Leksikonpolitikk (for arkivet)

(Denne er publisert her for arkivet – kommentaren sto opprinnelig på trykk i Morgenbladet 5. april 2010, men den siden ligger ikke ute lenger. Forøvrig hadde jeg nylig en samtale med SNLs redaktør Anne Marit Godal, som viste meg at SNL har tatt skjeen i en annen hånd og idag har arbeidsprosesser og en reaksjonell organisasjon mye mer tilpasset en digital verden. Og ja, siden i går er artikkelen om Leonard Cohen rettet…)

Leksikonpolitikk

Morgenbladet, 5. april 2010 Les videre

Advertisements

Feynmansk søndagsunderholdning

Richard Feynman Nobel.jpgRichard Feynman er, som kjent, en av mine helter. Jeg sitter nå og skriver om hvordan man skal motivere studenter til å interessere seg for teknologi – og det å få dem til å lese Feynman eller høre ham fortelle om behovet for å være nysgjerrig og ikke gi seg før man skjønner hvordan teknologi og verden forøvrig fungerer er vel anvendt tid. Her er to tekststykker det er vel verdt å lese:

  • Personal observations on the reliability of the shuttle, som var appendix F til rapporten om Challenger-ulykken og for alltid vil bli stående som en brilijant advarsel om at når kart og terreng ikke stemmer overens, så er det terrenget som gjelder – uansett hva organisasjonen presser deg til å si. Avslutningssetningen er en klassiker: “For a successful technology, reality must take precedence over public relations, for nature cannot be fooled.”
  • Cargo Cult Science, et foredrag Feynman holdt i 1974, om viktigheten av å være kritisk til vitenskaplige resultater og etterprøve dem – samt å være enda mer kritisk til folk som tror at etteraping uten å forstå virkemidler bare er en annen form for religion (eller, med andre ord, det hjelper ikke å barbere skallen og gå med sort turtleneck – du blir ikke Steve Jobs for det.)

Jeg har alltid beundret Feynman for hans evne til å forklare ting kortfattet og greit, med klare eksempler som virkelig treffer – og forsøker å gjøre det når jeg selv foreleser eller holder foredrag. Gode forklaringer – og gode teorier – er kortfattet og enkle, men det er den typen enkelhet det krever dyp innsikt for å konstruere.

Så, hvis du trenger noe å kose deg med resten av dagen – det er søndag og surt og kaldt ute akkurat nå – kan jeg anbefale dette intervjuet med Richard Feynman, der han deler mange tanker om fysikk og hvordan verden fungerer, med eksempler som er geniale i sin enkelhet (hvis du ikke er interessert i elektromagnetisk effekt, hopp 31 minutter ut (31:40, for å være nøyaktig), der han snakker om hvordan ting fungerer og små teknologiske nøtter og “training for imagination”):

God fornøyelse!

Ryanair, fagforeninger og strategi

imageDet har vært endel skriverier om Ryanair og deres arbeidsbetingelser i avisene i det siste, og jeg har blitt intervjuet i Dagens Næringsliv og NRK om det. Forholdene er ganske ille (etter norske forhold) – selskapet kan si deg opp på dagen, du må betale for obligatorisk opplæring selv, lav lønn, ingen sykelønn, elendige ferieordninger, ubetalt bakvakter og tilkallingsordninger, med mer. Ryanair er nok i nedre sjikt her, de fleste lavkostnadsselskapene har mer normale arbeidsbetingelser, og SAS – særlig slik det var før november i fjor – representerer det andre ytterpunktet. Ingen av delene er riktige, og for meg er det helt klart at over tid vil de nærme seg hverandre.

image

Disse to ytterpunktene kan sees på som ytterpunkter av makt. I Ryanairs tilfelle har ledelsen all makt – de ansatte er ikke fagorganisert og har små muligheter til å bli det, bor i land med stor arbeidsløshet og lave levekostnader, og topplederen Michael O’Leary har, nesten med vilje, skaffet seg et rykte som tøff i forhandlinger, uhyre arrogant og med bare forakt til overs for alt annet enn markedsandel og inntjening. I SAS tilfelle har man hatt en situasjon der ledelsen ikke har kunnet gjøre noe, dels fordi selskapet har en mengde tøffe fagforeninger, delvis fordi eierstrukturen gjør at ledelsen ikke kan ta i bruk noen av de virkemidlene de typisk ville kunne gjøre for å få selskapet på rett kjøl – i november var det bankene (eierne av gjelden, ikke egenkapitalen) som presset gjennom krav om kostnadskutt for å la selskapet fortsette.

Det at det er Parat – en norsk fagforening – som støtter de Ryan-ansatte i deres sak er i seg selv interessant, og tyder på at noen der i gården har skjønt at skal de få gjort noe med konkurransen fra hva jeg kaller de “desperate lavprisselskapene” – vel, Ryanair – så må man ta et langsiktig perspektiv: Til nå har de drevet med landskamp og borgerkrig – SAS Norge, for eksempel, har to fagforeninger for kabinpersonale, de som kom fra Braathen og de som kom fra SAS – og prøve å presse selskapet til å fortsette med et uholdbart kostnadsbilde. På lengre sikt, gitt at flybransjen er ugjenkallelig internasjonal, bør de kanskje forsøke å gjøre noe med minimumsnivået i bransjen, å trekke opp de som er dårligst betalt i bransjen – ikke bare på grunn av solidaritet, men fordi det er god strategi å forsøke å gjøre noe med konkurransegrunnlaget. O’Leary kan ikke fortsette å behandle sine ansatte (eller innleide) hvis nasjonale luftfartsmyndigheter, EU og IATA etablerer strengere regler, for eksempel ved å kreve at det skal finnes medarbeiderrepresentasjon i ledelse og styre, at en viss prosent av ansatte skal være fast ansatt, og så videre.

En internasjonal bransje krever internasjonale fagforeninger, med andre ord. Og EU kan altså vise seg å være en farbar vei for å støtte norske arbeidsbetingelser.

Problemet er at for et menig medlem i SAS’ fagforeninger er ikke incentivet til å være med på denne strategien særlig stor. Den tar lang tid, og det beste resultatet man kan forvente er at det hypotetiske endepunktet – der Ryanair og SAS konvergerer – blir noe bedre enn det ville blitt hvis Ryanair fikk fortsette og ture frem slik de gjør.

Skal man få til det, må man gjøre strukturelle grep – la de ansatte få aksjer i firmaet, for eksempel. Det gjorde Ryanair med de første 500 ansatte, i bytte for streikeretten. Jeg vet ikke om det er det som gjør at Ryanair ikke har en fagforening, men jeg vil tro at det i alle fall er en faktor. For SAS’ vedkommende kan man bruke den samme taktikken – gitt at egenkapitalen er meget lav, burde selskapet være klar for en LBO av en konstellasjon av ansatte, muligens med en private equity partner ved siden av. Med liten egenkapital og høy gjeld, kan man gi de ansatte en nokså stor del av selskapet – noe som gjør at deres aksjer faktisk blir verdt en del hvis det går bra. Dermed vil man ha en interesse i å bytte langsiktig lønnsomhet mot fravær av kortsiktige goder.

Men det vil kreve fagforeninger som ser utenfor selskapet etter fiender, og tenker langsiktig. Skal det fungere, må man forstå at den grønne boken – symbolet på alle de fordeler og den glamour som en gang fantes i bransjen – er borte og ikke kommer tilbake.

Samt muligens ta seg en tur til Brussel.

Pjolter?

Jeg har tilbrakt en solfylt vårmorgen med å rote rundt på nettet og lese litt her og der mens morgenkaffen dufter og alle de tingene jeg skulle ha skrevet for en stakket stund holder seg i glemmeboken. (For å si det med Douglas Adams: «I love deadlines. I love the whooshing noise they make as they go by.»)

Uansett, jeg datt borti Morgenbladets sider (tenker stadig på om jeg ikke burde abonnere, men gratisartiklene holder inntil ca. en måned er gått og jeg trenger en dose igjen, omtrent som med The Economist) og fant Bernhard Ellefsen’s “Ikke faen, herr statsråd”, en kritikk av Minerva-kretsens kulturpolitiske pamflett Kultur for kulturens skyld. Den er lesverdig, og det er sikkert også boken.

Men…

…litt ned i teksten fant jeg denne setningen:

…effektivisering etterspørres hyppigere enn pjoltere i hovedstadens beste hotellbarer.

Pjoltere?

Nå frekventerer ikke jeg hovedstadens beste hotellbarer i særlig grad, men jeg tviler på om etterspørselen etter pjoltere er særlig stor der. Skulle jeg tippe, så går det mer i Barolo og Mojito. Pjolter er noe en slektning av meg kaller “70-tallsspråk”, i klasse med appelsinmarmelade, Oslofrokost, Sigdalsbrød og idealtid. I følge Wikipedia er pjolter “et særnorsk fenomen”, i følge denne lange og morsomme artikkelen rent formelt en whisky-soda (eller enda mer norsk, whisky og selters), servert i et pjolterglass.

Ellefsens bruk av “pjolter” som de drikkende klassers favorittkonsum tyder på et lite oppdatert verdensbilde, med andre ord. Når jeg hører ordet pjolter ser jeg for meg en Fiinbeck hengende på en bar, eller en av Albert Engströms mange marinerte personasjer, fra ulike samfunnslag. Pjolterglasset er noe som man kunne forvente i hånden på en Willy Hoel (han bodde i nærheten av meg da jeg var gutt og vitset om at han var medlem av “Anonyme Willyholikere”) og Carsten Byhring – iført dress og med kroppsfasong som Fiinbeck, men man mistenker jo at glasset ikke akkurat inneholdt single malt – kanskje heller whiskyessens og “seksti” (nok et 70-tallsord.) En drikk for de som vil være fine, med andre ord, ikke dem som er det (som synes under, der går det mer i champagne.)

image

Nuvel. Den skrivende eliten av venstresiden i Norge bor etter sigende i Ullevål Hageby (de har antakelig flyttet fra Grünerløkka fordi det er så mange innflyttere der) men går ikke lenger i fotformsko og fjellanorakker, bortsett fra i harmdirrende innlegg fra skriveføre FrP’ere. Kanskje på tide å oppdatere karikaturbildet av kapitalistene også, fra flosshatter og pjoltere til noe litt mer likt virkeligheten?

imageimage

Spørsmålet er hva det skulle være. Dagens politikere er like like som dagens bilmodeller – rent utseendemessig er så liten forskjell på Torbjørn Røe Isaksen og Audun Lysbakken at man må kikke ned på jakkeslaget for å være sikker. Rent politisk er ikke forskjellene så store heller. Det hadde vært interessant om en av dem drakk flaskevin og den andre bag-in-box, men jeg er usikker på hva slags konklusjoner man ville kunnet trekke av den observasjonen.

Kanskje det hadde hjulpet om man så dem gjennom et pjolterglass?

Premiere: Filmen om Datatalagringsdirektivet

En gruppe filmstudenter ved Høgskolen i Lillehammer har laget en film om Datalagringsdirektivet, Denne har premiere torsdag 4. april, og hermed er du invitert. (Det kan være en fordel å si ifra om at en kommer for å få reservert et sete.)

Sted: Frogner Kino, Frognerveien 30, Oslo
Tid: Torsdag 4.april, klokken 19.30

Se for deg dette: Alt du gjør på mobilen og mailen din blir systematisk lagret, man kan spore hvor du har befunnet deg til enhver tid, og hvis du har vært i nærheten av et kriminalåsted er du automatisk mistenkt. I løpet av 2013-2014 blir dette en realitet. Da implementeres Datalagringsdirektivet (DLD) i norsk lov. All informasjon om hvem som kommuniserer med hvem, hvor, når og hvordan det kommuniseres skal lagres. Dette er det laget film om – her er traileren:

Trailer – Datalagringsdirektivet from Oda Erlendsdotter Urke on Vimeo.

Program:

  • Joakim Hammerlin innleder
  • Visning av «Datalagringsdirektivet»
  • Mulighet til å stille spørsmål til regissørene Sunniva Sundby og Finn Walther, samt noen av aktørene i filmen.

Billettpris: 50 kroner, for reservering av billetter, send mail til odaerlendsdotterurke@me.com. Billettene kan hentes mellom 19.00 og 19.15. Resterende billetter vil bli solgt i døren. Kun kontanter!
Spørsmål rettes til odaerlendsdotterurke@me.com

Vel møtt!