About Espen

For details, see www.espen.com.

Slutt å ta penger for offentlig informasjon!

1280px-hc3a5kon-wium-lie-2009-03Håkon Wium Lie er en av Norges legitime Internett-pionerer, men også aktivist som jeg nesten alltid er enig med. Denne gangen har han skapt internasjonal oppmerksomhet ved å publisere rettsavgjørelser – en type informasjon som skal være åpen for publikum men som firmaet Lovdata av uforståelige grunner mener seg å ha enerett på.

Dette med offentlige samlinger som man tar penger for er en ganske interessant studie i det som kalles institusjonalisering: For å gjøre en jobb, skaper man en organisasjon. Denne organisasjonen setter opp prosesser og forretningsmodeller og ledelsesstrukturer og mye annet, alt for å gjøre jobben. Så viser det seg at man ikke lenger trenger noen til å gjøre jobben – men da har organisasjonen fått for seg at den har en verdi i seg selv. For å sikre sin eksistens, begynner den å gjøre det stikk motsatte av det den skal gjøre.

Lovdata har som oppgave å tilgjengeliggjøre norsk rettsinformasjon for publikum – skal man følge lover, må man jo kunne lese dem. En gang i tiden kostet det mye penger å tilgjengeliggjøre informasjon, så da tok man betalt for det. I dag har vi scannere, Internett, praktisk talt gratis lagringskapasitet, og, ikke minst, digital produksjon av den underliggende informasjonen. En rettsavgjørelse kan i praksis publiseres med et tastetrykk i det øyeblikk den er ferdigskrevet og opplest. Likevel fortsetter man å tviholde på sine gamle måter å gjøre ting på.

Håkon har tidligere publisert norske lover (som Lovdata også ville hemmeligholde, for denslags kan man jo ikke gjøre tilgjengelig for hvem som helst) og har nå gjort det samme med rettsavgjørelser gjennom nettstedet Rettspraksis.no. Det har nå blitt stengt ved at Lovdata har gått til retten og fått det stengt uten at Rettspraksis.no har fått uttale seg. Lovdatas begrunnelse er at Rettspraksis.no har brukt crawlere for å hente rettsavgjørelsene, og beviset for at dette har skjedd er at Lovdatas crawler-detektorer ikke har slått ut.

Prosesskrivet fra Rettspraksis.no er fornøyelig lesning, og dette kommer nok til å ordne seg etterhvert. At Jon Wessel-Aas, som burde vite bedre, er prosessfullmektig for Lovdata får jeg vel heller vente på en forklaring på.

Offentlig informasjon er offentlig. Offentlig betyr ikke at man skal betale 12000 kroner i året for den. Offentlig betyr offentlig for alle. Dessverre er det endel offentlige beslutningstakere som setter sin forretningsmodell foran de prinsipper de er satt til å forvalte, og det er problematisk. Sist var det Kartverket som ville leke forretning (uten risiko og kostnader). Nå er det altså rettssystemet.

Dette har faktisk med demokrati å gjøre. Kan vi snarest finne en rettsinstans som ser på saken, ikke på saksøkeren (som er en av dere egne)?

Norske e-bøker på Kindle!

9788249514687_678696a2cfe5cbbbede60f5e295271274660c16a_x300Overskriften sier vel det meste, men i alle fall: Jeg hadde i grunnen gitt opp norske e-bøker, etter bransjens mange merkelige krumspring (noen som husker forslaget om å selge bøker på plastbrikker?). Men så fikk jeg for meg at jeg skulle lese Karin Sveens Klassereise – siden den er nominert som god sakprosabok i Morgenbladet – og den var utsolgt fra forlaget.

Men den finnes som ebok hos ebok.no, så jeg klikket meg over dit og kjøpte den. Så tenkte jeg at her må jeg nok laste ned en app utviklet av et eller annet konsulentselskap, men dengang ei – i stedet kunne jeg sende hele boken til Kindle.

Så nå kan jeg lese norske bøker slik jeg vanligvis leser bøker – på mobiltelefonen min.

Det går fremover. Til og med i norsk forlagsbransje.

Og Klassereise? Er omtrent halvveis, mange bra observasjoner, litt langdryg i setningsbygningen her og der. Men verdt tiden. Og prisen.

Fascinerende om ulikhet

999c60f6b

The Atlantic (som er et av de beste tidsskrifter som finnes, basta) har en fascinerende artikkel om ulikhet i USA – mer spesifikt, om de 9.9% (ikke de 0.1% som er styrtrike, men de som gjør det helt OK), som forfatteren kaller det nye amerikanske aristokratiet.

Artikkelen er interessant for debatten om ulikhet i Norge – selv om vi har høy sosial mobilitet, i tillegg til å være et av de rikeste og likeste landene i verden. Samtidig er det naivt å hevde at ikke de samme mekanismene som finnes i USA – at vellykkede mennesker gjør de beste de kan for sine barn – opererer i Norge også, og har effekt. Som i USA, ser ikke medlemmene av aristokratiet sine egne ressurser og tror deres posisjon skyldes nesten bare egen innsats. Som forfatteren sier, «It’s one of the delusions of our meritocratic class […] to assume that if our actions are individually blameless, then the sum of our actions will be good for society. »

Jeg har bodd i Brookline (byen, eller bydelen, med det høyeste gjennomsnittlige utdanningsnivået i USA) og studert ved Harvard og mange av mine amerikanske venner er medlemmer av dette aristokratiet. Hvis vi har et slikt aristokrati i Norge (og det har vi nok, selv om fokuset på utdanning og investeringer er litt mindre enn i USA) er vi antakelig medlemmer av det. I USA er de fremste kjennetegnene at man eier sin egen bolig i et attraktivt strøk, arbeider med noe innenfor det som i Norge engang ble kalt «de frie yrker», har høy utdanning, og ressurser, både mentale og pekuniære, til å stille opp for sine barn. Samtidig er det ikke bare penger det dreier seg om – jeg hørte engang en person som drev med barn og utdanning si at «er det bøker i hjemmet, går det som regel bra», en regel med mange unntak men en viss grad av sannhet.

60044Av og til har jeg lurt litt på dette med klasseskiller i Norge – hvordan er de egentlig? I USA finnes det naturligvis masse studier av dette, og en hylende morsom bok, Class, av nå avdøde Paul Fussell, som gir en veiviser til hva som er inn og ut i et stort land. Jeg har lest en studie av bl.a. Ottar Brox (tror jeg) som delte nordmenn inn langs aksene urban/rural og med/uten penger/utdanning, som forsøkte å kartlegge situasjonen. Man har jo Karin Sveens Klassereise, (nylig omtalt i Morgenbladet) som jeg ennå ikke har lest. (Den er utsolgt fra forlaget, men kommer nok i trykk igjen nå som den er kåret til en av Norges beste sakprosabøker.) Selv skrev jeg en kronikk i Aftenposten for noen år siden om «Meritokratiets paradoks«, som snakker om noen av de samme mekanismene, og farene ved dem. Men finnes det en definitiv (og helst litt provoserende) fremstilling av klasse i Norge i dag?

Hvis ikke, er det på tide at noen skriver en. Det er forskjeller mellom Ullevål Hageby, Bygdøy, Grefsen, Veitvedt og Lillestrøm. Ikke bare i statistikk, men hvordan man forholder seg til biler, klær, utdanning, TV, Internett, båter og ikke minst hva man snakker om i selskaper. Greit å vite for de som skal ut på en klassereise…

Slutt med NRK-lisens!

lisensI serien «ting som kunne vært gjort enklere» kommer denne gang: NRK-lisensen.

Det har vært masse diskusjon om dette ut fra en politisk synsvinkel: Skal NRK ha sin egen skatt for å opprettholde sin uavhengighet? Jeg vil diskutere det ut fra en annen synsvinkel: NRKs lisens er operasjonell idioti – man kaster bort penger og kapasitet på noe som kunne vært gjort med et pennestrøk.

NRK har idag ca. 100 ansatte på et lisenskontor i Mo i Rana, der de sender ut regninger og purringer og holder orden på hvem som har TV-apparat og skal betale eller ikke. I tillegg har man ca. 60 kontrollører (mange av dem politifolk som er pensjonert tidlig – enda en ting man burde slutte med) og nå lever av å gå rundt og skremme studenter. Det at man har en egen NRK-lisens er i seg selv en inntektskilde for organisasjonen: Hvert år får man ca. 100 millioner kroner i gebyrer og forsinkelsesrenter og lignende. NRK er etter eget utsagn avhengig av disse inntektene.

Problemet er at det koster NRK ca. 100 millioner å kreve inn NRK-lisensen. Man har ikke akkurat forsøkt å redusere kostnadene: En leder i et IT-konsulentfirma fortalte meg at NRKs lisenskontor ligger syv minutter unna Statens Innkrevingssentral, men at man likevel bestemte seg for å lage en egen anbudsprosess og et eget innkrevingssystem for lisenskontoret, med den begrunnelse at NRKs kunder var forskjellige fra Statens andre «kudner» og at man derfor ikke kunne bruke samme system. Mer spesifikt: NRK-lisensinnkrevingen er pålagt å ta sosiale hensyn, det er ikke Statens Innkrevingssentral.

For meg høres dette mer ut som en justering på et eksisterende system, men hva vet vel jeg om systemer? Lisensavdelingen fikk i alle fall sitt system og opprettholder sin egen organisasjon og sine egne telefontider og sine egne pensjonister på tur.

Civita, som jeg vanligvis er enig med i det meste, mener lisens er en god ting fordi man kan velge ikke å ha TV, og da slipper man den «skatten» NRK-lisensen er. Men flere og flere velger ikke å ha vanlig TV (jeg er i ferd med å fjerne TVer fra huset selv) og dermed går NRKs inntektsgrunnlag ned (noe som kanskje forklarer hvorfor lisensen øker mer enn konsumprisindeksen). Resultatet blir helt sikkert at man begynner å skattlegge andre ting enn TV-apparater, som dataskjermer og smarttelefoner, siden man kan se på TV på dem også.

Hvorfor kan man ikke bare finansiere NRK over statsbudsjettet? Siv Jensen kan overføre de fem milliardene eller deromkring, og så slipper vi hele Mo i Rana og fattige studenter kan sove roligere om dagen. (Dessuten er vanlige skatter progressive, og NRK-lisensen rammer fattige mennesker.)

Vel, det er noe som heter politisk uavhengighet. NRK skal være politisk uavhengig. Derfor har man lisens.

Som fastsettes av Kulturdepartementet. Og det er jo politisk uavhengig, ikke sant?

Og skal man nå engang ha lisens, hvorfor i all verden kan den ikke kreves inn av det eksisterende innkrevingsapparatet?

Men det er jo så mye jeg ikke forstår…

PS: Bare for å svare på det evindelige «hva skal de folkene i Mo i Rana jobbe med da?» Svaret er: De kan ta en jafs av alle de henlagte sakene til Oslo-politiet. Eller de kan assistere NAV med saksbehandling. Eller de kan finne seg en annen jobb, for eksempel for et inkassobyrå.

Norsk Tipping – hvem skal de ringe til?

tanjadenne reportasjen i Aftenposten i dag, om hvordan Norsk Tipping kontakter folk som taper mye penger og gjør dem oppmerksom på at de kanskje har et spilleavhengighetsproblem. Og årsaken til at jeg blogger om det er at a) en av studentene mine fra kurset Analytics for Strategic Management, Tanja Sveen (se foto, fra Aftenposten) er omtalt (når jeg tenker meg om, har studentene eksamen i dag), og b) et av prosjektene i kurset (som jeg faktisk kan snakke om, de fleste er konfidensielle) er Norsk Tippings analyseprosjekt for å finne ut av hvem de skal ringe til.

Norsk Tipping har begrenset kapasitet for telefonsamtaler, så de må bestemme seg for hvem de skal ringe til, ikke bare ut fra hvem som spiller mest, men også ut fra faktorer som hvem som vil ha mest nytte av en slik samtale.

Prosessen Norsk Tipping må gå gjennom, er svært lik mange andre maskinlæringsprosjekter: Man har en historikk (folk som spiller (mange), folk man ringer til (færre), og hva som skjer etter at man har ringt (f.eks. om de slutter med eller reduserer spillevirksomheten eller ei.) Man identifiserer (basert på historikk og andre kriterier) hvem som står i fare for å utvikle spilleavhengighet, og lar maskinen se på historikken og lage en modell for hvem i utvalget man skal ringe til, basert på en rangering av sannsynligheten for positiv effekt.

Det er mange problemer med slike modeller, både før man spesifiserer den – hva er kriteriene for å bli valgt ut, for eksempel, siden det er vanskelig å avgjøre om folk er spilleavhengige eller bare har god råd, og hvordan man skal måle hva som er ønsket effekt eller ikke – og mer tekniske problemer – for eksempel ubalanserte datasett (man har mange observasjoner av spillere, men relativt få av folk med utviklet spilleavhenighet, for eksempel. Hvis du skal lete etter terrorister blant flypassasjerer, er ikke problemet at du har for få passasjerer – du har for få eksempler på terrorister…).

Alt dette lærer man om på kurset. Det som er interessant med Norsk Tipping, er at de tar en forskningsbasert tilnærming til dette: De tar utgangspunkt i det de vet, setter opp en modell for å vurdere om ting virker eller ikke, og hvordan de kan justere det de gjør, og så kommer de til å gjøre dette en stund og lære av erfaringene. Prosessen er i utgangspunktet teori-fri, hvilket vil si at man ikke (i hvert fall i prinsippet) skal ha forhåndsteorier om hva som virker eller ikke.

Og akkurat den utfordringen – å la dataene, heller enn intuisjonen, avgjøre hva man skal gjøre – er en av de vanskelige overgangene man må gjennom for å få en data-dreven organisasjon til å fungere.

Det skal bli spennende å se om Norsk Tipping får det til – så langt ser det lovende ut.

Uber og Lyft endrer hva som er «sentralt»

smestadLiten notis her: I følge BoingBoing (suveren nettside for alt som skjer på Internett, egentlig) er boligkjøpere i San Francisco mindre villige til å betale for nærhet til offentlig kommunikasjon, siden Uber og Lyft gjør det så lett og billig å forflytte seg.

For meg er det et interessant eksempel på at vi tilpasser vår planlegging til en teknologi – og så endrer den seg og det vi har planlagt passer ikke lenger. Oslo har i dag en strategi om fortetting rundt kommunikasjonsknutepunkter: Man skal bygge masse leiligheter rundt steder som Storo, Holtet, Smestadkrysset, fordi de som bor i leilighetene vil ta offentlig transport. Dette passer bra fordi gammel industri- og transportinfrastruktur ligger sentralt og tilbyr de få ledige tomtene som finnes i Oslo. Men når vi får selvkjørende (og elektriske) biler (og det tar nok lenger tid i bystrøk enn jeg håper på) spiller det jo mindre rolle, rent kommunikasjonsmessig, om man bor i nærheten av en T-banestasjon.

Med andre ord: En kommunikasjonsnær leilighet kan være en god investering på (relativt) kort sikt, mindre attraktiv på lengre sikt…

Slutt med politiattest!

politiattest-eksempelI listen over ting vi burde slutte med kommer denne gang: Politiattest.

En politiattest er et stykke papir (vel, en PDF dersom man har opprettet digital postkasse) som kreves hvis man f.eks. skal jobbe i barnehage, være leder i et idrettslag, eller studere på visse studier. Man søker om en politiattest, får den etter to ukers behandlingstid. Da er den gyldig i tre måneder og må vises til arbeidsgiver innen den tid. Deretter foretas ingen ny kontroll med mindre arbeidsoppgaver endrer seg.

Det er ingen manuell vurdering av om du skal ha politiattest eller ikke – kriteriene er svært spesifikke og handler stort sett om hvorvidt du er registrert med ulike typer lovbrudd. Det finnes flere forskjellige typer politiattest (ordinær, uttømmende, utvidet, begrenset) og det handler stort sett om hva slags lovbrudd som skal med. Politiattest utstedes av Politiets enhet for vandelskontroll og politiattester, som av uforklarlige grunner har 40 ansatte og av mer forklarlige grunner ligger i Vadsø.

Andre enn meg som synes dette høres utrolig gammeldags ut i en digital verden?

Difi har satt som målsetting at man ikke skal måtte søke om noe man har rett til. Vi har alle sammen politiattest (eller ikke.) Gitt at det ikke foretas en menneskelig vurdering, ville det ikke vært noe problem å sjekke hele Norges befolkning og legge inn en variabel (vel, fire, siden det er flere typer politiattester) f.eks. i Folkeregisteret, med 0 hvis man har og 1 hvis man ikke har. Så kunne arbeidsgivers datasystem spørre Folkeregisteret, ferdig med det.

Men en slik løsning er faktisk gammeldags, rett og slett fordi man ikke trenger å lagre tilstandsvariable lenger. Man kunne i stedet erstatte hele politiets avdeling med det dataprogram (gjennom Altinn, for eksempel), som når det ble spurt (gjennom sikre kanaler, under forutsetning at man har rett til å spørre) kunne fortelle om person X har politiattest eller ikke. Så kunne barnehagens regnskapssystem spørre om politiattest med regelmessige mellomrom, f.eks. i forbindelse med A-meldingen, der man likevel rapporterer arbeidsforhold. Da får man mindre arbeid og bedre kontroll enn man har nå.

Jeg tror ikke at dette kommer til å skje, av mange årsaker. Politiledelsen er livredd for å miste arbeidsoppgaver (bare se hva som skjer med alarmsentralene) og har dessuten Norges svakeste IT-organisasjon (de brukte ti år på å implementere ny straffelov.). Og (dette kommer alltid opp): Hva skal de 40 ansatte i Vadsø gjøre dersom politiattesten blir automatisert? Svar: Noe det er bruk for, som å ta en jafs av de mange tusen saker Oslo-politiet henlegger hvert år.

Bare for ordens skyld: Politiattest er bare et eksempel på mange ting der hele bildet av «person går til øvrighet for å få noe» må snus på hodet, digitalt. Nylig tok jeg utvidet førerkort for tilhenger – da måtte jeg gå til optiker for synskontroll. Optikeren fylte den ut på nett, men så måtte han skrive den ut på papir og jeg måtte levere den – fysisk – hos Vegvesenet (som nettopp har brukt noen milliarder på nye systemer).

Søknader der kriteriene er fastlagt bør skje fra maskin til maskin uten menneskelig involvering. Noe annet er ikke digitalisering – det er å sette strøm på papir.