Her er en video – og en norsk versjon av teksten, laget ved hjelp av AI, naturligvis – av min tiltredelsesforelesning. Teksten inneholder kun det jeg sier. Det kommer en kronikk og andre ting etterhvert, tenker jeg. Må bare få sparket i gang Claude først…
Ja, hei alle sammen. Jeg er vanligvis ikke nervøs når jeg underviser, men det er jeg nå. Takk til alle som har kommet. Jeg ble faktisk professor for halvannet år siden, men så ble jeg syk, så det hele ble utsatt. Men takk til alle dere som har kommet hit – familie, venner, kolleger, tidligere kolleger, medlemmer av Comunita og medlemmer av mitt tidligere kull her på BI. Vi skal ha fest på fredag, så det gleder jeg meg til.
Det jeg skal snakke om, er dette fenomenet KI – hva det er, og hvordan det påvirker undervisning. Og jeg begynner med å fortelle en historie, som jeg pleier å fortelle i alle kursene mine som en slags avslutningshistorie.
Det beste essayet om innovasjon jeg noen gang har lest, ble skrevet av Elting Morison og publisert i 1950 – jeg tror det ble skrevet noen år før. Det heter «Gunfire at Sea», og det er historien om en kaptein på et skip i den amerikanske marinen som gjorde visse endringer i hvordan de skjøt med kanonene, og forbedret treffsikkerheten fra 8 % til 74 %. Noe jeg tror dere er enige i er ganske bra. Det tok 30 år før marinen tok i bruk innovasjonene hans, og det var mange grunner til det.
I begynnelsen av essayet forteller Morison denne historien om kanonene. Sommeren 1940 hadde Frankrike falt, Storbritannia kjempet i praksis alene mot Tyskland, og faren for at Hitler skulle komme over Kanalen var overhengende. Samtidig hadde ikke Storbritannia våpen, fordi det meste av det tunge materiellet og de tunge våpnene var gått tapt i Frankrike før evakueringen fra Dunkerque. Så de måtte gjøre noe. Og de hadde alle disse gamle kanonene, som så slik ut – de kalles haubitser. Så de dro dem ut av lagrene, hektet dem på lastebiler, kjørte dem ned til kysten og rettet dem mot Den engelske kanal.
Og så sa de: «Vent litt, kanskje vi kan øke skuddtakten ved hjelp av moderne metoder.» Moderne metoder på den tiden var noe som het tids- og bevegelsesstudier. Man bruker film og stoppeklokke og prøver å fjerne unødvendige bevegelser. Så de satte opp en kanon, med åtte mann til å betjene den og en sersjant til å kommandere. De fulgte rutinene, avfyrte kanonen og filmet det. Så satte de seg ned og begynte å analysere filmen.
Og så så forskerne noe veldig rart. Rett før kanonen ble avfyrt – omtrent tre sekunder før – sto to av soldatene i givakt, sånn. Og de sto i givakt til kanonen var avfyrt, og en liten stund etterpå. Med tanke på å avfyre en kanon så raskt som mulig, er det en fantastisk sløsing med mannskap.
Så de tenkte: ok, vi må gjøre noe med det – men vi skal ikke endre noe før vi vet hvorfor det er der. Så de gikk til sersjanten, og han sa: «Tja, det er prosedyren.» De fulgte kommandokjeden oppover, og til slutt kom de til en gammel oberst. Han burde vært pensjonert for lenge siden, men det er jo krig. Han hadde faktisk vært med i boerkrigen og i første verdenskrig, da disse kanonene var i bruk. Så de dro ham inn, plantet ham foran filmfremviseren, viste ham filmen og sa: «Hva er det som skjer her?» Han så på filmen og sa: «Kjør filmen en gang til.» Han så på den igjen og sa: «Nå skjønner jeg det. De holder hestene.»
Men det finnes jo ingen hester! Og dere kan forestille dere: Hva skal vi gjøre med de to soldatene i de sekundene? Vel, det er ingen hester å holde, så de blir bare stående sånn. I stedet for å endre det vi gjør, fortsetter vi bare å gjøre det vi gjør, og tilpasser det litt. Husk den historien. Jeg kommer tilbake til den.
Jeg skal snakke litt om teori – veldig lite teori. Faktisk er det ikke engang teori. Dette er mitt rammeverk. Jeg har laget det, og jeg har ikke publisert det noe sted – kanskje jeg burde. Men det er dette jeg lærer studentene mine, og det går slik: Teknologi endrer forretningsomgivelsene. Faktisk er teknologiske endringer den viktigste drivkraften når virksomheter endrer seg. Og når forretningsomgivelsene endrer seg, må vi endre strategien vår. Og jeg sier til studentene mine og til ledere, og til alle som vil høre: Hadde det ikke vært fint å forstå hvordan teknologien endrer seg, slik at vi kan endre strategien før omgivelsene tvinger oss til det? Det er derfor jeg underviser i teknologi.
Problemet er at vi egentlig ikke vet hvordan teknologi påvirker organisasjoner. Da jeg kom tilbake etter doktorgraden og arbeid i USA i 1996, havnet jeg i en debatt om produktiviteten til informasjonsteknologi. Akkurat som vi nå har forestillingen om KI og produktivitet – vi ser KI overalt, alle snakker om hvor fantastisk det er, men ser vi noen endring i produktivitetstallene? Nei. Vi hadde nøyaktig den samme debatten om PC-er i 96.
Jeg havnet i en diskusjon med en forsker i Norge som hadde skrevet i Aftenposten at det ikke var noe poeng i å kjøpe PC-er, fordi han hadde tatt tiden på hvor fort man skrev på skrivemaskin sammenlignet med på PC, og forskjellen var 10 %, så PC-en var ikke verdt det. Jeg skrev tilbake og sa: «Jeg sitter faktisk på et fly med den bærbare datamaskinen min og skriver dette svaret, og du har helt rett – jeg skriver ikke særlig mye fortere. Men når jeg er ferdig, kan jeg sende dette på e-post til Aftenposten, og de kan ta det rett inn.» Med andre ord: Produktivitetseffekten viser seg andre steder enn der man måler den.
Men Aftenposten hadde noe som het typografer, og de hadde en fagforening, og fagforeningen krevde at alt som kom inn elektronisk, måtte skrives inn på nytt. Så Aftenposten fikk ikke produktivitetsgevinsten før de ble kvitt typografene. Noe som lærer oss at produktiviteten viser seg et annet sted i hele verdikjeden, og at man må endre organisasjonen for å høste gevinstene.
Ok, det var teorien. La oss snakke om teknologien som endrer ting, og den teknologien er kunstig intelligens. Å prøve å definere kunstig intelligens er mer et filosofisk spørsmål enn noe annet. Men jeg pleier å dele det inn i tre – det gjør de fleste. Vi snakker om analytisk KI, generativ KI og agentisk KI. Analytisk KI kalles noen ganger maskinlæring – tenk på det som Excel-avdelingen. Generativ KI er Word-avdelingen, eller bildeavdelingen. Og agentisk KI, der elektroniske agenter gjør ting på dine vegne, er kanskje Teams-avdelingen.
Alle disse er disruptive innovasjoner i seg selv. Det viktigste ved en disruptiv innovasjon er at de etablerte aktørene i en bransje er de som er dårligst i stand til å tilpasse seg den nye teknologien.
Hvis vi ser på analytisk KI, utfordrer den den tradisjonelle vitenskapelige metoden. I den tradisjonelle vitenskapelige metoden vil Popper og andre vitenskapsfilosofer si at man har en teori, og fra teorien utleder man testbare hypoteser. Så samler man inn data og tester modellen, og kanskje validerer man den – men svært ofte gjør vi ikke det. Maskinlæring fungerer derimot slik: Man har noen data. Man tar 20 % av dataene og legger dem her borte. Så tar man de resterende 80 % og ber maskinen finne en modell. Og når den har funnet en modell, retter man den mot dataene den ikke har sett ennå, og tester hvor godt den gjør det. Kan den forutsi om det er kreft i denne føflekken? Kan den forutsi hvor mye denne kunden vil kjøpe? Kan den forutsi hvor mye vi bør betale for en annonse på Google? Valideringen skjer utenfor utvalget.
Og når vi har utviklet en modell, har vi ingen teori. Grunnen til at vi ikke har noen teori, er at modellen, særlig hvis man bruker nevrale nettverk, er så komplisert at det er menneskelig umulig å forklare hvordan den kommer frem til beslutningene sine. Og det er en utfordring, fordi ferdighetene som var gode her – teoridannelse og så videre – ikke er like gode her.
Hva med generativ KI? Det er det folk mener når de snakker om KI – ChatGPT og venner. Det finnes mange måter å tenke på det på, men slik jeg ser det, er det en måte å forutsi neste ord i en setning på, og en måte å konstruere noe på i henhold til det som kalles en belønningsfunksjon. Og belønningsfunksjonen pleier å være det du er fornøyd med. Jeg hadde en potensiell doktorgradsstudent som fortalte meg at hun vurderte å søke seg til BI fordi KI-terapeuten hennes hadde sagt at hun burde. Og KI-terapeuten sier selvsagt det hun vil høre.
Jeg kaller det hypereffektiv middelmådighet, fordi KI bare kan gjøre det som har vært gjort før. Den kan gjøre det svært effektivt, og du kan ha en hel hær av agenter som gjør det for deg, men den kan ikke finne på noe som er genuint nytt. Så i stedet for å prøve å forklare det selv, bestemte jeg meg for å bare spørre: Hva er hypereffektiv middelmådighet? Og den sier at generativ KI skaper hypereffektiv middelmådighet ved å automatisere rutinepregede kontoroppgaver, som å svare på enkle spørsmål, oppsummere tekst og lage standarddokumentasjon av alle slag. Og det er den veldig god til. Hvor fant den det? Vel, jeg skrev en artikkel om det. Og i stedet for å oppsummere den selv, spurte jeg bare Google, og den oppsummerte den for meg. Det er det generativ KI er god for. Den gjør det enkle arbeidet, og lar oss gjøre det virkelig verdifulle, virkelig kreative arbeidet, det som krever skjønn. Men den gjør det veldig bra – og bedre og bedre.
En av tingene den gjør, er å automatisere det enkle arbeidet, og vi begynner nå å se det i produktivitetstallene. Dette kom fra Erik Brynjolfsson ved Stanford forrige uke, tror jeg, som sier at hvis man nå ser på bransjer som er eksponert for KI, ser vi lavere ansettelser i de yngste aldersgruppene. Fordi rutinearbeidet som vanligvis gjøres av yngre folk, i økende grad blir automatisert.
Det utfordrer oss, fordi det utfordrer utdanningsløpet. Utdanning pleide å se slik ut: Vi har det grunnleggende – du går på skole. Så har vi det spesifikke – du tar høyere utdanning. Og når du kommer ut av høyere utdanning, har du verktøyene og den teoretiske kunnskapen, men du har ennå ikke nok ferdigheter til å anvende den. Det må du lære som junior i en bedrift. Jeg vil si at 95 % av studentene mine begynner i konsulentbransjen, og de begynner på det laveste nivået, med svært rutinepreget, hardt arbeid. Og gjennom det lærer de ferdighetene som gjør at de kan få mer ansvar, erfaring og skjønn.
Vel, nå har vi et problem, for nå har vi KI og YouTube. Jeg tror det var for ti år siden jeg hørte en i toppledelsen fortelle at han hadde hørt noen studenter bak seg på T-banen si: «Jeg går ikke på forelesninger. Jeg går bare på YouTube.» Når jeg vil lære noe nytt, for eksempel hvordan en språkmodell fungerer, går jeg på YouTube. Det er det vi konkurrerer mot. Og så har vi KI, der studentene nå kan lage vakre rapporter veldig, veldig raskt.
Så man får det grunnleggende fra skolen – men vi ser i økende grad at elever faller fra skolen. Kona mi, Kristine, er en ekte ekspert på frafall i skolen. Det er veldig sammensatt, men det ser ut til at stadig færre takler det. Det spesifikke, høyere utdanning – vel, stadig mer på nett, og stadig flere studenter får ikke den utdanningen de trenger, fordi de i praksis ber KI om å gjøre det. Og nå får de ikke lenger jobb. Så hvor skal de få de profesjonelle ferdighetene fra? Hvor skal neste generasjons erfaring og skjønn komme fra?
Her er et lite hint om et svar: Jeg tror vi må flytte denne opplæringen inn i det vi gjør. Det er to grunner til det. Den ene er at disse unge menneskene må utdannes til å prestere på et høyere nivå når de kommer ut, fordi bedriftene ikke lenger har råd til den opplæringsperioden. Men også fordi vi trenger noe mer å gjøre, siden vi blir utkonkurrert av YouTube og KI og alt det der. Så vi må gjøre det vi gjør, mer virkelighetsnært.
Og så den siste: agentisk KI, som gjør ting på dine vegne. Hva betyr det? Vi deler gjerne KI inn i det å forsterke det du gjør – hjelpe deg å bli bedre – og det er det de fleste av oss gjør. De fleste her har grått hår; det er det vi gjør. Men man kan også bruke KI til å erstatte mennesker. I stedet for å ansette mennesker ansetter vi digitale medarbeidere som går ut og gjør ting for oss, og stadig flere gjør det. Og dette kan bli situasjonen: «Jeg ber mine folk snakke med dine folk.» Vel, de er her nede – noen av dem er mennesker, noen av dem er digitale.
Dette er forresten en New Yorker-tegning, ikke sant? Nei, det er det ikke. Jeg ba Gemini lage den. Jeg spesifiserte den for Gemini. Signaturen dere ser her nede, er en blanding av tre eller fire tegnere som tegner for The New Yorker. Jeg burde ha satt min egen signatur på den, men det føltes ikke riktig. Den er ganske bra. Jeg spesifiserte vitsen, men den laget tegningen.
Hvordan vet man at noe er en agent? Hvordan vet man at man snakker med et menneske? Jeg har opplevd det nå – folk som ringer meg, og jeg må finne ut: Er de ekte, eller er dette falskt? Det har dere sikkert opplevd også. Det var kvinnen jeg intervjuet, fordi jeg trodde hun var falsk. Det viste seg at hun var ekte – bortsett fra at hun snakket med agenten sin.
Vi kan jo ha noen slags tester. Alle har trykket på denne: Du klikker på den, og den finner ut at du ikke er en robot. Det gjør den ved å analysere måten du beveger musen på, fordi vi ikke kan bevege den like presist som en maskin. Men noen ganger møter man noen … Dette er en venn av meg på Facebook. Hun heter Tina Underhill. Hun bor på en gård i Suldal i Rogaland. Hun jobber i et lite programvareselskap som heter Aadnøy Labs, der hun tar seg av all regnskapsføring og den slags. Hun legger av og til ut bilder – når de har fått nye lam på gården, eller når hun går tur i fjellet. Hun er ikke ekte.
Hun er laget av Alf Aadnøy. Alf er medlem av ledernettverket jeg driver sammen med Haakon Gellein. Han har programmert henne og gitt henne navn – gården hans heter Underbakke, så hun heter Underhill. Hun gjør mye arbeid for ham, tar telefoner og gjør kjedelige ting som det. Og han sier at hvis han skulle laget henne på nytt, ville han ikke ha gjort henne så tiltrekkende, fordi han må avvise mye ikke særlig velkommen oppmerksomhet.
Dette er viktig for mange selskaper. Jeg skal ikke gå inn på det – det er ikke en del av dette – men mye av konkurransefortrinnet på nett har kommet av det vi kaller nettverkseffekter: forbrukerplattformer. Ta Finn, som har 95 % markedsandel, og som blir skikkelig urolige hvis EBIT er under 40 %. Da er det krise i huset. Jeg skulle ønske jeg var så heldig. Nå har de et problem. Vi går til Finn fordi de har 95 % markedsandel: Hvis vi vil selge noe, er det der kjøperne er, og hvis vi vil kjøpe noe, er det der selgerne er. Og vi bryr oss ikke med de mindre plattformene. Men hvis jeg har en agent som går ut og besøker dem for meg, kan jeg gå til Finn, jeg kan gå til Golsfjellet kjøp og salg, jeg kan gå til Facebook Marketplace – jeg kan gå hvor som helst, fordi agenten har uendelig med tid og bare kan gå ut og lete. Og det uthuler noe vi trodde var ganske permanent i internettets konkurranseverden: nettverkseksternaliteter.
Så det var den delen: virkningen på høyere utdanning.
Det er på en måte tittelen på hele dette foredraget: knapphet i undervisningen. Hva betyr det? Vel, man kan ikke tjene penger – penger utover normal avkastning – på å selge noe som finnes i overflod. Man må selge noe som er knapt. Og KI kan ikke kreativitet og skjønn. Den kan ikke finne på ting som er virkelig nye – ennå. Den kan det, gjennom en prosess med selvkomplisering, men det er vanskelig for den å komme opp med nye ting, og det er svært vanskelig for den å utøve skjønn. Så det må vi undervise i. Det er en knapp ferdighet vi må lære bort. Hvordan gjør vi det? Det er ikke lett.
Slik jeg ser det, er det ikke lett fordi det krever noen ting. Det krever ikke bare at vi underviser studentene, men at vi utfordrer dem i et miljø som simulerer det de kommer til å møte når de er ferdige. Det krever uforutsigbarhet. Det krever at vi ikke forteller dem hva de skal lære, vi forteller dem ikke hvordan eksamen blir, og vi forteller dem ikke hvordan de fikk karakteren sin. Jan Ketil Arnulf har skrevet en artikkel med tittelen «Uten uforutsigbarhet dør høyere utdanning». Så vi må være uforutsigbare. Og det krever at vi gjør klasserommet til et sted der både studentene og læreren vil være – som jeg også har stjålet fra Jan Ketil.
Så hvordan gjør vi det? Vel, jeg kan bare snakke om hva jeg gjør, for det er min erfaring. Men jeg har hatt engasjerte studenter. Jeg har studenter som møter opp. Jeg har studenter som tar kursene mine. Jeg har ikke frafall i oppmøtet. Ganske mange av kollegene mine gjør dette også, men de har andre teknikker. Jeg kan bare snakke om hva jeg gjør.
Og jeg prioriterer å ha det moro. Det betyr ikke at studentene har det moro i klasserommet – de er faktisk ganske nervøse. Men jeg har det moro. Det er et par ting vi må tenke nytt om. Studentene er produktet, ikke kundene. Studenter kommer til meg og sier: Jeg vil gjerne gjøre dette alene, jeg vil gjerne gjøre det. Jeg hadde en student som kom til meg og sa: «Jeg må gå tidlig hver mandag. Vil det gå ut over deltakelseskarakteren min?» Jeg sa: «Ja.» Og han sa: «Men jeg må på jobb. Jeg er profesjonell fotballspiller.» Jeg sa: «Nei, du misforstår. Hver mandag kommer du til å være 45 minutter for sent til trening.» Og han sa: «Kan du snakke med treneren min?» Og jeg sa: «Nei, jeg er ikke faren din. Det får du gjøre selv.» Han møtte faktisk opp, og han ble læringsassistenten min året etter. Studenter responderer på utfordringer, og vi må utfordre dem.
Det andre vi må tenke på, er at BI er et treningssenter, ikke et solstudio. Den har jeg stjålet fra Øyvind Revang, som underviste her før. Studentene tror at vi skal komme inn og sette oss ned og sitte sånn, og så får vi en fin brunfarge og et vitnemål som viser at vi er brune, og så kan vi gå. Det er ikke slik det fungerer. BI er et sted der man kan trene og øve og bli bedre, og det kommer til å gjøre vondt og kreve noe.
Jeg har lenge hatt lyst til å skrive en artikkel med tittelen «Hva kan høyere utdanning lære av Kompani Lauritzen?» For dere som ikke er norske: Dette er et TV-program der de tar inn sivile. Det er et realityprogram der de sendes gjennom en rekruttskole, og de møter en fyr – jeg har glemt navnet hans, men han er kjent i Norge som Fenriken. Med stor F. Han kommer inn og forteller deltakerne hva de skal gjøre, hvordan de skal gjøre det, hva grensene er, og hva som regnes som akseptabel og uakseptabel oppførsel og prestasjon. Han gjør det på en støttende, men bestemt måte, og han sier fantastiske ting. Favoritten min er denne: Folk klager: «Men jeg vasket jo rommet mitt,» og han sier: «Vi er ikke ute etter aktiviteten vasking. Vi er ute etter resultatet: rent.» Jeg tror vi kan lære mye av Kompani Lauritzen.
Jeg kjenner en fyr som har denne holdningen – kollegaen min Hanno Roberts. Han blir ofte kåret til beste professor i våre kinesiske programmer og andre steder. Når han kommer inn, har han på seg en T-skjorte, og på T-skjorten står det «No pain, no gain». Det er den riktige holdningen, og det er det vi må gjøre, tror jeg – eller i hvert fall har det fungert for meg.
Så hvordan gjør vi det? Vel, man må i bunn og grunn tvinge studentene. Man må tvinge dem til å delta. Man må tvinge dem til å forberede seg. Jeg har noe som heter forberedt tilstedeværelse. I kursene mine må man være til stede på 70 % av undervisningen for å kvalifisere, men det er forberedt tilstedeværelse. Så jeg kan si: «Birgitte, kan du introdusere denne casen for oss?» – hun er sjefen min, forresten – og hvis hun sier: «Jeg har ikke lest casen i dag,» sier jeg: «Ok, du var ikke her i dag. Du er registrert som ikke til stede.» For man må tvinge folk til å forberede seg, og de jobber instrumentelt.
Man må tvinge dem til å jobbe i grupper. Det kommer studenter som sier: «Men jeg vil gjøre dette prosjektet alene.» Og jeg sier: «Nei, det er ikke et alternativ. Det står i kursbeskrivelsen.» Og vi tvinger studentene til å løse ekte problemer. Hvert år, når Chandler og jeg har maskinlæringskurset vårt, har vi studenter som sier: «Men jeg vil jobbe med et datasett som allerede er tilgjengelig.» Og vi sier at du må jobbe med et ekte datasett, fordi ekte datasett ikke er rene eller veldefinerte, eller engang tilgjengelige. Halvparten av jobben for en dataforsker er faktisk å få dataene i en form der man kan analysere dem. Man må tvinge dem til å ta på den skitne virkeligheten, og det finnes ingen unntak.
Her er en teknikk jeg lærte av Ragnvald Sannes – jeg kommer tilbake til ham senere. Når studentene velger semesteroppgave, gjør vi det slik: Hver student lager en håndskrevet plakat der de presenterer hva de vil skrive om: hvilken bedrift, hvilket problem de vil løse, og så videre. Alle presenterer; det tar et minutt eller to hver, avhengig av hvor mange studenter vi har. Så snart du er ferdig med å presentere, limer vi arket opp på veggen, så vi får alle disse plakatene langs veggen. Når alle er ferdige, går alle opp og stiller seg foran plakaten sin. Jeg ber folk legge merke til hvor alle står, og så erklærer jeg markedet for åpnet. Og du må finne en gruppe, og du må gjøre det der og da. Det er engasjement. Når jeg gjør det, ser klasserommet slik ut to minutter senere. Og det er det man vil se: studenter som engasjerer seg aktivt og finner problemer. Og man må tvinge dem til å gjøre det.
En annen ting jeg gjør er at jeg ikke legger så stor vekt på teori, fordi teori kan man finne i andre kurs, og man kan også finne den på nett eller andre steder. Det er ganske vanlig å ha en gjesteforelesning eller to. Jeg har mange flere. Dette semesteret har jeg fire kurs, og dette er gjesteforelesningene som er booket så langt. Jeg går ut og rekrutterer alle disse næringslivsfolkene og får dem til å komme, og jeg ber dem ikke om å undervise. Jeg ber dem snakke om det de gjør. Så jeg spurte Geir Karlsen: Hvordan er det å lede Norwegian, og hvordan klarte du å snu selskapet? Eller jeg spurte Torstein Berg hvordan han har klart å starte og finansiere tre–fire svært vellykkede selskaper. Eller jeg snakket med Andreas Solbakken om hans serieentreprenørskap helt siden han var 16 år. Og disse folkene kommer tilbake, fordi de blir bedt om ikke å være lærere, men om å være næringslivsfolk. Hele poenget er å gi en opplevelse i klasserommet som man ikke kan få på nett eller gjennom KI.
Og så samarbeider jeg, og jeg eksperimenterer med mestere. Jeg underviser aldri alene. Det er dyrt, igjen, så dette må dere finansiere. Men kursene blir mye bedre når man er to. Hvis du noen gang har hørt på en podkast, vet du at det er to personer, fordi de snakker med hverandre og det blir en samtale. Og jeg finner mestere jeg kan samarbeide med.
Så jeg har en mester i interaksjon: den beste case-læreren jeg noen gang har møtt. Han heter Bill Schiano. Han er ikke her; han er ved Bentley University. I 1996 satte vi sammen et kurs der vi hadde videoundervisning over Atlanteren og lot studentene danne grupper over Atlanteren for å løse forretningsproblemer. Det fikk oss inn i Aftenposten, og etter hvert skrev vi en bok sammen som heter Teaching with Cases, med alle slags tips og triks for å skape dette engasjementet.
Så har jeg en mester i relevans – en som virkelig kan næringslivet og kan bidra med relevans. Hun heter Berit Svendsen. Da Berit sa opp jobben som administrerende direktør i Telenor Norge, hørte jeg det på radioen, og jeg stoppet bilen og ringte Inge Jan Henjesand, den tidligere presidenten, og sa: «Ansett henne.» Og det er den eneste gangen han har hørt på meg. Vi har et kurs sammen som heter Det verdiskapende styret, og jeg bruker skamløst Berit for hennes relevans og hennes forbindelser i næringslivet. Den første forelesningen vi hadde, sa hun: «Jeg må gå tidlig, for det er noe som skjer.» Vi underviste i styrearbeid – og dagen etter stod det i avisen at hun var blitt kåret til Årets styreleder.
Jeg har en mester i forklaring. Han heter Chandler Johnson. Jeg visste ingenting om maskinlæring – eller jeg visste litt; jeg kunne statistikk – men jeg ville lære. Og den beste måten å lære noe på, er å ha et kurs i det. Så jeg satte opp et kurs i analyse, som ga Chandler tilgang til næringslivsfolk og meg tilgang til Chandler. Nå har vi holdt det ti ganger, og nå kan jeg undervise i maskinlæring. Slik gjør man det.
Jeg har en mester i diplomati. Han heter Stein Gjessing. I sju år ville jeg lage et kurs som blandet ekte teknologi – informatikk fra Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo – med forretningsdelen levert av BI: Norges største universitet og den største handelshøyskolen, to stopp fra hverandre på T-banen. Hvor vanskelig kan det være? Det viste seg å være veldig vanskelig. Men Stein loset dette gjennom et svært skeptisk fakultet ved Universitetet i Oslo. Jeg var ikke like vellykket med å lose det gjennom en svært skeptisk organisasjon her lokalt. Så vi måtte gjøre det på universitetet, og vi kalte det Digital økonomi og ledelse – først bachelor, så master – og det ble Norges mest populære studieprogram: 3000 søkere til 27 plasser. Jeg fikk telefoner fra foreldre som sa: «Kan du få datteren min inn?» Det er fortsatt det mest populære programmet ved instituttet, og vi kom på forsiden av Dagens Næringsliv.
Og sist, men ikke minst, har jeg en mester i innovasjon, og han heter Ragnvald Sannes – en mester i innovasjon i undervisning. Vi har gjort mye sammen. Han er ekspert på prosessen med å bygge opp et kurs, og hele denne prosessen jeg bruker, der studentene velger et prosjekt tidlig og vi loser dem gjennom hele kurset, har jeg lært av ham – inkludert dette trikset med alle plakatene. Hvis dere vil se et virkelig fint klasserom, så gå og se på Ragnvald Sannes-auditoriet, som ligger like her borte. Det har ikke fått det skiltet på veggen ennå, men det kommer.
Vi har laget mange kurs. Det som har vært morsomst, er kurset vi holdt i 20 år, som het Strategisk forretningsutvikling og innovasjon. Det gjorde vi sammen med Accenture i Sophia Antipolis, en teknologipark i Sør-Frankrike. Bivirkningen var selvsagt at vi hver oktober måtte til Antibes i en uke eller to – og Egil betalte for det, eller forgjengerne hans – og vi dro med konene våre og med Ellen Heggelund, som er en mester i kursadministrasjon. Det gjorde vi i 20 år. Det var en pine, men noen måtte jo gjøre det …
Hva bør høyere utdanning og BI gjøre? Vel, her er en liten liste å tenke på. Saken er den: BI gjør allerede mye. Jeg er ikke like bekymret for BI som jeg er for andre høyere utdanningsinstitusjoner. Og grunnen er veldig enkel: Vi har ikke to milliarder kroner i grunnfinansiering. Vi må – og vi gjør ganske mye.
Vi har et ord som heter employability – arbeidsrelevans – som Egil har satt på dagsordenen. Det betyr at vi må bry oss mye om at studentene våre får jobb, fordi det er kontrakten vår. Hvis du ikke vet hva du skal gjøre, gå på BI – du kommer til å få jobb. Det er vår uskrevne kontrakt. Så employability står nå på dagsordenen. Hva det er, vet jeg ikke, men det står på dagsordenen.
For det andre har vi noe som heter Doing Sustainable Business. Jeg skulle være med på det, men så ble jeg syk, og det gjør meg virkelig lei meg, for det er et fantastisk kurs. Det er avslutningskurset på bachelorprogrammet. Det har tre og et halvt tusen studenter som jobber med caser i grupper på tvers av studieretninger. Og saken er den: Jeg var på Harvard Business School for omtrent tre år siden og diskuterte case-undervisning med dem, og de snakket om dette programmet og sa at ingen gjør noe slikt. Vi er den eneste skolen i verden som gjør det. 70 faglige ansatte er involvert. Dette er flott. Det er dyrt, Egil, så du må fortsette å finansiere det, fordi det er viktig.
Vi har dette bygget. Dette bygget har klasserom der studentene kan se hverandre. Dette bygget er vakkert. Dette bygget er interaktivt. Dette bygget er rent. Når jeg drar til visse andre institusjoner, må jeg ta med mine egne tusjer, fordi det ikke finnes tusjer i klasserommet. Her testes tusjene hver morgen for å sikre at de virker. Vi har infrastrukturen. Folk drar til andre institusjoner i Oslo, ser seg rundt på brutalistiske betongbygg, og så kommer de hit og tenker: «Hmm – de neste fem årene av livet mitt.» Dette bygget er, om ikke det viktigste, så i hvert fall det mest synlige konkurransefortrinnet vi har. Jeg har prøvd å drive case-undervisning i klasserom der studentene bare kan se rett frem. Det er ikke lett. Vi har U-formede klasserom. Vi har teknologien, vi har infrastrukturen, og vi forstår hvor alvorlig problemet er. Og det er viktig.
Men vi må endre ting, og her er det jeg mener vi må endre. Vi må endre rekruttering og belønning. Vi må belønne undervisning, undervisningsinnovasjon og undervisningsutvikling like mye som vi belønner forskning. Hvorfor heter det «undervisningsplikt»? Bli kvitt det ordet. Det er noe man gjør – det er det viktigste vi gjør.
Vi må endre innovasjonsprosessen fra stage-gate til eksperimentell. Når jeg underviser i innovasjon – eller rettere sagt, når Ragnvald underviser i innovasjon – snakker vi om gamle prosesser, der man kommer opp med en idé, presenterer den for en komité, og de bestemmer ja eller nei; og mer moderne prosesser, der man utvikler en prototyp og tester den i markedet. Og det er litt rart for meg at vi bruker den gamle modellen og ikke den nye. For nesten all innovasjon på BI har skjedd fordi noen bare gjorde det. En av grunnene til at vi rangeres så høyt, er at vi har et kinesisk program, og det kinesiske programmet ble laget av et par faglige ansatte som bare dro dit og gjorde det. Det var ingen formell beslutningsprosess. Så vi må kunne eksperimentere.
Vi må motarbeide regulering som legger lenker på innovasjon. Et av problemene vi har med KI, er at vi må endre måten vi vurderer på. Hvis du drar til Harvard, MIT, IMD, INSEAD, Darden eller London Business School, blir du vurdert ut fra hva du sier i klasserommet. I Norge har vi ikke lov til å gjøre det. De beste universitetene i verden gjør det. Det må vi gjøre noe med. Vi må slutte med denne forestillingen om at karaktersetting er en kontrollerbar og målbar prosess. Det er skjønn.
Og vi må tolerere innovasjon selv om vi ikke liker den – selv om vi ikke liker personen. Husker dere den artikkelen om kanonene? En av grunnene til at det tok 30 år, var at fyren som forbedret skytingen fra 7 % til 80 %, eller noe sånt, var en arrogant drittsekk. Ingen likte ham. En annen grunn var at han lot skytteren selv bestemme når han skulle fyre av, i stedet for at en offiser ropte «fyr». Man måtte kompensere for at skipet rullet, og skytteren kunne faktisk gjøre det – noe som betydde at beslutningsretten ble flyttet fra dem som tradisjonelt hadde den. Det kan vi ikke gjøre. Vi må teste i markedet og så gjøre det som virker.
Så det vi egentlig må gjøre – og jeg har brukt dette uttrykket mange ganger, men jeg mener det er veldig, veldig viktig – er å beskytte fremtiden mot fortiden.
Ellers ender vi opp med å holde hester.
Tusen takk.
