SmartHelp på God morgen Norge

Fredrik Øvergård fra SmartHelp og Bjørn Kristiansen fra Norges Døveforbund var på God morgen Norge i morges for å snakke om appen, som hjelper alle, men særlig folk med kommunikasjonsproblemer, med å fortelle hjelpesentraler (eller hvem som helst annen) nøyaktig hvor de er. (Videoen under er tatt med håndholdt kamera – link til TV2s mye bedre versjon – med reklame – finner du her: http://www.tv2.no/v/1024080/)

(Tatt opp med håndholdt mobiltelefon, beklager noe urolig kamera og litt støy fra forbipasserende.) Du kan lese mer om denne appen og laste den ned gratis på Smarthelp.no.

Døveforbundet er blitt meget begeistret for denne appen av opplagte årsaker, men den fungerer over hele verden – da jeg skulle besøke en venn i Shanghai i forrige uke, sendte jeg posisjonen min med SmartHelp, og han kunne se hvor jeg var etterhvert som drosjen nærmet seg. Det er ikke bare i nødsituasjoner man kan ha bruk for å kommunisere hvor man er – det er ikke så lett å beskrive gatenavn og andre kjennemerker når alt er på kinesisk.

(For ordens skyld: Jeg er styremedlem i SmartHelp og har en liten aksjepost – mest fordi jeg synes det er viktig at denne typen tjenester finnes, og at de implementeres med fullt personvern.)

PS: (kl. 2100 samme dag) Døveforbundet oppfordrer nå sine medlemmer til å legge press på justisministeren for å skjære gjennom og gjøre denne appen tilgjengelig for alle nødsentraler i landet.

Advertisements

Filmen om filmen

Kollega Audun Farbrot har skrevet et blogginnlegg om den lille videosnutten vi laget om delingsøkonomi forleden. Det var virkelig så enkelt: Lyssetting gjort på forhånd, dukket opp, holdt forelesning, og det var det. Og når ting er så enkelt, frister det jo til gjentakelse. Så det kommer nok mer…

Delingsøkonomi – hva er det?

Her er en liten video jeg spilte inn for BI Business Review:

Forøvrig er dette måten å lage videoer på: Noen stikkord på et ark, en tavle, 8 minutter opptak, og ferdig med det. Enkelt for alle parter, tar ikke masse tid, krever ikke mye forberedelse- og hadde jeg brukt en dag på det og laget masse bilder og tekst, ville resultatet nok bli bedre, men antakelig ikke i forhold til innsatsen.

Kjapt og greit og godt nok, altså. Omtrent som delingsøkonomien…

Artikkelen følger under streken:

Les videre

Adel og proletariat og helsevesen

Oppdatering 13. februar: Jentene har vært på Ukeslutt på NRK, her er innslaget: https://radio.nrk.no/serie/ukeslutt/NMAG04000616/13-02-2016#t=35m4s

Min kronikk i Tidsskrift for Norsk Legeforening og (i noe redigert form) i Aftenposten har sittet langt inne å skrive, men det hjelper at mine døtre har vært svært positive – og det er jo dem det handler om. Reaksjonene har så og si vært udelt positive – og de har kommet i utrolig mange fora. Den tid man kommenterte under en artikkel og bare der er definitivt over. De fleste har nikket gjenkjennende og lagt til andre diffuse diagnoser (stoffskifte, smertebehandling, etc.) som også er underprioritert innen helsevesenet.

Erik Hjort, en tidligere student av meg, gjorde denne interessante observasjonen:

Jeg tror at ditt poeng om «dramaturgi», og det du kaller «adel og proletariat» kan aksentueres. Ordbruken eller terminologien bidrar også til å definere «verdien» av – og derfor kanskje også ressursene som brukes til – sykdommene. Det råder jo en oppfatning om at kreftbehandling dreier seg om den noble kampen mot sykdommen, hvor man i verste må gi tapt i det siste slaget mot kreften, eller dør ærefullt mens man står i striden. Samtidig kan man få inntrykk av at utmattelsessyndrom, på den annen side, er et uttrykk for at individet har gitt opp, sviker seg selv og sine omgivelser og samfunnet, deserterer, er hysterisk, snakker usant eller utviser en bevisst spekulativ eller nedverdig adferd.

Jeg kom til å tenke på en artikkel (av tre eller fire) Christopher Hitchens rakk å skrive om bl. a. dette i Vanity Fair etter at han fikk sin kreftdiagnose: http://www.vanityfair.com/culture/2010/09/hitchens-201009

Han sa også: “I’m not fighting or battling the cancer, it’s fighting me.”

Mine døtre har også kommentert, på Facebook, som man ikke kan lenke til, så her kommer de:

Unge med ME får et helt annet møte med helsevesenet enn det unge med kreft får. […] Jeg kan legge til at selv om begge disse sykdomsforløpene har gått inn på meg og preget meg i årevis, så var det en fordel med kreften fremfor MEen: Det var ingen som tvilte på at kreft i nær familie var alvorlige saker. Ingen sa «Jeg tror ikke kreft finnes,» da jeg fortalte at søsteren min var syk. Ingen gjorde narr av diagnosen hennes. Det kan jeg ikke si om ME.
— Julie

ME og kreft representerer ytterpunktene i hvordan pasienter blir møtt i helsevesenet.
— Helene (som sier det meste her)

Etter å ha vokst opp med en ME-syk søster var det uvant for meg å møte på et helsevesen som stilte opp og gjorde alt, ikke bare for at jeg skulle bli frisk, men for at livet mitt skulle fungere tilnærmet normalt i sykdomsperioden. Selv om behandlingen av (unge) kreftpasienter er langt fra perfekt, er det en helt annen verden enn behandlingen av ME-pasienter. Det har vært tungt å se hvordan min sykdom og mine bivirkninger har blitt tatt på alvor, mens Helene ikke har blitt trodd på. Når jeg forteller folk at jeg har mindre energi på grunn av kraftig cellegiftbehandling tror alle på meg med en gang, mens når jeg nevner at søsteren min har ME må jeg forklare hvordan denne «slitenheten» fungerer.
— Jenny

Og under streken er kronikken, redigert basert på begge versjonene:

Les videre

Civita om undervisningskvalitet

Civita her utgitt et notat om undervisningskvalitet i universiteter og høyskoler og arrangerte i dag et frokostmøte om saken. Deltakere i panelet var kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, leder av Norsk studentorganisasjon, Therese Eia Lerøen og ny leder i Universitets- og høgskolerådet og rektor ved Menighetsfakultetet, Vidar L. Haanes.

(Advarsel: Liveblogging. Misforståelser og forglemmelser og alt det der.)

Torbjørn Røe Isaksen innledet med endel runde formuleringer om at det er vanskelig å definere kvalitet innen utdanning, men at man kjenner det igjen når man ser det. Noen punkter:

  • Høyere kvalitet bør føre til at man har høyere ambisjoner på studentenes vegne. Problemet er ikke studentene men hva slags forventning man har til dem – om man kan studerere 28 timer i uken og likevel få A eller B, hva sier det om forventningene vi har til studentene. Hvis man i tillegg ikke har høye krav for å komme inn, hva sier det om studiet. Vi må tenne den faglige gløden hos studentene.
  • Trenger mer inkluderende former for undervisning. Diktonomien mellom forskningsfri og undervisningsplikt bør bort.
  • Må skape en kvalitetskultur, og studentene må få ta del i det. Vanskelig å operasjonalisere, men du merker det ved at folk ikke er fornøyd med hva de har fått til, og samarbeider for å få til mer.
  • Studentene må integreres i det akademiske fellesskapet.
  • Studiene må være relevant for næringsliv og samfunn, for arbeidslivet utenfor akademia.

Mye ligger i strukturene: Få kvalitative krav til studenter, mye fokus og finansiering basert på kvantitet. Politikerne og studentorganisasjonene legger seg opp i hvem som skal komme inn på studier. Men jobben må også gjøres på den enkelte institusjon, politikerne kan ikke pålegge kvalitet.

Therese Eia Lerøren startet med at det er frustrerende at man er så enig, kunne lest opp Civita-notatet og vært helt enig. Fire punkter:

  • Kultur
  • Studenter som ressurs: må operasjonaliseres, notatet er bra om faglig og sosial tilhørighet, og om fullføring av studier. Når blir studenter invitert til å spise lunsj og snakke fag med faglige? Per idag er studentene en ubrukt ressurs. Studiebarometeret viser at studentene er minst fornøyd med oppfølging og veiledning – ikke omsorg, men motivasjon og tilbakemeldinger.
  • Varierte undervisnings- og evalueringsformer. Undervisningen i pedagogikk er ikke pedagogisk lagt opp… Undervisning kan ikke lenger være en privatsak.
  • Belønning og opprykk: Hva slags kriterier vektlegges ved ansettelser og opprykk. Samme krav til undervisningskompetanse for 1. amanuens og professor, i motsetning til forskning. Trenger et formelt krav til undervisningskompetanse, trenger noe standardisert her.

Hva står i veien for at dette ikke blir gjort i dag?

Vidar Haanes innledet med et sitat fra Burke: «Reading without reflection is like eating without digesting.» Blir det gjort så lite som det sies. Fra NTH til Menighetsfakultetet: Hadde arbeidsvaner men kjente ikke navnet på foreleserne på NTH, på MF kunne en professor holde på et helt semester med 8 vers. Sterkt politisk fokus på økt antall studenter, dette gjør det vanskelig, men det gjøres ganske mye. Skrevet veiledere og rutiner for hvordan undervisning skal finne sted. Arbeidet med NOU vil gi sektoren et dytt i retning bedre undervisning. All stimulans og ressurser går i retning av fokus på forskning, i verdenssammenheng, som Horizon2020. Ikke noe galt i det, men det handler om hvilke gulerøtter som skal deles ut. Det har vært skrevet utredninger om dette, UHR trekker inn alle og forsøker å finne gode eksempler. Mener at fokus på UK-pedagogisk kompetanse, undervisningskompetanse bør være meriterende. Forskningen er ikke privat, der må alt publiseres. Undervisningen må avprivatiseres på samme måte, må ha kolleger og mentorer som lytter til og kritiserer vår undervisning. Dannelsesaspektet blir vektlagt av faglige. FOU i utdanning skal bidra til å hjelpe studentene forholde seg til problemer med forskningskarakter i arbeidslivet etterpå.

Spørsmål til panelet fra programleder: Hva kan gjøres på incentivsiden.

Røe Isachsen: Et aspekt her er «massification of education», ofte som et resultat av ungdomsarbeidsledighet. I Norge er alle universiteter, muligens med unntak av noen estitiske spesialinstitusjoner, masseuniversiteter. Krav til publisering og impact, søknader til forskningsrådet og europeiske programmer, lettere å si noe om kvaliteten på forskningen og utdanningen. Hva skal vi se etter når vi vurderer undervisning? Politkerne må komme et steg nærmere mot å si noe om krav til undervisningskvalitet, det har vi stort sett overlatt til institusjonene. På en god institusjon hører god undervisning og god forskning sammen. Men skal studentene involveres i forskningen kreves det et godt forskningsmiljø i bunnen, og vi er ikke gode nok på å koble forskning og undervisning.

Lerøren: Skulle gjerne se flere tiltak fra undervisningsledere og politikerne, konkret, hva skal rigges til og endres på for å få noen til? Det er ikke så mye som skal til – og hadde vi ikke hatt studentene, så hadde ikke så mange akademikere hatt jobb.

Haanes: Opplever at kontakten med studentene er noe det som gjør jobben viktig og interessant. Har få virkemidler utover diskusjon, ledere må la dette sige inn i sin institusjon. Mer og mer profesjonalisering av seminarvirksomhet, kan hindre studentdeltakelse. Er ikke sikker på om politiske virkemidler er det som skal til, ei heller standardisering. Når presset på enkeltansatte blir for stort mot forskning og habilitering, går det ut over undervisning. Bør bytte ut «vurdere» med «verdsette» Mange studenter er mest opptatt av å få en utdanning. Finner mange eksempler på godt arbeid på læresteder.

Røe Isachsen: Bør har rom for flere undervisningsstillinger. Mye anekdoter og fortellinger om svak undervinsingskvalitet, rom for å gå lenger her.

Spm fra salen: Hvor er de store ambisjonene her? Kan man gjøre noe med den rykende ruinen som er ex.phil., kan man gjøre noe med overspesialiseringen, og hva med MOOC?

Bernt Hagtvedt: Er det for mange som tar høyere utdannelse?

… og resten av debatten orket jeg rett og slett ikke å ta notater fra, det ble litt for mye «det skal ikke så mye til» og «vi kan ikke sammenligne oss med Harvard/MIT/Yale» og felles vannkoker mellom studenter og faglige. En interessant diskusjon er forholdet mellom masseutdanning og elite, og tanken om at man skal vekk fra»dyrehagemodellen» over mot spissing av fagmiljøer, men da må, som Torbjørn Røe Isachsen sa, noe velges bort.

I prinsippet er det ingenting som hindrer at institusjoner prioriterer god undervisningskvalitet. I praksis er det masse hindringer, og milevid avstand mellom hva man sier i festtaler og hva man gjør i praksis.