About Espen

For details, see www.espen.com.

Akkurat passe hvis du var akkurat passe

Thomas Hylland Eriksen har en artikkel i A-Magasinet med tittelen Kanskje det var på 70-tallet at Norge var akkurat passe riktDet er en artikkel som burde stått i Morgenbladet, men den publikasjonen har blitt litt mer samtidsvennlig og sluttet å ta inn lettbente nostalgiskildringer. Det gjør de rett i – de er ikke bare lettbente, de er rett ut litt skumle med hensyn til hele prosjektet Norge.Thomas_Hylland_Eriksen__«Kanskje_det_var_på_70-tallet_at_Norge_var_akkurat_passe_rikt»_-_Aftenposten

Årsaken til at jeg blir litt irritert sånn på en fredag ettermiddag er at jeg holdt et lite innlegg (sammen med Ragnvald Sannes) på lanseringen av BIs jubileumsbok her i forrige uke. Etter seansen kom en dame opp til oss og uttrykte ulike ikke særlig presist formulerte bekymringer med hensyn til hva teknologien gjorde med oss. Hun sa også at på 1960-tallet var Norge et mye bedre samfunn – folk var mye nærmere hverandre, de følte seg tryggere, man var mindre ensomme, man hadde det bedre.

Rent bortsett fra at det ikke er sant. Norge på 60- og 70-tallet var et utmerket sted – akkurat passe – hvis du selv var akkurat passe. Hvis du ikke var homse, kvinne gravid utenfor ekteskap, barn i bil (uten sikkerhetsbelte), psykiatrisk pasient, kreftpasient, eller innvandrer (ja, de fantes. Og de ble diskriminert. Noen av dem kom fra Nord-Norge.)

Denne nostalgien mot en mytisk tid der verden var forutsigbar og folk visste hvordan ting skulle være, er rett og slett feil. Jeg vokste opp på 70-tallet, og husker at jeg seriøst lurte på om det var noen vits i å ta utdannelse, gitt at vi kom til å stryke med i en atomkrig uansett. Jeg husker at nesten ingen hadde vært utenlands (utenom jeg, som hadde vokst opp i Sverige og derfor var litt annerledes, akkurat som min klassekamerat fra Jugoslavia). Dessuten leste jeg bøker.

Statistisk sett har vi det mye bedre i dag enn på 70-tallet. Det er færre fattige, mindre ulikhet (ja, faktisk – les Karin Sveens Klassereise) og vi hadde fått vaksiner og etterhvert mango og, for å sitere Roy Jakobsen, tomatpuré til Stroganoffen.

Thomas Hylland Eriksen svikter sin oppgave som offentlig intellektuell ved å skrive slike billige artikler – ikke fordi det er feil å lengte tilbake til en svunnen tid, men fordi den refleksive «tilbake til det opprinnelige» holdningen legitimerer fremveksten av en populistisk bevegelse mot det samme.

Jeg skulle ønske vi hadde en venstreorientert, progressiv (i ordets rette forstand) og løsningsorientert intellektuell bevegelse. Hvorfor, som jeg opplevde på et strategisk seminar initiert av regjeringen for noen måneder siden, skal alltid de humanistiske vitenskaper og dets representanter advare mot farene ved allting, for så i ettertid ikke krabbe til korset og si de tok feil. Hvorfor har vi ikke en aggressiv og fremtidsrettet humanisme – slik f.eks. Steven Pinker fremstiller i sin aldeles utmerkede Enlightenment now?

Det er på tide at sosiologer og samfunnsvitere forstår at når de ser Instamatic-bilder fra 70-tallet, så ser de datidens Facebook. Med den samme selvsensuren og den samme skjønnmalingen, men uten hashtags og smilefjes. Og med omtrent den samme legitimiteten som illustrasjon til hvordan man skal bygge opp et samfunn der alle kan føle seg sånn passe.

Epost og utpressing

Og der fikk også jeg en utpressingsepost, gitt…ransommail.jpg

Og hva skal man gjøre i en sånn situasjon?

Svaret er:

  1. Endre de passordene som det blir referert til (særlig om man bruker det samme passordet flere steder, noe man ikke skal gjøre.)
  2. Innstallere en passordbeskytter a la Lastpass (som jeg bruker, betaler for og er fornøyd med.)
  3. Slette eposten.
  4. Puste ut og tenke på noe annet.

Disse epostene ser ut som om de vet en hel del ting om deg, men egentlig vet de ingenting bortsett fra det ene passordet som de referer til. Dette passordet kommer fra en eller annen webside som du har opprettet en bruker med en eller annen gang, og som deretter har hatt et datainnbrudd og fått stjålet sin passordfil. (Det å ha en ikke-kryptert passordfil er naturligvis et stykke inkompetanse på linje med Bergen Kommune, men det er dessverre nokså vanlig der ute.) Deretter sender man eposter til folk, truer med å avsløre dem som pornografibrukere, håper på napp og betaling i Bitcoin.

Men det er ikke så farlig som det ser ut som*. Så slapp av. Og begynn å ta passord på alvor…

*Hadde det vært et virkelig datainnbrudd i din PC, ville du funnet ut at harddisken din var kryptert og at du måtte betale en masse penger for å få låst den opp igjen. Ikke noe problem hvis du bare har skikkelig backup, men slitsomt ellers. Og nok en grunn til å ta passord og backup seriøst.

Eposter og elæring og falskhet

Fikk denne eposten i innkurven i morges:

xtramile

La meg se: En epost fra «Nasjonal Sikkerhetsmåned» (som jeg ikke har hørt om) som ber meg klikke på en lenke (som går til en annen adresse på domenet «xtramile.no») som jeg ikke vet hva inneholder – for å lære meg at jeg ikke skal klikke på eposter jeg ikke vet hvor kommer fra?

Noen bør ta seg en tenker her – hvis det hele da ikke er hensikten. I så tilfelle: Smart. Omtrent som den gamle historien om at Unix og C egentlig var en spøk som ble trodd…

Send oss ditt digitaliseringscase!

econa-logo-magma-bannerSammen med Ragnvald Sannes, Bendik Bygstad og Jon Iden er jeg fagredaktør for et spesialnummer av Magma om erfaringer med digitalisering i Norge. Hensikten er å lage en samling med gode eksempler på digitalisering – vellykket eller ikke – til undervisnings- og forskningsbruk. Hensikten er ikke å belyse spesifikk teori eller gjøre for mye tolkning, ei heller å lage en samling pressemeldinger om hvor fantastisk smart bedrifter og organisasjoner har vært. I stedet vil vi ha dype eksempler på ting som er gjort eller er i ferd med å gjøres – med nok detaljer til at man kan lære av det.

Så – hvis du (bedrift, organisasjon, offentlig institusjon, enkeltperson) vil gjøre en innsats for digitalisering i Norge – ta kontakt med redaksjonen med forslag til bedrifter og organisasjoner som har erfaringer (gode og/eller dårlige) med digitalisering. Resultatet kan bli den samlingen med dype eksempler man kan henvise til å diskutere på ledermøter, forskermøter og fagdager om digitalisering rundt omkring i landet.

For vi mennesker lærer av historier og eksempler, ikke av teori alene. Og vi trenger litt kjøtt på teoribenene.

Ta kontakt hvis du har noe!

Er du smart nok for smarte organisasjoner?

dn-09272018-smart-nok-til-acc8a-lede-intelligente-organisasjoner_pdfLiten artikkel i DN i dag, bygget på en artikkel i BI Business Review (kommer etterhvert), som igjen bygger på dette kapittelet i BIs jubileumsbok. (Og stor takk til Audun Farbrot for en formidabel innsats i forskningskommunikasjonens tjeneste i denne sammenheng.)

Og artikkelen? Vel, jeg vedlegger en PDF, lenken (betalingsmur) finner du nedenfor, og som så meget annet handler denne artikkelen om at man ikke kan innføre nye teknologier (i dette tilfelle dataanalyse) uten samtidig å endre organisasjonen (i dette tilfelle ledelsesrollen.) Dataanalyse og den datadrevne organisasjonen må forholde seg til et faktabasert verdensbilde, noe som krever evne til å sanse, forstå, handle, lære og forklare – kontinuerlig, og i stor skala.

Lenke til DN: https://www.dn.no/innlegg/ledelse/digitalisering/smart-nok-for-smarte-organisasjoner/2-1-424362

PDF: DN 09272018 Smart nok til å lede intelligente organisasjoner

(Og nei, jeg har ikke begynt å jobbe for Accenture. Fire forfattere ble tydeligvis litt for vanskelig for DN…)

Ekstremvær for 31 år siden

Vi har nettopp hatt ekstremværet Knud, som ikke var så voldsomt ekstremt (skjønt jeg var nå ute og flyttet båter sent på natten, med hjelp av gode naboer). Men det var andre boller 16. oktober 1987. En kombinasjon av storm fra sørvest, kraftig nedbør og springflo gjorde at vannstanden ble svært høy denne ettermiddagen. Mine foreldre kom til oss på Manglerud fordi de rett og slett ikke kunne komme ut til Malmøya – veien var oversvømmet. Vannstanden var nesten en meter på Mailand (Nedre Bekkelaget like ved Ormsundbroen), og i noen timer var det ikke mulig å komme ut til Ormøya og Malmøya med bil. Mange båter slet seg, og erstatningsbeløpene bare i Oslo kom på over 100 millioner kroner. Min bror sto i kø på Mosseveien og betraktet noen skipslaster med nye Peugeot 205 som duppet i vannet på bryggen ved Kongshavn…

Her er noen bilder tatt dagen etter:

storm87-01

Dette er tatt sør for Dampshipsbryggen – her har et badehus gått på sjøen og blitt liggende i bukten.

storm87-02

storm87-03

storm87-04

Nok et knust badehus, inne i bukten ved roklubben.

storm87-05

Her ligger et badehus – og en motorseiler på grunn.

storm87-06

storm87-07

storm87-08

storm87-09

Denne fiskeskøyten drev inn til Dampskipsbryggen.

storm87-10

Her er en snekke fortøyd i en telefonstolpe ved Malmøybroen.

storm87-11

…og noen flere badehus. Noen av dem ble visstnok løftet tilbake på plass.

storm87-12

storm87-13

Ved Ormøya hadde mye vrakgods drevet i land – og flere badehus gått på sjøen.

storm87-14

Her har en liten seilbåt gått ned.

storm87-15

storm87-16

storm87-17

storm87-18

I Ormsundet lå en seilbåt – visstnok ikke særlig skadet – på det lille skjæret.

Knivskarp byggmester

Ibsen som Bergman – eller var det omvendt?

stephanbraunschweigÅrets Ibsenfestival er i gang – og første forestilling var Bygmester Solness i regi av franskmannen Stéphane Braunschweig (bildet). Han er (i følge programmet) kjent for sine tekstlike og stilrene oppsetninger. Jeg er litt allergisk overfor ting som er overtydelig og misliker effektmakeri – husker med gru en oppsetning av Brand for ti år siden der effektene totalt druknet skuespillerne – og synes det er forfriskende med en forestilling der kulisser, kostymer, lyd og lyssetting bygger opp under selve skuespillerprestasjonen. (Med et lite unntak – sluttscenen, der scenekarusellen roterer og viser den falne byggmester i en sekvens klippet rett ut av Les Miserables. Men la den ligge i denne omgang).

Skuespillerne, i hvert fall hovedrollene, får rom til å utfolde seg, og griper sjansen. I de to hovedrollene finner vi Mads Ousdal (som med aldrende sminke til forveksling ligner sin far) som Halvard Solness. Han formidler en vegelsindig og muligens en smule psykotisk arkitekt som tviler på verdien av sitt livsverk og hvilken fremtid han egentlig har. Mariann Hole har den andre store rollen – hun representerer ungdommen i form av et keitete, småfrekt og ikke altfor ubehagelig gufs fra en dårlig husket fortid. (En tolkning, mener nå jeg, er at Hilde Wangel ikke er en reell person i det hele tatt, men en manifestasjon av Solness’ skyldfølelse og svermeri for sin egen betydning.) Dialogen mellom de to bærer stykket – og det er mye dialog.ovi_9804

ovi_9689De andre skuespillerne støtter godt om om hoveddialogen: Gisken Armand er rutinert som en oppgitt og ironisk Aline lever av og for plikt og hele tiden opplyser omverdenen om det. De andre har mindre å spille på – Bjørn Skagestad leverer en troverdig skrøpelig Brovik, men er jo bare med tidlig i første akt. Resten (Rebekka Jynge, Lasse Lindtner og Mikkel Bratt Silset) har mindre å spille på, men leverer det de skal. Jynge som sekretær forelsket i sjefen er ikke særlig troverdig, i hvert fall ikke i disse #metoo-tider, men det er rollefigurens skyld, ikke skuespillerens.

Scenografien er superenkel, men tydelig: To sofaer, et minimalistisk arkitektkontor (sekretæren bør snarest gå til Arbeidstilsynet, hennes arbeidsbord er blottet for ergonomi), og en roterende scene der stilisert virkelighet glir over i perfekt lyssatt geometri. Stillheten gjør at man hører det skuespillerne sier uten mikrofoner, og gir en fortettet stemning trass i den åpne scenen. En liten musikksekvens mot slutten virker nesten sjokkerende som kontrast til stillheten, og en knirkende scenerotering i sluttscenen som en effekt i seg selv.

Ingmar Bergman var inspirert av Ibsen, men denne forestillingen er Ibsen inspirert av Bergman. Og det fungerer. Anbefales!oei_0964