Ny kronikk i Aftenposten, sammen med Liv Freihow, direktør for myndighetskontakt i IKT Norge. Denne kom etter at Liv og jeg presenterte på Forskningsrådets Industriforum (jeg via video) og fant ut at vi hadde kompletterende data og samme meninger. Facebook-eksemplet er muligens litt søkt (han søkte ikke støtte fra noe offentlig, men det finnes plenty av denslags i Massachusetts) men er i alle fall et firma folk kjenner til, i motsetning til mange teknologiske (og lønnsomme) bedrifter.

Her er originalteksten:

Beskytt fremtiden mot fortiden!

Espen Andersen, Førsteamanuensis, BI, p.t. gjesteforsker, MIT
Liv Freihow, Direktør Myndighetskontakt, IKT Norge

Vi trenger en ny norsk nærings- og innovasjonspolitikk. Den vi har favoriserer fortiden, politiserer innovasjon – og unngår systematisk å bruke pengene våre der vi kan få mest igjen for dem.

Det er allment akseptert fra SV til Frp at fremtiden ligger i innovasjon og kunnskapsarbeid – innovasjon skaper nye produkter og tjenester, kunnskapsarbeid er vanskeligere å eksportere til lavkostland og betales bedre enn mer tradisjonelle yrker. Norge er et høykostland med liten forskjell på fattig og rik – skal vi selge noe til utlandet utover turisme og råvarer, må det være nytt og avansert, ellers blir vi utkonkurrert. Målet ved næringspolitikken er å legge til rette for høyest mulig verdiskaping i Norge. Likevel rettes det politiske fokuset på de minst innovative delene av næringslivet. Subsidier, avgiftsfritak og annen støtte går systematisk til å bevare eksisterende bedrifter fremfor å skape nye.

Innovasjonsmiljøer

Innovasjon skjer i innovative miljøer – delvis fordi folk blir inspirert av hverandre, delvis fordi å ha mange bedrifter med noenlunde samme kunnskapsbase i nærheten av hverandre reduserer risiko: Hvis en programvarebedrift i Silicon Valley går dukken, er det kort vei til nye jobber – og starter du en ny, avansert bedrift, er det lurt å legge den et sted der det er lett å finne arbeidskraft.

Siden kunnskapsarbeidere i disse Internett-tider kan bo hvor de vil, samler de seg gjerne på steder som tilbyr noe mer enn bare gode jobber: De vil også ha kulturelle og sosiale tilbud, gode utdannelsesmuligheter for sine barn, og et lokalmiljø tolerant overfor nye ideer og utradisjonelle valg. Politikere i Silicon Valley forsto tidlig hvilken verdi som lå i innovasjonsmiljøer – og la til rette for at de kunne utvikle seg optimalt.

I Norge skjer det motsatte – gründere av kunnskapsbedrifter i Oslo, et av landets sentrale innovasjonsmiljøer, avskjæres med smuler fra det store offentlige tilskuddsbordet.

Innovasjon og IT

Svært mye av innovasjonen som skjer i dag oppstår ved at man lager et IT-system: En app på iPad, et spill på Facebook, en innholdstjeneste over en webside, et dataprogram innebygget i en elektronisk duppeditt, et nytt prosesstyringssystem for et skip eller et sykehus.

IT er et konkurransevåpen: Norwegian slår SAS ned i støvlene delvis fordi firmaet er flinkere med IT enn SAS. EVO Fitness tilbyr helsestudio til halv pris av Elixia og SATS fordi de har utviklet systemer der kunden sjekker inn selv, via mobil. Kongsberg Maritime, et av Norges største IT-utviklingsmiljøer, har en global markedsandel og konkurranseposisjon innenfor skipsstyringssystemer som minner om Microsofts innen operativsystemer.

Den usynlige innovasjonsmaskinen

Fordi IT finnes overalt, har den en tendens til å bli usynlig i seg selv – noe man tar for gitt og bare legger merke til når den går i stykker, som heisen eller Internettforbindelsen. Men den usynlige IT-bransjen er i særklasse innovativ – en studie gjennomført av Handelshøyskolen BI i 2010-2011viste at IT-bransjen har dobbelt så høy produktinnovasjon og 4 ganger så høy tjenesteinnovasjon som bedrifter utenfor bransjen. Bransjen ansetter folk med høy utdannelse i gode jobber, og utvikler seg i innovasjonsmiljøene rundt Oslo/Akershus, i Vestfold, Trondheim, Stavanger og Bergen. Bransjen blir yngre – mange unge har oppdaget at med en teknologisk utdannelse kan de sitte på kafe med iPad’en sin og tjene penger, i motsetning til sine venner innenfor mer taleføre og til dels moteriktige studieretninger.

Innovasjonspolitikk

Alle land forsøker å fremme innovasjon gjennom nasjonale støttesystemer, skatteregler, forsknings- og utdannelsespolitikk. I Norge er dessverre ikke disse tiltakene rettet mot innovasjon og nyskapning, men opererer som et skalkeskjul for andre politiske målsetninger. Men prøver man å nå for mange mål på en gang, treffer man ingen av dem.

Norsk innovasjonspolitikk er ikke god næringspolitikk – den gir suboptimal verdiskaping; ikke god distriktspolitikk – den hindrer omstilling i distriktene; ikke god miljøpolitikk – den gir tunge subsidier til næringene som forurenser mest; og ikke god forskningspolitikk – den nedprioriterer forskning på områder med størst innovasjonspotensial. Av Forskningsrådets store programmer er det kun et som har blitt vesentlig redusert – grunnforskning på IT. Kun på utdannelsessiden er det en viss satsing på realfag, men man vokter seg vel for å satse på de beste – eller strukturelt å påvirke de unge til å gå inn for teknologifag.

Paradokset i næringspolitikken

Skattebetalere i Norge deler hvert år ut 40 milliarder kroner i offentlige subsidier til næringslivet. Halvparten går til landbruk, og av det som gjenstår går det meste til skipsfart, tradisjonell industri og tjenesteyting i grisgrendte strøk. Fellesnevneren er at pengene kanaliseres til næringer med lav lønnsomhet, som bidrar lite til innovasjon og som i liten grad sysselsetter kunnskapsarbeidere. Hva kunne skjedd dersom den offentlige støtten i stedet ble brukt som nitrobensin for å løfte næringer med høyt innovasjons- og verdiskapingspotensial opp i verdensklasse?

Facebook i Norge?

Mark Zuckerberg startet Facebook for seks år siden. Selskapet har nettopp gått på børs, og selv om aksjekursen har sunket, er det fortsatt verdt rundt 400 milliarder kroner. Facebook ble startet på et eliteuniversitet, i et byområde med sterk konsentrasjon av avanserte kunnskapsbedrifter. Selskapet nøt godt av penger fra erfarne teknologiinvestorer og baserte seg på teknologi fra store statlige forskningsprogrammer. Når Zuckerberg bruker aksjeopsjonene sine, må han betale mer enn 2 milliarder dollar i skatt – men det skjer først når han selger.

Skulle Zuckerberg starte Facebook i Norge, ville han først måtte skaffe seg en bostedsadresse utenfor Oslo (der IT-kunnskapen sitter) – ellers ville han ikke få støtte fra Innovasjon Norge. Han måtte kalt selskapet noe annet enn et IT-selskap – IT er ikke prioritert. Og han ville enten måtte selge seg ned i selskapet sitt for å betale skatt på en papirformue, eller – som dessverre skjer litt for ofte – flytte bedriften utenlands.

En konkurranseorientert innovasjonspolitikk

Man starter ikke bedrifter for å skape arbeidsplasser. Man starter bedrifter for å skape produkter og tjenester som kunder vil kjøpe. Lønnsomme bedrifter skaper trygge arbeidsplasser, sikret gjennom verdiskapning heller enn politiske prioriteringer.

Det er på høy tid at våre innovasjonssatsninger går til innovasjon heller enn å subsidiere ulønnsomme arbeidsplasser og sementere eksisterende maktstrukturer. Innovasjonspolitikken bør ha én – og kun én – målsetning: Å bruke Norges innovasjonsmidler der de gir mest innovasjon, ikke der de gir mest politikk.

Da – og bare da – beskytter vi fremtiden mot fortiden.