjør som de gjør.

un3Skuespillerne får frem spørsmålene og sårheten som de etterlatte sitter igjen med – Nils Jørgen Kaalstad som en far som savner sønnen sin, Anne Marie Ottersen som en sliten ektefelle som får en unnskyldning på dødsleiet, Gine Cornelia Pedersen som lillesøster som planla å drepe mannen som mishandlet hennes storesøster, Alfred Ekker Strande som først svirebror og etterhvert tilskuer til venners ferd mot undergangen. Man un4merker seg at det er de små tingene som blir husket – han som var glad i kjeks, hun som ikke ville bli hjulpet, han som kjøpte sin egen begravelsesdress.

Stykket hadde premiere i Fredrikstad og kom til National for bare en uke (og dette var siste forestilling.) Kritikken i Fredrikstad har vært overstrømmende, men selv om forestillingen er tett og bra er den kanskje litt kort til å forsvare billettprisen på National.

Men verdt å se – og den kommer garantert på turné.

Med nese for panache

Nationaltheatret: Cyrano de Bergerac, av Edmond Rostand, regissør: Kjetil Bang-Hansen, i hovedrollene: Bjarte Hjelmeland, Andrea Bræin Hovig,  Kristian Støvind og Bjørn Skagestad.

Bjarte Hjelmeland i hovedrollen. Bilde: Nationaltheatret.

Norsk er et språk med mange låneord – og et jeg synes vi burde importere er panache. Uttrykket henspiller egentlig på en feiende flott fjærbusk som riddere på 1600-tallet hadde i hjelmen, men betyr idag – på engelsk og fransk – noe sånt som «vågemot med stil» eller «elegant dristighet». Før skuespillet Cyrano de Bergerac ble oppført i 1897 var uttrykket forbundet med en viss forfengelighet, men det endret seg etter at hovedpersonen – som har mot og stil og absolutt ingen forfengelighet – avslutter stykket med replikken: En ting tar jeg med meg, ubesmittet: Min panache. 

Å se Cyrano er omtrent som å se Peer Gynt – man får en følelse av at stykket er fullt av sitater. Alt går på rim, og endel av vitsene var nok svært vovet ved århundreskiftet og holder kanskje ikke helt i dag.

I Nationaltheatrets oppsetning har man tydeligvis vært klar over dette kan bli litt traurig i originalformat, og frir derfor hemningsløst til publikum i mange dimensjoner. Opprinnelig var stykket lagt til 1640-tallet og rappet en hel del referanser til De tre musketerer, inkludert at stykkets skurk er nevø av Frankrikes grå eminense og d’Artagnans nemesis, kardinal Richeleu. Kostymene er litt 1600-tall, litt fin de siecle, og en dash nåtid. Musikken er svisker fra ende til annen: Parisisk trekkspill, Edith Piaf, Mozart og Ravel (sistnevnte skamløst brukt i en ren kopi av sluttscenen i første akt av Les Miserables). Inntrykket er litt Richard Clayderman og kunne vært trettende om ikke resten av oppsetningen hadde vært solid og komfortabel – det ser ut som om skuespillerne koser seg og trives innenfor de nokså stramme rammene en bunden form gir.

Handlingen er grei nok: Cyrano de Bergerac – kriger, adelsmann, poet og intellektuell, ville vært et funn for damene om det ikke hadde vært for hans overdimensjonerte snyteskaft. Dette gjør ham i egne øyne så lite attraktiv at han velger å kurtisere sin sjels elskede gjennom en vakker men verbalt tafatt kollega. Sannheten kommer for en dag, men først må vi ha sjelenød og sorg og mange års lengten. Naturligvis, for dette er romantikk.

Andrea Bræin Hovig og Bjørn Skagestad. Bilde: Nationaltheatret.

Men det fungerer. Stort sett.

Skuespillerne, bortsett fra hovedrolleinnehaverne, har ikke mye å spille på, men virker komfortable – kanskje litt for komfortable – i sine roller. Bjarte Hjelmeland spiller litt buskis til tider – selv en adelsmann fra Gascoigne skal faktisk være adelsmann først og slåsskjempe etterpå. Men han klarer å kommunisere Cyranos lykke ved å kunne kurtisere Roxanne gjennom en vikar. Og som brumlebasse og slåsskjempe er han overbevisende, særlig fordi han har nok å spille på, og gjør det, slik at han blir den eneste levende skikkelsen i noe som ellers, gitt verseformen, fremstår litt for dannet og velartikulert. Andrea Bræin Hovig blir litt borte som Roxanne, bortsett fra i scenen fra slagmarken og dialogen med Christian der. Ellers blir det skisser: Bjørn Skagestad er iskald og velsoignert skurk men spiller vel i bunn og grunn Bjørn Skagestad. Cyranos Sancho Pancha – bakeren Ragueneau – er «comic relief», spilt av Kim Haugen. Nils Johnson er livlig som Ligniere i åpningsscenen. Men stykket har noe av samtaler i en hotellbar på Oslo vest over seg – man venter litt på Øystein Sundes «Mårn dø!» og en forestående tur til Hankø heller enn Arras.

Lasse Lindtner, Nils Johnson og Bjarte Hjelmeland. Bilde: Nationaltheatret.

Scenografien er fantasifull og overbevisende og støtter opp under stykket uten å tiltrekke seg for mye oppmerksomhet. Kostymene understreker tidsforvirringen og fungerer. Som vanlig på Nationaltheateret er det tilløp til lydproblemer – jeg hadde orkesterplass og hørte replikkene bra, men lurer litt på om det var tilfelle lenger bak. Hva er egentlig galt med trådløse mikrofoner – særlig gitt publikums gjennomsnittsalder?

Summa summarum – anbefales som en klassikerforestilling man må få med seg – velspilt og komfortabel, ingen overraskelser, men solid håndverk med et preg av hjemmekoselighet og tradisjon.

Og kanskje litt lite panache.

Ulykkeliten

Nationaltheatret: Lykkeliten. Av og med Rune Andersen

Foto: Dag Magne Søland

Komikeren Rune Andersen (mest av alt kjent for sin evne til å imitere og parodiere kjente stemmer) har Oslopremiere på sin forestilling Lykkeliten, en liten selvbiografi om oppvekst i et lite, men idyllisk miljø med et stort unntak: Hans alkoholiserte og svært voldelige far. Den er ytterst severdig, både som komedie og drama, og gir mye stoff til ettertanke.

Forestillingen starter litt nølende – det er tross alt premiere på hovedscenen i Nationaltheatret, og Andersen er synlig nervøs – men etterhvert varmes det opp med episoder fra livet til en liten gutt i sekstitallsblokk i Kristiansand og hans forhold til naboer og lekekamerater. Det er rørende og morsomt og moderat selvreflekterende inntil far kommer hjem fra sjøen, tempoet stopper opp, og temperaturen synker brått i sal og på scene. Så blir det varmt igjen.

Nettopp kontrastene mellom forholdet til gode naboer, besteforeldre, og lekekamerater og helvetet hjemme (og hvordan omverdenen ignorerer det, uten at Andersen henspiller på det) gjør forestillingen så sterk. Det er lange pauser med morsomme opplevelser (briljant skildret med en fokus på barndommens lukter, nettopp fordi lukt gjør at man husker ting) mellom korte og, vel, voldsomme voldsepisoder. Alt et barn opplever normaliseres når det gjentas, og Andersen klarer å skildre denne normaliseringen (og hvordan barn utvikler overlevelsesstrategier men samtidig blir skadet av hva de opplever) implisitt.

Et sentralt budskap er hvor viktig det er å ha støttespillere: Lekekameratene, det eldre ekteparet tvers over gangen, besteforeldrene, sirkusdirektøren som lot en seks år gammel gutt få synge Edelweiss (på engelsk) og ta med seg en ekstra premie til mamma, den gode læreren som så en svært stillferdig og liten gutt og løftet ham frem. Moren som beskyttet sine barn så godt hun kunne (ved å bli slått helseløs selv) selv om det ofte ikke var nok. Oppgjøret med faren når gutten endelig blir stor nok til å ta igjen, er innlevelse og teater på høyt nivå – langt over det nivået jeg (kanskje noe forutinntatt) hadde forventet fra et nokså lettbent komiker.

En ting som slo meg er at faren er svært lite tilstede annet enn som en trussel. Andersen imiterer alle menneskene han har et forhold til, med dialekter og endret stemme etterhvert som de blir eldre, og gjør dem (svært) levende. Men vi hører aldri farens stemme som imitasjon, bortsett fra når han gjengir den eneste gangen faren sa noe hyggelig om ham (og som han ble fortalt i etterkant, ikke hørte selv). Det finnes heller ingen bilder av faren – men mange av Andersens støttespillere.

Andersen var et barn som klarte seg – et løvetannbarn, kalles det vel – og forsøker ikke å gi noen forklaring på hvorfor nettopp han klarte det og andre ikke. Når forestillingen er over, er han synlig utkjørt – den er en katarsis for ham og hans familie, og ble laget først at morens død, etter hennes ønske. (Historien har også vært gjenstand for et program i serien Vårt Lille Land på TV2.) Som så mange alvorlige komiske fortellinger balanserer den på en knivsegg mellom for mye tull og for mye patos – men balanserer svært bra.

Gå og se den!

And the band played on (and on and on …)

Trine Viggen og Herman Sabado

Nationaltheatret: Engler i Amerikadel 1 og del 2
Manus: Tony Kushner
Regi: Marit Moum Aune
Med: Terje Strømdahl, Nils Golberg Mulvik, Hanne Skille Reitan, Bartek Kaminski, Hermann Sabado, Ågot Sendstad, Madou Bah og Trine Wiggen

Da Steven Fry studerte ved Cambridge på tidlig 80-tall, møtte han Alistair Cooke, som fortalte om hvordan han som ung mann hadde reist gjennom Tyskland og ved en tilfeldighet blitt dyttet til av Hitler, som ba pent om unnskyldning. Men historien gikk lenger enn det:

    When the evening was over Alistair Cooke shook my hand goodbye and held it firmly, saying, ‘This hand you are shaking once shook the hand of Bertrand Russell.’
‘Wow!’ I said, duly impressed.
‘No, no,’ said Cooke. ‘It goes further than that. Bertrand Russell knew Robert Browning. Bertrand Russell’s aunt danced with Napoleon. That’s how close we all are to history. Just a few handshakes away. Never forget that.’

220px-roy_cohnOg det er jo følelsen man får når man hører om Roy Cohn, som var påtaleadvokat i Rosenbergsaken, en av Joseph McCarthys assistenter, og advokat for en ung Donald Trump. Roy Cohn var homofob homoseksuell, døde av AIDS, og er skurken over alle skurker i Tony Kushner’s Angels in America, som hadde premiere på Nationaltheatret i dag.

Stykket er fra 1993, noe det har til felles med And the band played on og Philadelphia, og er preget av de problemstillinger som gjaldt den gang – og som er sørgelig aktuelle igjen, med den isolasjonisme og tendens til å legge skylden for manglende fremgang på alle de som ikke er som en selv som man ser, ikke bare i amerikansk politikk, men i mange sammenhenger. At hovedskurken faktisk har vært advokat for Donald Trump og hevdes å ha formet mye av hans medie- og argumentasjonsstrategi gjør jo stykket hyperaktuelt igjen. Og har man sett And the band played on vet man jo noe om hvordan stor urett kan gjemmes bort eller bortforklares fordi den rammer de som kan marginaliseres.

(Liten sidebemerkning her: Min far var lege og diagnostiserte en av de første AIDS-tilfellene i Norge, før viruset ble isolert og identifisert i 1984. Husker vi diskuterte det den gang, før man begynte å forstå at det var en epidemi. Senere har man jo funnet tilfeller tilbake til 50-årene.)

Stykket handler om hva som skjer når noen får en uhelbredelig sykdom – hvem som viser seg som virkelige venner og hvem som, av ulike årsaker, ikke klarer å være den støtten de kanskje burde være (og trodde de kunne være). Hva AIDS gjelder, kommer skam og hemmelighold i tillegg. Roy Cohn insisterte til sin dødsdag at han hadde leverkreft. Og Steven Fry skrev i en senere bok at mange av hans venner måtte fortelle sine foreldre to vanskelige fakta på en gang – at de var homoseksuelle, og at de hadde AIDS, som på den tiden var en nærmest garantert dødsdom.

Denne forestillingen er engasjerende og glimrende fremført, redigert og iscenesatt. Den er også lang – tre og en halv time (med to pauser), en drøy times pause, og så fire timer (med to pauser). Det var litt mannefall i matpausen, men mindre enn jeg ville trodd for et relativt blasert premierepublikum. For skuespillerne er det også et langt stykke, siden det faktisk bare er åtte skuespillere med, og de alle spiller flere roller. På den annen side må det være et fantastisk stykke å være skuespiller i – man får vist frem mange sider av seg selv, med raske scene- og kostymeskifter, og med en dialogform som krever tett samspill (og, i en scene, hornmusikk, noe Terje Strømdahl nesten behersker og de andre i alle fall jobber med). Men man blir sliten – etterhvert ble det nesten et samspill mellom scene og sal, der begge sider jobbet seg gjennom en 50-kilometer sammen. Stykket inneholder en hel del absurd humor, noe man trenger som comic relief, og endel av de lengre utsagnene var nok mer aktuelle den gang enn nå (eller, rettere sagt, man hadde kanskje ikke trengt fullt så mange av dem for å drive gjennom poenget med at de også kunne foregått i vår egen tid.) Stykket er amerikansk og krever en ganske dyp forståelse av amerikansk kultur (særlig religion) og historie, men driver gjøn på en intelligent og til tider svært skarp måte.

englerfelles_webBredden i hva skuespillerne må gjøre, gir dem sjansen til å vise seg frem, og den tar de. Vanligvis plukker man jo ut noen, men her er det umulig ikke å nevne alle – og de skinner hver på sin måte. I den grad det er hovedroller, innehas de av de to som er syke: Advokaten og drittsekken Roy Cohn, spilt av Terje Strømdahl i storform; og Prior Walther, ung mann av god familie (endel av de 32 generasjonene dukker opp etterhvert) spilt av Hermann Sabado. Men de setter sitt preg på forestillingen alle sammen, så her er listen:

  • terje-stromdahl1Terje Strømdahl spiller den høyrereaksjonære maktmannen Roy Cohn, som kan plukke opp telefonen og ringe hvem som helst med forventning om resultater. Strømdahl bruker mange av de samme virkemidlene han brukte da han spilte faren i Natten er dagens mor: Avslepen eleganse i forfall, moralsk og etterhvert legemlig, svært troverdig og til tider drepende morsomt – litt som Shere Khan i Jungelboken. Innimellom slår han seg løs som gjenferd fra 1700-tallet eller trompetspillende sjefsengel.
  • molvigNils Golberg Mulvik spiller Joe Pitt, ung mormoner og advokat, protégé av Roy Cohn, som gradvis må innse saker og ting om sin egen seksualitet, sitt forbildes moral, og et forhold til religion som noen og enhver ville slite med. Han representerer kanskje mest de som lar seg forføre av å gjøre det bra i det bestående, og som etterhvert må ta oppgjør med sin egen base – uten kanskje helt å få det til, i alle fall ikke i alle dimensjoner.
  • harperHanne Skille Reitan spiller Harper, Joes agorafobiske og pillemisbrukende kone, som gradvis opparbeider seg en forståelse av både sin svikefulle ektemann og sitt eget selvbilde, selvbestemmelse og til og med interesse for egen fremtid. Hun bærer en hel del av komikken i begynnelsen av stykket, og representerer de som uforskyldt blir rammet av andres egoisme, men fremstiller en gryende styrke på en troverdig måte.
  • herman-sabadoHermann Sabado spiller Prior Walther, en 30-åring som tidlig får AIDS og opplever at kjæresten forlater ham – at virkelige venner finnes, men ikke alltid er de man tror. Han er kanskje hovedpersonen i stykket – om ikke annet som «profeten» i de mytiske partiene – og klarer å fremstille en desperat og svært syk person slik at man tror både på sykdommen og personen.
  • ovi_9134_jpg__2048×1367_Bartek Kaminski spiller Louis, en jødisk liberal advokat, full av fine ideer, som ikke klarer å håndtere at hans kjæreste Prior blir syk og flykter inn i maktesløs og egentlig litt behagelig skyldfølelse, som etterhvert blir tvunget av omstendigheter og andre medvirkende til å gjøre noe selv. Han representerer det liberale kommetariatet, full av fine floskler, de som tror at de bidrar ved å beskrive og sette en merkelapp på en situasjon, men ute av stand til selv å ta et tak – eller en risiko – når det virkelig trengs.
  • madouMadou Bah spiller en som klarer det – Belize, venn av Prior og sykepleier for Roy Cohn, en person med styrke og integritet og kanskje også endel kunnskap i en farefull tid. Innimellom slår han til som en fantasifigur i Harpers drømmeverden, men skinnende hvit dress, Panama-hatt og stilsikker dans. Han representerer de som klarer å beholde roen og medmenneskeligheten i vanskelige situasjoner – en som er trygg på seg selv (som han sier til Roy Cohn, det er mangel på sykepleiere, så han gir blaffen) og blir en litt ufrivillig helt midt oppe i det hele.
  • sendstadÅgot Sendstad spiller Joes mor, mormoner som kommer til New York fra Salt Lake City, må forholde seg til sin sønns homoseksualitet – og ender opp som støttespiller for hans kone og hans elskers eks (Prior) med stor medmenneskelighet og styrke. Hun representerer i den rollen de som man kanskje ville trodd ville være de mest fordømmende, men som bruker sin religion til å vise medmenneskelighet i stedet. Hun har også en stor birolle som Ethel Rosenberg, spiondømt og henrettet, som kommer tilbake i Roy Cohns drømmer som en iskald og hevngjerrig samvittighet.
  • trine-viggenTrine Viggen spiller den etterhvert noe demotiverte Engelen, som finner at hennes lydstyrke og herolder ikke helt har den skremmende effekten de burde ha. Hun (stor)spiller også fem andre roller, inkludert en mor i et hylende morsomt mormonertablå som i alle fall jeg trodde var en dukke helt til hun beveget seg.

Scenografien er svært elegant og minner i sin fininnstilte mekanisme litt om Les Miserables – her er ikke en millimeters dreining av scenen tilfeldig. Alt er enkelt, men understreker handling og mening i stykket. Så også musikken, som aldri er i veien og sjelden faller for fristelsen til å komme med altfor åpenlyse referanser.

Alt i alt er denne forestillingen en prestasjon Nationaltheatret og regissør Marit Moum Aune kan være stolt av – den gjør inntrykk, tar deg gjennom en lærerik og (i ettertid) forferdelig periode i amerikansk historie, og viser frem glimrende skuespillere.

Men planlegg turen, ta med niste, for den er lang…

Når alt rakner

Nationaltheatret: En handelsreisendes død
Manus: Arthur Miller
Regi: Trond Espen Seim
I hovedrollene: Atle Antonsen, Laila Goody, Olav Waastad, Espen Aksnes

Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det med det samme.
Sitatet er fra Vildanden, men kunne like gjerne stått som epitaf for Willy Loman, hovedperson i Arthur Millers mest kjente stykke. Willy Loman er drømmeren som nekter å innse at verken han eller hans sønner kommer til å bli noe spesielt – og som går til grunne fordi han ikke vil ha noen av de løsningene han blir tilbudt, fordi de innebærer å innrømme nederlaget. Stykket markerte begynnelsen på slutten for jaget etter den amerikanske drømmen, og i disse prekariatstider er det mer aktuelt enn noen gang.

Dette er Trond Espen Seims regidebut, og jeg synes han kommer meget godt ut av den. Endel av Nationaltheatrets forestillinger har tendert mot det overtydelige – her er regien stram og scenografi og musikk bygger opp om fortellingen, innovativt uten å være påtrengende (bortsett fra enkelte TV-bilder som ikke bidrar og tildels forvirrer). Stykket tar to og en halv time, men oppleves ikke som langt – man blir engasjert, lever seg inn i de ulike personlighetene og deres gradvise avsløring. Stykkets mange flashbacks og drømme-, eller rettere sagt, hallusinasjonssekvenser blir aldri forvirrende og krever ikke forklaring, delvis fordi persongalleriet er smalt og man bruker samme skuespillere til flere roller.

Dette er også Atle Antonsens første «seriøse» rolle – riktignok spilte han Papageno med bravur i Tryllefløyten på Operaen i fjor, men den rollen er jo komisk. Her leverer han en svært troverdig Loman, og tar ikke mer plass på scenen enn han skal (Willy er jo ikke en person som klarer å dominere noe annet enn sine egne sønner.) Laila Goody tar større plass og gjør en mer interessant figur enn stykket originalt legger opp til, med små virkemidler. Olav Vagaas (som også har laget endel av musikken) storspiller som eldstesønnen Biff, litt nølende til å begynne, med men stor innlevelse i de mer dramatiske scenene i siste akt. Espen Aksnes er avslappet som den lettsinnede Happy, som holder seg til illusjonene i skyggen (i hvert fall for sin far) fra storebroren. Resten av skuespillerne leverer, uten å ha voldsomt mye å spille på.

Dette er teater slik det skal være: Stramt, økonomisk i uttrykket, engasjerende og velspilt. Gratulerer!

#metoo: Ikke så jævlig vanskelig

Foto: NRKFor noen år siden hadde jeg en gjest på BI, en mann i 40-årene. Han tok en kikk rundt på alle studentene som vrimlet rundt og lurte på hvordan i all verden jeg klarte å holde meg i skinnet med så mange søte studiner overalt.

Jeg ble nokså paff og svarte et eller annet om at det ikke var så vanskelig. Jeg har i grunnen aldri tenkt over hvorfor jeg ikke legger an på mine kvinnelige studenter, fordi jeg aldri har tenkt på muligheten for å legge an på dem.

Men sånn tenker tydeligvis ikke alle. Jeg vet faktisk ikke hvordan situasjonen er på BI eller i akademia generelt – det ser ut til at det tar tid før den debatten kommer i gang – men i går var jeg på #metoo-arrangement på Nationaltheatret, og innenfor teater og filmbransjen er det tydeligvis ingen mangel på menn i alder og posisjon som synes at det er en god idé å prakke sine ikke spesielt edle deler på kvinnelige kolleger.

Arrangementet var basert på #stilleføropptak-oppropet i Aftenposten og hadde innlegg fra Merete Smith (styreleder Nationaltheatret), Erna Solberg (på video), Kjersti Horn (husregissør National, glimrende), Nils Golberg Mulvik (mannlig skuespiller på vegne av sine kolleger), Anniken Hauglie, og to musikalske innslag der jeg ikke fikk med meg navnene. Kjersti Holms foredrag var dagens lengste og det mest gjennomtenkte: Hun understreket at man måtte la ting få tid til å utvikle seg, ikke gå til en for rask forsoning, og at kvinnelige skuespillere ikke bare trenger respekt, men også roller og strukturer som lar dem «erobre det spillerommet gutta så selvsagt boltrer seg i.»

Hoveddelen av arrangementet var 250 skuespillere på scenen som kom frem i grupper der en leste opp en av de 40 historiene fra #stilleføropptak-oppropet. En grunn til at det gjorde inntrykk var at det var som om historiene aldri tok slutt – og det var noe av hensikten, for sånn må det jo føles for de som er involvert.

Så får vi jo se om dette blir en ny epoke: At skuespillere og andre i en sårbar situasjon tør å si i fra, at de møter ledere og kolleger som støtter dem, og at de som skulle føle seg fristet til å trakassere tenker seg om. Skal det siste skje, er jeg redd vi trenger at ting får konsekvenser – at vi får en norsk Kevin Spacey eller Harvey Weinstein. Og jeg håper vi får det, for endel av de historiene er kriminelle.

Men hvor går grensen?

En ting som jeg vet kommer til å bli slitsomt, er den tilsynelatende uunngåelige reaksjonen: «Jammen, skal det ikke være lov å gi et kompliment en gang?», og så videre. Det er ikke så vanskelig å trekke grenser som mange tror. For meg er det svært enkelt: Jeg har tre døtre i 20- og tidlig 30-årene, alle med en yrkeskarriere foran seg. Grensen går der jeg hadde reagert på deres vegne, og jeg er nokså beskyttende overfor mine døtre, hvis jeg får sjansen.

Men det finnes mer objektive grenser også. Da jeg jobbet i et konsulentselskap i Boston i 1994-96, skjedde det et tilfelle av seksuell «harassment» på et konsulentoppdrag – jeg aner ikke hvem og hva, det var 600 ansatte i selskapet og skjedde visstnok på et oppdrag der et team var på reise. Uansett ble det innkalt til fellesmøte, der administrerende direktør forklarte selskapets policy i svært tydelige ordelag. I følge de reglene var «harassment» adferd som var uønsket (ut fra mottakers vurdering) og gjentatt (ikke nødvendigvis mot samme person.) Han var også klinkende klar på at instruksen til alle mellomledere var at de ikke hadde vurderingsrett hvis de fikk høre om noe – alle tilfeller skulle øyeblikkelig rett til toppledelsen.

I USA er rettssystemet annerledes enn i Norge, og jeg jobbet i et firma i en meget opplyst del av USA, så fokuset på en klar definisjon (så det ikke er misforståelser noen veier) og en klar prosess kom kanskje fra redsel for dyre rettssaker. Men fordelen med den klare prosessen er at den tar beslutningen rett opp til noen som kan tenke helhet, og dermed gjør ting enklere for de som er mellomledere og nærmere de som står i problemet. Ulempen kan være at det blir vanskeligere å si i fra, fordi handlinger da alltid har konsekvenser.

Det systemet synes jeg fungerer. Kanskje noe for norske bedrifter, uansett bransje?

Men hvorfor i all verden?

Så til spørsmålet om hvorfor endel menn (og de er heldigvis i mindretall) oppfører seg som de gjør. Jeg kan på en måte forstå at dette skjer (eller kanskje er mer synlig) i de kreative bransjene – det er et frilanssystem, med mange som vil ha jobbene og få objektive kriterier for utvelgelse. Hver gang noen kontrollerer tilgang til noe noen andre vil ha, skapes et maktforhold. I tillegg skal skuespillere uttrykke følelser, også seksuelle, som kan ha en smitteeffekt utenfor scene og opptak. Og endel mannlige skuespillere har, for å sitere Anthony Burgess, vært ‘adventitiously endowed with irrelevant photogeneity’ i yngre år og har kanskje ikke skjønt at tiden har løpt fra dem og at årsaken til at de får lov til å gjøre som de vil har mindre med tiltrekning og mer med frykt å gjøre.

Men jeg får ikke ting helt til å stemme. For min egen del – det er omtrent 500 grunner til at jeg ikke skal legge an på studenter eller yngre kolleger, rent bortsett fra at jeg er a) gift og b) har tre døtre i sånn omtrent studentalder. Men den fremste årsaken til at jeg ikke gjør det er at jeg kan ikke for mitt bare liv komme på en grunn til at de skulle være noe som helst interessert i meg til annet enn rent faglig bruk.

Som Chelsea Handler sier det: Nobody wants your dick pic. Og det får meg til å lure på mentaliteten til de som sender dem – hvorfor i all verden? Det må jo være et helt utrolig selvbedrag. En fyr som Harvey Weinstein (eller for den saks skyld Donald Trump) kan, men all respekt og alt det der, ikke se seg selv i speilet og tro at unge kvinner ser noe annet i dem enn en karrieremulighet eller et tilbud de ikke kan avslå? Og selv om de skulle komme unna med det – hvor i all verden ligger belønningen?

Oppdagelse og konsekvenser

Det er ikke alle menn som oppfører seg på denne måten – jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har aldri sett noen oppføre seg slik på de jobbene jeg har hatt, og jeg tror ikke jeg er mindre observant enn vanlig (ikke mer heller, når det skal sies.) Antakelig er det noen som ødelegger for mange: I de mest kjente tilfellene i USA (Harvey Weinstein, Matt Lauer, Charlie Rose, Mark Halperin, Garrison Keillor, Kevin Spacey, James Toback, Al Franken, og andre – ikke akkurat navn kjent for alle i Norge, men mektige i USA) er det ikke én kvinne (eller mann i Spaceys tilfelle) som har meldt fra, men mange. Det er med andre ord snakk om gjentatte tilfeller – så hvorfor har det tatt så lang tid før det kommer frem?

Jeg tror mye foregår i det skjulte, mye skjules, og mye normaliseres. Overgripere er flinke til å skjule hva de holder på med. En del av dem er mektige, og dermed skjules det de gjør av andre som er avhengige av dem. Og noe normaliseres fordi det ligger i grenseland.

Alt dette bør nå være i endring: Det vil bli lettere å fortelle, lettere å bli tatt på alvor. Fremfor alt vil en generasjon menn med et annet kvinnesyn enn det som burde være normalt miste makt i takt med hår og holdning. I debatter på Internett er det gjerne en 90/9/1-fordeling: 1% skriver innlegg, 9% reagerer, 90% konsumerer uten input. For overgrep er det antakelig en liten del som gjør det, en litt større andel som skjuler det, en majoritet som ikke ser og derfor ikke reagerer – og i tillegg en svært liten del som reagerer og melder fra, mann eller kvinne. Om denne kampanjen kan gjøre noe med disse prosentene, kanskje fremst øke andelen som sier fra, er den verdt det.

Men jeg synes det har vært mistenkelig stille her i Norge, bortsett kanskje fra TV2, der det ikke er altfor vanskelig å skjønne hva som har skjedd, uansett hva slags taushet som råder eller omskrivninger som forsøkes. I Sverige rystes Svenska Akademin, og en TV-programleder har mistet jobben. I USA har stort sett konsekvensene vært raske og kontante. Endel av historiene fortalt av skuespillerne er, som sagt, kriminelle, og ofte et av mange tilfelle fra samme person – omtalt som f.eks. «kjent komiker» eller «etablert skuespiller».

Kommer Norge, nok en gang, til å være landet uten konsekvenser?

Atonal tragedie som fungerer

Den norske opera: Wozzeck

wozzeck1

Med «moderne» kunst er det gjerne slik at det som er nytt er svært bra fordi det faktisk er nyskapende, og at mye av det som kommer etterpå er bare nytt – i forhold til det gamle – uten å være nyskapende. Alban Berg’s Wozzeck var nyskapende da den kom – svært nyskapende – og holder mål fremdeles. Men, som det ble sagt i introduksjonen: Den er ikke en opera man koser seg med.

grigorian-iversen-engelsviken

Wozzeck handler om en fattig mann som har lite og får enda mindre, og til slutt tar livet av sin kjæreste i et anfall av fortvilelse og forvirring. Operaen stiller spørsmål ved forholdet mellom fattigdom og moral, og hvordan utnyttelse og brutalisering kan tvinge folk til å gjøre ting de egentlig ikke vil. Operaen kan sees som en beskrivelse av et umenneskelig samfunn i oppløsning – dette er Erich Maria Remarques Tyskland i 20-årene, med fattigdom, ekstrempolitikk og manglende sikkerhetsnett (og, gitt hva som skjer i USA om dagen, nokså dagsaktuelt). Så ble da også stykket forbudt av nazistene så fort de fikk sjansen.

Oppsetningen i Oslo er stor – stort orkester (også et på scenen), to kor, men nokså få solister. Scenografien er uhyre stram og effektiv – grå betongvegger som flyttes, et bakgrunnsbelyst sivlandskap med sterke kontraster – og både rammer inn forestillingen og illustrerer den. Å uttrykke fortvilelse og forvirring på en scene er vanskelig – det kan blir heseblesende eller effektmakeri. Her er det stilrent og svært effektivt.

Wozzeck er vanskelig både i musikk og handling. Siden det ikke er noen gjennomgående melodi (selv om det er melodiske innslag) og musikken er både kraftfull (seks kontrabasser!) og komplisert, må den være uhyre vanskelig å spille. Orkesteret gjør, såvidt jeg kan forstå, en kjempeinnsats. Dette er ikke Les Miserables, med fire-fem gjennomgangstema alle kan nynne etter en gjennomgang, men komplisert og til tider svært illustrerende musikk – effekten er litt som filmmusikk, som illustrerer nesten hver bevegelse skuespillerne gjør.

wozzwck2Av solistene ble jeg imponert av Audun Iversen som Wozzeck og Asmik Grigorian som Marie. Iversen har en lang og vanskelig rolle og holder nivået hele veien gjennom. Grigorian har fantastisk stemme og kraft nok til å synge med bravur over orkesteret samtidig som hun markerer seg på scenen. Thorbjørn Guldbrandsøy som vennen Andres synger bra – og plystrer innimellom som del av orkesteret (i hvert fall tror jeg det var han som gjorde det.) Yngve Søberg i en fordrukken birolle klarer også å markere seg. Resten av ensemblet sliter litt med å få opp volumet (men holder diksjonen) og drukner til tider litt i musikken.

Wozzeck krever en innsats fra tilskueren, men dette var absolutt verdt det. Anbefales!

Et gjesp av en knyttneve

renset7Nasjonaltheatret: Renset (Sarah Kane)

I min ungdom var det filmen Sweet Movie man skulle se – absurd handling og masse effekter. Jeg så den selvfølgelig (snek meg inn, var litt for ung) og skjønte ikke så mye av noe som helst, men det var jo nakenhet og andre effekter.

Vel, jeg fikk omtrent like mye ut av Nationaltheatrets oppsetning av Renset. I mangel av plot pøser man på med effekter (sprøyter må settes i øyeeplet, må vite) og longører (uttværede scener jeg forbinder med det vi kalte «finsk TV-teater» engang på det glade 70-tallet). Er det virkelig nødvendig å telle til 7, 52 og 30 for å markere at noen skal «sitte inne» i 30 år? Eller at man må se på en skuespiller ta på seg en klissvåt skjorte, noe som tar så lang tid at man får tid til å tenke at jammen har de bygget opp et bra dreneringsanlegg på den scenen…

Skuespillerprestasjonene er forsåvidt solide, men det er lite å jobbe med for dem, og forbindelsen til salen, om den i det hele tatt er påtenkt, er ikke tilstede.

Men effektene er jo der, og noen av publikummerne gikk når det ble kuttet i tunger og andre kroppsdeler, så da har man vel oppnådd den virkningen man ville med det som blir lovet å være «en knyttneve av en forestilling» som til og med pynter seg med en behørig annonsert 18-årsgrense.

Resten av oss kan lese plot’et på Wikipedia – det tar kortere tid og gir omtrent like mye mening.

renset5

As you like it

Nationaltheatret: Som dere vil (As You Like It), William Shakespeare.

somderevilslide8Etter sigende var det en gang en stortingsmann som ble spurt om hva han syntes om Peer Gynt – og han mente stykket var bra, men det var så fullt av sitater. Shakespeares stykker er likedan, og As You Like It (som Nasjonaltheatret kaller Som dere vil og dermed beviser at det skal en Ibsen til for å bevinge norske titler) er ikke noe unntak: Det er i dette stykket man finner monologen «All the world’s a stage, And all the men and women merely players; They have their exits and their entrances…» og som videre beskriver menneskets syv stadier fra spedbarn til den annen barndom.

Jeg skal ikke røpe hvordan, men i denne oppsetningen bruker man en litt overtydelig (mye av det Nationaltheatret gjør, er litt overtydelig) ironi der Jacques endelig får fremføre sin monolog, om enn som en parentes. For de som ikke husker de syv stadiene – her er kortversjonen Robert Conquest var så vennlig å lage som en limerick:

“Seven Ages: first puking and mewling
Then very pissed-off with your schooling
Then fucks, and then fights
Next judging chaps’ rights
Then sitting in slippers: then drooling.”

Nuvel.
Det er mye å glede seg over i denne forestillingen. Det er mange bra skuespillere, men hovedrolleinnehaverne (Kjersti Tveterås som Rosalyn/Ganymedes og Jonas Strand Gravli som Orlando) skinner, særlig hun som Ganymedes rett før pause, med jekk og uten øljekk. De har adskillig mer energi enn resten av ensemblet, med noen unntak: Fritjov Såheim som den onde hertugen (selv om han helt ikke klarer å slippe taket (hehe) i sosialarbeideren fra Lilyhammer), Mads Ousdal som Jacques, Eindride Eidsvold som narren Touchstone.

Man har valgt å la Bertine Zetlitz skrive musikk og fremføre den – og det gjør hun svært bra, som en krysning mellom Lill Lindfors og Lady Gaga. Musikken er enkel og litt repetitiv, men fungerer – og bandet (begge utkledd som William S. himself) er svært gode, særlig Andreas Bratlie som plystrer klokkeklart samtidig som han håndterer trommestikkene.
somderevilslide9
somderevilslide17
Scenografien er fremtredende og tildels genial – man starter med tablåer i tre, nesten fire etasjer og fortsetter med en genial firkantet busk som etterhvert inneholder de fleste av skuespillerne i ulike konstellasjoner. Scenografien truer med å ta litt overhånd en gang iblant – og «satiren» blir litt for enkel når en av rømlingene i Ardenskogen beskriver seg selv som «trist som faen.» Bondegutten William som vil ta sin kjære Phoebe til Esso-stasjonen for to cola og en full burgermeny blir litt flaut. Men musikken fungerer og showet virker, selv om det kunne strammes opp en tanke og man kanskje kunne få replikkene til å smelle litt fortere her og der.

Men Shakespeare fungerer jo, da. Selv i ironisk utgave.
somderevilslide12
IMG_2773 copyPS: Nationaltheatret tilbyr en «introduksjon» til noen av sine premierer (og noen av de vanlige forestillingene også.) Inger Merete Hobbelstad holdt et foredrag – glimrende skrevet og glimrende fremført – om stykkets handling, historiske plassering og hvordan det utfordrer kjønnsroller. Stykket er fra 1599 og hovedrollen spilles av en mann (kun mannlige skuespillere den gang, som alle som har sett Shakespeare in love vet) som spiller en kvinne som spiller en mann som spiller en kvinne. Det er komplisert, selv i våre dager, og må ha vært en sensasjon på Shakespeares tid. Det har, selv i dag, en hel del å si om hvordan vi spiller roller for å forholde oss til hverandre.

Anbefales – både introduksjon og stykke.

Forfall med stram regi

donjuan162Nationaltheatret: Don Juan av Molière.

Don Juan er mer kjent som opera enn teaterstykke, og det er en grunn til det: Handlingen starter med forfall og går nedover, noe det er lettere å synge om enn snakke om. Nationaltheatrets oppsetning er stramt regissert og bruker få virkemidler – moderne kledde skuespillere, et sceneteppe som kulisse, et stort speil mot publikum som en kanskje litt vel opplagt invitasjon til selvrefleksjon. Anders Baasmo Kristiansen i hovedrollen slipper ut magen men bruker ellers ikke de store virkemidlene – og det fungerer godt. Han får frem Don Juan som skeptiker og ateist – med det resultat at slutten blir som den blir mer fordi Molière måtte skrive den slik for å forsøke å komme unna sensuren, enn fordi man egentlig tror på Don Juans skjebne som en uavvendelig straff. (Det hjalp forøvrig ikke – skuespillet ble forbudt etter premieren, for trass i at det går galt med synderen får man sympati med ham.)

Hovedrollen fungerer, og Nader Khademi er troverdig som Don Juans feige og sutrete faktotum Sganarelle. Petronella Barker er mørk og kritisk som Donna Elvira, og Erland Bakker en intelligent Don Ottavio, men forøvrig er forestillingen litt stiv og stillestående, kanskje med et lite unntak av John Emil Jørgensrud som en Pierrot som flykter fra nøttene Don Juan kaster på ham.

Rett skal være rett: Don Juan er ikke et enkelt stykke å spille – vitsene er 350 år gamle og det skal godt gjøres å få dem til å leve. Don Juans monolog om hykleri fungerer godt, derimot. Og det er kanskje det som gjør denne forestillingen verdt å se – den får, tror jeg, frem det budskapet Molière egentlig ville ha frem. Om enn kanskje med litt for overtydelig symbolikk.

donjuan5

Verdenslitteratur med lave skuldre

(Dekameronen, Nationaltheatret)

dekameronen

Boccacios Dekameronen er en av verdenslitteraturens klassikere, som alle fra møblerte hjem bør ha hørt om, men som (ganske) få har lest, omtrent som Gullivers reiser eller The Canterbury Tales. Boccacios historier var vovet til 1353 å være (noen av dem er ganske spenstige sånn omtrent opp til våre dager også), men hvis man gir seg i ferd med originalteksten (vel, engelsk oversettelse) finner man fort ut at ikke all humor er like morsom (eller alle tragedier like tragiske) 664 år etterpå.

Så jeg var litt i tvil om hvordan dette skulle gå – og den tvilen holdt omtrent halvveis inn i den første av syv historier, inntil skuespillerne senker skuldrene, får flyt i talestrømmen og og en energisk Anders Mordal gjøgler i vei på første dags første historie som en inspirert parodi på Donald Trump og hans «alternative fakta». Deretter slapper ensemblet av, publikum skjønner opplegget (selv om de kunne stilt litt mer opp når ensemblet inviterer), og derfra og ut blir det en fin kveld. Som Stephen Fry har sagt: Den viktigste egenskapen en skuespiller trenger er å kunne gi publikum følelsen av at dette kommer til å gå bra (ikke i den forstand at historien kommer til å ende bra, men at man i alle fall får bli med inn i den). Etter en litt nervete start, får man den følelsen. Og det gjør man, også i de ikke fullt så burleske historiene.

Det er et jevnt ensemble, og vanskelig å trekke ut enkeltprestasjoner, men det unge paret (i hvert fall i stykket) Kjersti Tveterås og Jonas Strand Gravli sjarmerer, hun med mimikk og han med en avslappet kroppslighet (han må ha danset, som min kone sa). Thorbjørn Harr kan dominere en scene selv her (og har det herlig morsomt i avslutningsnummeret, som eneste, etterhvert helt utslitte, hane i hønekurven), Anders Mordal viser at en blank skalle kan være en utmerket rekvisitt, og Heidi Goldmann er rå som frustrert kone. Noen av skuespillerne sliter litt med diksjonen, og ikke alle er like synlige, men dette er en opplagt og sammenkjørt trupp – og en deilig avslappet aften.

Anbefales!

dekameronen-2

Mystiskere enn nødvendig

Mysterier
Nationaltheatret, premiere 8. april.

ovi_7940

I følge John Gardner (ikke, som myten sier, Dostoevskij) finnes det bare to romaner: «Noen legger ut på en reise» og «En fremmed kommer til byen». Hamsuns Mysterier er definitivt av den siste kategorien – men i Nationaltheatrets oppsetning av romanen forblir den fremmede like fremmed etter tre timer med underuttalte monologer og halvakrobatisk hårsliting. Dette er delvis slik forfatteren ville det, men i for stor grad fordi kommunikasjonen ikke fungerer.

Nå er ikke jeg Hamsun-fan til å begynne med, og Mysterier er heller ikke ment å ha noe poeng i det hele tatt utover stemningsskildringer og hendelser som ikke helt henger sammen, men denne forestillingen blir rett og slett for lang. Det er lite kontakt med publikum, bortsett fra begynnelsen av annen akt, der snydens fulle besteborgere – svært snydens faktisk (særlig adjunkt Holtan, spilt av Per Frisch), morsomt fremført med en opplagt Marianne Saastad Ottesen som veggklatrende stuepike – kommenterer samtidslitteraturen (fra 1890).

ovi_7773I følge Morgenbladet er 80% av replikkene fremført av hovedpersonen Nagel, den fremmede i avstikkende gul dress (i boken i alle fall, i stykket har han gul frakk) spilt av Jan Gunnar Røise. Rollen er litt av et maraton, både fysisk og psykisk, og Røise har grunn til å bli sliten, men det går ut over diksjonen, noe det også gjør for noen av de andre. Jeg satt på 11. rad, orkesterplass, og fikk ikke med meg mer enn rundt to tredjedeler av replikkene, med unntak av når Doktor Stenersen og frue (Håkon Ramstad og Anne Krigsvoll), student Øien (Nils Golberg Mulvik), Minutten (Jan Sælid) eller Martha Gude (Heidi Goldman) snakket. Dette skyldes delvis at folk blir anpustne, dels lydkulisser som forstyrrer endel, men mest av alt at alt for mye tekst er presset inn. Det er litt irriterende, for språket er innfløkt og musikalsk og man vil jo gjerne høre hva som blir sagt, selv om det ikke alltid (for det meste, faktisk) er særlig logisk. Jeg lurer på om ikke mikrofoner hadde vært tingen her, og litt mindre roping.

Scenografien er modernistisk, skuespillerne taler retter seg mot publikum selv når de snakker til hverandre, og kulissene utgjøres av stålstilaser med innredede rom i – inklusive små båser der skuespillere som ikke deltar i monologene sitter mellom slagene. Det fungerer og gir hentydninger til et inneklemt småbymiljø der folk har nok med sitt og sine små problemer.

Og, vel, det var det. Et stykke det er vanskelig å engasjere seg i – og det er synd, med så gode skuespillere. En halvtimes innstramming og litt tydeligere diksjon, og engasjementet hadde nok vært der, på tross av uklar handling og noe utdaterte problemstillinger. Skal man høre «blodets hvisken og benpibernes bøn» bør man kanskje søke andre Hamsun-fortolkninger enn denne.

Fortrolig om samtaler

(Fortrolige samtaler, Nationaltheatret)

fsamt-ntIngmar Bergmans filmer (kanskje med unntak av Fanny og Aleksander, uten at jeg skal påberope meg noen ekspertise) tar ofte litt tid – det er mye langsom dialog der deltakerne ikke ser på hverandre, men rett ut i luften. Det er mye tro (gjerne med geistlige rolleinnehavere og deres ektefeller som hovedroller), tvil, forhold og utroskap, og mer enn noe annet, uforløste følelser (i hvert fall uforløst i en Bergmansk sammenheng, for de fleste andre fremstår kanskje følelsene som en tanke overanalysert.)

Fortrolige samtaler handler om Anna, en kvinne som har forsøkt, i noen grad, å gå sine egne veier, og som sliter med sitt ekteskap, et forhold til en yngre mann, og følgene av å lyve eller ikke om situasjonen for sin mann og andre mennesker. Stykket er basert på Bergmans egen mor (han fant hennes dagbøker etter hennes død) og Bergman mente Liv Ullman var den eneste som kunne fortelle denne historien slik han ville.

Og stykket er absolutt i Bergmans ånd, men noe strammet opp: Det er presise samtaler, mye følelser (om ikke direkte presentert, så i form av symboler og pregnante pauser) og gode skuespillerprestasjoner. Hovedrollen (Marte Ingebrigtsen som Anna) får mye å spille på, og gir en rik fremstilling av personlighet og tvil. Av de andre syntes jeg ektemannen Henrik (Mattis Herman Nykvist) fremsto som svært troverdig som den forvirrede, litt ufrivillig komiske ektemannen hvis verden raser sammen. Bjørn Skagestad som pastoren Jakob fremstår tro mot en tid og en kommunikasjonsform som virker hjertevarm uten at den er for moderne. Regien er stram og effektiv og scenografien enda strammere. En smule nakenhet i scenen mellom Anna og hennes yngre elsker fremstår som et litt formulaisk nikk til en litt unødvendig modernitet.

web_image201221864102Så – absolutt severdig i all sin enkelhet. Og heri ligger kanskje det eneste negative: Jeg satt på balkong, bra plasser, men avstanden til scenen blir litt for lang for å få med seg de fine detaljene i skuespillernes ansiktsuttrykk. Så min anbefaling er: Ta med en liten kikkert! (For all del, teaterkikkert om man har.) Stykket skal ut på turne med Riksteateret, og vil nok fremstå som enda mer uttrykksfullt de gangene det spilles i mindre lokaler enn et fullpakket Nationaltheater med hosting og en og annen pose pastiller.

(Nei, jeg har ikke tenkt å begynne som teateranmelder. Men jeg fikk en (svært hyggelig, tar gjerne flere) epost fra Nationaltheatret med en invitasjon til denne forestillingen. Så da bør man jo kvittere med en reaksjon. Kanskje jeg skal skrive som Helene gjør på sin blogg: «Inneholder sponset produkt.»)

Blod, olje, svette, sprit, spytt, vann, maling og et byggestillase

brandNeida, jeg har bare vært på Brand på Nationaltheatret, på en forestilling der effektverkstedet tydeligvis har tatt over regien. Det ble mye pesing i mikrofoner og et rotete lydbilde som gjorde at man burde nok ha lest stykket både en og to ganger først.

Sven Nordin, Maria Bonnevie og Kjersti Holmen var gode som Brand, Agnes og Gerd. Men skuespilleriet, selv med en så dominerende skuespiller som Sven Nordin, blir borte i gørr og gru. Jeg er enig med Klassekampens anmelder, som kritiserer forestillingen for overtydeliggjøring på grensen til det parodiske.

En annen ting er at forestillingen var delt i to deler: Først to og en halv stølhetsproduserende timer med en oppblåsbar (som gjorde lite for å støtte handlingen, bortsett fra at å plassere personene i en fjellteltleir understøtter det primitive i deres levekår) scene frem til «evig eies kun det tapte,», deretter 45 minutters pause mens det ble bygget et digert byggestillase som delvis skjulte skuespillerne og ikke tilførte skuespillet noe, deretter 40 minutters sluttscene som ble avsluttet med enda mer blod, gørr og drypp på publikum.

Dette minnet om det mytiske finske TV-teateret fra min ungdom. Men med farger og kroppslyder, ispedd rompeballer og silikonpupper. Ikke rart Brand følte en higen mot det mer eteriske…..