Høstferien ble tilbragt i bilen, på tur Trondheim-Kristiansund-Ålesund-Florø-Oslo – et meget vellykket prosjekt, og en anledning til å gjøre seg noen refleksjoner om Norge, natur, veier og elektriske biler.

Norge har mye av alt sammen – sånn til inspirasjon, her er Morten Rustads eminente film med norske naturperler, som alle burde få med seg:

Vi fikk i alle fall en liten smak av dette, med høstfarger over Dovre, nydelig vær ved Atlanterhavsveien, og fantastisk utsikt alene på soldekket på fergen fra Molde til Vestnes. (Hvorfor folk sitter inne over en kaffekopp og VG når man har fantastisk utsikt har jeg aldri forstått, men så reiser jeg heller ikke med ferge hver dag.) Teslaen gikk som et uvær, men vi lærte noe om å kjøre elbil i Norge før infrastrukturen er helt på plass.

Lading
Tesla har egne superladestasjoner strategisk utplassert, men de ligger mellom byer og forutsetter at man har tilgang til lading i byen – og det har man ikke alltid. Når det er sagt, så planla vi turen delvis etter Teslas ladestasjoner (Lillehammer, Dombås, Aspøya, Sandane, Aurland, Gol). Ladestasjonene er kjappe (under en time for «full tank») og når man kjører fra ladestasjon til ladestasjon trenger man som regel bare å lade 200 km, som tar rundt 25 minutter. Disse ladestasjonene ligger som regel ved siden av en veikro eller lignende – dessverre ser det ikke ut til at kvaliteten på veikroa har vært vektlagt ved plasseringen (ikke det at det finnes så mye å velge mellom). Jafs ved Gol og Sogneporten i Aurland lukter gammelt fett og får meg til å tenke på arteriosklerose og salmonella. På den annen side – på Dombås (og forsåvidt også Sundebru litt nord for Arendal) ligger ladestasjonen ved et greit kjøpesenter (inklusive Vinmonopol) der man kan gjøre unna handling og kanskje til og med få klippet håret mens bilen lader.

Men, kjører man utenom hovedveiene må man finne alternativ lading. I Trondheim kjørte vertskapet meg til en GoCharger kommersiell ladestasjon («lade på Lade») som gir ca. 40 km/t lading mot (ikke alt for mye) betaling, brukte den til å fylle opp ca. 80 km som sikkerhetsmargin på strekningen Dombås-Trondheim-Kristiansund. Krever spesialkabel. I Ålesund fant vi en kommunal parkeringsplass med gratis stikkontakt (riktignok virket bare to av fire kontakter) på Alexander Kielands plass. I Florø endte vi opp med å bytte en natt i privat garasje med stikkontakt mot en flaske rødvin til en av de innfødte, før vi fant det ene offentlige ladepunktet (Mennekes-kontakt ved postkontoret). Det finnes et utall ulike kontakt-typer og jeg trodde jeg hadde alle, men dengang ei, vi fant noen små blå trefasekontakter vi ikke har sett før og ikke hadde tilgang til.

Ferger og tunneller
Kjøring på Vestlandet betyr kjøring gjennom fjell og over vann, noe som innebærer bompenger og fergebilletter. Med elbil betaler du ikke for bilen på ferger og i enkelte tunneller (som Atlanterhavstunnellen) og du har gratis bompenger overalt. Dette gjør at endel fergeselskaper sliter litt (spesielt de som går ut til en øy der hele befolkningen kjøper seg elbil for å spare fergepengene) men det merket ikke vi noe til – fergefolkene er blide og orientert (i hvert fall i Møre og Romsdal, der fergene er merkbart triveligere enn i Sogn og Fjordane, både ut fra egne observasjoner og kommentarer fra de innfødte.)

Kjøring
Teslaen er en GT-bil, laget for rask langkjøring, og er utrolig komfortabel. Fraværet av motorlyd og rask akselerasjon gjør at man får følelsen av å sitte og se på en naturfilm (omtrent som videoen ovenfor) – og gjør det mye lettere å ta en stopp for å ta bilder og trekke litt frisk luft. Med cruise control og regenerering (motoren bremser og genererer strøm til batteriet når du tar foten av gassen) blir kjøringen svært myk og svært lite slitsom – du bruker nesten ikke bremsene i det hele tatt. Bilen sitter som klistret i svingene og det var i hvert fall ikke bilen som ville vært hindringen hvis jeg hadde ønsket å kjøre fortere. Men – med et lite unntak: Vi hadde for sikkerhets skyld byttet til piggfrie vinterdekk siden vi skulle over Dovre, og da vi fikk stiv kuling og høljende regnvær på trange veier fra Ålesund til Florø var det tendenser til vannplaning i svingene – en vannplaning jeg er nokså sikker på ikke hadde vært der med sommerdekk.

Og for resten av opplevelsen – vel, man sitter igjen med inntrykkene… Utsikten fra Gløshaugen over Trondheim. En koselig liten passasjerbåt på havnen i Kristiansund. Atlanterhavsveien som gir en anelse om dramatikken i havet selv om alt er rolig. Utsikt over Romsdalsalpene fra fergen Molde-Vestnes. Ålesund med jugend-arkitekturen (og Jugendstilsenteret, virkelig verdt et besøk), en hyggelig restaurant Lyst som fikset god takeout – og så kraftig vind på Aksla at brillene måtte i innerlommen for sikkerhets skyld. Ferge fra Spjelkavik med storm i kastene og sjøsprøyt opp til soldekket. Komme ut tunnelen i Magnhildskaret til stiv kuling og styrtregn. Møte Hjorthen i Høljebyen til kaffe og bilprøving. Bøyabreen og Bremuseet i Fjærland, utsikten over Vassbygd fra Riksvei 50. Og selvfølgelig overnatting og masse prat hos venner i Trondheim og Florø.

Med andre ord, noe som frister til gjentakelse. Teslaen er i alle fall klar. Jeg også.