(del to i en serie om teknologistrategi)

Teknologi er for mange et skremmende ord, et ord man bør unngå om mulig, i hvert fall overfor ikke-teknologer (og dem er det mange av.) Et kurs jeg holder på BI (sammen med Ragnvald Sannes) hadde tidligere ordet “informasjonsteknologi” i tittelen – da vi tok det vekk, fikk vi mange flere søknader. En årsak kan være mote – det er ikke så kult å jobbe i eller med en IT-avdeling lenger, om det noengang har vært det – men det eksisterer ikke så lite teknologiredsel der ute. (Dette er forøvrig ikke noe særnorsk – Clayton Christensen ble engang fortalt av Andy Grove at han burde døpe om disruptiv teknologi til disruptiv innovasjon, noe han gjorde.)

Jeg bruker begrepet “teknologi” svært vidt – en teknologi for meg er en fremgangsmåte eller metode, som kan gi seg uttrykk i en forretningsprosess, et stykke programvare, eller noe fysisk, enten det nå er en digital prosessor eller et stykke maskineri. Det er ingen presis definisjon, men tillater samtidig å betrakte fenomenet som noe konkret, noe som utvikler seg over tid, noe som kan observeres.

Kevin Kelly, i boken What Technology Wants, ser teknologien som et naturlig system, som gjennomgår en utviklingsprosess som minner om biologisk evolusjon. Det gir mulighet til å lage morsomme slektstavler over teknologier, men går man litt dypere, er det masse forskjeller på biologisk og teknologisk utvikling – for eksempel er biologisk evolusjon ikke er hensiktsdrevet, og i mange tilfelle heller ikke er mulig å reversere.

Richard Dawkins, i Climbing Mount Improbable, viser at utviklingen av de to hovedversjonene av øyne som finnes (singel-okulare øyne, slik mennesker, pattedyr og fugler har, og fasettøyne, som innsekter har) kom fra utviklingen av lysømfintlige celler, at effekten av disse cellene ble bedre hvis de var plassert på en konveks eller konkav flate, og at derfra var utviklingen irreversible: Skapninger som begynte med en lysømfintlig celle på en konveks flate utviklet fasettøyne, konkav flate gir over noen millioner generasjoner øyne slik vi har. Innsektøyne er lite hensiktsmessige (de krever mer plass og energi, og kan ikke fokusere i samme grad) men innsektene kan ikke reversere sin utvikling, og er dømt til å videreutvikle fasettøyne for all fremtid.

Den beste beskrivelsen av begrepet teknologi jeg har funnet er fra W. Brian Arthur’s briljante The Nature of Technology, der han beskriver teknologi som et selv-refererende sett av tre elementer:

1. Teknologi er en kombinasjon av komponenter.
2. Hver komponent er i seg selv en teknologi.
3. Hver teknologi utnytter en effekt eller et fenomen (vanligvis flere.)

Jeg liker denne beskrivelsen (og er klar over det ikke er en definisjon, men hvem trenger en presis definisjon utenfor et klasserom eller en rettssal?) fordi den tillater en systematisk og praktisk tilnærming til fenomenet, og fordi den samsvarer med Simon’s forståelse (fra The Sciences of the Artificial) av systemer som noe som er lagvis oppbygget og som blir mer robust som et resultat av inndeling i undersystemer.

Og ser vi hvordan teknologien er bygget opp, kan vi også forstå hvordan den vil utvikle seg, og hvilke mekanismer som skaper endring. Men det blir i et senere blogginnlegg.