Månedlige arkiver: november 2018

Kurs i case-undervisning

Postet den av
Svar

De siste to dagene har jeg holdt kurs i case-undervisning for ansatte ved Hotellhøgskolen, Universitetet i Stavanger, etter initiativ og invitasjon fra Håvard Hansen. Det er interessant å snakke om caseundervisning og demonstrere det i andre kontekster enn jeg er vant til. Jeg mener case-undervisning (og diskusjonsbasert undervisning rent generelt) har et svært bredt bruksområde, men hvordan man gjør det må naturligvis tilpasses studenter, emner og læringsmål.

Det er første gang jeg holder et slikt kurs på norsk, og jeg lærte en hel del om tilpasning til norske forhold og til undervisningssituasjoner utenfor en (privat) handelshøyskole som jeg er vant til. En interessant vinkling er at caseundervisning kan tilby relevans og teoriapplisering – rett og slett en måte å gjøre studier mer praksisorientert gjennom å demonstrere bruk av reell teori, samtidig som man kan forberede studentene for reelle arbeidssituasjoner.

Jeg henvIste til endel materiale i kurset, de er samlet her for deltakerne og, vel, for alle andre som er interessert i case-undervisning. (Og jeg er klar over hvor lite av dette som er norskspråklig – se på det som en mulighet til å bidra!):

  • En nyttig artikkel: Christensen, Clayton C. and Michael Raynor (2003) «Why hard-nosed executives should care about management theory«, Harvard Business Review. Velskrevet artikkel om hvordan man lager teori – og hvorfor det er viktig å forstå hva som fungerer i noen sammenhenger ikke fungerer i andre. Jeg bruker denne artikkelen som begrunnelse for å bruke caseundervisning til å teste teori en (simulert) praksis – caseundervisning er simulering av beslutningssituasjoner, og er utmerket for å finne ut om teorier er teorier eller bare oppfatninger og buzzwords.
  • Kilder til cases: Jeg bruker stort sett Harvard Business Press case-samling. Der har alle som underviser ved «degree-granting institutions» tilgang (man må registrere seg med en epostadresse tilhørende en institusjon og kunne vise til en tilknytning, f.eks. en personlig webside på institusjonen.) Det finnes andre case-kilder også – her er en liste.
  • Materiale til studenter som skal forberede seg: Også her finnes det masse materiale ved ulike universiteteter. Jeg liker Bill Ellets Case Study Handbook, som nettopp er kommet i ny utgave, men den kan kanskje bli litt mye for mindre kurs og når man bruker cases bare som en del av undervisningen. HBSP tilbyr å bruke bare noen kapitler av boken, så man kan jo prøve det. Sammen med Hanno Roberts har jeg laget en videoserie for studenter, opprinnelig for BIs studium i Kina. Den er litt langdryg, men man kan jo lage sin egen. For kompliserte cases har jeg et lite notat om hvordan man kan analysere caset gjennom å sette opp en strukturert tidslinje.
  • Kursopplegg: Man kan finne mye på nettet, jeg stjeler med stolthet. Her er i alle fall noen av mine egne kursopplegg: GRA6834 Business Development and Innovation Management (M.-Sc., over et semester, ukentlige forelesninger), GRA68175 Technology Management and Disruptive Technology (todagers modulbasert casekurs, EMBA), og mitt memo til studenter i Kina (firedagers kurs, mer strukturert og instrumentelt enn vanlige case-kurs.)
  • Egen caseproduksjon: En bloggpost om hvordan man lager egne case, men man kan også bruke annet materiale – avisartikler, bloggposter, videosnutter – som diskusjonsgrunnlag. Det viktige er at det er rom for diskusjon – at det finnes nok detaljer, og at materialet illustrerer det man ønsker å undervise på en måte som ikke er opplagt og som gir rom for tolkninger og kompleksitet.

Med nese for panache

Postet den av
1

Nationaltheatret: Cyrano de Bergerac, av Edmond Rostand, regissør: Kjetil Bang-Hansen, i hovedrollene: Bjarte Hjelmeland, Andrea Bræin Hovig,  Kristian Støvind og Bjørn Skagestad.

Bjarte Hjelmeland i hovedrollen. Bilde: Nationaltheatret.

Norsk er et språk med mange låneord – og et jeg synes vi burde importere er panache. Uttrykket henspiller egentlig på en feiende flott fjærbusk som riddere på 1600-tallet hadde i hjelmen, men betyr idag – på engelsk og fransk – noe sånt som «vågemot med stil» eller «elegant dristighet». Før skuespillet Cyrano de Bergerac ble oppført i 1897 var uttrykket forbundet med en viss forfengelighet, men det endret seg etter at hovedpersonen – som har mot og stil og absolutt ingen forfengelighet – avslutter stykket med replikken: En ting tar jeg med meg, ubesmittet: Min panache. 

Å se Cyrano er omtrent som å se Peer Gynt – man får en følelse av at stykket er fullt av sitater. Alt går på rim, og endel av vitsene var nok svært vovet ved århundreskiftet og holder kanskje ikke helt i dag.

I Nationaltheatrets oppsetning har man tydeligvis vært klar over dette kan bli litt traurig i originalformat, og frir derfor hemningsløst til publikum i mange dimensjoner. Opprinnelig var stykket lagt til 1640-tallet og rappet en hel del referanser til De tre musketerer, inkludert at stykkets skurk er nevø av Frankrikes grå eminense og d’Artagnans nemesis, kardinal Richeleu. Kostymene er litt 1600-tall, litt fin de siecle, og en dash nåtid. Musikken er svisker fra ende til annen: Parisisk trekkspill, Edith Piaf, Mozart og Ravel (sistnevnte skamløst brukt i en ren kopi av sluttscenen i første akt av Les Miserables). Inntrykket er litt Richard Clayderman og kunne vært trettende om ikke resten av oppsetningen hadde vært solid og komfortabel – det ser ut som om skuespillerne koser seg og trives innenfor de nokså stramme rammene en bunden form gir.

Handlingen er grei nok: Cyrano de Bergerac – kriger, adelsmann, poet og intellektuell, ville vært et funn for damene om det ikke hadde vært for hans overdimensjonerte snyteskaft. Dette gjør ham i egne øyne så lite attraktiv at han velger å kurtisere sin sjels elskede gjennom en vakker men verbalt tafatt kollega. Sannheten kommer for en dag, men først må vi ha sjelenød og sorg og mange års lengten. Naturligvis, for dette er romantikk.

Andrea Bræin Hovig og Bjørn Skagestad. Bilde: Nationaltheatret.

Men det fungerer. Stort sett.

Skuespillerne, bortsett fra hovedrolleinnehaverne, har ikke mye å spille på, men virker komfortable – kanskje litt for komfortable – i sine roller. Bjarte Hjelmeland spiller litt buskis til tider – selv en adelsmann fra Gascoigne skal faktisk være adelsmann først og slåsskjempe etterpå. Men han klarer å kommunisere Cyranos lykke ved å kunne kurtisere Roxanne gjennom en vikar. Og som brumlebasse og slåsskjempe er han overbevisende, særlig fordi han har nok å spille på, og gjør det, slik at han blir den eneste levende skikkelsen i noe som ellers, gitt verseformen, fremstår litt for dannet og velartikulert. Andrea Bræin Hovig blir litt borte som Roxanne, bortsett fra i scenen fra slagmarken og dialogen med Christian der. Ellers blir det skisser: Bjørn Skagestad er iskald og velsoignert skurk men spiller vel i bunn og grunn Bjørn Skagestad. Cyranos Sancho Pancha – bakeren Ragueneau – er «comic relief», spilt av Kim Haugen. Nils Johnson er livlig som Ligniere i åpningsscenen. Men stykket har noe av samtaler i en hotellbar på Oslo vest over seg – man venter litt på Øystein Sundes «Mårn dø!» og en forestående tur til Hankø heller enn Arras.

Lasse Lindtner, Nils Johnson og Bjarte Hjelmeland. Bilde: Nationaltheatret.

Scenografien er fantasifull og overbevisende og støtter opp under stykket uten å tiltrekke seg for mye oppmerksomhet. Kostymene understreker tidsforvirringen og fungerer. Som vanlig på Nationaltheateret er det tilløp til lydproblemer – jeg hadde orkesterplass og hørte replikkene bra, men lurer litt på om det var tilfelle lenger bak. Hva er egentlig galt med trådløse mikrofoner – særlig gitt publikums gjennomsnittsalder?

Summa summarum – anbefales som en klassikerforestilling man må få med seg – velspilt og komfortabel, ingen overraskelser, men solid håndverk med et preg av hjemmekoselighet og tradisjon.

Og kanskje litt lite panache.

Den institusjonaliserte innovasjonens iboende traurighet

Postet den av
Svar

Jeg har nettopp fylt ut en spørreundersøkelse sendt ut av Direktoratet for Internasjonalisering og Kvalitetsutvikling i høyere utdanning (DIKU). Jeg kjenner ikke til dette direktoratet og deres historie, men som så mange andre kvalitets- og innovasjonsaktiviteter igangsatt av folk som gjerne vil ha mer innovasjon men ikke kan gjøre det selv, resulterer den i rapporteringer og målinger og enda flere spørreskjemaer.

Og man spør om de vanlige tingene: Bruker du digitale verktøy i undervisningen (ja, siden 19871983), har du tilbud om opplæring og støtte fra din institusjon (ja, på de verktøyene de har), og så videre og så videre. Under det hele ligger en forestilling om at digitale verktøy er noe som stilles til disposisjon for undervisere fra institusjonen, at foreleserne trenger hjelp og veiledning (særlig «pedagogisk» veiledning, uten at noen kan fortelle meg hva som er god pedagogikk i en digital verden eller ikke) for å ta dette i bruk, og at dette er verktøy primært for å understøtte interaksjonen mellom studenter og foreleser, der det tydeligvis er store mangler. Samt at de verktøy som institusjonen stiller til disposisjon representerer fremskritt og teknologifront.

Eller, for å sitere Arne Krokan: Man går fra «skriv fem faktasetninger om Hokksund» til «skrive fem faktasetninger om Hokksund i PowerPoint» og dermed har man digitalisert og, presumptivt, innovert. Eller man kan i de minste måle det og rapportere det.

Vel. Min erfaring er at innovasjon innen undervisning primært skjer ved at undervisere tar i bruk verktøy som er generelt tilgjengelige (for eksempel Google Docs og appear.in), at dette brukes for å gjøre jobben lettere for studenter og underviser (ikke som et mål i seg selv), og at den virkelige innovasjonen strekker seg mye lenger enn i selve undervisningsleveransen, både i tid (før og etter kurset) og bredde (ved at man bruker samme opplegg i flere kurs) og mellom personer (ved at man deler på materiale og egenutviklet funksjonalitet.)

Ingenting av dette måles i et spørreskjema – der måler man ikke endring, men bruk.

Her er noen spørsmål som kanskje burde stilles:

  • har institusjonen brukt digital teknologi for å korte ned tiden fra en idé til et nytt kurs eller et studium formes til kurset eller studiet kan leveres?
  • har du eller institusjonen tatt i bruk teknologi som gjør at du lettere kan samarbeide om kursutvikling og -leveranse med dine kolleger (både ved egen og andre institusjoner)?
  • har du eller institusjonen tatt i bruk teknologi som gjør at du kan øke studentenes faktiske innsats i kurset (forberedelse, deltakelse, diskusjon, etc.)?
  • har du eller institusjonen tatt i bruk verktøy som gjør at du lettere kan holde orden på studentenes innsats og resultater gjennom kurset, og gi dem gode tilbakemeldinger?*
  • har du eller institusjonen tatt i bruk prosesser og teknologi for å sikre at nye digitale verktøy raskt kan taes i bruk (uten at de er forhåndsgodkjent av institusjonen)?
  • har du eller institusjonen tatt i bruk teknologi som gjør at studenter kan delta i utviklingen av kurs selv, og at innovasjon kan videreføres fra år til år?
  • har institusjonen lagt til rette for at administrative distraksjoner (som spørreskjemaer og rapportering om digital undervisning) minimaliseres slik at man kan konsentrere seg om forskning og undervisning?

Saken er – og jeg mener ikke dette som kritikk av de menneskene som veileder i digitale verktøy ved de institusjonene jeg jobber ved – er at det jeg ønsker av digital støtte er å kunne kjøpe meg de dataverktøyene jeg vil, uten innblanding, og ta dem i bruk der jeg ser det nytter.

Samt en sekretær. Som kan svare på spørreskjemaer for meg.

____

* Et av spørsmålene i spørreundersøkelsen var noe slikt som: Gir du tilbakemeldinger/evalueringer til studentene gjennom læringsplattformen? Nei, jeg gjør ikke det, fordi jeg ikke synes dette verktøyet har gode nok funksjoner til å gi skikkelige tilbakemeldinger (i noen kurs). I stedet følger jeg mitt eget opplegg eller gir tilbakemeldinger gjennom felles dokumenter, så alle kan lære av alle.

Hvorfor ser man de samme annonsene om igjen og om igjen?

Postet den av
Svar

veksthusFor noen uker siden kjøpte jeg en motorsag på Biltema (elektrisk, kr. 699, fungerer utmerket), etter å ha søkt litt på nettet. Siden har Facebook og mange andre sider vært nedluset med annonser for motorsager i alle farger og fasonger. I forigårs diskuterte fruen og jeg om vi skulle kjøpe oss et veksthus, og Googlet litt for å finne noen alternativer og hva de kostet. Siden har det blitt mye veksthus….

Nå er ikke jeg den første som har denne erfaringen, men hvorfor velger annonsører i mange situasjoner å vise deg annonser, av og til i ukevis, for produkter du allerede har kjøpt?

Årsaken er ganske enkel: De vet ikke så mye om deg. Det eneste annonsørene vet om meg, er at jeg har søkt på motorsag eller veksthus eller hotell i Venezia eller noe annet, nokså spesifikt. I fravær av mer spesifikk informasjon (inkludert om jeg har kjøpt dette produktet eller ikke) er den beste strategien å vise meg det jeg har sett på før. Faktisk er det slik at selv om jeg har kjøpt produktet, er det beste strategien å vise meg annonser for det jeg nettopp har kjøpt, siden man likevel ikke vet (i hvert fall ikke presist nok, siden man ikke ser helheten) hvilke andre produkter man er ute etter.

(Det er også slik at Facebook faktisk ikke har så mye informasjon om deg som man skulle tro. Informasjonen om deg og dine venner har Facebook, men informasjonen om hva du har sett på og hva du har kjøpt finnes i mange firma med navn som DoubleClick (nå eid av Google). Når du går inn på Facebook, startes en komplisert auksjonsprosess der annonsører går inn og byr på muligheten til å vise deg en annonse.2000px-adservingfull-svg

Disse auksjonene er over på millisekunder (fra du har klikket på noe i Facebook til siden kommer opp i webleseren) og dermed må man bruke ganske enkle kriterier for hva som skal vises, samtidig som kostnaden ved å ta feil er svært liten. I en slik situasjon blir det mange annonser for ting folk har kjøpt før.

Men det er bedre enn å skyte i blinde.

(Og vil du lese mer om dette og andre algoritmer som brukes til alle de beslutningene vi lurer på på Internett og andre steder, anbefaler jeg sterkt Algorithms to Live By: The Computer Science of Human Decisions av Brian Christian og Tom Griffiths. Morsom og lærerik.)