About Espen

For details, see www.espen.com.

Ikke nå igjen

Dette fotografiet kommer stadig opp på Facebook, med en beskrivelse (gjerne med piler) av hvordan de tre første ulvene er syke og svake og derfor setter tempoet, og så videre, som en slags moraliserende liten epistel om hvordan ulver tar vare på hverandre og hva vi kan lære av det.12390911_1123819337628988_2196285075450691985_n

Det er hva min gamle sjef på BI kalte «en vakker tanke.» Det er imidlertid et lite problem: Hele greia er sprøyt fra ende til annen – sjekk Snopes.com (som alle bør vite om) for detaljene.

Det som er litt slitsomt, er at dette aldri tar slutt. Som akademiker er man vant til at når noen har tilbakevist en hypotese og publisert det, så kan man ikke fortsette som om ingenting har skjedd. Men myteskapingen innen sosiale medier tar aldri slutt – akkurat som konspirasjonteoretikere, fortsetter man å kverne i vei på de samme gamle tingene selv om de har blitt tilbakevist igjen og igjen.

Nesten som om de går i flokk. Med de sløveste foran…

Norwegian sliter litt?

Har etterhvert sett endel kritiske kommentarer om Norwegians regnskaper fra folk som vanligvis vet noe om slikt, her er et utvalg:

I tillegg kommer at CFO sluttet nokså brått i fjor, og at man selger assets (som eiendeler i Bank Norwegian).

Min mening er at Norwegians strategi om å angripe det kartelliserte transatlantiske markedet er, i prinsippet, riktig. Men det er jo et spørsmål om hvor fort man kan vokse uten å trekke på seg for mye kostnader. Etter egne mål har Norwegian nå en egenkapitalgrad på rundt 9% (lavere i følge Leeham), noe som er nokså tynt. På den annen side er firmaet smidig og kan antakelig nedskalere om nødvendig, noe som er muliggjort av at man er delt opp i mange (på papiret) selvstendige datterselskaper.

Etterhvert som bedrifter vokser, går de gjennom kriser (som beskrives i den nokså klassiske Harvard Business Review-artikkelen Evolution and Revolution as Organizations Grow. (Greiner, L. E. , 1972, July-August pp. 37-46. Det er mulig at organisasjonen etterhvert har blitt så kompleks at den relativt enkle beslutningsmodellen ikke lenger henger med – og at man kanskje faktisk må dele selskapet en smule opp, ikke etter geografi, men etter hvilke markeder (f.eks. langdistanse vs. intra-Europeisk) man betjener. Det kan kanskje også bli nødvendig med differensieringer i servicemodellene.

Men først er det et spørsmål om tallene for sommeren – for det er da man tradisjonelt tjener penger.

Den som lever får se.

And the band played on (and on and on …)

Trine Viggen og Herman Sabado

Nationaltheatret: Engler i Amerikadel 1 og del 2
Manus: Tony Kushner
Regi: Marit Moum Aune
Med: Terje Strømdahl, Nils Golberg Mulvik, Hanne Skille Reitan, Bartek Kaminski, Hermann Sabado, Ågot Sendstad, Madou Bah og Trine Wiggen

Da Steven Fry studerte ved Cambridge på tidlig 80-tall, møtte han Alistair Cooke, som fortalte om hvordan han som ung mann hadde reist gjennom Tyskland og ved en tilfeldighet blitt dyttet til av Hitler, som ba pent om unnskyldning. Men historien gikk lenger enn det:

    When the evening was over Alistair Cooke shook my hand goodbye and held it firmly, saying, ‘This hand you are shaking once shook the hand of Bertrand Russell.’
‘Wow!’ I said, duly impressed.
‘No, no,’ said Cooke. ‘It goes further than that. Bertrand Russell knew Robert Browning. Bertrand Russell’s aunt danced with Napoleon. That’s how close we all are to history. Just a few handshakes away. Never forget that.’

220px-roy_cohnOg det er jo følelsen man får når man hører om Roy Cohn, som var påtaleadvokat i Rosenbergsaken, en av Joseph McCarthys assistenter, og advokat for en ung Donald Trump. Roy Cohn var homofob homoseksuell, døde av AIDS, og er skurken over alle skurker i Tony Kushner’s Angels in America, som hadde premiere på Nationaltheatret i dag.

Stykket er fra 1993, noe det har til felles med And the band played on og Philadelphia, og er preget av de problemstillinger som gjaldt den gang – og som er sørgelig aktuelle igjen, med den isolasjonisme og tendens til å legge skylden for manglende fremgang på alle de som ikke er som en selv som man ser, ikke bare i amerikansk politikk, men i mange sammenhenger. At hovedskurken faktisk har vært advokat for Donald Trump og hevdes å ha formet mye av hans medie- og argumentasjonsstrategi gjør jo stykket hyperaktuelt igjen. Og har man sett And the band played on vet man jo noe om hvordan stor urett kan gjemmes bort eller bortforklares fordi den rammer de som kan marginaliseres.

(Liten sidebemerkning her: Min far var lege og diagnostiserte en av de første AIDS-tilfellene i Norge, før viruset ble isolert og identifisert i 1984. Husker vi diskuterte det den gang, før man begynte å forstå at det var en epidemi. Senere har man jo funnet tilfeller tilbake til 50-årene.)

Stykket handler om hva som skjer når noen får en uhelbredelig sykdom – hvem som viser seg som virkelige venner og hvem som, av ulike årsaker, ikke klarer å være den støtten de kanskje burde være (og trodde de kunne være). Hva AIDS gjelder, kommer skam og hemmelighold i tillegg. Roy Cohn insisterte til sin dødsdag at han hadde leverkreft. Og Steven Fry skrev i en senere bok at mange av hans venner måtte fortelle sine foreldre to vanskelige fakta på en gang – at de var homoseksuelle, og at de hadde AIDS, som på den tiden var en nærmest garantert dødsdom.

Denne forestillingen er engasjerende og glimrende fremført, redigert og iscenesatt. Den er også lang – tre og en halv time (med to pauser), en drøy times pause, og så fire timer (med to pauser). Det var litt mannefall i matpausen, men mindre enn jeg ville trodd for et relativt blasert premierepublikum. For skuespillerne er det også et langt stykke, siden det faktisk bare er åtte skuespillere med, og de alle spiller flere roller. På den annen side må det være et fantastisk stykke å være skuespiller i – man får vist frem mange sider av seg selv, med raske scene- og kostymeskifter, og med en dialogform som krever tett samspill (og, i en scene, hornmusikk, noe Terje Strømdahl nesten behersker og de andre i alle fall jobber med). Men man blir sliten – etterhvert ble det nesten et samspill mellom scene og sal, der begge sider jobbet seg gjennom en 50-kilometer sammen. Stykket inneholder en hel del absurd humor, noe man trenger som comic relief, og endel av de lengre utsagnene var nok mer aktuelle den gang enn nå (eller, rettere sagt, man hadde kanskje ikke trengt fullt så mange av dem for å drive gjennom poenget med at de også kunne foregått i vår egen tid.) Stykket er amerikansk og krever en ganske dyp forståelse av amerikansk kultur (særlig religion) og historie, men driver gjøn på en intelligent og til tider svært skarp måte.

englerfelles_webBredden i hva skuespillerne må gjøre, gir dem sjansen til å vise seg frem, og den tar de. Vanligvis plukker man jo ut noen, men her er det umulig ikke å nevne alle – og de skinner hver på sin måte. I den grad det er hovedroller, innehas de av de to som er syke: Advokaten og drittsekken Roy Cohn, spilt av Terje Strømdahl i storform; og Prior Walther, ung mann av god familie (endel av de 32 generasjonene dukker opp etterhvert) spilt av Hermann Sabado. Men de setter sitt preg på forestillingen alle sammen, så her er listen:

  • terje-stromdahl1Terje Strømdahl spiller den høyrereaksjonære maktmannen Roy Cohn, som kan plukke opp telefonen og ringe hvem som helst med forventning om resultater. Strømdahl bruker mange av de samme virkemidlene han brukte da han spilte faren i Natten er dagens mor: Avslepen eleganse i forfall, moralsk og etterhvert legemlig, svært troverdig og til tider drepende morsomt – litt som Shere Khan i Jungelboken. Innimellom slår han seg løs som gjenferd fra 1700-tallet eller trompetspillende sjefsengel.
  • molvigNils Golberg Mulvik spiller Joe Pitt, ung mormoner og advokat, protégé av Roy Cohn, som gradvis må innse saker og ting om sin egen seksualitet, sitt forbildes moral, og et forhold til religion som noen og enhver ville slite med. Han representerer kanskje mest de som lar seg forføre av å gjøre det bra i det bestående, og som etterhvert må ta oppgjør med sin egen base – uten kanskje helt å få det til, i alle fall ikke i alle dimensjoner.
  • harperHanne Skille Reitan spiller Harper, Joes agorafobiske og pillemisbrukende kone, som gradvis opparbeider seg en forståelse av både sin svikefulle ektemann og sitt eget selvbilde, selvbestemmelse og til og med interesse for egen fremtid. Hun bærer en hel del av komikken i begynnelsen av stykket, og representerer de som uforskyldt blir rammet av andres egoisme, men fremstiller en gryende styrke på en troverdig måte.
  • herman-sabadoHermann Sabado spiller Prior Walther, en 30-åring som tidlig får AIDS og opplever at kjæresten forlater ham – at virkelige venner finnes, men ikke alltid er de man tror. Han er kanskje hovedpersonen i stykket – om ikke annet som «profeten» i de mytiske partiene – og klarer å fremstille en desperat og svært syk person slik at man tror både på sykdommen og personen.
  • ovi_9134_jpg__2048×1367_Bartek Kaminski spiller Louis, en jødisk liberal advokat, full av fine ideer, som ikke klarer å håndtere at hans kjæreste Prior blir syk og flykter inn i maktesløs og egentlig litt behagelig skyldfølelse, som etterhvert blir tvunget av omstendigheter og andre medvirkende til å gjøre noe selv. Han representerer det liberale kommetariatet, full av fine floskler, de som tror at de bidrar ved å beskrive og sette en merkelapp på en situasjon, men ute av stand til selv å ta et tak – eller en risiko – når det virkelig trengs.
  • madouMadou Bah spiller en som klarer det – Belize, venn av Prior og sykepleier for Roy Cohn, en person med styrke og integritet og kanskje også endel kunnskap i en farefull tid. Innimellom slår han til som en fantasifigur i Harpers drømmeverden, men skinnende hvit dress, Panama-hatt og stilsikker dans. Han representerer de som klarer å beholde roen og medmenneskeligheten i vanskelige situasjoner – en som er trygg på seg selv (som han sier til Roy Cohn, det er mangel på sykepleiere, så han gir blaffen) og blir en litt ufrivillig helt midt oppe i det hele.
  • sendstadÅgot Sendstad spiller Joes mor, mormoner som kommer til New York fra Salt Lake City, må forholde seg til sin sønns homoseksualitet – og ender opp som støttespiller for hans kone og hans elskers eks (Prior) med stor medmenneskelighet og styrke. Hun representerer i den rollen de som man kanskje ville trodd ville være de mest fordømmende, men som bruker sin religion til å vise medmenneskelighet i stedet. Hun har også en stor birolle som Ethel Rosenberg, spiondømt og henrettet, som kommer tilbake i Roy Cohns drømmer som en iskald og hevngjerrig samvittighet.
  • trine-viggenTrine Viggen spiller den etterhvert noe demotiverte Engelen, som finner at hennes lydstyrke og herolder ikke helt har den skremmende effekten de burde ha. Hun (stor)spiller også fem andre roller, inkludert en mor i et hylende morsomt mormonertablå som i alle fall jeg trodde var en dukke helt til hun beveget seg.

Scenografien er svært elegant og minner i sin fininnstilte mekanisme litt om Les Miserables – her er ikke en millimeters dreining av scenen tilfeldig. Alt er enkelt, men understreker handling og mening i stykket. Så også musikken, som aldri er i veien og sjelden faller for fristelsen til å komme med altfor åpenlyse referanser.

Alt i alt er denne forestillingen en prestasjon Nationaltheatret og regissør Marit Moum Aune kan være stolt av – den gjør inntrykk, tar deg gjennom en lærerik og (i ettertid) forferdelig periode i amerikansk historie, og viser frem glimrende skuespillere.

Men planlegg turen, ta med niste, for den er lang…

Flysikkerhet, igjen

SONY DSCNok et intervju i NRK Studio 2, som er et fint radioprogram å bli intervjuet i – man får lov til å avslutte setningene sine. Denne gangen handler det om flysikkerhet – og spørsmålet kommer gjerne opp når det skjer en ulykke, slik det skjedde med Saratov Airlines flight 703 sist lørdag. Stort sett sa jeg det samme som står i denne tidligere bloggposten om flysikkerhet. Og sånn med en gang: Jeg er ikke ekspert på flysikkerhet, men det er tydeligvis ikke så lett å finne noen som vil uttale seg, så da ser jeg litt som et samfunnsansvar å si noe, på sånn rent statistisk grunnlag.

Intervjuet i sin helhet* finner du her:

En refleksjon: Det er ikke så lett å finne en god sammenligning av hvor skummelt det er å fly i forhold til f.eks. å kjøre bil – det blir uansett å sammenligne epler og appelsiner. Men i fjor var det 3.73 milliarder flyturer med kommersiell flytrafikk, og totalt 59 mennesker døde i ulykker som involverte fly over 5700 kg (som er en grense man bruker i statistikken). 35 av dem var ikke engang i et fly, de døde da et tyrkisk lastefly styrtet i en boligfelt utenfor en flyplass i Kirgisistan. Nå var 2017 et eksepsjonelt sikkert år (faktisk det mest sikre året noensinne) i flytrafikken, men som jeg sier i intervjuet, det er vanskelig å forstå hvordan man skal klare å lage flytrafikken enda sikrere, gitt at det faktisk dreier seg om menneskeskapte maskiner i 1000 km/t, i et sterkt voksende marked.)

Et av spørsmålene i intervjuet var om det var noen deler av luftfarten som er mer risikofylt (eller kanskje vi skal si litt mindre trygt.) Mitt svar (og jeg er åpen for at jeg bommer her) er tre områder som kan være litt mindre trygge:

  • enkelte land er svartelistet i EU (som Sierra Leone, Afghanistan, Syria, Yemen) fordi de er svært fattige og/eller krigssoner. Og noen flyselskaper er svartelistet av ulike årsaker. Men: Har du hørt om flyselskapet, er det trygt.
  • tidligere sovjetiske flytyper er overrepresentert i skadestatistikken, men de er i ferd med å fases ut
  • helikoptre har en høyere ulykkesfrekvens enn «fixed-wing» passasjerfly, uten at jeg dermed sier at helikoptre generelt er utrygge

Det er sikrere å fly enn de fleste andre ting vi gjør, rett og slett. Likevel er mange mennesker redde for å fly, men glemmer gladelig refleks, sikkerhetsbelte, fartsgrenser, sommerdekk, kart og kompass og mange andre ting. Akk ja, den statistikken…

Lenkeråte

404-aftenpostenLenkeråte (link rot) er rett og slett at lenker ikke fungerer lenger, som regel fordi noen har lagt ned eller redesignet websiden lenken peker. Man skulle tro at dette var et problem primært med små tidsskrifter og institusjoner, men nei – E24, Aftenposten og BI er nokså håpløse: Fordi man er opptatt av hva som publiseres her og nå, glemmer man at websider også er arkiv og referanse.

e24-feil-forfatterOpp gjennom årene har jeg skrevet en haug kronikker, spalter og innlegg, i tillegg til denne og andre blogger. Her om dagen klikket jeg på noen gamle kronikker og innlegg på min egen arkivside, og fant fort ut at her var det mange lenker som ikke fungerte lenger, og endel med feil (for eksempel denne, der en av mine spalter har fått en annen forfatter.)

Nå har jeg stort sett mine egne kopier, av teksten i alle fall, men det er jo litt irriterende at sider ikke blir vedlikeholdt. Jeg trodde det var standard praksis å lage automatiske pekere fra gamle sider til nye når man flytter websider, men tydeligvis ikke (og det er ikke vanskelig – det tok meg et par timer å lage automatpekere til min egen blogg da jeg flyttet den for noen år siden, og fordelen er at man beholder sin Google-juice bare man følger nokså enkle instruksjoner.)

Så derfor vil det komme en rekke republiseringer her – frem fra glemselen, om du vil. For et eller annet sted må man jo lagre ting så andre også kan finne dem, og på disse sidene har jeg i alle fall kontrollen selv (og interessen av å holde orden.) Og for fremtiden kommer jeg til å legge alle mine kronikker og andre innlegg på bloggen også, mer gjennomført enn før.

Lenkeråte er et problem, fordi vi mister henvisninger, og dermed fungerer ikke WWW slik Tim Berners-Lee opprinnelig tenkte det – som et slags akademisk bibliotek der man kan klikke seg tilbake i historien. Og det er jo litt underlig at det er våre kultur- og høyere utdanningsinstitusjoner som står for noe av forfallet.

Hvem er dagens handelsreisende?

frokostmote-dagens-handelsreisende

Frokostmøte Nationalthetatret, 7. februar 2018
Medvirkende: Fabian Stang, Christina Jullum Hagen, Tom Karp, Sigrun Aasland

Willie Loman – spilt av Atle Antonsen i Nationaltheatrets glimrende forestilling – går under i sin streven etter å «bli noe»: Han vil så gjerne, men verken han eller hans sønner får det til – og det ender ikke bra.

Nationaltheatret sammen med Econa har, inspirert av En handelsreisendes død, tatt initiativet til et morgenmøte om hvem det er som er dagens handelsreisende, i ferd med å bli akterutseilt – og her er mine notater.

Advarsel: Notater tatt underveis – feil, mangler og mistforståelser er det helt sikkert mange av. Med forbehold…

Les videre

Jeg vil ha en sånn!

Her i familien har vi en gammel firehjulstrekker (en Mercedes ML320 fra 20032000) til å dra hageavfall og annet med. (Den har vært kommandobil for Vestre Viken helsedistrikt, så vi kaller den bare «kommandobilen».) Den er grei nok, men som med alle fossilbiler har den en komplisert arkitektur og mange delsystemer som kan slå feil. Jeg har tenkt å ha den 3-4 år til, til det kommer elbiler som har kombinasjonen hengerfeste og enkelhet. (Jada, Tesla X, men den er dyr og jeg synes bakdørene er overkompliserte.)

Og nå ser det ut til at det begynner å skje: Ta en kikk på Bollinger B1, som er en av de første elektriske 4×4-bilene jeg har sett som er bygget som elbil fra grunnen av. Her er et lite innslag med Rob Llewellyn:

Jeg er særlig fascinert av at man kan lage en tunnel tvers gjennom hele bilen for lange gjenstander.

Nå vet jeg i alle fall hva jeg skal ønske meg som leketøy om en tre-fire års tid….