Forfall med stram regi

donjuan162Nationaltheatret: Don Juan av Molière.

Don Juan er mer kjent som opera enn teaterstykke, og det er en grunn til det: Handlingen starter med forfall og går nedover, noe det er lettere å synge om enn snakke om. Nationaltheatrets oppsetning er stramt regissert og bruker få virkemidler – moderne kledde skuespillere, et sceneteppe som kulisse, et stort speil mot publikum som en kanskje litt vel opplagt invitasjon til selvrefleksjon. Anders Baasmo Kristiansen i hovedrollen slipper ut magen men bruker ellers ikke de store virkemidlene – og det fungerer godt. Han får frem Don Juan som skeptiker og ateist – med det resultat at slutten blir som den blir mer fordi Molière måtte skrive den slik for å forsøke å komme unna sensuren, enn fordi man egentlig tror på Don Juans skjebne som en uavvendelig straff. (Det hjalp forøvrig ikke – skuespillet ble forbudt etter premieren, for trass i at det går galt med synderen får man sympati med ham.)

Hovedrollen fungerer, og Nader Khademi er troverdig som Don Juans feige og sutrete faktotum Sganarelle. Petronella Barker er mørk og kritisk som Donna Elvira, og Erland Bakker en intelligent Don Ottavio, men forøvrig er forestillingen litt stiv og stillestående, kanskje med et lite unntak av John Emil Jørgensrud som en Pierrot som flykter fra nøttene Don Juan kaster på ham.

Rett skal være rett: Don Juan er ikke et enkelt stykke å spille – vitsene er 350 år gamle og det skal godt gjøres å få dem til å leve. Don Juans monolog om hykleri fungerer godt, derimot. Og det er kanskje det som gjør denne forestillingen verdt å se – den får, tror jeg, frem det budskapet Molière egentlig ville ha frem. Om enn kanskje med litt for overtydelig symbolikk.

donjuan5

Verdenslitteratur med lave skuldre

(Dekameronen, Nationaltheatret)

dekameronen

Boccacios Dekameronen er en av verdenslitteraturens klassikere, som alle fra møblerte hjem bør ha hørt om, men som (ganske) få har lest, omtrent som Gullivers reiser eller The Canterbury Tales. Boccacios historier var vovet til 1353 å være (noen av dem er ganske spenstige sånn omtrent opp til våre dager også), men hvis man gir seg i ferd med originalteksten (vel, engelsk oversettelse) finner man fort ut at ikke all humor er like morsom (eller alle tragedier like tragiske) 664 år etterpå.

Så jeg var litt i tvil om hvordan dette skulle gå – og den tvilen holdt omtrent halvveis inn i den første av syv historier, inntil skuespillerne senker skuldrene, får flyt i talestrømmen og og en energisk Anders Mordal gjøgler i vei på første dags første historie som en inspirert parodi på Donald Trump og hans «alternative fakta». Deretter slapper ensemblet av, publikum skjønner opplegget (selv om de kunne stilt litt mer opp når ensemblet inviterer), og derfra og ut blir det en fin kveld. Som Stephen Fry har sagt: Den viktigste egenskapen en skuespiller trenger er å kunne gi publikum følelsen av at dette kommer til å gå bra (ikke i den forstand at historien kommer til å ende bra, men at man i alle fall får bli med inn i den). Etter en litt nervete start, får man den følelsen. Og det gjør man, også i de ikke fullt så burleske historiene.

Det er et jevnt ensemble, og vanskelig å trekke ut enkeltprestasjoner, men det unge paret (i hvert fall i stykket) Kjersti Tveterås og Jonas Strand Gravli sjarmerer, hun med mimikk og han med en avslappet kroppslighet (han må ha danset, som min kone sa). Thorbjørn Harr kan dominere en scene selv her (og har det herlig morsomt i avslutningsnummeret, som eneste, etterhvert helt utslitte, hane i hønekurven), Anders Mordal viser at en blank skalle kan være en utmerket rekvisitt, og Heidi Goldmann er rå som frustrert kone. Noen av skuespillerne sliter litt med diksjonen, og ikke alle er like synlige, men dette er en opplagt og sammenkjørt trupp – og en deilig avslappet aften.

Anbefales!

dekameronen-2

Mystiskere enn nødvendig

Mysterier
Nationaltheatret, premiere 8. april.

ovi_7940

I følge John Gardner (ikke, som myten sier, Dostoevskij) finnes det bare to romaner: «Noen legger ut på en reise» og «En fremmed kommer til byen». Hamsuns Mysterier er definitivt av den siste kategorien – men i Nationaltheatrets oppsetning av romanen forblir den fremmede like fremmed etter tre timer med underuttalte monologer og halvakrobatisk hårsliting. Dette er delvis slik forfatteren ville det, men i for stor grad fordi kommunikasjonen ikke fungerer.

Nå er ikke jeg Hamsun-fan til å begynne med, og Mysterier er heller ikke ment å ha noe poeng i det hele tatt utover stemningsskildringer og hendelser som ikke helt henger sammen, men denne forestillingen blir rett og slett for lang. Det er lite kontakt med publikum, bortsett fra begynnelsen av annen akt, der snydens fulle besteborgere – svært snydens faktisk (særlig adjunkt Holtan, spilt av Per Frisch), morsomt fremført med en opplagt Marianne Saastad Ottesen som veggklatrende stuepike – kommenterer samtidslitteraturen (fra 1890).

ovi_7773I følge Morgenbladet er 80% av replikkene fremført av hovedpersonen Nagel, den fremmede i avstikkende gul dress (i boken i alle fall, i stykket har han gul frakk) spilt av Jan Gunnar Røise. Rollen er litt av et maraton, både fysisk og psykisk, og Røise har grunn til å bli sliten, men det går ut over diksjonen, noe det også gjør for noen av de andre. Jeg satt på 11. rad, orkesterplass, og fikk ikke med meg mer enn rundt to tredjedeler av replikkene, med unntak av når Doktor Stenersen og frue (Håkon Ramstad og Anne Krigsvoll), student Øien (Nils Golberg Mulvik), Minutten (Jan Sælid) eller Martha Gude (Heidi Goldman) snakket. Dette skyldes delvis at folk blir anpustne, dels lydkulisser som forstyrrer endel, men mest av alt at alt for mye tekst er presset inn. Det er litt irriterende, for språket er innfløkt og musikalsk og man vil jo gjerne høre hva som blir sagt, selv om det ikke alltid (for det meste, faktisk) er særlig logisk. Jeg lurer på om ikke mikrofoner hadde vært tingen her, og litt mindre roping.

Scenografien er modernistisk, skuespillerne taler retter seg mot publikum selv når de snakker til hverandre, og kulissene utgjøres av stålstilaser med innredede rom i – inklusive små båser der skuespillere som ikke deltar i monologene sitter mellom slagene. Det fungerer og gir hentydninger til et inneklemt småbymiljø der folk har nok med sitt og sine små problemer.

Og, vel, det var det. Et stykke det er vanskelig å engasjere seg i – og det er synd, med så gode skuespillere. En halvtimes innstramming og litt tydeligere diksjon, og engasjementet hadde nok vært der, på tross av uklar handling og noe utdaterte problemstillinger. Skal man høre «blodets hvisken og benpibernes bøn» bør man kanskje søke andre Hamsun-fortolkninger enn denne.

Fortrolig om samtaler

(Fortrolige samtaler, Nationaltheatret)

fsamt-ntIngmar Bergmans filmer (kanskje med unntak av Fanny og Aleksander, uten at jeg skal påberope meg noen ekspertise) tar ofte litt tid – det er mye langsom dialog der deltakerne ikke ser på hverandre, men rett ut i luften. Det er mye tro (gjerne med geistlige rolleinnehavere og deres ektefeller som hovedroller), tvil, forhold og utroskap, og mer enn noe annet, uforløste følelser (i hvert fall uforløst i en Bergmansk sammenheng, for de fleste andre fremstår kanskje følelsene som en tanke overanalysert.)

Fortrolige samtaler handler om Anna, en kvinne som har forsøkt, i noen grad, å gå sine egne veier, og som sliter med sitt ekteskap, et forhold til en yngre mann, og følgene av å lyve eller ikke om situasjonen for sin mann og andre mennesker. Stykket er basert på Bergmans egen mor (han fant hennes dagbøker etter hennes død) og Bergman mente Liv Ullman var den eneste som kunne fortelle denne historien slik han ville.

Og stykket er absolutt i Bergmans ånd, men noe strammet opp: Det er presise samtaler, mye følelser (om ikke direkte presentert, så i form av symboler og pregnante pauser) og gode skuespillerprestasjoner. Hovedrollen (Marte Ingebrigtsen som Anna) får mye å spille på, og gir en rik fremstilling av personlighet og tvil. Av de andre syntes jeg ektemannen Henrik (Mattis Herman Nykvist) fremsto som svært troverdig som den forvirrede, litt ufrivillig komiske ektemannen hvis verden raser sammen. Bjørn Skagestad som pastoren Jakob fremstår tro mot en tid og en kommunikasjonsform som virker hjertevarm uten at den er for moderne. Regien er stram og effektiv og scenografien enda strammere. En smule nakenhet i scenen mellom Anna og hennes yngre elsker fremstår som et litt formulaisk nikk til en litt unødvendig modernitet.

web_image201221864102Så – absolutt severdig i all sin enkelhet. Og heri ligger kanskje det eneste negative: Jeg satt på balkong, bra plasser, men avstanden til scenen blir litt for lang for å få med seg de fine detaljene i skuespillernes ansiktsuttrykk. Så min anbefaling er: Ta med en liten kikkert! (For all del, teaterkikkert om man har.) Stykket skal ut på turne med Riksteateret, og vil nok fremstå som enda mer uttrykksfullt de gangene det spilles i mindre lokaler enn et fullpakket Nationaltheater med hosting og en og annen pose pastiller.

(Nei, jeg har ikke tenkt å begynne som teateranmelder. Men jeg fikk en (svært hyggelig, tar gjerne flere) epost fra Nationaltheatret med en invitasjon til denne forestillingen. Så da bør man jo kvittere med en reaksjon. Kanskje jeg skal skrive som Helene gjør på sin blogg: «Inneholder sponset produkt.»)