Min gode venninne Silvija Seres – som jeg har skrevet en haug kronikker og alltid ser frem til å snakke med – inviterte meg til å lage en podcast om digitale plattform for noen uker siden. Resultatet i all sin skravlete omtrentlighet finner du her.
En av årsakene til at jeg stadig betegnes som «flyekspert» og intervjues hver gang det er problemer i luftfarten er en kronikk jeg skrev i Aftenposten i 2006, med tittelen «Derfor har SAS problemer». Jeg kikket på den her forleden, og ser at den kunne like godt være skrevet i dag. Så derfor, en reprise:
SAS var engang et glimrende eksempel på skandinavisk samarbeid, en stolt og smilende “businessman’s airline” som knuste konkurrentene og var en verdig partner i Star Alliance. Men så har det gått nedover: Streiker, underskudd, tusenvis av klager og nye, frekke konkurrenter.
Hva skjedde?
En enkel forklaring finnes i selskapet selv: En umusikalsk ledelse og lite endringsvillige fagforeninger (særlig vis-a-vis hverandre) vil ikke ta inn over seg at konkurranse har endret deres verden. Flyselskaper er ikke lenger halvaristokratiske og romantiske, med marineuniformer og pengesterkt forretningspublikum. Automatisering og standardisering har gjort flygere til glorifiserte busssjåfører, flyvertinner til språkmektige kaféservitriser, og flymekanikere til listeavkryssende komponentbyttere. Ledelse og ansatte tviholder imidlertid på gamle privilegier, knyttet opp til det målekriteriet som er minst egnet til å fremme endring, nemlig ansiennitet. Dette kan gi seg pussige utslag: Personalet tildeles ruter etter ansiennitet, og siden de lange turene er mest attraktive, blir det slik at jo lengre rute, jo eldre personale. På Tokyo-ruten, sier man i SAS, bruker flyvertinnene rullator.
Hadde det bare vært så enkelt, ville nok SAS kunne endre seg. Men den deregulerte flybransjen er beinhard. I strategisk analyse snakker vi om ”de fem konkurransefaktorer”, og bransjen scorer dårlig på alle fem. Kundene har stor makt (de kan velge hvilket flyselskap de vil), man har sterke leverandører (fremst ansatte, men også flyplasser, oljeselskap, og myndigheter), det er intens direkte konkurranse, det finnes mange substitutter (telekonferanser, andre reisemåter) og det er lett adgang for nykommere (nye flyselskap startes kjapt ved å lease fly og kjøpe tjenester.) Man kan av og til lure på hvorfor noen vil investere i flyselskap i det hele tatt – nesten alle i reiseliv tjener penger unntatt de etablerte flyselskapene.
Det har ikke alltid vært slik: Da SAS ble bygget opp var markedet regulert, prisene faste, og ruter fløyet på konsesjon. Etter dereguleringen i 80- og 90-årene begynte alle de store flyselskapene på en utvikling som har gitt dagens vanskeligheter. Årsaken ligger i noe så kjedelig som kostnadsstruktur.
For et etablert flyselskap er nesten alle kostnader faste og høye. Fly er dyre å kjøpe og vedlikeholde, drivstoff er dyrt, og ansatte er dyre. Kostnadene har man uansett om flyene er fulle eller tomme. Flyseter er ikke holdbare, men verdiløse etter avreise. Derfor går all flyselskapsstrategi ut på å fylle flyene så fulle som mulig, til høyest mulig pris.
Det er i hovedsak to måter å fylle fly på – man kan være et nettverksselskap (som SAS) eller et lavprisselskap (som Ryanair og til en viss grad Norwegian). Lavprisselskapet er lettest å forstå: Man finner to steder folk vil fly mellom, åpner en rute, setter prisen slik at flyene blir fulle, og holder kostnadene nede ved å gjøre alt så raskt, billig og enkelt som mulig.
Nettverksselskaper er mer komplisert. De tilbyr ikke enkeltreiser, men et nettverk av destinasjoner – og tar ansvaret for passasjerene gjennom hele nettverket. SAS (eller deres partnere) flytter kofferten din gjennom mellomlandinger og tar ansvar hvis du skulle bli forsinket. Ryanair lar deg bære selv og gir blaffen om du ikke rekker mellomlandingen. Nettverksflyselskapene er mest beregnet på forretningsreiser, lavprisselskapene på fritid, men overgangen er flytende og begge trenger det andre markedet – nettverksselskapene mest, siden de har mye vanskeligere for å krympe enn lavprisselskapene har.
I et nettverksselskap forsøker man å legge opp ruter og prise dem slik at man får mest mulig inntjening på hele nettverket. Det kan gi seg underlige utslag, som at man gir bort en del av reisen for å ta det igjen på en annen del, vanligvis på de lengste strekkene. For å skille mellom passasjerer, finner man på rare regler som at prisene er lavere om du bestiller tidlig eller er borte over helgen. Dette har ikke noe med kostnader å gjøre, men skjer fordi folk som bestiller sent og vil hjem på fredag gjerne er forretningsfolk, som har reisen betalt av jobben og derfor tåler høyere pris. Avansert prissetting kalles yield management og er en egen vitenskap. Store flyselskap kan endre flere millioner priser daglig, og pionerene blant dem tjente mye penger. Men nå er teknikken utbredt, og med Internett ble kundene like flinke til å finne priser som selskapene var til å endre dem.
Nettverk kan ikke fylles 100% – en tommerfingelregel sier at når flyene blir gjennomsnittlig 80% fulle får man overbelastning på enkeltstrekninger. Lavprisselskapene, som bare flyr frem og tilbake, kan få høyere utnyttelse. Det har ført til en pussig situasjon: Lavprisselskapene spiser seg inn i nettverksselskapenes marked, men nettverksselskapene kan ikke svare med å bli lavprisselskaper, for da rakner det møysommelig oppbygde nettverket. I desperasjon er det da lett å gjøre beslutninger på marginalen, å sette i gang aktiviteter uten å regne med de faste kostnadene (”flyene går jo likevel,” for å sitere en tidligere finansminister) eller effekten for resten av nettverket.
Skal nettverksselskap tjene penger i en situasjon med overskuddskapasitet, må de enten være subsidiert (som en del asiatiske og arabiske flyselskap) eller bruke en dominerende markedsandel til å skaffe seg regionale monopolinntekter. SAS kan ikke lenger gjøre dette.
Så hva skal SAS gjøre? En vei ut er at SAS kan selges og bli den skandinaviske delen av et større selskap, sannsynligvis Lufthansa.
En annen mulighet er å gå konkurs, kaste ut den gamle organisasjonen, og gjenoppstå som et lavprisselskap. Men dette er ikke hva de forretningsreisende vil ha: Med et lavprisselskap blir forretningsreiser vanskelige fordi man ikke har et komplett nettverk. Og det er heller ikke i lavprisselskapenes interesse at SAS forsvinner, for en lavprisstrategi krever høypriskonkurrenter.
SAS kan hangle videre i håp om bedre tider, men situasjonen blir ikke bedre: Nye flytyper vil gjøre direkteflygninger mulig over nesten hele kloden, og billigere koordineringsteknologi gjør at lavprisselskapene kan tilby bedre tjenester uten å gå opp i pris. Og SAS er en koloss på leirføtter, rask til å vokse og treg til å krympe.
Så der står man, et offer for økonomisk logikk, teknologisk utvikling og spesiell organisasjonshistorie. Hvis SAS hadde startet på ny hadde selskapet ikke sett ut som i dag. For meg ser det ut som ledelsen ikke klarer å kommunisere dette og de ansatte ikke vil innse det. Og så oppfører man seg som et knippe knappenåler som sammen eier en ballong, og truer med å stikke i stykker hverandres andeler.
Som passasjer er jeg derfor glad SAS er med i Star Alliance – skulle ballongen sprekke, har jeg i alle fall et sted å bruke Eurobonuspoengene mine.
(Publisert i Aftenposten 26. mai 2006.)
Etterhvert som man nærmer seg en fremskreden alder, går det opp for en at, vel, folk har vært smarte før. Innenfor ledelse og administrasjon, som er det jeg befatter meg med, pleier endel veteraner å si at alt man trenger om rollen som leder ble beskrevet av Chester Barnard in hans bok The Functions of the Executive (1938). (Det som ikke står der, står i Peter Druckers The Practice of Management (1954).)
Nuvel. Hva som er helt sikkert, er at Carl Sagan, i sitt vitnesbyrd foran et amerikansk kongressutvalg i 1985 (som, sist jeg sjekket, var 36 år siden), sa det som trengtes for å forstå klimakrisen:
Og, for å sitere Shakespeare: The rest is silence.
Her forleden hadde jeg en hyggelig samtale med Eirik Norman Hansen – en gang min student, nå er ikke aldersforskjellen så voldsom lenger – om dataanalyse og hvorfor mange bedrifter sliter med det. Noe av det ble en podcast, her er detaljene:
Apple Podcast: https://podcasts.apple.com/…/30…/id1470592074…
Spotify: https://open.spotify.com/episode/1OHfdMnv6oTAeOxycb27pL…
Fikk en telefon fra en hyggelig journalist i Shifter i går – han kunne fortelle at Høyre nå vil foreslå en ordning med et halvt års permisjon fra jobb for folk som vil starte et nytt firma, i første omgang ubetalt for et år. Og siden dette er noe som Amir Sasson og jeg foreslo i et innlegg i Dagens Næringsliv for tre år siden, er jeg naturligvis svært fornøyd med det.
Nå vet jeg naturligvis ikke om Amirs og mitt forslag har noe med saken å gjøre. Høyre har basert seg på en tilsvarende ordning i Sverige – som har fungert godt – men det er jo hyggelig å se at verden går fremover. Såvidt jeg forstår, er det politisk støtte til dette også utenfor Norge Høyre, så det bør ha en sjanse til å bli vedtatt.
Det er viktig å normalisere dette med å starte bedrift, å trekke inn grupper som kanskje tidligere ikke har våget. Som Amir og jeg skriver i innlegget:
I Norge skal det mye til for å miste jobben. Men det betyr samtidig at det blir vanskeligere å få seg en jobb, siden arbeidsgiver forplikter seg på lang sikt. Det betyr at risikoen ved å forlate fast arbeid og inntekt er høyere i Norge enn i mange andre land der usikkerhet i arbeidslivet gjør gründervirksomhet til et mer forlokkende alternativ.
Små bedrifter blir etterhvert store bedrifter – i hvert fall noen av dem – og det kan ikke være feil å få fart i den prosessen.
Dette er et eksperiment det er verdt å forsøke!
Harvard Business School har en serie om kriseledelse for alumni, opptak gjøres tilgjengelige for alle. Akkurat nå sitter jeg og hører Fritz Foley og Malcolm Baker snakke om de finansielle sidene av krisen – hva skal bedrifter gjøre for å håndtere mangelen på kontanter. Baker innledet med å si at hovedpunktene i situasjonen nå er et svært skarpt fall i etterspørsel etter det meste, sterk økning i etterspørsel av enkelte produkter (som for eksempel hjemmetreningsutstyr) og en økonomisk situasjon som er nokså solid, selv om gjeldsgraden i en rekke selskaper er litt for stor og av litt for dårlig kvalitet. Men vi er på ingen måte i nærheten av noe bank-kollaps foreløpig, i hvert fall ikke i USA.
Man har tatt inn noen gjester fra ulike bedrifter:
Sentralt rammeverk: Hvordan få tak i kontanter (detaljert, se opptak fra presentasjonen). Et vanskelig punkt er at dette treffer alle på likt, så markedene for eiendom og firmaer kollapser.
Fra Jaime Zobel de Ayala II, driver et 200 år gammelt firma på Filipinene innen eiendom, bygg, bank og annet. En vanskelighet er mangelen på sikkerhetsnett på steder som Filipinene (sammenlignet med USA (noe som høres rart ut for en nordmann), noe som fører til at man forsøker å holde på de ansatte så lenge man kan, bruke av egenkapitalen for å holde samfunnet gående. Eksternalitetene av en stopp i økonomien i et land som Filipinene er svært store. I mangel av offentlig innsats har forretninger laget et kupongsystem for Manilas fattige – men private kan ikke holde dette gående lenge.
Shirley MIlls er CFO for et startup telemedisinselskap, fokusert på kronisk syke og med lange kunderelasjoner. Sliter nå med stor etterspørsel og kontantmangel for ekspansjon, av alle ting. Tar perspektivet at alle firma er nå i en startupposisjon – tenk tilbake til entreprenørskapskursene dine og tenk over hva du gjorde da. Ikke ha en plan, men flere, og vær fleksibel, kjøp det handlingsfrihet. De opererer med fem scenarier og ser etter tegn på hva som kommer til å inntreffe.
L.E. Simmons: Olje har gått fra $140/barrel til en utgift for de oljeproduserende selskapene. Hans firma tar som utgangspunkt at oppgaven deres er å håndtere denne typen hendelser (om enn litt større skala enn vanlig), og at det ikke hjelper å bli deprimert. Har satt alle firmaene på en 13-ukers kontantstrømsanalyse og en to års kostnadsanalyse – det å ha et fast format for å gjøre dette hjelper, heller enn at man lurer på hva man skal gjøre. Snakker med banken om å utnytte kreditt til å betale renter og holde bedriftene nær 0 i EBITDA i en viss tid.
Angela Hobart, strømdistributør i UK, kredittpresset fordi folk betaler fast for strøm der og de er i den fasen av året hvor kundene har størst kreditt hos dem. Forbruk går opp (folk er mer hjemme) men folk har mindre evne til å betale for det. Forsøker å finne løsninger innen forsyningskjeden.
Interessant kommentar fra chat’en: When we get through this, there will be the equivalent of simultaneous explosive growth across many industris and markets as we restart. Cash demands and competition for it will likely be greater. Surviving the restart will require just as much skill and cash management as surviving the crisis. Do you expect liquid to be tighter?
Jaime Zobel de Ayala II: Er ikke dette en situasjon der firmaer er nødt til å se sin virksomhet i lys av hele samfunnet, i stedet for individuell overlevelse og/eller profitt. Warren Buffett investerte i Goldman Sachs for å redde finansmarkedet, for eksempel.
Leif Hoegh: Et viktig samfunnsbidrag er å skaffe tilveie informasjon for banker og andre. Viktig å sette av reserver slik at man kan håndtere både nedturen og de krav til likviditet som oppturen etterpå vil stille.
Oppsummering: I usikre situasjoner med ukjent tidshorisont og utfall må man stole på problemløsningsprosessen, ta beslutninger, og være fleksibel på at ting kan endre seg kontinuerlig. (se forrige notat om kriseløsning). Dette er på mange måter det samme som kontinuerlig å drive case-analyse, som jo er det man lærer på Harvard Business School…
Det har vært noen hektiske uker – for min del med å flytte undervisning online og hjelpe kolleger og andre med det samme. COVID-19 har virkninger på kort sikt, men også svært interessante konsekvenser på lengre sikt, spesielt innenfor digitalisering. For meg er det ikke tvil om at bedrifter med høy digital kompetanse, endringserfaring og en eksisterende digital tilstedeværelse nå virkelig har sjansen til å løpe fra konkurrentene – hvis ledelsen kjenner sin besøkelsestid.
Samtidig er jeg klar over at dette er vanskelig for mange, kanskje de fleste. Det er mange grunner til at man har latt det digitale ligge, som regel fordi andre ting er har (helt legitimt) vært viktigere. Jeg har (selvfølgelig) masse oppfatninger om hva man kan gjøre rundt det å digitalisere og utvikle sin bedrift i denne situasjonen.
Men så slår det meg – kanskje jeg ikke skal gå ut fra hva jeg tror og mener i denne situasjonen, men heller spørre: Alle dere som er ledere i små og store bedrifter der ute: Hva er vanskelig akkurat nå, hva trenger dere hjelp til å få til?
Dette er ikke starten på et kommentarfelt eller en artikkel – send meg en (konfidensiell, naturligvis) epost på self@espen.com, så skal jeg (om det er aktuelt, lover ikke) summere opp og rapportere tilbake.
Og for all del: Del dette innlegget med hvem du vil, jo flere jo bedre!
Oppdatering 31. mars: Opptak fra denne forelesningen er lagt ut gratis.
Jeg har nettopp sittet i halvannen time og hørt på et seminar fra Harvard Business School, der man har diskutert krisehåndtering. Jeg syntes seminaret var interessant og nyttig – det er vanskelig å komme med konkrete råd i en situasjon som nå, men foreleserne kom med interessante innspill og en prosess som fungerer. Publikum for denne sesjonen er bedrifts- og andre ledere som står overfor en situasjon der de må respondere på vegne av sin organisasjon. Her er en kort oppsummering:
Mekanismen er et kriseteam, som bør
Prosessen teamet bør følge, er basert på en militær prosess kalt «the OODA loop» – observe, orient, decide, act – som ble utviklet for jagerflypiloter, men som har dannet grunnlag for mange beslutningsprosesser. Hovedpoenget er at man skal ta beslutninger raskt og basert på situasjonen slik den er på beslutningstidspunktet, men at man skal gå gjennom denne prosessen raskt, hele tiden med en forståelse av at alle beslutninger er midlertidige og å betrakte som eksperimenter. Hensikten med dette er at man vinner en viss form for kontroll ved å være raskere enn omgivelsene til å beslutte slik. Som jagerflypilot vil du at omgivelsene skal reagere på dine beslutninger heller enn at du venter på at de skal beslutte noe.
Jeg er ikke sikker på at omgivelsene i denne situasjonen vil reagere på noe jeg eller de organisasjonene jeg har å gjøre med gjør, men jeg tror denne tilnærmingen – og at man stoler på prosessen – kanskje er den mest konkrete måten å nærme seg en vanskelig og gjentatt beslutningsprosess på.
Så herved delt – og jeg skal oppdatere dette etterhvert som jeg lærer mer…
Forrige torsdag skulle jeg forelese på IFI, men den forelesningen er utsatt og (naturligvis) flyttet til nettet. Jeg tenkte først jeg skulle gjøre den som en videokonferanse, men så fant jeg ut av jeg kunne jo lage en video studentene kunne se på forhånd, og så ta diskusjonen i et forum som tillater interaksjon begge veier. Det å lage video er endel arbeid, men den kan brukes i mange sammenhenger (noe som er grunnen til at jeg laget den på engelsk. Her er resultatet:
Til mine foreleserkolleger: Det faglige innholdet her er antakelig ikke så interessant for de fleste, men det er noen tips og erfaringer i de første to minuttene og de siste fem.
For andre, her er en innholdsfortegnelse med omtrentlige tider:
Dette er ikke første gangen jeg har laget videoer, men det er første gangen jeg har laget en såpass lang video selv, og med en fremtidig forelesning som hensikt. Noen refleksjoner:
Min eminente kollega Ragnvald Sannes påpekte i en telefonsamtale i morges at dette har konsekvenser for hvordan vi organiserer og belønner forelesning. Vi kommer til å bruke mye mer tid på å lage innhold og mye mindre tid på å stå og gjenta det. Det betyr at vi ikke lenger kan betale folk ut fra undervisningstimer – eller i det minste at vi redefinerer hva begrepet betyr.
Torsdag 14. november i år var jeg med på et EGN-webinar sammen med Berit Svendsen og Ingvild Huseby. Fokus var digitalisering og AI og hvordan dette kommuniseres og diskuteres innad i toppledelsen og styret i bedrifter rundt omkring. Her er webinaret i form av en lydfil, gjengitt med tillatelse av EGN, som man kan avnyte i bil, airpods, buss eller hvor som helst ellers. Hvis du vil se videoen, finner du den her.
Her er en oversikt over innholdet:
00:00 Jingle og min intro
01:40 Haakon Gellein introduserer
03:30 Ingvild Huseby introduserer om manglende samspill styre-toppleder om digitalisering, med kommentarer fra Espen og Berit om manglende endringskompetanse
08:30 Over til Berit sine erfaringer med teknologiendring i Telenor – fokuser på hva som endres.
10:00 Ingvild om teknologiutvikling
11:20 Espen om behovet for teknologiforståelse (henviser til denne artikkelen.)
13:45 Ingvild innleder til diskusjon
14:25 Berit (og andre) om sin teknologireise og hvordan hun holder seg oppdatert, behovet for eksperimentering, teknologisk nysgjerrighet. Hvor mye teknologi skal toppledelsen kunne? Organisasjonen vet ofte svaret, slipp frem de ansatte, still spørsmål til organisasjonen. «Ikke noe som sprer så mye mørke som en leder som har sett lyset.» Blandet erfaring med norske styrer, mange trenger en digital oppgradering – men de må erkjenne det og finne kunnskapskilder.
20:45 Espen og Berit om alder, teknologi, forretningsmodeller. Om data og hva vi kan gjøre med dem, fra et topplederperspektiv, om nye kommunikasjonskanaler.
23:30 Espen om maskinlæring og hva man trenger å kunne om det – «hvis du tror du har data, så har du ikke det». Ingvild: Nok kunnskaper til å stille de riktige spørsmålene.
24:45 Ingvild om disrupsjon og kortsiktighet vs. langsiktighet. Berit kommenterer fra sin erfaring – sette av ressurser til innovasjon, styrets rolle å etterspørre.
27:30 Over til spørsmål fra tilhørerne: Hvordan selge inn innovasjon på styrerommet? Espen: Mange innovasjonsmetoder å velge i, lag en portefølje. Må normalisere innovasjon, og lære av feil. Schibsted som eksempel på noen som brukte ressurser på eksperimentering. Ingvild: Tonen fra toppen ekstremt viktig, viktig å ha et overordnet perspektiv.
30:50 Berit: Tillit får man ved å levere på det eksisterende, da kan man innovere. Må klare begge deler. Over til Vipps – hva gjør de der? Viktig å ha radikale prosjekter, ikke sette seg i bås, tenk ut fra hva du kan gjøre for kundene? Litt om Vipps historie og hvordan dette ble kommunisert til styret.
35:30 Avstemning til tilhørerne: Hvem de er og så videre. Espen om Jotun Hull Performance Systems, eksempel på å ta noe standard og gjøre det digitalt. (Ref. denne artikkelen.)
37:30 Hvordan komme i gang – snakk med kunden, særlig de som ikke har råd til det du tilbyr.
39:00 Informasjon om de som hører på, og nytt spørsmål til dem.
40:00 Hva er beste praksis for innovasjon? Mange metoder, men gjør det selv.
41:40 Berit: Begynn i det små, ha flere prosjekter som rapporterer direkte til toppledelsen. Har erfaring med ting som har gått galt (stort prosjekt der alt hver avhengig av alt), lærte at man må stoppe i tide hvis man gjør feil. Vipps var litt det samme: Måtte fort ut, ble litt ruskete. «Scale fast, fail faster». Espen: Ny teknologi er lett og billig, det må prosjektene være også.
45:15 Spm: Hva med yngre ledere? Berit: Råd til unge: Ikke avfinn dere med at noen sier «Dette har vi prøvd før», ikke la dere stoppe. Ingvild: Ikke sikkert de trenger å være i styret, men innovasjonsperspektivet må til. Berit: Lær dere bransjer, og digitalisering. Espen: Tenk gjennom hva du kan gjøre kontinuerlig i stedet for periodisk, hva kan du gjøre for individer der du før tenkte grupper.
51:00 Ingvild: Tilbake til styret og deres rolle? Espen: Må endre hva det snakkes om, begynn med teknologien i stedet for regnskapet. Ingvild: Ikke alltid de riktige spørsmålene, særlig rundt disrupsjon og nye forretningsmodeller. Espen: Tok oljeselskap gjennom en norsk hverdag med elbiler og kollektivtransport.
54:45 Hvordan rekruttere dette inn i styrer? Berit: Bransjekunnskap viktig, lære av de som er langt fremme, f.eks. hvordan kombinere fysisk handel med netthandel. Hvis du ser noe i et vindu og butikken er stengt må du kunne gjøre noe med det. Må tenke hvor er kunden, 25% av all handel går utenfor Norge, konkurranse fra hele verden.
57:00 Ingvild: Hva er det viktigste vi må sitte igjen med etter dette seminaret? Espen: Eksperimenter med teknologi, og forstå disrupsjon (konkurranse fra aktører du ikke synes er viktig.) Berit: Tonen fra toppen. Styre og toppleder må være på lag, start omstilling i det små og skaler opp når du får konsistente resultater. Har man ikke kompetanse selv, kan man oppgradere seg for å kunne stille de riktige spørsmålene. Ingvild: Styret må måle toppledere også på det innovative, må hente inn kompetente styremedlemmer.
Og det var det!
Nok en kommentar på Digi.no, denne gang om det besynderlige behov mange offentlige etater og institusjoner har for å ha sin egen teknologi på alle plan – lenge etter at resten av verden har skjønt at man sparer penger og får mer innovasjon ut av å bruke den samme infrastrukturen.
(En morsom kommentar, har kommet, forresten, som nettopp understreker mitt poeng om at man forveksler fysisk nett med den tjenesten nettet formidler. Vi trenger ikke oppgradere alle DAB-radioene – folk har mobiltelefoner, og de fungerer utmerket både på et 4G-nett kjørt over et 5G-nett… DAB+ dør med lytterne, akkurat som fasttelefonen.) Hele poenget med å emulere gammel teknologi over ny er at man kan slå av den gamle teknologien når man vil…
Og her er lydfilen:
Torsdag 14. kl. 10-11 skal jeg være med på et webinar sammen med to eminente eksperter innen ledelse og teknologi: Berit Svendsen og Ingvild Huseby. Fokus er digitalisering og AI og hvordan dette kommuniseres og diskuteres innad i toppledelsen og styret i bedrifter rundt omkring.
Dette er åpent for alle, så det er bare å melde seg på her.
I oktober i fjor gikk Sears konkurs. For de fleste nordmenn er ikke dette en nyhet av interesse – Sears (eller Sears, Roebuck and Company som de opprinnelig het) har aldri vært store utenfor USA.
I USA, derimot, har firmaet hatt enorm betydning for varehandel og distribusjon. Firmaet begynte med postordresalg av klokker fra Minneapolis i 1886, men flyttet fort til Chicago (der de etterhvert hadde hovedkvarter i Sears Tower, som var verdens høyeste bygning i en årrekke). Sears var enormt viktig for alle nybyggerne som befolket prærien. Den årlige Sears-katalogen var tykk som en telefonkatalog (noen som husker telefonkataloger?), ble mottatt med mye større forventning enn noen IKEA-katalog noensinne har blitt, og man kunne kjøpe så og si alt, fra knappenåler til låver. Frem til 1989 (da Walmart tok over) var Sears det største varehandelsselskapet i USA, minst like viktig som Amazon er i dag.
Selv om Sears ikke var de første som innførte faste priser, bytterett og produktgarantier (det var det Marshall Field’s som gjorde fra slutten av 1850-tallet) revolusjonerte de varehandelen ved å ha nærmest ubegrenset bytterett (uten kvittering), egne varemerker (som Craftsman verktøy og Kenmore hvitevarer), og enorm bredde i sortimentet og tjenestene – blant annet hadde man et forsikringsselskap, en bilreparasjonskjede og et stort reisebyrå.
Etterhvert som befolkningsveksten og veksten i kjøpekraft på landet minket begynte Sears med varemagasiner i de store byene. Fra 1930 til 1950 var disse gjerne sentralt plassert, men da byene begynte å vokse ut i forstedene etterhvert som folk fikk råd til bil etter krigen, flyttet Sears etter og etablerte seg i egne bygninger med store parkeringsplasser, gjerne som en av kjernebutikkene («anchor stores») i kjøpesentre. Mot slutten av 1980-tallet begynte det å gå nedoverbakke – billigbutikker som Walmart tok en stor del av omsetningen, og «category killers» – store butikker i enkeltkategorier som klær, byggevarer, leker og sportsutstyr – konkurrerte om plassen på kjøpesentrene. Postordreaktiviteten hadde stort sett forsvunnet noen år før, selv om man lenge samarbeidet med Land’s End, men man hadde egentlig ingen sjanse etter at Amazon begynte å få opp farten. Spikeren i kisten ble (i alle fall etter min mening) alle «factory outlet malls» med billige merkevarer på billige tomter langt fra byer (omtrent som Oslo Fashion Outlet på Vestby). I 2004 ble Sears slått sammen med Kmart (som hadde gått konkurs noen ganger allerede) og, vel, to døende bedrifter som blir slått sammen blir ikke til en god bedrift. I fjor høst var det altså slutt, etter mer enn 130 år.
Det er mye å lære av Sears – selskapet gjorde egentlig ingen kjempefeil, de fortsatte bare med det de gjorde helt til det ikke fungerte lenger, sparte kostnader og betjente sine kunder, men klarte ikke å henge med i svingene mest fordi de forsøkte å betjene alle markeder i stedet for å ta vanskelige valg og fokusere. For selv amerikanere liker å tro at de stikker seg ut fra mengden etterhvert.
Liten artikkel i DN i dag, bygget på en artikkel i BI Business Review (kommer etterhvert), som igjen bygger på dette kapittelet i BIs jubileumsbok. (Og stor takk til Audun Farbrot for en formidabel innsats i forskningskommunikasjonens tjeneste i denne sammenheng.)
Og artikkelen? Vel, jeg vedlegger en PDF, lenken (betalingsmur) finner du nedenfor, og som så meget annet handler denne artikkelen om at man ikke kan innføre nye teknologier (i dette tilfelle dataanalyse) uten samtidig å endre organisasjonen (i dette tilfelle ledelsesrollen.) Dataanalyse og den datadrevne organisasjonen må forholde seg til et faktabasert verdensbilde, noe som krever evne til å sanse, forstå, handle, lære og forklare – kontinuerlig, og i stor skala.
Lenke til DN: https://www.dn.no/innlegg/ledelse/digitalisering/smart-nok-for-smarte-organisasjoner/2-1-424362
PDF: DN 09272018 Smart nok til å lede intelligente organisasjoner
(Og nei, jeg har ikke begynt å jobbe for Accenture. Fire forfattere ble tydeligvis litt for vanskelig for DN…)
Nok en gang ønsker Ragnvald Sannes og jeg velkommen til et Executive Short Program (23-26 oktober i år) kalt Digitalisering for vekst og innovasjon i Antibes og i teknologiparken Sophia Antipolis, Europas svar på Silicon Valley, like utenfor Nice i Syd-Frankrike. Hensikten er å vise frem interessante nye teknologiske muligheter og invitere til en dialog om hvordan man kan ta disse i bruk innenfor egen virksomhet.
Dette programmet er ment som et møtested (gjerne for flere mennesker fra samme bedrift,) der vi i tillegg til å vise frem mye ny teknologi setter av tid til diskusjon mellom deltakerne. Det gir en anledning for ledere og ledergrupper til ta en time-out og tid til å tenke over hva den nye teknologien (Blockchain, Internet-of-things, analytics, robotics, delingsøkonomi, automatisering, digitale tvillinger, etc.) betyr for din bedrift og din (eller dine kunders) situasjon og prosesser. Vi vil også forsøke å systematisk fange opp hvilke muligheter og utfordringer hver enkelt bedrift står overfor, og hjelpe til å finne perspektiver for hver enkelt bedrift eller organisasjon om hvordan man skal forholde seg til utviklingen.
Det er 11. gang Ragnvald og jeg arrangerer et seminar der nede sammen med Accenture Technology Labs, og fjerde gang vi gjør dette som et selvstendig, firedagers program. Deltakerne på det første tre programmene har vært svært fornøyd. En av tingene vi har lært av deltakerne er å sette av tid til diskusjoner – man lærer minst like mye av hverandre som av Ragnvald og meg – og at diskusjonene, i hvert fall mellom deltakerne, kommer til å være på norsk.
Her er noen linker til notater jeg har tatt ved tidligere besøk. Jeg ser frem denne uken, til å lære nye ting, og til å bli kjent med nye mennesker med interessante utfordringer og et ønske om å forstå hvilket potensiale som ligger, forretnings- og arbeidsmessig, i ny teknologi!
Vi sees! (Og har du spørsmål, send meg gjerne en epost.)
I dag var jeg på seminar om blockchain i offentlig forvaltning, spesifikt om et lite prosjekt med bl.a. Brønnøysund, IBM og en studentgruppe fra OsloMet, som har gjort en liten studie av hvordan man kan bruke blockchain til å implementere et offentlig eierskapsregister for ikke-noterte aksjeselskaper. Det var interessant å høre på, men en bonus var et meget godt foredrag av Stein Bjørnstad (full disclosure her: I ledige stunder er han kollega med meg på BI) om «distribuert sannhet». Bakgrunnen er en fersk rapport fra Deloitte for Kommunal- og Moderniseringsdepartementet om bruken av blokkjeder i et land der tilliten til myndighetene er så stor at man kanskje ikke skulle tro blokkjeder var nødvendig.
Og den rapporten er lettlest, presis og interessant, og er herved sterkt anbefalt for alle som er interessert ikke bare i blokkjeder, men hva man kan gjøre med dem og hvilke hindre som vil stå i veien.
Har etterhvert sett endel kritiske kommentarer om Norwegians regnskaper fra folk som vanligvis vet noe om slikt, her er et utvalg:
I tillegg kommer at CFO sluttet nokså brått i fjor, og at man selger assets (som eiendeler i Bank Norwegian).
Min mening er at Norwegians strategi om å angripe det kartelliserte transatlantiske markedet er, i prinsippet, riktig. Men det er jo et spørsmål om hvor fort man kan vokse uten å trekke på seg for mye kostnader. Etter egne mål har Norwegian nå en egenkapitalgrad på rundt 9% (lavere i følge Leeham), noe som er nokså tynt. På den annen side er firmaet smidig og kan antakelig nedskalere om nødvendig, noe som er muliggjort av at man er delt opp i mange (på papiret) selvstendige datterselskaper.
Etterhvert som bedrifter vokser, går de gjennom kriser (som beskrives i den nokså klassiske Harvard Business Review-artikkelen Evolution and Revolution as Organizations Grow. (Greiner, L. E. , 1972, July-August pp. 37-46. Det er mulig at organisasjonen etterhvert har blitt så kompleks at den relativt enkle beslutningsmodellen ikke lenger henger med – og at man kanskje faktisk må dele selskapet en smule opp, ikke etter geografi, men etter hvilke markeder (f.eks. langdistanse vs. intra-Europeisk) man betjener. Det kan kanskje også bli nødvendig med differensieringer i servicemodellene.
Men først er det et spørsmål om tallene for sommeren – for det er da man tradisjonelt tjener penger.
Den som lever får se.
For litt over ti år siden skrev jeg en kronikk i Aftenposten om «Frykten for de beste» – det av vi nordmenn (i hvert fall i næringslivet) ser ut til å være redde for å ansette smarte folk. Gitt teknologisk utvikling og redusert oljepris (skjønt den går opp igjen, og vi har ikke glemt rusen) skulle man tro at ting har endret seg. Og det har de kanskje innen enkelte bransjer, men det er langt igjen. Eller er det det?
Uansett, også siden jeg ikke har teksten her på bloggen – her er (lett redigert) teksten fra kronikken, først publisert 22.12.2007:
Norsk næringsliv ansetter heller en middelmådig nordmann enn en topp utlending. Da vet man hva man får.
Espen Andersen, 2007
Jeg foreleser på Handelshøyskolen BI, på de høyere programmene. Det er morsomt — jeg treffer mange spennende og kunnskapsrike mennesker, som er høyattraktive i arbeidsmarkedet og får spennende jobber til gode betingelser. Men ikke alle.
Best ikke nok. Det har seg nemlig slik at noen studenter ikke får jobb – i hvert fall ikke jobber som er deres kompetanse verdig. De har gjerne en annen hudfarge enn nordmenn flest, eller rare etternavn, eller begge deler.Det hjelper ikke at de er best i klassen, jobber steinhardt, og snakker norsk nokså flytende. Norske arbeidsgivere vil nok ha dem, men ikke på samme nivå og karrièrestige som de norske.
Det skjer interessante ting i flybransjen om dagen. Som Aftenpostens Knut-Erik Mikalsen (Norges fremste luftfartsjournalist) og andre skriver:
Det som skjer er på mange måter det uavvendelige resultatet i en bransje som er så lite differensiert (et flysete er et flysete er et flysete) og har så få hindringer (det meste er deregulert, fly kan fly hvor som helst) som luftfarten. I hovedsak: Selskapene begynner å ligne på hverandre.
SAS-annonseringene er mest interessante: Å ha baser i lavkostland betyr at man får et kostnadsbilde som i hvert fall i prinsippet går mer i retning av Norwegian enn gamle SAS. Forvent mer vekst i Irland og Spania – akkurat som Norwegian, har gjort, veksten i kapasitet, i hvert fall personale, kommer stort sett utenlands. Det andre interessante er flere direkteruter fra Oslo og muligens Arlanda. Tidligere har dansk eierskap og fagforeningsinnflytelse gjort at de lange utenlandsrutene stort sett har gått fra Kastrup – da SAS ble startet, ble dette gjort, antakelig for å skape en viss balanse siden Danmark ikke har mye innenlandstrafikk. Konkurranse fra billigselskap (SAS annonserte nettopp SAS Go på endel lange utenlandsruter, særlig USA) og vekst i trafikken på Arlanda og særlig Gardermoen gjør at denne maktbalansen forrykkes.
Norwegian fortsetter sin vekst inn i de lange markedene, og jeg har inntrykk av at selskapet nå restrukturerer sitt rutenett mer mot å fly folk til Gardermoen, Gatwick og etterhvert Spania for å fly dem videre på langruter. Dette betyr at selskapet blir mer som et tradisjonelt selskap (de har alltid vært litt hybrid, ikke et rendyrket ping-pong-selskap) og at de dermed også risikerer å dra på seg merkostnadene dette medfører, i form av et mer sårbart rutenett. De opererer imidlertid fremdeles alene, stort sett.
Ryanairs kuvending må nok tilskrives markedsforholdene: Den kraftige veksten i flytrafikken gjør at det er mangel på piloter. Mange piloter i Ryanair opererer som egne selskaper, gjerne på Guernsey, for å unngå skatter. Dette er en effektiv løsning, men gir ikke pensjon, sykeforsikring og noe fast ansettelsesforhold – noe som ikke spiller så stor rolle tidlig i karrieren, men som blir viktigere etterhvert som man vokser til og får barn og forpliktelser. Det interessante med Ryanair er om denne fagorganiseringen vil «smitte over» til kabinpersonalet, som har en mye svakere stilling og trenger den mye mer. En mulighet for Ryanairs piloter til å vise solidaritet i praksis, men jeg er ikke optimistisk. Flyvere er individualister, så til de grader.
Uansett – flyselskaper ligner hverandre i stadig større grad. Forskjellen ligger nå på kundegrensesnittet: Norwegian og Ryanair er hypereffektive, SAS har fortsatt en kronglete webside men bedre service og gratis havregrøt på innenlandsloungen (og treningsstudio og massasje på Gull utenlands.) Det skal bli interessant å se hva som skjer med kundegrensesnittet nå som Eivind Roald ikke lenger skal jobbe med det.
Kampen står, som den alltid har gjort, på pris, rutenett, og å ha effektive fly. SAS er fortsatt med i konkurransen, men er svært sårbar dersom vi får en ny økonomisk nedgangstid. Norwegian – vel, selskapet har hatt endel turbulens i ledelse og styre i det siste, det er kanskje grunn til å se litt nærmere på ting og finne ut av hva dette skyldes.
Hva miljøargumentet gjelder: Skal noe skje her, må det komme utenfra (som regulering), siden selskapene er presset på kniven og bare responderer på økonomiske insentiver. Jeg har mest tro på å øke avgiftene på drivstoff, noe som bør kunne gjennomføres over hele EU, vil tvinge frem enda mer drivstoffeffektive fly og enda bedre utnyttelse (load factor), og som rammer alle likt.
I 1959 møttes en gruppe informatikere (tror ikke det het informatikk den gangen, men likevel) i en gruppe kalt CODASYL og laget et programmeringsspråk med navnet COBOL, delvis bygget på andre programmeringsspråk laget av Grace Murray Hopper, kanskje den nest viktigste kvinnen i datahistorien (etter Ada Lovelace).
Hele ideen med COBOL var at programmeringsspråk skulle være bygget på vanlig (engelsk) språk, slik at «vanlige» mennesker skulle kunne lese dem og bruke dem. Slik har det i grunnen aldri blitt, men tanken har vært der lenge. COBOL skulle kunne kjøres på mange ulike maskiner (før det kom, hadde man en tendens til at hver maskinleverandør hadde sine egne programmeringsspråk, men nå fikk man i stedet COBOL, om enn med litt ulike dialekter.)
COBOL (som står for Common Business-Oriented Language) ble tatt i bruk av mange bedrifter til administrative systemer, dels fordi det lignet engelsk, delvis fordi det var bra til å lese inn data, gjøre relativt enkle ting, og deretter spytte ut utskrifter. I motsetning til mange senere programmeringsspråk skilte COBOL og akademia lag – noe som førte til at språket fikk relativt lite utvikling utover tilpasning til nye maskiner. Opplæringen skjedde utenom universiteter og utenfor den faglig baserte informatikken. Etterhvert skilte også programmering lag – forretningssystemer ble skrevet i COBOL, mens akademisk orienterte systemer og etterhvert mer generell systemutvikling gikk gjennom en rekke ulike språk (C, Basic, Pascal, C++, SmallTalk, LISP, VisualBasic, Perl, Python, for å nevne noen.)
De første systemene som ble laget for bedrifter var systemer for repetitive oppgaver som regnskap, lønnsutbetaling og fakturering, og disse ble gjerne programmert i COBOL. Etterhvert førte det til at flere og flere bedrifter fikk en arkitektur der kjernesystemene var laget i COBOL og sto relativt stille (først fordi de gjorde standardiserte ting, etterhvert fordi det ble stadig mer vanskelig å finne programmerere som kunne COBOL, noe som gjorde at det ble dyrt og kronglete å få endret noe.) Riktignok flyttet en hel del bedrifter, særlig produksjonsbedrifter, sine systemer over ERP-systemet SAP i løpet av 90-tallet, men for mange nettverksbedrifter (banker, forsikringsselskap, transport, etc.) er stadig kjernesystemene skrevet i COBOL, og kjøres gjerne også på en stormaskin, typisk fra IBM.
Dette har vært et problem lenge – jeg har rådet bedrifter til å kvitte seg med kjernesystemene sine, om nødvendig ved å skrive dem helt om, i hvert fall i 20 år. Men de fleste bedrifter har ikke gjort det, og nå begynner problemet å nå kritiske dimensjoner. Helt fra slutten av 90-tallet har unge mennesker vegret seg for å lære seg et 30 år gammelt programmeringsspråk som bare brukes til kjedelige bakgrunnsprogrammer. Mange bedrifter løste dette ved å outsource vedlikehold og oppdatering til selskaper i andre land, for det meste India. Tilbake i bedriften er det færre og færre, om noen, som egentlig forstår hvordan de gamle systemene fungerer.
Da får man en situasjon der all innovasjon skjer i ulike typer småsystemer som ligger rundt og interagerer med det gamle kjernesystemet, uten at man gjør noe med selve kjernen. Det går greit så lenge forretningen man driver er stabil, men med økende konkurranse fra digitale bedrifter som ikke har en mange millioners møllestein på maskinrommet kan det blir farlig. Jeg hørt om bedrifter som ikke tør slå av sine systemer av redsel for at de ikke kommer til å starte igjen, og systemer der den eneste tilgangen man har til dataene er gjennom brukergrensesnittet – slik at skal man hente dataene ut, er man nødt til å gå inn på hver eneste rad i databasen og kopiere den ut manuelt (en grunn til at RPA er så populært.)
Mange bedrifter med flotte websider er rett og slett slott bygget på svært råtne fundamenter, en slags informatikkens permafrost som ingen tør å tine opp av redsel for hva som kommer til å stige opp, av metangass og annet. Det man burde gjøre, naturligvis, er å starte helt på nytt igjen, men siden man har hundre- eller kanskje tusenvis av systemer og APIer og innganger som bruker det gamle monsteret i kjelleren, er det ingen som engang tør å tenke tanken. For ikke å snakke om at det blir dyrt, og synliggjør mange års manglende vedlikehold og underinvestering.
Jeg tipper at en hel del banker, for eksempel, kommer til å få det morsomt når PSD2 kommer og de blir nødt til å slippe til andre aktører inn mot sine systemer. Da vil antallet transaksjoner mangedobles og de gamle systemene ganske enkelt ikke henge med, uansett hvor mange servere man kjøper. Vi går spennende tider i møte, og jeg er i grunnen litt forundret at ikke flere styrer og investorer begynner å stille kritiske spørsmål til firmaers informasjonsarkitektur og tekniske plattform.
Kanskje på tide å begynne? Tips: Hvis det fortsatt finnes COBOL i organisasjonen, er det grunn til bekymring, i alle fall hvis det tar tid å gjøre endringer og man fremdeles har pensjonister igjen som konsulenter i IT-avdelingen…
Tversover 