About Espen

For details, see www.espen.com.

Flysikkerhet, igjen

SONY DSCNok et intervju i NRK Studio 2, som er et fint radioprogram å bli intervjuet i – man får lov til å avslutte setningene sine. Denne gangen handler det om flysikkerhet – og spørsmålet kommer gjerne opp når det skjer en ulykke, slik det skjedde med Saratov Airlines flight 703 sist lørdag. Stort sett sa jeg det samme som står i denne tidligere bloggposten om flysikkerhet. Og sånn med en gang: Jeg er ikke ekspert på flysikkerhet, men det er tydeligvis ikke så lett å finne noen som vil uttale seg, så da ser jeg litt som et samfunnsansvar å si noe, på sånn rent statistisk grunnlag.

Intervjuet i sin helhet* finner du her:

En refleksjon: Det er ikke så lett å finne en god sammenligning av hvor skummelt det er å fly i forhold til f.eks. å kjøre bil – det blir uansett å sammenligne epler og appelsiner. Men i fjor var det 3.73 milliarder flyturer med kommersiell flytrafikk, og totalt 59 mennesker døde i ulykker som involverte fly over 5700 kg (som er en grense man bruker i statistikken). 35 av dem var ikke engang i et fly, de døde da et tyrkisk lastefly styrtet i en boligfelt utenfor en flyplass i Kirgisistan. Nå var 2017 et eksepsjonelt sikkert år (faktisk det mest sikre året noensinne) i flytrafikken, men som jeg sier i intervjuet, det er vanskelig å forstå hvordan man skal klare å lage flytrafikken enda sikrere, gitt at det faktisk dreier seg om menneskeskapte maskiner i 1000 km/t, i et sterkt voksende marked.)

Et av spørsmålene i intervjuet var om det var noen deler av luftfarten som er mer risikofylt (eller kanskje vi skal si litt mindre trygt.) Mitt svar (og jeg er åpen for at jeg bommer her) er tre områder som kan være litt mindre trygge:

  • enkelte land er svartelistet i EU (som Sierra Leone, Afghanistan, Syria, Yemen) fordi de er svært fattige og/eller krigssoner. Og noen flyselskaper er svartelistet av ulike årsaker. Men: Har du hørt om flyselskapet, er det trygt.
  • tidligere sovjetiske flytyper er overrepresentert i skadestatistikken, men de er i ferd med å fases ut
  • helikoptre har en høyere ulykkesfrekvens enn «fixed-wing» passasjerfly, uten at jeg dermed sier at helikoptre generelt er utrygge

Det er sikrere å fly enn de fleste andre ting vi gjør, rett og slett. Likevel er mange mennesker redde for å fly, men glemmer gladelig refleks, sikkerhetsbelte, fartsgrenser, sommerdekk, kart og kompass og mange andre ting. Akk ja, den statistikken…

Lenkeråte

404-aftenpostenLenkeråte (link rot) er rett og slett at lenker ikke fungerer lenger, som regel fordi noen har lagt ned eller redesignet websiden lenken peker. Man skulle tro at dette var et problem primært med små tidsskrifter og institusjoner, men nei – E24, Aftenposten og BI er nokså håpløse: Fordi man er opptatt av hva som publiseres her og nå, glemmer man at websider også er arkiv og referanse.

e24-feil-forfatterOpp gjennom årene har jeg skrevet en haug kronikker, spalter og innlegg, i tillegg til denne og andre blogger. Her om dagen klikket jeg på noen gamle kronikker og innlegg på min egen arkivside, og fant fort ut at her var det mange lenker som ikke fungerte lenger, og endel med feil (for eksempel denne, der en av mine spalter har fått en annen forfatter.)

Nå har jeg stort sett mine egne kopier, av teksten i alle fall, men det er jo litt irriterende at sider ikke blir vedlikeholdt. Jeg trodde det var standard praksis å lage automatiske pekere fra gamle sider til nye når man flytter websider, men tydeligvis ikke (og det er ikke vanskelig – det tok meg et par timer å lage automatpekere til min egen blogg da jeg flyttet den for noen år siden, og fordelen er at man beholder sin Google-juice bare man følger nokså enkle instruksjoner.)

Så derfor vil det komme en rekke republiseringer her – frem fra glemselen, om du vil. For et eller annet sted må man jo lagre ting så andre også kan finne dem, og på disse sidene har jeg i alle fall kontrollen selv (og interessen av å holde orden.) Og for fremtiden kommer jeg til å legge alle mine kronikker og andre innlegg på bloggen også, mer gjennomført enn før.

Lenkeråte er et problem, fordi vi mister henvisninger, og dermed fungerer ikke WWW slik Tim Berners-Lee opprinnelig tenkte det – som et slags akademisk bibliotek der man kan klikke seg tilbake i historien. Og det er jo litt underlig at det er våre kultur- og høyere utdanningsinstitusjoner som står for noe av forfallet.

Hvem er dagens handelsreisende?

frokostmote-dagens-handelsreisende

Frokostmøte Nationalthetatret, 7. februar 2018
Medvirkende: Fabian Stang, Christina Jullum Hagen, Tom Karp, Sigrun Aasland

Willie Loman – spilt av Atle Antonsen i Nationaltheatrets glimrende forestilling – går under i sin streven etter å «bli noe»: Han vil så gjerne, men verken han eller hans sønner får det til – og det ender ikke bra.

Nationaltheatret sammen med Econa har, inspirert av En handelsreisendes død, tatt initiativet til et morgenmøte om hvem det er som er dagens handelsreisende, i ferd med å bli akterutseilt – og her er mine notater.

Advarsel: Notater tatt underveis – feil, mangler og mistforståelser er det helt sikkert mange av. Med forbehold…

Les videre

Jeg vil ha en sånn!

Her i familien har vi en gammel firehjulstrekker (en Mercedes ML320 fra 2003) til å dra hageavfall og annet med. (Den har vært kommandobil for Vestre Viken helsedistrikt, så vi kaller den bare «kommandobilen».) Den er grei nok, men som med alle fossilbiler har den en komplisert arkitektur og mange delsystemer som kan slå feil. Jeg har tenkt å ha den 3-4 år til, til det kommer elbiler som har kombinasjonen hengerfeste og enkelhet. (Jada, Tesla X, men den er dyr og jeg synes bakdørene er overkompliserte.)

Og nå ser det ut til at det begynner å skje: Ta en kikk på Bollinger B1, som er en av de første elektriske 4×4-bilene jeg har sett som er bygget som elbil fra grunnen av. Her er et lite innslag med Rob Llewellyn:

Jeg er særlig fascinert av at man kan lage en tunnel tvers gjennom hele bilen for lange gjenstander.

Nå vet jeg i alle fall hva jeg skal ønske meg som leketøy om en tre-fire års tid….

Kunnskapsrepresentasjon

Fredag var jeg på «toppmøte» om digitalisering, et møte der regjeringsmedlemmer (8 ministre på hvert sitt bord), universitetsrektorer, og andre samfunnstopper diskuterte digitalisering i Norge, primært rundt offentlig sektor. Det var innledende presentasjoner av Camilla Tepfers, Morten Dæhlen, Camilla Serck-Hanssen og Hege Skryseth. Gjennomgangstemaene var de det pleier å være: Vi mangler digital kompetanse, mangler tverrfaglighet (i mange dimensjoner) og skal det skje noe i offentlig sektor må vi rive eller i alle fall forbinde siloene.

Jeg fikk mye å tenke på og skrive om – og mitt hovedinntrykk er at vi vet hva vi skal gjøre, men vi gjør det bare ikke.

Nok om det. I denne omgang skal jeg ta for meg noe mer spesifikt, nemlig kunnskapsrepresentasjon.

Morten hadde et utmerket innlegg som han har delt på mat-nats blogg, og der hadde han dette som et av fire hovedpunkter:

Digital representasjon og visualisering. Behovet for kunnskap om digital representasjon av kunnskap synes å være undervurdert, men dette området er i vekst, noe som i all hovedsak skyldes dataeksplosjonen. Kunnskap om hvordan digitale representasjoner presenteres og visualiseres er også en vesentlig del av dette.

Jeg kunne ikke vært mer enig, men hva betyr egentlig digital representasjon og visualisering? Ved første øyekast kan det se ut som evnen til å lage delikate fremstillinger av data, som for eksempel Hans Roslings fantastiske TED-foredrag. Men egentlig betyr uttrykket mer å klare å gjøre data tilgjengelig i en form som datamaskiner kan behandle.

Wikipedia beskriver knowledge representation and reasoning som «the field of artificial intelligence (AI) dedicated to representing information about the world in a form that a computer system can utilize to solve complex tasks». Er det en ting jeg har funnet ut ved å undervise kurs i strategisk dataanalyse, så er det at det å få dataene inn i en form og med et innhold der man faktisk kan gjøre noe med dem er kanskje den nest største vanskeligheten. (Den største er å formulere spørsmål som faktisk lar seg besvare, mer om det en annen gang.)

La oss ta et helt banalt eksempel: Sett at du underviser et kurs (som jeg ofte gjør) og du skal lage deg et regneark for å holde orden på studentene. Du ber administrasjonen om en liste over hvem som er med i kurset, og får et regneark eller en tabell som ser slik ut:

hogwarts

Utmerket, i og for seg. Men vent litt – hva om jeg har lyst til sortere studentene alfabetisk på etternavn, eller å lage navneskilt til studentene med fornavnet på en linje og etternavnet under? Da er det ganske klart at kolonne B ikke er satt opp for dette, siden for- og etternavn ikke er adskilt. Hvis jeg skal gjøre det, må jeg enten gå gjennom alle studentene og manuelt skille for- og etternavn (tidkrevende og kjedelig), eller skrive en liten makro som gjør det automatisk. Den siste løsningen introduserer feilkilder: En av Harry Potters medstudenter hetter «Choo Chang» og omtales som Choo, men egentlig burde hun jo vært «Chang Choo» siden navnet er aseatisk. For ikke å snakke om studenter med navn som «Jose Maria Casiento Gomez-Caseres de Monteleon», hvor det ikke er helt enkelt å finne ut hva man skal kalle dem.

Og her er vi fremme ved hva kunnskapsrepresentasjon er – hvordan gjør man data tilgjengelig slik at man kan bruke det til noe, uten at man på forhånd vet hva dette «noe» er?

Dette er vanskeligere enn man tror, og har å gjøre med informasjonsarkitektur, databasestrukturer, metadata, APIer og masse annet morsomt. Men bare ha dette lille eksempelet i mente, så har du i alle fall litt av den digitale kompetansen Morten etterlyser…

Slik lever dei der

european2bunion2b-2b102beuro252c20142b-2bnew2btype2b-2bserie2beb2bfranceHer om dagen var jeg i Hamburg for å undervise en MBA-klasse om strategi, noe jeg gjør innimellom. I lunsjpausen gikk jeg ned til bakeriet på hjørnet og kjøpte meg et smørbrød og en kaffe – ikke MitZuNehmen, men HierZuEssen – og så skulle jeg betale. Da fikk jeg endelig en følelse av at jeg var utenlands.

Damen bak disken ville ikke ha betalingskortet mitt, enda det var av et internasjonalt velkjent merke. Hun insisterte på at denslags tok de ikke der. Jeg var litt i villrede, men heldigvis var en lokalkjent student der, og han forklarte meg at jeg skulle ta kortet mitt med meg til en annen butikk litt lenger ned i gaten. Der fikk jeg beskjed om å stikke det inn i en automat i veggen, og etter noen tastetrykk fikk jeg ut noen fargeglade papirlapper. Disse tok jeg med tilbake til bakeriet og ga en av dem til damen bak disken, som deretter ga meg smørbrødet mitt og dessuten noen runde metallstykker med tekst på.

Det er interessant å være utenlands, der har de andre skikker. Disse papirlappene er elegant utformet og er tydeligvis viktige (siden de lokale tar så godt vare på dem), men er det ikke fryktelig uhygienisk å sende dem frem og tilbake på den måten, særlig for en bedrift som håndterer mat? Dessuten fikk jeg ikke bare den jeg ga til damen, jeg har et par til også som jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med. Jeg la dem i kortholderen min, men de er i veien og metallstykkene ble dessuten stoppet i sikkerhetskontrollen på flyplassen.

På den annen side, i Tyskland har de ikke Vipps (et system jeg snakket om, men som de var svært skeptiske til). Kanskje disse papirlappene er noe vi burde innføre her i Norge, som en slags reserveløsning? De har jo den fordelen at de virker når man ikke har mobildekning eller betalingsterminal.

Virkelig noe å tenke på…

Fra arkivet: Frykten for de beste

For litt over ti år siden skrev jeg en kronikk i Aftenposten om «Frykten for de beste» – det av vi nordmenn (i hvert fall i næringslivet) ser ut til å være redde for å ansette smarte folk. Gitt teknologisk utvikling og redusert oljepris (skjønt den går opp igjen, og vi har ikke glemt rusen) skulle man tro at ting har endret seg. Og det har de kanskje innen enkelte bransjer, men det er langt igjen. Eller er det det?

Uansett, også siden jeg ikke har teksten her på bloggen – her er (lett redigert) teksten fra kronikken, først publisert 22.12.2007:

Frykten for de beste

Norsk næringsliv ansetter heller en middelmådig nordmann enn en topp utlending. Da vet man hva man får.

Espen Andersen, 2007

Jeg foreleser på Handelshøyskolen BI, på de høyere programmene. Det er morsomt — jeg treffer mange spennende og kunnskapsrike mennesker, som er høyattraktive i arbeidsmarkedet og får spennende jobber til gode betingelser. Men ikke alle.

Best ikke nok. Det har seg nemlig slik at noen studenter ikke får jobb – i hvert fall ikke jobber som er deres kompetanse verdig. De har gjerne en annen hudfarge enn nordmenn flest, eller rare etternavn, eller begge deler.Det hjelper ikke at de er best i klassen, jobber steinhardt, og snakker norsk nokså flytende. Norske arbeidsgivere vil nok ha dem, men ikke på samme nivå og karrièrestige som de norske.

Mange eksempler. Jeg tenker på den briljante østeuropeiske jenta som lå langt foran sine medstudenter innen kompliserte emner som teknologiledelse og finansiell analyse. Hun fikk ikke jobb i Norge, flyttet til London og en stilling i en global investeringsbank. Søramerikaneren med reflekterte synspunkter og enestående ledererfaring, som slet med å få jobb i Norge og nå bor i Sveits. Den latinamerikanske kvinnen som hadde lederstilling med stort ansvar i en kunnskapsbedrift derover, traff en nordmann, flyttet til Norge og ikke fikk jobb. Etter norsk mastergrad fikk hun til slutt jobb i det samme firmaets Norges-avdeling – på et mye lavere nivå.
Verdens beste. Store deler av norsk næringsliv har andre ansettelseskriterier enn kunnskap og flid. De rekrutterer folk til bedriftsidrettslaget, ikke til bedriften. Situasjonen blir ikke bedre for folk som kommer fra institusjoner i utlandet. Norsk arbeidsliv vil ikke ha flinke utlendinger selv om de kommer fra verdens beste universiteter.
Flyttet fra Norge. I en familie jeg kjenner, har begge ektefeller tekniske doktorgrader fra topp universiteter – hun (norsk) fra USA, han (britisk) fra England. De flyttet til Norge, men etter to år bar det tilbake til USA. Han fikk ikke jobb i Norge uten å gå 60 % ned i lønn. Den offentlige skolen deres barn skulle gå på, var dårlig – og det kunne de ikke gjøre noe med. Og deres mørkhudede barn ble diskriminert i butikker og barnehage. Nå bor de i USA og investerer i høyteknologifirmaer. Deres barn går på en god skole og snakker fire språk flytende.
Ikke bruk for dem. Et finsk-norsk ektepar med doktorgrader fra MIT og Harvard fant ikke arbeid i Norge og måtte flytte ut igjen, enda de ikke forlangte amerikanske lønninger. Vi ser ikke ut til å ha bruk for flinke mennesker. Hvorfor skjer dette? Jeg tror ikke problemet er rasisme eller utlendingsfrykt, selv om det kanskje for noen er en faktor. Det er heller en form for makelighet: Siden det er litt mer jobb og en større utfordring å ansette flinke utlendinger, lar man det være.
Provinsiell holdning. Mange norske bedrifter har i sin provinsialitet også et meget snevert bilde av hva som er relevant erfaring og kunnskap: Med mindre du har jobbet med akkurat deres type produkter eller har utdanning akkurat lik den de andre i firmaet har, kan du ikke brukes. Av og til blir det latterlig: En bekjent med doktorgrad fra Oxford fikk i fullt alvor beskjed om at, jo da, utdanningen var grei nok den, men den kom jo ikke opp mot NTH.
Man vet hva man får. Den største grunnen er nok likevel kunnskapsfrykt: Mange ledere og organisasjoner nøler med å ansette flinke folk fordi de selv er redd for å virke dumme. Som en administrerende direktør sa til meg en gang: «Vi ansetter helst idrettsfolk, for de er så gode lagspillere». Heller en middelmådig nordmann enn en topp utlending. Da vet man hva man får.
Veien til suksess. Dette er en meget kortsiktig strategi både for bedriften og karriéren: En venn av meg har en topp-lederstilling i et stort og meget anerkjent konsulentfirma. Jeg har kjent ham lenge, også hans svake sider, og spurte hvorfor i all verden han hadde gjort det så bra. Han gliste bredt og sa han hadde suksess fordi han konsekvent ansatte folk som var mye flinkere enn han selv.
Førsteklasses ledere ansetter førsteklasses medarbeidere. Annenklasses ledere ansetter tredjeklasses medarbeidere.
Ikke helsvart. Blant annet er internasjonalt rettede softwarebedrifter og mange store konsulentselskaper fargeblinde og lite opptatt av at folk skal «gli inn i miljøet» – rettere sagt, de har et så internasjonalt miljø at det å gli inn ikke blir så vanskelig. Yngre næringslivsledere er mer åpne enn de gamle, og et presset arbeidsmarked hjelper.
Dra utenlands. Men av og til blir det trist: En flink ung mann jeg fikk inn på mitt kontor, norsk med utenlandsk bakgrunn, hadde et dilemma: Han hadde etter mye leting fått en saksbehandlerstilling hvor han jobbet med innvandrerungdom. Nå hadde han tilbud om en spennende lederstilling i et europeisk selskap – men han ønsket å være forbilde og rollemodell for utenlandsk ungdom i Norge. Han ba meg om råd, og jeg anbefalte ham å dra utenlands – både for sin egen del, og fordi han antagelig blir et bedre forbilde på den måten. Hvorfor skal en flink ung nordmann måtte dra utenlands for å bli anerkjent?
Utenlandsk en fordel. Egentlig burde bedrifter foretrekke medarbeidere med utenlandsk bakgrunn. Ikke bare har de mer livserfaring, de er også mer motivert for å gjøre det bra. Dessuten er de mindre tilbøyelige til å bytte jobb hvis de finner et sted de blir behandlet som jevnbyrdige.Men store deler av norsk næringsliv gjør ikke det. Og taper etter hvert disse folkene til utenlandske selskaper, som rekrutterer aktivt og ikke engang legger merke til nasjonalitet eller hudfarge.
Under sin kompetanse. Neste gang du møter en kompetent utlending i Norge, spør om han eller hun er gift med en nordmann. Det er helst derfor de er her – og arbeider langt under sitt kompetansenivå. Vår fremste mekanisme for å tiltrekke oss kompetente utlendinger er å få dem spleiset med en pen norsk gutt eller jente. En «strategi» som minner ikke så lite om organisert prostitusjon.
Kompleks og uensartet. Dette holder ikke i lengden. Norge har en liten, åpen og svært eksportavhengig økonomi. Skal man selge til utlandet, vil jo nettopp utenlandsk erfaring og bakgrunn være en fordel, ikke en ulempe. Hvis ditt marked er komplekst og uensartet, må du bygge opp en tilsvarende kompleks og uensartet organisasjon.Skal norsk næringsliv kunne konkurrere globalt, må man komme seg over sin kompetansefrykt, og se på hva folk kan heller enn hvordan de ser ut og hvordan de snakker. Og man må ikke bare ansette dem, man må også utvikle og forfremme dem i like stor grad som etniske nordmenn. For hvis du kan overleve selv om du ikke ansetter de beste, konkurrerer du ikke hardt nok – og da er du ikke rustet når den virkelige konkurransen kommer.