Om Espen

For details, see www.espen.com.

Tilværelsens fornøyelige tretthet

Nationaltheatret: Full spredning
Regi: Tyra Tønnessen
I rollene: Tone Mostraum, Herbert Nordrum, Trond Espen Seim, Marte Engebrigtsen og Kim Haugen

Herbert Nordrum, Trond Espen Seim og Tone Mostraum

Det er lenge siden jeg har ledd så mye på Nationaltheatret. Denne forestillingen har en ubarmhjertig humor – jo flere dårlige valg hovedpersonen tar, jo morsommere blir det. Tone Mostraum briljerer som fastlegen Elin, som når stykket begynner har flyttet (vel, blitt flyttet) fra mannen sin og inn på legekontoret, der hun rekapitulerer hva som skjedde i en samtale med det alltid trøstende plastskjelettet Tore, spilt av en opplagt og meget hengslete Herbert Norum. Gryende alkoholisme og veletablert kjedsommelighet gjør at Elin legger til gamlekjæresten Bjørn (Trond Espen Seim) på Facebook. Bjørn, fra Fredrikstad, har en billedskjønn kone Linda (Marte Engebrigtsen) som ikke er fornøyd med ham – og Elins treningsgale mann Aksel (Kim Haugen) blir heller ikke særlig fornøyd med Elin når han mottar en feilsendt melding etterhvert.

Herbert Nordrum, Tone Mostraum og Trond Espen Seim

Og dermed er vi i gang. I tillegg til hovedpersonene treffer vi en rekke biroller, primært storforlangende pasienter som ser på fastlegen som en fartsdump mellom dem og den behandlingen de har googlet seg frem til at de vil ha. Fastlege Elin har noen praktfulle utfall mot pasienter som forventer at hun skal legge til rette for deres utskeielser og behov for tilpasning («jeg har jo slitt med å bli gravid, så ble jeg det, men det passer dårlig akkurat nå siden vi har bestilt jordomseiling…»,) med små glimt av en mer komplisert virkelighet innimellom, som tenåringsjenta som er deprimert fordi hun må bli med foreldrene til Nice, men som egentlig bare er ute etter noen retningslinjer. Ironien i at en lege som selv ikke klarer å håndtere presset forteller andre at de må ta seg sammen henger som et spøkelse (eller skjelett, om du vil) over hele forestillingen.

Marte Engebrigtsen og Kim Haugen

Det å ha et lite ensemble i et stykke på over to timer gjør at man blir kjent med skuespillerne, og gir dem mulighet til å spille på et større register. Mostraum og Nordrum er de samme gjennom det hele, men de tre andre spiller mange ulike roller, noe særlig Marte Ingebrigtsen får til som tenåring, dement eldre mor, og vestkantfruer i ulike varianter. Samtlige er rutinerte og opplagte og viser spilleglede – men så er jo dette også høstens publikumssuksess, noe som får skuldrene til å senkes på scene og i sal. Scenografien er abstrakt og svært effektiv – spesielt bruken av Facebookmeldinger og en festlig selvfilmet video fra Bjørns hus i Fredrikstad gir anledning til gjenkjennende gapskratt. Nokså monumentale kulisser fremhever det litt kammeraktige stykket uten å dominere.

Marx skal en gang ha sagt at historiske hendelser gjentar seg – først som tragedie, så som farse. Her er det omvendt: Første akt er ren gjøgling med et rikt persongalleri og en hovedperson som konsekvent tar det dårlige av to mulige valg. Andre akt er mørkere, det støttespillende plastskjelettet svikter og konsekvensene av kortsiktig smartelefonering gjør seg gjeldende. Slutten er litt famlende og gir håp om et lys i tunnellen, men jeg hadde kanskje forventet mer av en treffsikker avslutningsreplikk i et stykke som dette.

Når det er sagt, anbefaler jeg Full spredning på det varmeste – kanskje et alternativ til en tur til fastlegen?

Om alle debatter holdt dette nivået…

Av og til finner man ting på Internet eller Youtube eller hvor det nå er som rett og slett er så imponerende at man føler seg litt liten. Her er en samtale mellom Jordan Peterson og Stephen Fry som burde danne skole for hvordan en debatt skal holdes: Mellom to personer som er uenige, men som hører på hverandre, videreutvikler argumenter, og lærer mens de går (rent bortsett fra at de begge kan mye mer enn de fleste av oss.) Jeg er rett og slett imponert – dette er en av de Youtubevideoene hvor du ikke kan sette opp hastigheten, men av og til må ta en pause for å tenke gjennom hva som egentlig ble sagt.

Digitalisering er forenkling!

Da har man vært og holdt et innlegg på Registerkonferansen 2021 i Bodø Brønnøysund… eller, vel, jeg kunne ikke være til stede fysisk, så da laget jeg en video. Selve innlegget var bare på 15 minutter og historiene er nokså velkjent – men mottakelsen var bra, er jeg blitt fortalt.

Om systemer bygget for endring

Etter en nokså lang pause er jeg omsider i gang med å skrive min spalte i Digi.no igjen. Kommentaren denne gang handler om hvordan vi kan lære av evolusjonær arkitektur (representert ved to av mine favorittbøker) om hvordan vi kan bygge systemer som ser på kontinuerlig endring som regelen heller enn unntaket.

Og dermed har dere to bøker dere kan gi bort som julegave i år…

Alle systemer er spådommer. Alle spådommer tar feil.

Fritt etter Stewart Brand

Og her er lydfilen også, etterhvert også på Spotify:

Om plattformøkonomi og Finn.no

No alternative text description for this image
Jens, Christian, og han med sløyfen…

Her forleden deltok jeg i en podcast fra Oslo Business Forum om plattformøkonomi og forretningsmodeller med Jens Hauglum, produktdirektør i Finn.no, og Christian Brosstad fra Atea Norge. Resultatet er tilgjengelig på Spotify og Apple. Det ble en hyggelig liten time med temaer som nettverkseksternaliteter, handelsvertikaler og algoritmeregulering.

God fornøyelse!

Det man trenger å vite om klima…

Etterhvert som man nærmer seg en fremskreden alder, går det opp for en at, vel, folk har vært smarte før. Innenfor ledelse og administrasjon, som er det jeg befatter meg med, pleier endel veteraner å si at alt man trenger om rollen som leder ble beskrevet av Chester Barnard in hans bok The Functions of the Executive (1938). (Det som ikke står der, står i Peter Druckers The Practice of Management (1954).)

Nuvel. Hva som er helt sikkert, er at Carl Sagan, i sitt vitnesbyrd foran et amerikansk kongressutvalg i 1985 (som, sist jeg sjekket, var 36 år siden), sa det som trengtes for å forstå klimakrisen:

Og, for å sitere Shakespeare: The rest is silence.

Barskrapt men ikke helt sylskarpt

Nationaltheatret, hovedscenen: Hamlet, William Shakespeare
Regi: Johannes Holmen Dahl

Hamlet er som Peer Gynt: Full av sitater, så mange at det må være vanskelig å sette opp stykket rett og slett fordi publikum blir mer opptatt av å kjenne igjen bruddstykker enn å lytte til handling og budskap. Så hva skal man gjøre?

I denne forestillingen har regissør Johannes Holmen Dahl valgt å fokusere på teksten i seg selv, understreket av en scenografi dominert av et bakteppe av papir (regner med at det er teksten til stykket) og fravær av så å si alt av rekvisitter. Scenen er for det meste mørk, skuespillerne har samme kostymer hele veien gjennom (bortsett fra Hamlet i teaterscenen), det er ingen pause og musikken er for det meste trommer, litt fløyte og noe elektronisk. Det er stramt og stramt og stramt, og for det meste fungerer det utmerket. Shakespeares tekster holder seg gjennom 400 år, selv uten alt for mye omskrivning.

Herbert Nordum som Hamlet

En full forestilling av Hamlet tar fire timer, og vil du se den, anbefaler jeg Kenneth Branaghs storverk. En moderne forestilling må tilpasses, og denne er skrapt så langt ned at den nesten krever at man kjenner historien godt fra før om man ikke skal bli forvirret. Ikke bare har man kuttet mye av birollene, en såpass viktig rolle som Horatio (som riktignok primært er forteller og samtalepartner, men som rammer inn og lager overganger) er kuttet. Hans replikker er stort sett overtatt av Ofelia (som også overtar «Hva er et menneske»-monologen fra Hamlet i fjerde akt.) I det hele tatt har Ofelia en mye større rolle i dette stykket, ikke bare i kraft av flere replikker, men fordi Maria Kristine Hildonen har stemme og utstråling nok til å gjøre rollen stor. Hun, og hovedrollen (glimrende spilt av Herbert Nordrum) dominerer stykket, med rette. Shakespeare har litt av det som på engelsk kalles «wimsy» i nesten alle sine stykker, og her står Hamlet for noen (litt ablegøyer med dialekten til graveren (Anne Krigsvoll) og positur med stakkars Yorick, for eksempel), men stort sett holder man seg til tragedien.

Lydmessig sliter man litt. En stykke som er så mye basert på tekst må ha diksjon (som National har slitt med før) og volum akkurat riktig. Musikken blir litt for høy og dominerende i begynnelsen, men tar seg inn etterhvert som den tilpasser seg det som skjer på scenen. Jeg satt på første rad balkong, hørte utmerket – men det er forstemmende at National har et så elendig og bråkete ventilasjonsanlegg at det forstyrrer monologene. Forhåpentligvis gjør man jobben ordentlig når teateret skal rehabiliteres til neste år. Litt mer volum på skuespillerne og litt mindre på trommene hadde vært akkurat passe.

Oppsummert: Dette er en stram og stort sett vellykket versjon av verdens mest spilte teaterstykke, som kanskje trenger en forestilling eller to til for å sette seg, men som klarer en vanskelig balansegang mellom modernisme og tradisjon nesten uten feilskjær. Og det er utmerket. Stykket spilles frem til desember, i alle fall – og anbefales!

Og med det, er vel resten taushet…

PS: Her er et fantastisk intervju med Harold Bloom (intervjuet av Charlie Rose) om en av de siste bøkene han skrev, nettopp om Hamlet.

Stolthet over hva?

Jeg har sett NRK Brennpunkts serie om Philip Manshaus terrorhandlinger og radikalisering, og sitter igjen med en hel del spørsmål. For det første, som Lena Lindgren skriver brilliant om i Morgenbladet, velger vi å behandle vrangforestillinger som om de er legitime politisk ytringer, når personen opplagt er splitter pine skrudd?

Men det andre spørsmålet jeg stiller meg, har å gjøre med en scene fra filmen Get Shorty, der John Travolta gjør et glansnummer som den avslappede torpedoen Chili Palmer. Han snakker om en annen gangster, og sier «What has he ever done that he can talk about at parties?».

Will John Travolta Be On 'Get Shorty'? Chili Palmer Isn't Running The Show  Anymore

Og det er den logikken som slår meg: Hvis du er stolt av å være nordmann, eller å være hvit, eller, for så vidt, enhver annen nasjonal eller etnisk kategorisering: Hva i all verden har du gjort for å havne der? Man kan jo ikke, med rette, være stolt av noe man har ikke har hatt noen rolle i selv?

Det andre som slår meg er at hvis det du bestemmer deg for at den ene tingen du skal være mest stolt av er din nasjonale og/eller etniske opprinnelse – som i mange tilfelle, når man først begynner å dekode litt DNA, viser seg å være betydelig mer rotete enn man liker – vel, da har du måttet grave ganske dypt etter ting å være stolt av, har du ikke?

Kanskje på tide å tenke på hva du burde gjøre for å finne noe å være stolt av, fremfor å lene seg på hva noen andre har gjort?

Papa og ettertiden

Ernest Hemingway var, uten tvil, en av forrige århundres viktigste forfattere. Akkurat nå har NRK en svært god biografi om ham, produsert av Ken Burns, tilgjengelig i alle fall i et par år til. Anbefales!

Dark-haired man in light colored short-sleeved shirt working on a typewriter at a table on which sits an open book

I en tid der hvem en forfatter er kan være viktigere enn kvaliteten på hva vedkommende produserer (jfr. den utrolige identitetsdebatten om oversettelsene av Amanda Gormans The Hill we Climb) burde Hemingway nærmest forsvinne: Han var intenst maskulin, hadde fire koner, jaktet, fisket og drakk som en svamp, viste stort mot i krigssituasjoner, men også evne til å blåse sine egne opplevelser og sin egen rolle ut av alle proporsjoner, og, som de fleste biografier viser, forbrukte venner og familie som ingen annen.

Når han likevel overlever, er det ene og alene ut fra kvaliteten på det han skriver. Hemingway har ikke noe enkeltstående mesterverk – alle som leser ham, vil finne noe, men det finnes intet verk det ikke er uenighet om. (I serien, for eksempel, blir The Old Man and the Sea omtalt (av Mario Vargas Llosa) som et mesterverk, mens en annen forfatter omtaler den som «skoleguttskriving».)

For meg er det to romaner – The Sun also Rises og For Whom the Bells Toll – og en rekke av hans noveller – A Clean, Well-Lighted Place; The Killers; hele In Our Time-samlingen (men spesielt On the Quay of Smyrna); The Snows of Kilimanjaro; The Short Happy Life of Francis Macomber – som står som de store verkene. Jeg liker A Movable Feast og Death in the Afternoon også – sistnevnte må være en av de beste bøker om en sport som noensinne er skrevet, uansett hva man måtte mene om tyrefekting.

Årsaken til at Hemingway står seg ligger ikke i plot, struktur eller tidsriktighet, men i hans utrolige evne til å beskrive noe kort og presist og på en måte som gjør sterkt inntrykk. Beskrivelsen av hvordan man kvittet seg med trekkdyrene i flyktningekolonnen i Smyrna ganske enkelt ved å knekke forbena deres og dumpe dem i havnen beskriver en nesten ubegripelig grusomhet på en måte man ikke kan glemme nettopp fordi den omtales så kort og dagligdags. The Sun Also Rises har biter som er poesi – den rene nytelsen, fri fra minner og forpliktelser, av en fisketur i fjellene; den tomme tilværelsen i Paris, hvileløst mellom utesteder; det destruktive men vakre forholdet mellom Lady Brett Ashley og Jake – som gjør at uansett hva som skjer i romanen (og det skjer ikke stort) så blir den stående som det definitive portrettet av hva Gertrude Stein kalte «den tapte generasjonen».

Hemingway beskriver mennesker i situasjoner som er større enn dem selv, der utfallet stort sett er gitt, og som regel ikke bra for den det gjelder. Hans eget liv hadde noe av den samme skjebnesvangerheten. Chaim Potok beskriver i Mitt navn er Asher Lev hvordan hovedpersonen blir fortalt at han må bli en stor kunstner, for bare slik kan han rettferdiggjøre det han gjør mot sine nærmeste. Hemingway var en stor kunstner. Gitt hva man nå vet om mental helse, alkoholisme, effekten av mange hodeskader og at han (som sin far, som også begikk selvmord) muligens hadde hemokromatose, så er det relativt lett å forstå deler av hans liv, for ikke å snakke om hans selvmord. Om det rettferdiggjorde noe, vet jeg ikke, men en stor kunster var han, og forblir han.

PS: A. E. Hotchners Papa Hemingway er etter min mening fremdeles den beste biografien, selv om den er ufullstendig.

Eirik om fedme og overspising

Jeg er så heldig å kunne regne Eirik Newth som en venn – og han er en av de mest interessante samtalepartnere jeg vet om. Det er bare Eirik som kan stille seg opp med en mikrofon i en park, snakke i 35 minutter uten manus (tilsynelatende i alle fall) og levere noe som er kunnskapsrikt, velartikulert, interessant og helhjertet. Så som denne videoen, der han kommenterer – nyansert og fordypende – NRKs aldeles utmerkede serie «Eit feitt liv«:

Anbefales! (både serien og Eiriks video).

Turkart for Malmøya

Jeg bor på en øy – Malmøya – i Oslo. Vi som bor her har ikke noe imot at folk kommer for å nyte øya – men når Bymiljøetaten reklamerer for turmuligheter glemmer de å fortelle at det ikke finnes parkering, søppelkasser eller toaletter. Viktigst av alt: De forteller ikke hvor man kan gå, noe som resulterer i mange spørsmål og mange mennesker på feil steder.

Så, derfor, har vi laget et turkart over Malmøya, som viser hvor man kan gå, bade, fiske og sykle, hvor butikker, utsiktspunkter, og annet er. Tilgjengelig for alle – vi kommer også til å henge opp noen litt større varianter her og der. Med QR-kode kan man få kartet som PDF på mobilen – og kanskje vi også skal dele det ut hvis det virkelig blir stor utfart og trafikkork, som det ble i fjor.

På baksiden har vi skrevet litt om øya:

Design og tekst er ved Espen Andersen, men rettelser og innspill fra mange innen Malmøya Kystkulturlag og Malmøya Vel, blant annet Erik Kristiansen, Bjørn Ivar Carlsen, Frode Søbstad, Stål Talsnes og Anne Cecilie Kaltenborn. Hvis du finner feil eller mangler, vennligst send en epost til espen.andersen@gmail.com. Og spre gjerne budskapet om dette kartet!

Hvem bør være redd for Tesla?

— er tittelen på et foredrag jeg skal holde (på engelsk) for EGN internasjonalt torsdag 27. mai klokken 9-10. Foredraget (som blir en uformell samtale mellom meg og administrerende direktør for EGN, Jonatan Persson) kommer til å handle om hvorfor Tesla kan utgjøre en trussel for store deler av bilbransjen – inkludert et lite dykk inn i hva den egentlige forskjellen (etter min mening) mellom Tesla og andre bilfabrikanter er.

Foredraget (og påfølgende diskusjon) er åpent for alle, du finner informasjon her og påmeldingsskjema her.

Vi sees!

EUs nye AI-lover: GDPR for maskinlæring?

EU har kommet med et forslag til nye lover som regulerer bruk av AI i bedrifter og organisasjoner. Såvidt jeg kan se, ligner forslaget på GDPR-lovgivningen: Ansvarliggjøring av styre og ledelse, bøter basert på omsetning ved overtredelser, og (sannsynligvis) et eller annet i retning av «safe harbor» bestemmelser slik at man kan være nogenlunde sikker på at man ikke gjør noe galt.

Et interessant aspekt her er at EU er tidlig ute i forhold til bruken av AI (ja, jeg vet det er et upresist begrep, men la det ligge foreløpig) og at man igjen tar ledelsen innen regulering der Silicon Valley (og Kina) har tatt ledelsen innen implementering.

Elin Hauge

Jeg skal finne ut mer om dette, i første omgang ved å høre på et webinar på konferansen Applied Artificial Intelligence Conference 2021. Seminaret (27. mai kl. 1430-1600) er åpent for alle som registrerer seg, og vil bli fasilitert av Elin Hauge, som er medlem av EGN AI og maskinlæring, et av EGN-nettverkene jeg leder.

Anbefales – og vel møtt!

Peter Scott-Morgan intervjues av Stephen Fry

Peter Scott-Morgan er en engelsk vitenskapsmann, futurist og foredragsholder som i 2017 fikk ALS (eller MND, motor-neuron disease), en sykdom som langsomt stenger nervesystemet slik at man blir stengt inne i sin egen kropp og ikke lenger kan kommunisere.

Men Peter (som, i forbifarten, var min sjef i et par år) valgte å bruke sin tekniske kompetanse (han tok den første doktorgraden på robotikk i England) til å gjøre seg selv til en cyborg – å bruke all mulig teknologi til å fortsette å leve, selv om kroppen hans ubønnhørlig gradvis forsvinner.

Du kan møte Peter i, av alle ting, et intervju med Stephen Fry lørdag 29. mai (ikke 24. april som jeg kom i skade for å skrive). Registrering skjer på denne lenken.

Og jeg skal i alle fall sitte klistret til skjermen – og dessuten sjekke en hel del andre interessante ting som skjer på denne festivalen!

30 minutter inn i fremtiden: Om data og sånt

cover art for Hvis du tror du har masse data, så har du antagelig ikke det

Her forleden hadde jeg en hyggelig samtale med Eirik Norman Hansen – en gang min student, nå er ikke aldersforskjellen så voldsom lenger – om dataanalyse og hvorfor mange bedrifter sliter med det. Noe av det ble en podcast, her er detaljene:

Apple Podcast: https://podcasts.apple.com/…/30…/id1470592074…

Spotify: https://open.spotify.com/episode/1OHfdMnv6oTAeOxycb27pL…

Acast: https://shows.acast.com/…/hvis-du-tror-du-har-masse…

Høyre foreslår gründerpermisjon

Fikk en telefon fra en hyggelig journalist i Shifter i går – han kunne fortelle at Høyre nå vil foreslå en ordning med et halvt års permisjon fra jobb for folk som vil starte et nytt firma, i første omgang ubetalt for et år. Og siden dette er noe som Amir Sasson og jeg foreslo i et innlegg i Dagens Næringsliv for tre år siden, er jeg naturligvis svært fornøyd med det.

Faksimile fra DN

Nå vet jeg naturligvis ikke om Amirs og mitt forslag har noe med saken å gjøre. Høyre har basert seg på en tilsvarende ordning i Sverige – som har fungert godt – men det er jo hyggelig å se at verden går fremover. Såvidt jeg forstår, er det politisk støtte til dette også utenfor Norge Høyre, så det bør ha en sjanse til å bli vedtatt.

Det er viktig å normalisere dette med å starte bedrift, å trekke inn grupper som kanskje tidligere ikke har våget. Som Amir og jeg skriver i innlegget:

I Norge skal det mye til for å miste jobben. Men det betyr samtidig at det blir vanskeligere å få seg en jobb, siden arbeidsgiver forplikter seg på lang sikt. Det betyr at risikoen ved å forlate fast arbeid og inntekt er høyere i Norge enn i mange andre land der usikkerhet i arbeidslivet gjør gründervirksomhet til et mer forlokkende alternativ.

Små bedrifter blir etterhvert store bedrifter – i hvert fall noen av dem – og det kan ikke være feil å få fart i den prosessen.

Dette er et eksperiment det er verdt å forsøke!

Debatter slik de skal gjøres

To av mine absolutt favoritt-intellektuelle, Om Malik og J. Bradford DeLong, diskuterer om USA er i en nedgangsfase eller ikke. La meg si at jeg ser begge sider av debatten – det er et kjennetegn på en god debatt – men jeg skulle ønske at vi kunne lage denne type debatt her hjemme også.

Nok om det – her er starten, nyt evnen til å skrive skikkelige argumenter og å respondere på hva folk sier, ikke på hvem de er.

Dette er de debattene vi trenger, ikke de vi får.

Hvorfor stemmer fattige amerikanere mot en velferdsstat?

Vel, svaret er religion.

Svært interessant artikkel i Harvard Magazine, som jeg sjelden leser, men denne gangen fantes et utdrag fra det siste kapittelet i boken Religion and the rise of captialism av Benjamin Friedman. Han fokuserer på evangelisk kristendom – den dominerende religionen i USAs hvite, konservative befolkning, og (sterkt forenklet) tre grunnleggende oppfatninger:

  • at man er sin egen lykkes smed. «Most Americans reject the idea that some factor apart from their own ability and efforts […] determines their individual destinies.» Trass i all mulig statistikk som viser det motsatte (USA har mindre sosial mobilitet enn mange andre land), holder man på en oppfatning at alle kan lykkes, bare man jobber hardt nok og smart nok. Samtidig har man en tro på USA som et spesielt land med en oppgave å lede verden (og, med det, en oppfatning om at man lever i det beste landet i verden allerede)
  • at velferd er noe som skal ytes på frivillig basis. Amerikanere stiller opp på frivillig arbeid i en helt annen grad enn nordmenn gjør (selv om vi insisterer på at dugnad er et norsk begrep), og de mener at det å hjelpe fattige er noe som best gjøres av frivillige organisasjoner, ikke staten. Det er en sammenheng mellom moral og velferd her, som henger sammen med den første forestllingen: at hjelp er noe du skal gjøre deg fortjent til, og at alle kan komme seg opp hvis de bare vil
  • at Jesus kommer til å ordne ting likevel. Denne overrasket meg: «… 41 percent of all Americans expect that Jesus will either definitely (23 percent) or probably (18 percent) have returned to earth by the year 2050.» Hvis det er slik at vi skal inn i et guddommelig tusenårsrike innen vår levetid, vel, så er det kanskje ikke noe stort poeng i å bygge institusjoner.

Alt dette gjør at å tro at man kan innføre en slags norsk eller nordisk velferdsstat i USA («kan de ikke bare gjøre som oss?») uten videre er rett og slett drømmeri. Amerika ble grunnlagt av religiøse fanatikere: Pilegrimene som kom med Mayflower forsøkte ikke å unnslippe religiøs forfølgelse – de ønsket å drive med det selv, uforstyrret av en engelsk stat som hadde regler for hvor mye religion fikk lov til å gripe inn i folks personlige frihet selv på 1600-tallet.

Religiøs tro, i hvert fall i den evangeliske tradisjonen, går ut på at når noe skjer med en, så er det fordi gud har bestemt at slik skal det være. Og det betyr at når 300.000 amerikanere dør av Covid (hittil, slutten av 2020) så er nok det trist, men forutbestemt. Koble dette med et samfunn der man tror alle har en sjanse, uten at de nødvendigvis har det, og der sorteringskriteriene er enten basert på hva dine foreldre tjener eller (i hvert fall for en del av kaken) knallhardt meritokratisk, og det blir mulig for selv de som havner bakpå å tro at de bare har seg selv å takke – at noe er galt med dem. Legg til et manglende sikkerhetsnett, og du havner i parallellsamfunn.

Mange – kanskje de fleste – amerikanere tenker ikke som nordmenn, fordi de ikke bor i Norge og ikke forholder seg til en norsk virkelighet.

Og om man ikke kan forstå hvordan den delen av Amerika tenker, kan man kanskje forstå hvordan de kom dit.

Og så var det jul igjen. Med avstand.

Det er vel ikke en eneste kommentarartikkel denne uken som ikke har begynt med «Det har vært et annerledes år ii år….» Og det har det jo vært. For mitt vedkommende har det blitt lite blogging og mye undervisning og andre ting. Nå har solen snudd (jada, jada..) og det blir nok vår i vår også.

Hold avstand. Og lytt til Tim Minchin, som vanlig, om hva man kan gjøre når vi kan begynne å reise igjen.

God jul.