IT-oppkjøp i Norge

I går morges fikk jeg endelig med meg at Basefarm er solgt til ABRY Partners, et amerikansk private equity-selskap. Dette er meget interessant, og fikk meg til å tenke på at innenfor norsk IT-bransje, ser det ut til å være tre typer oppkjøp, med ganske forskjellige typer selskap kjøpt opp og ganske ulike suksesskriterier (for ikke å snakke om ulike grad av suksess). Her er de:

Oppkjøp for markedskonsolidering. Dette er oppkjøp – som regel av innenlandske tjenesteselskaper – for å øke markedsandelen og/eller produksjonskapasiteten til det oppkjøpende selskapet. Typiske eksempler er Evry (tidligere EDB Ergo) som har kjøpt opp det meste av norske IT-avdelinger (det er bare Sykehuspartner og noen store energiselskaper, f.eks. Hafslund, igjen) og ATEA som har kjøpt opp en rekke små tjeneste- og teknologiselskaper rettet mot det nordiske markedet. Hensikten her er todelt: Dels å få til stordriftsfordeler ved integrasjon, dels for å få større slagkraft for å kunne konkurrere om større utviklingsoppdrag. Det første har man lykkes nokså dårlig med, i alle fall for Evrys vedkommende – konsernet har goodwill (overbetaling for selskaper) for 6.7mrd NOK (i følge årsrapporten) av en total enterprise value på ca 8.5 mrd NOK.

Oppkjøp for teknologiadgang. Dette er situasjoner hvor et selskap kjøper et annet enten for å få tilgang til visse typer teknologi, og/eller for å overta et utviklingsmiljø. Microsofts oppkjøp av FAST og Nokias oppkjøp av Trolltech er noen eksempler her – muligens også Ciscos kjøp av Tandberg, skjønt der er nok markedsadgang også en faktor. Problemer med slike oppkjøp er gjerne at bedriften som kjøpes, taper identitet – det kjøpende firma vil ha teknologien, ofte for å bruke den til noe annet, mer spesifikt enn det oppkjøpte firma vil. For FASTs vedkommende ville Microsoft ha søkemotorteknologien som en komponent i sitt samarbeidsverktøy Sharepoint, for Trolltech ville Nokia ha utviklingsplatformen som del av sin nye platformsatsing – men da Stephen Elop overtok som CEO i Nokia, ble den strategien oppgitt og i stedet ble det til et foreløpig lite vellykket samarbeid med Microsoft. Trolltech ble solgt videre til et finsk programvareselskap.

Oppkjøp for vekst. Dette er situasjoner der et firma blir kjøpt opp av noen som kan finansiere vekst, gjerne utenlands. Typiske eksempler her er VISMA, kjøpt av et private equity fund, med planer om å gå på børs om noen år – eller, som nevnt, Basefarm. Opera er et annet mulig eksempel – der har de fått inn eiere som finansierer vekst, men at så skjer er mer fordi en av gründerne, Jon von Tetzschner, ikke vil selge selskapet for noen pris, enn for noen åpenbar vekststrategi. (Hadde det vært opp til de finansielle eierne, tror jeg Opera ville vært solgt til et utenlandsk selskap for sin teknologi for lengst.) Firmaene som kjøpes opp på denne måten er typisk svært veldrevne, med god vekst internt, men som ikke klarer å finansiere veksten sin over børsen, der finansielt orientert kapital er enerådende. Denne typen oppkjøp er svært interessante og forhåpentligvis blir det flere av dem – de representerer kompetent kapital som er interessert i et helt selskap gjennom en fase der innenlandsk kapital har lite å tilby, enten fordi det er for lite av den eller fordi den ikke har de spesifikke kunnskaper om tekniske markeder som er nødvendig.

Det er slik i Norge at teknologibedrifter over en viss størrelse tenderer til å bli solgt til utlandet, medmindre de er del av olje- og gassclusteret, sjømatklyngen, er helt eller delvis eid av staten. En av årsakene er at vi er en liten nasjon og at man trenger utenlandsk kompetent kapital for å komme videre, en annen årsak (muligens to sider av samme mynt) er at, i hvert fall etter min mening, Oslo Børs systematisk overvurderer tjenesteyting (stort antall ansatte, standard teknologi) over intellektuell kapital.

Ting skjer – vi har etterhvert flere angel-investorer og en brukbar venture capital-bransje med en viss teknologierfaring, skjønt ingen investeringsselskaper (bortsett fra Alliance) kan sies å være fokusert på digital teknologi. Det som mangler, er innenlandsk kapital for utenlands ekspansjon. Om det er et problem eller ikke, kan diskuteres.

Samlet sett er jeg mer bekymret for at norske teknologiselskaper selges for sin teknologi enn for manglende innenlandsk kapital for vekst, selv om de to faktorene henger sammen. Gode utviklingsmiljøer risikerer å brytes opp når så skjer, dels fordi utviklerne går lei av å tilpasse sin teknologi til oppkjøpende selskap, dels fordi utviklingstyngdepunkt, all verdens digitale kommunikasjonsteknologi til tross, tenderer til å flyttes nærmere kundene. Vi har en gryende teknologiklynge i Oslo, noe som kan gi en viss mulighet for flyt av mennesker og kompetanse mellom selskaper (og til oppstart av nye selskaper om et eksisterende går under eller blir solgt.) Cloud computing gir små selskaper lettere start- og ekspansjonsvilkår – så gjenstår det å se om vi klarer å utdanne nok teknologer og om myndigheten klarer å holde fingrene fra fatet og ikke påtvinge bransjen flere institusjonelle hindringer – formueskatt på arbeidende kapital og distriktsorienteringen for forsknings- og innovasjonsmidler er er allerede et stort nok problem.

Kommenter

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s