Arven etter Munch – og en dårlig arving

Kunsthistoriker Aaslaug Vaa har et glimrende innlegg – Når skal Stortinget ta ansvar? i Dagbladet lørdag, der hun ber Staten gå inn og overstyre Oslo Kommune slik at man får ivaretatt Munchs bilder (som idag forfaller) skikkelig.
Jeg har tidligere foreslått å flytte Munch-museet til Sjømannsskolen. Jeg vet ikke om det er bedre lagrings-forhold der, men det er på høy tid å få denne kulturskatten inn i lokaler og med lagringsforhold som ivaretar den for fremtidige generasjoner.
Jeg visste at Munch idag er bortgjemt, men at vår største malerkunstners produkter er vanskjøttet i den grad det her er gitt uttrykk for – og Vaa skulle vite det – er rett og slett nedstemmende.
Ifølge Vaa er det ikke noe «samlet hyl» fra Oslo for å gjøre noe med dette.
Hyl herved formidlet.
Vi har god råd med genier her tillands….

Amerikansk idyll, i hvert fall flekkvis

Kjetil Johansen har gravet litt i sitt arkiv om amerikansk kriminalstatistikk, og siterer dansken Poul Høi som sier at for langt de fleste amerikanere (dvs. middelklassen i forstedene) er kriminaliteten lavere enn i Europa – samt at i Europa går ting den gale veien, i motsetning til USA.
Dette stemmer godt med hva jeg opplevde selv da jeg bodde der – i en forstad utenfor Boston var det ingen som låste dørene sine (da vi leide et hus, var dørlåsen ødelagt, og husverten lurte på hvorfor i all verden vi ville ha lås – da måtte vi jo løpe ned og åpne hver gang det kom noen….), og politiet var lett synlig og meget hjelpsomme.
På den annen side var det deler av Boston jeg ble advart mot å gå gjennom, særlig på kveldstid, uten at jeg vet hvor mye som lå i det. Kriminaliteten er i alle fall lokalisert – i løpet av seks år hadde jeg to innbrudd i bilen, begge i «dårlige» strøk. Ellers ingenting.
Utviklingen i USA tilskrives aggressivt politiarbeid (basert på «broken windows«-teorien) og det faktum at en ganske stor del av befolkningen sitter inne – med tildels lange straffer for små, men gjentatte forbrytelser.
Personlig har jeg sans for «broken windows» – det er ikke noe mer irriterende enn at man ikke får hjelp av myndighetene når noe kriminelt har skjedd, noe som i ytterste konsekvens kan lede til at folk tar saken i egne hender (slik som tydeligvis har skjedd med en russisk spammer, et drap avisene godter seg over.) Men å sperre inne store deler av en sosioøkonomisk lite heldig stilt befolkningsgruppe er ikke noen heldig løsning – for meg ser det nesten ut som om USA begynner å få en fengselsindustri som ønsker kunder og begynner å utøve politisk press.
Dette er ikke en utvikling Europa vil ønske eller er klar for. Men det skal bli interessant å se hvordan man skal håndtere en økende kriminalitet uten å gå på akkord med de mange kriminalomsorgsteorier og -prinsipper som over tid har festet seg innen jus, politiarbeid og politikk.

Ny utlendingslov?

Glimrende kronikk fra Trygve G. Nordby, direktør i UDI, i Aftenposten idag. Selv om Nordby på langt nær går så langt som jeg ønsker (og tidligere har skrevet om) er det i alle fall godt å se at man fra sentralt hold i embedsverket begynner å argumentere for en holdning til immigrasjon som både er mer fleksible enn dagens stive regelverk og som samtidig tar høyde for holdninger til tvangsekteskap og andre mekanismer vi ikke ønsker å importere.
Det blir jo ekstra morsomt når Aftenpostens egen artikkel om saken har en oppfølger om at hovedkriteriet for ansettelse i Posten er at man behersker norsk – hudfarge uinteressant.

Oslos bakvendte skolepolitikk

Avskaffelsen av fritt skolevalg til videregående skole i Oslo er en gavepakke til velstående vestkant-foreldre med dumme barn. Den fordelen disse oppnår skjer på bekostning av smarte barn som bor i mindre velstående bydeler – i noen tilfelle til og med så drastisk at det blir vanskeligere for en god elev å komme inn på den lokale skolen enn for en utenfor å komme inn. Med andre ord – skolegruppeinndeling fremmer segregering.
Jeg har tidligere skrevet om gruppeinndelingen av videregående skoler i Oslo. Her lanserte jeg Pahle-tallet som et hendig begrep for å betegne hvor mye mer man må ha i karaktergjennomsnitt for å komme inn på den skolen man ønsker (Oppkalt etter leder av Utdanningskomiteen i Oslo Bystyre, SVs Kari Pahle). Med negativt fortegn, blir Pahle-tallet et unnslippningstall (hvis man vil unnslippe den lokale skolen) som flinke elever må ha for å kunne konkurrere med de heldige kandidater hvis foreldre har penger nok til å benytte seg av lokalheltrabatten (Pahle-tallet med positivt fortegn, den fordel elever som bor i nærheten av skolen oppnår.)
Men hva er disse tallene? Her er en tabell, basert på tallene fra førsteinntaket presentert i Aftenposten den 18. (regnearket finner du her. 2005-rangeringen er basert på høyeste kompetitive minimumskarakter):
Pahle-tallet - se regneark på http://www.espen.com/pahletall.xls
Som synes er Pahle-tallet (blå tall i figuren) og Pahle-rabatten (røde tall) en popularitetsindeks – og den mest populære skolen i Oslo er uten tvil Oslo Handelsgymnasium, selv om det altså er vanskeligere å komme inn på Foss, Oslo Katedralskole og Lambertseter. Som man kan vente, blir det polarisering innenfor noen skolegrupper, med klare tendenser til at en av skolene blir «oppsopskolen» – f.eks. Persbråten, Bredtvet, Hellerud og Ulsrud. Sterkest er denne tendensen i skolegruppe D, som består av skolene Foss og Bredtvet. Ingen vil gå på Bredtvet og forskjellen i lokale inntak er 1.33 – med andre ord kan Foss toppe hele Oslo-statistikken mest fordi søkerne vil unngå det andre lokale alternativet. (Noe av den samme effekten finnes i gruppe C, hvor Stovner topper og Hellerud er bunnen.) For OHG og Fagerborg skjer polariseringen internt – siden relativt få bor i lokal tilknytning til skolen, havner Oslos dårligste elever på samme skole som de beste.
Noen utslag blir svært spesielle. For Oslos tredje beste skole, Lambertseter, må en kandidat ha 4.9 i snitt for å komme inn på den lokale kvoten, men 4.7 hvis han eller hun kommer utenfra. Her virker skoleinndelingen mot sin hensikt – det blir vanskeligere for den lokale elev å gå på sin lokale skole enn for en utenforstående. Det samme gjelder Nordstrand og Stovner.
De som har størst fordel av den nye ordningen er elever som bor i nærheten av OHG, Katta og Fagerborg (dvs. i noen av Oslos mest attraktive boligstrøk) som nå kan komme inn på prestisjeskolene med tildels svært dårlige karakterer. Taperne er flinke og ambisiøse elever fra mindre velsituerte deler av Oslo. Tenk å forklare en elev fra Groruddalen med halvparten femmere at han eller hun ikke kan få gå på OHG fordi en sinke fra beste vestkant har fortrinnsrett….
Virkelig en seier for utjevnende skolepolitikk! Jeg håper SV, Ap og Kr.F. er stolte av sin avgjørelse. Og skulle gjerne visst hvor politikerne selv bor.

Hvordan handle klær i USA

Nevnte i forrige post at jeg handler alle mine klær i USA – her er teknikken. (Uansett «vanity sizing», så er fremdeles størrelsene meget konsistente i USA – noe som gjør det lett å handle, selv om du bare er over for en kort tur.)
Trikset er slik:

  1. Finn etpar kleskjeder som passer deg – Gap, Eddie Bauer, L.L.Bean for daglig- og sportstøy, Land’s End for barnetøy og kanskje Brooks Brothers for kvalitetsdresser.
  2. Finn hvilken størrelse du er første gangen du er over, eller ved å måle deg selv nøye ved hjelp av en av butikkenes «sizing charts».
  3. Neste gang du er over, bestill klær i forveien (en-to uker) over de glimrende Internettbutikkene disse kjedene har, og få varene send til det hotellet du skal være på. Forretningshoteller holder pakker i noen uker, og hvis du ringer og sier fra på forhånd er du helt sikker.
  4. Når du sjekker inn, får du alt sammen sendt opp på rommet, pakker ut og prøver, og sender tilbake alt som ikke passer i de samme eskene.

Raskt, billig, kjempekvalitet – og du slipper å forholde deg til klesbutikkens personale. Kredittkort, målebånd med tommer (et triks er å måle på skjorter og bukser du allerede har) og litt kunnskaper om hva de forskjellige skjorte– og buksetypene heter er essensielt. Du må også kunne litt om stoffer (Oxford cloth vs. broadloom f.eks.) og kanskje skjortekrager, men en liten investering i terminologi betyr spart tid og penger.
Forøvrig er størrelsesutvalget imponerende – for menn har man f.eks. de fleste klærne i «Tall» (litt lengre ermer og skorteflak), noe som passer mange nordmenn. Levering er presis, det er aldri antydning til krangling om returer, og de vet øyeblikkelig om noe er på lager eller ikke. Kvaliteten er stort sett glimrende. Og prisene er meget behagelige.
Den eneste ulempen er at du blir tatt for amerikaner overalt hvor du er, noe som kan være risikabelt i disse terrorist-tider. Men det får stå sin prøve.

Vanity sizing

Tyler Cowen skriver i Marginal Revolution om «vanity sizing«, den tendensen man mener å se til at klesstørrelser har økt i USA (og kanskje i Norge, hva vet jeg) slik at folk ikke skal føle seg så fete fordi de ikke lenger passer inn i «small» lenger.
Jeg er ikke et sekund i tvil om at det er slik. Jeg kjøper mye av mine klær i USA (nesten alt, faktisk, enhver forretningsreise over blir til en handletur, og gitt de vanvittige prisene vi har i Norge kommer vi snart til å dra hele familien.) Størrelsene i USA har alltid vært konsistente, i hvert fall for menn, slik at hvis du er en viss størrelse (38/38 i jeans for mitt vedkommende) så er du det i så og si alle butikker. Praktisk.
I de siste årene har jeg imidlertid funnet at jeg har gått NED en størrelse i bredden – til 36/38 – i alle de butikkene jeg bruker i USA, uten at dette har gitt seg utslag i mine gamle klær eller de få tingene jeg har kjøpt i Europa. Jeg har med andre ord ikke krympet, noe visuell inspeksjon dessverre også bekrefter.
Så det virker som om USAs ekspanderende befolkning ønsker å passe inn i sine gamle størrelser, og kleskjedene leverer.
Gitt at vi ekspanderer i Norge og resten av Europa også (i hvert fall ut fra hva jeg så på badestranden i Italia i forrige uke), skjer det samme her?

Tar innvandrere arbeidsplasser?

The Economist (som flere burde lese, uansett politisk ståsted) hadde en en-sides glimrende oppsummering av studier av effekten av innvandring på arbeidsplasser. Konklusjon: Innvandrere tar arbeidsplasser på kort sikt i økonomier med høy regulering, men ikke på lengre sikt og i relativt deregulerte økonomier. Med andre ord: Innvandrere er mer av et gode i USA enn i Europa. Eller, slik artikkelen sier det:

In many parts of Europe, for example, governments try to protect workers by making it more costly to fire them. But workers that are expensive to fire are also dear to hire. Immigrants—often recruited on temporary visas, beyond the embrace of unions and sometimes outside the law altogether—become more attractive by comparison. Because they cannot become ensconced in a job, they are more likely to be offered one. In the short run, this kind of immigrant competition undercuts wages and raises profits. In the long run, however, higher profits should tempt new firms to enter the market, compete for workers and bid wages back up.
In Europe, sadly, the long run never arrives. The entry of new firms is inhibited by regulations to protect old ones. Mr Angrist and Ms Kugler show that the higher the barriers to entry in a country are, the worse is the impact of immigration on the job prospects of its citizens. Intended to shield small players from competition, these regulations instead provide for stagnation. Perhaps Europe’s politicians should worry less about repelling immigrants, and more about unshackling the firms that might employ them.