Verdens kuleste vervepremie

top-girlriding-mobile-1[I avdelingen for ikke-faglige innlegg…] Som så mange andre nordmenn har jeg en Tesla (det er jo omtrent som å ha en Volvo stasjonsvogn her til lands) og er meget fornøyd med den. Elon Musk ble rik på Paypal og har importert endel forretningskonsepter derfra, deriblant et anbefalelsesprogram: Hvis en som allerede har en Tesla anbefaler deg (min kode er her, hint hint) får du 8000 kroner i rabatt på en ny Tesla og dessuten gratis superlading så lenge du eier bilen. Og det er jo greit å ta med seg.

Det er jo hyggelig å gi bort noe slikt, men hva får den som anbefaler noen i vervepremie? Det visste ikke jeg, men nå er det noen som har bestilt en Tesla på min anbefaling, og dermed får jeg en Tesla elektrisk lekebil. Den ser ut som en Tesla, har bagasjerom foran, lading, og tilkobling for mobiltelefon (for musikk).

Akk ja, man skulle vært 4 år igjen. Og vi som skal bli besteforeldre om noen måneder…

 

Advertisements

Om barneranere og politiarbeid

barneranerenSitter og ser på en dokumentar om en femtenåring i et kriminelt miljø – Barneraneren på NRK. Det som slår meg, er at politiet og sosiale myndigheter der svært profesjonelle og lite dømmende – scenen der hovedpersonen blir forelagt en kontrakt fra politiet der han forplikter seg til å møte opp på skolen og ikke ha kontakt med visse personer er sterk. Dette er kriminalitetsforebyggende arbeid med en svært sofistikert forståelse av både ofre og overgripere. Samtidig – hovedpersonen bedyrer sin uskyld i enkeltsaker – svært troverdig – men er knyttet til et kriminelt miljø, med alt det innebærer. Og det er litt fascinerende å se hvordan Bærumsguttene tar seg av ham når han får problemer med å svømme til båten – uten kommentarer.

Treffer meg litt, for jeg vokste opp på Vestli, i Stovner bydel, som den gang var en nybygget drabantby med 35000 mennesker og sedvanlig forsinket skolebygning. Byttet skole fem ganger fra fjerde til niende klasse – husker jeg ble spurt av en voksen om jeg ikke syntes det var staselig å få nybygget skole, og svarte at, vel, det var fjerde gang på fem år… Stovnersenteret, selv om jeg ikke har vært der på endel år, er ikke særlig forandret. Faktisk husker jeg at det ble innviet, med (ikke planlagt) opptreden av El Jucan og det hele. Omtrent den gangen jeg selv var femten.

Det er en klisje i engelsk (eller for å være mer presis, amerikansk) språkbruk som sier at «there, but for the grace of god, go I». Og det er jo noe å tenke på.

Dokumentaren er iscenesatt – opplagt – og klisjefylt. Men den er verdt å se. Anbefales.

Sykkeltur langs Alnaelven

Påskeferie i Oslo er en følelse av bakevje, og med lite sne i Marka må man se seg om etter alternativer. En artikkel i Aftenposten om hva man kan gjøre i Oslo i påsken fikk oss imidlertid på sykkelen – med reservehunden Perle (lånt i påsken) i kurven. Hun var ikke helt sikker på om dette var en god ide.

IMG_8167

IMG_2784

Inn til sentrum, T-banen til Ammerud, der det snedde og var en smule surere og kaldere enn vi egentlig var forberedt på, men langs elven ble det lunere etterhvert.

Oslo kommune har laget en sykkelsti langs Alna helt oppe fra Ammerud – stort sett en smal grussti gjennom et område som er forbausende urørt, gitt hvordan Oslo har voldtatt Groruddalen. Ved Grorud har man laget et imponerende badeanlegg – et skilt fortalte at Grorudparken har omtrent samme areal som Frognerparken. Nedover langs elven til Grorud stasjon finner man små idyller som denne broen over til Kalbakken:

IMG_2789

Hele tur- og sykkelstien langs en lenge neglisjert del av Oslo er litt av en perle og en glimrende ide, men som med så mye som Oslo Kommune gjør virker det litt uferdig og dårlig vedlikeholdt. Man har gjort litt rare (og nokså påkostede) ting, som å bygge 300 meter såpeglatt trebrygge langs en liten og ikke særlig interessant del av elven (vel, bekken) rett sør for Grorud stasjon:

IMG_2793

Fra Grorud stasjon til Alfaset er det fineste stykket, flere kilometer forbausende stille områder med hestehager…

IMG_8175

og spor etter bever:

IMG_2795

Så blir det, som så ofte med sykkelveier i Oslo, bråstopp. Man kommer seg fint til Alfaset gravlund, men skiltingen blir borte. Posten har laget en flott sykkelsti forbi den nye godsterminalen sin, men så blir det bråstopp. Skilter er det dårlig med, inntil man kommer helt til Plantasjen på Alnabru. De ulike kartene man finner på nett sier enten at man må sykle langs svært trafikkerte veier fra Alfaset til Alnabru, eller gir opplysninger som er direkte feil. Jeg forundrer meg litt over dette – for meg ser det ikke ut som om det ville vært så vanskelig å lage en sykkelsti nedover langs elven fra Postens Bring-terminal ned til broen over ved Hell’s Angels og direkte derfra til elven igjen. Jeg har forsøkt å tegne inn dette på kartet her, med en prikket blå linje:

alna

Nedenfor Helsfyr var dessverre den dramatiske veien ned til Svartdalsparken stengt på grunn av rasfare (Aftenpostens journalist har tydeligvis ikke vært på befaring) men det finnes mange veier til Kværnerbyen, der det er stille, sterilt og steinsatt.

Turen anbefales, men jeg gjør meg noen refleksjoner. Oslo Kommune bør gjøre jobben ferdig, og laget noe litt mer komplett, slik Akerselven etterhvert har blitt. Jeg kan ikke skjønne at det kan koste så mye – litt flere skilter, litt mer sammenheng, ville gjort denne turen mye enklere. Vi møtte ca. 5 turgåere og 3 syklister på hele turen. Og dette anlegget fortjener at flere bruker det.

Den andre refleksjonen er at Groruddalen fortjener så mye bedre – at hver gang Oslo skal plassere noe som er industrielt eller upopulært, så havner det i Groruddalen. Og det fortjener denne perlen ikke.

Hvordan holde seg orientert om ny teknologi?

«The cure for boredom is curiosity. There is no cure for curiosity.»
– Dorothy Parker

Et spørsmål jeg stadig får (og som Ragnvald Sannes og jeg skal snakke litt om i kveld, på samling i Nettverk Innovasjon, utvikling og entreprenørskap) er hvordan man holder seg orientert om ny teknologi og nye muligheter der ute. Svaret er selvfølgelig at det varierer fra person til person, men listet herunder er i alle fall noen kilder jeg bruker:

Generelle verktøy:

  • NewsBlurNewsblur er en web-app som lar deg lese masse RSS-strømmer, den er mitt standardverktøy for å holde orden på massevis av blogger. Som synes av skjermdumpen så viser den en masse blogger og andre websider som publiserer i RSS-format i venstre kolonne. Jeg kan kjapt seg hva som er publisert og bla meg gjennom. Jeg bruker Newsblur hver dag (leser selvfølgelig ikke alle blogger, og jeg burde ryddet opp litt i listen, men den lar meg holde orden på og få oversikt over omtrent 200 blogger. Newsblur koster penger – ikke mye – og er absolutt verdt det.
  • Wikipedia (først og fremst den engelske versjonen) er naturligvis stedet man går til dersom man skal få forklaring på hvordan noe virker. Nærmest uslåelig på tekniske ting, nye metoder og teknologier, ikke fullt så bra hvis man vil lære noe om humaniora. Svært varierende kvalitet på business-orienterte ting og akademisk teori.
  • Medium.com publiserer eposter med interessant lesning hver dag.
  • Facebook, Twitter og LinkedIn, naturligvis, men der er det mer interessant hvem som sender noe enn tjenestene i seg selv. Min gamle mentor Benn Konsynski er en utrolig kilde til spennende lesning, for eksempel.

Et utvalg av engelskspråklige blogger og sider jeg følger (som regel gjennom Newsblur, ikke alt er teknologi):

  • Boingboing.net, morsom side om alt det rare som rører seg der ute. Var mer aktivistisk før, da Cory Doctorow var mer aktiv.
  • Cool tools, siden for interessante verktøy. Opprinnelig Kevin Kelly, nå mest Mark Frauenfelder.
  • O’Reilly Media, alltid fornuftige synspunkter på ny teknologi.
  • ExtremeTech
  • Andrew McAfee
  • Bob Cringely
  • Freedom to Tinker
  • Joho the Blog, David Weinberger’s ettertenksomme refleksjoner.
  • Joi Ito’s Web
  • McGee’s musings. Eks-kollega. Dorothy Parker-sitatet er hentet fra hans blogg.
  • Om Malik
  • The ACM Ubiquity blog (siden jeg er i redaksjonen, må jeg nesten det…)

Blader og aviser som har godt stoff om teknologi (og som jeg abonnerer på)

  • Communications of the ACM. (ACM Digital Library er verdt medlemskapet i seg selv, i hvert fall for en akademiker.)
  • The Economist (litt treg i avtrekkeren, men gode forklaringer og ikke minst gode eksempler – som her om quantum computing.) Og deres Espresso-tjeneste er grei om morgenen.
  • The New York Times (tech og science)

Norske kilder:

  • Digitalt hver dag, bloggen til Bente Sollid og Jan Storehaug.
  • Paul Chaffeys blogg
  • Eirik Newth
  • Langust og Korsnebb (ikke teknologi, men svært bra om presse og etterrettelighet)
  • Computerworld og digi.no en gang i blant, Teknisk Ukeblad fordi det nå detter ned i papirpostkassen siden jeg er medlem av Polyteknisk Forening.

Og det skulle være det meste. Leser en masse annet også, naturligvis, og mønsteret er i ferd med å endre seg: Mindre RSS og individuelle blogger, mer Medium, Facebook og andre sosiale medier. Etterhvert en hel del Youtube-vidoer. Og jeg har helt sikkert glemt noe.

PS: Tips etter foredraget:

Henlagt IT

13. mars i år hadde jeg parkert bilen i Colosseum-garasjen fra tidlig morgen til ca. 1315. Da jeg kom tilbake så jeg at noen hadde kjørt på den og skrapt opp den ene bakskjermen. Jeg bannet litt for meg selv om folk som stikker av uten å legge igjen beskjed når de gjør noe slikt. Det er trangt i norske parkeringshus, så det kan være lett å komme borti en annen bil, men alminnelig oppdragelse tilsier jo at man legger igjen beskjed.

Noen timer senere fikk jeg en telefon fra en hyggelig ung mann som hadde sett påkjørselen – en grå Saab sedan kjørt av en eldre mann hadde kommet inn, forsøkt å parkere ved siden av meg, kommet borti min bil og stukket av. Vitnet ble nokså opprørt og løp etter Saab’en, men fikk bare tatt et litt uskarpt bilde på avstand (se nedenfor). Men jeg hadde en vitnebeskrivelse, et tidspunkt (1230) og jeg visste jo at parkeringsselskapet Qpark hadde video av alle inn- og utkjørsler fra garasjen. Det burde ikke være vanskelig å finne bilnummeret.
IMG_1071Jeg ringte til Qpark og lurte på om de kunne sjekke videoen – og de sa at da måtte de ha en anmodning fra politiet først. Derfor dro jeg til politistasjonen og leverte en anmeldelse, med alle detaljene, inkludert en digital kopi av bildet. Det eneste politiet ville trengt å gjøre, var å sende et brev til Qpark og be dem sjekket videoen.

Og man kan vel gjette seg til resten: I går fikk jeg brev fra politiet om at saken var henlagt grunnet manglende etterforskningskapasitet. Jeg er ikke så veldig forundret – det har vært skrevet masse om at politiet henlegger alt mulig rart, selv om de har all den informasjon de trenger. Politiets datasystemer er skandaløst dårlige (meg bekjent er Straffeloven av 2005 fremdeles ikke implementert pga. manglende IT-systemer, noe som nærmer seg norsk rekord) og alt er umåtelig tungvint. Samtidig er det irriterende å se massevis av politifolk stå og passe på Anders Behring Breivik. Og hvordan skal man motivere folk som er vitner til å komme frem hvis det ikke har noen hensikt?

Uansett, meg koster det en egenandel på 6000 kroner, mitt forsikringsselskap enda mer, naturligvis. Og hvis du kjenner til en gammel sullik med en grå (mørk koks) Saab, en ripe i siden, og en manglende Biltema dørbeskytter, kan du jo fortelle ham at han skylder meg penger. Og kanskje burde slutte å kjøre bil.

Pris eller kø i helsevesenet

Aftenposten melder at leger snakker best med likesinnede og at pasienter med høy utdannelse og høy lønn får bedre behandling.

Og jeg er forundret over at noen er forundret.

Det er bare to måter å fordele knappe ressurser på: Pris eller kø. Enten betaler man for å komme foran i køen med penger (noe vi ikke har i Norge, og slik bør det være), eller også betaler man med tid. I valget mellom to behandlingsformer, skal legen velge den som fungerer best for pasienten, men han eller hun må også ta kostnader med i betraktningen.

Avgjørelsen av hvor fort og hva slags behandling pasienten skal ha taes av legen, men basert på kriterier som er mer eller mindre kjent. Pasienten (eller de pårørende) må argumentere overfor sykehus og NAV for å bli prioritert opp eller for å få en behandling legen kanskje ikke hadde tenkt på. Det er også en stor koordineringsjobb å gjøre – i alle fall for sykdommer med lav status – og det er pasienten (eller pårørende) som må gjøre den jobben, siden leger og sykehus søker tilflukt i spesialisering for å holde pasientantallet og kunnskapsbredden på et håndterbart nivå.

Vi har hatt syke barn i endel år, og har fått gjennom en hel del behandlinger og støtteordninger ved å sette oss inn i det medisinske og det rettighetsbaserte, ved konsekvent å snakke legenes og saksbehandlernes språk, ved å vise til lover og regler og forskning, og ved ikke å gi seg, men sende inn søknader og klager og rapporter og ny informasjon og hele tiden huske hva som tidligere har skjedd.

Min kone og jeg er såkalt ressurssterke, om ikke i penger (utover at vi har råd og energi til å bruke tid) så i evne til å finne, syntetisere og kommunisere informasjon. Vi vet at vi ikke skal be om det umulige, bare det som vi mener rimelig, og at vi må sannsynliggjøre ting i forhold til kriterier. Vi vet at beslutningstakere i det offentlig gjerne vil hjelpe, men er hemmet av manglende kunnskaper og behov for ryggdekning for sine beslutninger. Og så gjør vi, i større eller mindre grad, jobben som trengs.

Men jeg har vondt i maven ved tanke på mange av de vi har møtt som ikke har tid, kunnskaper, kommunikasjonsevne og iherdighet nok til ikke å ta et nei for et nei og lete etter andre og bedre løsninger. De som kanskje selv er syke, er alene, eller som ikke forstår begrunnelsen for et avslag eller hva neste trinn i prosessen er og må stole på enhver autoritet.

Jeg har ikke dårlig samvittighet fordi vi har gjort en innsats for døtrene våre. Og jeg har ingen enkel og billig løsning på problemet. Men er, som sagt, forundret over at noen tror det er annerledes.