Hvordan spille Sudoku…

I disse virustider må man finne måter å slappe av på – så jeg koser meg med en kaffe og New York Times Sudoku mellom slagene. I dag har jeg testet forskjellige varianter av kameraer og annet med en gammel iMac (sent 2013) som dessverre ikke er ut til å håndtere et bra kamera særlig godt.

Noe må man jo spille inn, så her er en instruksjonsvideo i hvordan man spiller Sudoku, ved bruk av en metode (Snyder-notasjon) inspirert av den aldeles utmerkede Youtube-kanalen Cracking the Cryptic, som anbefales hvis du har endel tid å kaste bort og er sertifisert nerd. CtC har for øyeblikket 176000 abonnenter, så det er tydeligvis endel nerder der ute. Se denne videoen for et spesielt elegant eksempel på smart problemløsning.

Forøvrig er dette en demonstrasjon av en algoritme for å løse Sudoku. Det finnes mange andre, inkludert å bruke en datamaskin til «brute force» – det vil så å prøve alle versjoner. En elegant måte å gjøre dette på demonstreres i denne videoen fra Youtube-kanalen Computerphile (med 1,66 millioner abonnenter).

Så med det: Min første, og nokså sikkert siste, Sudokuvideo:

Når prisalgoritmer får styre…

For noen år siden skrev jeg, sammen med min gode venn Bill Schiano, en bok om caseundervisning. Den har blitt populær (fikk nylig beskjed om at salget har passert 6000 eksemplarer, som jo ikke er helt elendig når det er snakk om et nokså spesialisert emne). Men den er ikke lenger tilgjengelig som fysisk bok, bare som PDF.

Og det er her det blir morsomt. Amazon har en automatisk prisalgoritme som foreslår priser for bøker og andre produkter. Som synes er et brukt eksemplar av denne boken nå opp i den nette sum av $860 for et prikkfritt eksemplar (med dagens miserable dollarkurs, nesten 9200 kroner).

Her er mitt tilbud (siden jeg har noen prikkfrie eksemplarer liggende): Send meg en epost, og jeg skal selge deg et eksemplar med 50% rabatt. Og jeg skal ikke signere den, siden den da sikkert går ned i verdi. Betaling med Vipps…

Hvem sa at forfatterskap ikke lønner seg?

Tiktok – en guide for de over 25

Nok en kommentar på Digi.no, denne gang om Tiktok, ganske enkelt. Ingen grunn til at den plattformen ikke kommer til å følge det vanlige scriptet.

Og her er lydfilen (og jeg har nå en podcast-stream på Spotify og etterhvert også på noen andre plattformer, tenker jeg. Men ikke på Tiktok.):

Sjefens nye jul

Vanligvis skriver jeg en bloggpost på julaften der jeg viser en video med Tim Minchin og filosoferer litt over hvor fint det er å slappe av før ting begynner med Kalle Anka på svensk TV mens store deler av familien er i kirken.

Men slik blir det ikke i år. Man har nemlig fått ny sjef. Kvinnelig sådan. Hun er snart to år og våkner klokken 0430 om morgenen, i følge moren. Hun sover også fra ca. 12 til 14 og ankommer hvert øyeblikk nå klokken 10, ca., så her blir det ikke tid til noe mer enn en kjapp julehilsen til alle. Middagen blir klokken tre halv fem, og, vel, sånn er det.

Og jeg klager ikke. Ikke på noen måte.

God jul!

Intellektuelt friminutt

Det blir mye stress om dagen – alle dager, når jeg tenker meg om. Mye tid blir brukt i bil, noe som jeg faktisk synes er helt greit, for da har man tid til å tenke og ta telefonsamtaler. Hørte om Arthur Buchart for noen år siden at han hadde kontoret sitt i en Mercedes stasjonsvogn, og jeg kan forstå det. (Har lekt med tanken om å ha en bil med et kontor i – ikke en bobil, men en litt ombygget varevogn eller SUV. Skikkelig firmabil.)

Uansett, av og til trenger man å koble av med noe helt annet. Radio er ikke lenger det mediet det aldri har vært – blir for mye pludring – selv om det hjelper at jeg har Internet-basert radio og kan høre f.eks. på offentlige radiostasjoner i USA, såsom WBUR.

Men podcasts er i ferd med å ta over radioens rolle, akkurat som Youtube og Netflix utkonkurrerer lineær TV, og også her får det nasjonale konkurranse fra det internasjonale. For all del, det finnes masse gode podcasts i Norge også, men der NRK har intervjuprogrammer der man forsøker å forenkle for den store masse, har BBC intervjuprogrammer der fagfolk diskuterer med fagfolk.

Jeg bruker Spotify. Mitt foreløpige favorittprogram, og der jeg har startet (men jeg skal videre, tro meg) er Melvyn Braggs In Our Time (BBC player, Spotify), som handler mest om historie og filosofi, ispedd litteratur, natur- og samfunnsvitenskap. Formatet er enkelt – et tema spesifiseres, man inviterer tre professorer med sakkunnskap, og så spør en svært godt forberedt programleder om temaet og driver samtalen fremover. Hvert program tar en snau time, folk får lov til å fullføre setningene sine, og man lærer masse om temaer man har tenkt eller ikke tenkt på, som Melisende, Nero, Doggerland, fri vilje, Lawrence of Arabia, Limerick-traktaten, Robert Burns eller Picassos Guernica.

Min favorittepisode så langt var en kunnskapsrik og tydelig diskusjon om Hannah Arendt, som herved anbefales som stedet å starte. Arendts bok Eichmann in Jerusalem er en av de beste analyser av et samfunnsfenomen jeg noensinne har lest, og dette programmet har inspirert meg til å utforske hennes andre bøker.

God fornøyelse!

Morgenstund er tull i grunn

Det er nokså tidlig søndag morgen, dagen gryr, omeletten er laget og fortært, og snart er det tid for å gå ut i hagen og rake løv, hugge ved og komme tettere i kontakt med min indre redneck.

Det er hyggelig å være relativt tidlig oppe om morgenen – man får noen ekstra timer selv om man sovner til Nytt på nytt – men i morgen blir det alvor, for da kommer håndverkerne. Vi har nemlig bestilt ny garasjeport, og det ser ut til at det er en eller annen lovregel som påbyr håndverkere å være på byggeplassen klokken 0700 om morgenen, et tidspunkt der jeg normalt står i dusjen.

Hvorfor er det slik? Det er forsåvidt praktisk for meg – i bytte mot litt mindre søvn får jeg sjansen til litt koordinering av jobben (de fleste misforståelser skjer jo under de første fem minuttene av ethvert prosjekt) før jeg krabber inn i bilen og begir meg til min egen jobb. Men jeg jobber mye hjemme og kan gjøre det i morgen, så det argumentet holder ikke lenger.

Tradisjon? Jeg var yngre en gang og kjente en snekker på min egen alder som klaget bittert over alle de gamle gubbene som mente at arbeidet skulle starte klokken syv. Det var muligens en tradisjon fra tiden før elektrisk lys, derav uttrykket «syvsover», men tradisjoner kan man endre. Vedder på at den dengang unge snekker nå starter klokken syv, om han fortsatt er snekker.

Kanskje det har noe med den andre enden av arbeidsdagen å gjøre? Om sommeren blir det jo for varmt å jobbe på ettermiddagen, strand og utepils lokker, greit å være ferdig tidlig. Men om vinteren, når det er mørkere og kaldere om morran enn noensinne? Eller har det noe med skiftarbeid å gjøre, og at denne tredjedelen av dagen er styrt av de andre skiftene?

Kanskje det er noe fysisk, at kroppsarbeid startes lettest tidlig om morgenen? Det er i alle fall en hel del folk ute og jogger på slike forferdelige tidspunkter. Muligens tid for esoteriske teorier om forskjeller i korporlig og kognitiv døgnrytme, men journalister går jo også tidlig på vakt og jobben deres skal i alle fall i utgangspunktet være kognitivt basert. Jeg merker jo selv at om jeg kommer meg i arbeidsklærne og starter tidlig, får jeg gjort en hel del, men om jeg i stedet tar en kaffe til og skriver (for eksempel et blogginnlegg) tar det betenkelig lang tid før løv og ved blir samlet opp og prosessert. Kanskje håndverkere trenger en tidlig start for å tvinge seg selv til å komme igang?

Jeg vet ikke. Men klokken næmer seg ni og bjørkeveden venter. Det er riktignok søndag, men jeg har en lyddempet kløyveøks og naboene gir blaffen likevel.

God morgen!

(PS: Om du synes dette innlegget er mindre digitaliseringfokusert og enda mer adspredt enn vanlig, vit at dette er primært skrevet for å teste hvordan et Apple Magic-tastatur fungerer mot en iPhone. Tidligere har man tydeligvis ikke kunne gjøre dette, men etter den siste oppgraderingen til Catalina eller iOS etellerannet går det tydeligvis aldeles utmerket, så jeg har anskaffet et for reisebruk. Utbrettbare tastaturer er utmerket, men skal man skrive lett og ledig trenger man noe i full størrelse, og Apples versjon uten numerisk sidetastatur fungerer faktisk utmerket. Hvilket betyr at iPhonen blir en suveren notatmaskin.)

30 minutter inn i fremtiden

Eirik Normann Hansen driver sitt eget konsulentselskap (om digital markedsføring og ledelse, blant annet) etter en karriere innen kreativ consulting i bl.a. Creuna. Han er stolt innehaver av det fineste kontoret i Oslo – et tidligere atelier i Damstredet 20A, der han har pusset opp og installert en passende mengde duppeditter. Dette kontoret er i seg selv verdt et besøk, og det har jeg gjort, for noen uker siden. Resultatet er en podcast om alt og ingenting – kanskje først og fremst om at digitalisering krever teknologiforståelse, ikke bare for teknologien slik den er, men slik den kommer til å bli.

Og dermed gjenstår bare å legge ut noen lenker:

(Podtail) (Apple Podcast)

En sommer viet maritim læring

De tre siste (16, 17, 18) årene har jeg vært ute og seilt med bl.a. Skipperen, Forleggeren, Piloten og Vinbonden (ikke alle på en gang). Det har jeg gjort i år også (en uke med Skipperen og Piloten, en uke med Skipperen og Forleggeren). Den første uken, i Portugal i mai, hadde totalt ca. to timer seiling – båten mistet propellen, muligens pga. krypstrøm, og vi ble liggende i havn i Cascais i fire dager. Den andre uken, Marstrand til Grebbestad i juli, var preget av lite vind, og dermed endel motorseilling, oppveiet ved mye og deilig sjømat.

Men de to turene, hyggelige som de var, har ikke vært det viktigste maritime som har preget sommeren. Man har nemlig anskaffet båt, og tatt fritidsskipperkurs.

Fritidsskipper
Fritidsskipper er båtførerprøven på steroider, og involverer et 12-dagers kurs ( (D5L hos Trygg Ombord.), 10 dager med teori og to dager med navigasjonspraksis. Jeg tok dette over tre langhelger i juni sammen med Skipperen, og dermed er man (vel, Skipperen, jeg må ta en «praktisk utsjekk» siden jeg ikke har eid stor båt i over tre år) sertifisert for å føre båter opp til 70 fot 24 meter (ca. 78 fot) i Norge, Sverige og Danmark.

Kurset var morsomt – studentene en hyggelig blanding av folk med fiske- og tradisjonell kystbakgrunn, seilere, og meg som bare var med fordi jeg syntes det var morsomt å lære. Det skal sies at mesteparten av stoffet kunne jeg fra før (takket være speideren, militære, fjellsport og å ha jobbet på sykehus), men det var bra å få det satt det hele i system og få oppklart endel misforståelser og manglende oppdateringer. Jesper var en glimrende instruktør, men jammen var det mye å lære fra de andre studentene også, om fiskebruk og dieselfiltre og skilletrafoer og navigasjonsbommerter. Morsomt å se forskjellen i perspektiv: En av studentene (kyst/fiskebakgrunn fra Ålesund) skulle legge til med kursets seilbåt – en splitter ny 55 fots Hanse. Instruktøren var en smule bekymret, siden han hadde erfaring med at fiskere smeller baugen på sjarken i brygga og gir gass til styr- eller babord for å få den inntil. Vår mann fra Ålesund parkerte båten forsiktig og nydelig, og kommentere saken med: «Det tok litt tid – e’kje vant til sånn Tupperware…»

Båt
Man har også anskaffet båt, faktisk i september i fjor. Det har blitt en to-tre overnattingsturer, og en ukestur til Sørlandet i juli.

Båten er et kompromiss, men et godt sådan. Jeg ville helst ha en robust seilbåt, men Fruen vil ikke. Hun mener jeg kan seile med Skipperen på hans båt hvis jeg vil seile, og har i grunnen et poeng der. Dermed ble det motorbåt, og endel krav måtte oppfylles. Båten skulle være liten nok til at den kan brukes til småturer rundt på Oslofjorden (vi bor ved sjøen og har en liten 16-foter med kalesje som har fungert utmerket til småturer hittil.) Den skulle være stor nok til at vi kunne ta overnattingsturer og til at vi ikke måtte ha redningsvest (altså over åtte meter.) Og jeg ville ikke ha en cabincruiser med høyt fribord, men noe litt smekkert og elegant.

Dermed endte vi opp med en meget pen Windy 9000 fra 1996, velholdt med en nokså standard Volvo Penta motor (valgt etter anbefaling fra Knut, vår lokale båtmotorekspert). Den har offisielt sengeplass til fire, i et knipetak seks, men passer egentlig best for to. Og den er liten nok (30 fot) til at den er billig i båthavn og får plass ved gjestebrygger ved restauranter og lignende. Så langt er vi svært fornøyd, både Fruen og jeg.

Skuta (nærmest). Vil etterhvert få navnet Ragnhild VII. Intern spøk…

Ferie
Årets båttur (for Fruen og undertegnede) har dermed blitt med motorbåt, fra Oslo til Grimstad (vel, vi kom så langt som til Brekkestø) og tilbake, med overnatting på Bolærne, Nevlunghavn, Risør, Grimstad, Låddalsholmene, Risør, Stavern og Horten. Det ble endel gjestehavn, mest fordi vi var barnevakt for en liten hund som trengte å kunne gå i land før sengetid.

Jeg har faktisk ikke ligget i norske gjestehavner før – bare svenske og danske – og merket en viss forskjell i klientell og servicetilbud. Vestkysten av Sverige er preget av masse mennesker, trange havner, og en viss eksklusivitet – hvitvins- og seilbåtfaktoren er høy, særlig på steder som Marstrand. Den typiske båtturisten i norske havner har en Princess 42, høy BMI og tilbringer kvelden på båten med en pappvin. (Nå skal det sies av dette ikke stemmer for Brekkestø, og at vi var i Kragerø i høljende regnvær og derfor ikke gadd legge til, men likevel…)

De norske båthavnene har også et lavere servicenivå, og dårligere restauranter. Et sted som Hunnebostad har i hvert fall fire-fem restauranter som stort sett serverer lokal sjømat. Menyene jeg så i Stavern, for eksempel, er mer preget av pasta og burgere, med sterk fokus på pris. Horten hadde den klart beste havnen (inkludert en hyggelig havnevert som kom rundt og samlet søppel samtidig som han kontrollerte betalingen) og anbefales, selv om avstanden til Oslo er litt kort og det derfor kan være fristende bare å stikke hjem derfra. Ellers har man gammeldagse løsninger med dusjer som krever myntpåkast og toaletter som mangler dopapir. Norske båthavner later til å være et tillegg til en by, ikke en viktig del av miljøet, i større grad enn de små stedene (som Käringön, Fiskebäckskil, Hunnebostrand og Koster) på den svenske vestkysten. Og dermed blir det hele litt dødt. Litt synd, for man kunne gjort så mye mer ut av det, men inntektsgrunnlaget er antakelig for lite (eller gjestehavnene for små.)

Når skal det sies at Risør og Tvedestrand er koselige steder, Grimstad er vi glad i, og Arendal med Nidelven er nydelig. Nevlunghavn har et fantastisk bakeri hvis man er villig til å gå en kilometer. Og norskekysten har massevis av fine sund og trange fjorder (for eksempel mellom Eydehavn og Tvedestrand) der man ikke kommer inn med seilbåt, noe som gir en annen opplevelse enn utaskjærs.

Så ja takk, begge deler.

Det kvinnelige element
Fruen har gått kurset «Ta roret, jenter» hos Redningsselskapet og var kjempefornøyd med det. Hun tar faktisk roret, og har observert at med unntak av rene jentebåter er det så og si alltid mannen som kjører, uansett alder, båttype og nasjonalitet. Det er i grunnen litt underlig, gitt at jobben med å legge ut fendere, hoppe i land, og fortøye, er både mer fysisk krevende og vanskeligere enn det å stå til rors, skjønt det er den som står til rors som får skylden for eventuelle bommerter.

Å bli kjent med båten
Det å ha en båt med masse utstyr og innebygget motor er nytt for meg. Jeg har lært at den gamle tommelfingerregelen om å sette av 10% av innkjøpsprisen til vedlikehold ikke er så dum. Samt at alt som er maritimt dimensjonert er nokså dyrt, for å si det forsiktig. I alle fall, hittil har det blitt en propeller, to impellere og en havnekalesje, samt ganske saftig mye diesel Det enkleste, har jeg funnet ut, er å ikke se på pumpen når man fyller, og heller ikke se på beløpet når man trekker kortet. Samt, som en nabo sa, at man må betrakte det som et substitutt for hotellkostnader. Men det er litt morsomt å skru og pusse og fikle også – det er alltid en skrue som skal strammes eller et hengsel som trenger smøring eller noe som går i stykker og må fikses. Når sant skal sies, har jeg vel brukt mer tid på det enn på båtturer i år.

Med andre ord, jeg er i ferd med å bli båtnerd.

Om store skjermer og produktivitet

Det siste innlegget fra Digi.no, denne gang om store skjermer og hvorfor det er en god ting for kunnskapsmedarbeidere.

Kanskje det viktigste poenget: Hva skal jeg, som ikke driver med trading eller systemadministrasjon, med tre store skjermer?

Svaret er at det vet jeg ikke før jeg har forsøkt – og at det at man prøver ting er, vel, innovasjon…

Herved en opplesning også:

En liten Oslo-perle

Jeg er så heldig at jeg kan gå hjemmefra til båten min, og denne sommeren har jo så absolutt innbudt til sjøliv. Det finnes en rekke restauranter man kan nå via båt i Oslo (vel, strengt tatt kan man vel nå de fleste, hvis man legger til ved Aker Brygge og tar kollektivtransport), men en man bare kan nå med båt er Revierhavnen Kro (på Hovedøya), som herved anbefales på det varmeste.

Det er noen år siden jeg var her sist, og i mellomtiden har noen gjort noe med kjøkkenet, for her får man hvalbiff, tunfisk (noen dager) og ikke minst en helt suveren fiskesuppe til en pris minimalt over hva en middels kebab koster. Anbefales!

(Men man må altså ha en (liten) båt for å komme hit. Tror jeg. Grunn nok til å skaffe seg båt, mener jeg.)

Parasail, DFJ, batterier. Og mat.

Så er nok en seiltur over, denne gang litt over to uker fra Arendal via Blindleia til Lyngør, så Skagen, derfra til Marstrand, Vinga, noen uthavner, Käringön og til slutt til Hunnebostrand.

Turen startet i Arendal, etter å ha plukket opp Piloten (hvis båt vi seilte i fjor) i Oslo. Der var Skipper’n med båten, etter en uke nedover fra Oslo. Hensikten med den første uken av turen var å introdusere vår brasilianske venn for skandinavisk seilerliv. Med maksvær hele veien (Arendal, Grimstad, tur opp Reddalskanalen for å besøke Bryggeren (som tok fri og ble med et døgn), overnatting innenfor Blindleia, Arendal igjen (denne gang med lysing etter krabber, nytt for meg), seiling til Lyngør, fin vind til Skagen, tradisjonell lunsj i hagen på Brøndums Hotell, sykkeltur til Grenen for å betrakte turister i trenchcoat i 30 varmegrader, og en kronglete og bølgete seilas til Marstrand) tror jeg vi leverte. Vår brasilianske venn må sies å ha fått en ganske god demonstrasjon av forskjellene mellom skjærgårdene i Norge (hytter og grunner), Danmark (sand og grunner) og Sverige (svaberg og grunner). Det som gjorde mest inntrykk var nok alle undervannsskjærene og hvor forsiktig man må være med navigering, noe jeg ikke hadde tenkt over siden, vel, jeg er jo vant til at det er sånn det er.

Vi satte Piloten i land i Marstrand, seilte videre til Vinga, der Forleggeren etterhvert ankom med rutebåt. Vinga fyr er akkurat så solsvidd og havgapete som Evert Taube gir inntrykk av, og har en interessant historie man kan lære om på en guidet tur og museet der.IMG_4721

Deretter ble det Göteborg, Utkäften (med måneformørkelse), Käringön, uthavn ved Kungshamn, og Hunnebostrand (utaskjærs).

Kulinareri

qsIJ+yGlSw6Y3th8ApWqEA

Torskeloin med hjemmelaget potetstappe stekt i andefett.

IMG_4766

Gratinerte sjøkreps (kjøpt av fiskeren på Vinga)

0ODNyxxESCCeLndq89g%Mw

Salade Nicoise

Jeg er ikke særlig god til å lage mat (for all del, kan omelett, og kan lage en enkel middag, men det er ikke min lidenskap.) De andre på båten, derimot, tenker mye på mat og ingredienser og sammensetninger. Skipper’n og Piloten/Forleggeren kjøpte eller fanget masse sjømat (krabber, sjøkreps, reker, fisk i ulike former) og kokkelerte. Det ble blant annet gratinerte sjøkreps, sjøkrepspasta, confit du canard, grillet entrecote, torskeloin i andefett, krabbesalat, salade nicoise, sashimi til lunsj, og så videre. Alt presentert og behørig diskutert.

Jeg tok oppvasken. Man får holde seg til det man kan.

Tre solide måltider om dagen har imidlertid ikke satt så mye spor, vesentlig fordi selv med relativt bedagelig seiling er man oppreist og i aktivitet for det meste.

Parasail

Et formål med turen (alle turer må ha et formål, må vite) var å få testet Skipper’ns seneste anskaffelse, et paraseil på 114 kvadratmeter. Dette er nytt og nokså sjeldent i norske farvann, og er et deilig stykke teknologi for en nerd som meg. Det varte helt til nest siste dag før vindforholdene var riktige. Men etter endel tenking, fikling og justering fikk vi det til å se slik ut:

Svak vind (6-8 sekundmeter) rett bakfra sammen med bølger er nokså kronglete. Som regel løser man det ved å bruke enten genoa eller storseil helt over (og hvis vinden er absolutt riktig, genoa den ene veien og storseilet den andre). Gennaker/spinnaker er også en mulighet, men krever stabil vind og ikke alt for mye bølger. Dette seilet er spesiallaget for denne situasjonen, og har et fallskjermaktig system i midten som holder det utspilt. Og det gikk fort – 8.4 knop på 8 sekundmeter vind, og seilet var nokså robust overfor rullende bølger. Masse justeringsmuligheter og gode muligheter for dumme seg ut (sjølivet tilbyr dette i overflod), men du verden så morsomt når det endelig stod der det skulle og vi nærmest fløy over bølgeryggene!

DFJ

Ellers har mye tankevirksomhet gått med til å løse alle seileres problem – DFJ eller, i fulltekst, Den Fordømte Jolla. Alle større seilbåter har en lettbåt, som regel grå og oppblåsbar, og den er nyttig når man ligger i uthavn og en hodepine ellers. Man kan jo slippe ut luften og pakke den sammen, men det er et visst sikkerhetsaspekt ute og går, så man vil jo ha den blåst opp og tilgjengelig. Spørsmålet er – hvor?

Man kan selvfølgelig slepe den, men det legger bokstavlig talt en demper på seilingen, og hvis det er mye bølger kan den vippes opp ned og bli et meget effektivt drivanker. Daviter bak som man kan henge båten i er en mulighet, men de er i veien når man skal legge til land eller bade. Man kan heise opp båten på tvers eller høykant bak, men det gir vanskelig tilgang til baksiden av båten (der badestigen er, i tilfelle noen faller over bord) og et betydelig vindfang.

Så vi har alternert mellom å legge den på fordekket eller å ta ut luften. Legger man den på fordekket må man mekke masse med tauverk for å rigge opp noe som gjør at forseilskjøtet ikke henger seg opp i pongtongene. Dette introduserer snubletråder og  dessuten blir det varmt og mørkt i lugaren foran. Pakker man den sammen og legger den i sofaen i salongen er jo problemet løst, inntil båten igjen får kvinnelige passasjerer som ikke helt innser sjarmen med pongtonger som innredning.

Så jeg har begynt å tenke på et nytt produkt, nemlig et slags trekk man kan legge over lettbåten på fordekket. Fortsatt mørkt i lugaren foran, men man fikser i alle fall skjøtene og har et nokså rent fordekk å boltre seg på – viktig når man skal eksperimentere med nye seil og mye tauverk. Men løsningen er ikke ideell og nye ideer etterlyses.

En Tesla for seilbåter?

En annen ting jeg har tenkt på på denne turen er hvorvidt man ville kunne utstyre en seilbåt med batteri og elmotor a la Tesla, og hvordan dette i så fall ville se ut. Fordelen med el er ikke bare at den er lydløs og kraftig, men at man ikke er avhengig av å ha propellen rett under midten av båten, foran roret (slik man må på en vanlig motor fordi kraften overføres med ledning heller enn en rett stålstang (det vil si en propelleraksling.) Det finnes riktig nok propellerdrev, men man kunne jo tenke seg at en seilbåt hadde, tja, kanskje 24 propeller i forskjellig størrelse som poppet ut av skroget ved behov. Da kunne man manøvrere båten i absolutt alle retninger, noe som utvilsomt ville være en fordel når man skal legge til. Et batteri på et par tonn er ikke noe problem, det legger man i kjølen.

IMG_4890

Landstrøm, som det heter. Fra Käringön.

Å ha et Teslabatteri i en seilbåt må jo være drømmen hva gjelder forbruksstrøm, og gitt ladestasjoner eller i alle fall nogenlunde lang tid i havn burde ikke lading være noe problem for en turseiler langs kysten. På langtur er det vel mer tvilsomt om batteritiden holder – om lading med sol og annet klarer å holde tritt med drivstofforbruket. Motorer i en seilbåt kjøres sjelden på full fart, eller engang særlig variabelt (bortsett fra når man skal legge fra eller til en brygge). I stedet kjører man jevnt og trutt på (tipper jeg) noe sånt som 60% av maks. Gitt en mengde propeller vil man kunne bruke motor selektivt, og på den siden av båten der den gir mest effekt. Kanskje man også kan tenke seg å regenerere strøm ved å bakke noen propeller og dermed bremse båten. En Tesla kan gå i ca. fire timer, en totonns bil i over 100 km/t. En seilbåt med ca. 60 hk burde være lett match for et Tesla-batteri, men når båter først går på motor, kan de gjøre det mange timer i et strekk.

Elektriske motorer har kommet eller kommer på noen ferger allerede, enten som rene elferger over kortere strekninger eller som en motor man bruker når man går i havn. Rent forurensningsmessig er det mye å tjene på å gå bort fra tungolje som drivstoff (og det forundrer meg at cruiseskipene får lov til å fortsette med dette i Norge i det hele tatt). Seilbåter er ikke noen stor forurensningskilde – men Tesla begynte med en liten toseter de kunne selge til folk med penger, og jeg lurer på om ikke seilbåter er litt i det samme markedet. Forutsatt at man leverer noe som er bedre, ikke bare tilbyr miljømessig bedre samvittighet (noe man har med seil kontra motor allerede.)

Bøljan blå

Det deilige med seilbåt er at man har tid til å tenke på slike småproblemer (Skipperen og jeg brukte flere timer på å finne ut hvordan vi skulle få bundet fast DFJ slik at den ikke lettet og ikke «foulet» skjøtene, for eksempel) og dermed slipper å tenke på alle de problemene man vanligvis går rundt og tenker på. Dette er min tredje sommer med litt lengre seiltur og som vanlig har jeg lyst på seilbåt når jeg går i land. Skal dra og se på en om noen dager, før realitetene lander. Men det er ikke så galt å være mannskap heller, og nå begynner jeg å komme dit at jeg kan ha (dumme) meninger om hvordan seilene skal stå og skjønner knappene på nav-systemet.

Så hvis det er noen som trenger hjelp med en seilbåt, er det bare å si fra!

PS: Glemte å si at vi hadde to delfiner etter og ved siden av båten mellom Skagen og Marstrand.

PSPS: Båten er 18 meter og litt høy + en antenne. Justøy bru ved inngangen til Blindleia er 19 meter. Spennende….

Corner frisør – anbefales!

I 2005 leste jeg en artikkel i Aftenposten om testing av frisører – man hadde sendt tre herrer på klipp til frisører som kostet 150, 360, og 600 kroner, og den som var best i test var lille Corner Frisør i Grønlandsleiret 23 (inngang Platous gate). Så da gikk jeg dit, og siden har jeg gått dit.IMG_4080

Mirsad (til høyre) og Belli er opprinnelig fra Kosovo, startet opp i 2004 eller deromkring, og leverer skikkelig herreklipp til en rimelig pris (riktignok ikke 150 kroner lenger, naturligvis, men fortsatt rimelig). Jeg har aldri hatt behov for noe utenom det vanlige, men gitt alle de flaskene og tubene de har i lokalet regner jeg med at de fikser det meste (og de klipper damer også). Jeg er ganske sikker på at for dem er ikke Cutters noen trussel, selv om firmaet er det i de mer fancy deler av byen.

Anbefales!

corner-visittkort

Loop-pedalens dronning

Jeg har kjørt opp og ned til Trondheim denne (lange) helgen, dels for å kjøre datter og samboeren hennes hjem med alle julegavene, dels for å jobbe med Smarthelp. Begivenhetsrik kjøretur – test av adaptiv cruisekontroll og automatstyring på ny bil, dårlig vær (orkan i kastene utenfor kysten), og møte med elg. Det siste gikk bra, med god assistanse av cruisekontrollen, som bremset før jeg hadde rukket å registrere at bilen foran oss hadde bråbremset for å unngå en liten elg.

Nuvel – datteren tok kontrollen over Spotify på vei oppover, og introduserte meg til en artist jeg ikke hadde hørt om før – Tash Sültana. Hun er innenfor sjangeren «indie rock» (du hører hva det er når du hører det), men det mest interessante med henne er at hun gjør absolutt alt selv. Her er en video der hun spiller «Jungle» fra noe som ser ut som hjemme i stuen til sine foreldre:

Hvis jeg hadde vært litt kynisk, ville jeg avfeiet dette som et PR-stunt – men hun spiller faktisk på denne måten på konserter også, som her (to ganske rolige låter, få instrumenter):

Jeg liker dette fordi a) hun har et multitalent og bruker det, b) hun går mot alle stereotyper av hvordan kvinnelige artister skal oppføre seg – mer Jim Hendrix White Stripes enn Taylor Swift – og c) hun viser hva man kan få til med moderne teknologi og vilje til å eksperimentere.

Det er ikke bare Justin Bieber som kommer ut av Youtube, med andre ord.

BTW, hun spiller skikkelig trompet også – sjekk ca. 5:30 ut i denne:

Sesongens gratulasjoner…

…som man sier i USA. Nå er det middagsforberedelser her i heimen, med familiens fire kvinner, en «svigersønn» og tre hunder.

Tim Minchin er en britisk-bosatt australsk komiker, komponist og kontrarianer, som traff sin kone da han var 17 (akkurat som meg) og har skrevet White wine in the sun, som for meg er julesangen over alle sanger fordi den setter hele greia i det perspektivet man bør ha. Synes jeg, da.

Og det kan jo være en like god julehilsen som noe annet.

God jul!

Og så er det jul igjen…

IMG_3840Stemningsrapport fra Torshov: Står i kø for å hente bestilt kalkun hos Strøm-Larsen, har nummer 225 og, her er bildet fra websiden deres (de har satt et webkamera på kønummerviseren, et enkelt eksempel på digitalisering, forsåvidt.) På alle kaffebarene på Torshov sitte det folk og slår ihjel et par timer med kaffe, småprat og trykking på «Oppdater»-knappen…

Men det blir nok jul i år også.

Og det er, i motsetning til for eksempel skobutikker, enkelte deler av norsk detaljvarehandel jeg ikke er det spor bekymret for.

Oppdragsseiling i historisk farvann

fullsizeoutput_324I år (som i fjor) var jeg på seiltur (denne gang fra Marstrand og nordover) med en meget erfaren seiler, heretter kalt Skipper’n. Det ble en fin tur med skikkelig seiling og mye god mat og drikke – Skipper’n er gourmet og hobbykokk og tredjemann på båten er vinbonde i Italia og nesten like matgal.

Skipper’n måtte tidlig hjem i år fordi han skulle nedover til Portugal for å seile. Så viste det seg at det var mannskapsmangel og jeg ble spurt om jeg kjapt kunne ta en uke fri og bli med. Det medførte en hel del oversittede deadlines på jobben – men hvor ofte får man sjansen til å seile en splitter ny 46-fots Dufour fra Lisboa til Marokko og tilbake? Dessuten får man møte nye mennesker – eieren av båten, for eksempel (heretter kalt Piloten, siden det er det han er) er brasilianer som snakker 5-6 språk og har en herlig humor. I tillegg er dette «ordentlig» seiling (nattseiling, sterk vind, lange distanser) som har litt andre utfordringer enn 3-4 timer hver dag langs en kyst.

Så, 580 sjømil og fire krysninger av Gibraltarstredet senere – hva har jeg lært?

Langdistanse og nattseiling er utfordrende og morsomt
Når man seiler på sommerstid langs kysten seiler man kanskje 6-8 timer om dagen, med hviledager innimellom. På lengre strekninger (vi brukte 32 timer fra Smir i Marokko til Portimao i Portugal, en avstand på ca. 190 sjømil, om jeg ikke husker helt feil) blir det mye mer viktig å holde riktig kurs og ikke minst å få opp farten (en økning av gjennomsnittsfarten fra 5 til 7 knop reduserer tiden med nesten 11 timer). Det gjør at man blir ekstremt opptatt av å justere seil og å beregne om man skal ta en litt avvikende kurs for å dra nytte av vinden eller om man skal holde direkte kurs, men med litt dårligere vind.

Selve seilopplevelsen blir nokså forskjellig basert på hvor man sitter i båten. Slik så det ut for meg der jeg satt på vakt alene og betraktet soloppgangen over spanskekysten ved sekstiden på morgenen:

For de som ikke er med og seiler og skal være nede i båten derimot, ser bildet litt annerledes ut. To av passasjerene som lå i en av akterlugarene våknet oppå hverandre, liggende på skottet (veggen), da vi holdt på som verst (og kom opp i 11 knop). Piloten, som forsøkte å sove i forkabinen, hadde denne kommentaren: «Crazy Norwegians – no reefing, on purpose! I was flying in there!» Ikke så rart, kanskje, med denne utsikten og dette lydbildet:

Ellers er det mye til felles med å være på militærøvelse: Holde seg våken, passe på, spise og sove når man kan. Det man først og fremst må passe på, forøvrig, er andre båter, særlig gjennom Gibraltarstredet, der det kan være rushtid til tider. Skikkelige containership (de største vi så, ble målt i sjømil(!) på AIS-systemet) kan gjøre 20 knop og merker ikke om de kjører på et lystfartøy. Ved nattseiling er det fremdeles en hel del små fiskefartøy som ikke har AIS-sender, og da er radar nødvendig.

Endel utstyr som virker fjollete er svært fornuftig
Seilklær og -utstyr er en motegreie og har alltid vært det, i hvert fall i deler av Oslo. Men jeg har oppdaget at man faktisk trenger de greiene der når man skal seile «på ordentlig». Her er noe jeg bare måtte kjøpe meg:

  • Seilersko. 71h-5vlz-kl-_ux395_Tradisjonelle Docksides (som kan være vanskelig å finne i norske butikker) eller mer moderne greier som ser ut som joggesko. Hensikten er ikke utseende men grep på glatte dekk – uten at man setter svarte striper. Tradisjonelle Docksides blir harde i sålen og mister dermed endel grep etter et par år, fikk jeg vite. Neoprene er fantastisk fordi man er varm selv om man er våt (akkurat som en våtdrakt) men lukter pyton etter en ukes tid. Løsningen er å legge skoene i eddikvann (eller i fryseren) for å ta knekken på bakterier, samt å kjøpe seg de derre små hvite ankelsokkene som såvidt stikker opp av skoen.
  • musto-essential-sailingSeilhansker. I hard vind er det lett å brenne seg når man skal slakke på tau. Man kan bruke arbeidshansker i lær eller kunststoff. Jeg hadde glemt mine hjemme, så jeg kjøpte meg et par seilhansker. De mangler tupp på tommel og pekefinger – og det gjør at man kan gjøre en hel del ting uten å ta av seg hanskene, som å bruke touch-skjermen på navigasjonsstasjonen eller knyte opp små knuter.
  • Gore-tex shortsHvis noen hadde spur31810_980-2-maint meg om hvorfor jeg skulle ha vanntett shorts (av alle ting) før denne turen ville jeg blitt svar skyldig. Imidlertid er det slik i en seilbåt at bena er i ly av vinden (og det kan være varmt i solen men med kald vind). Samtidig er det mye sjøsprøyt, i hvert fall om man seiler hardt. Når man i tillegg skal sitte vakt i timevis, er vanntett, ventilerende kortbukse helt ideelt. Den er også høyere i livet enn en vanlig kortbukse, slik at seiljakken dekker over og man ikke får vann nedover og kald vind oppover ryggen.
  • 9382636453918_1132871_black_1_jpgRedningsvest. Jepp, av og til blir det misforståelser, og man ender opp med for få redningsvester ombord, hvilket førte til at jeg måtte seile uten vest det første døgnet (og dermed holde meg i cockpit’en). Ikke en morsom situasjon (særlig ikke med ufrivillig jib klokken 0300 om morgenen), så dagen etter dro Skipper’n og jeg til nærmeste maritime butikk og kjøpte oss ordentlige redningsvester med feste for sikkerhetsline (og Piloten supplerte med automatiske lyspunkter som rett og slett er livreddende utstyr ved nattseiling langt til havs). Det koster penger, men som Skipper’n sa – det er ikke der man skal knipe inn. Kulturen rundt redningsvester er forøvrig forskjellig – vi nordmenn bruker stort sett alltid redningsvest, noe som blir sett på som litt rart andre steder…

I tillegg må man gjøre en hel del andre ting som å binde fast caps og briller og lommekniv, kle seg varmt nok (utrolig hvor kaldt det kan være bare en kilometer eller to ut på havet selv om det er 38 varmegrader på land), og holde orden på hvor allting er til enhver tid. Men det venner man seg til. (Dessuten er en powerbank og et solcellepanel fra Clas Ohlson ikke så dumt…)

Historiske og zoologiske opplevelser
Områdene vi seilte gjennom er interessante på mange måter. Vi så hundrevis av delfiner (som leker seg rundt båten, i alle fall hvis vi ikke har motoren på.) Vi så hvalblåst og en liten hval eller to. En flyvefisk dukket opp på dekk etter en natt. Og en sliten brevdue klamret seg fast i vinden en hel natt mellom Portimao og Cadiz. Den dro da solen kom opp, forhåpentligvis ikke for langt fra land.

IMG_3372

Solnedgang ved Kapp Trafalgar

Historisk sett er sydkysten av Portugal og Spania svært interessant – vi passerte Cape St. Vincent, Cape Trafalgar, Algeciras-bukten og naturligvis Gibraltar, alle steder som var viktige under Napoleonskrigen. Her sto avgjørende slag – først og fremst slaget ved Trafalgar, der Frankrike/Spania tapte 21 linjeskip og 13000 mann, og dermed alt håp om å vinne herredømme på havet. Men slaget ved St. Vincent var nesten like viktig, fordi det var der Nelson først fikk testet ut sin nye strategi med å kutte gjennom fiendens linjer. Rene historieboken å seile gjennom dette området, i hvert fall for en som er opptatt av sjøslagene på den tiden.

En annen sak er at man får en god forståelse for hvor fortvilet folk må være for å forsøke å krysse Middelhavet i en oppblåsbar båt, særlig hvis man ikke kan svømme og ikke engang har sett et hav før. På kartet kan Middelhavet se lite ut, men det er et ordentlig hav med ordentlig vind, bølger og tildels lav temperatur. Definitivt ikke noe å spøke med. Vi så ikke noen flyktninger, men flere militærskip, og det gikk ut melding på VHF om at man skulle rapportere all slags «suspicious activity» til nærmeste EU-krigsskip.

…og til slutt…
Har man, som meg, mange jern i ilden og mye press på jobben, er det av og til litt vanskelig å ta skikkelig ferie. Langtur med seilbåt, særlig med lite mannskap, har den fordelen at man rett og slett ikke har tid til å tenke på noe annet enn båten – det skal justeres og måles og styres og navigeres og diskuteres hele tiden, og når man endelig får litt fri, er det bare å legge seg til å sove. Tvungen avslapning gjennom aktivitet, med andre ord. Dessuten sitter man jo ikke mye stille – man er frem og tilbake og opp og ned som en apekatt (bokstavlig talt, hvis bølgene er høye) – og da forbrenner man jo nok kalorier og opparbeider endel form også. Anbefales!

Nå mangler jeg bare en egen seilbåt – og dit er det nok et langt stykke. Men som Vinbonden sa: «Den beste måten å ha seilbåt, er å kjenne noen som har en.» Nå har jeg alt utstyret, blir ikke sjøsyk, og kan stå til rors, trimme seil og tildels navigere. Noen som trenger mannskap?

Sykkeltur langs Alnaelven

Påskeferie i Oslo er en følelse av bakevje, og med lite sne i Marka må man se seg om etter alternativer. En artikkel i Aftenposten om hva man kan gjøre i Oslo i påsken fikk oss imidlertid på sykkelen – med reservehunden Perle (lånt i påsken) i kurven. Hun var ikke helt sikker på om dette var en god ide.

IMG_8167

IMG_2784

Inn til sentrum, T-banen til Ammerud, der det snedde og var en smule surere og kaldere enn vi egentlig var forberedt på, men langs elven ble det lunere etterhvert.

Oslo kommune har laget en sykkelsti langs Alna helt oppe fra Ammerud – stort sett en smal grussti gjennom et område som er forbausende urørt, gitt hvordan Oslo har voldtatt Groruddalen. Ved Grorud har man laget et imponerende badeanlegg – et skilt fortalte at Grorudparken har omtrent samme areal som Frognerparken. Nedover langs elven til Grorud stasjon finner man små idyller som denne broen over til Kalbakken:

IMG_2789

Hele tur- og sykkelstien langs en lenge neglisjert del av Oslo er litt av en perle og en glimrende ide, men som med så mye som Oslo Kommune gjør virker det litt uferdig og dårlig vedlikeholdt. Man har gjort litt rare (og nokså påkostede) ting, som å bygge 300 meter såpeglatt trebrygge langs en liten og ikke særlig interessant del av elven (vel, bekken) rett sør for Grorud stasjon:

IMG_2793

Fra Grorud stasjon til Alfaset er det fineste stykket, flere kilometer forbausende stille områder med hestehager…

IMG_8175

og spor etter bever:

IMG_2795

Så blir det, som så ofte med sykkelveier i Oslo, bråstopp. Man kommer seg fint til Alfaset gravlund, men skiltingen blir borte. Posten har laget en flott sykkelsti forbi den nye godsterminalen sin, men så blir det bråstopp. Skilter er det dårlig med, inntil man kommer helt til Plantasjen på Alnabru. De ulike kartene man finner på nett sier enten at man må sykle langs svært trafikkerte veier fra Alfaset til Alnabru, eller gir opplysninger som er direkte feil. Jeg forundrer meg litt over dette – for meg ser det ikke ut som om det ville vært så vanskelig å lage en sykkelsti nedover langs elven fra Postens Bring-terminal ned til broen over ved Hell’s Angels og direkte derfra til elven igjen. Jeg har forsøkt å tegne inn dette på kartet her, med en prikket blå linje:

alna

Nedenfor Helsfyr var dessverre den dramatiske veien ned til Svartdalsparken stengt på grunn av rasfare (Aftenpostens journalist har tydeligvis ikke vært på befaring) men det finnes mange veier til Kværnerbyen, der det er stille, sterilt og steinsatt.

Turen anbefales, men jeg gjør meg noen refleksjoner. Oslo Kommune bør gjøre jobben ferdig, og laget noe litt mer komplett, slik Akerselven etterhvert har blitt. Jeg kan ikke skjønne at det kan koste så mye – litt flere skilter, litt mer sammenheng, ville gjort denne turen mye enklere. Vi møtte ca. 5 turgåere og 3 syklister på hele turen. Og dette anlegget fortjener at flere bruker det.

Den andre refleksjonen er at Groruddalen fortjener så mye bedre – at hver gang Oslo skal plassere noe som er industrielt eller upopulært, så havner det i Groruddalen. Og det fortjener denne perlen ikke.