Om Espen

For details, see www.espen.com.

Skiboms i Tesla

Jeg har etterhvert skjønt at jeg ikke liker å planlegge. Heller ikke påskeferie.

Så hva gjør man når påsken kommer, man har ingen planer, alle hoteller er fulle og man vil på tur? Det blir litt råbarskt med full Monsen, telt og langtur… Men, jeg har en Tesla X, og den har Camper Mode – en knapp på skjermen som holder varmeapparatet på (og i tillegg viser et skjermbilde av en leirplass med bål og det hele). Hva med rett og slett å være skiboms, dra fra sted til sted og sove i bilen?

Som sagt så gjort. Jeg innstallerte en oppblåsbar madrass, kjøpte et lite gassbluss og noen pakker Real Turmat (alt skal prøves), lastet inn fjell- og randonneeski og sovepose og la i vei langfredag.

On the road again…

Klar til avreise

Første oppvarmingsetappe gikk til Sjusjøen, der jeg gikk en liten skitur med barn og barnebarn og fikk nydelig middag hos min datters «svigerforeldre».

Så begynte den egentlige ekspedisjonen – hvor skal jeg dra, hvor skal jeg lade, og hvor skal jeg sove? Jeg hadde lest på diverse Facebook-grupper og hørt fra venner at det var bra med sne på Tyin, så dermed ble det i første omgang lading på Leira i Valdres. Jeg tenkte jeg skulle overnatte på Fagernes, for der er det en parkeringsplass ned mot vannet, kanskje ta et glass vin på en hyggelig hotellbar. Det ble bomtur – alt var dødt, bortsett fra fire kjøretøy (to gamle US vans, en senket stasjonsvogn og en traktor) som kjørte i sirkel rundt sentrum. De to gamle varebilene var innredet som festbusser med høy stereo, men jeg hva han i stasjonsvognen og hvert fall han på traktoren fikk ut av øvelsen skjønte jeg ikke helt. Det endte med at jeg kjørte til Beitostølen, fant ut at det var (nesten) like dødt der, og overnattet på en parkeringsplass.

Jeg tror disse after ski-greiene er overdrevet.

Klar for start mot Skørsnøse

Dagen etter våknet jeg til strålende vær, kjørte via Skammestein til Tyinkrysset mens jeg hørte på radioen, som stort sett var full av advarsler om skredfare overalt det var sne, og dårlig med sne ellers… Det var litt foruroligende – når man går alene, hjelper det ikke med skredsøker og annet utstyr (ikke det at det hjelper noe særlig uansett). Jeg spurte på sportsbutikken og fikk tips om en fin og trygg tur. Dermed ble det Skørsnøse, nydelig liten topp på drøyt 1100 meter, cirka 1 time og 20 minutter opp fra parkering i veikanten i første sving etter at veien har tatt av til Årdal. Super utsikt og fin nedkjørsel med akkurat passe styresne.

Deretter var det tid for litt Googling og Facebooking (supplert med Varsom Regops-appen, som er obligatorisk i denne sammenheng.) Jeg fant fort ut at Sogndal kaller seg Norges topptursentrum og deretter at det bare er 72 km fra Tyin til Sogndal, med en ladestasjon i mellom. Dit kom jeg på ettermiddagen (inkludert min første tur med en elektrisk ferge). Jeg kjørte nordover med et øye på veien og et på naturen rundt, tok en avstikker ned til fantastisk vakre Solvorn, og satte meg til å lete litt mer. Fant en bloggpost som anbefalte Molden, en fjelltopp i Luster kommune, som visstnok skal ha den fineste utsikten langs hele Sognefjorden. Det er ikke mulig å parkere en bil over natten i Solvorn, så jeg begynte å kjøre innover på leting etter en camp for natten.

Tilhengermiddag

Da oppdaget jeg hvor vanskelig det kan være å være bobil-turist i Norge. Luster kommune skryter av nasjonal turistveg langs Sognefjorden, men gjør sitt beste for å hindre at noen skal kjøre på den. Det er ikke mange engelske skilt i Luster men langt de fleste av dem er «no camping». Rent praktisk hadde jeg vel fått stå i fred, siden dette er rettet mot horder av bobiler om sommeren, men man er nå engang lovlydig… Jeg kom så langt som til Gaupne før jeg ga opp og kjørte tilbake til Sogn Skisenter, som hadde en stor parkeringsplass og intet campingforbud. Der ble det egg og bacon tilberedt på en henger.

Starten på løypa til Molden. Den var bra omtrent så langt man kan se…

Neste dag opprant med italiensk presskaffe på tilhengeren og innkjøp av bakverk på Sogn Skisenter, som jeg ikke hadde hørt om, men som har en framifrå slalåmbakke såvidt jeg kunne se. Tur på skogsvei opp til Mollandsmarki, til en parkeringsplass kalt Krossen, der stien til Molden starter.

Det ble en strevsom tur gjennom skogen – løypa var tydelig i noen hundre meter, men det har vært en skikkelig hard vinter med mange bøyde og brukne trær, så jeg rotet frem og tilbake og endte flere ganger opp med å måtte ta av meg skiene og klatre over nedfallstrær og opp snebare kneiker. Etterhvert traff jeg på en skogsbilvei som løypa fulgte, og derfra var det greit – gå på rygg, vær trygg, som Monsen sier. Utsikten startet fantastisk og ble bare bedre oppover, virkelig en følelse av å gå på Norges tak, men Sognefjorden på tre kanter. På toppen var det vindstille og 360 grader utsikt.

Den derre takfølelsen…

Jeg kom i snakk med en hyggelig familie på toppen. De bodde på Skedsmo og hadde hytte nede ved Mollandsmarki. Jeg fikk vite at trikset var å ignorere løypebeskrivelsen og i stedet kjøre ned skogsbilveien, så ville man ende opp ca. en kilometer fra parkeringsplassen, men slippe nedfallstrær og steiner. De var lommekjent og kunne dermed kjøre en annen og mye finere vei ned enn den man kom opp. Jeg slo følge med dem ned – fantastisk føre med styresne og jevn skare. Da vi kom ned, kjørte de meg til parkeringsplassen, så jeg slapp å gå den kilometeren i skistøvlene. Snakk om gjestfrihet – tusen takk!

Etter litt googling fant jeg ut at Hemsedal kunne være neste destinasjon, og la i vei via den uunngåelige og nokså nitriste ladestasjonen i Lærdal. Kom frem til Hemsedal sentrum ved femtiden. Jeg fikk et innfall og begynte å lete etter hotellrom, og fant et billig et på Skogstad hotell. Dusj og dekket frokost fristet, så jeg kapitulerte og sjekket inn. Greit å være skiboms, men man må jo ta litt hensyn til omgivelsene også.

Etter en langsom frokost (elsker lange hotellfrokoster, med nok kaffe og grei Internet-tilgang) var det tid for å finne et sted å gå i Hemsedal. Jeg forsøkte å spørre litt rundt omkring, men endte opp med å kjøre nordover i dalen inntil jeg så en parkeringsplass med folk som sto og klistret skifeller. De pekte ut en skredsikker vei til Storebottskarven, så det ble dagens tur. Sedvanlig suveren utsikt på toppen, fin nedkjørsel med ganske hard skare, og morsom kjøring på stadig stivere bein og slushete sne gjennom bjørkeskogen.

Slalåm, bokstavlig talt

Dermed skulle egentlig denne ekspedisjonen være over – jeg skulle forelese dagen etter – men jeg hadde rett og slett lyst på litt mer tur, så jeg fant ut at jeg skulle bli en dag til og ta webinaret fra bilen. Etter nok en liten ladetur til Lærdal (viktig å ha litt buffer før overnatting) gikk turen til Tyin igjen. Været var helt utrolig – ikke en sky – og så og si alt av biler og mennesker glimret med sitt fravær. Jeg endte opp på en parkeringsplass ved Tyinoset, med solnedgangsutsikt.

Det er en helt annen opplevelse å være på fjellet når det ikke er andre mennesker der – jeg hadde hele Tyin omtrent for meg selv.

Kveldsstemning ved Tyinoset med Real Turmat og en kald en.

Jeg våknet til en stille og plastisk verden i blått, sort og hvitt. Igjen måtte jeg finne en nokså kort og greit tur, så jeg kjørte til Tyinkrysset, provianterte litt og fant en parkeringsplass langs veien, akkurat tidsnok til å få filmet litt snefresing til glede for mitt eldste barnebarn. Turen gikk til Stølsnøse, en svært enkel topp med en (igjen) fantastisk utsikt mot Hurrungane, Falketind og fjellene mellom Bygdin og Gjende.

Utsikten nordover fra Stølsnøse

Deretter var det tiden og veien – jeg rakk ladestasjonen på Leira tre minutter før jeg skulle begynne å forelese, og holdt hele greia fra forsetet i bilen, inkludert en 30 sekunders pause for å nappe ut kontakten etter fullført lading. Deretter bar det hjemover, avbrutt av litt studentveiledning via Zoom på Nes i Ådal.

Tesla X som ekspedisjonsbil

Så hvordan fungerte Teslaen egentlig? Jeg hadde valgt å gjøre det enkelt – man kan kjøpe skreddersydde madrasser og utstyr for å dekke til vinduene – ved å legge en oppblåsbar madrass jeg allerede hadde i bagasjerommet, og bruke en vanlig sovepose. Komforten er OK, men jeg er 193 cm og det betyr at det er litt vanskelig å rette seg helt ut. Jeg måtte ha passasjersetet helt frem og bygge opp med ryggsekker og annet for å ha noe å legge hodet på.

Stemningsbilde når man trykker Camper mode….

Den store fordelen med Teslaen er camper mode, en knapp på skjermen som gjør at varmeapparatet kommer på og blir stående på hele natten. Etter 5 minutter kommer det også opp et bilde av et leirplass med brennende bål på skjermen. Det er ganske luksus å ligge i soveposen og justere bilens temperatur med iPhonen via Tesla appen. 17 ° når man ligger i soveposen, 20 ° når det er på tide å stå opp. Siden ventilasjonen står på, er det ingen dugg på rutene når man våkner, men man må jo tåle litt viftestøy. En overnatting tar 50 til 80 km rekkevidde, avhengig av hvor kaldt det er ute og hvor varmt du vil ha det i bilen.

Ellers er teslaen bare sånn nogenlunde praktisk som ekspedisjonsbil. Den har runde former og er stor, og det betyr at det er svært lett å komme bort i skjermer og dører slik at man blir møkkete. Det er også nokså sparsomt med horisontale flater for å legge fra seg ting når man lager mat eller planlegger neste tur. Og man bør være alene, med mindre man er svært gode venner eller er forberedt på å tømme bilen for ski og pikkpakk før man går til sengs. (eventuelt kan man ha en sånn kasse på tvers av hengerfestet eller legge skiene under bilen. Hvis man har en Tesla S, kan man ha skiboks på taket.)

Interiør før sengetid…

Kjøremessig er bilen fantastisk, naturligvis. Den glir gjennom landskapet, suser opp de bratteste bakker, og genererer mer elektrisitet i nedoverbakkene. Den har store vinduer som gjør at man kan se opp på fjelltoppene. Rekkevidden er bra, men det er dårlig med ladestasjoner i fjellheimen, så jeg endte opp med å dykke ned til dalførene for å fylle opp batteriet slik at jeg hadde god margin før hver overnatting. I praksis betyr det at man må lade nesten hver dag, så det blir endel kjøring til og fra ladestasjoner. Det gjør ikke noe for min del – jeg kan kjøre mellom fjell og fjord i timevis uten å kjede meg – men man bør ta det med i planleggingen.

Hvis man da gidder å planlegge.

Summa summarum

Den store fordelen med å være skiboms med bil er at man kjapt får oversikt – jeg føler nå at jeg har nogenlunde forståelse for toppturer i Sogndal, Hemsedal og Tyin. Jeg har funnet ut at det lønner seg å overnatte høyt til fjells, på steder med lav after-ski faktor. Fjellfolk, enten de bor der eller er tilreisende, er hyggelig og hjelpsomme.

Til neste år (eller kanskje til og med om et par uker) tar jeg kanskje en tur til Romsdal eller Turtagrø eller Hardangervidda. Og hvis været skulle bli dårlig, vel, så kan man jo bare kjøre dit det er bra eller dra hjem igjen.

Kanskje litt større ambisjoner neste år?

Digital økonomi og ledelse – fem år etter

Her for noen uker siden skulle jeg presentere studiet Informatikk: Digital Økonomi og Ledelse for Rådgiverdagen på UiO. Jeg møtte opp med foiler og en historie, men fikk beskjed om at på grunn av en misforståelse skulle jeg ikke holde foredrag likevel. Nuvel, sånt skjer, men jeg hadde jo forberedt meg, så derfor bestemte jeg meg for å lage en liten video om hvorfor og hvordan dette studiet ble til, hva det inneholder, og hvordan det går med studentene som nå kommer ut med en Master. Informasjon som sikkert har interesse for poden som skal søke seg videre i livet til våren.

Hint: Det går bra med studentene. Svært bra.

Og hvis du aner at jeg er litegrann stolt av dette studiet, vel, så stemmer det.

Av og til er det musikk som sier det som skal sies

Jeg husker jo Stings «The Russians love their children too» fra dengang den først kom ut, men Sting sier jo, som det er, at han skulle ønske at denne sangen fortsatt var irrelevant (som han trodde den var.)

Men russerne elsker jo sine barn. Og akkurat nå er de barna i fare, enten de er i Ukraina eller i Russland:

Russisk luftfart fremover

Jeg skal i NRK Nyheter i morgen for å snakke om russisk luftfart under krigen i Ukraina, så her er noen notater jeg har satt sammen. For ordens skyld, russisk luftfart er ikke noe jeg har brukt mye tid på før, men dette er jo ikke akkurat rocket science…:

  • det russiske flymarkedet er stort (fordi landet er stort, rent geografisk) og har klart seg bra gjennom pandemien
  • russiske flyselskaper (Aeroflot, 51% eid av staten, er størst med 359 fly og snaut 40% av markedet) er omtrent som alle andre flyselskaper, følger de samme reglene og har de samme flyene (Airbus, Boeing, ATR, Embraer, etc.)
  • det finnes en hel del russiske flymodeller, produksjonen per i dag stort sett organisert under paraplyorganisasjonen United Aircraft Corporation, men de utgjør en liten del av flyflåten, mange av dem er nokså gamle, og selv om de er bygget i Russland bruker de ofte deler (som motorer) fra Vesten
Irkut MC-21
  • det mest moderne russiske passasjerflyet er Irkut MC-21, sammenlignbart med en Boeing 737-800, men det er ikke bygget mange av dem så langt, skulle settes i trafikk fra september 2022
  • arbeidshesten er Sukhoi Superjet 100, som det finnes over 200 av. Den er en såkalt regional jet, altså et fly beregnet på kortere turer med 87-100 passasjerer. Det har vært planlagt noen lengre utgaver med flere passasjerer, men de er ikke i produksjon ennå.
Aeroflot-fly fra Kaliningrad til Moskva, må fly rundt Baltikum
  • flyforbudet over Europa innebærer store vanskeligheter for utenriksrutene til russiske selskaper. Østover går greit, men vestover må de fly lange omveier (for eksempel nord for Finnmark). Stadig flere land innfører landingsforbud, nå også USA. Tyrkisk luftrom er fremdeles åpent for dem.
  • Putin har nektet leasede fly å forlate russisk territorium, for at de ikke skal bli beslaglagt av myndigheter eller leasingselskaper. Jeg vet ikke hvor mange fly dette gjelder – har sett antydninger om at omtrent halvparten av de ca. 1000 passasjerflyene som visstnok finnes i Russland er leaset.
  • et stort problem over tid kommer til å bli tilgang til reservedeler, som Russland får problemer med å skaffe, enten fordi de ikke kan få dem inn i landet, eller, etterhvert som de finansielle sanksjonene får mer effekt, ikke kan betale for. Innenfor flybransjen har man et meget strengt regime hva gjelder vedlikehold og hvor lenge man kan fly uten å bytte ut deler eller gjøre service.
  • de kan antakelig få tak i endel deler via nøytrale eller vennligsinnede nasjoner, som endel av de arabiske landene eller Serbia, men disse landene (og i hvert fall de selskapene som selger deler) risikerer å blir mål for sanksjoner, de også. I tillegg blir dette dyrt og vanskelig, rent logistisk. Kina har signalisert at de ikke vil tilby deler.
  • Det kan tenkes at man kan holde ting gående en god stund med kannibalisering av deler, men igjen, dette er dyrt og vanskelig å få til – og risikerer å gå utenfor servicereglementet, som naturligvis kan suspenderes av myndighetene. Forsikring er stort sett gjennom vestlige selskaper, så det forsvinner. Da ville ikke jeg ha fløyet med et russisk selskap, selv om jeg hadde hatt muligheten…
  • Et annet problem er at russiske selskaper er avhengige av vestlige reservasjonssystemer, som Amadeus og Sabre, som nå har nektet distribusjon. Moderne flyselskap er helt avhengige av disse systemene for å holde orden på passasjerer og tildels også operativ flyvning (dispatch).
  • Endel selskaper har code shares (man flyr hverandres ruter) med Aeroflot, som også er medlem av Skyteam (den nest største flyalliansen i verden, etter Star Alliance og før OneWorld). Delta Airlines, største partner i Skyteam, har suspendert alle code shares med Aeroflot.
  • noen eksperter mener at russiske innenriksruter kun vil klare å holde det gående i noen få måneder. Russland er svært avhengig av innenriks flytrafikk, så dette kan bli vanskelig for dem.
  • for andre, ikke-russiske flyselskaper er ikke stengningen av russisk luftrom noe stort problem – det er ikke mye trafikk til Russland uansett, og selv om det blir lengre å fly til de store markedene, som det fjerne østen, er drivstoffprisen den virkelig store faktoren for flymarkedet generelt.

Militære fly i europeisk luftrom

Flightradar24.com viser verdens lufttrafikk nesten i sanntid. Etter litt leting har jeg funnet en rekke militære fly som opererer rundt Ukraina – her er noen eksempler. Det er vel liten tvil om at det er adskillig flere NATO-fly i luften enn disse, men det er i alle fall de jeg har funnet som er synlige.

Northrop Grumman RQ-4B Global Hawk

Northrop Grumman RQ-4 Global Hawk

En Global Hawk er et ubemannet overvåkningsfly som bruker radar og infrarøde kameraer for å overvåke hva som skjer. Dette flyet (eller, vel, dronen), med kallesignal Forte10, flyr langs grensen til Ukraina. I følge Wikipedia har disse også fløyet over Ukraina og er vel en av grunnene til at vi vet relativt mye om russisk fremrykking i landet.

McDonnell Douglas KC-10A Extender

McDonnell Douglas KC-10 Extender

En Extender er tankfly, som kan brukes til å fylle tankene på et jagerfly uten at det trenger å lande. Disse flyene kommer typisk fra Mildenhall i England eller Rammstein i Tyskland, begge NATO-baser, flyr til rumensk eller polsk luftrom og flyr så i et «holding pattern» mens de, regner jeg med, etterfyller jagerfly.

Boeing KC-135T Stratotanker

Boeing KC-135 Stratotanker

En Stratotanker er også et tankfly, som brukes til etterfylling av jagerfly. Denne flytypen har vært operativ siden sent 50-tall, og er basert på 707, Boeings første jet passasjerfly.

Boeing KC-135T Stratotanker

Ilyushin II-76MD

Ilyushin II-76MD

Av russiske militære fly er det ikke så mange som er synlige, men her er i alle fall en Ilyushin Il-76MD over Hviterussland. Dette kan for alt jeg vet også være et tankfly.

Stengning av luftrom over Europa

EU har nå stengt luftrommet for russiske fly, Putin har svart med å gjøre det samme fly fra EU og andre land (som Norge). Resultatet er nokså tydelig på Flightradar24.com:

Jeg har blitt oppringt av endel journalister om dette, så her er en oppsummering av konsekvensene:

  • for europeiske flyselskaper er den viktigste konsekvensen antakelig at den transsibirske luftkorridoren er stengt. Dette er den vanlige veien til mange destinasjoner i Kina, Korea og Japan, for eksempel. Skal man fra Europa til det fjerne Østen, må man nå reise sydover, via Istanbul eller de arabiske flyplassene (Dubai, Doha eller Abu Dhabi).
  • økonomisk sett vil dette fremst ramme selskaper som ligger nord i Europa og har mye trafikk gjennom den russiske korridoren, som Finnair.
  • på den annen side er det mye mindre trafikk til Kina og det fjerne Østen enn vanlig, som følge av Covid-pandemien, så de økonomiske konsekvensene reduseres siden trafikken er redusert fra før.
  • for russiske flyselskaper er dette en skikkelig hodepine, siden så og si all trafikk vestover fra Russland går gjennom europeisk luftrom.
  • selv uten en stengning av russisk luftrom ville mange fly ha måttet fly en omvei, siden man ikke vil fly over ukrainsk område av sikkerhetsgrunner. Som kjent ble Malaysia Airlines flight 17 skutt ned over Ukraina i 2014, av russisk-støttede separatister som neppe visste hva de skjøt på.
  • Russland kan fortsatt fly mellom Kaliningrad og Russland, så lenge de holder seg til luftkorridoren over Østersjøen.
  • en journalist lurte på om det var kapasitet på flyplassene i Istanbul og Dubai – det vet jeg ikke, men regner med at det ikke er noe problem siden flytrafikken generelt er sterkt redusert pga. Covid.

PS: Jeg så etterpå at jeg ble spurt om dette i 2014 også.

Hvordan gjøre et forskningsintervju

Sitter akkurat nå og hjelper Ragnvald Sannes med en videoforelesning om bruk av intervjuer i prosjekter innenfor kurset Strategisk forretningsutvikling og innovasjon. Og så kom jeg på at jeg ikke har lagt ut noen henvisning til min video om hvordan man skal gjøre forskningsintervjuer her. Så her kommer den. (Og vil du ha et skriftlig sammendrag av videoen, finner du det her.)

Hvis du har en skrue løs: Zachariassen!

For to år siden skulle jeg flytte på en del av ankerspillet på båten min. Jeg skrudde ut en skrue, og mistet den nesten øyeblikkelig på to meters dyp på Risør gjestehavn. Jeg greidde meg uten skruen en stund, men da jeg satte båten på vinteropplag i år tok jeg med meg en tilsvarende skrue med tilhørende skive, og har nå gått rundt med den i bukselommen noen uker, for å sjekke om de finnes på ulike jernvareforretninger rundt omkring.

Da jeg omsider fikk spurt en ekspeditør på Jernia på Storo, fikk jeg beskjed om at stedet å gå til er Zachariassen Jernvare på Torshov. Og i dag var jeg innom, og fikk med meg riktige, syrefaste skruer og skiver til den nette pris av kr. 30,-

Så hvis du har en skrue løs, anbefales denne butikken på det varmeste! Dette er en butikk av den sorten som ikke bør forsvinne….

PS: De har et suverent utvalg i finere snekkerverktøy også!

Matblogging: Langtursfrokost

Her i forrige uke skulle jeg kjøre datter nummer tre og hennes hunder til Trondheim. Det er en lang tur, og på lange bilturer blir man sulten, mer av kjedsomhet enn fordi man gjør noe fysisk. Tid for langtursfrokost, som virkelig sitter i:

Du trenger

  • litt smør
  • 3 egg (antall etter behag)
  • 1 pakke ternet bacon (ca. 125 gram, halvparten av de derre todelte pakkene)
  • 1/2 pose revet grønnkål
  • En neve cherrytomater
  • Litt revet ost

Hiv baconet i en tørr panne mens den varmes opp (ganske høy temperatur). Når baconfettet begynner å smelte, skyv baconet over på den ene halvparten av pannen, ta i litt smør i den andre halvparten. Knekk eggene og legg dem i smøret. Sett temperaturen litt ned.

Strø revet ost over eggene (og for all del, gjerne over baconet også.) Ta i en neve cherrytomater og halvparten av en pose revet grønnkål. (Det ser litt voldsomt ut med alle den grønnkålen, men den krymper til nesten ingenting.)

Sett lokk over, senk temperaturen litt til, og stek til tomatene er myke, grønnkålen har krympet og eggene er slik du vil ha dem. Rør litt om av og til i grønnsakene – grønnkål svir seg lett.

Så er det bare å flytte ting over på en tallerken og hogge inn:

Forøvrig er grønnkål og småtomater suverent tilbehør til kjøtt, fisk, alt mulig, og jeg har det alltid liggende i kjøleskapet, klart til bruk (med mindre jeg har litt ratatouille tilgjengelig, da foretrekker jeg det.) I følge min ernæringsdyktige datter Helene er grønnkål stappfullt av antioksydanter og andre gode ting, og småtomater (som en tysk bekjent kaller «Tomatenküsse») smaker fantastisk når de er varmet litt.

(Tanken var at denne frokosten skulle vare så lenge at vi klarte å motstå å kjøre innom Espa for å kjøpe boller. Det gikk ikke, men til mitt forsvar var jeg ikke alene i bilen…)

Matblogging: Ratatouille

Jeg har i det siste fått for meg at jeg skal lære meg å lage litt mat, så her er oppskrift jeg har laget endel ganger (så lenge at jeg har begynt å eksperimentere). Ratatouille er en grønnsakstuing fra Nice, og siden jeg stadig holder kurs der nede og bestiller ratatouille som tilbehør var jo det naturlig å lære seg å lage den selv.

Så, altså:

  • Hvitløk (liker kinesiske best, den uten «båter»).
  • To gule løk
  • En gul og en rød paprika
  • En squash
  • En aubergine
  • En boks/pappboks knuste tomater, gjerne med hvitløk eller hvitløk/oregano
  • Et lite glass tomatpuré

Skjær alt sammen i passe biter, men hold ingrediensene adskilt. Stek hvitløk og løk i olje til det er gyldent, sett til side. Stek paprikaene i olje, sett til side. Stek squash og aubergine til de er møre, ha i paprika, løk/hvitløk, deretter knuste tomater og tomatpuré. Bland alt sammen godt og krydre med salt, pepper, provencekrydder og litt oregano. Strø en teskje eller to med sukker over, det tar vekk litt av syrligheten til tomatene (gammelt triks plukket opp fra Gudfaren).

Dette blir en ganske stor stekepanne full, men dette egner seg utmerket til å ha i bokser med lokk og sette i kjøleskapet (holder i noen dager) eller fryseren. Kjempegodt til kjøtt, fisk, pasta. Trikset er å steke ting hver for seg, ellers smaker de ulike grønnsakene det samme etterpå (takk til Ellen Heggelund for det tipset!).

Her er en variant med en liten ytrefilet og pasta med ricotta og spinat, med litt manchego på toppen. Bon appetit!

Pseudo Black

Man har gått teaterkritikk-kurs i regi av Norsk Tidsskriftforening, må vite. Det var en interessant opplevelse der jeg møtte en hel del mennesker som var glødende opptatt av teater, ofte fra perspektiver diametralt forskjellige fra mine.

En hel del av kurset gikk med til å diskutere omdiskuterte forestillinger som Mette Edvardsens Black (udødeliggjort av Sløseriombudsmannen) og Pia Maria Rolls Ways of Seeing, som jo endte med en justisministers avgang av nokså snåle årsaker.

I alle fall, vi fikk i oppgave å anmelde førstnevnte, som ikke ga meg så mye utover at Mette Evardsen hadde strippet en forestilling ned til det helt essensielle, trykket repeat åtte ganger, og overlatt tolkningen til publikum. Jeg tenkte jeg skulle gjøre det samme med min anmeldelse:

LABEL = “Mette Edvardsen, Black (2011)”
URL = “https://vimeo.com/99672365”
AUTHOR = “Espen Andersen”
DATE = 020211115

FOR {
table, chair, lamp, shade, light, floor, there, here, one, two, three, steps, plant, here, there, water, bottle, stand, table, bottle, half, pour, wet, spot, there, plant, bottle, wet, spot, not, door, bottle, roll, slow, down, stop, foot, wood, leg, short, long, side, table, chair, sit, no, stand, first, second, chair, face, wall, back, top, table, push, there, better, small, corner, meets, fall, tell, floor, stable, table, down, under, water, bottle, bark, damn, dog, stay, back, up, sit, right, now, here, cup, coffee, cold, circle, stain, spoon, drop, spot, things, shapes, like, pen, paper, knife, fork, plate, small, book, big, print, two, three, sticks, and, one, stone, dead, things, count, ONE, TWO, THREE, FOUR, FIVE, SIX, SEVEN, EIGHT, how, long, they, stay, door, open, two, back, fresh, air, window, one, side, see, nothing, there, things, table, stand, middle, still, there, things, don’t, change, they, can, not, I, change, my, mind, words, things, change, place, table, there, here, chair, over, there, table, chair, sit, no, stand, lamp, light, chair, stand, all, the, life, stand, sit, lie, dead, walk, talk, stop, think, forget, forgot, try, down, stand, up, come, back, lean, feel, pocket, pen, sit, think, again, time, passed, by, project, paper, scribble, throw, miss, bin, red, blue, pick, scribble, some, think, write, one, hand, think, two, thoughts, write, two, hands, think, one, thought, look, see, my, knife, dagger, hand, towards, MY, hand, coffee, sugar, stir, damn, spot, my, knife, try, cup, left, green, small, seeds, dust, speak, sing, song, say, yeah, wet, spot, bad, dog, where, did, it, go, there, lies, THE, bottle, empty, wet, spot, there, sponge, dry, clean, up, down, up, drip, wet, sponge, mark, shapes, erase, things, THAT, change, place, often, blur, THE, shape, quite, distinct, but, obscure, dust, shapes, and, thicknesses, OF, dust, reveal, distinct, remove, circle, was, A, cup, A, square, MAY, be, a, book, tiny, particle, fall, slow, see, IN, lamp, LIGHT, fall, straight, same, speed, cover, every, surface, all, long, there, now, under, cover, carpet, cup, chair, plant, window, floor, stone, glass, bottle, bowl, ball, corner, shoe, paper, bang, gap, yellow, soft, team, sleep, some, thing, in, A, box, like, shine, quite, small, very, tall, so, nice, many, times, ice, fall, LIKE, snow, THROUGH, dark, one, lie, up, down, table, lock, door, good, dog, walk, talk, more, less, more, less, nothing, bin, empty, bottle, one, shoe, never, two, half, way, between, seen, AND, not, seen, head, lean, TO, one, shoulder, hocus, pocus, hands, bottle, table, stand, two, legs, damn, there, slide, falls, fell, broken, china, this, that, mess, cup, love, faint, die, wait, that, where, did, it, COME, from, I, never, saw, it, before, was, it, here, just, TWO, great, cup, ring, ring, ring, pick, up, yes, no, party, there, no, was, no, thing, chair, table, plant, dog, light, BLACK
}
WHILE CASE = LOWER:
	REPEAT 8;
   ELSE
	REPEAT 1;
END;

Det morsomme var at dette virket – en av deltakerne (vi leste hverandres anmeldelser) mente han aldri hadde fått anmeldelsen, fordi «dette var jo bare teksten.»

Nettopp.

Tilværelsens fornøyelige tretthet

Nationaltheatret: Full spredning
Regi: Tyra Tønnessen
I rollene: Tone Mostraum, Herbert Nordrum, Trond Espen Seim, Marte Engebrigtsen og Kim Haugen

Herbert Nordrum, Trond Espen Seim og Tone Mostraum

Det er lenge siden jeg har ledd så mye på Nationaltheatret. Denne forestillingen har en ubarmhjertig humor – jo flere dårlige valg hovedpersonen tar, jo morsommere blir det. Tone Mostraum briljerer som fastlegen Elin, som når stykket begynner har flyttet (vel, blitt flyttet) fra mannen sin og inn på legekontoret, der hun rekapitulerer hva som skjedde i en samtale med det alltid trøstende plastskjelettet Tore, spilt av en opplagt og meget hengslete Herbert Norum. Gryende alkoholisme og veletablert kjedsommelighet gjør at Elin legger til gamlekjæresten Bjørn (Trond Espen Seim) på Facebook. Bjørn, fra Fredrikstad, har en billedskjønn kone Linda (Marte Engebrigtsen) som ikke er fornøyd med ham – og Elins treningsgale mann Aksel (Kim Haugen) blir heller ikke særlig fornøyd med Elin når han mottar en feilsendt melding etterhvert.

Herbert Nordrum, Tone Mostraum og Trond Espen Seim

Og dermed er vi i gang. I tillegg til hovedpersonene treffer vi en rekke biroller, primært storforlangende pasienter som ser på fastlegen som en fartsdump mellom dem og den behandlingen de har googlet seg frem til at de vil ha. Fastlege Elin har noen praktfulle utfall mot pasienter som forventer at hun skal legge til rette for deres utskeielser og behov for tilpasning («jeg har jo slitt med å bli gravid, så ble jeg det, men det passer dårlig akkurat nå siden vi har bestilt jordomseiling…»,) med små glimt av en mer komplisert virkelighet innimellom, som tenåringsjenta som er deprimert fordi hun må bli med foreldrene til Nice, men som egentlig bare er ute etter noen retningslinjer. Ironien i at en lege som selv ikke klarer å håndtere presset forteller andre at de må ta seg sammen henger som et spøkelse (eller skjelett, om du vil) over hele forestillingen.

Marte Engebrigtsen og Kim Haugen

Det å ha et lite ensemble i et stykke på over to timer gjør at man blir kjent med skuespillerne, og gir dem mulighet til å spille på et større register. Mostraum og Nordrum er de samme gjennom det hele, men de tre andre spiller mange ulike roller, noe særlig Marte Ingebrigtsen får til som tenåring, dement eldre mor, og vestkantfruer i ulike varianter. Samtlige er rutinerte og opplagte og viser spilleglede – men så er jo dette også høstens publikumssuksess, noe som får skuldrene til å senkes på scene og i sal. Scenografien er abstrakt og svært effektiv – spesielt bruken av Facebookmeldinger og en festlig selvfilmet video fra Bjørns hus i Fredrikstad gir anledning til gjenkjennende gapskratt. Nokså monumentale kulisser fremhever det litt kammeraktige stykket uten å dominere.

Marx skal en gang ha sagt at historiske hendelser gjentar seg – først som tragedie, så som farse. Her er det omvendt: Første akt er ren gjøgling med et rikt persongalleri og en hovedperson som konsekvent tar det dårlige av to mulige valg. Andre akt er mørkere, det støttespillende plastskjelettet svikter og konsekvensene av kortsiktig smartelefonering gjør seg gjeldende. Slutten er litt famlende og gir håp om et lys i tunnellen, men jeg hadde kanskje forventet mer av en treffsikker avslutningsreplikk i et stykke som dette.

Når det er sagt, anbefaler jeg Full spredning på det varmeste – kanskje et alternativ til en tur til fastlegen?

Om alle debatter holdt dette nivået…

Av og til finner man ting på Internet eller Youtube eller hvor det nå er som rett og slett er så imponerende at man føler seg litt liten. Her er en samtale mellom Jordan Peterson og Stephen Fry som burde danne skole for hvordan en debatt skal holdes: Mellom to personer som er uenige, men som hører på hverandre, videreutvikler argumenter, og lærer mens de går (rent bortsett fra at de begge kan mye mer enn de fleste av oss.) Jeg er rett og slett imponert – dette er en av de Youtubevideoene hvor du ikke kan sette opp hastigheten, men av og til må ta en pause for å tenke gjennom hva som egentlig ble sagt.

Digitalisering er forenkling!

Da har man vært og holdt et innlegg på Registerkonferansen 2021 i Bodø Brønnøysund… eller, vel, jeg kunne ikke være til stede fysisk, så da laget jeg en video. Selve innlegget var bare på 15 minutter og historiene er nokså velkjent – men mottakelsen var bra, er jeg blitt fortalt.

Om systemer bygget for endring

Etter en nokså lang pause er jeg omsider i gang med å skrive min spalte i Digi.no igjen. Kommentaren denne gang handler om hvordan vi kan lære av evolusjonær arkitektur (representert ved to av mine favorittbøker) om hvordan vi kan bygge systemer som ser på kontinuerlig endring som regelen heller enn unntaket.

Og dermed har dere to bøker dere kan gi bort som julegave i år…

Alle systemer er spådommer. Alle spådommer tar feil.

Fritt etter Stewart Brand

Og her er lydfilen også, etterhvert også på Spotify:

Om plattformøkonomi og Finn.no

No alternative text description for this image
Jens, Christian, og han med sløyfen…

Her forleden deltok jeg i en podcast fra Oslo Business Forum om plattformøkonomi og forretningsmodeller med Jens Hauglum, produktdirektør i Finn.no, og Christian Brosstad fra Atea Norge. Resultatet er tilgjengelig på Spotify og Apple. Det ble en hyggelig liten time med temaer som nettverkseksternaliteter, handelsvertikaler og algoritmeregulering.

God fornøyelse!

Det man trenger å vite om klima…

Etterhvert som man nærmer seg en fremskreden alder, går det opp for en at, vel, folk har vært smarte før. Innenfor ledelse og administrasjon, som er det jeg befatter meg med, pleier endel veteraner å si at alt man trenger om rollen som leder ble beskrevet av Chester Barnard in hans bok The Functions of the Executive (1938). (Det som ikke står der, står i Peter Druckers The Practice of Management (1954).)

Nuvel. Hva som er helt sikkert, er at Carl Sagan, i sitt vitnesbyrd foran et amerikansk kongressutvalg i 1985 (som, sist jeg sjekket, var 36 år siden), sa det som trengtes for å forstå klimakrisen:

Og, for å sitere Shakespeare: The rest is silence.

Barskrapt men ikke helt sylskarpt

Nationaltheatret, hovedscenen: Hamlet, William Shakespeare
Regi: Johannes Holmen Dahl

Hamlet er som Peer Gynt: Full av sitater, så mange at det må være vanskelig å sette opp stykket rett og slett fordi publikum blir mer opptatt av å kjenne igjen bruddstykker enn å lytte til handling og budskap. Så hva skal man gjøre?

I denne forestillingen har regissør Johannes Holmen Dahl valgt å fokusere på teksten i seg selv, understreket av en scenografi dominert av et bakteppe av papir (regner med at det er teksten til stykket) og fravær av så å si alt av rekvisitter. Scenen er for det meste mørk, skuespillerne har samme kostymer hele veien gjennom (bortsett fra Hamlet i teaterscenen), det er ingen pause og musikken er for det meste trommer, litt fløyte og noe elektronisk. Det er stramt og stramt og stramt, og for det meste fungerer det utmerket. Shakespeares tekster holder seg gjennom 400 år, selv uten alt for mye omskrivning.

Herbert Nordum som Hamlet

En full forestilling av Hamlet tar fire timer, og vil du se den, anbefaler jeg Kenneth Branaghs storverk. En moderne forestilling må tilpasses, og denne er skrapt så langt ned at den nesten krever at man kjenner historien godt fra før om man ikke skal bli forvirret. Ikke bare har man kuttet mye av birollene, en såpass viktig rolle som Horatio (som riktignok primært er forteller og samtalepartner, men som rammer inn og lager overganger) er kuttet. Hans replikker er stort sett overtatt av Ofelia (som også overtar «Hva er et menneske»-monologen fra Hamlet i fjerde akt.) I det hele tatt har Ofelia en mye større rolle i dette stykket, ikke bare i kraft av flere replikker, men fordi Maria Kristine Hildonen har stemme og utstråling nok til å gjøre rollen stor. Hun, og hovedrollen (glimrende spilt av Herbert Nordrum) dominerer stykket, med rette. Shakespeare har litt av det som på engelsk kalles «wimsy» i nesten alle sine stykker, og her står Hamlet for noen (litt ablegøyer med dialekten til graveren (Anne Krigsvoll) og positur med stakkars Yorick, for eksempel), men stort sett holder man seg til tragedien.

Lydmessig sliter man litt. En stykke som er så mye basert på tekst må ha diksjon (som National har slitt med før) og volum akkurat riktig. Musikken blir litt for høy og dominerende i begynnelsen, men tar seg inn etterhvert som den tilpasser seg det som skjer på scenen. Jeg satt på første rad balkong, hørte utmerket – men det er forstemmende at National har et så elendig og bråkete ventilasjonsanlegg at det forstyrrer monologene. Forhåpentligvis gjør man jobben ordentlig når teateret skal rehabiliteres til neste år. Litt mer volum på skuespillerne og litt mindre på trommene hadde vært akkurat passe.

Oppsummert: Dette er en stram og stort sett vellykket versjon av verdens mest spilte teaterstykke, som kanskje trenger en forestilling eller to til for å sette seg, men som klarer en vanskelig balansegang mellom modernisme og tradisjon nesten uten feilskjær. Og det er utmerket. Stykket spilles frem til desember, i alle fall – og anbefales!

Og med det, er vel resten taushet…

PS: Her er et fantastisk intervju med Harold Bloom (intervjuet av Charlie Rose) om en av de siste bøkene han skrev, nettopp om Hamlet.