Jeg har tilbrakt en solfylt vårmorgen med å rote rundt på nettet og lese litt her og der mens morgenkaffen dufter og alle de tingene jeg skulle ha skrevet for en stakket stund holder seg i glemmeboken. (For å si det med Douglas Adams: «I love deadlines. I love the whooshing noise they make as they go by.»)

Uansett, jeg datt borti Morgenbladets sider (tenker stadig på om jeg ikke burde abonnere, men gratisartiklene holder inntil ca. en måned er gått og jeg trenger en dose igjen, omtrent som med The Economist) og fant Bernhard Ellefsen’s “Ikke faen, herr statsråd”, en kritikk av Minerva-kretsens kulturpolitiske pamflett Kultur for kulturens skyld. Den er lesverdig, og det er sikkert også boken.

Men…

…litt ned i teksten fant jeg denne setningen:

…effektivisering etterspørres hyppigere enn pjoltere i hovedstadens beste hotellbarer.

Pjoltere?

Nå frekventerer ikke jeg hovedstadens beste hotellbarer i særlig grad, men jeg tviler på om etterspørselen etter pjoltere er særlig stor der. Skulle jeg tippe, så går det mer i Barolo og Mojito. Pjolter er noe en slektning av meg kaller “70-tallsspråk”, i klasse med appelsinmarmelade, Oslofrokost, Sigdalsbrød og idealtid. I følge Wikipedia er pjolter “et særnorsk fenomen”, i følge denne lange og morsomme artikkelen rent formelt en whisky-soda (eller enda mer norsk, whisky og selters), servert i et pjolterglass.

Ellefsens bruk av “pjolter” som de drikkende klassers favorittkonsum tyder på et lite oppdatert verdensbilde, med andre ord. Når jeg hører ordet pjolter ser jeg for meg en Fiinbeck hengende på en bar, eller en av Albert Engströms mange marinerte personasjer, fra ulike samfunnslag. Pjolterglasset er noe som man kunne forvente i hånden på en Willy Hoel (han bodde i nærheten av meg da jeg var gutt og vitset om at han var medlem av “Anonyme Willyholikere”) og Carsten Byhring – iført dress og med kroppsfasong som Fiinbeck, men man mistenker jo at glasset ikke akkurat inneholdt single malt – kanskje heller whiskyessens og “seksti” (nok et 70-tallsord.) En drikk for de som vil være fine, med andre ord, ikke dem som er det (som synes under, der går det mer i champagne.)

Nuvel. Den skrivende eliten av venstresiden i Norge bor etter sigende i Ullevål Hageby (de har antakelig flyttet fra Grünerløkka fordi det er så mange innflyttere der) men går ikke lenger i fotformsko og fjellanorakker, bortsett fra i harmdirrende innlegg fra skriveføre FrP’ere. Kanskje på tide å oppdatere karikaturbildet av kapitalistene også, fra flosshatter og pjoltere til noe litt mer likt virkeligheten?

Spørsmålet er hva det skulle være. Dagens politikere er like like som dagens bilmodeller – rent utseendemessig er så liten forskjell på Torbjørn Røe Isaksen og Audun Lysbakken at man må kikke ned på jakkeslaget for å være sikker. Rent politisk er ikke forskjellene så store heller. Det hadde vært interessant om en av dem drakk flaskevin og den andre bag-in-box, men jeg er usikker på hva slags konklusjoner man ville kunnet trekke av den observasjonen.

Kanskje det hadde hjulpet om man så dem gjennom et pjolterglass?