Hvorfor du skal lære matematikk (igjen)

Jeg slo på radioen i bilen i går og inne i mellom all viruspraten (som jo i prinsippet handler om matematiske spredningskurver) fikk jeg høre to matematikklærere, begge tydeligvis flinke folk (de har begge skrevet lærebøker) som strevet med å artikulere nytten av matematikk for sine elever. Det er ikke enkelt å snakke på direkten, særlig når programlederen starter med den vanlige «jeg har ikke hatt nytte av matematikken» tiraden, men debattartikkelen det hele bygger på, er velskrevet og bra – bortsett fra overskriften (som er det de fleste leser, og som forfatteren ikke setter selv.)

Skal ungdom forstå hvorfor de skal lære matematikk, må vi være direkte. Så derfor vil jeg nok en gang å gjengi mine grunner til å lære matematikk, denne gang oppdatert med et punkt til – om klima og forurensning og (hvorfor ikke) pandemier.

( Tidligere versjoner av denne kom først som en kronikk fra Aftenposten fra 2006, også her i 2015, og tidligere publisert mange steder og i mange språkdrakter rundt omkring i verden.)

Her også som lydfil – tilgjengelig som podkast på Spotify.

13 grunner til å lære matematikk

Du skal lære matematikk for å bli smartere. Matematikk er for læring hva kondisjons- og styrketrening er for idrett: Grunnlaget som setter deg i stand til å bli bra i den spesialiteten du ender opp med. Du blir ikke idrettsstjerne uten å ha god kondis. Du blir ikke stjerne innen din jobb eller flink i dine fag uten å kunne tenke smart og kritisk – og matematikk lærer deg det.

Du skal lære matematikk for å tjene mer penger. Idol-vinnere og andre kjendiser tjener penger, men det er få av dem, og de fleste tjener bare penger i noen få år. Deretter er det tilbake til skolebenken. Dersom du kutter ut Idol-køen og TV-fotball og i stedet gjør leksene dine – særlig matematikken – kan du gå videre med en utdannelse som gir deg en godt betalt jobb, for eksempel innen stordataanalyse og kunstig intelligens. Du vil tjene mye mer enn popsangere og idrettsfolk – kanskje ikke med en gang, men helt sikkert når du regner gjennomsnitt og over hele livet.

Du skal lære matematikk for å tape mindre penger. Når massevis av mennesker bruker pengene sine på dårlige investeringer, inkludert pyramideselskaper, forbruksgjeld og tilbud som er for gode til å være sanne, så er det fordi de ikke kan regne. Hvis du skjønner litt statistikk og renteregning, kan du gjennomskue økonomiske løgner og luftige drømmer. Med litt naturfag i bagasjen blir du sikkert friskere også, siden du unngår alternative medisiner, krystaller, magneter, homøopati, shamaner og annen svindel fordi du vet det ikke virker.

Du skal lære matematikk for å få det lettere senere i studiene. Ja, det kan være endel jobb å lære seg matematikk mens du går i videregående. Men når du kommer videre til universitet eller høyskole, slipper du ofte å pese deg gjennom hundrevis av overforklarende tekstsider. I stedet kan du lese en formel eller se på en graf, og straks forstå hvordan ting henger sammen. Matematikk er mer kortfattet og effektivt enn andre språk. Kan du matematikk, kan du jobbe smart i stedet for hardt.

Du skal lære matematikk fordi du skal leve i en global verden. I en global verden konkurrerer du om de interessante jobbene med folk fra hele verden – og de smarteste studentene i Øst-Europa, India og Kina kaster seg over matematikk og andre “harde” fag for å skaffe seg en billett ut av fattigdom og sosial undertrykkelse. Hvorfor ikke gjøre som dem – skaffe seg kunnskaper som er etterspurt over hele verden, ikke bare i Norge?

Du skal lære matematikk fordi du skal leve i en verden i stadig endring. Ny teknologi og nye måter å gjøre ting på endrer hverdag og arbeidsliv i stadig større tempo. Hvis du har lært din matematikk, kan du lære deg hvordan og hvorfor ting fungerer, og slippe å skrape deg gjennom arbeidsdagen med huskelapper og hjelpetekster, livredd for å trykke på feil knapp og komme ut for noe nytt.

Du skal lære matematikk fordi det lukker ingen dører. Hvis du ikke velger full matematikk i videregående, lukker du døren til interessante studier og yrker. Du synes kanskje ikke disse yrkene og studiene er interessante nå, men tenk om du skifter mening? Dessuten er matematikk lettest å lære seg mens man er ung, mens samfunnsfag, historie, kunst og filosofi bare har godt av litt modning – og litt matematikk.

Du skal lære matematikk fordi det er interessant i seg selv. Altfor mange mennesker – også lærere – sier matematikk er vanskelig og kjedelig. Men hva vet de om det? Du spør ikke bestemoren din hva slags smarttelefon du skal kjøpe? Du ber ikke foreldrene dine om hjelp til å legge ut noe på Tiktok? Hvorfor spørre noen som aldri lærte seg matematikk om du skal lære matematikk? Hvis du gjør jobben og holder ut, vil du finne ut at matematikk er morsomt, spennende og intellektuelt elegant.

Du skal lære matematikk fordi du kommer på parti med fremtiden. Matematikk blir viktigere og viktigere innen alle yrker. Fremtidens journalister og politikere vil prate mindre og analysere mer. Fremtidens politifolk og militære bruker stadig mer komplisert teknologi. Fremtidens sykepleiere og lærere må forholde seg til tall og teknologi hver dag. Fremtidens bilmekanikere og snekkere bruker chip-optimalisering og belastningsanalyser like mye som skiftenøkkel og hammer. Det blir mer matematikk i arbeidslivet, så du trenger mer matematikk på skolen.

Du skal lære matematikk fordi du får reell studiekompetanse. Hvis du slapper av i videregående, får du et papir som sier at du har ”almen studiekompetanse”. Det er jo kjekt med et papir, men kompetanse til å studere har du ikke. Det vil du merke når du går videre til universitet eller høyskole, og må ha intensivkurs i matematikk for å skjønne hva foreleseren snakker om.

Du skal lære matematikk fordi det er kult. Det er lov å være smart, det er lov ikke å gjøre som alle andre gjør. Velg matematikk, så slipper du for resten av livet å vitse bort at du ikke klarer enkle utregninger eller ikke skjønner hva du holder på med. Dessuten får du jobb i de kule selskapene, de som trenger folk med hjerner.

Du skal lære matematikk fordi det er kreativt*. Mange tror at matematikk bare har med logisk tenkning å gjøre og at logikk ikke kan være kreativt. Sannheten er at matematikk er noe av det mest kreative som finnes – bare man bruker kunnskapen riktig. Gode kunnskaper i matematikk og matematisk tenkning i kombinasjon med annen kunnskap gjør deg mer kreativ enn mange andre.

Du skal lære matematikk fordi du skal løse de store problemene. Verden sliter i dag med store problemer som klima, forurensning, fattigdom, sykdommer og et forvitrende demokrati. For å løse disse problemene trenger vi folk som kan forstå komplekse sammenhenger og lage nye løsninger – inkludert ny teknologi – for å gjøre verden bedre. Det er kjempebra at ungdom protesterer mot manglende klimatiltak og forurensning, men i det lange løp trenger vi ikke protester og symbolhandlinger – og matematikk vil sette deg i stand til å lage løsningene, ikke bare rope etter dem.

Du trenger ikke å bli matematiker fordi du velger matematikk i videregående. Men det hjelper bra å velge matematikk hvis du vil bli smart, tenke kritisk, forstå hvordan og hvorfor ting henger sammen, og argumentere effektivt og overbevisende.

Matematikk er en skarp kniv for å skjære gjennom problemstillinger. Vil du ha en skarp kniv i din mentale verktøykasse – velg matematikk.

*) Takk til Jon Holtan, matematiker, for det siste punktet.

…passer ikke inn her…

Norske Huda Ghalegolabi får ikke jobb i Norge med to mastergrader. Det er nemlig et ansettelseskriterium i Norge at man «passer inn i miljøet», som er en omskrivning for at man vet hvem Birkerbeineren er og forstår referanser til geitost. Men selv ikke det hjelper.

Min egen arbeidsgiver, BI (og sikkert andre norske akademiske institusjoner også) har en paragraf i sine ansettelseskontrakter for våre utlendinger om at man skal lære seg norsk innen tre år. Den er riktignok ikke fulgt opp spesielt nøye, men det er jo en ganske utrolig lite smart ting å ha der i et stadig mer internasjonalisert arbeidsliv.

I fremtiden – nei, stryk det, nå med en gang – trenger vi å rekruttere de beste. Men de fleste norske bedrifter vil heller ha en middelmådig nordmann enn en suveren utlending – tydeligvis også hvis vedkommende snakker norsk flytende.

Jeg har skrevet om dette før – her, her, her og her, og for 11 år siden i Aftenposten, for eksempel – og det ser ikke ut til at det blir bedre.

Hva norsk næringsliv kaster bort av kompetanse…

Financial Times-rankingen

1920px-lbs_campus_2Financial Times årlige liste over de beste handelshøyskolene i Europa er kommet. London Business School (bildet) leder på fjerde året. Av de nordiske skolene finner vi Stockholm på 27. plass, Aalto på 32, BI på 33, NHH på 35, og København på 51.

Norge er stadig det eneste nordiske landet med to skoler inne på listen – og, som jeg pleier å si, for å erte mine kolleger i Bergen: Det er jo en triumf for norsk distriktspolitikk…

Spøk til side, egentlig er det en prestasjon at Norge (og de nordiske landene) er så høyt oppe som vi er. Et av de viktigste kriteriene for å vurdere skolene er hvor mye penger kandidatene tjener 3 år etter at de er utdannet. I nordiske land, der lønnsforskjellene er små, gir dette dårligere resultater. De nordiske landenes jevne stigning oppover listene reflekterer at man har gjort det bedre og bedre på andre kriterier, som for eksempel antall kvinner i styre og ledelse, og andel utenlandske lærerkrefter. At København har gått fra 35. til 51. plass tilskriver jeg skolens svekkede økonomi og det faktum at danske myndigheter gjør det vanskeligere for utenlandske forskere å arbeide og oppholde seg i Danmark.

BI har gått frem en plass, og det er det jo grunn til å glede seg over. Så gjenstår det å se hvordan vi kan gjøre skolen enda bedre. Handelshøyskoler står overfor store utfordringer fremover, dels fordi man er truet av billigere alternativer (generelt ved at mer og mer blir tilgjengelig over nettet, for BIs vedkommende fordi offentlig subsidierte skoler går inn på det som engang var våre enemerker), men også fordi økonomisk utdannelse i fremtiden vil kreve mer kunnskap om teknologi og teknologiutvikling. Det siste skal ikke jeg akkurat klage over, siden det er mitt fagområde, men det er klart at mange handelshøyskoler vil slite med å tilpasse sine tilbud til en verden der mer og mer av det som tidligere ble gjort av økonomer i stadig økende grad kan gjøres av roboter.

Og da blir det jo et spørsmål – utdanner handelshøyskoler folk som forteller datamaskinen hva den skal gjøre, eller folk som blir fortalt av en datamaskin hva de skal gjøre?

Det vil nok etterhvert vise seg på Financial Times-rankingen.

Søkertall!

digøkskjermI går morges ringte Morten Dæhlen, Dekan for Mat-Nat på Universitetet i Oslo, med meget hyggelige nyheter: Studiet Informatikk: Digital Økonomi og Ledelse, som jeg er initiativtaker til og har jobbet med Institutt for Informatikk for å utvikle, har nettopp mottatt søkertallene fra Samordnet opptak: Til 27 studieplasser har vi fått 514 søkere med studiet som førsteprioritet, og over 3000 som har det som annen- eller tredjeprioritet.

Dette betyr at studiet har 19 førsteprioritetssøkere per studieplass, og dermed er det mest ettertraktede studiet i Norge.

Made my day. Og ser frem til å møte flinke og motiverte studenter til høsten!

Oppdatering: Nå også i Dagens Næringsliv. Og i Aftenposten.

DigØk!

Et problem – i Norge kanskje mer enn andre land – er at vi mangler folk som forstår både teknologi og forretning. Det er en kultur i Norge for at gode ledere kan lede hva som helst (noe jeg mener er det reneste sludder), og at teknologi er noe som man kan overlate til teknologene. Dette gir seg mange utslag, blant annet i at det er forbausende få studier som kombinerer teknologi og business, selv om et av de få studiene som gjør det – Indøk (Industriell Økonomi) på NTNU – er av de mest søkte i Norge.

ifi

Det har jeg gjort noe med – ved (sammen med Stein Gjessing) å opprette et nytt studium ved Institutt for Informatikk ved Universitetet i Oslo. Det nye studiet er et bachelorprogram og heter Informatikk: Digital økonomi og ledelse.

Studiet har to tredjedeler informatikk – skikkelig hardcore, med programmering og teknologi – og en tredjedel forretningsfag. Tanken er å lage et motstykke til IndØk i Trondheim, men rettet mot IT-bransjen (som stort sett ligger i Oslo-området.)

På forretningssiden blir det fire nye kurs innen økonomi- og ledelsesfag, som jeg har utviklingsansvar for:

Hver av disse kursene blir et oversiktskurs der mange forretningsfag integreres i ett – noe jeg ikke tror blir noe problem, siden vi kommer til å ha svært dyktige studenter. Planen er at etter denne bacheloren kan man velge om man vil gå videre med en teknisk master (på IFI, kanskje) eller en forretningsmaster (BI?). Jobbmulighetene vil uansett være aldeles utmerket, selv i disse ulvetider.

Så – hvis du har ambisjoner om å være en av disse sjeldne personene som forstår både teknologi og forretning og kan kommunisere med begge sider (en posisjon som både er interessant karrieremessig og potensielt lukrativ): Søk Digøk!

Etterutdanning er den nye oljen

Nok en kronikk i Aftenposten med Silvija Seres. Også gjengitt i BI Business Review.

Etterutdanning er den nye oljen

Silvija Seres og Espen Andersen

«Det store kunnskapsgapet» beskrives som en av de største samfunnskonsekvensene ved de raske teknologidrevne endringene vi er i. I dag har vi ikke et utdanningssystem som kan lukke det. For hvordan lager man et pensum for det ukjente?

Og hvordan tester man for det utdaterte? Datateknologien skaper en overflod av gode og billige tjenester og produkter.

Samtidig skaper den profesjonelle flyktninger gjennom automatisert produksjon og friksjonsfri informasjonsdistribusjon.

Kan være både voksen og lovende

Digitalt fordrevne fagpersoner – og det er mange av dem – møter stor likegyldighet fra samfunnet og arbeidsgivere.

Mens vi er enige om at noe må gjøres med ungdom som forlater skolen, sees deres voksne motparter som en tapt sak, med en fremtid med AFP, NAV eller «liksomjobber». Vi har glemt at man kan være både voksen og lovende.

Dette er ikke bærekraftig. Vi kan ikke fortsette å smile og klappe for teknologientusiaster som overbeviser om at «alle over 35 år er utdaterte» og snakker om Don Tapscotts «digitale innfødte» som den ubestridte kilde til fremgang.

Med stadig bedre helse og forventet levealder, skal mange av oss helst jobbe til vi er godt over 75. En vanlig høyere utdanning ender gjerne ved 25 års alder, og da blir arbeidslivets matematiske midtpunkt 50 år – gått ut på dato – ifølge dagens holdninger. Har vi råd til å kaste bort halvparten av folks yrkesliv ut fra en oppfatning at man ikke kan lære noe i moden alder?

Flere arbeidstagere må forbli relevante

Rekrutteringsvaner gjør saken verre. Det er et press mot å ansette og forfremme stadig yngre (men, faglig befestede) helter. Satt på spissen er drømmeprofilen til den nye topplederen en 30-åring med 20 års relevant erfaring og gjerne en doktorgrad.

Det er ikke mange av dem – og de som finnes, blir også snart irrelevante. Vi må gjerne streve for å tiltrekke slike stjerner, men vi må også sørge for at andre arbeidstagere forblir relevante og attraktive.

Heldigvis finnes det muligheter nettopp i denne nye digitale splitten. Mens robotene og kunstig intelligens overtar mange jobber, kan de også skape ny effektivitet og overskudd i samfunnet som kan brukes til etterutdanning.

En tillitserklæring

Tanken om etterutdanning er selvfølgelig ikke ny. Den er minst like gammel som fagbevegelsen.

Men disse endringstider krever at den utføres mer motivert og mer konsentrert enn før.

I dag er etterutdanning en slags bonus for dem med initiativ, en mulighet til egenutvikling uten sterke koblinger til jobbincentiver.

Det er slik fordi vi i altfor stor grad vurderer, ansetter og forfremmer basert på tidligere skolering og erfaring, heller enn tilpasningsdyktighet og læringsvilje.

Kurs i arbeidslivet oppleves av altfor mange som en ferie- eller straffekoloni. De bør sees på som en tillitserklæring og et underforstått løfte om stadig relevans.

Det er også utfordringer med utdanningenes form.

Læringskrav og metode er i altfor stor grad statiske og silobaserte – vi former utdanning for fremtiden ved å se i bakspeilet.

Richard Riley, USAs utdanningsminister under Bill Clinton, sa at «utdanning må forberede unge for jobber som i dag ikke finnes, med teknologier som ennå ikke er blitt oppdaget, for å løse problemer vi ennå ikke er klar over».

Instrumentelle evner er minst like viktige som konkrete fag.

Pensum for det ukjente

Vi må lære å lære, håndtere kompleks og tvetydig informasjon, kreativ problemløsing, kritisk tenkning, etisk refleksjon og samarbeid på tvers av kulturer og fagområder.

Et pensum for det ukjente må videreutvikles i tre dimensjoner: Innhold, tilrettelegging, og evaluering.

Det skapes nok spennende og nytt innhold både på våre egne gode høyskoler, universiteter og internasjonalt, der mange av verdens beste læringsinstitusjoner åpner store kurs som såkalte MOOCs (Massive Open Online Courses).

Det finnes gode nye digitale verktøy for å rigge til en individuell tilrettelegging, med mekanismer for dynamisk utvikling basert på læringsevne og interesse, slik som Udacity, Coursera, Google’s Apps for Education og et utall spennende oppstartselskaper, også norske.

Opplæringens akilleshæl

Andre relevante trender innen tilrettelegging er mobil undervisning, bruken av big data, «hvor som helst og når som helst»-læring, nye kommunikasjonsverktøy mellom lærere, elever og diverse foresatte (for eksempel sjefer) og mange nye kreativitetsverktøy på tvers av alle medier.

Datamaskiner, skyen og internett tilbyr en svært effektiv og ny infrastruktur, innhold og lim mellom alle parter. Det finnes også spennende forskning rundt effektiv pedagogikk og didaktikk relatert til digitalisert læring.

Evaluering er den digitale opplæringens akilleshæl. Personvern er godt håndtert, men det er lett å omgå identifikasjonskrav.

Skal en utdanning være attraktiv, må den kunne verifiseres, så man kan knytte incentiver til den.

Det finnes spennende nye metoder og verktøy (også fra norske selskap) for å løse dette også – basert på automatisert eller manuell testing av resultater av utdanningen, for eksempel automatisk analyse av programkode eller prosjektarbeid.

Tiden er inne for å satse

Så må vi gjøre det lett å gjøre det rette, altså sørge for at det skapes en ny og entusiastisk kultur rundt slik etterutdanning. Dette gjør vi gjennom de rette incentivene, både fra det offentlige (for eksempel kunnskapspolitisk, gjennom fagbevegelsen og nye utdanningsrettigheter) og selskapene som fletter etterutdanning inn i ressursstyringen sin.

Dette må også skje på tvers av fag- og industrisiloer, da det meste av innovasjon fremover kommer til å skje nettopp på slike tverrfaglige arenaer.

Ansatte må også ville dette selv, ikke på tilfeldig og sjelden basis, men som en viktig og planlagt del av sitt ukentlige og langsiktige arbeid.

Ledere og politikere sier ofte at «våre folk er vår viktigste ressurs». Tiden er inne til å satse bevisst på videreutvikling av våre viktigste ressurser. Vi går fra kunnskapssamfunn til læringssamfunn – også for toppledere og politikere – og da må alle tilbake til både den digitale og fysiske skolebenken.

Matematikk og lærerstudenter. Igjen.

Årets deleksamen i matematikk for lærerstudenter viser en strykprosent på 37%. Ikke nok med det, kun 27% klarte en C eller bedre (Kilde: NOKUT via VG):

Antall Prosent Kumulativ%
A 6 0,60 % 0,60 %
B 60 6,05 % 6,65 %
C 205 20,67 % 27,32 %
D 230 23,19 % 50,50 %
E 122 12,30 % 62,80 %
F 369 37,20 % 100,00 %
992 100,00 %

Og så akkurat nå som NOKUT hadde rapportert at høstens eksamen hadde gått ganske bra, skjønt det resultatet skyldes muligens at i høst var det en større andel av studentene som faktisk var interessert i matematikk (eller kunne nok matematikk og derfor tok eksamen med en gang).

Men hvor ille dette er, ser man ikke før man ser på selve eksamen. Jeg vet ikke hvor man setter grensen for A, B, og så videre, men har i hvert fall fått «retningslinjer» fra NOKUT når jeg selv skal evaluere mine studenters arbeid at en A innebærer en poengsum over 80-85 (av 100). Jeg vil tippe at en F krever mer enn halvparten feil.

Med 20 spørsmål betyr det at kun 6 av nesten 1000 studenter klarte å gjøre 3 eller færre feil på en eksamen som har oppgaver som

  • Hvis du skraverer 25 % av 2/3 av et rektangel, hvor stor brøkdel av hele rektangelet har du skravert? Forklar resonnementet ditt.
  • Skriv både 7/25 og 7/56 som prosent og desimaltall.
  • En bil er verdt 80 000 kroner. Bilens verdi har falt med 20 % per år i to år. Hvilken verdi hadde bilen for to år siden? Vis utregning.

Jeg beklager, men dette er ikke vanskelig matematikk. Det er ungdomsskolenivå. Dette er ikke oppgaver som krever matematisk teknikk, men rett og slett sunn fornuft, og har noe med intelligens å gjøre.

Jeg kan bare konkludere med at hvis du ikke klarer en slik eksamen, er du ikke bare for lite smart til å være matematikklærer – du er rett og slett ikke smart nok til å være lærer i det hele tatt.