Teknologi og problemløsning

(nummer fire i en serie om teknologistrategi)

Den første av Arthur’s fire teknologiendringsprosesser er standard engineering eller problemløsning – en konstant prosess for å løse problemer og senke kostnader. Den er lite synlig fra år til år, men har stor virkning over tid.

Teknologihistorikeren Nathan Rosenberg skriver i boken Inside the Black Box om at «really major improvements in productivity. . . seldom flows from single technological innovations, however significant they may appear to be.  But the combined effects of large numbers of improvements within a technological system may be immense.» Med andre ord – vi tenderer til å huske de store og dramatiske endringene, men det er de mange små som sammen gjør forskjell.

Det morsomme med slike endringer er at vi ikke helt legger merke til dem – men de endrer oss. La oss ta en helt enkel ting som kniv og gaffel, for eksempel. (Dette eksempelet er hentet fra Henry Petroskis The Evolution of Useful Things – en tørr men fascinerende bok hvis hovedbudskap er at “form follows failure”, det vil si at ting får sin form primært gjennom at man til å begynne velger litt tilfeldig løsning og så retter feil til man gradvis kommer til det optimale.)

Kniv og gaffel er et sett med verktøy som skal gjøre to ting: Dele mat opp i passende stykker og føre den til munnen. Den siste jobben kan deles i to: Føring av mat som er stor og solid nok til at man kan stikke noe i den (knivspissen eller gaffelen) og dermed få den med seg, og føring av mat som er for liten (erter) eller for flytende (saus) til å spiddes, slik at den må samles opp på noe som har en viss flate, og deretter føres til munnen. Det fascinerende med denne prosessen er at over flere hundre år har gaffelen gjennomgått en utvikling fra kun spidding til å ta jobben med å flytte erter og saus til munnen. (Parallelt har det blitt sosialt uakseptabelt å føre kniven til munnen.)

Gaffelen har utviklet seg på denne måten (illustrasjon fra Mann, 1999)

I riktig gamle dager hadde man ikke gaffel, folk klarte seg med tollekniv og tresleiv. Etterhvert gikk man over til to kniver – en til å holde med og en til å skjære. Deretter fikk man gafler som kun kunne spidde – med to teiner, muligens inspirert av tilspikkede trepinner. Kniven ble større og ble brukt til saus og erter (noen kniver hadde til og med en utbuling på oversiden, nesten som en skje). Etterhvert fikk gaffelen tre teiner, og så fire. Parallelt ble knivene kortere og smalere, mindre Mappin & Webb Knives and Forksegnet til saus og erter, og gaffelen fikk skjeformet profil. I begynnelsen av det tyvende århundre hadde vanlig middagsbestikk håndtak i ben, tre eller plast, med et fjærende knivblad i stål. Gaffelen hadde lange teiner som satt tett sammen. Dette bestikket hadde mine besteforeldre, og det hendte at bestefar brukte kniven på saus og erter, til min bestemors fortørnelse.)

Kniver laget av to forskjellige materialer fungerer dårlig i oppvaskmaskin, og fra 60-tallet og utover har bestikk stort sett blitt laget av rustfritt stål, stanset ut heller enn produsert i flere deler og siden limt eller naglet sammen. Samtidig har gaffelen blitt enda kortere og mer skje-lignende, og kniven har fått knivblader som ikke egner seg til saus og erter i det hele tatt, som Maya-bestikket, som fikk en designpris i 1961. (I Mayas tilfelle gikk man nok litt langt for gaffelens vedkommende.) I USA, naturligvis, har man gått enda lenger, kvittet seg med bestikket eller nøyer seg med en spork, som nå er tilgjengelig i titan.

Eva Solo matpinsett blackSom vi ser, er dette en lang utvikling, drevet av respons på problemer, estetikk, produksjonsmetoder, materialer og endringer i forbruks- og levemønster. Den er på ingen måte ferdig – jeg spiser mye asiatisk mat, og venter på at matpinsetten skal gå fra noe man bruker i grytene til noe man har ved bordet, for eksempel, siden mange ikke er helt på høyden når det gjeler spisepinner. (I parentes bemerket, enkelte hevder at det at mange av oss har overbitt – noe som visstnok begynte i Europa for 250 år siden og i Kina da spisepinnene kom, for 900 år siden – kommer av at vi begynner å spise med gaffel i tidlig alder. Jeg vet ikke helt…)

Så hva har dette med teknologistrategi å gjøre?

Bestikkets utvikling viser faktisk det som teknologer (om ikke strateger) driver mest med: Ikke store gjennombrudd, men nitidig forbedring basert på tilgjengelighet av ny teknologi og ny innsikt i hvordan kundene bruker produktene. Det er et slit å arbeide i det private næringsliv. Hvert år må man være litt bedre, enten ved å forbedre produktene sine eller selge dem litt billigere. Hvert år må man identifisere problemer og fikse dem, slik at kundene blir fornøyd eller produksjonsprosessen går litt lettere.

Det største problemet man har med denne type prosesser er å investere i dem – man må satse målbevisst og konstant over lang tid. Det andre er at man kan blendes av denne prosessen, og konsentrere seg bare om den – og så finne ut at ens produkter er ikke lenger konkurransedyktig av helt andre årsaker. Mitt beste eksempel er reisevekkerur – på det glade nittitall hadde jeg en avansert sak jeg hadde fått av Singapore Airlines, som holdt orden på tidssoner og sørget for at jeg kom meg opp om morgenen og fant ut hva klokken var andre steder. Jeg er sikker på at reisevekkerurfabrikantene hvert år forbedret produktene sine. Og så kom mobiltelefonen….

Men det er en annen historie. I neste blogginnlegg skal vi ta for oss Arthur’s andre teknologiendringsprosess: Invention, eller som det heter på norsk: Oppfinnelse.

Advertisements

Norsk kultur som konkurransevåpen

 Christian Tybring-Gjedde og Jon Hustad har satt i gang en diskusjon om hva som er norsk kultur og hvor, eventuelt, truet den er. Diskusjonen irriterer meg. Jeg har møtt Tybring-Gjedde en enkelt gang, og da fremsto han som et nokså normalt menneske. Men en eller annen (særlig de mer ansvarlige lederne innenfor Fr.P., om de finnes) bør holde den mannen unna et tastatur. Hvis det hele da ikke er et kaldt kalkulert innspill overfor den reddere delen av befolkningen – skjønt, som det heter, “never attribute to malice that which can be adequately explained by incompetence.”

Uansett, det finnes allerede en masse motinnlegg som sier at norsk kultur er en provinsialitet, en etteraping av det utenlandske fra Tromsøs trottoir til det skotskrutete livet i Gudbrandsdalsbunaden. Noen har påpekt at skrekken for at norsk kultur skal utvannes bunner i en redsel for det nye, eller kanskje til og med forargelse over at mennesker med annen hudfarge kommer i ledende posisjoner. Og Svein Egil Omdal kommenterer, meget lesverdig, at kultur heldigvis ikke kan defineres.

For endel år siden satt jeg i et selskap der en dame – med den spesielle nasale sosiolekten man vanligvis hører rundt paddocken på Øvrevoll – kom med følgende utsagn: «Jeg synes innvandrerne skal oppføre seg som nordmenn når de er i Norge, jeg, bli som oss og slutte med å holde på sin kultur.»

Det ble helt stille rundt salongbordet. Vi var nemlig i Boston, i et norsk 17. mai selskap, og damen satt i en sofa med en bunad på hver side.

Med andre ord, du kan ikke forlange at innvandrere skal oppføre seg som nordmenn når de er i Norge uten å legge de samme restriksjoner på nordmenn bosatt i utlandet. Carl I. Hagen slet litt med argumentasjonen da han ble konfrontert med sine manglende spanskkunnskaper da han bosatte seg der nede, men kokte sammen et argument om at siden han og Eli hadde penger (presumptivt i motsetning til innvandrere i Norge) så var det et unntak for dem. Noe tynt, vil jeg si, men så er heller ikke Fr.P. kjent for stringens uti de logiske sfærer.

Det TG og Jon Hustad glemmer, fra et rent taktisk standpunkt, er at kulturer som er opptatt av å beholde sin renhet er dømt til å tape. Fransk var engang verdens diplomatspråk – og muligens undervises det fremdeles i fransk på UDs aspirantkurs – men takket være manglende handelssuksess og en stivbent og renhetsorientert Academie Française som kjemper en innbitt og forgjeves kamp mot le weekend og andre anglisismer. Engelsk, derimot, er i følge Stephen Fry (særlig del 2) et bastardspråk, en saus av dialekter og sosiolekter og fremmedord og nyskapninger, som med sin fleksibilitet seirer som verdensspråk der alle andre, inkludert kinesisk, taper fordi de ikke aksepterer at skal din kultur spres, må den tilpasses.

Næringslivskultur

Jeg er et nokså aktivt styremedlem i Masterstudies.com, en meget interessant bedrift i norsk sammenheng. Vi hjelper universiteter og handelshøyskoler over hele verden å rekruttere studenter over nettet. Bedriften går bra, vi vokser og tjener penger. Gitt at vi selger tjenester til universiteter over hele verden (over 500 så langt, faktisk) trenger vi folk som er språkmektige og kan snakke med universitetsledere, noe som i praksis betyr at de må ha lang utdannelse, som regel på Masternivå. Og vi får tak i dem, siden høyt utdannede utlendinger i Norge har problemer med å skaffe seg jobber på sitt kompetansenivå.

Per i dag har bedriften 24 ansatte, og alle, bortsett fra økonomisjefen og sjefen for strategisk utvikling, er utlendinger. Totalt snakkes det noe sånt som 34 forskjellige språk, og arbeidsspråket er engelsk. Bedriften kunne vært lokalisert hvor som helst i verden, siden alt foregår på Internett, men den er altså norsk.

Masterstudies representerer det norsk næringsliv må utvikle seg mot. Norsk kultur, inklusive små redde mennesker i alle politiske leire, må lære seg ikke bare å akseptere, men å like og føle seg hjemme i det som etterhvert nedlatende kalles et fargerikt fellesskap. En gang tar oljen slutt (alternativt, nyere produksjonsmetoder som fracking gjør gassen for dyr å utvinne, noe som allerede skjer på det amerikanske markedet) og vi må justere våre lønnsnivåer og redusere charterreisene en smule. Da kan det være greit å ha en masse mennesker i landet med dyp innsikt i andre kulturer – de vi skal selge til.

Da er det å håpe at de har holdt på sin kultur, hva nå den måtte være.

7.1: Oppdatering: Bildet er fra vg.no, som anbefalte dette innlegget via forsiden sin.

Teknologi og endringsmekanismer

(del tre i en serie om teknologistrategi)

Teknologi endrer seg over tid, men prosessen er ikke særlig enkel – ei heller er det en enkelt prosess, men mange.

Mange – særlig teknologer – tror at har man en god teknologi, så vinner man frem i markedet. (Jo flinkere teknolog, jo mer tro på denne hypotesen, etter min mening.) Hvis ikke, er det utvilsomt en konspirasjon på gang (som gjerne involverer IBM, Microsoft eller Google.) Det jevne publikum ser ofte ut til å tro at teknologi utvikler seg på to måter – enten ved en jevn utvikling fra år til år, eller (helst) ved at noen gjør en briljant oppfinnelse som med et slag forandrer verden. Ingen av delene stemmer: Det finnes nok konspirasjoner, men medmindre man gir kundene det de vil ha, vinner man ikke (noen som husker kopisperrer på musikk-CD’er?) Og teknologiutviklingen i seg selv er som regel verken et resultat av en jevn utvikling eller overmenneskelige Petter Smart’er. Teknologiutvikling foregår i rykk og napp, men hvis vi kun ser på ytelse, vil vi som regel se at de største forbedringene skjer i perioder der det er lite produktendring (man blir litt bedre hvert år.) Innimellom kommer raske endringer – men de er som regel ikke et resultat av Petter Smart’er – i stedet er Petter Smart gjerne et resultat av teknologiens suksess.

Da Bill Gates var sjef for Microsoft og verdens rikeste mann, ble han ofte fremstilt som PCens oppfinner, noe han ville være den første til å benekte. Da Apple steg mot skyene og Steve Jobs var den store helten, var det hans tur til å bli sett på som oppfinner av PC’en. Begge var på sin måte viktige for utviklingen av PC’er, men deres “oppfinnelser” skjedde i et (eller flere) miljøer der mange mennesker bidrar – noen eksempler som var viktige på den tiden, men ikke alment kjent, er Doug Engelbart, Alan Kay, Lee Felsenstein, Gary Kildall, Alan Shugart, Steve Wozniak og ikke minst Ed Roberts. Men vi mennesker, som historikeren E. H. Carr har skrevet (i boken What Is History?) liker å tenke på historie som en serie av signifante enkelthendelser heller enn en uoversiktlig strøm av småhendelser. Dermed blir det Apple ][ (eller kanskje til og med Macintosh) som blir stående som den første personlige datamaskinen, og DOS som det første operativsystemet, enda begge var nokså sene til å komme seg på agendaen. (Og mens vi er igang, Google ble startet i 1998, tre år etter at de første søkemotorene hadde dukket opp på nettet, og hadde store konkurrenter.)

Så hvis teknologiutviklingen verken er stø eller geni-basert, hvordan er den egentlig? W. Brian Arthur, i den tidligere nevnte boken The Nature of Technology, opererer med fire mekanismer som kan drive teknologi fremover:

  1. Vanlig, problemløsende utvikling (standard engineering) – teknologien blir bedre fordi man løser enkeltproblemer og forbedrer kvaliteten, både hva gjelder produktet og produksjonsprosessen.
  2. Oppfinnelse (invention) – der det gjøres en oppfinnelse av en klart definert teknologi. Dette skjer som regel etter lang tids satsing, og involverer sjelden “kreativitet”.
  3. Strukturell fordypning (structural deepening) – teknologier starter gjerne som enkle løsninger, og blir over tid mer og mer avanserte ved at man får tilleggsfunksjoner.
  4. Fremvekst av nye teknologiplatformer (bodies of technologies emerging) – teknologifamilier som består av mange enkeltelementer men som sammen endrer verden, som for eksempel jernbanen, bilen og telefonen.

Disse prosessene er ikke lette å skille fra hverandre, men jeg skal gi noen eksempler i senere blogginlegg.

Hva er teknologi?

(del to i en serie om teknologistrategi)

Teknologi er for mange et skremmende ord, et ord man bør unngå om mulig, i hvert fall overfor ikke-teknologer (og dem er det mange av.) Et kurs jeg holder på BI (sammen med Ragnvald Sannes) hadde tidligere ordet “informasjonsteknologi” i tittelen – da vi tok det vekk, fikk vi mange flere søknader. En årsak kan være mote – det er ikke så kult å jobbe i eller med en IT-avdeling lenger, om det noengang har vært det – men det eksisterer ikke så lite teknologiredsel der ute. (Dette er forøvrig ikke noe særnorsk – Clayton Christensen ble engang fortalt av Andy Grove at han burde døpe om disruptiv teknologi til disruptiv innovasjon, noe han gjorde.)

Jeg bruker begrepet “teknologi” svært vidt – en teknologi for meg er en fremgangsmåte eller metode, som kan gi seg uttrykk i en forretningsprosess, et stykke programvare, eller noe fysisk, enten det nå er en digital prosessor eller et stykke maskineri. Det er ingen presis definisjon, men tillater samtidig å betrakte fenomenet som noe konkret, noe som utvikler seg over tid, noe som kan observeres.

Kevin Kelly, i boken What Technology Wants, ser teknologien som et naturlig system, som gjennomgår en utviklingsprosess som minner om biologisk evolusjon. Det gir mulighet til å lage morsomme slektstavler over teknologier, men går man litt dypere, er det masse forskjeller på biologisk og teknologisk utvikling – for eksempel er biologisk evolusjon ikke er hensiktsdrevet, og i mange tilfelle heller ikke er mulig å reversere.

File:Bison bonasus right eye close-up.jpgFile:Musca domestica Portrait.jpgRichard Dawkins, i Climbing Mount Improbable, viser at utviklingen av de to hovedversjonene av øyne som finnes (singel-okulare øyne, slik mennesker, pattedyr og fugler har, og fasettøyne, som innsekter har) kom fra utviklingen av lysømfintlige celler, at effekten av disse cellene ble bedre hvis de var plassert på en konveks eller konkav flate, og at derfra var utviklingen irreversible: Skapninger som begynte med en lysømfintlig celle på en konveks flate utviklet fasettøyne, konkav flate gir over noen millioner generasjoner øyne slik vi har. Innsektøyne er lite hensiktsmessige (de krever mer plass og energi, og kan ikke fokusere i samme grad) men innsektene kan ikke reversere sin utvikling, og er dømt til å videreutvikle fasettøyne for all fremtid.

Den beste beskrivelsen av begrepet teknologi jeg har funnet er fra W. Brian Arthur’s briljante The Nature of Technology, der han beskriver teknologi som et selv-refererende sett av tre elementer:

  1. Teknologi er en kombinasjon av komponenter.
  2. Hver komponent er i seg selv en teknologi.
  3. Hver teknologi utnytter en effekt eller et fenomen (vanligvis flere.)

Jeg liker denne beskrivelsen (og er klar over det ikke er en definisjon, men hvem trenger en presis definisjon utenfor et klasserom eller en rettssal?) fordi den tillater en systematisk og praktisk tilnærming til fenomenet, og fordi den samsvarer med Simon’s forståelse (fra The Sciences of the Artificial) av systemer som noe som er lagvis oppbygget og som blir mer robust som et resultat av inndeling i undersystemer.

Og ser vi hvordan teknologien er bygget opp, kan vi også forstå hvordan den vil utvikle seg, og hvilke mekanismer som skaper endring. Men det blir i et senere blogginnlegg.

Fra arkivet: Teknologijomfruer

(dette ble skrevet for 13 år siden i Business Standard, et teknologiblad der jeg hadde en spalte. Du verden hvor selvsikker jeg var. Og du verden hvor lite ting har endret seg.)

Tekno-jomfruer – på tide med en utlufting

Espen Andersen, oktober 2000

Trykket i Business Standard, november 2000

(For ordens skyld – jeg har siden fått brakt på det rene at denne historien om Georg Bush er en urban legende. Men det visste jeg ikke dengang, og det er jo en god historie…)

George Bush (senior) er en av få sittende amerikanske presidenter som ikke har blitt gjenvalgt.  En grunn var at under valgkampen 1992 viste Bill Clinton seg å kunne snakke store forsamlinger på en måte som fikk hver enkelt til å føle at han snakker bare til dem, mens Bush kom fra en gammel patrisierfamilie i New England og ikke klarte å få den vanlige amerikaner til å identifisere seg med ham.

For å fremstille Bush som mer folkelig, kokte PR-folkene hans sammen en liten seanse hvor pressen fikk følge ham en tur i butikken ved sitt landsted i Maine.  Bush fant seg et par sokker og gikk til kassen med pressen på slep.  Kassadamen gjorde som kassadamer gjør – tok sokkene og viftet med dem foran scanneren, som pep for å vise at varene var registrert.  Bush, uten manus, smilte folkelig til damen og sa: ”Det var en interessant maskin – er den ny?”  Og samtlige tilstedeværende forsto øyeblikkelig at Bush ikke hadde noen som helst oppfatning av i hvilken grad datateknologien hadde invadert dagliglivet siden han ble president.

George Bush var en teknologisk jomfru* – og han er ikke alene.  Det finnes massevis av tekno-jomfruer der ute, folk som fremdeles lurer på om de skal skaffe seg en fax hjemme, hvor @-tasten er, og i hemmelighet håper at Internett er en motegreie som vil forsvinne en gang til høsten.  Noen ganger er de direkte morsomme – jeg hadde engang en student som insisterte på å bruke l (liten l) i stedet for 1 (ett-tall) i regnearket sitt, for det gjorde han på sin Remington 1957 skrivemaskin, så det så.

Tekno-jomfruer finner man overalt: Lærere som insisterer på å gå på kurs for å lære ting som elevene har funnet ut av for lenge siden, bibliotekarer som ikke kan gi søkehjelp på Internett fordi de ikke fikser den nye teknologien, leger som ikke vil bruke datateknologi fordi det er dem uverdig, ledere som ikke lar sitt firma eller sine ansatte bruke Internett.  Felles for dem alle er at de er omtrent 50 – om ikke i skinn, så i alle fall i sinn – og fremdeles betrakter PCer og Internett som noe nytt, noe de kan velge å se bort fra. Tenåringer og pensjonister er tunge Internett-brukere – de har tid og behov, og har derfor lært seg teknologien.  Mange erfarne arbeidstakere har imidlertid definert seg selv ut av utviklingen og skapt seg en virkelighet og et miljø hvor teknologien ikke slipper inn.

Vi snakker ikke om ny teknologi her.  PCer har vært vanlig i forretningslivet omtrent fra 1985 – for 15 år siden, halvparten av en 50-årings arbeidsliv.  Nok av tid til å lære – men ikke hvis man parkerer hjernen etter ferdig utdannelse og nekter å plukke den ut av møllposen igjen, medmindre man får kurs, fri fra jobben, støtte-ordninger, og fremfor alt en rett til å fortsette å jobbe og leve akkurat som før.  Unnskyldningen er at når man kommer opp i en viss alder er det så vanskelig å lære, så man kan like gjerne la det være.

Mange av disse menneskene sitter i posisjoner hvor de kan påvirke rammebetingelser for både teknologiens utvikling og hvordan vi bruker den. For noen år siden satt jeg i et møte med 40 forskere og beslutningstakere, emnet var e-handel og hvordan Norge skulle forholde seg til dette nye fenomenet.  Etter flere timers ørkesløs diskusjon reiste jeg meg og spurte: ”Hvor mange her er det som faktisk har kjøpt noe over Internett?”.  Svaret var 3 – inklusive meg selv.  De resterende 37 syntes ikke denne manglende erfaring hadde noen betydning for deres evne eller vilje til å diskutere hvordan e-handel skulle utvikle seg.

Tekno-jomfruer er et problem for enkeltpersoner, for firma og for Norge som deltaker i et mer og mer teknologifisert verdenssamfunn.  Vi skal ikke kaste oss på det siste nye for enhver pris. Men vi kan heller ikke vente til vi helt sikkert kjenner teknologiens konsekvenser før vi tar den i bruk.  Kunnskaper kommer ved refleksjon fra variert erfaring, som tar tid å skaffe seg.  Skal kunnskapen ha verdi og kunne brukes, må man ha den mens man kan påvirke utviklingen – og da må man begynne å bruke teknologien før, ikke etter, alle de andre.

Det hjelper ikke hvor mange seminarer man har vært på eller hvor mange bøker man har lest – hvis man ikke bruker teknologien selv, blir man lett et offer for andres oppfatning.  Bare spør George Bush.  Man forstår ikke at når kartet ikke stemmer med terrenget, er det kartet som er feil.  Man blir man en person som tror på sine egne pressemeldinger – en teknologisk jomfru som bør gå dit jomfruer hører hjemme – i kloster.

Kanskje Bush har ledig plass på landstedet sitt.