Når prisalgoritmer får styre…

For noen år siden skrev jeg, sammen med min gode venn Bill Schiano, en bok om caseundervisning. Den har blitt populær (fikk nylig beskjed om at salget har passert 6000 eksemplarer, som jo ikke er helt elendig når det er snakk om et nokså spesialisert emne). Men den er ikke lenger tilgjengelig som fysisk bok, bare som PDF.

Og det er her det blir morsomt. Amazon har en automatisk prisalgoritme som foreslår priser for bøker og andre produkter. Som synes er et brukt eksemplar av denne boken nå opp i den nette sum av $860 for et prikkfritt eksemplar (med dagens miserable dollarkurs, nesten 9200 kroner).

Her er mitt tilbud (siden jeg har noen prikkfrie eksemplarer liggende): Send meg en epost, og jeg skal selge deg et eksemplar med 50% rabatt. Og jeg skal ikke signere den, siden den da sikkert går ned i verdi. Betaling med Vipps…

Hvem sa at forfatterskap ikke lønner seg?

Videokonferanse i forrige århundre…

Jeg har brukt videokonferanse ganske lenge, her er en artikkel fra Aftenposten for 21 år siden om et kurs der jeg lånte teknologi fra Saga Petroleum, som hadde et avansert videokonferanserom som ikke ble fullt utnyttet.

Videokonferanse den gangen var dyrt, måtte spesialbestilles, og krevet dedikerte ISDN-linjer (seks stykker, om jeg ikke husker feil. Jeg hadde også videokonferanse i kjelleren hjemme, flere ISDN-linjer, et kamera som fulgte ansiktet mitt automatisk (og gjerne «plukket opp» en av mine døtre når de pilte forbi hjemmekontoret.) Husker jeg slet med å få kjøpt det fra Telenor (jeg hadde ikke eget firma og Telenor Bedrift ville ikke selge til privatpersoner) og endte opp med å kjøpe på postordre fra Chicago. Året etter (tror jeg) bygget vi et spesialrom i Sjømannsskolen på Ekeberg der vi kunne ha case-diskusjoner på tvers av Atlanteren, Telenor brukte flere millioner kroner på å finne ut om dette var noe de kunne bygge over hele landet.

Og nå er videokonferanse noe vi har på mobilen og alle er på – men ingen har egentlig brukt det skikkelig.

Morsomt, rett og slett.

Tar sjansen og poster den fulle teksten nedenfor – regner med at Aftenposten synes det er greit etter så lang tid…

Videokonferanser Boston-Sandvika: Læring på tvers av Atlanterhavet Utvikler forståelse på tvers av landegrensene

MARITA E. VALVIK

Hver tirsdag samles 10-15 studenter i Sandvika utenfor Oslo for å diskutere fag med 15-20 studenter fra Boston i USA. Studentene bruker videokonferanse for å skaffe seg nødvendig kunnskap om en annen kultur.
Kurset i elektronisk handel ved Handelshøyskolen BI er antagelig det første kurset som utnytter videokonferanse som diskusjonsforum. Det mer tradisjonelle, hvis man kan kalle videokonferanse tradisjonelt, er å overføre en forelesers forelesning til en gruppe studenter.

Aktiv deltagelse
Slik kursansvarlig og førsteamanuensis Espen Andersen bruker teknologien, medfører det aktiv deltagelse fra studentene på begge sider av Atlanteren. Hovedpoenget er at studentene diskuterer seg gjennom problemstillinger, mens foreleseren stiller spørsmål og gir tips når diskusjonen har kjørt seg fast eller inn på helt galt spor.
Særlig blir det lagt vekt på at studentene vil lære om de kulturelle forskjellene mellom USA og Norge.
– Jeg har forelest på dette kurset i to år, men den måten vi gjorde det på tidligere ble litt kjedelig. Vi ble lett for fokusert på sannheter som kun gjelder i Norge. I tillegg er dette et kurs innen spesialiseringsretningen IT, og vi oppfordrer studentene til å bruke det de lærer, ikke bare prate om det, sier Andersen.
Dermed gikk han til Saga Petroleum, som ligger bare noen hundre meter bortenfor Handelshøyskolen BI, og spurte om å få låne videokonferanseutstyret deres.
– Dette kurset er spesielt viktig fordi vi i Norge tenderer til å lese hva som kommer fra USA uten å ha mulighet til å drøfte det med noen som er derfra. Det samme gjelder amerikanernes holdning til Europa. Et slikt kurs gir studentene muligheten til å selv utvikle en forståelse på tvers av landegrensene, mener Andersen.
Studenter uenig
Men det er slett ikke fine poenger om tverrkulturell læring studentene trekker frem når de blir spurt om hva de synes om kurset. Nei, for dem er det viktigste rett og slett å lære å bruke teknologien. Diskusjonene hjelper dem til å utnytte fordelen med videokonferansen.
For det er ikke så enkelt å bruke dette utstyret som man skulle tro. Det tekniske er en historie for seg selv, og det er ikke alltid teknikken har vært på studentenes side.
Tenk på forstyrrelsene som oppstår i diskusjonen når en av studentene sier noe morsomt. Først ler alle i Oslo, der bemerkningen falt. Så går diskusjonen videre og midt i neste argument hører Oslo-studentene latterbrølet fra USA.
Det blir jo så komisk at det er lett å komme litt utav det. . .
– Vi kommer etter all sannsynlighet til å bruke videokonferanse i jobben, og det er godt å gå gjennom denne måten å kommunisere på, mente Rasmus Chrystie Evrin. Flere studenter påpekte at det av og til var vanskelig å høre hva studentene i Boston sa, noe som skyldes teknologien i konferanseutstyret der borte, mente Andersen.
Flere studenter mener også at utformingen av møterommet var viktigere enn de først antok.
Lys og farver
– Lys og farver i rommet er viktig, samtidig viser det seg at hvordan bordet er plassert og hvordan deltagerne sitter rundt det er viktig for en god kommunikasjon. Dette ville vi ikke ha lært hvis vi ikke hadde forsøkt det selv, mener en av de andre studentene.
I tillegg til diskusjonene, må studentene samarbeide om en semesteroppgave på tvers av Atlanteren. To studenter fra BI og tre studenter fra USA i hver gruppe må levere oppgaven sammen. At oppgaven skal leveres i form av en Web-side, er et naturlig element i kurset.
Kurset hører inn under spesialiseringsretningen Informasjonsledelse på siste året på BI og heter Electronic Commerce in the Global Economy. Studentene fra USA studerer på Bentley College nær Boston. Disse studentene er MBA-studenter, dermed har alle disse arbeidserfaring i motsetning til studentene ved BI.

En sommer viet maritim læring

De tre siste (16, 17, 18) årene har jeg vært ute og seilt med bl.a. Skipperen, Forleggeren, Piloten og Vinbonden (ikke alle på en gang). Det har jeg gjort i år også (en uke med Skipperen og Piloten, en uke med Skipperen og Forleggeren). Den første uken, i Portugal i mai, hadde totalt ca. to timer seiling – båten mistet propellen, muligens pga. krypstrøm, og vi ble liggende i havn i Cascais i fire dager. Den andre uken, Marstrand til Grebbestad i juli, var preget av lite vind, og dermed endel motorseilling, oppveiet ved mye og deilig sjømat.

Men de to turene, hyggelige som de var, har ikke vært det viktigste maritime som har preget sommeren. Man har nemlig anskaffet båt, og tatt fritidsskipperkurs.

Fritidsskipper
Fritidsskipper er båtførerprøven på steroider, og involverer et 12-dagers kurs ( (D5L hos Trygg Ombord.), 10 dager med teori og to dager med navigasjonspraksis. Jeg tok dette over tre langhelger i juni sammen med Skipperen, og dermed er man (vel, Skipperen, jeg må ta en «praktisk utsjekk» siden jeg ikke har eid stor båt i over tre år) sertifisert for å føre båter opp til 70 fot 24 meter (ca. 78 fot) i Norge, Sverige og Danmark.

Kurset var morsomt – studentene en hyggelig blanding av folk med fiske- og tradisjonell kystbakgrunn, seilere, og meg som bare var med fordi jeg syntes det var morsomt å lære. Det skal sies at mesteparten av stoffet kunne jeg fra før (takket være speideren, militære, fjellsport og å ha jobbet på sykehus), men det var bra å få det satt det hele i system og få oppklart endel misforståelser og manglende oppdateringer. Jesper var en glimrende instruktør, men jammen var det mye å lære fra de andre studentene også, om fiskebruk og dieselfiltre og skilletrafoer og navigasjonsbommerter. Morsomt å se forskjellen i perspektiv: En av studentene (kyst/fiskebakgrunn fra Ålesund) skulle legge til med kursets seilbåt – en splitter ny 55 fots Hanse. Instruktøren var en smule bekymret, siden han hadde erfaring med at fiskere smeller baugen på sjarken i brygga og gir gass til styr- eller babord for å få den inntil. Vår mann fra Ålesund parkerte båten forsiktig og nydelig, og kommentere saken med: «Det tok litt tid – e’kje vant til sånn Tupperware…»

Båt
Man har også anskaffet båt, faktisk i september i fjor. Det har blitt en to-tre overnattingsturer, og en ukestur til Sørlandet i juli.

Båten er et kompromiss, men et godt sådan. Jeg ville helst ha en robust seilbåt, men Fruen vil ikke. Hun mener jeg kan seile med Skipperen på hans båt hvis jeg vil seile, og har i grunnen et poeng der. Dermed ble det motorbåt, og endel krav måtte oppfylles. Båten skulle være liten nok til at den kan brukes til småturer rundt på Oslofjorden (vi bor ved sjøen og har en liten 16-foter med kalesje som har fungert utmerket til småturer hittil.) Den skulle være stor nok til at vi kunne ta overnattingsturer og til at vi ikke måtte ha redningsvest (altså over åtte meter.) Og jeg ville ikke ha en cabincruiser med høyt fribord, men noe litt smekkert og elegant.

Dermed endte vi opp med en meget pen Windy 9000 fra 1996, velholdt med en nokså standard Volvo Penta motor (valgt etter anbefaling fra Knut, vår lokale båtmotorekspert). Den har offisielt sengeplass til fire, i et knipetak seks, men passer egentlig best for to. Og den er liten nok (30 fot) til at den er billig i båthavn og får plass ved gjestebrygger ved restauranter og lignende. Så langt er vi svært fornøyd, både Fruen og jeg.

Skuta (nærmest). Vil etterhvert få navnet Ragnhild VII. Intern spøk…

Ferie
Årets båttur (for Fruen og undertegnede) har dermed blitt med motorbåt, fra Oslo til Grimstad (vel, vi kom så langt som til Brekkestø) og tilbake, med overnatting på Bolærne, Nevlunghavn, Risør, Grimstad, Låddalsholmene, Risør, Stavern og Horten. Det ble endel gjestehavn, mest fordi vi var barnevakt for en liten hund som trengte å kunne gå i land før sengetid.

Jeg har faktisk ikke ligget i norske gjestehavner før – bare svenske og danske – og merket en viss forskjell i klientell og servicetilbud. Vestkysten av Sverige er preget av masse mennesker, trange havner, og en viss eksklusivitet – hvitvins- og seilbåtfaktoren er høy, særlig på steder som Marstrand. Den typiske båtturisten i norske havner har en Princess 42, høy BMI og tilbringer kvelden på båten med en pappvin. (Nå skal det sies av dette ikke stemmer for Brekkestø, og at vi var i Kragerø i høljende regnvær og derfor ikke gadd legge til, men likevel…)

De norske båthavnene har også et lavere servicenivå, og dårligere restauranter. Et sted som Hunnebostad har i hvert fall fire-fem restauranter som stort sett serverer lokal sjømat. Menyene jeg så i Stavern, for eksempel, er mer preget av pasta og burgere, med sterk fokus på pris. Horten hadde den klart beste havnen (inkludert en hyggelig havnevert som kom rundt og samlet søppel samtidig som han kontrollerte betalingen) og anbefales, selv om avstanden til Oslo er litt kort og det derfor kan være fristende bare å stikke hjem derfra. Ellers har man gammeldagse løsninger med dusjer som krever myntpåkast og toaletter som mangler dopapir. Norske båthavner later til å være et tillegg til en by, ikke en viktig del av miljøet, i større grad enn de små stedene (som Käringön, Fiskebäckskil, Hunnebostrand og Koster) på den svenske vestkysten. Og dermed blir det hele litt dødt. Litt synd, for man kunne gjort så mye mer ut av det, men inntektsgrunnlaget er antakelig for lite (eller gjestehavnene for små.)

Når skal det sies at Risør og Tvedestrand er koselige steder, Grimstad er vi glad i, og Arendal med Nidelven er nydelig. Nevlunghavn har et fantastisk bakeri hvis man er villig til å gå en kilometer. Og norskekysten har massevis av fine sund og trange fjorder (for eksempel mellom Eydehavn og Tvedestrand) der man ikke kommer inn med seilbåt, noe som gir en annen opplevelse enn utaskjærs.

Så ja takk, begge deler.

Det kvinnelige element
Fruen har gått kurset «Ta roret, jenter» hos Redningsselskapet og var kjempefornøyd med det. Hun tar faktisk roret, og har observert at med unntak av rene jentebåter er det så og si alltid mannen som kjører, uansett alder, båttype og nasjonalitet. Det er i grunnen litt underlig, gitt at jobben med å legge ut fendere, hoppe i land, og fortøye, er både mer fysisk krevende og vanskeligere enn det å stå til rors, skjønt det er den som står til rors som får skylden for eventuelle bommerter.

Å bli kjent med båten
Det å ha en båt med masse utstyr og innebygget motor er nytt for meg. Jeg har lært at den gamle tommelfingerregelen om å sette av 10% av innkjøpsprisen til vedlikehold ikke er så dum. Samt at alt som er maritimt dimensjonert er nokså dyrt, for å si det forsiktig. I alle fall, hittil har det blitt en propeller, to impellere og en havnekalesje, samt ganske saftig mye diesel Det enkleste, har jeg funnet ut, er å ikke se på pumpen når man fyller, og heller ikke se på beløpet når man trekker kortet. Samt, som en nabo sa, at man må betrakte det som et substitutt for hotellkostnader. Men det er litt morsomt å skru og pusse og fikle også – det er alltid en skrue som skal strammes eller et hengsel som trenger smøring eller noe som går i stykker og må fikses. Når sant skal sies, har jeg vel brukt mer tid på det enn på båtturer i år.

Med andre ord, jeg er i ferd med å bli båtnerd.

Alternativt nyttårsfyrverkeri?

Jeg er tilhenger av offentlige fyrverkerier (som Sydney på bildet, eller Bostons utrolige havnefest) men synes de mer enn 300 millionene nordmenn insisterer på å skyte opp hver nyttårsaften kunne vært brukt mye smartere. I år er det tåkete og fuktig og kaldt i Oslo og det blir garantert så mye røyk at ingen ser noenting. Nokså stusslig, spør du meg.

Hva med å bruke fyrverkeribudsjettet på noe mer fornuftig i stedet? Mitt favorittips: Leger uten grenser. Men du klarer sikkert å finne noe annet om du ønsker det.

Og en liten bonus er jo at har du hund, slipper den å bli livredd, andre dyr slipper å skremmes til døde, en rekke nokså påseilte herrer (for det meste) beholder fingre og øyne. Samt litt mindre skrot i hager og grøfter.

Og hvis du vil se fyrverkeri, kan du jo ta en tur til Rådhusplassen i Oslo. Kjøre Bostonvideoen på storskjerm. Eller bare kikke ut av vinduet på alle de pengene naboene brenner av uten at du trenger å bruke et øre.

Flakmoppe!

I serien «Espen kjøper teknologi som han liker under dekke av forskning» kommer her mitt nye transportmiddel: En elektrisk MGB Starbridge transportmoped, eller som det heter på svensk: «Flakmoppe» eller «packmoppe», kjøpt fra Melhus Motor og Fritid i Trondheim.

QRGjszIjQ+KifXHVVYZ11AJeg vokste opp i Sverige, og slike lastemopeder (av merke «Crescent» eller «Monark» om jeg ikke husker feil) var det mange av på sekstitallet. Det var færre som hadde bil, og når vi handlet i den lille byen vi bodde i, fikk vi varene kjørt hjem med en slik. Denne versjonen er elektrisk («bensintanken» er et hanskerom) og har krefter nok til 150 kg på lasteplanet og en totalvekt på over et halvt tonn. Jeg veier omtrent 100 kg selv, og denne mopeden har ikke noe problem med å dra meg opp bakker og langs Mosseveien, i motsetning til en vanlig 50-kubikker.

Jeg har nå kjørt den et par hundre kilometer og har gjort meg noen betraktninger om hva den er god for – og i hvilken grad denne typen elektrisk transport kan være et mindre forurensende alternativ til vanlige varebiler i en storby. Toppfarten er begrenset til 45 km/t (skjønt jeg har klart 46 i noen lange nedoverbakker) men selv om jeg hadde kunnet ville jeg nok ikke kjørt fortere – den er nokså ustabil i den farten og følsom for trikkeskinner og dumper. (Forøvrig: Oslo Sporveier har ansvaret for asfalten mellom og ved siden av trikkeskinnene i byen, og det er et ansvar de på ingen måte tar. Elendig oppover mot Torshov og gjennom Gamlebyen.)

Lastekapasiteten er, ut fra hva jeg har testet, formidabel, og motoren er sterk. Riktignok gikk den i stykker da jeg forsøkte å kjøre opp Bekkelagsveien, men det skyldtes at bakbremsen lå på (feil justering da den ble levert) og at motoren derfor ble overbelastet. Motoren ble byttet hos en samarbeidende forhandler i Stange, og har deretter fungert aldeles utmerket. Sykkelen er lett å kjøre (intet gir), bortsett fra at det kan være lett å glemme blinklyset på, siden det ikke går automatisk av som i en bil. Speilene er litt smale toppboksså jeg bare ser (ahem) skuldrene mine. En låsbar og vanntett boks fra Biltema er et must, til hjelm, hansker og handling, og eventuelt ladeapparat og skjøteledning om man vil ha det med seg. Sykkelen lades kjapt opp på en vanlig stikkontakt, og rekkevidden hvis man ikke kjører for mye i motbakker er de averterte fem milene.

Sykkelen er kul og hipsterfaktoren er skyhøy, særlig når man kjører gjennom Grünerløkka. Man er synlig i trafikken og bilistene slipper en frem (mulig det forsvinner når og om slike blir mer vanlige), men man må kjøre den som en bil (ingen sniking i køen.) Akselerasjonen er rask nok til at man ikke sinker trafikken i byen i alle fall. Har blitt skjelt ut av drosjesjåfører som blir irritert når man ligger i kollektivfeltet, noe jeg ikke helt skjønner siden dette er både en motorsykkel og et elektrisk kjøretøy. Men drosjesjåfører har muligens sin egen versjon av trafikkreglene. (For ikke å snakke om syklister…)

Man kan heller ikke kjøre denne som en sykkel – det vil si å ta snarveier over fortau, kjøre mot enveiskjøring og lignende, og akkurat det er et problem i Oslo sentrum. Jeg har medlidenhet med varebilsjåfører i bykjernen – det er nå omtrent umulig å komme til enkelte steder uten å måtte kjøre i tunell – og det blir ekstra vanskelig med en moped som ikke går fortere enn 45. Hvis man ikke vil kjøre i tunell eller på motorvei er det nokså håpløst å komme seg rundt i Oslo – og jeg synes det er for skummelt å kjøre denne gjennom Vålerengatunellen eller Fjellinjen, for eksempel, eller på Ringveien. Det har gått opp for meg at hovedpoenget med DB Schenkers nye transportsykler (er nå på hils med sjåførene deres) ikke er at de er utslippsfrie, men at sykler har mye større bevegelsesfrihet i Oslo sentrum. For å unngå situasjoner jeg oppfatter som risikable (tuneller, E6, etc. må jeg snike meg litt frem der jeg strengt tatt ikke har lov til å kjøre, som gjennom bussbommen ved Vålerenga eller trikkebommen i Gamlebyen. Parkering er også et problem – det finnes motorsykkelparkeringer i Oslo, men de blir fulle fort. Jeg kan jo sette den på en bilplass (den er elektrisk og står jo gratis), men fikk parkeringsbot da jeg tenkte jeg ikke skulle ta opp en hel parkeringsplass og satte den ved siden av en sykkeloppstillingsplass.

IMG_4944Det slår meg at skal vi få bort varebilene (eller i alle fall redusert bruken av dem) fra Oslo sentrum må man tenke litt fleksibelt. Elektriske scootere er miljøvennlige og kommer i massevis, og man bør tenke både fremkommelighet og sikkerhet, for eksempel ved tillate kryssing av sentrum for slike små transportmidler. Vinterkjøring tror jeg skal fungere greit: MGB har en variant med sterkere motor og drift på forhjulene, og som dermed håndterer snø.

Så: Superpraktisk til kortere turer, handling, frakt av alt mulig, og fungerer faktisk frem og tilbake til jobben på BI også. Morsom å kjøre (masse smil og tommelen opp) i godværet. Foreløpig har det ikke regnet så mye, men litt regntøy (hjelmen har visir) fikser nok det. Og jeg har brukt den ganske mye mer enn elsykkelen allerede…

Sesongens gratulasjoner…

…som man sier i USA. Nå er det middagsforberedelser her i heimen, med familiens fire kvinner, en «svigersønn» og tre hunder.

Tim Minchin er en britisk-bosatt australsk komiker, komponist og kontrarianer, som traff sin kone da han var 17 (akkurat som meg) og har skrevet White wine in the sun, som for meg er julesangen over alle sanger fordi den setter hele greia i det perspektivet man bør ha. Synes jeg, da.

Og det kan jo være en like god julehilsen som noe annet.

God jul!

Verdens kuleste vervepremie

top-girlriding-mobile-1[I avdelingen for ikke-faglige innlegg…] Som så mange andre nordmenn har jeg en Tesla (det er jo omtrent som å ha en Volvo stasjonsvogn her til lands) og er meget fornøyd med den. Elon Musk ble rik på Paypal og har importert endel forretningskonsepter derfra, deriblant et anbefalelsesprogram: Hvis en som allerede har en Tesla anbefaler deg (min kode er her, hint hint) får du 8000 kroner i rabatt på en ny Tesla og dessuten gratis superlading så lenge du eier bilen. Og det er jo greit å ta med seg.

Det er jo hyggelig å gi bort noe slikt, men hva får den som anbefaler noen i vervepremie? Det visste ikke jeg, men nå er det noen som har bestilt en Tesla på min anbefaling, og dermed får jeg en Tesla elektrisk lekebil. Den ser ut som en Tesla, har bagasjerom foran, lading, og tilkobling for mobiltelefon (for musikk).

Akk ja, man skulle vært 4 år igjen. Og vi som skal bli besteforeldre om noen måneder…

 

Om barneranere og politiarbeid

barneranerenSitter og ser på en dokumentar om en femtenåring i et kriminelt miljø – Barneraneren på NRK. Det som slår meg, er at politiet og sosiale myndigheter der svært profesjonelle og lite dømmende – scenen der hovedpersonen blir forelagt en kontrakt fra politiet der han forplikter seg til å møte opp på skolen og ikke ha kontakt med visse personer er sterk. Dette er kriminalitetsforebyggende arbeid med en svært sofistikert forståelse av både ofre og overgripere. Samtidig – hovedpersonen bedyrer sin uskyld i enkeltsaker – svært troverdig – men er knyttet til et kriminelt miljø, med alt det innebærer. Og det er litt fascinerende å se hvordan Bærumsguttene tar seg av ham når han får problemer med å svømme til båten – uten kommentarer.

Treffer meg litt, for jeg vokste opp på Vestli, i Stovner bydel, som den gang var en nybygget drabantby med 35000 mennesker og sedvanlig forsinket skolebygning. Byttet skole fem ganger fra fjerde til niende klasse – husker jeg ble spurt av en voksen om jeg ikke syntes det var staselig å få nybygget skole, og svarte at, vel, det var fjerde gang på fem år… Stovnersenteret, selv om jeg ikke har vært der på endel år, er ikke særlig forandret. Faktisk husker jeg at det ble innviet, med (ikke planlagt) opptreden av El Jucan og det hele. Omtrent den gangen jeg selv var femten.

Det er en klisje i engelsk (eller for å være mer presis, amerikansk) språkbruk som sier at «there, but for the grace of god, go I». Og det er jo noe å tenke på.

Dokumentaren er iscenesatt – opplagt – og klisjefylt. Men den er verdt å se. Anbefales.

Sykkeltur langs Alnaelven

Påskeferie i Oslo er en følelse av bakevje, og med lite sne i Marka må man se seg om etter alternativer. En artikkel i Aftenposten om hva man kan gjøre i Oslo i påsken fikk oss imidlertid på sykkelen – med reservehunden Perle (lånt i påsken) i kurven. Hun var ikke helt sikker på om dette var en god ide.

IMG_8167

IMG_2784

Inn til sentrum, T-banen til Ammerud, der det snedde og var en smule surere og kaldere enn vi egentlig var forberedt på, men langs elven ble det lunere etterhvert.

Oslo kommune har laget en sykkelsti langs Alna helt oppe fra Ammerud – stort sett en smal grussti gjennom et område som er forbausende urørt, gitt hvordan Oslo har voldtatt Groruddalen. Ved Grorud har man laget et imponerende badeanlegg – et skilt fortalte at Grorudparken har omtrent samme areal som Frognerparken. Nedover langs elven til Grorud stasjon finner man små idyller som denne broen over til Kalbakken:

IMG_2789

Hele tur- og sykkelstien langs en lenge neglisjert del av Oslo er litt av en perle og en glimrende ide, men som med så mye som Oslo Kommune gjør virker det litt uferdig og dårlig vedlikeholdt. Man har gjort litt rare (og nokså påkostede) ting, som å bygge 300 meter såpeglatt trebrygge langs en liten og ikke særlig interessant del av elven (vel, bekken) rett sør for Grorud stasjon:

IMG_2793

Fra Grorud stasjon til Alfaset er det fineste stykket, flere kilometer forbausende stille områder med hestehager…

IMG_8175

og spor etter bever:

IMG_2795

Så blir det, som så ofte med sykkelveier i Oslo, bråstopp. Man kommer seg fint til Alfaset gravlund, men skiltingen blir borte. Posten har laget en flott sykkelsti forbi den nye godsterminalen sin, men så blir det bråstopp. Skilter er det dårlig med, inntil man kommer helt til Plantasjen på Alnabru. De ulike kartene man finner på nett sier enten at man må sykle langs svært trafikkerte veier fra Alfaset til Alnabru, eller gir opplysninger som er direkte feil. Jeg forundrer meg litt over dette – for meg ser det ikke ut som om det ville vært så vanskelig å lage en sykkelsti nedover langs elven fra Postens Bring-terminal ned til broen over ved Hell’s Angels og direkte derfra til elven igjen. Jeg har forsøkt å tegne inn dette på kartet her, med en prikket blå linje:

alna

Nedenfor Helsfyr var dessverre den dramatiske veien ned til Svartdalsparken stengt på grunn av rasfare (Aftenpostens journalist har tydeligvis ikke vært på befaring) men det finnes mange veier til Kværnerbyen, der det er stille, sterilt og steinsatt.

Turen anbefales, men jeg gjør meg noen refleksjoner. Oslo Kommune bør gjøre jobben ferdig, og laget noe litt mer komplett, slik Akerselven etterhvert har blitt. Jeg kan ikke skjønne at det kan koste så mye – litt flere skilter, litt mer sammenheng, ville gjort denne turen mye enklere. Vi møtte ca. 5 turgåere og 3 syklister på hele turen. Og dette anlegget fortjener at flere bruker det.

Den andre refleksjonen er at Groruddalen fortjener så mye bedre – at hver gang Oslo skal plassere noe som er industrielt eller upopulært, så havner det i Groruddalen. Og det fortjener denne perlen ikke.

Hvordan holde seg orientert om ny teknologi?

«The cure for boredom is curiosity. There is no cure for curiosity.»
– Dorothy Parker

Et spørsmål jeg stadig får (og som Ragnvald Sannes og jeg skal snakke litt om i kveld, på samling i Nettverk Innovasjon, utvikling og entreprenørskap) er hvordan man holder seg orientert om ny teknologi og nye muligheter der ute. Svaret er selvfølgelig at det varierer fra person til person, men listet herunder er i alle fall noen kilder jeg bruker:

Generelle verktøy:

  • NewsBlurNewsblur er en web-app som lar deg lese masse RSS-strømmer, den er mitt standardverktøy for å holde orden på massevis av blogger. Som synes av skjermdumpen så viser den en masse blogger og andre websider som publiserer i RSS-format i venstre kolonne. Jeg kan kjapt seg hva som er publisert og bla meg gjennom. Jeg bruker Newsblur hver dag (leser selvfølgelig ikke alle blogger, og jeg burde ryddet opp litt i listen, men den lar meg holde orden på og få oversikt over omtrent 200 blogger. Newsblur koster penger – ikke mye – og er absolutt verdt det.
  • Wikipedia (først og fremst den engelske versjonen) er naturligvis stedet man går til dersom man skal få forklaring på hvordan noe virker. Nærmest uslåelig på tekniske ting, nye metoder og teknologier, ikke fullt så bra hvis man vil lære noe om humaniora. Svært varierende kvalitet på business-orienterte ting og akademisk teori.
  • Medium.com publiserer eposter med interessant lesning hver dag.
  • Facebook, Twitter og LinkedIn, naturligvis, men der er det mer interessant hvem som sender noe enn tjenestene i seg selv. Min gamle mentor Benn Konsynski er en utrolig kilde til spennende lesning, for eksempel.

Et utvalg av engelskspråklige blogger og sider jeg følger (som regel gjennom Newsblur, ikke alt er teknologi):

  • Boingboing.net, morsom side om alt det rare som rører seg der ute. Var mer aktivistisk før, da Cory Doctorow var mer aktiv.
  • Cool tools, siden for interessante verktøy. Opprinnelig Kevin Kelly, nå mest Mark Frauenfelder.
  • O’Reilly Media, alltid fornuftige synspunkter på ny teknologi.
  • ExtremeTech
  • Andrew McAfee
  • Bob Cringely
  • Freedom to Tinker
  • Joho the Blog, David Weinberger’s ettertenksomme refleksjoner.
  • Joi Ito’s Web
  • McGee’s musings. Eks-kollega. Dorothy Parker-sitatet er hentet fra hans blogg.
  • Om Malik
  • The ACM Ubiquity blog (siden jeg er i redaksjonen, må jeg nesten det…)

Blader og aviser som har godt stoff om teknologi (og som jeg abonnerer på)

  • Communications of the ACM. (ACM Digital Library er verdt medlemskapet i seg selv, i hvert fall for en akademiker.)
  • The Economist (litt treg i avtrekkeren, men gode forklaringer og ikke minst gode eksempler – som her om quantum computing.) Og deres Espresso-tjeneste er grei om morgenen.
  • The New York Times (tech og science)

Norske kilder:

  • Digitalt hver dag, bloggen til Bente Sollid og Jan Storehaug.
  • Paul Chaffeys blogg
  • Eirik Newth
  • Langust og Korsnebb (ikke teknologi, men svært bra om presse og etterrettelighet)
  • Computerworld og digi.no en gang i blant, Teknisk Ukeblad fordi det nå detter ned i papirpostkassen siden jeg er medlem av Polyteknisk Forening.

Og det skulle være det meste. Leser en masse annet også, naturligvis, og mønsteret er i ferd med å endre seg: Mindre RSS og individuelle blogger, mer Medium, Facebook og andre sosiale medier. Etterhvert en hel del Youtube-vidoer. Og jeg har helt sikkert glemt noe.

PS: Tips etter foredraget:

Henlagt IT

13. mars i år hadde jeg parkert bilen i Colosseum-garasjen fra tidlig morgen til ca. 1315. Da jeg kom tilbake så jeg at noen hadde kjørt på den og skrapt opp den ene bakskjermen. Jeg bannet litt for meg selv om folk som stikker av uten å legge igjen beskjed når de gjør noe slikt. Det er trangt i norske parkeringshus, så det kan være lett å komme borti en annen bil, men alminnelig oppdragelse tilsier jo at man legger igjen beskjed.

Noen timer senere fikk jeg en telefon fra en hyggelig ung mann som hadde sett påkjørselen – en grå Saab sedan kjørt av en eldre mann hadde kommet inn, forsøkt å parkere ved siden av meg, kommet borti min bil og stukket av. Vitnet ble nokså opprørt og løp etter Saab’en, men fikk bare tatt et litt uskarpt bilde på avstand (se nedenfor). Men jeg hadde en vitnebeskrivelse, et tidspunkt (1230) og jeg visste jo at parkeringsselskapet Qpark hadde video av alle inn- og utkjørsler fra garasjen. Det burde ikke være vanskelig å finne bilnummeret.
IMG_1071Jeg ringte til Qpark og lurte på om de kunne sjekke videoen – og de sa at da måtte de ha en anmodning fra politiet først. Derfor dro jeg til politistasjonen og leverte en anmeldelse, med alle detaljene, inkludert en digital kopi av bildet. Det eneste politiet ville trengt å gjøre, var å sende et brev til Qpark og be dem sjekket videoen.

Og man kan vel gjette seg til resten: I går fikk jeg brev fra politiet om at saken var henlagt grunnet manglende etterforskningskapasitet. Jeg er ikke så veldig forundret – det har vært skrevet masse om at politiet henlegger alt mulig rart, selv om de har all den informasjon de trenger. Politiets datasystemer er skandaløst dårlige (meg bekjent er Straffeloven av 2005 fremdeles ikke implementert pga. manglende IT-systemer, noe som nærmer seg norsk rekord) og alt er umåtelig tungvint. Samtidig er det irriterende å se massevis av politifolk stå og passe på Anders Behring Breivik. Og hvordan skal man motivere folk som er vitner til å komme frem hvis det ikke har noen hensikt?

Uansett, meg koster det en egenandel på 6000 kroner, mitt forsikringsselskap enda mer, naturligvis. Og hvis du kjenner til en gammel sullik med en grå (mørk koks) Saab, en ripe i siden, og en manglende Biltema dørbeskytter, kan du jo fortelle ham at han skylder meg penger. Og kanskje burde slutte å kjøre bil.

Pris eller kø i helsevesenet

Aftenposten melder at leger snakker best med likesinnede og at pasienter med høy utdannelse og høy lønn får bedre behandling.

Og jeg er forundret over at noen er forundret.

Det er bare to måter å fordele knappe ressurser på: Pris eller kø. Enten betaler man for å komme foran i køen med penger (noe vi ikke har i Norge, og slik bør det være), eller også betaler man med tid. I valget mellom to behandlingsformer, skal legen velge den som fungerer best for pasienten, men han eller hun må også ta kostnader med i betraktningen.

Avgjørelsen av hvor fort og hva slags behandling pasienten skal ha taes av legen, men basert på kriterier som er mer eller mindre kjent. Pasienten (eller de pårørende) må argumentere overfor sykehus og NAV for å bli prioritert opp eller for å få en behandling legen kanskje ikke hadde tenkt på. Det er også en stor koordineringsjobb å gjøre – i alle fall for sykdommer med lav status – og det er pasienten (eller pårørende) som må gjøre den jobben, siden leger og sykehus søker tilflukt i spesialisering for å holde pasientantallet og kunnskapsbredden på et håndterbart nivå.

Vi har hatt syke barn i endel år, og har fått gjennom en hel del behandlinger og støtteordninger ved å sette oss inn i det medisinske og det rettighetsbaserte, ved konsekvent å snakke legenes og saksbehandlernes språk, ved å vise til lover og regler og forskning, og ved ikke å gi seg, men sende inn søknader og klager og rapporter og ny informasjon og hele tiden huske hva som tidligere har skjedd.

Min kone og jeg er såkalt ressurssterke, om ikke i penger (utover at vi har råd og energi til å bruke tid) så i evne til å finne, syntetisere og kommunisere informasjon. Vi vet at vi ikke skal be om det umulige, bare det som vi mener rimelig, og at vi må sannsynliggjøre ting i forhold til kriterier. Vi vet at beslutningstakere i det offentlig gjerne vil hjelpe, men er hemmet av manglende kunnskaper og behov for ryggdekning for sine beslutninger. Og så gjør vi, i større eller mindre grad, jobben som trengs.

Men jeg har vondt i maven ved tanke på mange av de vi har møtt som ikke har tid, kunnskaper, kommunikasjonsevne og iherdighet nok til ikke å ta et nei for et nei og lete etter andre og bedre løsninger. De som kanskje selv er syke, er alene, eller som ikke forstår begrunnelsen for et avslag eller hva neste trinn i prosessen er og må stole på enhver autoritet.

Jeg har ikke dårlig samvittighet fordi vi har gjort en innsats for døtrene våre. Og jeg har ingen enkel og billig løsning på problemet. Men er, som sagt, forundret over at noen tror det er annerledes.

Hjemmekontor

Hjemmekontor må til – jeg jobber hjemmefra i alle fall to dager i uken, med skriverier, undervisningsforberedelse, litt foredrags- og konsulentvirksomhet og annet. Fruen driver litt foredrags- og postordrevirksomhet i tillegg til rent jobb-hjemmearbeid. Ergo har vi hjemmekontor, har hatt det i evigheter, men det har alltid bestått av litt diverse – bord og lamper og stoler og hyller litt etter hva som har blitt til overs. Etterhvert som ungene har flyttet ut og vi har plass, har tiden vært overmoden for en oppgradering.

Vi begynte, som seg hør og bør, med en kravspesifikasjon: Jeg ville ha masse bordplass til skjermer og papirer. Fruen likeså. Jeg ville ha belysning og bakgrunn (ikke for mye rot) for videokonferanser. Plass til printere og scanner var også viktig. Vi var begge enige om at mest mulig rot skal inn i skap heller enn i hyller. Godt lys er et must, likeså at ting ser litt delikat ut – man bruker jo endel tid på kontoret, og da bør det være hyggelig.

Vi begynte med det gamle kontoret, med å male tak og vegger. Til innredning vurderte vi å kjøpe «skikkelige» kontormøbler, men fant fort ut at målene ikke passet helt, og møbler fra fullprisprodusenter blir rett og slett altfor dyrt. Vi har tidligere hatt skrivebord fra IKEA som vi har vært svært fornøyd med, men IKEAs nåværende kontormøbelserie fokuserer på utseende i frittstående landskap heller enn modularisering og tilpasning, og egnet seg derfor ikke. Dermed ble det til at vi kontaktet Line Pleym på HTH Gjør Det Selv, der vi tidligere har kjøpt kjøkkeninnredning, og fikk hjelp til å tegne ut et nytt kontor med grå, tilpasset benkeplate, hvite fronter og stålhåndtak fra NIBU. (jeg ville ha noe med mer valnøtt-tre og denslags, men fruen, stilsikkert nok, insisterte på grått og hvitt i lysets og vaskbarhetens navn. Hun hadde rett (som vanlig).

Hjemmekontor Malmøya - 32 of 34

Kjøkkeninnredning passer utmerket til kontor – den eneste tilpasningen vi måtte gjøre var å skjære til hvite kjøkkenplater i stedet for sokler, for å få høyden ned fra kjøkkenbenk- til skrivebordsnivå. En fordel er at vi får akkurat den konfigurasjonen vi vil ha – for eksempel tar jeg mer plass enn fruen, og får dermed litt mer plass i bredden under skrivebordsplaten, mens hun får et litt smalere arbeidsbord der det er lettere for henne å rekke til skuffene. Med kjøkkeninnredning skrudd fast i bordplaten slipper vi også skuffer som bare kan trekkes ut en av gangen. En hel del av kabler og lignende, også til printere og scanner, er skjult ved å borre hull i bordplaten med en hullsag og sette inn et plastlokk.

På gulvet la vi teppefliser – jeg var litt skeptisk til den løsningen, men teppefliser er blitt noe helt annet enn det var før, skjøtene er helt usynlige og flekker fra hunder og kaffe kan enkelt skylles av (og vi har allerede praktisk erfaring med begge deler). I taket ble det lysskinne med spot’er og en nedhengende lampe over hver arbeidsplass. Hjemmesydde liftgardiner (fruen igjen) tar hånd om lav vårsol, og en blå gardin som dekker veggen bak meg gir meg en rolig bakgrunn til videokonferanse. En tur til IKEA for å kjøpe skriveunderlag, papirkurver og annen snacks, en sving innom Clas Ohlson for en stor filtkurv til papirgjenvinning, og kontoret er så å si komplett.

Så langt er vi svært fornøyd med funksjonaliteten. Hva utseende gjelder, får bildene tale for seg. Prisen var aldeles utmerket. Stilen er muligens i gråeste laget, men det ordner seg vel etterhvert som bilder og eventuelle planter og blomster – for ikke å si rot – kommer på plass. Arbeidsplassen er utmerket, og jeg synes i alle fall at jeg har en minst like effektivt kontor som jeg har på BI, uten at jeg har noe å klage over der.

Så gjenstår å henge opp noen flere magnetiske oppslagstavler, kanskje noen blomster, ekte eller ikke, og vi har et hyggelig og produktivt rom som for oss øker verdien og fleksibiliteten av huset og stedet vi bor.

Under streken: Masse bilder og kommentarer, sikkert ikke så interessant for de fleste. Hele billedserien her.

Les videre

Adel og proletariat og helsevesen

Oppdatering 13. februar: Jentene har vært på Ukeslutt på NRK, her er innslaget: https://radio.nrk.no/serie/ukeslutt/NMAG04000616/13-02-2016#t=35m4s

Min kronikk i Tidsskrift for Norsk Legeforening og (i noe redigert form) i Aftenposten har sittet langt inne å skrive, men det hjelper at mine døtre har vært svært positive – og det er jo dem det handler om. Reaksjonene har så og si vært udelt positive – og de har kommet i utrolig mange fora. Den tid man kommenterte under en artikkel og bare der er definitivt over. De fleste har nikket gjenkjennende og lagt til andre diffuse diagnoser (stoffskifte, smertebehandling, etc.) som også er underprioritert innen helsevesenet.

Erik Hjort, en tidligere student av meg, gjorde denne interessante observasjonen:

Jeg tror at ditt poeng om «dramaturgi», og det du kaller «adel og proletariat» kan aksentueres. Ordbruken eller terminologien bidrar også til å definere «verdien» av – og derfor kanskje også ressursene som brukes til – sykdommene. Det råder jo en oppfatning om at kreftbehandling dreier seg om den noble kampen mot sykdommen, hvor man i verste må gi tapt i det siste slaget mot kreften, eller dør ærefullt mens man står i striden. Samtidig kan man få inntrykk av at utmattelsessyndrom, på den annen side, er et uttrykk for at individet har gitt opp, sviker seg selv og sine omgivelser og samfunnet, deserterer, er hysterisk, snakker usant eller utviser en bevisst spekulativ eller nedverdig adferd.

Jeg kom til å tenke på en artikkel (av tre eller fire) Christopher Hitchens rakk å skrive om bl. a. dette i Vanity Fair etter at han fikk sin kreftdiagnose: http://www.vanityfair.com/culture/2010/09/hitchens-201009

Han sa også: “I’m not fighting or battling the cancer, it’s fighting me.”

Mine døtre har også kommentert, på Facebook, som man ikke kan lenke til, så her kommer de:

Unge med ME får et helt annet møte med helsevesenet enn det unge med kreft får. […] Jeg kan legge til at selv om begge disse sykdomsforløpene har gått inn på meg og preget meg i årevis, så var det en fordel med kreften fremfor MEen: Det var ingen som tvilte på at kreft i nær familie var alvorlige saker. Ingen sa «Jeg tror ikke kreft finnes,» da jeg fortalte at søsteren min var syk. Ingen gjorde narr av diagnosen hennes. Det kan jeg ikke si om ME.
— Julie

ME og kreft representerer ytterpunktene i hvordan pasienter blir møtt i helsevesenet.
— Helene (som sier det meste her)

Etter å ha vokst opp med en ME-syk søster var det uvant for meg å møte på et helsevesen som stilte opp og gjorde alt, ikke bare for at jeg skulle bli frisk, men for at livet mitt skulle fungere tilnærmet normalt i sykdomsperioden. Selv om behandlingen av (unge) kreftpasienter er langt fra perfekt, er det en helt annen verden enn behandlingen av ME-pasienter. Det har vært tungt å se hvordan min sykdom og mine bivirkninger har blitt tatt på alvor, mens Helene ikke har blitt trodd på. Når jeg forteller folk at jeg har mindre energi på grunn av kraftig cellegiftbehandling tror alle på meg med en gang, mens når jeg nevner at søsteren min har ME må jeg forklare hvordan denne «slitenheten» fungerer.
— Jenny

Og under streken er kronikken, redigert basert på begge versjonene:

Les videre

Mandagsball!

Det er januar, og julefleskpanikken brer om seg i landets helsestudioer. Hvordan komme seg i form på en måte som er 1) morsom, 2) billig, og 3) tilpasset den kroppen man som middelaldrende mann har fått utdelt?

Her er et skikkelig lavterskeltilbud – nemlig å bli med på mandagsball i Ormsund Roklub (på Malmøya) hver mandag kl. 2030-2200. Vi er en gruppe middelaldrende herrer (av og til med noen sønner av yngre årgang) som spiller basketball (3-5 på hver side) her. Primus motor er Kikkan Landstad – så vi kaller oss av og til Landstads Reduserte. Vi kunne tenke oss en 4-5 flere deltakere til (det kom to nye forrige mandag, så 3-4 plasser er fortsatt ledige) slik at sjansen for fullt oppmøte øker litt etter som våren kommer og folk begynner å tenke på grill- og båtsesongen.

Har du lyst, kontakt meg, Kikkan eller noen av de andre. Basketkunnskaper ut over det helt basale er ikke nødvendig (vi har masse regeleksperter som mer enn gjerne holder forelesning og deltar i diskusjoner.)

Vi sees!

Stem på Hermann!

Oppdatering 18. september: Det var tett på – Hermann tapte sin faste plass i bystyret med 7 – syv! – stemmer. Regner likevel med at han, som første varamann, kommer inn på et eller annet tidspunkt.

Herved en oppfordring til alle jeg kjenner om å stemme på min gode venn Herrmann Kopp, bystyrekandidat i det kommende kommunevalget (og det bør du gjøre enten du stemmer Høyre eller ikke.)

Herrmann er et unikum, en tornado av energi som i en alder av 79 ikke bare er en god kollega og fantastisk foreleser når jeg en sjelden gang får jobbet med ham, men som også har lang erfaring innen forrretnings- og foreningsliv og venner i alle partier. Da han fylte 75 hadde han stort selskap med jazzband og venner fra hele det politiske spekteret – og kun en regel for gjestene: Ingen taler!

I tillegg til å være ivrig lokalpolitiker, er han styreformann i Coast Seafood (en av Norges største sjømateksportører) og flyr rundt og selger norsk fisk over hele verden. Han er aktiv i Fotballforbundet, snakker Bergensk i Bergen og Oslo-dialekt i Oslo og har naturligvis gått på Harvard Business School (i det berømte 1961-kullet, som har levert flere CEOs til Fortune 500-selskaper enn noen annen skole.) Dermed har han et fantastisk kontaktnett, dels fordi han kjenner mange mennesker, dels fordi han ønsker å bli kjent med absolutt alle han møter. Jeg har observert Herrmann i selskaper hjemme hos meg der han snakker med hver eneste gjest og raskt finner felles kjente omtrent uansett hvor i verden de måtte komme fra.

Som politiker er Herrmann pragmatisk og fantasirik og har evnen til å forhandle med hvem det skal være, uten å miste fokus på målene. Det er ikke mange politikere med erfaring fra business og entreprenørskap, og Hermann bringer forretningsforståelse og starterevne til en «bransje» som kanskje i for stor grad kan preges av teori fremfor praksis. Han er opptatt av byutvikling og finanser, kultur og idrett, samferdsel, skole og eldreomsorg.

Så hvis du skal stemme Høyre, sett ett kryss for mannen på plass 28. Hvis du ikke skal stemme Høyre, kan du likevel stemme på Hermann ved å skrive ham inn på stemmeseddelen til det partiet du stemmer på (noe som i politikken visstnok kalles en «slenger»).

Jeg pleier å si at når jeg skal bli stor, skal jeg bli som Hermann. Han vil inn i Oslo bystyre, og kommer til å gjøre en kjempejobb der.

Stem på Hermann!