(del tre i en serie om teknologistrategi)

Teknologi endrer seg over tid, men prosessen er ikke særlig enkel – ei heller er det en enkelt prosess, men mange.

Mange – særlig teknologer – tror at har man en god teknologi, så vinner man frem i markedet. (Jo flinkere teknolog, jo mer tro på denne hypotesen, etter min mening.) Hvis ikke, er det utvilsomt en konspirasjon på gang (som gjerne involverer IBM, Microsoft eller Google.) Det jevne publikum ser ofte ut til å tro at teknologi utvikler seg på to måter – enten ved en jevn utvikling fra år til år, eller (helst) ved at noen gjør en briljant oppfinnelse som med et slag forandrer verden. Ingen av delene stemmer: Det finnes nok konspirasjoner, men medmindre man gir kundene det de vil ha, vinner man ikke (noen som husker kopisperrer på musikk-CD’er?) Og teknologiutviklingen i seg selv er som regel verken et resultat av en jevn utvikling eller overmenneskelige Petter Smart’er. Teknologiutvikling foregår i rykk og napp, men hvis vi kun ser på ytelse, vil vi som regel se at de største forbedringene skjer i perioder der det er lite produktendring (man blir litt bedre hvert år.) Innimellom kommer raske endringer – men de er som regel ikke et resultat av Petter Smart’er – i stedet er Petter Smart gjerne et resultat av teknologiens suksess.

Da Bill Gates var sjef for Microsoft og verdens rikeste mann, ble han ofte fremstilt som PCens oppfinner, noe han ville være den første til å benekte. Da Apple steg mot skyene og Steve Jobs var den store helten, var det hans tur til å bli sett på som oppfinner av PC’en. Begge var på sin måte viktige for utviklingen av PC’er, men deres “oppfinnelser” skjedde i et (eller flere) miljøer der mange mennesker bidrar – noen eksempler som var viktige på den tiden, men ikke alment kjent, er Doug Engelbart, Alan Kay, Lee Felsenstein, Gary Kildall, Alan Shugart, Steve Wozniak og ikke minst Ed Roberts. Men vi mennesker, som historikeren E. H. Carr har skrevet (i boken What Is History?) liker å tenke på historie som en serie av signifante enkelthendelser heller enn en uoversiktlig strøm av småhendelser. Dermed blir det Apple ][ (eller kanskje til og med Macintosh) som blir stående som den første personlige datamaskinen, og DOS som det første operativsystemet, enda begge var nokså sene til å komme seg på agendaen. (Og mens vi er igang, Google ble startet i 1998, tre år etter at de første søkemotorene hadde dukket opp på nettet, og hadde store konkurrenter.)

Så hvis teknologiutviklingen verken er stø eller geni-basert, hvordan er den egentlig? W. Brian Arthur, i den tidligere nevnte boken The Nature of Technology, opererer med fire mekanismer som kan drive teknologi fremover:

1. Vanlig, problemløsende utvikling (standard engineering) – teknologien blir bedre fordi man løser enkeltproblemer og forbedrer kvaliteten, både hva gjelder produktet og produksjonsprosessen.
2. Oppfinnelse (invention) – der det gjøres en oppfinnelse av en klart definert teknologi. Dette skjer som regel etter lang tids satsing, og involverer sjelden “kreativitet”.
3. Strukturell fordypning (structural deepening) – teknologier starter gjerne som enkle løsninger, og blir over tid mer og mer avanserte ved at man får tilleggsfunksjoner.
4. Fremvekst av nye teknologiplatformer (bodies of technologies emerging) – teknologifamilier som består av mange enkeltelementer men som sammen endrer verden, som for eksempel jernbanen, bilen og telefonen.

Disse prosessene er ikke lette å skille fra hverandre, men jeg skal gi noen eksempler i senere blogginlegg.