Månedlige arkiver: desember 2018

Alternativt nyttårsfyrverkeri?

Postet den av
Svar

Jeg er tilhenger av offentlige fyrverkerier (som Sydney på bildet, eller Bostons utrolige havnefest) men synes de mer enn 300 millionene nordmenn insisterer på å skyte opp hver nyttårsaften kunne vært brukt mye smartere. I år er det tåkete og fuktig og kaldt i Oslo og det blir garantert så mye røyk at ingen ser noenting. Nokså stusslig, spør du meg.

Hva med å bruke fyrverkeribudsjettet på noe mer fornuftig i stedet? Mitt favorittips: Leger uten grenser. Men du klarer sikkert å finne noe annet om du ønsker det.

Og en liten bonus er jo at har du hund, slipper den å bli livredd, andre dyr slipper å skremmes til døde, en rekke nokså påseilte herrer (for det meste) beholder fingre og øyne. Samt litt mindre skrot i hager og grøfter.

Og hvis du vil se fyrverkeri, kan du jo ta en tur til Rådhusplassen i Oslo. Kjøre Bostonvideoen på storskjerm. Eller bare kikke ut av vinduet på alle de pengene naboene brenner av uten at du trenger å bruke et øre.

Digital disrupsjon (et foredrag)

Postet den av
1

Arild Haraldsen har i en rekke artikler i Digi.no gjort rede for hvorfor det går så tregt med digitaliseringen i offentlig forvaltning. Jeg er 100% enig med ham og har litt dårlig samvittighet fordi jeg ikke har skrevet en haug med kronikker til støtte. Norsk offentlig forvaltning må digitalisere for at velferdsstaten skal overleve, men feil organisering, feil insentiver, revirtenking, inkompetanse, håpløse prosesser og feige politikere sørger for at det går altfor tregt og blir altfor dyrt.

Så jeg får støtte Arild gjennom i stedet å legge ut dette foredraget som jeg holdt for Riksrevisjonen 29. november 2018. Mitt hovedpoeng er at offentlig digitalisering går for tregt og tar ikke ut effektene, og jeg er skarpt kritisk til bl.a. Difi fordi de ikke gjør den strategiske endringsjobben de er satt til å gjøre og i stedet forelsker seg i sine egne løsninger. Offentlig digitalisering, etter min mening, er snakk om kirurgi, ikke massasje. Og noen – for eksempel Riksrevisjonen – trenger å ta den strategiske rollen, siden ingen andre gjør det.

Foredraget er en snau time langt, her er de viktigste punktene:

00:00 Introduksjon
02:00 Teknologi er ikke farlig og har ikke noe med alder å gjøre
05:30 Riksrevisjonen og digitalisering i lille Norge
07:30 Teknologi, forretning og strategi – en sammenheng
09:30 Disrupsjon og hva det egentlig er
14:30 Disrupsjonseksempel: Cutters
17:00 Hva digitalisering egentlig er… (digitisering, digitalisering, digital transformasjon)
18:45 Hva digitalisering i det offentlig burde være (og Difi er det ikke)
22:15 Det finnes håp (eksempel fra Skatteetaten)
24:55 Hvorfor vi ikke skal tenke for mye fremtiden (og problemene vil være noe annet)
27:20 Nye teknologier: Delingsøkonomi
29:00 Nye teknologier: Tingenes Internett
30:30 Digitale tvillinger og hvordan revisjon og kontroll endres
34:00 Stordataanalyse og hvordan den endrer kontroll og forskning
35:45 Ikke gjør digitalisering ved å kopiere gammel teknologi
39:00 Kunnskapsmangel er ingen unnskyldning lenger
40:20 Digitalt førstevalg betyr digitalt førstevalg på ledere
42:50 Lag systemer for innovasjon, ikke for kontrakt
45:25 Når offentlig revirtenking tar liv (Smarthelp)
49:50 Hvordan ser en digital og datadreven organisasjon ut?
53:00 Spørsmål

Jeg er nokså pesete i begynnelsen, fordi jeg var på slutten av en treukers forkjølelse og fremdeles var sliten. Endel av tallene jeg kommer med er upresise fordi jeg tar dem fra hukommelsen, uten at det påvirker poengene i vesentlig grad, og jeg har noen andre bommerter i farten også (navn og lignende). For ikke å snakke om at jeg blir direkte sint når det gjelder Smarthelp.

For ordens skyld – min kritikk av Difi retter seg mot ledelsen, jeg kjenner en hel del folk der som gjør en iherdig jobb.

God fornøyelse – og gid noen der ute føler seg inspirert til å faktisk gjennomføre litt ordentlig digitalisering, i stedet for å bare legge asfalt på kutråkkene….

Antibygdedyrsteknologi

Postet den av
1

Jeg er stor fan av videokonferanse i alle former, og har brukt det regelmessig og i mange sammenhenger i hvert fall siden 1994. Som regel bruker man videokonferanse fordi man ikke kan eller ikke vil reise, og betaler for bortfall av reisetid med dårligere møtekvalitet. Det er bedre å snakke med noen ansikt til ansikt enn over en videolink, selv om teknologien stadig blir enklere og bedre, og man selv kan gjøre mye med for eksempel gode mikrofoner og skikkelig lyssetting.

Men er videokonferanse i noen sammenhenger bedre enn vanlige møter?

For noen år siden holdt jeg et kurs på BI for en ledergruppe fra NAV. En av de tingene de snakket om, var at de hadde en suboptimal kontorstruktur: Av en eller annen grunn er de forpliktet til å ha kontorer av en viss størrelse i alle kommuner, noe som fører (eller førte, vet ikke om det fortsatt er slik) til at de i endel kommuner har for mange ansatte for antall klienter, men i andre har de for få. Jeg foreslo videokonferanse som løsning på dette – at ansatte lokalisert i kommuner med for lite å gjøre kunne ta saker fra de kommunene som har for mye. Som offentlig ansatte gjør når man foreslår ny teknologi, kom de øyeblikkelig med motforestillinger – det er nødvendig med lokalkunnskap, våre klienter bruker ikke videokonferanse, og så videre. Mitt svar: Hvis valget er å snakke med en saksbehandler om fire uker eller å få snakke med en på videokonferanse med en gang, vil nok en hel del klienter velge det siste.

I høst traff jeg en svært smart dame som er rådmann i en liten kommune i Nord-Norge. Vi diskuterte videokonferanse som teknologi, og hun sa at for en rekke mennesker i små kommuner er faktisk videokonferanse å foretrekke av helt andre grunner. Sett at du skal til psykolog for et eller annet: I en liten kommune kan alle se at du går til psykologens kontor, og du risikerer å møte psykologen på butikken. Det skjer ikke i Oslo. Du har også et annet problem: Hvor flinke psykologer klarer egentlig en liten og avsidesliggende kommune å rekruttere?

En NAV-ansatt jeg kjenner, forteller at en hel del klienter vegrer seg for å gå på det lokale NAV-kontoret, og heller ringer NAV sentralt, fordi de vet at hvis de går på det lokale kontoret kommer lokalavisen til å ta kontakt med dem, eller det blir oppmerksomhet rundt deres problemer på en annen måte.

I slike situasjoner må jo videokonferanse og det å ha en saksbehandler eller helsearbeider et annet sted i landet være perfekt: Man kan gå til terapi eller rådgivning fra sin egen stue, uten at naboene får vite noe som helst. Og man kan forholde seg til terapeuten eller rådgiveren i trygg forvissning om at man kommer ikke til å ha noe med dette mennesket å gjøre utenom den profesjonelle relasjonen.

Så videokonferanse (og, ikke mindre vanskelig, den organisasjonsmessige omstillingen som må til i en rekke etater for å kunne håndtere saker på tvers av geografi) kan være bedre enn tradisjonell, lokal tjenesteyting, rett og slett fordi det er langt unna.

Videokonferanse mot bygdedyret. Noe å tenke på.

Når et enkelt program er verdt hele abonnementet

Postet den av
Svar

Forskjellen på abonnementstjenester og reklamefinansiert TV er at en abonnementstjeneste trenger bare lage et program som er bra nok for hver periode, slik at du fornyer abonnementet. Reklame-TV må holde så mange som mulig foran skjermen gjennom det neste reklameinnslaget, og blir derfor et frieri til minste felles multiplum. Abonnementstjenester kan ha større bredde og servere smalere ting, gjerne lengre.

Uansett, her er det programmet som gjør at jeg kommer til å forlenge Netflix-abonnementet mitt litt til:

The Boss. ‘Nuff said… 

Bonuspoeng og skatt

Postet den av
2

Jeg har bonuspoeng (akkurat nå ca. 180000 av dem) og nå skal jeg betale skatt av dem hvis jeg bruker dem til private reiser, dersom de er opptjent på jobbreiser. Men hvordan i huleste skal jeg klare å holde orden på det?

Jeg kan tjene bonuspoeng på mange måter. Her er noen av dem:

  • Jeg bestiller en reise for BI, min hovedarbeidsgiver, og får bonuspoeng for den.
  • Jeg bestiller en reise for mitt eget konsulentfirma, og får bonuspoeng for den.
  • Jeg bestiller en privat reise, og får bonuspoeng for den.
  • Jeg bruker et kredittkort jeg har som gir bonuspoeng ved bruk.

Dette er bare noen av måtene å tjene bonuspoeng på. Men hvordan i all verden skal jeg klare å holde orden på hvilke poeng som blir brukt til hva?

  • hvis jeg oppgraderer min jobbreise fra vanlig monkey class til business, skal jeg ikke skatte av det
  • hvis jeg bruker bonuspoeng til en jobbreise, skal jeg ikke skatte av det
  • hvis jeg bruker privat opptjente poeng til en jobbreise, skal jeg da kreve skattefradrag?
  • hvis jeg drar på jobbreise, men blir noen dager ekstra for å ta litt ferie, skal jeg da skatte av det?
  • hvis jeg bruker kredittkortet mitt for å betale for en jobbreise og senere får igjen pengene fra jobben, skal jeg skatte av de poengene jeg får fordi jeg bruker kredittkortet (ikke de poengene jeg får for selve flyreisen) hvis jeg bruker dem privat?
  • hvordan skal jeg håndtere det hvis jeg bruker noen av poengene jeg tjente på en BI-tur til å betale for en tur for konsulentfirmaet mitt? (Det har jeg faktisk gjort.)
  • Av og til får jeg rabatter fordi jeg har gullkort (i en periode til og med diamantkort). Skal jeg da skatte av rabatten? Hva hvis min arbeidsgiver får rabatt fordi jeg har gullkort? Skal jeg da ha skattefradrag basert på hvor mange av mine gullkortpoeng som er opptjent privat? (Og legg merke til at det er ikke alle poeng man får som gir oppgradering av kort…)
  • For det meste vet jeg ikke hvor mye poeng jeg får, f.eks. for bruk av kredittkort på et hotell – man får noe for selve kortet, men av og til gir hotellene også poeng selv. Hva er ansvaret for å holde orden på hvor poengene kommer fra, gitt at dette ikke rapporteres av flyselskapene?

Jeg har fortsatt ikke fått med meg hvordan dette skal verdsettes – i denne artikkelen står det at man skal gå ut fra prisen på billetten den dagen man reiser, men hvis man vet noe som helst om hvordan flypriser settes blir dette i beste fall et noe bevegelig mål. (Som Oddvar Nordli sa en gang i tiden: Det skal sterk karakter til å selge strikk i metervis.)

Jeg synes hele greia virker i beste fall litt lite gjennomtenkt. Er det noen som har regnet på provenyet her, for ikke å snakke om kostnader forbundet med den enkeltes dokumentering av dette? I en verden der Skatteetaten gjør en forbilledlig jobb med å gjøre skatt og regnskap så enkelt som mulig virker det nokså lite smart å innføre noe som gjør ting så mye mer komplisert, særlig ettersom kontrollmulighetene i beste fall er noe begrenset. Kan vi ikke heller legge ned taxfree, så slipper vi i alle fall den subsidieringen av folk som faktisk har råd til å fly…

Av og til er det enkle også det riktige, selv om det kanskje ikke er helt rettferdig.

Uten filter

Postet den av
Svar

Nationaltheatret (Amfiscenen): Uten navn

un1Med Anne Marie Ottersen, Nils Jørgen Kaalstad, Gine Cornelia Pedersen, Alfred Ekker Strande.

Denne forestillingen er kort – en time – og består av monologer og noen få dialoger, basert på intervjuer med pårørende etter rusavhengige. Stykket er skrevet av Fredrik Høyer og regissert av Mattis Herman Nyquist og er stramt i form og opprivende i innhold. Skuespillerne fremstiller intervjuobjektene svært un2naturlig, uten staffasje eller effekter, bortsett fra en to dialoger – eller kanskje parallelle monologer – der folk forteller om de som er gått bort i munnen på hverandre. Tidvis kommer misbrukerne til orde, med sin selvforakt og mangel på forklaring på hvorfor de gjør som de gjør.

un3Skuespillerne får frem spørsmålene og sårheten som de etterlatte sitter igjen med – Nils Jørgen Kaalstad som en far som savner sønnen sin, Anne Marie Ottersen som en sliten ektefelle som får en unnskyldning på dødsleiet, Gine Cornelia Pedersen som lillesøster som planla å drepe mannen som mishandlet hennes storesøster, Alfred Ekker Strande som først svirebror og etterhvert tilskuer til venners ferd mot undergangen. Man un4merker seg at det er de små tingene som blir husket – han som var glad i kjeks, hun som ikke ville bli hjulpet, han som kjøpte sin egen begravelsesdress.

Stykket hadde premiere i Fredrikstad og kom til National for bare en uke (og dette var siste forestilling.) Kritikken i Fredrikstad har vært overstrømmende, men selv om forestillingen er tett og bra er den kanskje litt kort til å forsvare billettprisen på National.

Men verdt å se – og den kommer garantert på turné.

En skjermet arbeidsplass

Postet den av
4

Vet ikke hvor interessant dette er for andre, men siden personlig nerderi ligger innenfor denne bloggens nedslagsfelt og det dessuten nærmer seg jul og folk kanskje trenger gaveideer: Jeg har oppgradert BI-kontoret mitt litt. Nå ser det slik ut:

I stedet for en 43 toms skjerm og en dockingstasjon for min MacBook har jeg nå gått for to 43 toms skjermer (prisen har falt med 25% på et år) og en Mac Mini arbeidsstasjon (3.0GHz 6-core Core i5, 32GB RAM, 512GB SSD). Årsaken er blant annet at min lille MacBook (som jeg måtte kjøpe etter å ha tømt kaffe i en aldeles utmerket 11 toms MacBook Air jeg hadde) har vist seg ikke helt å holde mål når man vil jobbe med mange forskjellige ting samtidig på en stor skjerm, selv om den ut fra spesifikasjonene kanskje burde klare det. Skulle antakelig ha kjøpt en MacBook Pro. (MacBook’en har også vist seg å slite litt med batterikapasitet (har fått byttet batteriet etter endel krangling med Eplehuset) og det å bare ha en USB-C utgang er slitsomt.)

Mac Mini med masse deilige utganger…

Uansett, nå har jeg en fast arbeidsstasjon på BI-kontoret og en på hjemmekontoret (med en iMac som virker aldeles utmerket på det fjerde året) og kommer derfor kun til å bruke MacBook’en i ambulante sammenhenger, der den fungerer greit nok. Fordelen med en fast arbeidsstasjon (i tillegg til at den har massevis av eksterne porter) er at når jeg jobber med mer kompliserte ting (som for eksempel dataanalyse eller kursutvikling) kan jeg la alt arbeidet stå oppe på skjermen fra dag til dag.

Store skjermer krever litt tilvenning, blant annet må man finne en god måte å fordele programmer og vinduer slik at man ikke blir sittende og lete etter hva man jobber med. Jeg har hatt store skjermer på hjemmekontoret en stund, og har funnet en fordeling som passer meg. På de to 43 toms skjermene på BI-kontoret bruker jeg stort sett den til venstre til «daglig arbeid» og den til høyre til prosjekter der jeg jobber med noe over tid.

Tekniske ulemper så langt: Skjermene er helt like, og har hver sin fjernkontroll, som virker på begge skjermene samtidig. Det betyr endel kluss når de av og til går i hvilemodus, men jeg lærer meg etterhvert å ikke bruke fjernkontrollene, men menysystemet som er tilgjengelig fra en joystick-lignende knapp midt under hver skjerm. Litt frem og tilbake med oppsett og skjermstørrelser, men jeg har funnet ut at USB-C fungerer aldeles nydelig og automatisk, så jeg skal gå over til det på begge så snart jeg har fått kjøpt riktige kabler.

Til høyre på bildet er det en Thinkpad dockingstasjon som jeg bruker til BIs Lenovo, som jeg har fordi, vel, en hel del av studentene har Windows-maskiner og jeg trenger å finne ut hvordan ting fungerer i det miljøet (ikke bare Windows, men BIs standardkonfigurasjon.) Jeg kan koble den til de store skjermene, men har ikke gjort det så langt, siden jeg egentlig ikke bruker den så mye.

Og nå leker jeg faktisk med tankene om å kjøpe en tredje skjerm, før modellen forsvinner fra markedet. LG-skjermene er utmerket og Proshop har levert bra og nokså billig, og det er en fordel å ha like skjermer. Og Mac Mini’en skal kunne drive 3 4K-skjermer gjennom sine USB-C utganger, så oppkobling skulle ikke være noe problem, men det å maxe ut skjermplass kan jo ta endel prosessorkapasitet jeg trenger til andre ting.

Har jeg behov for tre skjermer? Sannsynligvis ikke, men skjermstørrelse er litt som harddiskplass – man kan vel egentlig ikke ha for mye. Skjermer er relativt billige og har lang brukstid, så jeg forstår ikke hvorfor ikke flere firma gir sine medarbeidere skikkelige arbeidsplasser, men det er kanskje en personlig sak. Jeg har funnet ut at jeg jobber bedre med mye skjermplass, og da er det jo interessant å finne ut hvor mye som er for mye. Det er jo ved å pushe grenser man lærer…

Fordeling av ladestarttid

Postet den av
Svar

(Dette faller inn under kategorien «strøtanker en lørdags morgen» og er egentlig en bagatell, men i alle fall…)

Jeg har en Tesla, som lader på en spesialkontakt på garasjeveggen. Bilen trekker ca. 20 ampere. Bilen har tidsbestemt lading, så jeg har satt den til å lade fra klokken 23, siden strømmen som regel er billigere omtrent fra det tidspunktet. (Nå må det jo slik at vi forbrukere betaler dagspriser og ikke timepriser som selskapene gjør, men vi har i alle fall digitale strømmålere og timepriser kommer.)

Kraftpris per time (kilde: enerwe.no)

Hvis vi tenker litt fremover i tid, så er det jo utmerket at folk tilpasser seg strømpriser og dermed glatter ut forbruket. Men hva skjer om alle setter sine elbiler til å begynne å lade presis klokken 23? Jeg vet ikke om dette er et stort problem, men i denne sammenhengen begynte jeg å tenke på: Hvordan skal man få en stor mengde mennesker til å fordele seg utover et tidsrom (en time), uten å kommunisere med dem?

Og da kom jeg opp med denne algoritmen:

  1. Ta utgangspunkt i fødselsdagen din.
  2. Hvis du har fødselsdag den 31, sett tidsuret på ett minutt over (23:01 i mitt eksempel).
  3. Ellers, sett minuttene på tidsuret på det dobbelte av fødselsdagen din. (Hvis du er født den 13., for eksempel, sett klokken på 23:26.)
  4. Hvis du synes starten blir for sen (f.eks. at du har fødselsdag den 29. og synes 23:58 gir for kort ladetid) så kan du jo sette tidsuret en time tidligere (dvs. kl. 22:58.)
  5. Denne fordelingen bruker bare hvert annet minutt i timen. Hvis man vil fordele på alle minuttene, trekk fra 1 minutt hvis du er under 45 år gammel.

Heretter kalt Tversover-metoden, skjønt jeg er sikker på at noen har tenkt på dette før meg…

Den store dokumentaren

Postet den av
Svar

Peter Jackson, mannen bak Ringenes Herre-filmene, har tatt i bruk avansert datateknologi for å lage en dokumentar om 1. verdenskrig: They shall not grow old. Her er traileren:

Og her er et intervju med Jackson, der han forteller om tanken bak filmen (ikke legg inn narrativ, historiske forklaringer, men fortell historien visuelt og visceralt) og om teknologien som ligger bak: Interpolasjon mellom bilder for å få satt ned hastigheten (så folk ikke går som Charlie Chaplin, som ikke gikk som Charlie Chaplin med datidens teknologi), fylle inn farger og bruke folk som kan lese på munnen til å rekonstruere dialog:

Det som gjør det hele så interessant, er at den fantastiske økningen i kvalitet gir helt andre inntrykk av hva som skjedde: Den menneskeliggjør de som deltok fordi vi kjenner igjen detaljer og helhet i en helt annen grad. Ringenes Herre-trilogien var den første filmserien som brukte massesimulering som verktøy, med storslåtte slagscener der hver enkelt soldat, selv i oversiktsbildene, opererte og tok valg på egen hånd (inkludert at en større andel soldater stakk av enn regissøren først hadde tenkt, noe som viste seg å være en bug men ga en god historie.) Resultatet var en storslåtthet man siden har vent seg til. Nå har Jackson igjen gått foran for å vise hva man kan gjøre med massiv datakraft og gammelt arkivmateriale.

Jeg liker dokumentarer, og gleder meg til å se denne, om ikke til endel av innholdet, som nok kommer til å bringe krigen ganske mye nærmere. Kanskje gjenkjennelsen kan ha en oppdragende effekt, kanskje vi kan påvirke holocaust-fornektere og folk som mener at Nanking aldri skjedde ved å skape materiale som gir tvinger deg nærmere de individuelle opplevelsene folk faktisk hadde?