I oktober i fjor gikk Sears konkurs. For de fleste nordmenn er ikke dette en nyhet av interesse – Sears (eller Sears, Roebuck and Company som de opprinnelig het) har aldri vært store utenfor USA.
I USA, derimot, har firmaet hatt enorm betydning for varehandel og distribusjon. Firmaet begynte med postordresalg av klokker fra Minneapolis i 1886, men flyttet fort til Chicago (der de etterhvert hadde hovedkvarter i Sears Tower, som var verdens høyeste bygning i en årrekke). Sears var enormt viktig for alle nybyggerne som befolket prærien. Den årlige Sears-katalogen var tykk som en telefonkatalog (noen som husker telefonkataloger?), ble mottatt med mye større forventning enn noen IKEA-katalog noensinne har blitt, og man kunne kjøpe så og si alt, fra knappenåler til låver. Frem til 1989 (da Walmart tok over) var Sears det største varehandelsselskapet i USA, minst like viktig som Amazon er i dag.

Selv om Sears ikke var de første som innførte faste priser, bytterett og produktgarantier (det var det Marshall Field’s som gjorde fra slutten av 1850-tallet) revolusjonerte de varehandelen ved å ha nærmest ubegrenset bytterett (uten kvittering), egne varemerker (som Craftsman verktøy og Kenmore hvitevarer), og enorm bredde i sortimentet og tjenestene – blant annet hadde man et forsikringsselskap, en bilreparasjonskjede og et stort reisebyrå.
Etterhvert som befolkningsveksten og veksten i kjøpekraft på landet minket begynte Sears med varemagasiner i de store byene. Fra 1930 til 1950 var disse gjerne sentralt plassert, men da byene begynte å vokse ut i forstedene etterhvert som folk fikk råd til bil etter krigen, flyttet Sears etter og etablerte seg i egne bygninger med store parkeringsplasser, gjerne som en av kjernebutikkene («anchor stores») i kjøpesentre. Mot slutten av 1980-tallet begynte det å gå nedoverbakke – billigbutikker som Walmart tok en stor del av omsetningen, og «category killers» – store butikker i enkeltkategorier som klær, byggevarer, leker og sportsutstyr – konkurrerte om plassen på kjøpesentrene. Postordreaktiviteten hadde stort sett forsvunnet noen år før, selv om man lenge samarbeidet med Land’s End, men man hadde egentlig ingen sjanse etter at Amazon begynte å få opp farten. Spikeren i kisten ble (i alle fall etter min mening) alle «factory outlet malls» med billige merkevarer på billige tomter langt fra byer (omtrent som Oslo Fashion Outlet på Vestby). I 2004 ble Sears slått sammen med Kmart (som hadde gått konkurs noen ganger allerede) og, vel, to døende bedrifter som blir slått sammen blir ikke til en god bedrift. I fjor høst var det altså slutt, etter mer enn 130 år.
Det er mye å lære av Sears – selskapet gjorde egentlig ingen kjempefeil, de fortsatte bare med det de gjorde helt til det ikke fungerte lenger, sparte kostnader og betjente sine kunder, men klarte ikke å henge med i svingene mest fordi de forsøkte å betjene alle markeder i stedet for å ta vanskelige valg og fokusere. For selv amerikanere liker å tro at de stikker seg ut fra mengden etterhvert.
Velskrevet, Espen. Utifra «jobs to be done» mantraen var vel Sears like revolusjonerende som Amazon er idag. Ved å ta i bruk av ny teknologi som «US Post» som på den tiden nettopp hadde fått landsdekkende postservice tjeneste til så å omforme strategien ved å etablere fysiske butikker (noe Amazon gjør nå), så skulle man tro at de var rigget for fremtiden. Men den gang ei. Jeff Bezos har vel allerede uttalt at de kommer til å gå konkurs en gang i fremtiden.