Kategoriarkiv: Et kunnskapsbasert Norge

Digital økonomi og ledelse – fem år etter

Postet den av
1

Her for noen uker siden skulle jeg presentere studiet Informatikk: Digital Økonomi og Ledelse for Rådgiverdagen på UiO. Jeg møtte opp med foiler og en historie, men fikk beskjed om at på grunn av en misforståelse skulle jeg ikke holde foredrag likevel. Nuvel, sånt skjer, men jeg hadde jo forberedt meg, så derfor bestemte jeg meg for å lage en liten video om hvorfor og hvordan dette studiet ble til, hva det inneholder, og hvordan det går med studentene som nå kommer ut med en Master. Informasjon som sikkert har interesse for poden som skal søke seg videre i livet til våren.

Hint: Det går bra med studentene. Svært bra.

Og hvis du aner at jeg er litegrann stolt av dette studiet, vel, så stemmer det.

Hvorfor du skal lære matematikk (igjen)

Postet den av
Svar

Jeg slo på radioen i bilen i går og inne i mellom all viruspraten (som jo i prinsippet handler om matematiske spredningskurver) fikk jeg høre to matematikklærere, begge tydeligvis flinke folk (de har begge skrevet lærebøker) som strevet med å artikulere nytten av matematikk for sine elever. Det er ikke enkelt å snakke på direkten, særlig når programlederen starter med den vanlige «jeg har ikke hatt nytte av matematikken» tiraden, men debattartikkelen det hele bygger på, er velskrevet og bra – bortsett fra overskriften (som er det de fleste leser, og som forfatteren ikke setter selv.)

Skal ungdom forstå hvorfor de skal lære matematikk, må vi være direkte. Så derfor vil jeg nok en gang å gjengi mine grunner til å lære matematikk, denne gang oppdatert med et punkt til – om klima og forurensning og (hvorfor ikke) pandemier.

( Tidligere versjoner av denne kom først som en kronikk fra Aftenposten fra 2006, også her i 2015, og tidligere publisert mange steder og i mange språkdrakter rundt omkring i verden.)

Her også som lydfil – tilgjengelig som podkast på Spotify.

13 grunner til å lære matematikk

Du skal lære matematikk for å bli smartere. Matematikk er for læring hva kondisjons- og styrketrening er for idrett: Grunnlaget som setter deg i stand til å bli bra i den spesialiteten du ender opp med. Du blir ikke idrettsstjerne uten å ha god kondis. Du blir ikke stjerne innen din jobb eller flink i dine fag uten å kunne tenke smart og kritisk – og matematikk lærer deg det.

Du skal lære matematikk for å tjene mer penger. Idol-vinnere og andre kjendiser tjener penger, men det er få av dem, og de fleste tjener bare penger i noen få år. Deretter er det tilbake til skolebenken. Dersom du kutter ut Idol-køen og TV-fotball og i stedet gjør leksene dine – særlig matematikken – kan du gå videre med en utdannelse som gir deg en godt betalt jobb, for eksempel innen stordataanalyse og kunstig intelligens. Du vil tjene mye mer enn popsangere og idrettsfolk – kanskje ikke med en gang, men helt sikkert når du regner gjennomsnitt og over hele livet.

Du skal lære matematikk for å tape mindre penger. Når massevis av mennesker bruker pengene sine på dårlige investeringer, inkludert pyramideselskaper, forbruksgjeld og tilbud som er for gode til å være sanne, så er det fordi de ikke kan regne. Hvis du skjønner litt statistikk og renteregning, kan du gjennomskue økonomiske løgner og luftige drømmer. Med litt naturfag i bagasjen blir du sikkert friskere også, siden du unngår alternative medisiner, krystaller, magneter, homøopati, shamaner og annen svindel fordi du vet det ikke virker.

Du skal lære matematikk for å få det lettere senere i studiene. Ja, det kan være endel jobb å lære seg matematikk mens du går i videregående. Men når du kommer videre til universitet eller høyskole, slipper du ofte å pese deg gjennom hundrevis av overforklarende tekstsider. I stedet kan du lese en formel eller se på en graf, og straks forstå hvordan ting henger sammen. Matematikk er mer kortfattet og effektivt enn andre språk. Kan du matematikk, kan du jobbe smart i stedet for hardt.

Du skal lære matematikk fordi du skal leve i en global verden. I en global verden konkurrerer du om de interessante jobbene med folk fra hele verden – og de smarteste studentene i Øst-Europa, India og Kina kaster seg over matematikk og andre “harde” fag for å skaffe seg en billett ut av fattigdom og sosial undertrykkelse. Hvorfor ikke gjøre som dem – skaffe seg kunnskaper som er etterspurt over hele verden, ikke bare i Norge?

Du skal lære matematikk fordi du skal leve i en verden i stadig endring. Ny teknologi og nye måter å gjøre ting på endrer hverdag og arbeidsliv i stadig større tempo. Hvis du har lært din matematikk, kan du lære deg hvordan og hvorfor ting fungerer, og slippe å skrape deg gjennom arbeidsdagen med huskelapper og hjelpetekster, livredd for å trykke på feil knapp og komme ut for noe nytt.

Du skal lære matematikk fordi det lukker ingen dører. Hvis du ikke velger full matematikk i videregående, lukker du døren til interessante studier og yrker. Du synes kanskje ikke disse yrkene og studiene er interessante nå, men tenk om du skifter mening? Dessuten er matematikk lettest å lære seg mens man er ung, mens samfunnsfag, historie, kunst og filosofi bare har godt av litt modning – og litt matematikk.

Du skal lære matematikk fordi det er interessant i seg selv. Altfor mange mennesker – også lærere – sier matematikk er vanskelig og kjedelig. Men hva vet de om det? Du spør ikke bestemoren din hva slags smarttelefon du skal kjøpe? Du ber ikke foreldrene dine om hjelp til å legge ut noe på Tiktok? Hvorfor spørre noen som aldri lærte seg matematikk om du skal lære matematikk? Hvis du gjør jobben og holder ut, vil du finne ut at matematikk er morsomt, spennende og intellektuelt elegant.

Du skal lære matematikk fordi du kommer på parti med fremtiden. Matematikk blir viktigere og viktigere innen alle yrker. Fremtidens journalister og politikere vil prate mindre og analysere mer. Fremtidens politifolk og militære bruker stadig mer komplisert teknologi. Fremtidens sykepleiere og lærere må forholde seg til tall og teknologi hver dag. Fremtidens bilmekanikere og snekkere bruker chip-optimalisering og belastningsanalyser like mye som skiftenøkkel og hammer. Det blir mer matematikk i arbeidslivet, så du trenger mer matematikk på skolen.

Du skal lære matematikk fordi du får reell studiekompetanse. Hvis du slapper av i videregående, får du et papir som sier at du har ”almen studiekompetanse”. Det er jo kjekt med et papir, men kompetanse til å studere har du ikke. Det vil du merke når du går videre til universitet eller høyskole, og må ha intensivkurs i matematikk for å skjønne hva foreleseren snakker om.

Du skal lære matematikk fordi det er kult. Det er lov å være smart, det er lov ikke å gjøre som alle andre gjør. Velg matematikk, så slipper du for resten av livet å vitse bort at du ikke klarer enkle utregninger eller ikke skjønner hva du holder på med. Dessuten får du jobb i de kule selskapene, de som trenger folk med hjerner.

Du skal lære matematikk fordi det er kreativt*. Mange tror at matematikk bare har med logisk tenkning å gjøre og at logikk ikke kan være kreativt. Sannheten er at matematikk er noe av det mest kreative som finnes – bare man bruker kunnskapen riktig. Gode kunnskaper i matematikk og matematisk tenkning i kombinasjon med annen kunnskap gjør deg mer kreativ enn mange andre.

Du skal lære matematikk fordi du skal løse de store problemene. Verden sliter i dag med store problemer som klima, forurensning, fattigdom, sykdommer og et forvitrende demokrati. For å løse disse problemene trenger vi folk som kan forstå komplekse sammenhenger og lage nye løsninger – inkludert ny teknologi – for å gjøre verden bedre. Det er kjempebra at ungdom protesterer mot manglende klimatiltak og forurensning, men i det lange løp trenger vi ikke protester og symbolhandlinger – og matematikk vil sette deg i stand til å lage løsningene, ikke bare rope etter dem.

Du trenger ikke å bli matematiker fordi du velger matematikk i videregående. Men det hjelper bra å velge matematikk hvis du vil bli smart, tenke kritisk, forstå hvordan og hvorfor ting henger sammen, og argumentere effektivt og overbevisende.

Matematikk er en skarp kniv for å skjære gjennom problemstillinger. Vil du ha en skarp kniv i din mentale verktøykasse – velg matematikk.

*) Takk til Jon Holtan, matematiker, for det siste punktet.

…passer ikke inn her…

Postet den av
1

Norske Huda Ghalegolabi får ikke jobb i Norge med to mastergrader. Det er nemlig et ansettelseskriterium i Norge at man «passer inn i miljøet», som er en omskrivning for at man vet hvem Birkerbeineren er og forstår referanser til geitost. Men selv ikke det hjelper.

Min egen arbeidsgiver, BI (og sikkert andre norske akademiske institusjoner også) har en paragraf i sine ansettelseskontrakter for våre utlendinger om at man skal lære seg norsk innen tre år. Den er riktignok ikke fulgt opp spesielt nøye, men det er jo en ganske utrolig lite smart ting å ha der i et stadig mer internasjonalisert arbeidsliv.

I fremtiden – nei, stryk det, nå med en gang – trenger vi å rekruttere de beste. Men de fleste norske bedrifter vil heller ha en middelmådig nordmann enn en suveren utlending – tydeligvis også hvis vedkommende snakker norsk flytende.

Jeg har skrevet om dette før – her, her, her og her, og for 11 år siden i Aftenposten, for eksempel – og det ser ikke ut til at det blir bedre.

Hva norsk næringsliv kaster bort av kompetanse…

Financial Times-rankingen

Postet den av
Svar

1920px-lbs_campus_2Financial Times årlige liste over de beste handelshøyskolene i Europa er kommet. London Business School (bildet) leder på fjerde året. Av de nordiske skolene finner vi Stockholm på 27. plass, Aalto på 32, BI på 33, NHH på 35, og København på 51.

Norge er stadig det eneste nordiske landet med to skoler inne på listen – og, som jeg pleier å si, for å erte mine kolleger i Bergen: Det er jo en triumf for norsk distriktspolitikk…

Spøk til side, egentlig er det en prestasjon at Norge (og de nordiske landene) er så høyt oppe som vi er. Et av de viktigste kriteriene for å vurdere skolene er hvor mye penger kandidatene tjener 3 år etter at de er utdannet. I nordiske land, der lønnsforskjellene er små, gir dette dårligere resultater. De nordiske landenes jevne stigning oppover listene reflekterer at man har gjort det bedre og bedre på andre kriterier, som for eksempel antall kvinner i styre og ledelse, og andel utenlandske lærerkrefter. At København har gått fra 35. til 51. plass tilskriver jeg skolens svekkede økonomi og det faktum at danske myndigheter gjør det vanskeligere for utenlandske forskere å arbeide og oppholde seg i Danmark.

BI har gått frem en plass, og det er det jo grunn til å glede seg over. Så gjenstår det å se hvordan vi kan gjøre skolen enda bedre. Handelshøyskoler står overfor store utfordringer fremover, dels fordi man er truet av billigere alternativer (generelt ved at mer og mer blir tilgjengelig over nettet, for BIs vedkommende fordi offentlig subsidierte skoler går inn på det som engang var våre enemerker), men også fordi økonomisk utdannelse i fremtiden vil kreve mer kunnskap om teknologi og teknologiutvikling. Det siste skal ikke jeg akkurat klage over, siden det er mitt fagområde, men det er klart at mange handelshøyskoler vil slite med å tilpasse sine tilbud til en verden der mer og mer av det som tidligere ble gjort av økonomer i stadig økende grad kan gjøres av roboter.

Og da blir det jo et spørsmål – utdanner handelshøyskoler folk som forteller datamaskinen hva den skal gjøre, eller folk som blir fortalt av en datamaskin hva de skal gjøre?

Det vil nok etterhvert vise seg på Financial Times-rankingen.

Søkertall!

Postet den av
Svar

digøkskjermI går morges ringte Morten Dæhlen, Dekan for Mat-Nat på Universitetet i Oslo, med meget hyggelige nyheter: Studiet Informatikk: Digital Økonomi og Ledelse, som jeg er initiativtaker til og har jobbet med Institutt for Informatikk for å utvikle, har nettopp mottatt søkertallene fra Samordnet opptak: Til 27 studieplasser har vi fått 514 søkere med studiet som førsteprioritet, og over 3000 som har det som annen- eller tredjeprioritet.

Dette betyr at studiet har 19 førsteprioritetssøkere per studieplass, og dermed er det mest ettertraktede studiet i Norge.

Made my day. Og ser frem til å møte flinke og motiverte studenter til høsten!

Oppdatering: Nå også i Dagens Næringsliv. Og i Aftenposten.

DigØk!

Postet den av
Svar

Et problem – i Norge kanskje mer enn andre land – er at vi mangler folk som forstår både teknologi og forretning. Det er en kultur i Norge for at gode ledere kan lede hva som helst (noe jeg mener er det reneste sludder), og at teknologi er noe som man kan overlate til teknologene. Dette gir seg mange utslag, blant annet i at det er forbausende få studier som kombinerer teknologi og business, selv om et av de få studiene som gjør det – Indøk (Industriell Økonomi) på NTNU – er av de mest søkte i Norge.

ifi

Det har jeg gjort noe med – ved (sammen med Stein Gjessing) å opprette et nytt studium ved Institutt for Informatikk ved Universitetet i Oslo. Det nye studiet er et bachelorprogram og heter Informatikk: Digital økonomi og ledelse.

Studiet har to tredjedeler informatikk – skikkelig hardcore, med programmering og teknologi – og en tredjedel forretningsfag. Tanken er å lage et motstykke til IndØk i Trondheim, men rettet mot IT-bransjen (som stort sett ligger i Oslo-området.)

På forretningssiden blir det fire nye kurs innen økonomi- og ledelsesfag, som jeg har utviklingsansvar for:

Hver av disse kursene blir et oversiktskurs der mange forretningsfag integreres i ett – noe jeg ikke tror blir noe problem, siden vi kommer til å ha svært dyktige studenter. Planen er at etter denne bacheloren kan man velge om man vil gå videre med en teknisk master (på IFI, kanskje) eller en forretningsmaster (BI?). Jobbmulighetene vil uansett være aldeles utmerket, selv i disse ulvetider.

Så – hvis du har ambisjoner om å være en av disse sjeldne personene som forstår både teknologi og forretning og kan kommunisere med begge sider (en posisjon som både er interessant karrieremessig og potensielt lukrativ): Søk Digøk!

Etterutdanning er den nye oljen

Postet den av
Svar

Nok en kronikk i Aftenposten med Silvija Seres. Også gjengitt i BI Business Review.

Etterutdanning er den nye oljen

Silvija Seres og Espen Andersen

«Det store kunnskapsgapet» beskrives som en av de største samfunnskonsekvensene ved de raske teknologidrevne endringene vi er i. I dag har vi ikke et utdanningssystem som kan lukke det. For hvordan lager man et pensum for det ukjente?

Og hvordan tester man for det utdaterte? Datateknologien skaper en overflod av gode og billige tjenester og produkter.

Samtidig skaper den profesjonelle flyktninger gjennom automatisert produksjon og friksjonsfri informasjonsdistribusjon.

Kan være både voksen og lovende

Digitalt fordrevne fagpersoner – og det er mange av dem – møter stor likegyldighet fra samfunnet og arbeidsgivere.

Mens vi er enige om at noe må gjøres med ungdom som forlater skolen, sees deres voksne motparter som en tapt sak, med en fremtid med AFP, NAV eller «liksomjobber». Vi har glemt at man kan være både voksen og lovende.

Dette er ikke bærekraftig. Vi kan ikke fortsette å smile og klappe for teknologientusiaster som overbeviser om at «alle over 35 år er utdaterte» og snakker om Don Tapscotts «digitale innfødte» som den ubestridte kilde til fremgang.

Med stadig bedre helse og forventet levealder, skal mange av oss helst jobbe til vi er godt over 75. En vanlig høyere utdanning ender gjerne ved 25 års alder, og da blir arbeidslivets matematiske midtpunkt 50 år – gått ut på dato – ifølge dagens holdninger. Har vi råd til å kaste bort halvparten av folks yrkesliv ut fra en oppfatning at man ikke kan lære noe i moden alder?

Flere arbeidstagere må forbli relevante

Rekrutteringsvaner gjør saken verre. Det er et press mot å ansette og forfremme stadig yngre (men, faglig befestede) helter. Satt på spissen er drømmeprofilen til den nye topplederen en 30-åring med 20 års relevant erfaring og gjerne en doktorgrad.

Det er ikke mange av dem – og de som finnes, blir også snart irrelevante. Vi må gjerne streve for å tiltrekke slike stjerner, men vi må også sørge for at andre arbeidstagere forblir relevante og attraktive.

Heldigvis finnes det muligheter nettopp i denne nye digitale splitten. Mens robotene og kunstig intelligens overtar mange jobber, kan de også skape ny effektivitet og overskudd i samfunnet som kan brukes til etterutdanning.

En tillitserklæring

Tanken om etterutdanning er selvfølgelig ikke ny. Den er minst like gammel som fagbevegelsen.

Men disse endringstider krever at den utføres mer motivert og mer konsentrert enn før.

I dag er etterutdanning en slags bonus for dem med initiativ, en mulighet til egenutvikling uten sterke koblinger til jobbincentiver.

Det er slik fordi vi i altfor stor grad vurderer, ansetter og forfremmer basert på tidligere skolering og erfaring, heller enn tilpasningsdyktighet og læringsvilje.

Kurs i arbeidslivet oppleves av altfor mange som en ferie- eller straffekoloni. De bør sees på som en tillitserklæring og et underforstått løfte om stadig relevans.

Det er også utfordringer med utdanningenes form.

Læringskrav og metode er i altfor stor grad statiske og silobaserte – vi former utdanning for fremtiden ved å se i bakspeilet.

Richard Riley, USAs utdanningsminister under Bill Clinton, sa at «utdanning må forberede unge for jobber som i dag ikke finnes, med teknologier som ennå ikke er blitt oppdaget, for å løse problemer vi ennå ikke er klar over».

Instrumentelle evner er minst like viktige som konkrete fag.

Pensum for det ukjente

Vi må lære å lære, håndtere kompleks og tvetydig informasjon, kreativ problemløsing, kritisk tenkning, etisk refleksjon og samarbeid på tvers av kulturer og fagområder.

Et pensum for det ukjente må videreutvikles i tre dimensjoner: Innhold, tilrettelegging, og evaluering.

Det skapes nok spennende og nytt innhold både på våre egne gode høyskoler, universiteter og internasjonalt, der mange av verdens beste læringsinstitusjoner åpner store kurs som såkalte MOOCs (Massive Open Online Courses).

Det finnes gode nye digitale verktøy for å rigge til en individuell tilrettelegging, med mekanismer for dynamisk utvikling basert på læringsevne og interesse, slik som Udacity, Coursera, Google’s Apps for Education og et utall spennende oppstartselskaper, også norske.

Opplæringens akilleshæl

Andre relevante trender innen tilrettelegging er mobil undervisning, bruken av big data, «hvor som helst og når som helst»-læring, nye kommunikasjonsverktøy mellom lærere, elever og diverse foresatte (for eksempel sjefer) og mange nye kreativitetsverktøy på tvers av alle medier.

Datamaskiner, skyen og internett tilbyr en svært effektiv og ny infrastruktur, innhold og lim mellom alle parter. Det finnes også spennende forskning rundt effektiv pedagogikk og didaktikk relatert til digitalisert læring.

Evaluering er den digitale opplæringens akilleshæl. Personvern er godt håndtert, men det er lett å omgå identifikasjonskrav.

Skal en utdanning være attraktiv, må den kunne verifiseres, så man kan knytte incentiver til den.

Det finnes spennende nye metoder og verktøy (også fra norske selskap) for å løse dette også – basert på automatisert eller manuell testing av resultater av utdanningen, for eksempel automatisk analyse av programkode eller prosjektarbeid.

Tiden er inne for å satse

Så må vi gjøre det lett å gjøre det rette, altså sørge for at det skapes en ny og entusiastisk kultur rundt slik etterutdanning. Dette gjør vi gjennom de rette incentivene, både fra det offentlige (for eksempel kunnskapspolitisk, gjennom fagbevegelsen og nye utdanningsrettigheter) og selskapene som fletter etterutdanning inn i ressursstyringen sin.

Dette må også skje på tvers av fag- og industrisiloer, da det meste av innovasjon fremover kommer til å skje nettopp på slike tverrfaglige arenaer.

Ansatte må også ville dette selv, ikke på tilfeldig og sjelden basis, men som en viktig og planlagt del av sitt ukentlige og langsiktige arbeid.

Ledere og politikere sier ofte at «våre folk er vår viktigste ressurs». Tiden er inne til å satse bevisst på videreutvikling av våre viktigste ressurser. Vi går fra kunnskapssamfunn til læringssamfunn – også for toppledere og politikere – og da må alle tilbake til både den digitale og fysiske skolebenken.

Matematikk og lærerstudenter. Igjen.

Postet den av
4

Årets deleksamen i matematikk for lærerstudenter viser en strykprosent på 37%. Ikke nok med det, kun 27% klarte en C eller bedre (Kilde: NOKUT via VG):

Antall Prosent Kumulativ%
A 6 0,60 % 0,60 %
B 60 6,05 % 6,65 %
C 205 20,67 % 27,32 %
D 230 23,19 % 50,50 %
E 122 12,30 % 62,80 %
F 369 37,20 % 100,00 %
992 100,00 %

Og så akkurat nå som NOKUT hadde rapportert at høstens eksamen hadde gått ganske bra, skjønt det resultatet skyldes muligens at i høst var det en større andel av studentene som faktisk var interessert i matematikk (eller kunne nok matematikk og derfor tok eksamen med en gang).

Men hvor ille dette er, ser man ikke før man ser på selve eksamen. Jeg vet ikke hvor man setter grensen for A, B, og så videre, men har i hvert fall fått «retningslinjer» fra NOKUT når jeg selv skal evaluere mine studenters arbeid at en A innebærer en poengsum over 80-85 (av 100). Jeg vil tippe at en F krever mer enn halvparten feil.

Med 20 spørsmål betyr det at kun 6 av nesten 1000 studenter klarte å gjøre 3 eller færre feil på en eksamen som har oppgaver som

  • Hvis du skraverer 25 % av 2/3 av et rektangel, hvor stor brøkdel av hele rektangelet har du skravert? Forklar resonnementet ditt.
  • Skriv både 7/25 og 7/56 som prosent og desimaltall.
  • En bil er verdt 80 000 kroner. Bilens verdi har falt med 20 % per år i to år. Hvilken verdi hadde bilen for to år siden? Vis utregning.

Jeg beklager, men dette er ikke vanskelig matematikk. Det er ungdomsskolenivå. Dette er ikke oppgaver som krever matematisk teknikk, men rett og slett sunn fornuft, og har noe med intelligens å gjøre.

Jeg kan bare konkludere med at hvis du ikke klarer en slik eksamen, er du ikke bare for lite smart til å være matematikklærer – du er rett og slett ikke smart nok til å være lærer i det hele tatt.

Digital Agenda til frokost

Postet den av
Svar

IKT-Norge inviterte til påskefrokost på Litteraturhuset idag – Rigmor Aasrud legger frem “Digital agenda for Norge IKT – IKT for vekst og verdiskaping.”

Min refleksjon (etter møtet, notater nedenfor):

Mye bra i denne meldingen – naturligvis, må jeg nesten si – men det som først og fremst er nytt er at IT-bransjen nå snakker med politikerne (vel, i alle fall med Rigmor Aasrud, som det er mye godt å si om) og blir lyttet til. Jeg savnet større fokus på effektivisering av offentlig sektor – som Aasrud sa etterpå, vi trenger 120000 stillinger innen helse og omsorg fremover, tre hele årskull, og det finnes bare 70000 arbeidsledige i Norge. Min konklusjon er at offentlig administrasjon må krympes. Dette kan digital teknologi legge til rette for, men jeg savner konkrete målsettinger her. Men man har i alle fall begynt å snakke om det – og det kommer en melding om helse og IT fra Jonas Gahr Støre like over påsken. Forøvrig er det positivt at IT-bransjen ser ut til i stadig større grad å snakke med én stemme, noe Per Morten Hoff og IKT-Norge nok kan ta sin del av æren for (og som jeg etterlyste som et bransjetiltak i rapporten om norsk IT-bransje i fjor.)

Her er mine notater:

Les videre →

IT-oppkjøp i Norge

Postet den av
Svar

I går morges fikk jeg endelig med meg at Basefarm er solgt til ABRY Partners, et amerikansk private equity-selskap. Dette er meget interessant, og fikk meg til å tenke på at innenfor norsk IT-bransje, ser det ut til å være tre typer oppkjøp, med ganske forskjellige typer selskap kjøpt opp og ganske ulike suksesskriterier (for ikke å snakke om ulike grad av suksess). Her er de:

Oppkjøp for markedskonsolidering. Dette er oppkjøp – som regel av innenlandske tjenesteselskaper – for å øke markedsandelen og/eller produksjonskapasiteten til det oppkjøpende selskapet. Typiske eksempler er Evry (tidligere EDB Ergo) som har kjøpt opp det meste av norske IT-avdelinger (det er bare Sykehuspartner og noen store energiselskaper, f.eks. Hafslund, igjen) og ATEA som har kjøpt opp en rekke små tjeneste- og teknologiselskaper rettet mot det nordiske markedet. Hensikten her er todelt: Dels å få til stordriftsfordeler ved integrasjon, dels for å få større slagkraft for å kunne konkurrere om større utviklingsoppdrag. Det første har man lykkes nokså dårlig med, i alle fall for Evrys vedkommende – konsernet har goodwill (overbetaling for selskaper) for 6.7mrd NOK (i følge årsrapporten) av en total enterprise value på ca 8.5 mrd NOK.

Oppkjøp for teknologiadgang. Dette er situasjoner hvor et selskap kjøper et annet enten for å få tilgang til visse typer teknologi, og/eller for å overta et utviklingsmiljø. Microsofts oppkjøp av FAST og Nokias oppkjøp av Trolltech er noen eksempler her – muligens også Ciscos kjøp av Tandberg, skjønt der er nok markedsadgang også en faktor. Problemer med slike oppkjøp er gjerne at bedriften som kjøpes, taper identitet – det kjøpende firma vil ha teknologien, ofte for å bruke den til noe annet, mer spesifikt enn det oppkjøpte firma vil. For FASTs vedkommende ville Microsoft ha søkemotorteknologien som en komponent i sitt samarbeidsverktøy Sharepoint, for Trolltech ville Nokia ha utviklingsplatformen som del av sin nye platformsatsing – men da Stephen Elop overtok som CEO i Nokia, ble den strategien oppgitt og i stedet ble det til et foreløpig lite vellykket samarbeid med Microsoft. Trolltech ble solgt videre til et finsk programvareselskap.

Oppkjøp for vekst. Dette er situasjoner der et firma blir kjøpt opp av noen som kan finansiere vekst, gjerne utenlands. Typiske eksempler her er VISMA, kjøpt av et private equity fund, med planer om å gå på børs om noen år – eller, som nevnt, Basefarm. Opera er et annet mulig eksempel – der har de fått inn eiere som finansierer vekst, men at så skjer er mer fordi en av gründerne, Jon von Tetzschner, ikke vil selge selskapet for noen pris, enn for noen åpenbar vekststrategi. (Hadde det vært opp til de finansielle eierne, tror jeg Opera ville vært solgt til et utenlandsk selskap for sin teknologi for lengst.) Firmaene som kjøpes opp på denne måten er typisk svært veldrevne, med god vekst internt, men som ikke klarer å finansiere veksten sin over børsen, der finansielt orientert kapital er enerådende. Denne typen oppkjøp er svært interessante og forhåpentligvis blir det flere av dem – de representerer kompetent kapital som er interessert i et helt selskap gjennom en fase der innenlandsk kapital har lite å tilby, enten fordi det er for lite av den eller fordi den ikke har de spesifikke kunnskaper om tekniske markeder som er nødvendig.

Det er slik i Norge at teknologibedrifter over en viss størrelse tenderer til å bli solgt til utlandet, medmindre de er del av olje- og gassclusteret, sjømatklyngen, er helt eller delvis eid av staten. En av årsakene er at vi er en liten nasjon og at man trenger utenlandsk kompetent kapital for å komme videre, en annen årsak (muligens to sider av samme mynt) er at, i hvert fall etter min mening, Oslo Børs systematisk overvurderer tjenesteyting (stort antall ansatte, standard teknologi) over intellektuell kapital.

Ting skjer – vi har etterhvert flere angel-investorer og en brukbar venture capital-bransje med en viss teknologierfaring, skjønt ingen investeringsselskaper (bortsett fra Alliance) kan sies å være fokusert på digital teknologi. Det som mangler, er innenlandsk kapital for utenlands ekspansjon. Om det er et problem eller ikke, kan diskuteres.

Samlet sett er jeg mer bekymret for at norske teknologiselskaper selges for sin teknologi enn for manglende innenlandsk kapital for vekst, selv om de to faktorene henger sammen. Gode utviklingsmiljøer risikerer å brytes opp når så skjer, dels fordi utviklerne går lei av å tilpasse sin teknologi til oppkjøpende selskap, dels fordi utviklingstyngdepunkt, all verdens digitale kommunikasjonsteknologi til tross, tenderer til å flyttes nærmere kundene. Vi har en gryende teknologiklynge i Oslo, noe som kan gi en viss mulighet for flyt av mennesker og kompetanse mellom selskaper (og til oppstart av nye selskaper om et eksisterende går under eller blir solgt.) Cloud computing gir små selskaper lettere start- og ekspansjonsvilkår – så gjenstår det å se om vi klarer å utdanne nok teknologer og om myndigheten klarer å holde fingrene fra fatet og ikke påtvinge bransjen flere institusjonelle hindringer – formueskatt på arbeidende kapital og distriktsorienteringen for forsknings- og innovasjonsmidler er er allerede et stort nok problem.

Automatisering og insourcing

Postet den av
Svar

I neste uke, nærmere bestemt 11. desember, skal jeg holde et innlegg på Teknologirådets seminar om roboter og automatisert produksjon. (Påmelding her.) Dette blogginnlegget er litt løs høyttenking om dette og mer perfere emner.

Norge er et land med høye kostnader og verdens 4. laveste Gini-koeffisient – så dermed burde det ikke ligge til rette for industriproduksjon her til lands. Lavutdannet arbeidskraft er rett og slett for dyr. Men industriproduksjon er ikke hva den var, og lavkostlandene er ikke lenger like lavkost, og transport blir dyrere. Og verden er kanskje ikke så global som man skulle tro.

Denne glimrende artikkelen fra The Atlantic snakker om en “in-sourcing boom “ i USA. Professor Pankaj Ghemavat viser med data at globaliseringen langtfra er et faktum – at kryssing av grenser fremdeles er en risikosport og en koordineringsmessig utfordring:

Noen tall fra foredraget hans:

  • Andel av verdens studenter som er utenlands: 2%
  • Andel av surfere som leser utenlandske nyhetskilder på Internett: 8%
  • FDI (foreign direct investment) som del av investeringer generelt: 10-15%, varierer med oppkjøpsbølger
  • Eksport som andel av verdens GDP: 30%, men dette er overdrevet fordi endel komponenter teller flere ganger (hver gang de krysser landegrenser. Estimert (av Pascal Lamy) til 20%.
  • Andel Facebook-venner som er utenlands: 10-15%. Vi bruker med andre ord teknologi til å knytte oss til venner som også er lokale.

Se ellers en masse fine kart på maps.ghemawat.com, som viser at verden er mye mindre flat en man skulle tro – og at det meste av veksten i verdens GDP kommer til å komme i Kina og India. Med andre ord, skal man henge med på vekst, så er det India og Kina som er markedene man bør inn på.

Så hva har dette med automatisering av industriproduksjon i Norge å gjøre? Det gir i alle fall en antydning om av vanskelighetene industribedriftene har kanskje i mindre grad er et spørsmål om norsk kostnadsnivå generelt og kanskje mer et spørsmål om den “crowding out”-effekten petroleumsbransjen gir – med andre ord, norske industribedrifter blir ikke utkonkurrert av utlendinger, men av Statoil og deres venner.

Automatisering kan da være en strategi for å få opp produktiviteten – man trenger en mindre, men mer kompetent arbeidsstokk. I Norge har vi en stor ingeniørmangel, særlig innenfor tradisjonell produksjonteknologi, med tilhørende press på lønninger. Hvor skal de automatiserende ingeniører komme fra. Det sammen gjelder arbeidere – en høykompetent maskinoperatør vil jo kunne gå til oljebransjen fort.

På den annen side – flere og flere av oljefeltene i Nordsjøen er fjernstyrt, med platformer på bunnen av havet og operatørene sittende i Stavanger eller andre steder. En hel del selskaper setter opp verdensomspennende nettverk av folk med kunnskap i fjernoperasjon, slik at hvis man får problemer i Mexico-gulfen så kan man kontakte folk som har erfaring fra andre steder, uansett hvor det måtte være. Dette er også en strategi for marginale felt, sidenkostnadene, særlig på personalsiden, er lavere. (Minner litt om det amerikanske forsvaret, som nå har flere piloter for droner enn for vanlige fly.) Vil fremtidens oljearbeider rekrutteres på The Gathering?

Facebankstudenten

Postet den av
3

Ann Merethe Sommerseth fra Evry, her med et bilde fra denne NRK-reportasjen, har utviklet et konsept for en bank via Facebook, som nå tilbys kunder av Evry.

Ann Merethe Sommerseth, leder for selvbetjente løsninger i Evry (Foto: Johan B. Sættem)

Dette er en interessant og muligens noe kontroversiell idé, men mitt poeng her er ikke konseptet, men hvordan det har kommet frem: Ann Merethe utviklet nemlig dette som student på Ragnvald Sannes’ og mitt kurs Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon, hvor nettopp utvikling av slike prosjekter er en integrert del av kurset.

Vanligvis kan Ragnvald og jeg ikke snakke så høyt om prosjektene som blir gjort på dette kurset, men i dette tilfellet står det jo på NRKs nettsider, så da kan vi jo ta vår del av æren mens vi kan! Og bare så det er sagt: Flere av de prosjektene som såvidt har startet på årets kurs tegner til å bli like interessante som Facebank.Jeg gleder meg!

Håkon som IT-minister!

Postet den av
2

Min gode venn Håkon Wium-Lie (CTO Opera, mannen bak CSS, og mye annet) har fått lov av Computerworld Norge å være IT-minister for en dag (IT-diktator, ser det mer ut til.) I en meget velskrevet og lesverdig artikkel legger han ut om hva som bør gjennomføres i alle departementer – kjappe, enkle og etter mitt skjønn helt udiskutable ting som vi rett og slett bare bør gjennomføre.

Så – helt seriøst – la oss få Håkon som ny IT-minister med svært utvidede fullmakter, i denne eller neste regjering! Han kombinerer dype kunnskaper med sterk samfunnsinteresse, har kommunikasjonsevnen og, som han mange ganger har vist, den gjennomføringsevnen som så sårt har manglet i norsk politisk ledelse.

Håkon er forøvrig initiativtager til Piratpartiet, et initiativ jeg støtter – ikke fordi jeg nødvendigvis er enig i det Piratpartiet i Sverige gjør, men fordi vi trenger et slikt initiativ. Et Piratparti ville bli en viktig motvekt og kunnskapskilde i debatter som dessverre ofte er litt for mye preget preget av kommersielle hensyn, enten det nå gjelder IT-selskaper som kjemper for sin teknologi eller truede bransjer som kjemper for sin teknologisk utdaterte forretningsmodell.

(Og ja, det var en ting Håkon glemte i løpet av sin svært produktive IT-ministerdag: Å sette fart på gjennomføringen enten av et sentralisert helseregister (gjennomførbart) tilgjengelig for alt helsepersonell via Internett (etter pasientens samtykke), eller enda bedre (men som tar noe lengre tid): En åpen journalstandard og et krav om at alle helsesystemer støtter det innen en viss tid. (Jeg har blitt fortalt at enkelte fastleger fremdeles bruker WordPerfect, og sykehusene har enorme inkompatibiliteter, glimrende rapportert av Wasim Zahid i et blogginnlegg som burde få Helsedirektoratet til å skamme seg.)

PS I: Håkon burde også ta en kveldsøkt innom Finansdepartementet (som er det viktigste departementet men det som alle politikere er redd for å gjøre noe med) og gjøre slutt på deres prinsipp om å holde departementenes budsjetter separate – en av grunnene til at Samferdsel ikke frigir kartdata er at Kartverket dermed mister inntekter – som Samferdsel må ta fra et annet sted. Det gjør det vanskelig å gjennomføre samfunnsøkonomisk nyttige ting på tvers av departementer. Samtidig kunne han fått endret reglene slik at finansiering av infrastruktur som veier og bredbånd ikke lenger skal tas over det vanlige statsbudsjettet fra år til år, men i stedet fullfinansieres.

First Tuesday og innovasjon

Postet den av
2

First Tuesday ble startet en gang under dot-com boomen, tenkt som et møtested (hver første tirsdag i måneden) mellom gründere med gode ideer og investorer (angel og dengang også venture) med penger og kunnskap. Konseptet lå litt nede etter at ting falt sammen i 2001, i Oslo dreide man det mer over mot fag.

Sist tirsdag holdt jeg et foredrag der, som del av et program som inkluderte undertegnede, fire gründere (hvorav jeg hovedsaklig fikk med meg et firma som legger rør-i-rør og dermed skulle ha en flott fremtid om de bare klarer å ekspandere fort nok til å dominere markedet.) Innholdet i mitt foredrag er stort sett gitt ved tidligere skriverier om regional næringsutvikling, bonderomanteknologi, IT-bransjen og Norges løselige definisjon av innovasjon. Presentasjonen finner du her.

image

(den setningen med kjønns- og landsdeler har jeg hørt en eller annen si en gang, men siden jeg ikke kan huske hvem eller når, så får jeg heller stå for den selv.)

Diskusjonen etterpå var med noen politikere (Jan Tore Sanner (H), Christian Tybring-Gjedde (FrP), Terje Breivik (V)), en representant fra SkatteFUNN, Vincent Fleischer fra Innovasjon Norge, og ikke minst en kar fra Silicon Vikings (en organisasjon av eksilskandinavere i Silicon Valley). Sistnevnte hadde de vektige innleggene – han minnet om at innovasjon og entreprenørskap handlet om å finne markeder, ikke støtteordninger. Men han hevdet også at det ikke finnes statlige støtteordninger i USA – det finnes faktisk en hel del, men de er generelle (skatteletter, fradrag for forskningsvirksomhet, ingen skatt på aksjeopsjoner og slikt) og ikke noe man må søke på og få vurdert i samme grad.

Jeg er ikke optimistisk hva gjelder å gjøre ting enklere i Norge – til det er maktapparatet rundt Innovasjon Norge for innarbeidet. Jeg har latt mer fortelle at 50% av deres penger går til landbruk og 85% går til rurale strøk – Vincent Fleischer påpekte, helt korrekt, at alle penger de får kommer med masse begrensninger, hovedsaklig av regional og bransjekarakter, alt etter hvilket departement eller fylkeskommune som kommer med dem.

Men vi bør i alle fall endre navnet. Hvis Innovasjon Norge ikke driver med innovasjon, bør de hete noe annet i stedet. Tidligere hadde vi Distriktenes Utbyggingsfond. Kanskje vi skulle kalle organisasjonen Distriktenes Omfordelingsbyrå?

Beskytt fremtiden mot fortiden!

Postet den av
1

liv-freihow-foto-ikt-norgeNy kronikk i Aftenposten, sammen med Liv Freihow, direktør for myndighetskontakt i IKT Norge. Denne kom etter at Liv og jeg presenterte på Forskningsrådets Industriforum (jeg via video) og fant ut at vi hadde kompletterende data og samme meninger. Facebook-eksemplet er muligens litt søkt (han søkte ikke støtte fra noe offentlig, men det finnes plenty av denslags i Massachusetts) men er i alle fall et firma folk kjenner til, i motsetning til mange teknologiske (og lønnsomme) bedrifter.

Her er originalteksten:

Beskytt fremtiden mot fortiden!

Espen Andersen, Førsteamanuensis, BI, p.t. gjesteforsker, MIT
Liv Freihow, Direktør Myndighetskontakt, IKT Norge

Vi trenger en ny norsk nærings- og innovasjonspolitikk. Den vi har favoriserer fortiden, politiserer innovasjon – og unngår systematisk å bruke pengene våre der vi kan få mest igjen for dem.

Det er allment akseptert fra SV til Frp at fremtiden ligger i innovasjon og kunnskapsarbeid – innovasjon skaper nye produkter og tjenester, kunnskapsarbeid er vanskeligere å eksportere til lavkostland og betales bedre enn mer tradisjonelle yrker. Norge er et høykostland med liten forskjell på fattig og rik – skal vi selge noe til utlandet utover turisme og råvarer, må det være nytt og avansert, ellers blir vi utkonkurrert. Målet ved næringspolitikken er å legge til rette for høyest mulig verdiskaping i Norge. Likevel rettes det politiske fokuset på de minst innovative delene av næringslivet. Subsidier, avgiftsfritak og annen støtte går systematisk til å bevare eksisterende bedrifter fremfor å skape nye.

Innovasjonsmiljøer

Innovasjon skjer i innovative miljøer – delvis fordi folk blir inspirert av hverandre, delvis fordi å ha mange bedrifter med noenlunde samme kunnskapsbase i nærheten av hverandre reduserer risiko: Hvis en programvarebedrift i Silicon Valley går dukken, er det kort vei til nye jobber – og starter du en ny, avansert bedrift, er det lurt å legge den et sted der det er lett å finne arbeidskraft.

Siden kunnskapsarbeidere i disse Internett-tider kan bo hvor de vil, samler de seg gjerne på steder som tilbyr noe mer enn bare gode jobber: De vil også ha kulturelle og sosiale tilbud, gode utdannelsesmuligheter for sine barn, og et lokalmiljø tolerant overfor nye ideer og utradisjonelle valg. Politikere i Silicon Valley forsto tidlig hvilken verdi som lå i innovasjonsmiljøer – og la til rette for at de kunne utvikle seg optimalt.

I Norge skjer det motsatte – gründere av kunnskapsbedrifter i Oslo, et av landets sentrale innovasjonsmiljøer, avskjæres med smuler fra det store offentlige tilskuddsbordet.

Innovasjon og IT

Svært mye av innovasjonen som skjer i dag oppstår ved at man lager et IT-system: En app på iPad, et spill på Facebook, en innholdstjeneste over en webside, et dataprogram innebygget i en elektronisk duppeditt, et nytt prosesstyringssystem for et skip eller et sykehus.

IT er et konkurransevåpen: Norwegian slår SAS ned i støvlene delvis fordi firmaet er flinkere med IT enn SAS. EVO Fitness tilbyr helsestudio til halv pris av Elixia og SATS fordi de har utviklet systemer der kunden sjekker inn selv, via mobil. Kongsberg Maritime, et av Norges største IT-utviklingsmiljøer, har en global markedsandel og konkurranseposisjon innenfor skipsstyringssystemer som minner om Microsofts innen operativsystemer.

Den usynlige innovasjonsmaskinen

Fordi IT finnes overalt, har den en tendens til å bli usynlig i seg selv – noe man tar for gitt og bare legger merke til når den går i stykker, som heisen eller Internettforbindelsen. Men den usynlige IT-bransjen er i særklasse innovativ – en studie gjennomført av Handelshøyskolen BI i 2010-2011viste at IT-bransjen har dobbelt så høy produktinnovasjon og 4 ganger så høy tjenesteinnovasjon som bedrifter utenfor bransjen. Bransjen ansetter folk med høy utdannelse i gode jobber, og utvikler seg i innovasjonsmiljøene rundt Oslo/Akershus, i Vestfold, Trondheim, Stavanger og Bergen. Bransjen blir yngre – mange unge har oppdaget at med en teknologisk utdannelse kan de sitte på kafe med iPad’en sin og tjene penger, i motsetning til sine venner innenfor mer taleføre og til dels moteriktige studieretninger.

Innovasjonspolitikk

Alle land forsøker å fremme innovasjon gjennom nasjonale støttesystemer, skatteregler, forsknings- og utdannelsespolitikk. I Norge er dessverre ikke disse tiltakene rettet mot innovasjon og nyskapning, men opererer som et skalkeskjul for andre politiske målsetninger. Men prøver man å nå for mange mål på en gang, treffer man ingen av dem.

Norsk innovasjonspolitikk er ikke god næringspolitikk – den gir suboptimal verdiskaping; ikke god distriktspolitikk – den hindrer omstilling i distriktene; ikke god miljøpolitikk – den gir tunge subsidier til næringene som forurenser mest; og ikke god forskningspolitikk – den nedprioriterer forskning på områder med størst innovasjonspotensial. Av Forskningsrådets store programmer er det kun et som har blitt vesentlig redusert – grunnforskning på IT. Kun på utdannelsessiden er det en viss satsing på realfag, men man vokter seg vel for å satse på de beste – eller strukturelt å påvirke de unge til å gå inn for teknologifag.

Paradokset i næringspolitikken

Skattebetalere i Norge deler hvert år ut 40 milliarder kroner i offentlige subsidier til næringslivet. Halvparten går til landbruk, og av det som gjenstår går det meste til skipsfart, tradisjonell industri og tjenesteyting i grisgrendte strøk. Fellesnevneren er at pengene kanaliseres til næringer med lav lønnsomhet, som bidrar lite til innovasjon og som i liten grad sysselsetter kunnskapsarbeidere. Hva kunne skjedd dersom den offentlige støtten i stedet ble brukt som nitrobensin for å løfte næringer med høyt innovasjons- og verdiskapingspotensial opp i verdensklasse?

Facebook i Norge?

Mark Zuckerberg startet Facebook for seks år siden. Selskapet har nettopp gått på børs, og selv om aksjekursen har sunket, er det fortsatt verdt rundt 400 milliarder kroner. Facebook ble startet på et eliteuniversitet, i et byområde med sterk konsentrasjon av avanserte kunnskapsbedrifter. Selskapet nøt godt av penger fra erfarne teknologiinvestorer og baserte seg på teknologi fra store statlige forskningsprogrammer. Når Zuckerberg bruker aksjeopsjonene sine, må han betale mer enn 2 milliarder dollar i skatt – men det skjer først når han selger.

Skulle Zuckerberg starte Facebook i Norge, ville han først måtte skaffe seg en bostedsadresse utenfor Oslo (der IT-kunnskapen sitter) – ellers ville han ikke få støtte fra Innovasjon Norge. Han måtte kalt selskapet noe annet enn et IT-selskap – IT er ikke prioritert. Og han ville enten måtte selge seg ned i selskapet sitt for å betale skatt på en papirformue, eller – som dessverre skjer litt for ofte – flytte bedriften utenlands.

En konkurranseorientert innovasjonspolitikk

Man starter ikke bedrifter for å skape arbeidsplasser. Man starter bedrifter for å skape produkter og tjenester som kunder vil kjøpe. Lønnsomme bedrifter skaper trygge arbeidsplasser, sikret gjennom verdiskapning heller enn politiske prioriteringer.

Det er på høy tid at våre innovasjonssatsninger går til innovasjon heller enn å subsidiere ulønnsomme arbeidsplasser og sementere eksisterende maktstrukturer. Innovasjonspolitikken bør ha én – og kun én – målsetning: Å bruke Norges innovasjonsmidler der de gir mest innovasjon, ikke der de gir mest politikk.

Da – og bare da – beskytter vi fremtiden mot fortiden.

Hvorfor Norge ikke tiltrekker seg lønnsomme innvandrere

Postet den av
5

Statistisk sentralbyrå har funnet ut at gjennomsnittsnordmannen, inkludert de innvandrerne som blir her, ikke lønner seg. Det kunne jeg tenke meg å si mye om, men Kristin Clemet har kommet meg i forkjøpet med et aldeles utmerket og svært lesverdig innlegg.

Et spørsmål står igjen – hvorfor tiltrekker vi oss ikke de virkelig lønnsomme innvandrerne? Hvis du er en supersmart teknolog fra India, for eksempel, er gjerne ditt mål å reise til USA eller Canada – de rekrutterer aktivt smartinger fra hele verden, og har gjort det systematisk i alle år.

Men vent litt – det har vi jo gjort her i Norge også! Vi har hatt kvoter for kunnskapsinnvandrere i årevis – det eneste problemet ser ut til å være at de ikke kommer i de mengder vi kunne tenke oss, omtrent uansett hvor enkelt vi gjør det.

Svaret (i hvert fall en del av det) er ganske enkelt – forskjellen mellom fattig og rik i Norge er ikke stor nok. Norge har verdens 4. laveste Gini-koeffisient (0.258). Gini-koeffisienten er et mål på hvor stor forskjellen er mellom fattig og rik – er den 0, tjener alle det samme, er den 1, er det kun en person som tjener alle pengene i landet.

Jeg bestemte meg for å leke litt med noen tall, for å se på forskjellene mellom ulike land og om vi kan si noe om Norge versus (bare for å ta noen) USA, India, Tyskland og Spania. USA fordi det er dit de smarte helst vil dra, India fordi mange av dem kommer derfra, Tyskland fordi det er et EU-land med god økonomi, Spania fordi det er et EU-land med dårlig økonomi.)

[her skulle det være masse pedagogisk tekst om hvordan vi kan regne ut hva dette betyr, men jeg orker rett og slett ikke. Regnearket finner du her, med kilder og det hele. Og dette er hastverksarbeid – det er godt mulig det er små variasjoner, at noen tall er fra forskjellige år, og så videre.]

Bruttonasjonalprodukt per person ser slik ut for disse landene, fordelt på fem grupper av 20%, fra topp til bunn:image

Her ser vi altså at i USA tjener gjennomsnittet innenfor de 20% med høyest inntekt 8.5 ganger så mye som de i de laveste 20%, i Norge er det 3.9. Vi ser også at for alle land og alle inntektsgrupper (jada, jeg er klar over at BNP/person ikke nødvendigvis er inntekt, men likevel) lønner det seg å komme til Norge, også fra USA.

Så hvorfor kommer de ikke? Vel, det er noe som heter kjøpekraft også. I Norge er ting dyrt, som kjent, i India varer pengene adskillig lenger – og årsaken ligger ikke bare i at vi har høy gjennomsnittsinntekt her til lands, men også fordi fordelingen av inntekten er så jevn. Heldigvis finnes det en faktor, kalt PPP (purchasing parity power) som man kan justere med.

Bruttonasjonalprodukt per person, justert for kjøpekraft, ser slik ut:

image

Her ser vi at for topp 20 i USA lønner det seg ikke å komme til Norge – de vil ha det bedre i USA enn noe annet sted. Det samme stemmer ikke for de med lavere inntekter – for dem lønner det seg å komme til Norge. Her er prosenttallene:

image

Med andre ord, skal vi få til lønnsom innvandring, må inntektene (og pengebruken) ned for den delen av befolkningen som ikke er lønnsom, slik at vi kan få opp inntekten for de innvandrerne vi virkelig trenger. Forskjellene må økes, ganske enkelt. (Jada, jeg er klar over jeg kun regner penger her, det finnes mange tilleggsmomenter som livskvalitet, språk (her kreves norsk, må vite), minstestørrelse for arbeidsmiljøer, sjansen for å få en ny jobb hvis den man har blir borte, kostnader i ulike livsfaser (for en amerikaner vil det lønne seg å sende ungene på universitet i Norge fremfor i USA, for eksempel) og så videre.)

Nå ønsker vi ikke å øke forskjellene i Norge – det er et valg vi har tatt, og et valg jeg stort sett er enig i.

Men jeg tror ikke alle ankelbiterne har fått med seg matematikken bak lønnsomheten, for å si det slik.

Magma: Kunnskap og IT

Postet den av
2

Og dermed er min artikkel om norsk IT-næring i Magma (og de andre artiklene fra EKN-prosjektet også, naturligvis) tilgjengelige på nett. Her er sammendraget, jeg får komme tilbake til de mer spissede konsekvensene av dette etterhvert:

Norsk IT-næring er stor, lønnsom, svært innovativ og kunnskapsbasert, men i liten grad en kunnskapsklynge. Den er svært sentralisert – mest til Oslo/Akershus, med Trondheim og Horten som mindre sentra. Få norske IT-selskaper konkurrerer globalt. De som gjør det, selges ofte ut av landet når de når en viss størrelse og modenhet, men kompetansen blir ofte igjen i Norge. Næringens viktigste samfunnsbidrag ligger i å tilby en kompetitiv arena og en strategisk ressurs for å øke Norges innovasjonskraft, produktivitet og konkurranseevne. Den lave profilen – fordi verdiskapningen synliggjøres i andre næringer – er en utfordring, særlig for rekruttering.

Næringen må opptre mer samlet for å øke teknologiens profil som verdiskaper. Den må kollektivt ta initiativ til ikke bare å fremme teknologibruk, men også til de organisasjons- og prosessendringer som kreves for å utnytte teknologien, særlig i offentlig tjenesteytende sektor. I kortform: Næringen må slutte å selge kundene det de vil ha og heller få dem til å gjøre det de burde gjøre.

Offentlig politisk holdning bør være å holde fingrene fra fatet – næringen trenger ikke hjelp, den er både kilde til og mester i omstilling – og å satse tungt på utdanning av teknisk kompetent arbeidskraft. Norges utfordring ligger i å omsette innbyggernes høye individuelle teknologadopsjon til en like stor evne og vilje til å tilpasse rutiner og tjenester til den nye teknologien. Lykkes det, kan Norge bli en eksportør av en smart offentlighet – og unge, kreative mennesker kan finne lukrative jobber med å skape den produktivitet deres fremtidige velferd vil kreve.

(Oppdatering 7. februar: Audun Farbrot har laget et sammendrag på BIs websider.)

Cornell lager “New York Tech”

Postet den av
Svar

Cornell, et eliteuniversitet i Ithaca i staten New York, har vunnet konkurransen om hvem som skal få bygge et nytt teknologiuniversitet på Roosevelt Island, en tynn landstripe i elven mellom Queens og Manhattan. New York har, pussig nok, ikke vært et senter for teknologiutvikling (skjønt under dot-com boomen hadde man et tilløp kalt Silicon Alley med fokus på web-design og grafikk).

Dette er en stor satsing for å endre på det – byggeplanene er på mer enn 2 milliarder dollar, finansiert av byen, av Cornell og Technion, og av en gave på mer enn 350 millioner dollar fra en tidligere Cornell-student. Det skal bli svært spennende å se hvordan dette går – det ser i alle fall i utgangspunktet svært lovende ut.

Kunstig anlagte teknologisentre, enten i form av klynger eller universiteter, har en blandet historie hva gjelder suksess. Noen, som Sophia Antipolis i syd-Frankrike, blir kolokasjoner av selskaper med liten klyngeeffekt, mens andre, som Hong Kongs University of Science and Technology, blir gode universiteter med relativt liten spredning utenfor hva de selv holder på med. Lokasjonen midt i New York, tilgang til finansiering, og kort vei til finansmarkedet (det vil si til kunder som trenger høyteknologi) skulle hjelpe, men ekspansjon kan bli et problem – en av hovedårsakene til at Stanford skapte Silicon Valley og MIT skapte Route 128 (som nå ikke lenger er et begrep – nå er det bioteknologi som gjelder) var at det fantes billige lokaler (og tomter) tilgjengelig i nærheten av skolen.

Teknologisentre har en tendens til å fungere hvis de lokaliseres i områder som har penger, kultur, toleranse og hvor folk har lyst til både å bo og besøke. I Norge er vi kanskje i ferd med å få vårt eget lille teknologisenter langs Akerselven – vi har det meste, bare ikke skalaen og kanskje ikke klyngefølelsen.

Det skal bli spennende å se hvordan Roosevelt Island utvikler seg – og med direktefly fra Oslo er i alle fall reiseveien nogenlunde under kontroll, skulle klyngen ta av.

Jenter og IT

Postet den av
Svar

Noen påstår at jenter ikke har nok matematikkhode for å ta IT-utdannelse. Her (via Boingboing) er en liten presentasjon fra matematiker og utvikler Terri Oda som tilbakeviser dette med usvikelig presisjon:

How does biology explain the low numbers of women in computer science? Hint: it doesn’t.

IT-utdannelse gir deg godt betalte, fleksible og sikre jobber. IT-bransjen i Norge er i mindre og mindre grad preget av svette bakrom og oppdateringer og vedlikehold. En ny programvareindustri har sprunget opp,lokalisert til sentrale deler av Oslo. Lærer du deg teknologi, kan du sitte på kafé med din MacBook Air og være kul – og, i motsetning til de som ikke tok teknologiutdannelse, få betalt for det.

På tide at jentene ikke bare deltar, men invaderer programvarebransjen!

Til ungdommen: Master er tingen

Postet den av
1

Denne grafen fra Brynjolfsson og McAfee’s Race Against The Machine: How the Digital Revolution is Accelerating Innovation, Driving Productivity, and Irreversibly Transforming Employment and the Economy (se kort referat her) burde få noen og enhver til å tenke seg om:

image

Med andre ord: College (det vil si bachelor-grad) er den nye tids gymnas. Merk forøvrig at kategorien “College graduate” inkluderer alle former for bachelor-grader, uansett fagkrets – og det er som kjent stor forskjell på inntjeningsmuligheter avhengig av hva slags fag du velger, uten at det bør være førende for noen.

Nuvel. Siden jeg lever av å produsere Master-grader, ser i alle fall min fremtid lys ut…