About Espen

For details, see www.espen.com.

Etterspørsel!

dn-etterspDigitalisering og analyse og teknologi i vinden om dagen. Jeg ble intervjuet at Dagens Næringsliv om dataanalyse og andre digitale kurs – og det er hyggelig å kunne melde at, joda, folk vil ha det og melder seg på som bare det. Her er situasjonen så langt:

  • Møtte studentene på Informatikk: Digital Økonomi og Ledelse i går. Flink og ivrig gjeng (31 har takket ja, vi hadde opprinnelig 27 plasser) med gode spørsmål og god stemning – de kommer til å sette spor etter seg i norsk teknologiverden, det er jeg sikker på. Opptakskrav
  • Ragnvald Sannes’ og mitt kurs Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon starter 13. september, og har vært fulltegnet siden april. Gleder meg til det, alltid masse spennende mennesker med gode ideer.
  • Analytics for Strategic Management starter sin første modul 10. oktober (andre gjennomføring av kurset, her er listen over prosjekter på det første). Blir spennende å se hvordan det ser ut med påmeldinger etterhvert – så langt ser det lovende ut.
  • Det korte kurset Digitalisering for vekst og innovasjon går fra 24-27 oktober i Antibes/Sophia Antipolis. Det kommer en mer detaljert bloggpost om dette etterhvert, men det er allerede nok påmeldte til at kurset kommer til å gå – og plass til flere. Denne gangen kommer kurset (det vil si, alle diskusjoner) til å arrangeres på norsk, slik at det kan bli et sted for å dele tanker og prosjekter mellom norske bedrifter. Hjertelig velkommen til et konfidensielt, praktisk og spennende forum for digitalisering!

Innimellom skal jeg ha noen andre kurs også (for M.Sc. og MBA), være vertskap for en stor utenlandsk bedrift som besøker Norge for å forstå digitalisering og nye energikilder innen transportbransjen, og holde noen foredrag. Men det er jo morsomt, da. Og for mye etterspørsel er jo et luksusproblem, ikke sant?

Oppdragsseiling i historisk farvann

fullsizeoutput_324I år (som i fjor) var jeg på seiltur (denne gang fra Marstrand og nordover) med en meget erfaren seiler, heretter kalt Skipper’n. Det ble en fin tur med skikkelig seiling og mye god mat og drikke – Skipper’n er gourmet og hobbykokk og tredjemann på båten er vinbonde i Italia og nesten like matgal.

Skipper’n måtte tidlig hjem i år fordi han skulle nedover til Portugal for å seile. Så viste det seg at det var mannskapsmangel og jeg ble spurt om jeg kjapt kunne ta en uke fri og bli med. Det medførte en hel del oversittede deadlines på jobben – men hvor ofte får man sjansen til å seile en splitter ny 46-fots Dufour fra Lisboa til Marokko og tilbake? Dessuten får man møte nye mennesker – eieren av båten, for eksempel (heretter kalt Piloten, siden det er det han er) er brasilianer som snakker 5-6 språk og har en herlig humor. I tillegg er dette «ordentlig» seiling (nattseiling, sterk vind, lange distanser) som har litt andre utfordringer enn 3-4 timer hver dag langs en kyst.

Så, 580 sjømil og fire krysninger av Gibraltarstredet senere – hva har jeg lært?

Langdistanse og nattseiling er utfordrende og morsomt
Når man seiler på sommerstid langs kysten seiler man kanskje 6-8 timer om dagen, med hviledager innimellom. På lengre strekninger (vi brukte 32 timer fra Smir i Marokko til Portimao i Portugal, en avstand på ca. 190 sjømil, om jeg ikke husker helt feil) blir det mye mer viktig å holde riktig kurs og ikke minst å få opp farten (en økning av gjennomsnittsfarten fra 5 til 7 knop reduserer tiden med nesten 11 timer). Det gjør at man blir ekstremt opptatt av å justere seil og å beregne om man skal ta en litt avvikende kurs for å dra nytte av vinden eller om man skal holde direkte kurs, men med litt dårligere vind.

Selve seilopplevelsen blir nokså forskjellig basert på hvor man sitter i båten. Slik så det ut for meg der jeg satt på vakt alene og betraktet soloppgangen over spanskekysten ved sekstiden på morgenen:

For de som ikke er med og seiler og skal være nede i båten derimot, ser bildet litt annerledes ut. To av passasjerene som lå i en av akterlugarene våknet oppå hverandre, liggende på skottet (veggen), da vi holdt på som verst (og kom opp i 11 knop). Piloten, som forsøkte å sove i forkabinen, hadde denne kommentaren: «Crazy Norwegians – no reefing, on purpose! I was flying in there!» Ikke så rart, kanskje, med denne utsikten og dette lydbildet:

Ellers er det mye til felles med å være på militærøvelse: Holde seg våken, passe på, spise og sove når man kan. Det man først og fremst må passe på, forøvrig, er andre båter, særlig gjennom Gibraltarstredet, der det kan være rushtid til tider. Skikkelige containership (de største vi så, ble målt i sjømil(!) på AIS-systemet) kan gjøre 20 knop og merker ikke om de kjører på et lystfartøy. Ved nattseiling er det fremdeles en hel del små fiskefartøy som ikke har AIS-sender, og da er radar nødvendig.

Endel utstyr som virker fjollete er svært fornuftig
Seilklær og -utstyr er en motegreie og har alltid vært det, i hvert fall i deler av Oslo. Men jeg har oppdaget at man faktisk trenger de greiene der når man skal seile «på ordentlig». Her er noe jeg bare måtte kjøpe meg:

  • Seilersko. 71h-5vlz-kl-_ux395_Tradisjonelle Docksides (som kan være vanskelig å finne i norske butikker) eller mer moderne greier som ser ut som joggesko. Hensikten er ikke utseende men grep på glatte dekk – uten at man setter svarte striper. Tradisjonelle Docksides blir harde i sålen og mister dermed endel grep etter et par år, fikk jeg vite. Neoprene er fantastisk fordi man er varm selv om man er våt (akkurat som en våtdrakt) men lukter pyton etter en ukes tid. Løsningen er å legge skoene i eddikvann (eller i fryseren) for å ta knekken på bakterier, samt å kjøpe seg de derre små hvite ankelsokkene som såvidt stikker opp av skoen.
  • musto-essential-sailingSeilhansker. I hard vind er det lett å brenne seg når man skal slakke på tau. Man kan bruke arbeidshansker i lær eller kunststoff. Jeg hadde glemt mine hjemme, så jeg kjøpte meg et par seilhansker. De mangler tupp på tommel og pekefinger – og det gjør at man kan gjøre en hel del ting uten å ta av seg hanskene, som å bruke touch-skjermen på navigasjonsstasjonen eller knyte opp små knuter.
  • Gore-tex shortsHvis noen hadde spur31810_980-2-maint meg om hvorfor jeg skulle ha vanntett shorts (av alle ting) før denne turen ville jeg blitt svar skyldig. Imidlertid er det slik i en seilbåt at bena er i ly av vinden (og det kan være varmt i solen men med kald vind). Samtidig er det mye sjøsprøyt, i hvert fall om man seiler hardt. Når man i tillegg skal sitte vakt i timevis, er vanntett, ventilerende kortbukse helt ideelt. Den er også høyere i livet enn en vanlig kortbukse, slik at seiljakken dekker over og man ikke får vann nedover og kald vind oppover ryggen.
  • 9382636453918_1132871_black_1_jpgRedningsvest. Jepp, av og til blir det misforståelser, og man ender opp med for få redningsvester ombord, hvilket førte til at jeg måtte seile uten vest det første døgnet (og dermed holde meg i cockpit’en). Ikke en morsom situasjon (særlig ikke med ufrivillig jib klokken 0300 om morgenen), så dagen etter dro Skipper’n og jeg til nærmeste maritime butikk og kjøpte oss ordentlige redningsvester med feste for sikkerhetsline (og Piloten supplerte med automatiske lyspunkter som rett og slett er livreddende utstyr ved nattseiling langt til havs). Det koster penger, men som Skipper’n sa – det er ikke der man skal knipe inn. Kulturen rundt redningsvester er forøvrig forskjellig – vi nordmenn bruker stort sett alltid redningsvest, noe som blir sett på som litt rart andre steder…

I tillegg må man gjøre en hel del andre ting som å binde fast caps og briller og lommekniv, kle seg varmt nok (utrolig hvor kaldt det kan være bare en kilometer eller to ut på havet selv om det er 38 varmegrader på land), og holde orden på hvor allting er til enhver tid. Men det venner man seg til. (Dessuten er en powerbank og et solcellepanel fra Clas Ohlson ikke så dumt…)

Historiske og zoologiske opplevelser
Områdene vi seilte gjennom er interessante på mange måter. Vi så hundrevis av delfiner (som leker seg rundt båten, i alle fall hvis vi ikke har motoren på.) Vi så hvalblåst og en liten hval eller to. En flyvefisk dukket opp på dekk etter en natt. Og en sliten brevdue klamret seg fast i vinden en hel natt mellom Portimao og Cadiz. Den dro da solen kom opp, forhåpentligvis ikke for langt fra land.

IMG_3372

Solnedgang ved Kapp Trafalgar

Historisk sett er sydkysten av Portugal og Spania svært interessant – vi passerte Cape St. Vincent, Cape Trafalgar, Algeciras-bukten og naturligvis Gibraltar, alle steder som var viktige under Napoleonskrigen. Her sto avgjørende slag – først og fremst slaget ved Trafalgar, der Frankrike/Spania tapte 21 linjeskip og 13000 mann, og dermed alt håp om å vinne herredømme på havet. Men slaget ved St. Vincent var nesten like viktig, fordi det var der Nelson først fikk testet ut sin nye strategi med å kutte gjennom fiendens linjer. Rene historieboken å seile gjennom dette området, i hvert fall for en som er opptatt av sjøslagene på den tiden.

En annen sak er at man får en god forståelse for hvor fortvilet folk må være for å forsøke å krysse Middelhavet i en oppblåsbar båt, særlig hvis man ikke kan svømme og ikke engang har sett et hav før. På kartet kan Middelhavet se lite ut, men det er et ordentlig hav med ordentlig vind, bølger og tildels lav temperatur. Definitivt ikke noe å spøke med. Vi så ikke noen flyktninger, men flere militærskip, og det gikk ut melding på VHF om at man skulle rapportere all slags «suspicious activity» til nærmeste EU-krigsskip.

…og til slutt…
Har man, som meg, mange jern i ilden og mye press på jobben, er det av og til litt vanskelig å ta skikkelig ferie. Langtur med seilbåt, særlig med lite mannskap, har den fordelen at man rett og slett ikke har tid til å tenke på noe annet enn båten – det skal justeres og måles og styres og navigeres og diskuteres hele tiden, og når man endelig får litt fri, er det bare å legge seg til å sove. Tvungen avslapning gjennom aktivitet, med andre ord. Dessuten sitter man jo ikke mye stille – man er frem og tilbake og opp og ned som en apekatt (bokstavlig talt, hvis bølgene er høye) – og da forbrenner man jo nok kalorier og opparbeider endel form også. Anbefales!

Nå mangler jeg bare en egen seilbåt – og dit er det nok et langt stykke. Men som Vinbonden sa: «Den beste måten å ha seilbåt, er å kjenne noen som har en.» Nå har jeg alt utstyret, blir ikke sjøsyk, og kan stå til rors, trimme seil og tildels navigere. Noen som trenger mannskap?

Norsk detaljvarehandel sliter…

Jeg har vært på seiltur i en uke – som i fjor. Men skal man på seilbåt, må man ha fottøy som passer, så jeg bega meg ut på ekspedisjon forskjellige steder i Oslo. Mitt skonummer er 46, ikke særlig unormalt i Norge, så dette skulle gå greit, tenkte jeg.

Men den gang ei. I Norge er det slik at butikker tydeligvis bestiller sesongvarer en gang i året (forsøk å få kjøpt et par ski i Oslo i februar, så skal du se), og at ting deretter selger ut nesten med en gang. Lager, må vite, er noe butikker ikke liker å ha, og datasystemer som automatisk bestiller når et par selges finnes ikke.

71h-5vlz-kl-_ux395_Jeg sjekket litt forskjellig, og endte etterhvert opp med at jeg ville ha et par Sebago Docksides (de var jo moderne da jeg var ung.) Nytt er at de nå lages i Neoprene, det samme stoffet som man lager våtdrakter av. Det er varmt selv om det er vått, og fleksibelt. Og (nye) Docksides gir fantastisk grep på glatte båtdekk.

Jeg forsøkte noen billige skobutikker, en seilbåtorientert butikk (som var fantastisk gode til å ignorere sine kunder), og endte til slutt opp på en velrenommert skobutikk i Oslo sentrum, et sted som har vært Mekka for skokjøp så lenge jeg kan huske.

De hadde ikke min størrelse. Jeg forsøkte en annen modell. Nei. Forsøkte tre modeller til – hver gang måtte ekspeditrisen sjekke enkeltmodellen på kassaapparatet – og til slutt fant de en modell som kostet dobbelt så mye som den jeg ville ha. Jeg prøvde den, den passet, og jeg sa jeg skulle tenke på det. Så sjekket jeg en butikk til – heller ikke min størrelse.

Og så gikk jeg hjem og bestilte det jeg ville ha fra Zalando.no. Skoene kom to dager senere, akkurat som jeg ville ha dem. Prisen var 1195 inkludert frakt (i butikken, hvis de hadde hatt størrelsen, ville de kostet 999). Skoene passet utmerket, seilturen gikk i friskt tempo uten at jeg frøs eller skled på dekk, og ferdig med det.

Men det stopper ikke her. Min kone likte skoene, og jeg kjøpte et par (i den velrenommerte skobutikken) til henne. De var en størrelse for små. Hun har størrelse 39, på ingen måte noen merkelig størrelse i Norge, men de hadde ikke størrelsen. Hun kunne få en byttelapp, men jeg tok med kvitteringen og vi fikk pengene igjen. Zalando hadde heller ikke størrelsen hennes.

Så da gikk vi på Amazon og fant skoene der. Pris $41.19, som tilsvarer snaut 332 kroner. De ble kjøpt og sendt til Jetcarrier i New Jersey, som så sendte dem hjem til oss. SMS med pakke og frakt/fortolling etc. kom i dag – kr 279 – og dermed har skoene til min kone kostet oss omtrent akkurat kr 600. Jeg betalte altså 1195.

Halv pris, alle størrelser tilgjengelige, sendt fra USA individuelt.

Og jeg konkluderer med at norsk detaljvarehandel, med mindre de klarer å få orden på sine logistikksystemer og komme opp med en servicepakke som er bedre enn Amazon/Jetcarrier, har en nokså slitsom fremtid.

Om barneranere og politiarbeid

barneranerenSitter og ser på en dokumentar om en femtenåring i et kriminelt miljø – Barneraneren på NRK. Det som slår meg, er at politiet og sosiale myndigheter der svært profesjonelle og lite dømmende – scenen der hovedpersonen blir forelagt en kontrakt fra politiet der han forplikter seg til å møte opp på skolen og ikke ha kontakt med visse personer er sterk. Dette er kriminalitetsforebyggende arbeid med en svært sofistikert forståelse av både ofre og overgripere. Samtidig – hovedpersonen bedyrer sin uskyld i enkeltsaker – svært troverdig – men er knyttet til et kriminelt miljø, med alt det innebærer. Og det er litt fascinerende å se hvordan Bærumsguttene tar seg av ham når han får problemer med å svømme til båten – uten kommentarer.

Treffer meg litt, for jeg vokste opp på Vestli, i Stovner bydel, som den gang var en nybygget drabantby med 35000 mennesker og sedvanlig forsinket skolebygning. Byttet skole fem ganger fra fjerde til niende klasse – husker jeg ble spurt av en voksen om jeg ikke syntes det var staselig å få nybygget skole, og svarte at, vel, det var fjerde gang på fem år… Stovnersenteret, selv om jeg ikke har vært der på endel år, er ikke særlig forandret. Faktisk husker jeg at det ble innviet, med (ikke planlagt) opptreden av El Jucan og det hele. Omtrent den gangen jeg selv var femten.

Det er en klisje i engelsk (eller for å være mer presis, amerikansk) språkbruk som sier at «there, but for the grace of god, go I». Og det er jo noe å tenke på.

Dokumentaren er iscenesatt – opplagt – og klisjefylt. Men den er verdt å se. Anbefales.

Om fly og kanselleringer og journalistikk

I år tok jeg tidlig ferie – nesten to uker i juni, kanalbåt i Syd-Frankrike. Det er fint å ta ferie på et litt odde tidspunkt – ingen problemer med båtplass, leiebil, hotellrom og restaurantbord, for eksempel – men en ulempe er mobiltelefonen: Når BI og alle andre organisasjoner jeg er involvert i kjører innspurt mot sommerferien blir det mange telefoner og mange beslutninger.

Men ferietidspunktet har gitt meg anledning til å betrakte, litt på avstand, alle de sedvanlige skriveriene om oppstarten av flytrafikksesongen. Når flytrafikken når sitt maksimum, skjer det ting – Norwegian kansellerer flyturer, bagasjekaos på Gardermoen, etc. – og samtidig skal mange av avisenes lesere ut på tur selv og er derfor mer tilbøyelige til å klikke på alt som handler om fly. Ergo er det høysesong for intervjuforespørsler også, og i et par dager hoppet telefonen. Jeg sa nei til alle for ikke å ødelegge feriefølelsen, og ferie er et argument journalister respekterer.

Sånn litt i etterkant ser jeg på hele sirkuset og lurer litt på hvordan vi skal komme oss videre fra den sedvanlige «jeg har drømt om denne ferien lenge, og så ble flyet kansellert» fulgt av «det er fagforeningens skyld», «nei, det er det ikke», til «slik ser flykonkurransen ut, og billettene er kanskje for billige.» Det er nå engang slik at i kompliserte systemer vil problemene oppstå – og i hvert fall få konsekvenser – når systemet belastes nær maksimal kapasitet. Som min venn Frode Steen påpeker, Norwegian hadde færre kanselleringer trass i avisoppslag, men hver kansellering hadde større konsekvenser, både for kunder og for selskapet. Å kansellere fulle fly, særlig hvis du ikke har alternative løsninger, er mye mer komplisert og kostbart enn å kansellere et dagfly med 25% belegg fra Bergen til Oslo og sette alle passasjerene på neste fly en time senere.

Grinde-DN-Norwegian

Eva Grinde, skarp kommentator i Dagens Næringsliv, hadde den beste analysen (dessverre ikke på nett), synes jeg. Hun ser drakampen mellom en fagforening som er splittet og svekket (piloter er individualister, sånn i utgangspunktet) og en ledelse som helst ser at ressursene er tilgjengelige når de trengs og ikke ellers.

Som så mange andre ting, er det underliggende, vedvarende konflikter som ligger bak. Derimot har jeg mindre sans for Pål Vegard Hagesæthers kommentar om at Norwegians problemer skyldes dårlig ledelse. Ledelse består nemlig ikke bare i å motivere medarbeidere og få til fred på arbeidsplassen – som mange tror, se bare på hele «hvordan bli en bedre leder»-industrien – men i å bygge et selskap som vokser mens det balanserer krav fra ansatte, kunder, eiere og andre interessenter. Det som er dårlig personalledelse kan være meget god strategisk ledelse.

Mens vi er i gang – kan vi ikke bli enige om å parkere diskusjonen om «omdømme»? Som Pål Vegard Hagesæter ganske riktig sier – i flybransjen betyr omdømme lite. Omdømmemålinger er viktige for journalister fordi de viser resultater med en gang (og de er lettere å skrive om enn regnskaper). Men flyselskapet med suverent dårligst omdømme i verden – Ryanair – hadde et resultat etter skatt på 1,2 milliarder pund i fjor. Jeg blir litt irritert over alle dem som sier de ikke skal fly Ryanair (og, for tiden, Norwegian) av prinsipielle grunner. Hvis du er et musikkorps med 45 medlemmer, så blir det Norwegian når du skal på tur, ellers blir det for dyrt. Hvis du er spansk alenemor som jobber i London som vaskehjelp, gir Ryanair deg muligheten til å se barna dine, om enn uten bagasje. Det er lett for velstående norsk intellektualitet å si at man skal fly andre selskaper – men når man står der og skal bestille på egen regning, blir det det ofte det billigste alternativet likevel.

Om man ikke får bonuspoeng, da.

Om hundre år er allting glemt, sies det. Her snakker vi nok mer om uker. Til neste juni.

Og dermed kan sommeren begynne.

Om damp, digitalisering, og teknologioptimisme

silvija-seres-espen-andersen-biJeg har fått æren av å bli intervjuet av alltid like knivskarpe Silvija Seres i Oslo Business Forums podcastserie De som bygger Norge, og resultatet finnes her: http://obforum.no/digitalisering/05-fra-damp-til-digital-derfor-vinner-teknologioptimistene/.

Noen notater underveis:

Sitatet fra David Landes er fra hans bok The Wealth and Poverty of Nations (1998):

In this world the optimists have it, not because they are always right, but because they are positive.  Even when wrong, they are positive, and that is the way of achievement, correction, improvement, and success.  Educated, eyes-open optimism pays; pessimism can only offer the empty consolation of being right.

Historien om overgangen fra bruk av remmer og akslinger til strøm som energibærer er fra David, P. A. (1990). «The Dynamo and the Computer: An Historical Perspective on the Modern Productivity Paradox.» American Economic Review 80 (2): 355-361. En historie som til fulle illustrerer vanskelighetene med digitalisering: Vi gjør mer av det vi allerede gjør, i stedet for å gjøre ting annerledes.

Det lille firmaet jeg refererer til (om vanskelighetene med å bringe ny teknologi inn fordi den utfordrer organisasjonsgrenser og går på tvers av siloer) er selvfølgelig SmartHelp, som alle burde laste ned – og som burde finnes i alle redningssentraler i hele landet. Hvis de bare hadde hatt samme konkurransepress som drosjesentralene har…