Strukturert prokrastinering

«Anyone can do any amount of work, provided it isn’t the work
he’s supposed to be doing at that moment.»
— Robert Benchley, How to get things done

41exusbglhlJeg har ikke tid til å skrive denne bloggposten – har mange ting jeg skulle ha gjort – men i alle fall: Vil gjerne anbefale boken The Art of Procrastination: A Guide to Effective Dawdling, Lollygagging and Postponing av John Perry.

Det er mye å si om det å utsette ting: Et utsagn jeg lærte meg tidlig er at hvis du skal få noe gjort, skal du spørre noen som har mye å gjøre. De har nemlig ikke tid til å tenke over hva de gjør eller å gjøre det bra. Mitt problem er at de tingene jeg virkelig ønsker å gjøre bra, får jeg aldri tid til å gjøre bra fordi det er så mye annet som kommer i mellom. Likevel er nok jeg ansett som en person som får ting gjort (eller i alle fall får gjort mye.)

I motsetning til mange andre bøker som skal hjelpe deg til å bli mer produktiv (som for eksempel David Allens Getting things done, populær blant teknologer, antakelig fordi han har et flytdiagram) så har ikke Perry så mange konkrete tips om hvordan man skal bli mer produktiv. Har har noe mye viktigere: Han får deg til å føle deg litt mindre skyldig i at du utsetter ting. Og det hjelper i seg selv, får da tenker du mindre på det.

Et annet trikk er å sette noe svært viktig (og uoppnåelig) på toppen av listen, så får du gjort en hel masse annet som en mekanisme for å slippe å gjøre det som står på toppen av listen. «Jeg skal begynne å trene, må bare gjøre ferdig regnskapet først. Og svare på disse epostene, samt sjekke hvordan det går med Boston Celtics nå om dagen. (Ganske bra, faktisk.)».

Og så videre. Flott bok. Jeg ble ikke helt ferdig med den, for jeg kom på noe annet jeg måtte gjøre, men den er på listen min. Kanskje din også?

(Takk til min gamle kollega Jim McGee for forslaget. Han har ikke tid han heller.)

Ålesund i maksvær

Av og til har man litt flaks. I går holdt jeg et foredrag for Atea i Ålesund. Det er hyggelig nok, og Ålesund er en vakker by, men sist jeg var der (for to og et halvt år siden) blåste det så hardt at jeg måtte holde på brillene, og det begrenser jo inntrykket litt.

Denne gangen, derimot, var det vindstille, strålende sol, og, vel, bildene sier vel sitt, inkludert soloppgang over Sunnmørsalpene fra flyvinduet. Jeg hadde et par timer i påvente av returflyet, spaserte rundt og tok bilder, og utforsket Sverre Eidsvik AS, en ekte skipshandel. (Endte opp med en lanterne til utelampe og i alle fall begynnelsen til å skjønne noe om hvordan torskeruser og fisketerner fungerer.)

Og hvordan noen kan fly over slike fjell uten å henge nesten ut av vinduet, er noe jeg aldri har forstått…

Betraktninger fra et skråplan

De siste 12 dagene har jeg tilbrakt i en seilbåt. En venn av meg har en 43 fots Beneteau Oceanis (viktig med detaljer her) med navn Gone Walkabout. Han trengte mannskap, i første omgang for 4 dager, men det er litt vanskelig med vind og planlegging og, vel, det endte opp med 12. Jeg har nytt hvert minutt.

Jeg mønstret på i Aren2016-07-27 09.09.40dal (som tungmatros, fant jeg ut, siden jeg ikke er lett.) Vi rotet litt opp- og nedover kysten i påvente av vind, og benyttet anledningen til et besøk på Nøgne Ø, makrellfiske og annet sosialt. Endelig stemte værmeldingen, og vi dro fra Lyngør 0600 om morgenen og passerte Skagens Rev åtte og en halv time senere, gjennomsnittsfart 8.2 knop, vind 10 sekundmeter fra vest, 1-2 meters bølgehøyde, et rev i storseilet (jeg har etterhvert skjønt at det er viktig med alle parametrene her.) Jeg var i utgangspunktet nokså nervøs for å bli sjøsyk, men fulgte skipperens råd (ikke vær sulten, ikke frys) og hadde faktisk ikke mer enn en bitteliten antydning til uggenhet tidlig om morgenen, noe som like gjerne kunne skyldes en stor kopp kaffe på bar mage.

DCIM100GOPROGOPR0880.

Til rors mellom Lyngør og Skagen. Må si at det føltes betraktelig mer dramatisk enn det ser ut som her…

Så dermed hadde jeg gjennomført min første havseilas. Jeg sto til rors over halvparten av veien, og syntes det var fantastisk morsomt – nesten som å kjøre slalom, der man rir over bølgene omtrent som man kjører over en kul i slalombakken. Det tok en liten time før jeg helt fikk til å styre presist – man må lære seg å finne et fast punkt i horisonten, og deretter lære seg hvor mye dreining i horisonten en liten kursomlegging på kartplotteren tilsvarer. Dessuten må man venne seg til hvordan båten reagerer og møte bevegelsene med roret, men der fant jeg faktisk ut at det ikke var så annerledes fra å kjøre min lille 16.5 fots kalesjebåt i store bølger. Vi opplevde heldigvis ikke noen broach (båten krenger opp mot vinden og roret mister taket), men bølgene slår en ut av kurs hele tiden og krever konstant oppfølging.

Ruten videre gikk fra Skagen til Læsø til Marstrand til Fiskebäckkil til Smögen, der jeg mønstret av. Vind opptil 15 m/s og bølgehøyder av og til på 2 meter, rikelig anledning til å finne ut at man trenger Gore-tex og fottøy som holder vann. Og få bekreftet at jeg ikke lenger trenger bekymre meg for sjøsyke.

Underveis har jeg gjort meg visse refleksjoner om båtliv generelt og seilbåtlivet spesielt – dette med gjestehavner og alt det der er nytt for meg, og ganske fascinerende. Her er noen observasjoner:

Motor eller seil – et spørsmål om kultur og kroppsform
Med fare for å bli nokså upopulær: Det er forskjell på motor- og seilfolk, og forskjellen er litt som forskjellen mellom øst og vest i Oslo, uten at jeg skal trekke den for langt. Motorfolket har betydelig høyere gjennomsnittlig BMI, for eksempel. En årsak er nok mindre hva man spiser og mer at seiling innebærer fysisk aktivitet hele tiden. Man bruker muskler og energi til å holde balansen, holde seg fast, og hele tiden jobbe med roret for å møte bølgene. Etter 10 timer til Skagen var jeg ganske mør i armene. Motorbåter derimot (i hvert fall hvis de passerer 40 fot, noe de gjerne gjør hvis du skal over åpent hav) er mer som å kjøre buss – ikke bare bruker man mye kortere tid over (og dermed ligger lenger i en kaloririk havn), men de er mye støere enn seilbåter. Dessuten går motorbåter gjerne ikke over åpent hav før været er fint, mens seilerne trenger vind for å flytte på seg.

Kulturmessig er det også endel forskjell – det er noe med støynivå og hvor mye plass man tar i havnen. Vi så en svenske med blekede tenner og en anabol Princess 56 oppfylle absolutt alle stereotypiene ved å presse seg inn i havnen i Marstrand, dytte båter til side – og deretter presse inn 38-foteren til kompisen som kom etter. Samme mann traff vi i en trang kanal syd for Marstrand, der han på død og liv skulle kjøre forbi fire båter og holdt på å skape kollisjon. På den annen side møtte vi et meget hyggelig ektepar med en nydelig eldre 46-fots trebåt (tenk blankpolert mahognidekk, gjort av eieren selv) fra Stavanger. Min arbeidshypotese er derfor (basert på meget få observasjoner) at folk med tremotorbåt er mest hyggelige, fulgt av de med blått skrog og deretter de med hvitt skrog. Men her kreves det, som i så mange andre situasjoner, betydelig mer forskning.

Tenke, tenke, tenke
Seiling er intellektuelt arbeid, har jeg merket, det er hele tiden vinkler og justeringer og forståelse av hva hver enkelt tau og wire gjør. Som rormann må man passe på hele tiden, men man er ikke passiv som mannskap heller, særlig ikke innaskjærs. Det skal holdes utkikk (siden forseilet sperrer for halvparten av utsikten forut), det skal trimmes seil og mast, det skal leses kart og man må følge med på ekkoloddet, særlig i Danmark. Gitt vinkelen på båten og bølger hit og dit blir mat- og toalettekspedisjoner under dekk en akrobatisk øvelse som krever planlegging, basal forståelse for hydrodynamikk, og evne til å huske hvor håndtakene er.

Når man skal legge til, blir det enda mer komplisert – seilbåter er lange og svinger tregt, og hvis det blåser hjelper baugpropellen bare litt. Trikset er å ta det rolig og ha masse fendere. Det hjelper at de fleste båtfolk øyeblikkelig stiller opp og tar i mot tamper og legger fendere når man kommer inn – særlig hvis det er deres egen båt man legger til ved.

Smått vs stort
Seilbåter kommer i alle størrelser – og jeg kunne ikke unngå å legge merke til at jo eldre, mindre og mer sliten båten var, desto morsommere (i alle fall om kvelden) ser det ut til at deltakerne har det. Introduksjon til seiling kan skje på mange måter, men den hyggeligste ser ut til å være en gjeng ungdommer med en gammel turseiler og et avslappet forhold til båtpuss og oppvask.

De middelsstore båtene (34-40 fot) er typisk brukt av eldre ektepar som tar lange seilferier langs land med forsiktig seilføring. Når de skal legge til, er det far som styrer og mor som står foran med fortøyningen, en arbeidsfordeling som ikke er logisk, gitt at det rent fysisk er mye mer krevende å hoppe i land med tampen. Men tradisjon er tradisjon, må vite.

Kommer man opp i over 40 fot, går snittalderen nedover igjen, man finner enten erfarne ektepar eller, som skipper’n på den båten jeg var på, folk som tar lange ferier med varierende mannskap. Mange har lang seilerfaring over åpent hav, og diskusjonene går på kurs, sekundmeter og teknologi (og det er deilig mye teknologi).

Tid og sted
Seilopplevelsen er svært sammenlignbar med kanalbåtferie. I en kanalbåt (i hvert fall en engelsk narrowboat) har man en fart av fire miles i timen. Det tar et kvarter å komme seg gjennom en sluse (14 minutter hvis man stresser, 16 hvis man sløver litt.) Etterhvert stopper tiden opp, man glemmer å ta på seg klokke og sokker, og havner og kurser glir litt over i hverandre. Prioriteringer endres, og det blir svært viktig at seilene er skikkelig trimmet, alt tauverk kveilet opp, og fenderne tatt inn 30 sekunder etter at man har forlatt bryggen – akkurat som jeg ble nærmest manisk opptatt av ikke å komme borti sluseveggene da jeg kjørte kanalbåt i Oxford.

Rydde og rydde og rydde og kveile
Det er trangt i en seilbåt, selv om den er på 43 fot, og det er trangt både oppe og nede. Dermed må det hele tiden ryddes, og ting må stues vekk på faste plasser slik at de ikke blir ødelagt eller er i veien når verden begynner å gå litt sidelengs. Ta en kikk på kjøkkenet hjemme, og forestill deg hva som ville skjedd om du kjapt vippet det 15 grader til hver side. Tenk så over hva du ville måtte gjøre for at alt skulle være som før etter en slik manøver. Derfor er det forståelig at et kjøleskap i en båt ikke er et skap, men en boks (som en gammeldags fryser) – da ligger ting tett og danser ikke rundt i bølgene.

På den annen side er det fort gjort å rydde opp. Å vaske badet, for eksempel, er et spørsmål om en sprayboks med vaskemiddel, litt gnikking og en kjapp nedspyling med dusjen. Det tar 2 minutter og får en til å lure på hvorfor i all verden vi har baderom med fliser i land.

Kløning og fomling og alt det der
Båtlivet tilbyr uante muligheter for å dumme seg ut (særlig når det skal legges til.) Hvis du bor ved kysten og kjeder deg, finn deg en uterestaurant med utsikt til en gjestehavn, ta en halvliter og betrakt sirkuset, særlig hvis det blåser. Nok sagt, erfaring hjelper, men jeg tror det hjelper enda mer å gå inn med innstillingen om at alle andre har gjort alle de samme feilene. Det samme gjelder grunnstøting – det finnes etter sigende to slags båtfolk: De som har gått på grunn, og de som kommer til å gjøre det.

Seilbåt?
Jeg har begynt å tenke på å kjøpe seilbåt, men det er typisk meg: Jeg blir lett entusiastisk når jeg er med på noe nytt. Men man får mye for pengene. Skal man ha en motorbåt på 40 fot med alle bekvemmeligheter ligger prisen på i hvert fall 1-1.5 millioner brukt. For en seilbåt i samme størrelse og komfortklasse betaler man 0,5-1 million, og har mye lavere driftsutgifter (men, det er klart, ikke samme hastighet). Men det er ikke nødvendig å gå så høyt – det er fullt mulig å kjøpe seg en OK, litt gammel båt for turseiling for under 100 000, gitt at man tar det med ro og er innstilt på noe som føles litt som teltferie. Fordelen er dessuten at man ikke trenger å bekymre seg så mye for å gjøre bommerter (og de kommer, vær trygg.)

Men nå er det tilbake til hverdagen. Hvis bare noen kunne holde det forbaskete hjemmekontoret stille en stund…

Fredagslesning

Jeg liker ikke science fiction noe særlig – alt for mye folk i tights som ser på store skjermer – men har sans for den mer intellektuelle varianten som forsøker å si noe om nåtiden ved å ta tak i et enkeltelement av vårt samfunn og vår teknologi og trekke den videre. Så her er en liste med litt teknologibasert lesning fritt tilgjengelig på nettet, litt fantasispinn i en verden der flere og flere bekymrer seg over om teknologien er i ferd med å ta over:

  • The machine stops er E. M. Forster er en klassiker om hva som skjer hvis vi gjør oss helt avhengige av teknologi. Noe å tenke på når man sitter og surfer og videokonfererer på hjemmekontoret. Skrevet i 1909, som jo er mer enn imponerende.
  • The second variety av Philip K. Dick handler om hva som kan skje hvis vi utvikler selvorganiserende våpensystemer – en fremtid der dronene tar over. Skrevet som en forlengelse av den kalde krigen, men i en tid der man kan levere en håndgranat med noe kjøpt på Clas Ohlson er det jo grunn til å tenke litt fremover.
  • Jipi and the paranoid chip er briljant en liten sak av Neal Stephenson – den eneste science fiction-forfatteren jeg leser regelmessig (skjønt mye av det han skriver er vel mer historic/technothrillers enn science fiction per se) – og handler om hva som skjer om teknologien får selvoppholdelsesdrift.
  • Captive audience av Ann Warren Griffith er kanskje ikke like velskrevet – men handler om hva som skjer om vi får et samfunn der vi ikke får lov til ikke å se reklame. Og det burde være skremmende nok for noen som er møkk lei all masingen om online spill og smøreoster og hva det nå måtte være.

Jeg har en til jeg gjerne skulle hatt på listen, men husker ikke navn eller forfatter. Mener å huske at den handlet om en en mann som lever i en verden der varige produkter ikke er tillatt – alt går i stykker etter en viss tid, slik at økonomien holdes i gang ved at man må kjøpe nytt. Han smugler med seg hjem en trebenk til sin kone, men sliter med at innpakningspapiret går i oppløsning hvis han ikke kommer seg hjem fort nok…

Og med det, tilbake til tastaturet for noe mer jobbrelatert. God helg!

En far og hans døtre – eller hvorfor jeg (visstnok) er feminist

(Advarsel: Skryteinnlegg om mine døtre. Lite om teknologi her. Deal with it.)

For noen år siden var jeg på 8. mars-arrangement i Polyteknisk Forening – ikke spesielt fordi det var kvinnedagen, men fordi foredragsholderne var bra. Jeg ble litt forlegen da jeg fant ut at jeg var så og si alene med rundt 200 damer, men de bet jo ikke. Og en av dem spurte meg hvorfor jeg var feminist. Jeg har ikke tenkt på meg selv som feminist, men svaret var enkelt nok: Jeg har tre døtre.

Og jeg er svært stolt av dem.

De er så ulike som det går an å bli. I et av Harald Eias Hjernevask-programmer kommenterte en eldre mann at alle de som tror barn formes kun av sin oppvekst, har bare ett barn. Jeg har tre, deres oppvekster har ikke vært dramatisk ulike, men de er tre helt ulike personligheter: En intellektuell, en entreprenør, og en realist. Det eneste de har felles, er at de alle heter Ragnhild til mellomnavn, som sin mor. (Hensikten, mener de, at jeg skulle kunne rope «Ragnhild!» og så kommer alle sammen. Fat chance…)

julie-kjoleJulie, datter nummer en, den intellektuelle, hadde to bachelorgrader (internasjonale studier og journalistikk) og en mastergrad (økonomisk historie, LSE, distinction, kom ikke her) og hadde bodd i Boston, Paris og London da hun var 26. Hun har vært verbal omtrent siden hun ble født og kunne diskutere med mine medstudenter på Harvard som femåring. Hun kan ta over enhver samtale (en gang tok hun over middagssamtalen hjemme via telefon,) jobber innen kommunikasjon og danser West Coast Swing på fritiden. Det var journalist hun egentlig ville bli, og hun presterte å bli forsidestoff i journalisten.no som student, muligens litt påvirket av sin far, et oppslag som genererte to jobbtilbud. Men som hun sier, skal hun bli journalist, må hun få betalt for det… Julie er den som er mest lik meg, på godt og vondt – hun ser det komplekse i det enkle, er ikke redd for å grave seg ned i vanskelige problemstillinger og ha meninger om dem – og skriver adskillig bedre enn sin far.

helene-kokosHelene, datter nummer to, entreprenøren, har mer initiativ og lederegenskaper enn de fleste. Hun har alltid vært perfeksjonist, med en stahet, et stå-på humør og driv som langt overgår opphavet. Hun har hatt utfordringer som få andre – som 18-åring fikk hun diagnosen ME etter en forferdelig periode med mindre og mindre krefter og et helsevesen som ikke kunne eller ville forstå hva som skjedde. Hun ble svært syk, men har gradvis kommet seg, først og fremst ved en jernvilje, kunnskapstørst og selvdisiplin jeg bare kan beundre. Hun har tatt 13 privatisteksamener etter en bommert fra BI jeg fortsatt er opprørt over, og fullfører nå en bachelor i ernæring over nettet med kun A i karakterer. Hun er opptatt av trening og kosthold og har ønsket å bli ernæringsfysiolog fra hun var 14. Det er et fagområde jeg ikke kan noe om, og en verden – trening, kosthold og fitness – som er meg litt fremmed. Men jeg ser jo at hun er svært flink til hva hun gjør. Og jeg har jo gått ned 12 kilo det siste halvåret ved å følge hennes kostholdsråd. Helene er den datteren vi ser mest til, delvis fordi hun er mye hjemme, og den som jeg får mest overraskelser fra – og kanskje derfor lærer mest av.

jenny-paraplyJenny (eller Jenny Marie), datter nummer tre, er realisten, liker matematikk og fysikk og har alltid plukket fra hverandre alt hun får tak i. Hun refererer til seg selv som «made for fun» – laget for moro skyld, noe som stemmer – og er født i USA, nærmere bestemt i Boston. Det gir henne fordeler i immigrasjonskøen og et internasjonalt syn på livet: Hun flyttet hjem som toåring men har lært seg perfekt engelsk nærmest på egen hånd, ved å se på amerikanske videoer og snakke med amerikanske gjester. Hun har bein i nesa og insisterer på at da hun og jeg var i Boston i 2011-12 var det fordi jeg skulle følge henne på high-school-utveksling, ikke fordi jeg skulle på sabbat. Jenny er danser (det er de mer eller mindre alle tre, men hun har gått danselinje og ble årets danser på Treider i år). Hun er mer stille enn sine søstre, ikke fordi hun er stille av natur – hun kan argumentere som få andre – men med søstre som hennes kan det være vanskelig å komme til orde. Jenny fikk lymfekreft i 2012 og tilbakefall året etter, en opplevelse som har vært svært tøff for oss alle (men mest for henne, naturligvis). Hun valgte å dele sykdomsforløpet på Instagram og ble med på en dansevideo for Aktiv mot Kreft som gikk over hele verden. Jenny har vært interessert i realfag hele sitt liv og starter på sivilingeniørstudiet i fysikk og matematikk på NTNU denne uken.

larkinKunsten å være far
Det er ikke så enkelt å være far, særlig fordi man gjør det for første gang og når man endelig skjønner hva man skal gjøre har ungene utviklet seg videre. Jeg tror at man rett og slett må innse at man kommer til å gjøre masse feil, ta ungene på alvor, og være seg selv. Etterhvert som antallet unger øker får man i alle fall et realistisk forhold til sin egen evne til å påvirke ting…og innser at jenter er nok tettere knyttet til sin mor enn sin far, nærmest uansett.

Jeg har hatt noen prinsipper – for eksempel bestemte jeg meg tidlig for at jeg ikke skulle ha noen meninger om jentenes kjærester, og det tror jeg at jeg har klart (ikke det at jeg har noe å klage over i så henseende.) Jeg skulle også forsøke ikke å legge noe akademisk press på jentene, gitt at jeg har mye utdannelse selv, og det har jeg i alle fall forsøkt, men kanskje ikke helt fått til. Jeg har ikke klart å overføre min interesse for å gå i fjellet eller å stå på ski til jentene, men et hus fullt av bøker, skriveførhet og gode studievaner har jeg muligens klart å overføre noe av.

Jeg har i alle fall lært masse av dem, særlig fordi jeg selv vokste opp i et mer maskulint miljø og har måttet lære meg hvordan jenter fungerer. Jeg pleide å si at hjemme hadde jeg fire damer, to tisper og en kastrert hannkanin, og det var ikke mye hjelp å få fra kaninen… Så man får gå på jobben, trøste og bære når det trengs, og regne med at det går bra. Og det gjør det jo, ser det ut til.

Videre i livet
Denne helgen har vært et slags punktum for en periode i livet – min kone Lena og jeg kjørte opp til Trondheim med Jenny og de siste delene av flyttelasset hennes, noe jeg har gledet meg til siden hun ble syk. Jeg skulle gjerne sett på det som en litt stor anledning, men det var tredje turen til Trondheim på tre ukerselfie-hjerkinn og datteren var, sunt nok, nærmest utålmodig etter å få oss ut så hun kunne begynne det nye livet sitt. Så da ble det som med de fleste slike begivenheter – en liten følelse av «hva så?» Nå er redet mer eller mindre tomt, selv om Helene vil kreve oppfølging fra Lena en stund til, og vi stadig lever med en liten frykt for tilbakefall for de to yngstes vedkommende.

Men nå må Lena og jeg finne ut av hva vi skal gjøre med resten av livene våre. Vi skal i alle fall gå mer i fjellet, det er klart. Men først og fremst trenger vi å puste litt ut og tenke oss om – og kanskje starte noen firmaer eller reise litt utenlands eller, vel, vi får se hva tiden bringer.

Notater fra elektrisk bilferie

Noen notater etter to ukers ferietur gjennom Europa, mest for å melde tilbake tilbake til Facebook-gruppen Elektrisk bilferie i Europa, som hadde mange fine tips:

  • reiserute: ferge Oslo-Kiel, Hamburg, Amsterdam, Mannheim/Heidelberg, Basel, Chamonix (to døgn), Zermatt (to døgn), Domodossola (svært hyggelig familiehotell og en suveren restaurant), Konstanz, Stuttgart (fire døgn), Kaltenkirchen (ca. 40 km syd for Kiel), ferge Kiel-Oslo
  • forbausende lite teknisk å melde – bilen går som et skudd (høyeste hastighet 195 km/t, vanlig cruising-hastighet 120-150 avhengig av trafikk og fartsgrenser. Deilig og trafikksikkert å ha nok akselerasjon over hele registeret til å holde følge med Porscher og Audier og til å komme seg raskt forbi trege biler i lange oppoverbakker.
  • litt klønete med parkeringsplasser (bilen er stor) og en stensprutskade i frontruten i Sveits, samt prissjokk (40 SFR for motorveiavgift, betales ved innkjørsel, men vi har i alle fall et klistremerke til i frontruten). Ellers ingen problemer av noe slag.
  • brukte kun Teslas superladere, bortsett fra litt (strengt tatt unødvendig) lading hos venner i Alkmaar nord for Amsterdam. Laderne varierer litt i hva de har å tilby utover strømmen – den sydøst for Hamburg har en outlet-mall og flere kafeer, den i Erdingen et enormt hagesenter. De fleste har en kafe eller et hotell i nærheten. Den i Hamburg har et hotell, den syd for Hamburg en parkeringsplass og en utstilling av ferdighus, som vi ikke var i markedet for. Det ble et par timers ekstra kjøring for å lade litt mens vi var i Stuttgart, mest fordi våre venner bor i fjerde etasje og Stuttgart ikke har noen ladestasjoner i selve byen, i alle fall ikke i helgen. (Men når sant skal sies skulle jeg nok planlagt kjøringen litt bedre, så hadde det ikke vært nødvendig.)
  • Teslaer vekker fremdeles oppsikt i utlandet, vi ble etterhvert vant til at folk tok bilder av bilen og pekte på den.
  • Bagasjeplassen er upåklagelig – man kan breie seg uten å måtte slå ned baksetene, og legge ting som ikke blir mye brukt i frunk’en.
  • Lengste kjørestrekning var Stuttgart-Kaltenkirchen, ca. 700 kilometer, ikke noe problem. Tips: Hotellet Dreiklang i Kaltenkirchen var rimelig og bra, og har et spa/badeland med svømmehall, masse badstuer og en varm saltpool – perfekt avslapning og kort avstand til Kielfergen. Men man må være forberedt på badedraktforbud i badstuer og enkelte bassenger…
  • Eneste ting å utsette på Teslaen: Navigasjonssystemet ga litt rare ruteforslag noen ganger, den foreslår gjerne omveier på 30-50 km for å lade i 5 minutter, særlig i begynnelsen av turer. Vurder reiseforslaget litt, og overstyr den gjerne. GPS’en har også en tendens til alltid å velge korteste vei, noe som ga oss en spennende tur over første del av Simplon-passet (opp fra Brig) på en vei som var ubetydelig bredere enn bilen…

Hadde vi hatt flere superladere den veien hadde vi muligens kjørt litt lenger nedover i Italia, men vi er svært fornøyd både med bilen og ferien!

Mer flaks enn man fortjener…

(Advarsel: Lang post med bilder om en fin fjelltur. Overhodet ikke noe å gjøre med teknologi, bortsett fra noen websider….)

matterhorn-bannerFruen og undertegnede er nettopp tilbake fra to ukers biltur i Europa, en lenge ettertraktet ferie etter noen nokså slitsomme år med sykdom i familien og mye annet. Den har vært utmerket – ikke minst har det vært morsomt å kjøre Tesla på tysk Autobahn – men høydepunktet var nok Zermatt i Sveits og fjellet over alle fjell. Det hører med her at turen var svært lite planlagt – vi hadde bestilt billetter på Kielfergen og hadde løse planer om å stikke innom venner i Stuttgart og Amsterdam. Vi hadde begge lyst på alper, og jeg har alltid hatt lyst til å se Matterhorn, så dermed så ble det to dager i Zermatt etter å ha funnet et hotell via hotels.com dagen før.

Lena-matterhorn-lysFruen har fødselsdag 13. juli, så vi fant en suveren gammeldags hotellrestaurant via Tripadvisor og spiste en nydelig meny. Etter middag var det avslapning på terrassen med nydelig utsikt til Matterhorn, da det plutselig dukket opp lyspunkter oppover fjellet. Kelneren kunne fortelle at det var 150-års jubileum – dagen etter! – for den første bestigningen av Matterhorn, og at lyssettingen markerte klatreruten (inkludert et rødt punkt der fire av ekspedisjonens syv medlemmer falt i døden på veien ned fra toppen igjen). Og vi tenkte: Sånn flaks at vi kom til Zermatt akkurat i dag…

Scwarzee, utsikt mot Matterhorn

Dagen etter var det tid for tur – og vi måtte naturligvis ta sikte på Hörnlihütte, som ligger på 3260 meter ved innsteget til den vanligste klatreruten. Da vi gikk på stolheisen, fikk vi beskjed om at hytten ikke var åpen før klokken to på ettermiddagen, siden det var et arrangement der oppe i forbindelse med jubileet. Vi tok taubanen opp, og begynte å gå etter å ha først ha hørt på en liten konsert på alpehorn, rettet mot fjellet og med suveren akustikk. (Det så så til de grader ut som et postkort at vi glemte å ta bilde…)

Turen opp er nokså slitsom – høydeforskjellen er omtrent 700 meter og stien er tidvis litt eksponert, men hovedproblemet er høyden. Man går tom for luft nokså fort (i alle fall før man er akklimatisert, de fleste klatrere overnatter på Hörnlihütte for å venne kroppen til høyden) og man må gå langsomt opp selv den minste stigning. Vi hadde kjøpt oss staver og kom oss oppover omtrent på den stipulerte tiden, men måtte ha flere pauser på veien.

Vel oppe hadde vi flaks igjen – ikke bare var restauranten åpen, men vi fikk en liten gratisporsjon med tradisjonell Raclette av en hyggelig kokk, siden det var mat til overs etter arrangementet (flaks igjen, det viste seg at dette var første dagen Hörnlihütte var åpen etter en to års ombyggingsperiode.) Dette beviser at det finnes faktisk noe som heter en gratis lunsj, til og med i Sveits, der prisene er på norsk nivå og vel så det – jeg skjønner i alle fall følelsen utenlandske turister får når de kommer til Norge…

DSC00148DSC00149

Etter en lang pause begynte vi å komme oss litt, og det var tid for hjemturen. Været var fortsatt like fantastisk, vindstille og nesten ikke en sky på himmelen, men beina var møre (det er noen år siden siste skikkelige fjelltur) og vi er nok modne for en oppgradering av fottøy til noe mer solid. Men det ble endel fine bilder av Matterhorn og andre alpetopper, naturligvis.

DSC00157

Dagen etter tok vi det litt roligere, med slitne knær og såre tær, så det ble en tur opp mot Oberrothorn, et ikke særlig spennende fjell i seg selv, men med kanskje den beste utsikten over Matterhorn og Monte Rosa-massivet av dem alle. Været var like fantastisk, så det ble en hel del bilder her også, inkludert flittig bruk av panoramafunksjonen….

DSC00160

DSC00162

Dagen etter var det videre via Simplon-passet (der GPS’ens fokus på korteste vei ledet oss på en spennende og svært svingete tur parallelt med motorveien) til Domodossola og et litt enklere prisnivå. Men det er en annen og enda mindre interessant historie. Jeg er mer enn fornøyd med Zermatt for denne gangen og skal nok tilbake om ikke alt for lenge, tenker jeg. Men med all den flaksen vi hadde på denne turen skal det nok litt til for å overtreffe dette.