Teknologi og problemløsning

(nummer fire i en serie om teknologistrategi)

Den første av Arthur’s fire teknologiendringsprosesser er standard engineering eller problemløsning – en konstant prosess for å løse problemer og senke kostnader. Den er lite synlig fra år til år, men har stor virkning over tid.

Teknologihistorikeren Nathan Rosenberg skriver i boken Inside the Black Box om at «really major improvements in productivity. . . seldom flows from single technological innovations, however significant they may appear to be.  But the combined effects of large numbers of improvements within a technological system may be immense.» Med andre ord – vi tenderer til å huske de store og dramatiske endringene, men det er de mange små som sammen gjør forskjell.

Det morsomme med slike endringer er at vi ikke helt legger merke til dem – men de endrer oss. La oss ta en helt enkel ting som kniv og gaffel, for eksempel. (Dette eksempelet er hentet fra Henry Petroskis The Evolution of Useful Things – en tørr men fascinerende bok hvis hovedbudskap er at “form follows failure”, det vil si at ting får sin form primært gjennom at man til å begynne velger litt tilfeldig løsning og så retter feil til man gradvis kommer til det optimale.)

Kniv og gaffel er et sett med verktøy som skal gjøre to ting: Dele mat opp i passende stykker og føre den til munnen. Den siste jobben kan deles i to: Føring av mat som er stor og solid nok til at man kan stikke noe i den (knivspissen eller gaffelen) og dermed få den med seg, og føring av mat som er for liten (erter) eller for flytende (saus) til å spiddes, slik at den må samles opp på noe som har en viss flate, og deretter føres til munnen. Det fascinerende med denne prosessen er at over flere hundre år har gaffelen gjennomgått en utvikling fra kun spidding til å ta jobben med å flytte erter og saus til munnen. (Parallelt har det blitt sosialt uakseptabelt å føre kniven til munnen.)

Gaffelen har utviklet seg på denne måten (illustrasjon fra Mann, 1999)

I riktig gamle dager hadde man ikke gaffel, folk klarte seg med tollekniv og tresleiv. Etterhvert gikk man over til to kniver – en til å holde med og en til å skjære. Deretter fikk man gafler som kun kunne spidde – med to teiner, muligens inspirert av tilspikkede trepinner. Kniven ble større og ble brukt til saus og erter (noen kniver hadde til og med en utbuling på oversiden, nesten som en skje). Etterhvert fikk gaffelen tre teiner, og så fire. Parallelt ble knivene kortere og smalere, mindre Mappin & Webb Knives and Forksegnet til saus og erter, og gaffelen fikk skjeformet profil. I begynnelsen av det tyvende århundre hadde vanlig middagsbestikk håndtak i ben, tre eller plast, med et fjærende knivblad i stål. Gaffelen hadde lange teiner som satt tett sammen. Dette bestikket hadde mine besteforeldre, og det hendte at bestefar brukte kniven på saus og erter, til min bestemors fortørnelse.)

Kniver laget av to forskjellige materialer fungerer dårlig i oppvaskmaskin, og fra 60-tallet og utover har bestikk stort sett blitt laget av rustfritt stål, stanset ut heller enn produsert i flere deler og siden limt eller naglet sammen. Samtidig har gaffelen blitt enda kortere og mer skje-lignende, og kniven har fått knivblader som ikke egner seg til saus og erter i det hele tatt, som Maya-bestikket, som fikk en designpris i 1961. (I Mayas tilfelle gikk man nok litt langt for gaffelens vedkommende.) I USA, naturligvis, har man gått enda lenger, kvittet seg med bestikket eller nøyer seg med en spork, som nå er tilgjengelig i titan.

Eva Solo matpinsett blackSom vi ser, er dette en lang utvikling, drevet av respons på problemer, estetikk, produksjonsmetoder, materialer og endringer i forbruks- og levemønster. Den er på ingen måte ferdig – jeg spiser mye asiatisk mat, og venter på at matpinsetten skal gå fra noe man bruker i grytene til noe man har ved bordet, for eksempel, siden mange ikke er helt på høyden når det gjeler spisepinner. (I parentes bemerket, enkelte hevder at det at mange av oss har overbitt – noe som visstnok begynte i Europa for 250 år siden og i Kina da spisepinnene kom, for 900 år siden – kommer av at vi begynner å spise med gaffel i tidlig alder. Jeg vet ikke helt…)

Så hva har dette med teknologistrategi å gjøre?

Bestikkets utvikling viser faktisk det som teknologer (om ikke strateger) driver mest med: Ikke store gjennombrudd, men nitidig forbedring basert på tilgjengelighet av ny teknologi og ny innsikt i hvordan kundene bruker produktene. Det er et slit å arbeide i det private næringsliv. Hvert år må man være litt bedre, enten ved å forbedre produktene sine eller selge dem litt billigere. Hvert år må man identifisere problemer og fikse dem, slik at kundene blir fornøyd eller produksjonsprosessen går litt lettere.

Det største problemet man har med denne type prosesser er å investere i dem – man må satse målbevisst og konstant over lang tid. Det andre er at man kan blendes av denne prosessen, og konsentrere seg bare om den – og så finne ut at ens produkter er ikke lenger konkurransedyktig av helt andre årsaker. Mitt beste eksempel er reisevekkerur – på det glade nittitall hadde jeg en avansert sak jeg hadde fått av Singapore Airlines, som holdt orden på tidssoner og sørget for at jeg kom meg opp om morgenen og fant ut hva klokken var andre steder. Jeg er sikker på at reisevekkerurfabrikantene hvert år forbedret produktene sine. Og så kom mobiltelefonen….

Men det er en annen historie. I neste blogginnlegg skal vi ta for oss Arthur’s andre teknologiendringsprosess: Invention, eller som det heter på norsk: Oppfinnelse.

Kommenter

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s