As you like it

Nationaltheatret: Som dere vil (As You Like It), William Shakespeare.

somderevilslide8Etter sigende var det en gang en stortingsmann som ble spurt om hva han syntes om Peer Gynt – og han mente stykket var bra, men det var så fullt av sitater. Shakespeares stykker er likedan, og As You Like It (som Nasjonaltheatret kaller Som dere vil og dermed beviser at det skal en Ibsen til for å bevinge norske titler) er ikke noe unntak: Det er i dette stykket man finner monologen «All the world’s a stage, And all the men and women merely players; They have their exits and their entrances…» og som videre beskriver menneskets syv stadier fra spedbarn til den annen barndom.

Jeg skal ikke røpe hvordan, men i denne oppsetningen bruker man en litt overtydelig (mye av det Nationaltheatret gjør, er litt overtydelig) ironi der Jacques endelig får fremføre sin monolog, om enn som en parentes. For de som ikke husker de syv stadiene – her er kortversjonen Robert Conquest var så vennlig å lage som en limerick:

“Seven Ages: first puking and mewling
Then very pissed-off with your schooling
Then fucks, and then fights
Next judging chaps’ rights
Then sitting in slippers: then drooling.”

Nuvel.
Det er mye å glede seg over i denne forestillingen. Det er mange bra skuespillere, men hovedrolleinnehaverne (Kjersti Tveterås som Rosalyn/Ganymedes og Jonas Strand Gravli som Orlando) skinner, særlig hun som Ganymedes rett før pause, med jekk og uten øljekk. De har adskillig mer energi enn resten av ensemblet, med noen unntak: Fritjov Såheim som den onde hertugen (selv om han helt ikke klarer å slippe taket (hehe) i sosialarbeideren fra Lilyhammer), Mads Ousdal som Jacques, Eindride Eidsvold som narren Touchstone.

Man har valgt å la Bertine Zetlitz skrive musikk og fremføre den – og det gjør hun svært bra, som en krysning mellom Lill Lindfors og Lady Gaga. Musikken er enkel og litt repetitiv, men fungerer – og bandet (begge utkledd som William S. himself) er svært gode, særlig Andreas Bratlie som plystrer klokkeklart samtidig som han håndterer trommestikkene.
somderevilslide9
somderevilslide17
Scenografien er fremtredende og tildels genial – man starter med tablåer i tre, nesten fire etasjer og fortsetter med en genial firkantet busk som etterhvert inneholder de fleste av skuespillerne i ulike konstellasjoner. Scenografien truer med å ta litt overhånd en gang iblant – og «satiren» blir litt for enkel når en av rømlingene i Ardenskogen beskriver seg selv som «trist som faen.» Bondegutten William som vil ta sin kjære Phoebe til Esso-stasjonen for to cola og en full burgermeny blir litt flaut. Men musikken fungerer og showet virker, selv om det kunne strammes opp en tanke og man kanskje kunne få replikkene til å smelle litt fortere her og der.

Men Shakespeare fungerer jo, da. Selv i ironisk utgave.
somderevilslide12
IMG_2773 copyPS: Nationaltheatret tilbyr en «introduksjon» til noen av sine premierer (og noen av de vanlige forestillingene også.) Inger Merete Hobbelstad holdt et foredrag – glimrende skrevet og glimrende fremført – om stykkets handling, historiske plassering og hvordan det utfordrer kjønnsroller. Stykket er fra 1599 og hovedrollen spilles av en mann (kun mannlige skuespillere den gang, som alle som har sett Shakespeare in love vet) som spiller en kvinne som spiller en mann som spiller en kvinne. Det er komplisert, selv i våre dager, og må ha vært en sensasjon på Shakespeares tid. Det har, selv i dag, en hel del å si om hvordan vi spiller roller for å forholde oss til hverandre.

Anbefales – både introduksjon og stykke.

Noen må dø først (eller hvorfor ting tar tid)

I artikkelen «The Dynamo and the Computer: An Historical Perspective on the Modern Productivity Paradox.» (American Economic Review 1990, vol. 80 (2): 355-361) skriver Stanford-professoren Paul A. David om overgangen til elektriske motorer i amerikansk industri. Denne “andre industrielle revolusjonen» involverte, som teknologiske revolusjoner gjerne gjør, fremveksten av en ny, generell teknologi – elektrisitet – og med den store sprang i produktivitet og teknologisk funksjonalitet.

Line shaft with leather belt, from WikipediaFør elektriske motorer ble fabrikker drevet med dampkraft (eller, i Norge og forbausende mange andre steder, vannkraft). Kraftkilden sto utenfor selve fabrikkbygningen, og ble overført til maskinene (f.eks. vever eller dreibenker) via akslinger og lærbelter (se bilde). Dette fungerte jo, men var svært bråkete, farlig (hvis man fikk en arm inn i beltet, mistet man den), og krevde dyre fabrikkbygninger med forsterkede vegger og tak for å tåle påkjenningen med drag og vibrasjoner fra belter og akslinger.

Da elektromotoren kom, prøvde man først med å bruke elektromotoren til å drive belter og akslinger. Ganske snart oppdaget man at elektromotorer kunne bygges mye mindre enn en dampmaskin, og at man kunne sette en motor på hver vev eller dreibenk. Dette hadde mange fordeler – det laget mindre bråk, det var lettere å slå en maskin av eller på, og faren for å miste armer og bein var adskillig mindre. I tillegg kunne man bygge fabrikkbygninger som lette, store og rimelige skall.

Noe særlig virkning på produktiviteten fikk man imidlertid ikke før noen oppdaget at det ikke lenger var nødvendig å sette opp maskinene ut fra hvor akslinger og belter hadde vært i taket. Når man i stedet utplasserte maskinene basert på materialflyten, økte produktiviteten dramatisk.

Og så kan man jo lure på hvor lang tid det tok fra man begynte med elektriske motorer til man reorganiserte fabrikkgulvet for bedre produktivitet?

40 år, er svaret.

Skal man få noe dramatisk ut av en ny teknologi, må man ikke bare innføre teknologien, men også reorganisere alle aspekter av arbeidet som skal utføres. Det tar imidlertid lang tid, fordi arbeidsprosesser, belønningssystemer, og ikke minst normer (oppfatninger av hva som er «riktig» måte å arbeide på, hva som er bra eller dårlig) tar mye lenger tid å endre enn det tar å innføre teknologien.

Og hvorfor skriver jeg om dette nå? Vel, det er september 2015, og denne måneden er det 30 år siden jeg sendte min første (internasjonale) epost. I november 1985 innførte BI epost og delte kalendere for hele organisasjonen (jeg var prosjektansvarlig), etter først å ha koblet oss på BITNET, en del av det som senere ble Internett. Vi var tidlig ute – året etter krevde BI at alle heltidsstudenter skulle ha egen PC, og produserte læringssoftware. Fremtiden så svært digital ut: BI var fremst i Europa blant business schools, og i USA var det bare en som var like aggressiv, nemlig Harvard Business School (og det er en av årsakene til at jeg har doktorgrad derfra).

Men de store organisasjonsendringene uteble – BI er, prosessmessig og produktivitetsmessig, omtrent den samme organisasjonen nå som den var for 30 år siden. Vi gjør stadig vekk ting på samme måte som i 1985, har eksamen på gjennomslagsark og underviser i klasserom som før, selv om studentene nå får litteraturen som PDF og overheadprosjektoren har havnet i taket. (For all del, andre tradisjonelle skoler er ikke mye bedre.)

Men en ti års tid til, så kanskje noen begynner å tenke at her er det rom for radikal omlegging og produktitetsforbedring. Problemet er at når en slik situasjon oppstår, er den gjerne drevet av ekstern konkurranse, det som regel ikke de ledende bedriftene som står for initiativet, eller som fremstår som seierherre etterpå.

Og jeg begynner å bli svært utålmodig, siden jeg gjerne skulle se at den teknologien jeg var med på å innføre for tredve år siden faktisk tatt i bruk på en annen måte enn, for å sitere min kollega Ragnvald Sannes, å sette strøm på papir. Men skal det skje, må noen bokstavlig talt dø først (eller i alle fall pensjonere seg), og jeg er redd for at det er min generasjon det gjelder. Og den som kom etterpå.

Så jeg tenker vi sier en 30 år til, jeg.

Intellektuell adspredelse om spredning

(AdvaNiall Fergusonrsel: Dette er liveblogging – jeg kommer til å skrive feil, til å misforstå ting og til å glemme hele diskusjoner. Caveat emptor.)

Niall Ferguson er en av disse menneskene – public intellectuals – man har lest mye om, men ikke lest mye av, bortsett fra det som reflekteres i mer lokale skribenter. Så det var med en viss forventning jeg fant meg en vindusplass på Cafe Christiania for Civitas frokostmøte i morges. Temaet var «The World Economy in a Time of Divergence: Money, Energy, Democracy and Complexity» som i hvert fall ikke begrenser diskusjonen i nevneverdig grad.

Og dermed, notater på engelsk:

  • main topic: divergence (which is coming up in a sea of convergence, as in globalization etc.) between countries and economies
  • four divergences in the world today:
    • monetary policy: between those involved in stimulus (japan, some European) and those taking a less active role (the US, mainly, which no longer has a theory to go with its models)
    • energy: oil getting cheaper, good for the European Union, for China (their imports have huge strategic implications for the next 20 years), a tax cut for importers, but serious implications for the exporters (Iran, Venezuela, Russia). Important for Norway, but will not have political consequences here.
    • political: not between democratic and authoritarian, but between weak and strong governments. Why are all elections so close? UK, Israel, others… People used to win big – that never happens any more. My hypothesis: This is what we want – weak leaders. We don’t want strength in our leaders and vote for the weak ones. Europe votes for economic and military weakness. Incidentally, the authoritarian regimes are weak to – Ukraina was a result of failure, Putin is restrained by economics and how many casualties the Russians will accept. Same in China – there have been coup attempts in China, but they go unreported. President Chi is embattled and his anti-corruption drive is about removing rivals. Very few strong leaders in the world.
    • states versus networks: (se denne artikkelen). Technologies of the 20th century empowered hierarchies, but today’s technology empowers networks, like Google and Islamic State. Horizontal and self-organizing, can’t be decapitated by drones, since they are not hierarchical. You cannot decapitate a network. Networks will displace hierarchies to a much larger extent.
  • Are you a hierarchy person, work for a large organization, or are you a network person? Networks are not good or bad, they just are, and they are ascending. Some of it good, some of it very bad.

Spørsmål:

  • success of democracy? Churchill’s answer – preferable to enlightened absolutism, because there are not that many Lee Kuan Yew’s, and way to many Kil Il Sungs.. But whatever you choose, there seems to be a 50/50 phenomenon in elections. Secondly, we seem to have democracies in many countries, but not the rule of law (independent judiciary, etc.) That is more important for freedom than universal suffrage. Democracy without law has repeatedly produced disasters. Freedom is in retreat: Islam reduces women’s rights. Worldwide, feminism is losing, often with democratic support. It will take longer to establish rule of law in China than democracy.
  • is there a connection between democracy and size of state, and are democracies less able to make firm decisions? Strong incentives for politicians to establish and expand welfare state to get votes. Bit there seems to be a ceiling for public spending, where does it come from? Found it in the 1980s, because there are unintended consequences, such as inflation. As for democracies «kicking the can down the road» – be careful with that metaphor, you can injure yourself on the can… European leaders have been kicking the Greek can for a while, the jagged edge might hit their shoe at some point. Henry Kissinger called this the «problem of conjecture»: As a leader, you have a choice between taking a difficult decision and kicking the can until something turns up. The payoffs are asymmetrical: Voters are not grateful for things that were preempted. If you play for time, you may get lucky – Hitler may not have ambitions beyond Sudetenland. There is no such things as «the future» at the point of decision – there are many futures. Then something bad happens, and you try to act preemptively.
  • migration? Displacement of people one of the great scourges of our time… Part of larger movement, returning to the period before WWI, with millions of people moving to the US. [missed some of this] Islam now has bloody borders and innards, has not always been like that. We struggle with integrate refugees, but only experience the ripples. There is no strategy any more, military alliances without military doctrine – we don’t know how to deal with the disintegration of the Middle East. Islam is a massive ideological threat, and our policy is to allow it to spread.
  • watch France: Le Pen might win eventually…
  • European Union more networked than anything previously set up to rule Europe – and that is not saying much… It overrepresents the small countries. Has reduced German power, economically and other, but Germany is still dominant. I am not a Europskeptic. Can’t become a federal state, but useful. Answers the Kissinger question: «Whom do I call when I want to speak to Europe?» Angela Merkel! She is formidable and has others obeying her, but she has not strategic vision, nothing that will inspire a generation. She is a tactician, the superior poker player. You need a strategic vision to guide you before the data are in.
  • failed states as result of networks? Failed states long before networks, Somalia for instance. As imperial structures retreat, the power vacuum may make it impossible to create a stable state. The nation state is a novelty, historically. Mostly it has been empires, and some of them have been good. German bad, English and American pretty benign. When they retreat, violence escalates – India after British retreat. Now the end of the US empire in the Middle East – US underwrote the politics of the Middle east from the 50s forward. Under Obama the US as walked away from its role as order maker in the Middle East. Doesn’t take much for a state to fail – look at Libya. Networks flourish in failed states… Living in a failed state is much worse than dealing with bureaucrats…

Niall Ferguson er en uhyre velformulert og effektiv kommunikatør, men mitt inntrykk var at han har standardhistorier, og hans teknikk når han får spørsmål er å svare kort på det, for så å reformulere spørsmålet og gripe til et eller annet vel innøvd. Men underholdende er det. Jeg skulle gjerne ha stilt et spørsmål selv – nemlig om det finnes noen form (annet enn Google Rank og citation indices) for «accountability» i nettverk, og om det i det hele tatt er mulig å ha effektive nettverk uten en eller annen autoritet, om det så kun er Jimmy Wales. Er transparency det samme som accountability – og hva skal til for at det skal fungere?

Men det får heller bli en diskusjon for et essay på et eller annet tidspunkt. Tiden på Civitas frokostmøter er sjelden bortkastet, og var det ikke denne gangen heller.

Andre verdenskrig – som grafikk

Denne videoen av Neil Halloran viser hva som skjedde i andre verdenskrig, og hvordan verden har sett ut siden. Den gjør virkelig inntrykk, vel verdt de 18 minuttene den tar.

The Fallen of World War II from Neil Halloran on Vimeo.

70 millioner mennesker døde under den annen verdenskrig, mer eller mindre (siden talene, særlig på østfronten, er omstridt.) Denne videoen viser at mesteparten av tapene var i Sovjetunion (det er hjerteskjærende hvordan søylen bare vokser og vokser) og Kina, at Polen hadde flest døde som andel av befolkningen (Jugoslavia lå også høyt, uten at det er nevnt spesielt), at endel enkelthendelser – massakrer, slag, bombetokt – utgjorde en forbausende stor andel av de falne. Stalingrad alene sto for flere døde enn all kriger siden annen verdenskrig til sammen. (Og hvis noen skulle være i tvil om det – å leve i et demokrati er langt å foretrekke, sånn rent overlevelsesmessig.)

Videoen avsluttes med omtrent det samme budskapet som Steven Pinker: At vold og krig er et fenomen med nedadgående trend, uansett hvordan man vrir og vender på det. Og at det å gi Nobels fredspris til EU i 2012, gitt denne statistikken, kanskje ikke var så dumt likevel.

FrP, SAS og ytringsfriheten

FrP liker ikke å bli satt på en tidslinje med Quisling og Hitler. Det er det lett å være enig med dem i. De legger press på selskapet som har publisert artikkelen, som så trekker publikasjonen tilbake. Det burde FrP holde seg for gode til – det er nemlig, som Cory Doctorow skriver, at et parti på ytterste (i hvert fall så lang ut som vi kommer med legitime partier) høyre fløy som bruker innflytelse for å hindre en ytring.

Studer artikkelen til Cory Doctorow, og fortell meg hva som er faktisk galt i den. La gå at hans tolkninger og ordbruk er annerledes enn hva en norsk skribent ville skrevet, men faktum gjenstår. Og slik tolkes FrPs reaksjon i utlandet.

Ytringer man ikke liker, skal møtes med motytringer, ikke knebling. Derfor: Vil du lese artikkelen og gjøre deg opp en mening, finner du den her: https://www.dropbox.com/s/q484av0971fvsxe/ScandinavianTravellerFarRight.pdf?dl=0

Personlig synes jeg artikkelen, skrevet av den meget kunnskapsrike svenske journalisten Per Svensson, gir en utmerket sammenstilling og analyse av den radikale høyresidens fremvekst i Norden, nøye nyansert for de enkelte land. Han har en interessant konklusjon om vanskelighetene med å diskutere innvandring på nordisk nivå fordi utgangspunktet er så forskjellig. Tidslinjen og enkelte av fotografiene som illustrerer artikkelen er imidlertid nokså tendensiøse og gir et annet budskap enn teksten, og jeg har full forståelse for at FrP ikke liker dem. Men derfra til å bruke makt (eller i hvert fall innflytelse) når man er i regjeringsposisjon?

PS: Bra kommentar fra Geir Ramnefjell i Dagbladet.

Satire uten unnskyldning

Tom Lehrer en av mine helter – matematiker, satiriker, komponist, humorist – i det hele tatt, et menneske jeg beundrer. Buzzfeed har en fantastisk artikkel om ham, og Youtube har en 50 minutters video fra en konsert i København som man absolutt bør få med seg:

Greia med Tom Lehrer er at hans humor var i hvert fall 20 år foran sin tid – han trakk seg tilbake (tror jeg) fordi ingen egentlig forsto hva han holdt på med – “syk humor” var rett og slett ikke noe man gjorde (i alle fall i USA) på 50- og 60-tallet. I Norge har vi ikke hatt noen slike humorister – med mulig unntak av Ole Paus – som klarer å skrive tekster og fremføre dem på en måte som irriterer på en måte man ikke kan unngå

Tom Lehrer – i den grad han noensinne forklarte hvorfor han ga seg tidlig – klart ikke forholde seg til situasjoner hvor han ikke kunne ta stilling til ting på en side, og en side alene. Så hvilke politiske galskaper kunne Tom Lehrer skrevet om i dag? Datalagringsdirektivet er en opplagt kandidat – men hvilke andre?

(Det er forøvrig underlig hva man tenkte en gang – på ungdomsskolen vurderte jeg helt seriøst om det var noen som helst grunn til å ta en utdannelse, all den stund vi alle sammen kom til å bli stekt i en atombombeeksplosjon likevel. Det sier vel noe om hva slags virkelighet Tom Lehrer forholdt seg til.) Ungdommen idag har mange krav mot seg, men (uten at jeg skal ta stilling til om det stemmer eller ikke) de trenger ikke i samme grad forholde seg til verdens ende. Det er hyggelig å se at Daniel Radcliffe i alle fall har en viss følelse av hva dette innebar.

Teknologi og problemløsning

(nummer fire i en serie om teknologistrategi)

Den første av Arthur’s fire teknologiendringsprosesser er standard engineering eller problemløsning – en konstant prosess for å løse problemer og senke kostnader. Den er lite synlig fra år til år, men har stor virkning over tid.

Teknologihistorikeren Nathan Rosenberg skriver i boken Inside the Black Box om at «really major improvements in productivity. . . seldom flows from single technological innovations, however significant they may appear to be.  But the combined effects of large numbers of improvements within a technological system may be immense.» Med andre ord – vi tenderer til å huske de store og dramatiske endringene, men det er de mange små som sammen gjør forskjell.

Det morsomme med slike endringer er at vi ikke helt legger merke til dem – men de endrer oss. La oss ta en helt enkel ting som kniv og gaffel, for eksempel. (Dette eksempelet er hentet fra Henry Petroskis The Evolution of Useful Things – en tørr men fascinerende bok hvis hovedbudskap er at “form follows failure”, det vil si at ting får sin form primært gjennom at man til å begynne velger litt tilfeldig løsning og så retter feil til man gradvis kommer til det optimale.)

Kniv og gaffel er et sett med verktøy som skal gjøre to ting: Dele mat opp i passende stykker og føre den til munnen. Den siste jobben kan deles i to: Føring av mat som er stor og solid nok til at man kan stikke noe i den (knivspissen eller gaffelen) og dermed få den med seg, og føring av mat som er for liten (erter) eller for flytende (saus) til å spiddes, slik at den må samles opp på noe som har en viss flate, og deretter føres til munnen. Det fascinerende med denne prosessen er at over flere hundre år har gaffelen gjennomgått en utvikling fra kun spidding til å ta jobben med å flytte erter og saus til munnen. (Parallelt har det blitt sosialt uakseptabelt å føre kniven til munnen.)

Gaffelen har utviklet seg på denne måten (illustrasjon fra Mann, 1999)

I riktig gamle dager hadde man ikke gaffel, folk klarte seg med tollekniv og tresleiv. Etterhvert gikk man over til to kniver – en til å holde med og en til å skjære. Deretter fikk man gafler som kun kunne spidde – med to teiner, muligens inspirert av tilspikkede trepinner. Kniven ble større og ble brukt til saus og erter (noen kniver hadde til og med en utbuling på oversiden, nesten som en skje). Etterhvert fikk gaffelen tre teiner, og så fire. Parallelt ble knivene kortere og smalere, mindre Mappin & Webb Knives and Forksegnet til saus og erter, og gaffelen fikk skjeformet profil. I begynnelsen av det tyvende århundre hadde vanlig middagsbestikk håndtak i ben, tre eller plast, med et fjærende knivblad i stål. Gaffelen hadde lange teiner som satt tett sammen. Dette bestikket hadde mine besteforeldre, og det hendte at bestefar brukte kniven på saus og erter, til min bestemors fortørnelse.)

Kniver laget av to forskjellige materialer fungerer dårlig i oppvaskmaskin, og fra 60-tallet og utover har bestikk stort sett blitt laget av rustfritt stål, stanset ut heller enn produsert i flere deler og siden limt eller naglet sammen. Samtidig har gaffelen blitt enda kortere og mer skje-lignende, og kniven har fått knivblader som ikke egner seg til saus og erter i det hele tatt, som Maya-bestikket, som fikk en designpris i 1961. (I Mayas tilfelle gikk man nok litt langt for gaffelens vedkommende.) I USA, naturligvis, har man gått enda lenger, kvittet seg med bestikket eller nøyer seg med en spork, som nå er tilgjengelig i titan.

Eva Solo matpinsett blackSom vi ser, er dette en lang utvikling, drevet av respons på problemer, estetikk, produksjonsmetoder, materialer og endringer i forbruks- og levemønster. Den er på ingen måte ferdig – jeg spiser mye asiatisk mat, og venter på at matpinsetten skal gå fra noe man bruker i grytene til noe man har ved bordet, for eksempel, siden mange ikke er helt på høyden når det gjeler spisepinner. (I parentes bemerket, enkelte hevder at det at mange av oss har overbitt – noe som visstnok begynte i Europa for 250 år siden og i Kina da spisepinnene kom, for 900 år siden – kommer av at vi begynner å spise med gaffel i tidlig alder. Jeg vet ikke helt…)

Så hva har dette med teknologistrategi å gjøre?

Bestikkets utvikling viser faktisk det som teknologer (om ikke strateger) driver mest med: Ikke store gjennombrudd, men nitidig forbedring basert på tilgjengelighet av ny teknologi og ny innsikt i hvordan kundene bruker produktene. Det er et slit å arbeide i det private næringsliv. Hvert år må man være litt bedre, enten ved å forbedre produktene sine eller selge dem litt billigere. Hvert år må man identifisere problemer og fikse dem, slik at kundene blir fornøyd eller produksjonsprosessen går litt lettere.

Det største problemet man har med denne type prosesser er å investere i dem – man må satse målbevisst og konstant over lang tid. Det andre er at man kan blendes av denne prosessen, og konsentrere seg bare om den – og så finne ut at ens produkter er ikke lenger konkurransedyktig av helt andre årsaker. Mitt beste eksempel er reisevekkerur – på det glade nittitall hadde jeg en avansert sak jeg hadde fått av Singapore Airlines, som holdt orden på tidssoner og sørget for at jeg kom meg opp om morgenen og fant ut hva klokken var andre steder. Jeg er sikker på at reisevekkerurfabrikantene hvert år forbedret produktene sine. Og så kom mobiltelefonen….

Men det er en annen historie. I neste blogginnlegg skal vi ta for oss Arthur’s andre teknologiendringsprosess: Invention, eller som det heter på norsk: Oppfinnelse.