Nationaltheatret: Jordbærstedet
Regi: Johannes Holmen Dahl
I rollene: Sverre Anker Ousdal, Anne Marit Jacobsen, Laila Goody, Hanna-Marie Grønneberg, Elias Holmen Sørensen, Andreas Stoltenberg Granerud, John Emil Jørgensrud, Birgitte Larsen, Anne Krigsvoll, Trond Espen Seim.Yusuf Toosh Ibra, Michael Krumins.

Jeg vokste opp i Sverige, og Ingmar Bergmans filmer var noe som ble snakket om, men som jeg aldri fikk med meg fordi jeg var for liten og, vel, det var ikke så mange TV-kanaler. Dermed ble det Fanny og Aleksander etterhvert, og ikke så mye mer før man begynte å interessere seg for teater i moden alder.

Jordbærstedet – som med Bergmansk strenghet burde hett Markjordbærstedet – er historien om Isak Borg, gammel og bejublet professor i medisin, som reflekterer over sitt liv, lett undrende over hvordan han klarte å bli en så gretten gammel gubbe. Handlingen finner sted på en biltur med sin svigerdatter og et vekslende medpassasjergalleri, noen i sanntid og mange fra hans ungdom.

Bergmans filmer var som regel lavbudsjett og nesten alltid minimalistiske i sitt uttrykk. Scenografien i denne forestillingen slår an den samme tonen – et grelt opplyst scenegulv med markeringtape, rollefigurer uten kostymeskifter eller endring (det hele foregår i løpet av en lang dag), og eneste rekvisitt er et stadig dryss av røde papirlapper, et ikke altfor subtilt nikk til løvfall, høst og kontinuerlig refleksjon. Musikken er for det meste akustisk gitar, fremragende håndtert av Michael Krumins.

Forestillingen begynner og slutter med Sverre Anker Ousdal alene på scenen, fortellende og reflekterende. Han er hovedperson, gjennomgangsfigur og på scenen nesten hele tiden, men er litt stillestående, bokstavlig og billedlig talt, om enn sikker og innimellom med en lun humor. Men siden han og de andre rollefigurene er fjernt fra publikum (de kommer aldri frem på scenekanten, noe som ville hjulpet) blir det hele noe distansert. Jordbærstedet er et teaterstykke basert på en film, og man merker fravær av nærbilder, kontekst, og den direksjon et filmkamera gir ved å velge ut hva man skal se på. Jeg får i alle fall en følelse av at jeg helst burde ha sett filmen på forhånd (noe jeg ikke har gjort) og var helt avhengig av å ha lest et sammendrag av handlingen på Wikipedia for å forstå hva som skjedde. Det er nesten så man lurer på om ikke et lerret med sanntids nærbilder hadde vært en fordel.

Skuespillerne gjør kompetente prestasjoner, men har lite å spille på. Anne Marit Jacobsen skaper humring med litt comic relief i sin uærbødige litenhet som husholdersken Agda. Laila Goody har den andre gjennomgangsrollen, leverer bra, men får likevel ikke satt et personlig preg på ting. Anne Krigsvold er kanskje mest Bergmansk som en streng og dømmende gammel mor.

Alt i alt er dette et kompetent levert verk, men det er vanskelig å føle det helt store engasjementet. Enkelte av konfliktene (som klisjeen med en vitenskapsmann og en prest som krangler om Guds eksistens samtidig mens de haler og drar i den samme kvinnen) virker noe påvirket av tidens tann. Det samme gjelder den gamle grinebiteren som lurer på hvorfor han ikke ble værende som landsens lege i «det lilla livet» på en svensk landsbygd.

Ibsen er evig aktuell, men jeg lurer på om ikke Bergman har gått litt ut på dato – og i hvert fall uten closeups og longörer. Ibsen er dialogdrevet, Bergman stramt visuell. Det blir vanskelig å få til i et stort teater, skjønt National har jo klart det før.

Dette gangen, i alle fall, ble resultatet rett og slett nokså kjedelig.

Nationaltheatret: Full spredning
Regi: Tyra Tønnessen
I rollene: Tone Mostraum, Herbert Nordrum, Trond Espen Seim, Marte Engebrigtsen og Kim Haugen

Det er lenge siden jeg har ledd så mye på Nationaltheatret. Denne forestillingen har en ubarmhjertig humor – jo flere dårlige valg hovedpersonen tar, jo morsommere blir det. Tone Mostraum briljerer som fastlegen Elin, som når stykket begynner har flyttet (vel, blitt flyttet) fra mannen sin og inn på legekontoret, der hun rekapitulerer hva som skjedde i en samtale med det alltid trøstende plastskjelettet Tore, spilt av en opplagt og meget hengslete Herbert Norum. Gryende alkoholisme og veletablert kjedsommelighet gjør at Elin legger til gamlekjæresten Bjørn (Trond Espen Seim) på Facebook. Bjørn, fra Fredrikstad, har en billedskjønn kone Linda (Marte Engebrigtsen) som ikke er fornøyd med ham – og Elins treningsgale mann Aksel (Kim Haugen) blir heller ikke særlig fornøyd med Elin når han mottar en feilsendt melding etterhvert.

Og dermed er vi i gang. I tillegg til hovedpersonene treffer vi en rekke biroller, primært storforlangende pasienter som ser på fastlegen som en fartsdump mellom dem og den behandlingen de har googlet seg frem til at de vil ha. Fastlege Elin har noen praktfulle utfall mot pasienter som forventer at hun skal legge til rette for deres utskeielser og behov for tilpasning («jeg har jo slitt med å bli gravid, så ble jeg det, men det passer dårlig akkurat nå siden vi har bestilt jordomseiling…»,) med små glimt av en mer komplisert virkelighet innimellom, som tenåringsjenta som er deprimert fordi hun må bli med foreldrene til Nice, men som egentlig bare er ute etter noen retningslinjer. Ironien i at en lege som selv ikke klarer å håndtere presset forteller andre at de må ta seg sammen henger som et spøkelse (eller skjelett, om du vil) over hele forestillingen.

Det å ha et lite ensemble i et stykke på over to timer gjør at man blir kjent med skuespillerne, og gir dem mulighet til å spille på et større register. Mostraum og Nordrum er de samme gjennom det hele, men de tre andre spiller mange ulike roller, noe særlig Marte Ingebrigtsen får til som tenåring, dement eldre mor, og vestkantfruer i ulike varianter. Samtlige er rutinerte og opplagte og viser spilleglede – men så er jo dette også høstens publikumssuksess, noe som får skuldrene til å senkes på scene og i sal. Scenografien er abstrakt og svært effektiv – spesielt bruken av Facebookmeldinger og en festlig selvfilmet video fra Bjørns hus i Fredrikstad gir anledning til gjenkjennende gapskratt. Nokså monumentale kulisser fremhever det litt kammeraktige stykket uten å dominere.

Marx skal en gang ha sagt at historiske hendelser gjentar seg – først som tragedie, så som farse. Her er det omvendt: Første akt er ren gjøgling med et rikt persongalleri og en hovedperson som konsekvent tar det dårlige av to mulige valg. Andre akt er mørkere, det støttespillende plastskjelettet svikter og konsekvensene av kortsiktig smartelefonering gjør seg gjeldende. Slutten er litt famlende og gir håp om et lys i tunnellen, men jeg hadde kanskje forventet mer av en treffsikker avslutningsreplikk i et stykke som dette.

Når det er sagt, anbefaler jeg Full spredning på det varmeste – kanskje et alternativ til en tur til fastlegen?

Nationaltheatret, hovedscenen: Hamlet, William Shakespeare
Regi: Johannes Holmen Dahl

Hamlet er som Peer Gynt: Full av sitater, så mange at det må være vanskelig å sette opp stykket rett og slett fordi publikum blir mer opptatt av å kjenne igjen bruddstykker enn å lytte til handling og budskap. Så hva skal man gjøre?

I denne forestillingen har regissør Johannes Holmen Dahl valgt å fokusere på teksten i seg selv, understreket av en scenografi dominert av et bakteppe av papir (regner med at det er teksten til stykket) og fravær av så å si alt av rekvisitter. Scenen er for det meste mørk, skuespillerne har samme kostymer hele veien gjennom (bortsett fra Hamlet i teaterscenen), det er ingen pause og musikken er for det meste trommer, litt fløyte og noe elektronisk. Det er stramt og stramt og stramt, og for det meste fungerer det utmerket. Shakespeares tekster holder seg gjennom 400 år, selv uten alt for mye omskrivning.

En full forestilling av Hamlet tar fire timer, og vil du se den, anbefaler jeg Kenneth Branaghs storverk. En moderne forestilling må tilpasses, og denne er skrapt så langt ned at den nesten krever at man kjenner historien godt fra før om man ikke skal bli forvirret. Ikke bare har man kuttet mye av birollene, en såpass viktig rolle som Horatio (som riktignok primært er forteller og samtalepartner, men som rammer inn og lager overganger) er kuttet. Hans replikker er stort sett overtatt av Ofelia (som også overtar «Hva er et menneske»-monologen fra Hamlet i fjerde akt.) I det hele tatt har Ofelia en mye større rolle i dette stykket, ikke bare i kraft av flere replikker, men fordi Maria Kristine Hildonen har stemme og utstråling nok til å gjøre rollen stor. Hun, og hovedrollen (glimrende spilt av Herbert Nordrum) dominerer stykket, med rette. Shakespeare har litt av det som på engelsk kalles «wimsy» i nesten alle sine stykker, og her står Hamlet for noen (litt ablegøyer med dialekten til graveren (Anne Krigsvoll) og positur med stakkars Yorick, for eksempel), men stort sett holder man seg til tragedien.

Lydmessig sliter man litt. En stykke som er så mye basert på tekst må ha diksjon (som National har slitt med før) og volum akkurat riktig. Musikken blir litt for høy og dominerende i begynnelsen, men tar seg inn etterhvert som den tilpasser seg det som skjer på scenen. Jeg satt på første rad balkong, hørte utmerket – men det er forstemmende at National har et så elendig og bråkete ventilasjonsanlegg at det forstyrrer monologene. Forhåpentligvis gjør man jobben ordentlig når teateret skal rehabiliteres til neste år. Litt mer volum på skuespillerne og litt mindre på trommene hadde vært akkurat passe.

Oppsummert: Dette er en stram og stort sett vellykket versjon av verdens mest spilte teaterstykke, som kanskje trenger en forestilling eller to til for å sette seg, men som klarer en vanskelig balansegang mellom modernisme og tradisjon nesten uten feilskjær. Og det er utmerket. Stykket spilles frem til desember, i alle fall – og anbefales!

Og med det, er vel resten taushet…

PS: Her er et fantastisk intervju med Harold Bloom (intervjuet av Charlie Rose) om en av de siste bøkene han skrev, nettopp om Hamlet.

Nationaltheatret: Vi må snakke om Faust

Regi og manus: Thorleifur Örn Arnarsson og Mikael Torfason. Basert på Faust del én og Faust del to av Johann Wolfgang von Goethe. Oversatt av Elisabeth Beanca Halvorsen.

Medvirkende: Frøydis Armand, Mads Ousdal, Kjersti Tveteraas, Nader Khademi, John Emil Jørgensrud, Petronella Barker, Marika Enstad, Mattis Herman Nyquist.

Faust er Goethes hovedverk, historien om vitenskapsmannen som selger sin sjel til djevelen (en transaksjon på engelsk kalt en Faustian bargain) mot at Mefistofeles (det er her han får navnet) blir hans tjener for en tid, noe han utnytter å skaffe seg kunnskap og å forføre en uskyldig ungjente, Gretchen, noe som fører til at hun dreper deres barn og etterhvert blir henrettet. Når det kommer til krita, forbarmer Gud seg over Faust og djevelen får ikke sin del av handelen. Gitt at Faust i forhold til Gretchen er tidenes drittsekk og fortjener en fremtid i en varm kjeller, er jo dette litt merkelig, og har blitt tatt som et forsvar for patriarkatet opp gjennom tidene.

Denne forestillingen skal være et oppgjør med Faust og patriarkatet, en nytolkning i en tid av #metoo. Jeg må innrømme at jeg gikk til forestillingen med et nokså skeptisk utgangspunkt – et oppgjør med et stykke fra begynnelsen av 1800-tallet med en høyst tvilsom hovedperson høres ut som definisjonen på å slå inn vidåpne dører for meg. Og Nationaltheatret har med forestillinger som Brand og Renset vist mye overtydelighet og selvhøytidelighet.

Og – vel – det er en blandet opplevelse. Som en jeg hørte i pausen sa: En hel del fine øyeblikk, men lange perioder der lite skjer. Dette er dekonstruert teater, og man har massevis av virkemidler: Scenearbeiderne er med i stykket (til og med navngitt), det er mye håndholdt video (en kameraoperatør – sannsynligvis Marte Vold – blir malt på og spiller tromme uten å være listet som skuespiller av den grunn), noen av skuespillerne leser opp monologer fra papir, og det er mye meta-kommentarer der man refererer til andre stykker (som Bjarte Hjelmelands Cyrano) og til og med har en meta-meta-meta-sekvens der Mattis Herman Nyquist (som gjør en god figur gjennom hele stykket) klager over at det er så mange meta-sekvenser (og trekker inn statstministeren, som satt i salen, i monologen.) Man åpner med et talekor fra det jeg regner med er teaterskoleelever, og i pausen møter man noen barneTV-vesener i plysj og strømpebukser i gangene, uten at de har noe i stykket å gjøre forøvrig.

Tidvis glimter det til, som når Petronella Barker gjør en glimrende monolog som moren til Priscilla Presley (som møtte Elvis da hun var 14, akkurat som Faust møtte Gretchen), Kjersti Tveterås er stillferdig som Gretchen som vasker publikums hender mot slutten, Nader Khademi forteller en «shaggy dog» historie. Mads Ousdal og Marika Enstad har ganske lange monologer (han som Faust, hun som, vel, talerøret til dramatikeren i en lang historie om sin fødsel og oppvekst) men de blir for lange og meningsløse til at man helt orker å følge med. Frøydis Armand har en æresrunde, John Emil Jørgensrud blir midtpunktet i en pornoscene, og, vel, mye skjer.

Det å ta vekk den fjerde veggen er ikke noe nytt innenfor teater. Og selv et dekonstruert teaterstykke krever regi (eller rekonstruksjon om man vil – Tom Stoppard, bare for å nevne noen, har gjort dette med hell. Husker fremdeles en fremføring av The real inspector Hound med blant annet Willy Hoel fra mange år tilbake, på amfiscenen på National.) Det er noen elementer av å knytte sammen puslespillbitene – den klagende koringen til talekoret og i andre sammenhenger viser seg å være duttuadamene til Elvis’ «Are you lonesome tonight?» Og mot slutten gjentar de tre kvinnelige skuespillerne Fausts monolog – der han ramser opp sine utdannelse og sin makt – komplett med alle rekvisitter fra første runde, bare for å vise hvor annerledes dette ser ut når det er kvinner som gjør det. Men man burde kanskje strammet opp litt og kuttet rundt omkring en halvtime, selv om Goethe-skikkelsen til Mattis Herman Nyquist advarer om at «dette blir langt» på begynnelsen. Det blir litt mye badekar og Ford Granada med kulehull og kaninhoder uten at det gjøres noen forsøk på å sette noe i sammenheng, og det blir effektmakeri og ikke provokasjon av sånt.

Scenografien er virkningsfull om enn litt forvirrende, men det er jo morsomt med at alle scenearbeidere er synlige og til og med kommer inn og (synlig beklemt) bukker til slutt. Lyden fungerer fordi man bruker mikrofoner, noe som her helt nødvendig gitt alle lydeffektene. Så får man heller bære over at teknikken ikke alltid fungerer, som når videolinken bryter sammen der Kjersti Tveterås er ute i gangene og skjærer opp gamle teatermalerier eller at mikrofoner av og til fyker veggimellom når kostymer skal skiftes i fart.

Jeg har en mistanke – gitt applausen etterpå og enkelte litt for tydelige latterutbrudd – om at denne forestillingen blir genierklært fra «de som har studert lit-vit på Blindern», for å sitere innledningen, om ikke noe annet for å signalisere at man forsto poengene. Jeg forsto ikke alle poengene, men er i det minste takknemlig for at Nationaltheatret ikke overforklarer denne gangen.

Det er jo absolutt et pluss, både for forestillingen og kanskje også for fremtiden.

Nationaltheatret (Amfiscenen): Uten navn

Med Anne Marie Ottersen, Nils Jørgen Kaalstad, Gine Cornelia Pedersen, Alfred Ekker Strande.

Denne forestillingen er kort – en time – og består av monologer og noen få dialoger, basert på intervjuer med pårørende etter rusavhengige. Stykket er skrevet av Fredrik Høyer og regissert av Mattis Herman Nyquist og er stramt i form og opprivende i innhold. Skuespillerne fremstiller intervjuobjektene svært naturlig, uten staffasje eller effekter, bortsett fra en to dialoger – eller kanskje parallelle monologer – der folk forteller om de som er gått bort i munnen på hverandre. Tidvis kommer misbrukerne til orde, med sin selvforakt og mangel på forklaring på hvorfor de gjør som de gjør.

Skuespillerne får frem spørsmålene og sårheten som de etterlatte sitter igjen med – Nils Jørgen Kaalstad som en far som savner sønnen sin, Anne Marie Ottersen som en sliten ektefelle som får en unnskyldning på dødsleiet, Gine Cornelia Pedersen som lillesøster som planla å drepe mannen som mishandlet hennes storesøster, Alfred Ekker Strande som først svirebror og etterhvert tilskuer til venners ferd mot undergangen. Man merker seg at det er de små tingene som blir husket – han som var glad i kjeks, hun som ikke ville bli hjulpet, han som kjøpte sin egen begravelsesdress.

Stykket hadde premiere i Fredrikstad og kom til National for bare en uke (og dette var siste forestilling.) Kritikken i Fredrikstad har vært overstrømmende, men selv om forestillingen er tett og bra er den kanskje litt kort til å forsvare billettprisen på National.

Men verdt å se – og den kommer garantert på turné.

Nationaltheatret: Cyrano de Bergerac, av Edmond Rostand, regissør: Kjetil Bang-Hansen, i hovedrollene: Bjarte Hjelmeland, Andrea Bræin Hovig,  Kristian Støvind og Bjørn Skagestad.

Norsk er et språk med mange låneord – og et jeg synes vi burde importere er panache. Uttrykket henspiller egentlig på en feiende flott fjærbusk som riddere på 1600-tallet hadde i hjelmen, men betyr idag – på engelsk og fransk – noe sånt som «vågemot med stil» eller «elegant dristighet». Før skuespillet Cyrano de Bergerac ble oppført i 1897 var uttrykket forbundet med en viss forfengelighet, men det endret seg etter at hovedpersonen – som har mot og stil og absolutt ingen forfengelighet – avslutter stykket med replikken: En ting tar jeg med meg, ubesmittet: Min panache. 

Å se Cyrano er omtrent som å se Peer Gynt – man får en følelse av at stykket er fullt av sitater. Alt går på rim, og endel av vitsene var nok svært vovet ved århundreskiftet og holder kanskje ikke helt i dag.

I Nationaltheatrets oppsetning har man tydeligvis vært klar over dette kan bli litt traurig i originalformat, og frir derfor hemningsløst til publikum i mange dimensjoner. Opprinnelig var stykket lagt til 1640-tallet og rappet en hel del referanser til De tre musketerer, inkludert at stykkets skurk er nevø av Frankrikes grå eminense og d’Artagnans nemesis, kardinal Richeleu. Kostymene er litt 1600-tall, litt fin de siecle, og en dash nåtid. Musikken er svisker fra ende til annen: Parisisk trekkspill, Edith Piaf, Mozart og Ravel (sistnevnte skamløst brukt i en ren kopi av sluttscenen i første akt av Les Miserables). Inntrykket er litt Richard Clayderman og kunne vært trettende om ikke resten av oppsetningen hadde vært solid og komfortabel – det ser ut som om skuespillerne koser seg og trives innenfor de nokså stramme rammene en bunden form gir.

Handlingen er grei nok: Cyrano de Bergerac – kriger, adelsmann, poet og intellektuell, ville vært et funn for damene om det ikke hadde vært for hans overdimensjonerte snyteskaft. Dette gjør ham i egne øyne så lite attraktiv at han velger å kurtisere sin sjels elskede gjennom en vakker men verbalt tafatt kollega. Sannheten kommer for en dag, men først må vi ha sjelenød og sorg og mange års lengten. Naturligvis, for dette er romantikk.

Men det fungerer. Stort sett.

Skuespillerne, bortsett fra hovedrolleinnehaverne, har ikke mye å spille på, men virker komfortable – kanskje litt for komfortable – i sine roller. Bjarte Hjelmeland spiller litt buskis til tider – selv en adelsmann fra Gascoigne skal faktisk være adelsmann først og slåsskjempe etterpå. Men han klarer å kommunisere Cyranos lykke ved å kunne kurtisere Roxanne gjennom en vikar. Og som brumlebasse og slåsskjempe er han overbevisende, særlig fordi han har nok å spille på, og gjør det, slik at han blir den eneste levende skikkelsen i noe som ellers, gitt verseformen, fremstår litt for dannet og velartikulert. Andrea Bræin Hovig blir litt borte som Roxanne, bortsett fra i scenen fra slagmarken og dialogen med Christian der. Ellers blir det skisser: Bjørn Skagestad er iskald og velsoignert skurk men spiller vel i bunn og grunn Bjørn Skagestad. Cyranos Sancho Pancha – bakeren Ragueneau – er «comic relief», spilt av Kim Haugen. Nils Johnson er livlig som Ligniere i åpningsscenen. Men stykket har noe av samtaler i en hotellbar på Oslo vest over seg – man venter litt på Øystein Sundes «Mårn dø!» og en forestående tur til Hankø heller enn Arras.

Scenografien er fantasifull og overbevisende og støtter opp under stykket uten å tiltrekke seg for mye oppmerksomhet. Kostymene understreker tidsforvirringen og fungerer. Som vanlig på Nationaltheateret er det tilløp til lydproblemer – jeg hadde orkesterplass og hørte replikkene bra, men lurer litt på om det var tilfelle lenger bak. Hva er egentlig galt med trådløse mikrofoner – særlig gitt publikums gjennomsnittsalder?

Summa summarum – anbefales som en klassikerforestilling man må få med seg – velspilt og komfortabel, ingen overraskelser, men solid håndverk med et preg av hjemmekoselighet og tradisjon.

Og kanskje litt lite panache.

Nationaltheatret: Engler i Amerika – del 1 og del 2
Manus: Tony Kushner
Regi: Marit Moum Aune
Med: Terje Strømdahl, Nils Golberg Mulvik, Hanne Skille Reitan, Bartek Kaminski, Hermann Sabado, Ågot Sendstad, Madou Bah og Trine Wiggen

Da Steven Fry studerte ved Cambridge på tidlig 80-tall, møtte han Alistair Cooke, som fortalte om hvordan han som ung mann hadde reist gjennom Tyskland og ved en tilfeldighet blitt dyttet til av Hitler, som ba pent om unnskyldning. Men historien gikk lenger enn det:

    When the evening was over Alistair Cooke shook my hand goodbye and held it firmly, saying, ‘This hand you are shaking once shook the hand of Bertrand Russell.’
‘Wow!’ I said, duly impressed.
‘No, no,’ said Cooke. ‘It goes further than that. Bertrand Russell knew Robert Browning. Bertrand Russell’s aunt danced with Napoleon. That’s how close we all are to history. Just a few handshakes away. Never forget that.’

Og det er jo følelsen man får når man hører om Roy Cohn, som var påtaleadvokat i Rosenbergsaken, en av Joseph McCarthys assistenter, og advokat for en ung Donald Trump. Roy Cohn var homofob homoseksuell, døde av AIDS, og er skurken over alle skurker i Tony Kushner’s Angels in America, som hadde premiere på Nationaltheatret i dag.

Stykket er fra 1993, noe det har til felles med And the band played on og Philadelphia, og er preget av de problemstillinger som gjaldt den gang – og som er sørgelig aktuelle igjen, med den isolasjonisme og tendens til å legge skylden for manglende fremgang på alle de som ikke er som en selv som man ser, ikke bare i amerikansk politikk, men i mange sammenhenger. At hovedskurken faktisk har vært advokat for Donald Trump og hevdes å ha formet mye av hans medie- og argumentasjonsstrategi gjør jo stykket hyperaktuelt igjen. Og har man sett And the band played on vet man jo noe om hvordan stor urett kan gjemmes bort eller bortforklares fordi den rammer de som kan marginaliseres.

(Liten sidebemerkning her: Min far var lege og diagnostiserte en av de første AIDS-tilfellene i Norge, før viruset ble isolert og identifisert i 1984. Husker vi diskuterte det den gang, før man begynte å forstå at det var en epidemi. Senere har man jo funnet tilfeller tilbake til 50-årene.)

Stykket handler om hva som skjer når noen får en uhelbredelig sykdom – hvem som viser seg som virkelige venner og hvem som, av ulike årsaker, ikke klarer å være den støtten de kanskje burde være (og trodde de kunne være). Hva AIDS gjelder, kommer skam og hemmelighold i tillegg. Roy Cohn insisterte til sin dødsdag at han hadde leverkreft. Og Steven Fry skrev i en senere bok at mange av hans venner måtte fortelle sine foreldre to vanskelige fakta på en gang – at de var homoseksuelle, og at de hadde AIDS, som på den tiden var en nærmest garantert dødsdom.

Denne forestillingen er engasjerende og glimrende fremført, redigert og iscenesatt. Den er også lang – tre og en halv time (med to pauser), en drøy times pause, og så fire timer (med to pauser). Det var litt mannefall i matpausen, men mindre enn jeg ville trodd for et relativt blasert premierepublikum. For skuespillerne er det også et langt stykke, siden det faktisk bare er åtte skuespillere med, og de alle spiller flere roller. På den annen side må det være et fantastisk stykke å være skuespiller i – man får vist frem mange sider av seg selv, med raske scene- og kostymeskifter, og med en dialogform som krever tett samspill (og, i en scene, hornmusikk, noe Terje Strømdahl nesten behersker og de andre i alle fall jobber med). Men man blir sliten – etterhvert ble det nesten et samspill mellom scene og sal, der begge sider jobbet seg gjennom en 50-kilometer sammen. Stykket inneholder en hel del absurd humor, noe man trenger som comic relief, og endel av de lengre utsagnene var nok mer aktuelle den gang enn nå (eller, rettere sagt, man hadde kanskje ikke trengt fullt så mange av dem for å drive gjennom poenget med at de også kunne foregått i vår egen tid.) Stykket er amerikansk og krever en ganske dyp forståelse av amerikansk kultur (særlig religion) og historie, men driver gjøn på en intelligent og til tider svært skarp måte.

Bredden i hva skuespillerne må gjøre, gir dem sjansen til å vise seg frem, og den tar de. Vanligvis plukker man jo ut noen, men her er det umulig ikke å nevne alle – og de skinner hver på sin måte. I den grad det er hovedroller, innehas de av de to som er syke: Advokaten og drittsekken Roy Cohn, spilt av Terje Strømdahl i storform; og Prior Walther, ung mann av god familie (endel av de 32 generasjonene dukker opp etterhvert) spilt av Hermann Sabado. Men de setter sitt preg på forestillingen alle sammen, så her er listen:

• Terje Strømdahl spiller den høyrereaksjonære maktmannen Roy Cohn, som kan plukke opp telefonen og ringe hvem som helst med forventning om resultater. Strømdahl bruker mange av de samme virkemidlene han brukte da han spilte faren i Natten er dagens mor: Avslepen eleganse i forfall, moralsk og etterhvert legemlig, svært troverdig og til tider drepende morsomt – litt som Shere Khan i Jungelboken. Innimellom slår han seg løs som gjenferd fra 1700-tallet eller trompetspillende sjefsengel.
• Nils Golberg Mulvik spiller Joe Pitt, ung mormoner og advokat, protégé av Roy Cohn, som gradvis må innse saker og ting om sin egen seksualitet, sitt forbildes moral, og et forhold til religion som noen og enhver ville slite med. Han representerer kanskje mest de som lar seg forføre av å gjøre det bra i det bestående, og som etterhvert må ta oppgjør med sin egen base – uten kanskje helt å få det til, i alle fall ikke i alle dimensjoner.
• Hanne Skille Reitan spiller Harper, Joes agorafobiske og pillemisbrukende kone, som gradvis opparbeider seg en forståelse av både sin svikefulle ektemann og sitt eget selvbilde, selvbestemmelse og til og med interesse for egen fremtid. Hun bærer en hel del av komikken i begynnelsen av stykket, og representerer de som uforskyldt blir rammet av andres egoisme, men fremstiller en gryende styrke på en troverdig måte.
• Hermann Sabado spiller Prior Walther, en 30-åring som tidlig får AIDS og opplever at kjæresten forlater ham – at virkelige venner finnes, men ikke alltid er de man tror. Han er kanskje hovedpersonen i stykket – om ikke annet som «profeten» i de mytiske partiene – og klarer å fremstille en desperat og svært syk person slik at man tror både på sykdommen og personen.
• Bartek Kaminski spiller Louis, en jødisk liberal advokat, full av fine ideer, som ikke klarer å håndtere at hans kjæreste Prior blir syk og flykter inn i maktesløs og egentlig litt behagelig skyldfølelse, som etterhvert blir tvunget av omstendigheter og andre medvirkende til å gjøre noe selv. Han representerer det liberale kommetariatet, full av fine floskler, de som tror at de bidrar ved å beskrive og sette en merkelapp på en situasjon, men ute av stand til selv å ta et tak – eller en risiko – når det virkelig trengs.
• Madou Bah spiller en som klarer det – Belize, venn av Prior og sykepleier for Roy Cohn, en person med styrke og integritet og kanskje også endel kunnskap i en farefull tid. Innimellom slår han til som en fantasifigur i Harpers drømmeverden, men skinnende hvit dress, Panama-hatt og stilsikker dans. Han representerer de som klarer å beholde roen og medmenneskeligheten i vanskelige situasjoner – en som er trygg på seg selv (som han sier til Roy Cohn, det er mangel på sykepleiere, så han gir blaffen) og blir en litt ufrivillig helt midt oppe i det hele.
• Ågot Sendstad spiller Joes mor, mormoner som kommer til New York fra Salt Lake City, må forholde seg til sin sønns homoseksualitet – og ender opp som støttespiller for hans kone og hans elskers eks (Prior) med stor medmenneskelighet og styrke. Hun representerer i den rollen de som man kanskje ville trodd ville være de mest fordømmende, men som bruker sin religion til å vise medmenneskelighet i stedet. Hun har også en stor birolle som Ethel Rosenberg, spiondømt og henrettet, som kommer tilbake i Roy Cohns drømmer som en iskald og hevngjerrig samvittighet.
• Trine Viggen spiller den etterhvert noe demotiverte Engelen, som finner at hennes lydstyrke og herolder ikke helt har den skremmende effekten de burde ha. Hun (stor)spiller også fem andre roller, inkludert en mor i et hylende morsomt mormonertablå som i alle fall jeg trodde var en dukke helt til hun beveget seg.

Scenografien er svært elegant og minner i sin fininnstilte mekanisme litt om Les Miserables – her er ikke en millimeters dreining av scenen tilfeldig. Alt er enkelt, men understreker handling og mening i stykket. Så også musikken, som aldri er i veien og sjelden faller for fristelsen til å komme med altfor åpenlyse referanser.

Alt i alt er denne forestillingen en prestasjon Nationaltheatret og regissør Marit Moum Aune kan være stolt av – den gjør inntrykk, tar deg gjennom en lærerik og (i ettertid) forferdelig periode i amerikansk historie, og viser frem glimrende skuespillere.

Men planlegg turen, ta med niste, for den er lang…

Nationaltheatret: En handelsreisendes død
Manus: Arthur Miller
Regi: Trond Espen Seim
I hovedrollene: Atle Antonsen, Laila Goody, Olav Waastad, Espen Aksnes

Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det med det samme.
Sitatet er fra Vildanden, men kunne like gjerne stått som epitaf for Willy Loman, hovedperson i Arthur Millers mest kjente stykke. Willy Loman er drømmeren som nekter å innse at verken han eller hans sønner kommer til å bli noe spesielt – og som går til grunne fordi han ikke vil ha noen av de løsningene han blir tilbudt, fordi de innebærer å innrømme nederlaget. Stykket markerte begynnelsen på slutten for jaget etter den amerikanske drømmen, og i disse prekariatstider er det mer aktuelt enn noen gang.

Dette er Trond Espen Seims regidebut, og jeg synes han kommer meget godt ut av den. Endel av Nationaltheatrets forestillinger har tendert mot det overtydelige – her er regien stram og scenografi og musikk bygger opp om fortellingen, innovativt uten å være påtrengende (bortsett fra enkelte TV-bilder som ikke bidrar og tildels forvirrer). Stykket tar to og en halv time, men oppleves ikke som langt – man blir engasjert, lever seg inn i de ulike personlighetene og deres gradvise avsløring. Stykkets mange flashbacks og drømme-, eller rettere sagt, hallusinasjonssekvenser blir aldri forvirrende og krever ikke forklaring, delvis fordi persongalleriet er smalt og man bruker samme skuespillere til flere roller.

Dette er også Atle Antonsens første «seriøse» rolle – riktignok spilte han Papageno med bravur i Tryllefløyten på Operaen i fjor, men den rollen er jo komisk. Her leverer han en svært troverdig Loman, og tar ikke mer plass på scenen enn han skal (Willy er jo ikke en person som klarer å dominere noe annet enn sine egne sønner.) Laila Goody tar større plass og gjør en mer interessant figur enn stykket originalt legger opp til, med små virkemidler. Olav Vagaas (som også har laget endel av musikken) storspiller som eldstesønnen Biff, litt nølende til å begynne, med men stor innlevelse i de mer dramatiske scenene i siste akt. Espen Aksnes er avslappet som den lettsinnede Happy, som holder seg til illusjonene i skyggen (i hvert fall for sin far) fra storebroren. Resten av skuespillerne leverer, uten å ha voldsomt mye å spille på.

Dette er teater slik det skal være: Stramt, økonomisk i uttrykket, engasjerende og velspilt. Gratulerer!

Nasjonaltheatret: Renset (Sarah Kane)

I min ungdom var det filmen Sweet Movie man skulle se – absurd handling og masse effekter. Jeg så den selvfølgelig (snek meg inn, var litt for ung) og skjønte ikke så mye av noe som helst, men det var jo nakenhet og andre effekter.

Vel, jeg fikk omtrent like mye ut av Nationaltheatrets oppsetning av Renset. I mangel av plot pøser man på med effekter (sprøyter må settes i øyeeplet, må vite) og longører (uttværede scener jeg forbinder med det vi kalte «finsk TV-teater» engang på det glade 70-tallet). Er det virkelig nødvendig å telle til 7, 52 og 30 for å markere at noen skal «sitte inne» i 30 år? Eller at man må se på en skuespiller ta på seg en klissvåt skjorte, noe som tar så lang tid at man får tid til å tenke at jammen har de bygget opp et bra dreneringsanlegg på den scenen…

Skuespillerprestasjonene er forsåvidt solide, men det er lite å jobbe med for dem, og forbindelsen til salen, om den i det hele tatt er påtenkt, er ikke tilstede.

Men effektene er jo der, og noen av publikummerne gikk når det ble kuttet i tunger og andre kroppsdeler, så da har man vel oppnådd den virkningen man ville med det som blir lovet å være «en knyttneve av en forestilling» som til og med pynter seg med en behørig annonsert 18-årsgrense.

Resten av oss kan lese plot’et på Wikipedia – det tar kortere tid og gir omtrent like mye mening.