Noen må dø først (eller hvorfor ting tar tid)

I artikkelen «The Dynamo and the Computer: An Historical Perspective on the Modern Productivity Paradox.» (American Economic Review 1990, vol. 80 (2): 355-361) skriver Stanford-professoren Paul A. David om overgangen til elektriske motorer i amerikansk industri. Denne “andre industrielle revolusjonen» involverte, som teknologiske revolusjoner gjerne gjør, fremveksten av en ny, generell teknologi – elektrisitet – og med den store sprang i produktivitet og teknologisk funksjonalitet.

Line shaft with leather belt, from WikipediaFør elektriske motorer ble fabrikker drevet med dampkraft (eller, i Norge og forbausende mange andre steder, vannkraft). Kraftkilden sto utenfor selve fabrikkbygningen, og ble overført til maskinene (f.eks. vever eller dreibenker) via akslinger og lærbelter (se bilde). Dette fungerte jo, men var svært bråkete, farlig (hvis man fikk en arm inn i beltet, mistet man den), og krevde dyre fabrikkbygninger med forsterkede vegger og tak for å tåle påkjenningen med drag og vibrasjoner fra belter og akslinger.

Da elektromotoren kom, prøvde man først med å bruke elektromotoren til å drive belter og akslinger. Ganske snart oppdaget man at elektromotorer kunne bygges mye mindre enn en dampmaskin, og at man kunne sette en motor på hver vev eller dreibenk. Dette hadde mange fordeler – det laget mindre bråk, det var lettere å slå en maskin av eller på, og faren for å miste armer og bein var adskillig mindre. I tillegg kunne man bygge fabrikkbygninger som lette, store og rimelige skall.

Noe særlig virkning på produktiviteten fikk man imidlertid ikke før noen oppdaget at det ikke lenger var nødvendig å sette opp maskinene ut fra hvor akslinger og belter hadde vært i taket. Når man i stedet utplasserte maskinene basert på materialflyten, økte produktiviteten dramatisk.

Og så kan man jo lure på hvor lang tid det tok fra man begynte med elektriske motorer til man reorganiserte fabrikkgulvet for bedre produktivitet?

40 år, er svaret.

Skal man få noe dramatisk ut av en ny teknologi, må man ikke bare innføre teknologien, men også reorganisere alle aspekter av arbeidet som skal utføres. Det tar imidlertid lang tid, fordi arbeidsprosesser, belønningssystemer, og ikke minst normer (oppfatninger av hva som er «riktig» måte å arbeide på, hva som er bra eller dårlig) tar mye lenger tid å endre enn det tar å innføre teknologien.

Og hvorfor skriver jeg om dette nå? Vel, det er september 2015, og denne måneden er det 30 år siden jeg sendte min første (internasjonale) epost. I november 1985 innførte BI epost og delte kalendere for hele organisasjonen (jeg var prosjektansvarlig), etter først å ha koblet oss på BITNET, en del av det som senere ble Internett. Vi var tidlig ute – året etter krevde BI at alle heltidsstudenter skulle ha egen PC, og produserte læringssoftware. Fremtiden så svært digital ut: BI var fremst i Europa blant business schools, og i USA var det bare en som var like aggressiv, nemlig Harvard Business School (og det er en av årsakene til at jeg har doktorgrad derfra).

Men de store organisasjonsendringene uteble – BI er, prosessmessig og produktivitetsmessig, omtrent den samme organisasjonen nå som den var for 30 år siden. Vi gjør stadig vekk ting på samme måte som i 1985, har eksamen på gjennomslagsark og underviser i klasserom som før, selv om studentene nå får litteraturen som PDF og overheadprosjektoren har havnet i taket. (For all del, andre tradisjonelle skoler er ikke mye bedre.)

Men en ti års tid til, så kanskje noen begynner å tenke at her er det rom for radikal omlegging og produktitetsforbedring. Problemet er at når en slik situasjon oppstår, er den gjerne drevet av ekstern konkurranse, det som regel ikke de ledende bedriftene som står for initiativet, eller som fremstår som seierherre etterpå.

Og jeg begynner å bli svært utålmodig, siden jeg gjerne skulle se at den teknologien jeg var med på å innføre for tredve år siden faktisk tatt i bruk på en annen måte enn, for å sitere min kollega Ragnvald Sannes, å sette strøm på papir. Men skal det skje, må noen bokstavlig talt dø først (eller i alle fall pensjonere seg), og jeg er redd for at det er min generasjon det gjelder. Og den som kom etterpå.

Så jeg tenker vi sier en 30 år til, jeg.

Intellektuell adspredelse om spredning

(AdvaNiall Fergusonrsel: Dette er liveblogging – jeg kommer til å skrive feil, til å misforstå ting og til å glemme hele diskusjoner. Caveat emptor.)

Niall Ferguson er en av disse menneskene – public intellectuals – man har lest mye om, men ikke lest mye av, bortsett fra det som reflekteres i mer lokale skribenter. Så det var med en viss forventning jeg fant meg en vindusplass på Cafe Christiania for Civitas frokostmøte i morges. Temaet var «The World Economy in a Time of Divergence: Money, Energy, Democracy and Complexity» som i hvert fall ikke begrenser diskusjonen i nevneverdig grad.

Og dermed, notater på engelsk:

  • main topic: divergence (which is coming up in a sea of convergence, as in globalization etc.) between countries and economies
  • four divergences in the world today:
    • monetary policy: between those involved in stimulus (japan, some European) and those taking a less active role (the US, mainly, which no longer has a theory to go with its models)
    • energy: oil getting cheaper, good for the European Union, for China (their imports have huge strategic implications for the next 20 years), a tax cut for importers, but serious implications for the exporters (Iran, Venezuela, Russia). Important for Norway, but will not have political consequences here.
    • political: not between democratic and authoritarian, but between weak and strong governments. Why are all elections so close? UK, Israel, others… People used to win big – that never happens any more. My hypothesis: This is what we want – weak leaders. We don’t want strength in our leaders and vote for the weak ones. Europe votes for economic and military weakness. Incidentally, the authoritarian regimes are weak to – Ukraina was a result of failure, Putin is restrained by economics and how many casualties the Russians will accept. Same in China – there have been coup attempts in China, but they go unreported. President Chi is embattled and his anti-corruption drive is about removing rivals. Very few strong leaders in the world.
    • states versus networks: (se denne artikkelen). Technologies of the 20th century empowered hierarchies, but today’s technology empowers networks, like Google and Islamic State. Horizontal and self-organizing, can’t be decapitated by drones, since they are not hierarchical. You cannot decapitate a network. Networks will displace hierarchies to a much larger extent.
  • Are you a hierarchy person, work for a large organization, or are you a network person? Networks are not good or bad, they just are, and they are ascending. Some of it good, some of it very bad.

Spørsmål:

  • success of democracy? Churchill’s answer – preferable to enlightened absolutism, because there are not that many Lee Kuan Yew’s, and way to many Kil Il Sungs.. But whatever you choose, there seems to be a 50/50 phenomenon in elections. Secondly, we seem to have democracies in many countries, but not the rule of law (independent judiciary, etc.) That is more important for freedom than universal suffrage. Democracy without law has repeatedly produced disasters. Freedom is in retreat: Islam reduces women’s rights. Worldwide, feminism is losing, often with democratic support. It will take longer to establish rule of law in China than democracy.
  • is there a connection between democracy and size of state, and are democracies less able to make firm decisions? Strong incentives for politicians to establish and expand welfare state to get votes. Bit there seems to be a ceiling for public spending, where does it come from? Found it in the 1980s, because there are unintended consequences, such as inflation. As for democracies «kicking the can down the road» – be careful with that metaphor, you can injure yourself on the can… European leaders have been kicking the Greek can for a while, the jagged edge might hit their shoe at some point. Henry Kissinger called this the «problem of conjecture»: As a leader, you have a choice between taking a difficult decision and kicking the can until something turns up. The payoffs are asymmetrical: Voters are not grateful for things that were preempted. If you play for time, you may get lucky – Hitler may not have ambitions beyond Sudetenland. There is no such things as «the future» at the point of decision – there are many futures. Then something bad happens, and you try to act preemptively.
  • migration? Displacement of people one of the great scourges of our time… Part of larger movement, returning to the period before WWI, with millions of people moving to the US. [missed some of this] Islam now has bloody borders and innards, has not always been like that. We struggle with integrate refugees, but only experience the ripples. There is no strategy any more, military alliances without military doctrine – we don’t know how to deal with the disintegration of the Middle East. Islam is a massive ideological threat, and our policy is to allow it to spread.
  • watch France: Le Pen might win eventually…
  • European Union more networked than anything previously set up to rule Europe – and that is not saying much… It overrepresents the small countries. Has reduced German power, economically and other, but Germany is still dominant. I am not a Europskeptic. Can’t become a federal state, but useful. Answers the Kissinger question: «Whom do I call when I want to speak to Europe?» Angela Merkel! She is formidable and has others obeying her, but she has not strategic vision, nothing that will inspire a generation. She is a tactician, the superior poker player. You need a strategic vision to guide you before the data are in.
  • failed states as result of networks? Failed states long before networks, Somalia for instance. As imperial structures retreat, the power vacuum may make it impossible to create a stable state. The nation state is a novelty, historically. Mostly it has been empires, and some of them have been good. German bad, English and American pretty benign. When they retreat, violence escalates – India after British retreat. Now the end of the US empire in the Middle East – US underwrote the politics of the Middle east from the 50s forward. Under Obama the US as walked away from its role as order maker in the Middle East. Doesn’t take much for a state to fail – look at Libya. Networks flourish in failed states… Living in a failed state is much worse than dealing with bureaucrats…

Niall Ferguson er en uhyre velformulert og effektiv kommunikatør, men mitt inntrykk var at han har standardhistorier, og hans teknikk når han får spørsmål er å svare kort på det, for så å reformulere spørsmålet og gripe til et eller annet vel innøvd. Men underholdende er det. Jeg skulle gjerne ha stilt et spørsmål selv – nemlig om det finnes noen form (annet enn Google Rank og citation indices) for «accountability» i nettverk, og om det i det hele tatt er mulig å ha effektive nettverk uten en eller annen autoritet, om det så kun er Jimmy Wales. Er transparency det samme som accountability – og hva skal til for at det skal fungere?

Men det får heller bli en diskusjon for et essay på et eller annet tidspunkt. Tiden på Civitas frokostmøter er sjelden bortkastet, og var det ikke denne gangen heller.

Andre verdenskrig – som grafikk

Denne videoen av Neil Halloran viser hva som skjedde i andre verdenskrig, og hvordan verden har sett ut siden. Den gjør virkelig inntrykk, vel verdt de 18 minuttene den tar.

The Fallen of World War II from Neil Halloran on Vimeo.

70 millioner mennesker døde under den annen verdenskrig, mer eller mindre (siden talene, særlig på østfronten, er omstridt.) Denne videoen viser at mesteparten av tapene var i Sovjetunion (det er hjerteskjærende hvordan søylen bare vokser og vokser) og Kina, at Polen hadde flest døde som andel av befolkningen (Jugoslavia lå også høyt, uten at det er nevnt spesielt), at endel enkelthendelser – massakrer, slag, bombetokt – utgjorde en forbausende stor andel av de falne. Stalingrad alene sto for flere døde enn all kriger siden annen verdenskrig til sammen. (Og hvis noen skulle være i tvil om det – å leve i et demokrati er langt å foretrekke, sånn rent overlevelsesmessig.)

Videoen avsluttes med omtrent det samme budskapet som Steven Pinker: At vold og krig er et fenomen med nedadgående trend, uansett hvordan man vrir og vender på det. Og at det å gi Nobels fredspris til EU i 2012, gitt denne statistikken, kanskje ikke var så dumt likevel.

FrP, SAS og ytringsfriheten

FrP liker ikke å bli satt på en tidslinje med Quisling og Hitler. Det er det lett å være enig med dem i. De legger press på selskapet som har publisert artikkelen, som så trekker publikasjonen tilbake. Det burde FrP holde seg for gode til – det er nemlig, som Cory Doctorow skriver, at et parti på ytterste (i hvert fall så lang ut som vi kommer med legitime partier) høyre fløy som bruker innflytelse for å hindre en ytring.

Studer artikkelen til Cory Doctorow, og fortell meg hva som er faktisk galt i den. La gå at hans tolkninger og ordbruk er annerledes enn hva en norsk skribent ville skrevet, men faktum gjenstår. Og slik tolkes FrPs reaksjon i utlandet.

Ytringer man ikke liker, skal møtes med motytringer, ikke knebling. Derfor: Vil du lese artikkelen og gjøre deg opp en mening, finner du den her: https://www.dropbox.com/s/q484av0971fvsxe/ScandinavianTravellerFarRight.pdf?dl=0

Personlig synes jeg artikkelen, skrevet av den meget kunnskapsrike svenske journalisten Per Svensson, gir en utmerket sammenstilling og analyse av den radikale høyresidens fremvekst i Norden, nøye nyansert for de enkelte land. Han har en interessant konklusjon om vanskelighetene med å diskutere innvandring på nordisk nivå fordi utgangspunktet er så forskjellig. Tidslinjen og enkelte av fotografiene som illustrerer artikkelen er imidlertid nokså tendensiøse og gir et annet budskap enn teksten, og jeg har full forståelse for at FrP ikke liker dem. Men derfra til å bruke makt (eller i hvert fall innflytelse) når man er i regjeringsposisjon?

PS: Bra kommentar fra Geir Ramnefjell i Dagbladet.

Satire uten unnskyldning

Tom Lehrer en av mine helter – matematiker, satiriker, komponist, humorist – i det hele tatt, et menneske jeg beundrer. Buzzfeed har en fantastisk artikkel om ham, og Youtube har en 50 minutters video fra en konsert i København som man absolutt bør få med seg:

Greia med Tom Lehrer er at hans humor var i hvert fall 20 år foran sin tid – han trakk seg tilbake (tror jeg) fordi ingen egentlig forsto hva han holdt på med – “syk humor” var rett og slett ikke noe man gjorde (i alle fall i USA) på 50- og 60-tallet. I Norge har vi ikke hatt noen slike humorister – med mulig unntak av Ole Paus – som klarer å skrive tekster og fremføre dem på en måte som irriterer på en måte man ikke kan unngå

Tom Lehrer – i den grad han noensinne forklarte hvorfor han ga seg tidlig – klart ikke forholde seg til situasjoner hvor han ikke kunne ta stilling til ting på en side, og en side alene. Så hvilke politiske galskaper kunne Tom Lehrer skrevet om i dag? Datalagringsdirektivet er en opplagt kandidat – men hvilke andre?

(Det er forøvrig underlig hva man tenkte en gang – på ungdomsskolen vurderte jeg helt seriøst om det var noen som helst grunn til å ta en utdannelse, all den stund vi alle sammen kom til å bli stekt i en atombombeeksplosjon likevel. Det sier vel noe om hva slags virkelighet Tom Lehrer forholdt seg til.) Ungdommen idag har mange krav mot seg, men (uten at jeg skal ta stilling til om det stemmer eller ikke) de trenger ikke i samme grad forholde seg til verdens ende. Det er hyggelig å se at Daniel Radcliffe i alle fall har en viss følelse av hva dette innebar.

Teknologi og problemløsning

(nummer fire i en serie om teknologistrategi)

Den første av Arthur’s fire teknologiendringsprosesser er standard engineering eller problemløsning – en konstant prosess for å løse problemer og senke kostnader. Den er lite synlig fra år til år, men har stor virkning over tid.

Teknologihistorikeren Nathan Rosenberg skriver i boken Inside the Black Box om at «really major improvements in productivity. . . seldom flows from single technological innovations, however significant they may appear to be.  But the combined effects of large numbers of improvements within a technological system may be immense.» Med andre ord – vi tenderer til å huske de store og dramatiske endringene, men det er de mange små som sammen gjør forskjell.

Det morsomme med slike endringer er at vi ikke helt legger merke til dem – men de endrer oss. La oss ta en helt enkel ting som kniv og gaffel, for eksempel. (Dette eksempelet er hentet fra Henry Petroskis The Evolution of Useful Things – en tørr men fascinerende bok hvis hovedbudskap er at “form follows failure”, det vil si at ting får sin form primært gjennom at man til å begynne velger litt tilfeldig løsning og så retter feil til man gradvis kommer til det optimale.)

Kniv og gaffel er et sett med verktøy som skal gjøre to ting: Dele mat opp i passende stykker og føre den til munnen. Den siste jobben kan deles i to: Føring av mat som er stor og solid nok til at man kan stikke noe i den (knivspissen eller gaffelen) og dermed få den med seg, og føring av mat som er for liten (erter) eller for flytende (saus) til å spiddes, slik at den må samles opp på noe som har en viss flate, og deretter føres til munnen. Det fascinerende med denne prosessen er at over flere hundre år har gaffelen gjennomgått en utvikling fra kun spidding til å ta jobben med å flytte erter og saus til munnen. (Parallelt har det blitt sosialt uakseptabelt å føre kniven til munnen.)

Gaffelen har utviklet seg på denne måten (illustrasjon fra Mann, 1999)

I riktig gamle dager hadde man ikke gaffel, folk klarte seg med tollekniv og tresleiv. Etterhvert gikk man over til to kniver – en til å holde med og en til å skjære. Deretter fikk man gafler som kun kunne spidde – med to teiner, muligens inspirert av tilspikkede trepinner. Kniven ble større og ble brukt til saus og erter (noen kniver hadde til og med en utbuling på oversiden, nesten som en skje). Etterhvert fikk gaffelen tre teiner, og så fire. Parallelt ble knivene kortere og smalere, mindre Mappin & Webb Knives and Forksegnet til saus og erter, og gaffelen fikk skjeformet profil. I begynnelsen av det tyvende århundre hadde vanlig middagsbestikk håndtak i ben, tre eller plast, med et fjærende knivblad i stål. Gaffelen hadde lange teiner som satt tett sammen. Dette bestikket hadde mine besteforeldre, og det hendte at bestefar brukte kniven på saus og erter, til min bestemors fortørnelse.)

Kniver laget av to forskjellige materialer fungerer dårlig i oppvaskmaskin, og fra 60-tallet og utover har bestikk stort sett blitt laget av rustfritt stål, stanset ut heller enn produsert i flere deler og siden limt eller naglet sammen. Samtidig har gaffelen blitt enda kortere og mer skje-lignende, og kniven har fått knivblader som ikke egner seg til saus og erter i det hele tatt, som Maya-bestikket, som fikk en designpris i 1961. (I Mayas tilfelle gikk man nok litt langt for gaffelens vedkommende.) I USA, naturligvis, har man gått enda lenger, kvittet seg med bestikket eller nøyer seg med en spork, som nå er tilgjengelig i titan.

Eva Solo matpinsett blackSom vi ser, er dette en lang utvikling, drevet av respons på problemer, estetikk, produksjonsmetoder, materialer og endringer i forbruks- og levemønster. Den er på ingen måte ferdig – jeg spiser mye asiatisk mat, og venter på at matpinsetten skal gå fra noe man bruker i grytene til noe man har ved bordet, for eksempel, siden mange ikke er helt på høyden når det gjeler spisepinner. (I parentes bemerket, enkelte hevder at det at mange av oss har overbitt – noe som visstnok begynte i Europa for 250 år siden og i Kina da spisepinnene kom, for 900 år siden – kommer av at vi begynner å spise med gaffel i tidlig alder. Jeg vet ikke helt…)

Så hva har dette med teknologistrategi å gjøre?

Bestikkets utvikling viser faktisk det som teknologer (om ikke strateger) driver mest med: Ikke store gjennombrudd, men nitidig forbedring basert på tilgjengelighet av ny teknologi og ny innsikt i hvordan kundene bruker produktene. Det er et slit å arbeide i det private næringsliv. Hvert år må man være litt bedre, enten ved å forbedre produktene sine eller selge dem litt billigere. Hvert år må man identifisere problemer og fikse dem, slik at kundene blir fornøyd eller produksjonsprosessen går litt lettere.

Det største problemet man har med denne type prosesser er å investere i dem – man må satse målbevisst og konstant over lang tid. Det andre er at man kan blendes av denne prosessen, og konsentrere seg bare om den – og så finne ut at ens produkter er ikke lenger konkurransedyktig av helt andre årsaker. Mitt beste eksempel er reisevekkerur – på det glade nittitall hadde jeg en avansert sak jeg hadde fått av Singapore Airlines, som holdt orden på tidssoner og sørget for at jeg kom meg opp om morgenen og fant ut hva klokken var andre steder. Jeg er sikker på at reisevekkerurfabrikantene hvert år forbedret produktene sine. Og så kom mobiltelefonen….

Men det er en annen historie. I neste blogginnlegg skal vi ta for oss Arthur’s andre teknologiendringsprosess: Invention, eller som det heter på norsk: Oppfinnelse.

Karriereminner II

På det glade 70-tallet, fra 8. klasse på ungdomsskolen og gjennom hele gymnaset hadde jeg sommer- og lørdagsjobb i et bakeri i en nedslitt bakgård i sentrum av Oslo. Bakeriet var familieeid, og hadde tre butikker (etterhvert bare en) rundt omkring i Oslo. Det var det siste bakeriet i byen med tradisjonelle stenovner, og spesialiserte seg – siden 1896 – på en variant av dansk rugbrød, mursteinsstore og tettbakte.

Bakeriet var over to etasjer. I første etasje bakte vi brød og julekaker. Der var det svære maskiner for å elte deig, en pakkemaskin for rugbrød, og ovner i forskjellige former – opprettstående ovner som kunne ta 10 brett med boller eller rundstykker i en tralle på en gang, to uttrekksovner, hver på ca. seks kvadratmeter, og 4 stenovner i samme størrelse, der man måtte legge inn brødemner og ta ut ferdigstekt brød med 4-5 meter lange bakespader. For rugbrød hadde vi en eltemaskin som var stor nok til at man måtte krabbe inn i den for å gjøre den ren. Det var varmt rundt ovnene, men dårlig isolert ellers, så om vinteren kunne det være rimfrost på ytterveggene og 60 grader inne ved ovnene. Vinduene stod oppe i all slags vær, så rett som det var måtte vi jage ut duer. Spurvene var det ikke så farlig med, de fløy rundt omkring. En havnet i eltemaskinen, den oppdaget vi i som en mystisk kul på et ferdigstekt brød sekundet før det skulle inn i butikken.

MelsekkerI annen etasje var holdt konditoren til – det gikk mye i bløtkaker og wienerbrød – og der lå mellageret. Melet ble fraktet opp med en astmatisk vareheis, som av og til streiket, og da måtte vi bære det på skuldrene – 50 kg sekker – ned en vindeltrapp. Stedet bar preg av lite oppussing og mye duer og spurver, et gjenglemt hjørne av et Oslo fra min bestefars tid.

Personalet var fargerikt, bokstavlig og billedlig talt. Mesteparten av firmaet ble styrt at en nokså fryktinngytende men meget hardt arbeidende gammel dame, sjef i butikken og konstant tilstede på callingen. Hennes tre sønner var involvert i driften på forskjellig vis – en var konditor, en var en slags administrerende direktør, som dukket opp i saueskinnspels og kjørte Opel Rekord, og en drev med lønninger og regnskap. Jeg fikk lønnen utbetalt hver uke, kontanter i konvolutt – ekte lønningspose – med håndskrevet avregning.

På selve bakeriet var det en norsk bakermester – en svær kar med brede skuldre, hender som stekepanner, sneip i munnviken og brannsår på overarmer og rygg etter å ha kommet borti uttrekksovnene. (Uttrekksovnene var svintunge og måtte trekkes ut – og bremses ned – med forsiktighet, ellers hoppet kulene ut av kulelageret og hele greia måtte repareres.) Han var erfaren og myndig, men var glad i øl og fungerte dårligere og dårligere utover dagen. Etter noen år ble han byttet ut med en danske, vennlig men vanskelig å forstå. Mesteparten av jobben ble imidlertid gjort av en meget dyktig pakistansk baker som jobbet nesten døgnet rundt – det måtte han, for han hadde tre norsk-pakistanske barn med tre forskjellige damer, og betalte bidrag for dem alle. En pakistansk hjelpegutt på min egen alder og en indisk sjåfør med sorte skinnbukser og høyt stereovolum utgjorde resten av bedriften, i tillegg til en 3-4 butikkjenter som sjelden var å se i bakeriet.

File:Jean-François Millet (II) 005.jpgProduksjonen var preget av håndverk, selv om vi hadde maskiner til å blande og elte og stykke opp deigen i passe porsjoner, og en upålitelig bollemaskin. Jobben min bestod til å begynne med mest av å skrape og smøre former, bære brød inn til butikken og ut i bilen, men etterhvert jobbet jeg mer og mer som baker. Jeg lærte meg å elte – eller, som det heter, “slå opp” loff og kneippbrød, boller og rundstykker og horn, og ikke minst julekaker, som skulle være perfekt runde. For rugbrød og formbrød og “alminnelig brød” hadde vi maskiner som laget deigstykker, de ble lagt på tynne planker som det var strødd sagflis på, og satt inn i dampskap til heving. Deretter bar vi plankene ut av dampskapet – de var lange  og vinglete og det tok adskillig trening før jeg kunne gjøre dette fort uten å miste dem – og legge dem på bakespader for så skyve dem inn i ovnen. Dette siste momentet brukte jeg lang tid på å lære meg – du må støte bakespaden fort inn i ovnen, la den løpe gjennom hånden, og bråstoppe med en sidebevegelse slik at brødene legger seg helt perfekt i ovnen, ikke for nær eller langt unna de andre brødene, og uten å velte.

bread4.JPGRugbrødet ble produsert nokså industrielt – etter heving ble hvert emne satt på en uttrukket ovn, tett sammen med bakefett mellom hver del. Vi bakte gjerne etpar tusen brød, ca. tre ganger i uken, siden mange andre bakerier i byen også solgte dette brødet. Det vanlige brødet var uten sukker, men i butikkene våre solgte vi også en “søt” variant. Det var min første opplæring i markedsføring – de “søte” brødene var nemlig ikke forskjellige fra de andre i det hele tatt. Etter at vi hadde satt brødene klare til å gå inn i ovnen, ropte vi på callingen inn til butikken og spurte hvor mange søte rugbrød de skulle ha den dagen. Hvis svaret var f.eks. 80, tok vi frem et stempel med teksten “SØTT” og stemplet 80 brød med det. Kunden ante ingenting – når jeg var ute i butikken hørte jeg ofte folk spørre etter den ene varianten og bli skuffet hvis de bare hadde den andre. Verden vil bedras.

Til jul og påske var det mye overtid – vanligvis begynte jeg på jobb klokken 0600, men på julaften startet vi ved midnatt og holdt på til klokken 8 på morgenen – enorme mengder julekaker og rugbrød, det siste kjempegodt til sild og ribbe og derfor etterspurt til jul. På lørdagene, da jeg ofte jobbet for meg selv, gikk det stort sett i formloff. På denne tiden var det ikke tillatt med lørdagsåpne bakerier, men dette bakeriet kom seg rundt regelen ved å halvsteke loffen, og så var broddet min jobb å steke den ferdig på lørdag morgen. Folk kom langveis fra for å få varm loff og daggamle kneippbrød – det var fremdeles noen år igjen til jappetid og oppmykning av allverdens reguleringer.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg fortsatte å jobbe i bakeriet så lenge – det var ikke så godt betalt, og arbeidstiden var ubekvem, og jeg sovnet øyeblikkelig så fort jeg satte meg på en T-bane. Men det var interessant å lære alle prosessene, og det var et annerledes miljø å forholde seg til – i likhet med jobben jeg hadde på travbanen. Jeg lærte en hel del om innvandrere og hvordan de ble behandlet. Jeg lærte noe om respekt for manuelt arbeid, og de som faktisk står opp klokken fire hver morgen for at vi skal ha fersk mat. (Det var forøvrig ikke helt enkelt, jeg måtte ha to vekkerklokker.) Jeg lærte å kjøre varebil i Oslo – sjåføren dukket av og til ikke opp, så da måtte jeg kjøre ut brødene. Det at jeg ikke hadde sertifikat, var ikke så viktig – det er ingen som spør en brødbilsjåfør om han har førerkort, nemlig.

Jeg lærte å kna brøddeig som en proff, og etter noen uker hver sommer hadde jeg træler i nevene og kunne plukke varme brød rett fra ovnen. (Det er ikke så vanskelig som det høres ut – hold brødet med håndflaten, ikke fingertuppene, og hold det på undersiden.) De som jobbet full tid, kunne ta ut metallformer uten hansker, og jeg så engang mester tørke rusk av uttrekksovnen med hånden. Jeg lærte å forholde meg til produksjon – det er faktisk ikke så vanskelig å lage 1200 brød, det tar bare litt tid og krever utstyr. Jeg lærte å blande brøddeig – og å kjenne på deigen om den er riktig, og om nødvendig legge til en sekk mel eller to. Jeg lærte meg å løfte tunge melsekker og ble sterkere for hvert år (men fikk også ryggproblemer). Og jeg lærte at man faktisk kan like monotont arbeid, som å plastpakke noen tusen rugbrød, fordi arbeidet krever lite mentalt og man kan tenke mens man står der. Dessuten tar man ikke med seg jobben hjem.

Etter arbeidstid hendte det jeg ble igjen og laget kreative bakverk i bolledeig eller kransekake for å overraske min senere kone.

Etterhvert dro jeg i det militære og jobbet ikke lenger på bakeriet – og året etter var det slutt etter 85 års drift. Jeg fikk et brev fra et advokatkontor – firmaet var konkurs, men jeg fikk mine feriepenger. I årevis etterpå bakte jeg alt brødet vi spiste hjemme. Jeg kan fortsatt slå opp boller og julekaker (nesten) helt perfekt. Men trælene og evnen til å tåle varme er forlengst borte. Og da jeg begynte å studere på BI, hadde jeg arbeidserfaring å henge organisasjonsteorien på.

(Bilder: Rugbrød; tralleovn; melsekker; uttrekksovn; Millet; baker; eltemaskin; formloff; hvetekaker.)