Om Espen

For details, see www.espen.com.

Det man trenger å vite om klima…

Etterhvert som man nærmer seg en fremskreden alder, går det opp for en at, vel, folk har vært smarte før. Innenfor ledelse og administrasjon, som er det jeg befatter meg med, pleier endel veteraner å si at alt man trenger om rollen som leder ble beskrevet av Chester Barnard in hans bok The Functions of the Executive (1938). (Det som ikke står der, står i Peter Druckers The Practice of Management (1954).)

Nuvel. Hva som er helt sikkert, er at Carl Sagan, i sitt vitnesbyrd foran et amerikansk kongressutvalg i 1985 (som, sist jeg sjekket, var 36 år siden), sa det som trengtes for å forstå klimakrisen:

Og, for å sitere Shakespeare: The rest is silence.

Barskrapt men ikke helt sylskarpt

Nationaltheatret, hovedscenen: Hamlet, William Shakespeare
Regi: Johannes Holmen Dahl

Hamlet er som Peer Gynt: Full av sitater, så mange at det må være vanskelig å sette opp stykket rett og slett fordi publikum blir mer opptatt av å kjenne igjen bruddstykker enn å lytte til handling og budskap. Så hva skal man gjøre?

I denne forestillingen har regissør Johannes Holmen Dahl valgt å fokusere på teksten i seg selv, understreket av en scenografi dominert av et bakteppe av papir (regner med at det er teksten til stykket) og fravær av så å si alt av rekvisitter. Scenen er for det meste mørk, skuespillerne har samme kostymer hele veien gjennom (bortsett fra Hamlet i teaterscenen), det er ingen pause og musikken er for det meste trommer, litt fløyte og noe elektronisk. Det er stramt og stramt og stramt, og for det meste fungerer det utmerket. Shakespeares tekster holder seg gjennom 400 år, selv uten alt for mye omskrivning.

Herbert Nordum som Hamlet

En full forestilling av Hamlet tar fire timer, og vil du se den, anbefaler jeg Kenneth Branaghs storverk. En moderne forestilling må tilpasses, og denne er skrapt så langt ned at den nesten krever at man kjenner historien godt fra før om man ikke skal bli forvirret. Ikke bare har man kuttet mye av birollene, en såpass viktig rolle som Horatio (som riktignok primært er forteller og samtalepartner, men som rammer inn og lager overganger) er kuttet. Hans replikker er stort sett overtatt av Ofelia (som også overtar «Hva er et menneske»-monologen fra Hamlet i fjerde akt.) I det hele tatt har Ofelia en mye større rolle i dette stykket, ikke bare i kraft av flere replikker, men fordi Maria Kristine Hildonen har stemme og utstråling nok til å gjøre rollen stor. Hun, og hovedrollen (glimrende spilt av Herbert Nordrum) dominerer stykket, med rette. Shakespeare har litt av det som på engelsk kalles «wimsy» i nesten alle sine stykker, og her står Hamlet for noen (litt ablegøyer med dialekten til graveren (Anne Krigsvoll) og positur med stakkars Yorick, for eksempel), men stort sett holder man seg til tragedien.

Lydmessig sliter man litt. En stykke som er så mye basert på tekst må ha diksjon (som National har slitt med før) og volum akkurat riktig. Musikken blir litt for høy og dominerende i begynnelsen, men tar seg inn etterhvert som den tilpasser seg det som skjer på scenen. Jeg satt på første rad balkong, hørte utmerket – men det er forstemmende at National har et så elendig og bråkete ventilasjonsanlegg at det forstyrrer monologene. Forhåpentligvis gjør man jobben ordentlig når teateret skal rehabiliteres til neste år. Litt mer volum på skuespillerne og litt mindre på trommene hadde vært akkurat passe.

Oppsummert: Dette er en stram og stort sett vellykket versjon av verdens mest spilte teaterstykke, som kanskje trenger en forestilling eller to til for å sette seg, men som klarer en vanskelig balansegang mellom modernisme og tradisjon nesten uten feilskjær. Og det er utmerket. Stykket spilles frem til desember, i alle fall – og anbefales!

Og med det, er vel resten taushet…

PS: Her er et fantastisk intervju med Harold Bloom (intervjuet av Charlie Rose) om en av de siste bøkene han skrev, nettopp om Hamlet.

Stolthet over hva?

Jeg har sett NRK Brennpunkts serie om Philip Manshaus terrorhandlinger og radikalisering, og sitter igjen med en hel del spørsmål. For det første, som Lena LIndgren skriver brilliant om i Morgenbladet, velger vi å behandle vrangforestillinger som om de er legitime politisk ytringer, når personen opplagt er splitter pine skrudd?

Men det andre spørsmålet jeg stiller meg, har å gjøre med en scene fra filmen Get Shorty, der John Travolta gjør et glansnummer som den avslappede torpedoen Chili Palmer. Han snakker om en annen gangster, og sier «What has he ever done that he can talk about at parties?».

Will John Travolta Be On 'Get Shorty'? Chili Palmer Isn't Running The Show  Anymore

Og det er den logikken som slår meg: Hvis du er stolt av å være nordmann, eller å være hvit, eller, for så vidt, enhver annen nasjonal eller etnisk kategorisering: Hva i all verden har du gjort for å havne der? Man kan jo ikke, med rette, være stolt av noe man har ikke har hatt noen rolle i selv?

Det andre som slår meg er at hvis det du bestemmer deg for at den ene tingen du skal være mest stolt av er din nasjonale og/eller etniske opprinnelse – som i mange tilfelle, når man først begynner å dekode litt DNA, viser seg å være betydelig mer rotete enn man liker – vel, da har du måttet grave ganske dypt etter ting å være stolt av, har du ikke?

Kanskje på tide å tenke på hva du burde gjøre for å finne noe å være stolt av, fremfor å lene seg på hva noen andre har gjort?

Papa og ettertiden

Ernest Hemingway var, uten tvil, en av forrige århundres viktigste forfattere. Akkurat nå har NRK en svært god biografi om ham, produsert av Ken Burns, tilgjengelig i alle fall i et par år til. Anbefales!

Dark-haired man in light colored short-sleeved shirt working on a typewriter at a table on which sits an open book

I en tid der hvem en forfatter er kan være viktigere enn kvaliteten på hva vedkommende produserer (jfr. den utrolige identitetsdebatten om oversettelsene av Amanda Gormans The Hill we Climb) burde Hemingway nærmest forsvinne: Han var intenst maskulin, hadde fire koner, jaktet, fisket og drakk som en svamp, viste stort mot i krigssituasjoner, men også evne til å blåse sine egne opplevelser og sin egen rolle ut av alle proporsjoner, og, som de fleste biografier viser, forbrukte venner og familie som ingen annen.

Når han likevel overlever, er det ene og alene ut fra kvaliteten på det han skriver. Hemingway har ikke noe enkeltstående mesterverk – alle som leser ham, vil finne noe, men det finnes intet verk det ikke er uenighet om. (I serien, for eksempel, blir The Old Man and the Sea omtalt (av Mario Vargas Llosa) som et mesterverk, mens en annen forfatter omtaler den som «skoleguttskriving».)

For meg er det to romaner – The Sun also Rises og For Whom the Bells Toll – og en rekke av hans noveller – A Clean, Well-Lighted Place; The Killers; hele In Our Time-samlingen (men spesielt On the Quay of Smyrna); The Snows of Kilimanjaro; The Short Happy Life of Francis Macomber – som står som de store verkene. Jeg liker A Movable Feast og Death in the Afternoon også – sistnevnte må være en av de beste bøker om en sport som noensinne er skrevet, uansett hva man måtte mene om tyrefekting.

Årsaken til at Hemingway står seg ligger ikke i plot, struktur eller tidsriktighet, men i hans utrolige evne til å beskrive noe kort og presist og på en måte som gjør sterkt inntrykk. Beskrivelsen av hvordan man kvittet seg med trekkdyrene i flyktningekolonnen i Smyrna ganske enkelt ved å knekke forbena deres og dumpe dem i havnen beskriver en nesten ubegripelig grusomhet på en måte man ikke kan glemme nettopp fordi den omtales så kort og dagligdags. The Sun Also Rises har biter som er poesi – den rene nytelsen, fri fra minner og forpliktelser, av en fisketur i fjellene; den tomme tilværelsen i Paris, hvileløst mellom utesteder; det destruktive men vakre forholdet mellom Lady Brett Ashley og Jake – som gjør at uansett hva som skjer i romanen (og det skjer ikke stort) så blir den stående som det definitive portrettet av hva Gertrude Stein kalte «den tapte generasjonen».

Hemingway beskriver mennesker i situasjoner som er større enn dem selv, der utfallet stort sett er gitt, og som regel ikke bra for den det gjelder. Hans eget liv hadde noe av den samme skjebnesvangerheten. Chaim Potok beskriver i Mitt navn er Asher Lev hvordan hovedpersonen blir fortalt at han må bli en stor kunstner, for bare slik kan han rettferdiggjøre det han gjør mot sine nærmeste. Hemingway var en stor kunstner. Gitt hva man nå vet om mental helse, alkoholisme, effekten av mange hodeskader og at han (som sin far, som også begikk selvmord) muligens hadde hemokromatose, så er det relativt lett å forstå deler av hans liv, for ikke å snakke om hans selvmord. Om det rettferdiggjorde noe, vet jeg ikke, men en stor kunster var han, og forblir han.

PS: A. E. Hotchners Papa Hemingway er etter min mening fremdeles den beste biografien, selv om den er ufullstendig.

Eirik om fedme og overspising

Jeg er så heldig å kunne regne Eirik Newth som en venn – og han er en av de mest interessante samtalepartnere jeg vet om. Det er bare Eirik som kan stille seg opp med en mikrofon i en park, snakke i 35 minutter uten manus (tilsynelatende i alle fall) og levere noe som er kunnskapsrikt, velartikulert, interessant og helhjertet. Så som denne videoen, der han kommenterer – nyansert og fordypende – NRKs aldeles utmerkede serie «Eit feitt liv«:

Anbefales! (både serien og Eiriks video).

Turkart for Malmøya

Jeg bor på en øy – Malmøya – i Oslo. Vi som bor her har ikke noe imot at folk kommer for å nyte øya – men når Bymiljøetaten reklamerer for turmuligheter glemmer de å fortelle at det ikke finnes parkering, søppelkasser eller toaletter. Viktigst av alt: De forteller ikke hvor man kan gå, noe som resulterer i mange spørsmål og mange mennesker på feil steder.

Så, derfor, har vi laget et turkart over Malmøya, som viser hvor man kan gå, bade, fiske og sykle, hvor butikker, utsiktspunkter, og annet er. Tilgjengelig for alle – vi kommer også til å henge opp noen litt større varianter her og der. Med QR-kode kan man få kartet som PDF på mobilen – og kanskje vi også skal dele det ut hvis det virkelig blir stor utfart og trafikkork, som det ble i fjor.

På baksiden har vi skrevet litt om øya:

Design og tekst er ved Espen Andersen, men rettelser og innspill fra mange innen Malmøya Kystkulturlag og Malmøya Vel, blant annet Erik Kristiansen, Bjørn Ivar Carlsen, Frode Søbstad, Stål Talsnes og Anne Cecilie Kaltenborn. Hvis du finner feil eller mangler, vennligst send en epost til espen.andersen@gmail.com. Og spre gjerne budskapet om dette kartet!

Hvem bør være redd for Tesla?

— er tittelen på et foredrag jeg skal holde (på engelsk) for EGN internasjonalt torsdag 27. mai klokken 9-10. Foredraget (som blir en uformell samtale mellom meg og administrerende direktør for EGN, Jonatan Persson) kommer til å handle om hvorfor Tesla kan utgjøre en trussel for store deler av bilbransjen – inkludert et lite dykk inn i hva den egentlige forskjellen (etter min mening) mellom Tesla og andre bilfabrikanter er.

Foredraget (og påfølgende diskusjon) er åpent for alle, du finner informasjon her og påmeldingsskjema her.

Vi sees!

EUs nye AI-lover: GDPR for maskinlæring?

EU har kommet med et forslag til nye lover som regulerer bruk av AI i bedrifter og organisasjoner. Såvidt jeg kan se, ligner forslaget på GDPR-lovgivningen: Ansvarliggjøring av styre og ledelse, bøter basert på omsetning ved overtredelser, og (sannsynligvis) et eller annet i retning av «safe harbor» bestemmelser slik at man kan være nogenlunde sikker på at man ikke gjør noe galt.

Et interessant aspekt her er at EU er tidlig ute i forhold til bruken av AI (ja, jeg vet det er et upresist begrep, men la det ligge foreløpig) og at man igjen tar ledelsen innen regulering der Silicon Valley (og Kina) har tatt ledelsen innen implementering.

Elin Hauge

Jeg skal finne ut mer om dette, i første omgang ved å høre på et webinar på konferansen Applied Artificial Intelligence Conference 2021. Seminaret (27. mai kl. 1430-1600) er åpent for alle som registrerer seg, og vil bli fasilitert av Elin Hauge, som er medlem av EGN AI og maskinlæring, et av EGN-nettverkene jeg leder.

Anbefales – og vel møtt!

Peter Scott-Morgan intervjues av Stephen Fry

Peter Scott-Morgan er en engelsk vitenskapsmann, futurist og foredragsholder som i 2017 fikk ALS (eller MND, motor-neuron disease), en sykdom som langsomt stenger nervesystemet slik at man blir stengt inne i sin egen kropp og ikke lenger kan kommunisere.

Men Peter (som, i forbifarten, var min sjef i et par år) valgte å bruke sin tekniske kompetanse (han tok den første doktorgraden på robotikk i England) til å gjøre seg selv til en cyborg – å bruke all mulig teknologi til å fortsette å leve, selv om kroppen hans ubønnhørlig gradvis forsvinner.

Du kan møte Peter i, av alle ting, et intervju med Stephen Fry lørdag 29. mai (ikke 24. april som jeg kom i skade for å skrive). Registrering skjer på denne lenken.

Og jeg skal i alle fall sitte klistret til skjermen – og dessuten sjekke en hel del andre interessante ting som skjer på denne festivalen!

30 minutter inn i fremtiden: Om data og sånt

cover art for Hvis du tror du har masse data, så har du antagelig ikke det

Her forleden hadde jeg en hyggelig samtale med Eirik Norman Hansen – en gang min student, nå er ikke aldersforskjellen så voldsom lenger – om dataanalyse og hvorfor mange bedrifter sliter med det. Noe av det ble en podcast, her er detaljene:

Apple Podcast: https://podcasts.apple.com/…/30…/id1470592074…

Spotify: https://open.spotify.com/episode/1OHfdMnv6oTAeOxycb27pL…

Acast: https://shows.acast.com/…/hvis-du-tror-du-har-masse…

Høyre foreslår gründerpermisjon

Fikk en telefon fra en hyggelig journalist i Shifter i går – han kunne fortelle at Høyre nå vil foreslå en ordning med et halvt års permisjon fra jobb for folk som vil starte et nytt firma, i første omgang ubetalt for et år. Og siden dette er noe som Amir Sasson og jeg foreslo i et innlegg i Dagens Næringsliv for tre år siden, er jeg naturligvis svært fornøyd med det.

Faksimile fra DN

Nå vet jeg naturligvis ikke om Amirs og mitt forslag har noe med saken å gjøre. Høyre har basert seg på en tilsvarende ordning i Sverige – som har fungert godt – men det er jo hyggelig å se at verden går fremover. Såvidt jeg forstår, er det politisk støtte til dette også utenfor Norge Høyre, så det bør ha en sjanse til å bli vedtatt.

Det er viktig å normalisere dette med å starte bedrift, å trekke inn grupper som kanskje tidligere ikke har våget. Som Amir og jeg skriver i innlegget:

I Norge skal det mye til for å miste jobben. Men det betyr samtidig at det blir vanskeligere å få seg en jobb, siden arbeidsgiver forplikter seg på lang sikt. Det betyr at risikoen ved å forlate fast arbeid og inntekt er høyere i Norge enn i mange andre land der usikkerhet i arbeidslivet gjør gründervirksomhet til et mer forlokkende alternativ.

Små bedrifter blir etterhvert store bedrifter – i hvert fall noen av dem – og det kan ikke være feil å få fart i den prosessen.

Dette er et eksperiment det er verdt å forsøke!

Debatter slik de skal gjøres

To av mine absolutt favoritt-intellektuelle, Om Malik og J. Bradford DeLong, diskuterer om USA er i en nedgangsfase eller ikke. La meg si at jeg ser begge sider av debatten – det er et kjennetegn på en god debatt – men jeg skulle ønske at vi kunne lage denne type debatt her hjemme også.

Nok om det – her er starten, nyt evnen til å skrive skikkelige argumenter og å respondere på hva folk sier, ikke på hvem de er.

Dette er de debattene vi trenger, ikke de vi får.

Hvorfor stemmer fattige amerikanere mot en velferdsstat?

Vel, svaret er religion.

Svært interessant artikkel i Harvard Magazine, som jeg sjelden leser, men denne gangen fantes et utdrag fra det siste kapittelet i boken Religion and the rise of captialism av Benjamin Friedman. Han fokuserer på evangelisk kristendom – den dominerende religionen i USAs hvite, konservative befolkning, og (sterkt forenklet) tre grunnleggende oppfatninger:

  • at man er sin egen lykkes smed. «Most Americans reject the idea that some factor apart from their own ability and efforts […] determines their individual destinies.» Trass i all mulig statistikk som viser det motsatte (USA har mindre sosial mobilitet enn mange andre land), holder man på en oppfatning at alle kan lykkes, bare man jobber hardt nok og smart nok. Samtidig har man en tro på USA som et spesielt land med en oppgave å lede verden (og, med det, en oppfatning om at man lever i det beste landet i verden allerede)
  • at velferd er noe som skal ytes på frivillig basis. Amerikanere stiller opp på frivillig arbeid i en helt annen grad enn nordmenn gjør (selv om vi insisterer på at dugnad er et norsk begrep), og de mener at det å hjelpe fattige er noe som best gjøres av frivillige organisasjoner, ikke staten. Det er en sammenheng mellom moral og velferd her, som henger sammen med den første forestllingen: at hjelp er noe du skal gjøre deg fortjent til, og at alle kan komme seg opp hvis de bare vil
  • at Jesus kommer til å ordne ting likevel. Denne overrasket meg: «… 41 percent of all Americans expect that Jesus will either definitely (23 percent) or probably (18 percent) have returned to earth by the year 2050.» Hvis det er slik at vi skal inn i et guddommelig tusenårsrike innen vår levetid, vel, så er det kanskje ikke noe stort poeng i å bygge institusjoner.

Alt dette gjør at å tro at man kan innføre en slags norsk eller nordisk velferdsstat i USA («kan de ikke bare gjøre som oss?») uten videre er rett og slett drømmeri. Amerika ble grunnlagt av religiøse fanatikere: Pilegrimene som kom med Mayflower forsøkte ikke å unnslippe religiøs forfølgelse – de ønsket å drive med det selv, uforstyrret av en engelsk stat som hadde regler for hvor mye religion fikk lov til å gripe inn i folks personlige frihet selv på 1600-tallet.

Religiøs tro, i hvert fall i den evangeliske tradisjonen, går ut på at når noe skjer med en, så er det fordi gud har bestemt at slik skal det være. Og det betyr at når 300.000 amerikanere dør av Covid (hittil, slutten av 2020) så er nok det trist, men forutbestemt. Koble dette med et samfunn der man tror alle har en sjanse, uten at de nødvendigvis har det, og der sorteringskriteriene er enten basert på hva dine foreldre tjener eller (i hvert fall for en del av kaken) knallhardt meritokratisk, og det blir mulig for selv de som havner bakpå å tro at de bare har seg selv å takke – at noe er galt med dem. Legg til et manglende sikkerhetsnett, og du havner i parallellsamfunn.

Mange – kanskje de fleste – amerikanere tenker ikke som nordmenn, fordi de ikke bor i Norge og ikke forholder seg til en norsk virkelighet.

Og om man ikke kan forstå hvordan den delen av Amerika tenker, kan man kanskje forstå hvordan de kom dit.

Og så var det jul igjen. Med avstand.

Det er vel ikke en eneste kommentarartikkel denne uken som ikke har begynt med «Det har vært et annerledes år ii år….» Og det har det jo vært. For mitt vedkommende har det blitt lite blogging og mye undervisning og andre ting. Nå har solen snudd (jada, jada..) og det blir nok vår i vår også.

Hold avstand. Og lytt til Tim Minchin, som vanlig, om hva man kan gjøre når vi kan begynne å reise igjen.

God jul.

Facebook-metoden

Nok en liten epistel i Digi.no, denne gang om det jeg kaller Facebook-metoden for å håndtere kompleksitet: Start med det enkleste først. Ganske enkelt. Det betyr at man må si nei til de mange som ønsker at deres bidrag til kompleksitet skal komme med, i hvert fall i første omgang.

Og det er ikke så lett.

Ethvert stort, komplisert system som virker, startet som et lite, enkelt system som virket.

John Gall, Systemantics

(En versjon av dette essayet ble publisert på ACM Ubiquity’s blogg i 2015 – og ble det mest leste innlegget der noensinne. Takk til Peter Denning for gode kommentarer på tidligere versjoner.)

Og her er lydfilen (etterhvert tilgjengelig på Spotify):

Akson bør bli hodeløst

Etter en liten sommerpause kommer nok en kommentar i digi.no. denne gang om hvordan man må tenke annerledes om Akson-prosjektet. Mitt hovedpoeng er at systemet må skaleres ned til bare å handle om det medisinske og dataene rundt det – med et teknisk uttrykk, at systemet må tenkes på som kun et system for utveksling av informasjon, ikke som et system som skal løse alle punkter på en enorm ønskeliste som kommer til å endres masse frem til systemet blir ferdig – om det noensinne blir det.

Megaprosjekter innen software går ikke, ganske enkelt. Og medisinske systemer bør bygges ut fra det medisinske, ikke det byråkratiske.

Akson bør bli hodeløst. Så spørs det om noen har hode til det.

Og her er lydfilen (også tilgjengelig på Spotify.)

Årets oppgaver i Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon

Også i år har Ragnvald Sannes og jeg veiledet en rekke oppgaver innenfor kurset Strategisk forretningsutvikling og innovasjon. (Her er tidligere innlegg: 2018/19 og 2017/18, 2016/17, 2015/16, 2014/15, 2013/14, 2012/13, 2011/12). Også i år er listen spennende – og siden de fleste oppgavene er konfidensielle, må jeg omtale dem i nokså runde ordelag. So here goes:

  • En gründer utvikler et konsept for en markedsplass for strategikonsulenter for små- og mellomstore bedrifter
  • En reklameaktør utvikler et konsept for å bruke overskuddskapasitet til veldedige og/eller samfunnsnyttige formål
  • En strømdistributør ønsker å undersøke måter å utjevne elbilers belastning på strømnettet.
  • En stor bank skal lage en prosess for kontinuerlig bruk av kundeinnsikt til å forenkle og forbedre søknadsprosesser.
  • En internasjonal serviceorganisasjon ønsker å gå over til mer datadreven beslutninger, med bruk av maskinlæring, og har kartlagt hva som skal til.
  • Et vaktselskap ønsker å bruke droner til ulike typer overvåkning.
  • Et IT-rådgivningsselskap ønsker å reorganisere seg for å fokusere mer på organisasjon.
  • En gruppe ønsker å utvikle teknologi som gjør det lettere å huske å få med seg ting som nøkler, briller, lommebok, etc.
  • En leverandør til restaurantbransjen ønsker å se om leveransen kan skje som en kontinuerlig tjeneste
  • En stor entreprenør ønsker å bruke “gamification” for å fremme læring fra uønskede hendelser.
  • En gruppe ønsker å lage en markedsplass for en spesifikk type arbeidsoppdrag.
  • En stor teknologibedrift må legge en strategi for å forholde seg til en disruptiv konkurrent
  • En gruppe har studert deling av data innen byggenæringen og foreslått en løsning som kan utvikles til en prototype
  • En teknologibedrift ønsker å løse vanskeligheter med å innføre en lavpris skytjeneste i et marked der man tradisjonelt har fått god betaling for ”on-premise” løsninger.
  • En gruppe ønsker å utvikle en teknologisk plattform for brukertesting av innovasjoner

Dette kurset er noe av det morsomste Ragnvald og jeg gjør på BI, og har gitt opphav til mange interessante – og reelle – prosjekter og noen firma. Ta kontakt om du er interessert i neste års kurs!

PS: I morgen er det informasjonsmøte, litt sent å nevne det nå, men meld deg på!

Hvordan spille Sudoku…

I disse virustider må man finne måter å slappe av på – så jeg koser meg med en kaffe og New York Times Sudoku mellom slagene. I dag har jeg testet forskjellige varianter av kameraer og annet med en gammel iMac (sent 2013) som dessverre ikke er ut til å håndtere et bra kamera særlig godt.

Noe må man jo spille inn, så her er en instruksjonsvideo i hvordan man spiller Sudoku, ved bruk av en metode (Snyder-notasjon) inspirert av den aldeles utmerkede Youtube-kanalen Cracking the Cryptic, som anbefales hvis du har endel tid å kaste bort og er sertifisert nerd. CtC har for øyeblikket 176000 abonnenter, så det er tydeligvis endel nerder der ute. Se denne videoen for et spesielt elegant eksempel på smart problemløsning.

Forøvrig er dette en demonstrasjon av en algoritme for å løse Sudoku. Det finnes mange andre, inkludert å bruke en datamaskin til «brute force» – det vil så å prøve alle versjoner. En elegant måte å gjøre dette på demonstreres i denne videoen fra Youtube-kanalen Computerphile (med 1,66 millioner abonnenter).

Så med det: Min første, og nokså sikkert siste, Sudokuvideo:

Foredrag i virusets tid

Det er mulig å holde skikkelige foredrag og konferanser over video, men det krever mye forberedelse, spisset problemstilling, og disiplin og struktur både fra konferansier, foredragsholder(e) og deltakerne.

Denne uken holdt jeg et foredrag (over video) for Utenrikstjenesten, som er medlem av Partnerforum og bruker foredragsholdere til sine «fagprater» en gang i mellom. Jeg liker ikke å holde foredrag der jeg snakker til publikum og bare det, men vil ha diskusjon og spørsmål og interaksjon, helst mellom deltakerne. Hvordan få til det med knapp tid og med et publikum som ikke kjenner meg?

Jeg valgte å gjøre tre ting: Spisse problemstillingen, lage en video med selve foredraget, og legge mye struktur på diskusjonen.

Spisset problemstilling
I stedet for å holde et foredrag om «Hva er disruptive innovasjoner» eller lignende, diskuterte jeg med oppdragsgiver og endte opp med «Den digitaliserte utenrikstjenesten – disrupsjon eller tradisjon?». Jeg regnet med at dette ville trekke mer folk enn et mer tradisjonelt foredrag, og det var oppdragsgiver (entusiastisk) enig i.

Video om problemstillingen
Disrupsjon er et begrep som kommer fra forretningslivet og som er nokså upresist for mange, så det kreves en utdyping av begrepet før man kan diskutere det innenfor sin egen situasjon. Etter min mening kan en videokonferanse brukes enten til diskusjon eller til presentasjon – begge deler er vanskelig, så derfor derfor laget jeg denne 23 minutters videoen som introduserer disrupsjonsbegrepet og delvis setter det inn i Utenrikstjenestens sammenheng.

Videoen er nokså personlig – jeg bruker tid på å kjøre motorsykkel og snakke om meg selv. Hensikten med dette er å etablere en relasjon med publikum og gi folk anledning til å huske den – det kommer til å bli mange videoer og mange foredrag for folk fremover, og jeg har lang erfaring for at «han med tversoveren» er en grei referanse – så dette er «den videoen med varemopeden foran UD.» Denne videoen signaliserer nokså klart at det er diskusjon som skal foregå på møtet, så folk er forberedt på det når de kommer.

Strukturert møtegjennomføring
Jeg valgte å kjøre et svært strukturert opplegg gjennom møtet. Møtet varte i 90 minutter med ca. 30 deltakere over Zoom (Utenrikstjenesten kan ikke selv kjøre Zoom, men kan delta på møter med produktet, så vi kjørte på min lisens). Jeg førsøkte å kjøre mesteparten i Gallery View, og ba deltakerne om det samme ved å ha et skjermbilde med noen instruksjoner ved oppstart.

Som synes var det endel deltakere som ikke slo på videokameraet, delvis fordi de satt med dårlig forbindelse rundt omkring i verden. (Det var etpar deltakere som ikke klarte å komme seg på av tekniske årsaker, men jeg tok opp seminaret lokalt og sendte ut en redigert versjon etterpå.)

Strukturen var slik:

  • Oppstart (tar alltid litt tid å starte et videomøte), kort intro fra oppdragsgiver, kort repetisjon av to foiler fra videoen. Jeg valgte å gjøre dette fordi man aldri kan være sikker på at folk faktisk har fått tid til å se videoen, litt usikker på om det var nødvendig her – det virket som folk hadde både sett og tenkt gjennom videoen. (Sånn sett hadde det vært greit å kunne tracke hvem som har sett, og derfor vurderer jeg nå å flytte hele greia over i Kajabi.) Dette genererte noen spørsmål om bruk av begrepet i Utenrikstjenestens sammenheng (de skal jo ikke selge noe for penger).
  • En kort spørreundersøkelse «Er den tradisjonelle utenrikstjenesten i fare for å blir «utkonkurrert» av digitale kommunikasjons- og informasjonskanaler?») der resultatet ble delt – det var svært forskjellige oppfatninger i forsamlingen, noe som jo borget for god diskusjon.
  • Deretter sendte jeg deltakerne ut i «breakout rooms» der de kunne diskutere seg imellom. Dette er folk som kjenner hverandre og har erfaring med videokonferanse, så jeg regnet med at de kunne håndtere 6 personer per rom ganske bra. Jeg la ganske strenge føringer på hva de skulle snakke om: Gi en person ansvar for å notere, uansett hva dere mener må dere grunngi hvorfor, absolutt 15 minutters grense, klipp svarene inn i chat’en når dere er tilbake i plenum. Jeg rådet dem også til ikke å diskutere spørsmålet direkte, men fokusere på om de kunne se tegn til disrupsjon: Kundesett de ikke bryr seg om, konkurrerende tjenester de oppfatter som dårligere og som de ikke kan eller vil opprette selv, for eksempel.
  • Når folk kom tilbake klippet de inn notatene (svært bra notater, forresten) til Chat’en. Jeg tok utgangspunkt i noen av dem (det tok litt tid før alle dukket opp, trolig forsinkelser i Zoom), ba folk fra gruppen utdype det, og kommenterte selv.
  • Etterhvert gikk jeg videre til neste punkt: Kort om hva som danner kultur i en organisasjon, deretter en poll om hvilken av de fire faktorene som vil være mest vanskelig å endre, deretter diskusjon i grupper og plenum igjen.
  • Ettter plenumsdiskusjonen kjørte jeg en poll til om hvordan møtet hadde vært, med spørsmål om emnet og formatet. Resultatet var svært positivt for begge deler, særlig formatet, der én svarte middels og de fleste «Topp!» Jeg tilskriver dette muligheten for diskusjon og involvering. Jeg gikk ikke inn og fulgte diskusjonen i breakout’ene (det er teknisk mulig) fordi jeg ikke kjenner deltakerne (for studentgrupper jeg har et forhold til har jeg ikke slike skrupler.)

Etter at møtet var over, tok jeg opptaket (av en eller annen grunn fungerte ikke Zoom’s opptaksfunksjon, antakelig fingertrøbbel fra min side, men jeg tok det også opp fra min egen skjerm), redigerte det, og sendte det til oppdragsgiver.

Erfaringer og konklusjoner
Jeg vet jo ikke i detalj hvordan dette fungerte for deltakerne, selv om tilbakemeldingene under og etter seminaret var gode. I ettertid skulle jeg ønsket at jeg hadde brukt litt mindre tid innledningsvis (gikk litt tid med til å forklare verktøyet – disse folkene kan videokonferanse, men ikke med Zoom.) Skulle ønsket litt mer tid til diskusjon mellom breakout’ene, og at jeg hadde snakket mindre selv (ikke noe nytt der). Videokonferanser tar mer tid enn vanlige møter, og man må være mye mer eksplisitt på hva man ønsker å få ut av et element.), men jeg tror temaet fenget og at diskusjonen var god i gruppene.

Et problem for meg er at min oppfatning av kvaliteten på videotjenesten er preget av at jeg har bra videoutstyr og fiberoptisk Internett. Dette gjør at jeg kan være kjapp og dynamisk i diskusjonen, noe som er vanskeligere for de deltakerne som sitter på dårligere forbindelser. Forsinket forbindelse gjør det vanskelig å komme inn i samtalen. Løsningen ligger i å eksplisitt spørre folk eller å bruke «participants»-panelet og be folk rekke opp hånden. I andre sammenhenger (jeg har nå kjørt fire casediskusjoner over Zoom) har jeg etterhvert skjønt at jeg skal be folk sette på «live» video hvis de kan – det skjerper oppmerksomhetskravet og gir mindre inntrykk av at man snakker til et tomt rom.

Jeg har lang erfaring med videokonferanse, men selv med mye trening og et gjennomtenkt opplegg var det svært intenst å være både administrator og diskusjonsleder. Jeg var helt vaskefille etter møtet, og så ikke frem til to timers casediskusjon i samme format, samme ettermiddag. Når jeg underviser sammen med Ragnvald Sannes er den ene av oss admin/konferansier og den andre snakker (selv om vi begge deltar i diskusjonen.) Sånn sett skulle jeg gjerne hatt en assistent, men det går sikkert bedre med trening.

Mange tror at videokonferanser er kostnadsbesparende, men for meg som foredragsholder er dette mye mer jobb enn et vanlig foredrag. Skulle jeg holdt dette som vanlig, ville jeg brukt en-to timer til forberedelser (inkludert samtale med oppdragsgiver), kanskje en time til reising, og kanskje to timer til selve møtet. Denne gangen brukte jeg over en dag på videoen (en time forberedelse, to timer filming, fem timer redigering), ca. tre timer på selve møtet (inkludert oppsett og forberedelse), og fire timer på å redigere opptaket. I tillegg har jeg nok brukt noen timer på å tenke ut hvordan jeg skal lage hele opplegget. Noe av dette kan jeg nok effektivisere (gjenbruk av opplegg, faste klipp i videoen, at jeg blir flinkere til å redigere), men skal dette bli regningssvarende vil nok prisene mine minst ligge på samme nivå som et fysisk møte. På den annen side: Oppdragsgiver trenger ikke betale for møterom og lunsj.

Det hadde vært interessant å forsøke å arrangere en heldagskonferanse der man la det opp skikkelig med videoer, diskusjonsstruktur og (hvorfor ikke) lunsj sendt hjem til deltakerne med en eller annen takeout-leverandør. Problemet med videokonferanse er ikke møtene, men å få til det som kanskje er mest viktig med en konferanse: Alle de menneskene man treffer og snakker med mellom sesjonene. Det er jo mulig at bruk av breakout rooms mellom felles sesjoner, der folk ble satt sammen random, eller at man hadde en eller annen form for påmelding, kunne fungert. Man kunne hatt tre foredrag, deretter breakoutrooms med hver sin foredragsholder som svarte på spørsmål, for eksempel. Folk har allerede luftet muligheten for videokonferansesystemer der man kan gå rundt i grupper og lyden blir sterkere jo nærmere man kommer (som i et rom med mange mennesker.)

Vi får se. I mellomtiden kommer jeg til å holde mine foredrag på denne måten, og ser sesongen fortrøstningsfullt i møte….