Om Espen

For details, see www.espen.com.

Om ikke å kaste bort en god krise…

Denne kommentaren i Digi.no er en liten mimring om videokonferanse og en refleksjon rundt hvordan Corornaviruset kan føre til endringer i vårt forhold til teknologi – kanskje vi får noe tilsvarende en ny 2000-problematikk, med alle de oppdateringene det førte til?

Kriser er bra hvis man lærer noe av dem. Da må man ikke kaste dem bort!

…de som skriver så mange fine artikler om virtuelle team og fjernarbeid har sannsynligvis aldri ledet et slikt team selv.

Og her er lydfilen (også tilgjengelig på Spotify).

Til deg som er leder der ute – hva er vanskelig nå?

Det har vært noen hektiske uker – for min del med å flytte undervisning online og hjelpe kolleger og andre med det samme. COVID-19 har virkninger på kort sikt, men også svært interessante konsekvenser på lengre sikt, spesielt innenfor digitalisering. For meg er det ikke tvil om at bedrifter med høy digital kompetanse, endringserfaring og en eksisterende digital tilstedeværelse nå virkelig har sjansen til å løpe fra konkurrentene – hvis ledelsen kjenner sin besøkelsestid.

Samtidig er jeg klar over at dette er vanskelig for mange, kanskje de fleste. Det er mange grunner til at man har latt det digitale ligge, som regel fordi andre ting er har (helt legitimt) vært viktigere. Jeg har (selvfølgelig) masse oppfatninger om hva man kan gjøre rundt det å digitalisere og utvikle sin bedrift i denne situasjonen.

Men så slår det meg – kanskje jeg ikke skal gå ut fra hva jeg tror og mener i denne situasjonen, men heller spørre: Alle dere som er ledere i små og store bedrifter der ute: Hva er vanskelig akkurat nå, hva trenger dere hjelp til å få til?

Dette er ikke starten på et kommentarfelt eller en artikkel – send meg en (konfidensiell, naturligvis) epost på self@espen.com, så skal jeg (om det er aktuelt, lover ikke) summere opp og rapportere tilbake.

Og for all del: Del dette innlegget med hvem du vil, jo flere jo bedre!

Raskt tips for bedre hudfarge: Night shift

Et problem med store skjermer og videokonferanse er at skjermene gir så mye kaldt, blått lys at man ser ut som COVID-19 allerede har ankommet. Løsning (på en Mac i alle fall): Velg System Preferences>Displays>Night Shift, og juster skjermfargene til noe varmere. Bonus: Skal visstnok gi bedre søvn om man sitter foran skjermen om kvelden…

Detaljene teller, men dette er kanskje litt i overkant…

Nye kvalme bidrag fra Dagbladet…

Oppdatering: Dagbladet lager sensasjon av at det er folksomt på Grünerløkka, noe som viser seg å være resultatet av kreativ bruk av telelinse. Vær varsom, het det visst.

Dagbladet var engang en bra avis, men etikken har alltid vært litt frynsete – som jeg blogget om for noen dager siden – og, oppdaget jeg, for ganske lenge siden også.

De gir seg ikke – i går sto denne annonsen der:

Denne svindleren skal altså gi håp og trøst og ro i sjelen til de gamle menneskene som fortsatt responderer på papirannonser til den nette pris av 35,90 per minutt, 59 kroner i oppkobling og et fakturagebyr på 49.

Dette er annonsering som de fleste influencere ikke ville tatt i med ildtang, men for Dagbladet er det tydeligvis ingen grenser, bare man betaler. Til å være en avis på den presumptive venstresiden har man ikke særlig mye omtanke for de svake i samfunnet.

Videokonferanse i forrige århundre…

Jeg har brukt videokonferanse ganske lenge, her er en artikkel fra Aftenposten for 21 år siden om et kurs der jeg lånte teknologi fra Saga Petroleum, som hadde et avansert videokonferanserom som ikke ble fullt utnyttet.

Videokonferanse den gangen var dyrt, måtte spesialbestilles, og krevet dedikerte ISDN-linjer (seks stykker, om jeg ikke husker feil. Jeg hadde også videokonferanse i kjelleren hjemme, flere ISDN-linjer, et kamera som fulgte ansiktet mitt automatisk (og gjerne «plukket opp» en av mine døtre når de pilte forbi hjemmekontoret.) Husker jeg slet med å få kjøpt det fra Telenor (jeg hadde ikke eget firma og Telenor Bedrift ville ikke selge til privatpersoner) og endte opp med å kjøpe på postordre fra Chicago. Året etter (tror jeg) bygget vi et spesialrom i Sjømannsskolen på Ekeberg der vi kunne ha case-diskusjoner på tvers av Atlanteren, Telenor brukte flere millioner kroner på å finne ut om dette var noe de kunne bygge over hele landet.

Og nå er videokonferanse noe vi har på mobilen og alle er på – men ingen har egentlig brukt det skikkelig.

Morsomt, rett og slett.

Tar sjansen og poster den fulle teksten nedenfor – regner med at Aftenposten synes det er greit etter så lang tid…

Videokonferanser Boston-Sandvika: Læring på tvers av Atlanterhavet Utvikler forståelse på tvers av landegrensene

MARITA E. VALVIK

Hver tirsdag samles 10-15 studenter i Sandvika utenfor Oslo for å diskutere fag med 15-20 studenter fra Boston i USA. Studentene bruker videokonferanse for å skaffe seg nødvendig kunnskap om en annen kultur.
Kurset i elektronisk handel ved Handelshøyskolen BI er antagelig det første kurset som utnytter videokonferanse som diskusjonsforum. Det mer tradisjonelle, hvis man kan kalle videokonferanse tradisjonelt, er å overføre en forelesers forelesning til en gruppe studenter.

Aktiv deltagelse
Slik kursansvarlig og førsteamanuensis Espen Andersen bruker teknologien, medfører det aktiv deltagelse fra studentene på begge sider av Atlanteren. Hovedpoenget er at studentene diskuterer seg gjennom problemstillinger, mens foreleseren stiller spørsmål og gir tips når diskusjonen har kjørt seg fast eller inn på helt galt spor.
Særlig blir det lagt vekt på at studentene vil lære om de kulturelle forskjellene mellom USA og Norge.
– Jeg har forelest på dette kurset i to år, men den måten vi gjorde det på tidligere ble litt kjedelig. Vi ble lett for fokusert på sannheter som kun gjelder i Norge. I tillegg er dette et kurs innen spesialiseringsretningen IT, og vi oppfordrer studentene til å bruke det de lærer, ikke bare prate om det, sier Andersen.
Dermed gikk han til Saga Petroleum, som ligger bare noen hundre meter bortenfor Handelshøyskolen BI, og spurte om å få låne videokonferanseutstyret deres.
– Dette kurset er spesielt viktig fordi vi i Norge tenderer til å lese hva som kommer fra USA uten å ha mulighet til å drøfte det med noen som er derfra. Det samme gjelder amerikanernes holdning til Europa. Et slikt kurs gir studentene muligheten til å selv utvikle en forståelse på tvers av landegrensene, mener Andersen.
Studenter uenig
Men det er slett ikke fine poenger om tverrkulturell læring studentene trekker frem når de blir spurt om hva de synes om kurset. Nei, for dem er det viktigste rett og slett å lære å bruke teknologien. Diskusjonene hjelper dem til å utnytte fordelen med videokonferansen.
For det er ikke så enkelt å bruke dette utstyret som man skulle tro. Det tekniske er en historie for seg selv, og det er ikke alltid teknikken har vært på studentenes side.
Tenk på forstyrrelsene som oppstår i diskusjonen når en av studentene sier noe morsomt. Først ler alle i Oslo, der bemerkningen falt. Så går diskusjonen videre og midt i neste argument hører Oslo-studentene latterbrølet fra USA.
Det blir jo så komisk at det er lett å komme litt utav det. . .
– Vi kommer etter all sannsynlighet til å bruke videokonferanse i jobben, og det er godt å gå gjennom denne måten å kommunisere på, mente Rasmus Chrystie Evrin. Flere studenter påpekte at det av og til var vanskelig å høre hva studentene i Boston sa, noe som skyldes teknologien i konferanseutstyret der borte, mente Andersen.
Flere studenter mener også at utformingen av møterommet var viktigere enn de først antok.
Lys og farver
– Lys og farver i rommet er viktig, samtidig viser det seg at hvordan bordet er plassert og hvordan deltagerne sitter rundt det er viktig for en god kommunikasjon. Dette ville vi ikke ha lært hvis vi ikke hadde forsøkt det selv, mener en av de andre studentene.
I tillegg til diskusjonene, må studentene samarbeide om en semesteroppgave på tvers av Atlanteren. To studenter fra BI og tre studenter fra USA i hver gruppe må levere oppgaven sammen. At oppgaven skal leveres i form av en Web-side, er et naturlig element i kurset.
Kurset hører inn under spesialiseringsretningen Informasjonsledelse på siste året på BI og heter Electronic Commerce in the Global Economy. Studentene fra USA studerer på Bentley College nær Boston. Disse studentene er MBA-studenter, dermed har alle disse arbeidserfaring i motsetning til studentene ved BI.

Om å lage dialog i en videoforelesning

Jeg holdt en videoforelesning med diskusjon basert på den undervisningsvideoen jeg laget for et par dager siden. Erfaringene er notert i dette blogginnlegget, som jeg ikke gidder oversette til norsk, men hovedpoenget er i alle fall at videosesjoner må legges opp med et mål for øye: Presentasjon eller dialog, og at det er vanskelig å få til begge deler.

Det er i alle fall fullt mulig å få til dialog og diskusjon i en videoforelesning, men det krever et stramt opplegg og god planlegging. Og da går det bra!

Om hvordan håndtere en krise

Oppdatering 31. mars: Opptak fra denne forelesningen er lagt ut gratis.

Jeg har nettopp sittet i halvannen time og hørt på et seminar fra Harvard Business School, der man har diskutert krisehåndtering. Jeg syntes seminaret var interessant og nyttig – det er vanskelig å komme med konkrete råd i en situasjon som nå, men foreleserne kom med interessante innspill og en prosess som fungerer. Publikum for denne sesjonen er bedrifts- og andre ledere som står overfor en situasjon der de må respondere på vegne av sin organisasjon. Her er en kort oppsummering:

  1. Denne krisen er annerledes enn mange andre fordi den treffer alle på en gang (så man kan i liten grad se «utenfor» organisasjonen for ledetråder for hva man skal gjøre (ei heller kan man se til historien, i hvert fall ikke for praktiske råd.).
  2. Denne krisen er også annerledes fordi tidsrammen er ukjent – den er ikke som et jordskjelv, som går over og så er man i en vanskelig, men i alle fall mer kjent situasjon.
  3. Denne krisen vil, som mange andre kriser, ha mål som står i konflikt med hverandre – som for eksempel å få forretningen til å overleve versus å holde medarbeiderne trygge.
  4. Som leder vil man også være i en situasjon der personlige bekymringer (som at man er redd for sårbare slektninger, for eksempel) kommer samtidig som en bekymringsfull beslutningssituasjon. I slike situasjoner har man mindre energi og tar dårligere beslutninger.
  5. Det er viktig å beholde roen og forsøke å konsentrere seg om å forstå situasjonen, ikke gå for raske og enkle løsninger (de fleste av dem, og de vil komme opp, er feil).
  6. I stedet er det viktig å etablere en mekanisme for å ta beslutninger, og en prosess.

Mekanismen er et kriseteam, som bør

  • bestå av folk med et bredt spekter av bakgrunner, kunnskaper og erfaringer (gitt at situasjonen er komplisert)
  • være fasilitert av noen som ikke selv er hovedbeslutningstaker (så sjefen får litt mer tid til å tenke)
  • møtes ofte
  • være et senter for kommunikasjon – og den kommunikasjonen må være ærlig og basert på alt du vet (falske håp er mye verre enn realisme)
  • trekke på krefter fra hele organisasjonen

Prosessen teamet bør følge, er basert på en militær prosess kalt «the OODA loop» – observe, orient, decide, act – som ble utviklet for jagerflypiloter, men som har dannet grunnlag for mange beslutningsprosesser. Hovedpoenget er at man skal ta beslutninger raskt og basert på situasjonen slik den er på beslutningstidspunktet, men at man skal gå gjennom denne prosessen raskt, hele tiden med en forståelse av at alle beslutninger er midlertidige og å betrakte som eksperimenter. Hensikten med dette er at man vinner en viss form for kontroll ved å være raskere enn omgivelsene til å beslutte slik. Som jagerflypilot vil du at omgivelsene skal reagere på dine beslutninger heller enn at du venter på at de skal beslutte noe.

Jeg er ikke sikker på at omgivelsene i denne situasjonen vil reagere på noe jeg eller de organisasjonene jeg har å gjøre med gjør, men jeg tror denne tilnærmingen – og at man stoler på prosessen – kanskje er den mest konkrete måten å nærme seg en vanskelig og gjentatt beslutningsprosess på.

Så herved delt – og jeg skal oppdatere dette etterhvert som jeg lærer mer…