Sykkeltur langs Alnaelven

Påskeferie i Oslo er en følelse av bakevje, og med lite sne i Marka må man se seg om etter alternativer. En artikkel i Aftenposten om hva man kan gjøre i Oslo i påsken fikk oss imidlertid på sykkelen – med reservehunden Perle (lånt i påsken) i kurven. Hun var ikke helt sikker på om dette var en god ide.

IMG_8167

IMG_2784

Inn til sentrum, T-banen til Ammerud, der det snedde og var en smule surere og kaldere enn vi egentlig var forberedt på, men langs elven ble det lunere etterhvert.

Oslo kommune har laget en sykkelsti langs Alna helt oppe fra Ammerud – stort sett en smal grussti gjennom et område som er forbausende urørt, gitt hvordan Oslo har voldtatt Groruddalen. Ved Grorud har man laget et imponerende badeanlegg – et skilt fortalte at Grorudparken har omtrent samme areal som Frognerparken. Nedover langs elven til Grorud stasjon finner man små idyller som denne broen over til Kalbakken:

IMG_2789

Hele tur- og sykkelstien langs en lenge neglisjert del av Oslo er litt av en perle og en glimrende ide, men som med så mye som Oslo Kommune gjør virker det litt uferdig og dårlig vedlikeholdt. Man har gjort litt rare (og nokså påkostede) ting, som å bygge 300 meter såpeglatt trebrygge langs en liten og ikke særlig interessant del av elven (vel, bekken) rett sør for Grorud stasjon:

IMG_2793

Fra Grorud stasjon til Alfaset er det fineste stykket, flere kilometer forbausende stille områder med hestehager…

IMG_8175

og spor etter bever:

IMG_2795

Så blir det, som så ofte med sykkelveier i Oslo, bråstopp. Man kommer seg fint til Alfaset gravlund, men skiltingen blir borte. Posten har laget en flott sykkelsti forbi den nye godsterminalen sin, men så blir det bråstopp. Skilter er det dårlig med, inntil man kommer helt til Plantasjen på Alnabru. De ulike kartene man finner på nett sier enten at man må sykle langs svært trafikkerte veier fra Alfaset til Alnabru, eller gir opplysninger som er direkte feil. Jeg forundrer meg litt over dette – for meg ser det ikke ut som om det ville vært så vanskelig å lage en sykkelsti nedover langs elven fra Postens Bring-terminal ned til broen over ved Hell’s Angels og direkte derfra til elven igjen. Jeg har forsøkt å tegne inn dette på kartet her, med en prikket blå linje:

alna

Nedenfor Helsfyr var dessverre den dramatiske veien ned til Svartdalsparken stengt på grunn av rasfare (Aftenpostens journalist har tydeligvis ikke vært på befaring) men det finnes mange veier til Kværnerbyen, der det er stille, sterilt og steinsatt.

Turen anbefales, men jeg gjør meg noen refleksjoner. Oslo Kommune bør gjøre jobben ferdig, og laget noe litt mer komplett, slik Akerselven etterhvert har blitt. Jeg kan ikke skjønne at det kan koste så mye – litt flere skilter, litt mer sammenheng, ville gjort denne turen mye enklere. Vi møtte ca. 5 turgåere og 3 syklister på hele turen. Og dette anlegget fortjener at flere bruker det.

Den andre refleksjonen er at Groruddalen fortjener så mye bedre – at hver gang Oslo skal plassere noe som er industrielt eller upopulært, så havner det i Groruddalen. Og det fortjener denne perlen ikke.

Distriktssøndag

Vi forsøkte virkelig. Planen var å gå en tur på bena i Krokskogen, men det viste seg at a) serveringsstedet var stengt i dag, og b) det var isete overalt, hverken skiføre eller egentlig føre til å gå på bena. Og dermed måtte vi returnere etter å ha googlet Blaafarveværket (stengt i vinterhalvåret, stort sett) og brukt Tripadvisor for å seg hva man kan gjøre rundt Hønefoss (forslag: Kjerratmuseet, åpent juli-august.) Kongens utsikt var fin, men vinden sur, og menyen på bensinstasjonen på Klækkenhagen fristet ikke.

Så dermed ble det hjem, skifte til hipsterhabbiten, sen lunch på Eldhuset (på Grünerløkka, om noen skulle være i tvil) og en kaffe (med internett) på Espresso House, der dette skrives. På Løkka var det folk, ja – noen tusen, i alle farger og fasonger. Og dermed ble man minnet om den pågående «debatten» om hvor verdiene skapes her i landet, og hvorfor folk flytter til byene.

Det siste er nokså enkelt. Jeg har en tidligere kollega som vokste opp i Harstad, flyttet sørover, og etterhvert tok utdannelse i England og USA. Han kom hjem og bosatte seg på Røa, men holdt kontakten med sine venner i Harstad og besøkte dem der oppe. Hver gang han ble spurt om han ikke skulle flytte tilbake og hvorfor han egentlig flyttet til Oslo, svarte han: «Jeg fant ikke noen større by i Norge.»

Og der ligger det. Folk vil ha folk (bortsett fra de som ikke vil ha det, men de formerer seg langsommere og dør etterhvert ut, medmindre de begynner med realityprogrammer i villmarka.) Riktignok opprettholdes en myte om at det er i distriktene verdiene skapes her til lands, men det skjer jo først etter at de har blitt grundig subsidiert fra sentralt hold, kanskje med unntak av turistnæringen. Men nå skal jo den ha momsfritak, også, siden de turistene man klarer å tiltrekke er prissensitive (og de som ikke er det, har snåle servicekrav og ønsker om åpningstider i helgen, og da skal man jo som kjent på hytta.)

Problemet er at det nytter ikke med tall og sannsynligheter når man diskuterer følelser. I Norge er det fortsatt bare bønder og fiskere som utfører et ordentlig arbeid preget av tradisjon og de rette verdier. Industriarbeidere finnes stort sett ikke lenger, men er ikke beskyttet i samme grad som fiskerne og særlig bøndene er, i hvert fall ikke kulturelt. At noen web-konsulenter med sorte T-skjorter og hår som en Jordan tannbørste produserer tonnevis av skatteinntekter betyr ikke så mye, for de leverer jo ikke noe som er virkelig, må vite. De gjør jo ikke et ordentlig arbeid.

Jeg vet ikke, jeg. Betalte nettopp mva, skattetrekk og arbeidsgiveravgift for mitt lille konsulentfirma, og føler med det at jeg gjør mitt for å støtte opp om dem som fortsatt henger i ødemarken der ute, i påvente av at resten av verden skal se hvor galt det går, og som Odd Børretzen sa det, returnere dit hvor «vinteren ennå til vår lettelse ligger og biter seg fast mellom svarte graner.» Der alle husker alt om deg – og din familie – fra barndommen til gamlehjemmet, til evig tid (og det er lenge.)

Det får holde. På tide at denne kaffebaren skaper litt verdi for meg i form av en Americano. Håper bare barristaen er uvitende om at han ikke gjør et ordentlig arbeid.

Strukturert prokrastinering

«Anyone can do any amount of work, provided it isn’t the work
he’s supposed to be doing at that moment.»
— Robert Benchley, How to get things done

41exusbglhlJeg har ikke tid til å skrive denne bloggposten – har mange ting jeg skulle ha gjort – men i alle fall: Vil gjerne anbefale boken The Art of Procrastination: A Guide to Effective Dawdling, Lollygagging and Postponing av John Perry.

Det er mye å si om det å utsette ting: Et utsagn jeg lærte meg tidlig er at hvis du skal få noe gjort, skal du spørre noen som har mye å gjøre. De har nemlig ikke tid til å tenke over hva de gjør eller å gjøre det bra. Mitt problem er at de tingene jeg virkelig ønsker å gjøre bra, får jeg aldri tid til å gjøre bra fordi det er så mye annet som kommer i mellom. Likevel er nok jeg ansett som en person som får ting gjort (eller i alle fall får gjort mye.)

I motsetning til mange andre bøker som skal hjelpe deg til å bli mer produktiv (som for eksempel David Allens Getting things done, populær blant teknologer, antakelig fordi han har et flytdiagram) så har ikke Perry så mange konkrete tips om hvordan man skal bli mer produktiv. Har har noe mye viktigere: Han får deg til å føle deg litt mindre skyldig i at du utsetter ting. Og det hjelper i seg selv, for da tenker du mindre på det.

Et annet trikk er å sette noe svært viktig (og uoppnåelig) på toppen av listen, så får du gjort en hel masse annet som en mekanisme for å slippe å gjøre det som står på toppen av listen. «Jeg skal begynne å trene, må bare gjøre ferdig regnskapet først. Og svare på disse epostene, samt sjekke hvordan det går med Boston Celtics nå om dagen. (Ganske bra, faktisk.)».

Og så videre. Flott bok. Jeg ble ikke helt ferdig med den, for jeg kom på noe annet jeg måtte gjøre, men den er på listen min. Kanskje din også?

(Takk til min gamle kollega Jim McGee for forslaget. Han har ikke tid han heller.)

Betraktninger fra et skråplan

De siste 12 dagene har jeg tilbrakt i en seilbåt. En venn av meg har en 43 fots Beneteau Oceanis (viktig med detaljer her) med navn Gone Walkabout. Han trengte mannskap, i første omgang for 4 dager, men det er litt vanskelig med vind og planlegging og, vel, det endte opp med 12. Jeg har nytt hvert minutt.

Jeg mønstret på i Aren2016-07-27 09.09.40dal (som tungmatros, fant jeg ut, siden jeg ikke er lett.) Vi rotet litt opp- og nedover kysten i påvente av vind, og benyttet anledningen til et besøk på Nøgne Ø, makrellfiske og annet sosialt. Endelig stemte værmeldingen, og vi dro fra Lyngør 0600 om morgenen og passerte Skagens Rev åtte og en halv time senere, gjennomsnittsfart 8.2 knop, vind 10 sekundmeter fra vest, 1-2 meters bølgehøyde, et rev i storseilet (jeg har etterhvert skjønt at det er viktig med alle parametrene her.) Jeg var i utgangspunktet nokså nervøs for å bli sjøsyk, men fulgte skipperens råd (ikke vær sulten, ikke frys) og hadde faktisk ikke mer enn en bitteliten antydning til uggenhet tidlig om morgenen, noe som like gjerne kunne skyldes en stor kopp kaffe på bar mage.

DCIM100GOPROGOPR0880.

Til rors mellom Lyngør og Skagen. Må si at det føltes betraktelig mer dramatisk enn det ser ut som her…

Så dermed hadde jeg gjennomført min første havseilas. Jeg sto til rors over halvparten av veien, og syntes det var fantastisk morsomt – nesten som å kjøre slalom, der man rir over bølgene omtrent som man kjører over en kul i slalombakken. Det tok en liten time før jeg helt fikk til å styre presist – man må lære seg å finne et fast punkt i horisonten, og deretter lære seg hvor mye dreining i horisonten en liten kursomlegging på kartplotteren tilsvarer. Dessuten må man venne seg til hvordan båten reagerer og møte bevegelsene med roret, men der fant jeg faktisk ut at det ikke var så annerledes fra å kjøre min lille 16.5 fots kalesjebåt i store bølger. Vi opplevde heldigvis ikke noen broach (båten krenger opp mot vinden og roret mister taket), men bølgene slår en ut av kurs hele tiden og krever konstant oppfølging.

Ruten videre gikk fra Skagen til Læsø til Marstrand til Fiskebäckkil til Smögen, der jeg mønstret av. Vind opptil 15 m/s og bølgehøyder av og til på 2 meter, rikelig anledning til å finne ut at man trenger Gore-tex og fottøy som holder vann. Og få bekreftet at jeg ikke lenger trenger bekymre meg for sjøsyke.

Underveis har jeg gjort meg visse refleksjoner om båtliv generelt og seilbåtlivet spesielt – dette med gjestehavner og alt det der er nytt for meg, og ganske fascinerende. Her er noen observasjoner:

Motor eller seil – et spørsmål om kultur og kroppsform
Med fare for å bli nokså upopulær: Det er forskjell på motor- og seilfolk, og forskjellen er litt som forskjellen mellom øst og vest i Oslo, uten at jeg skal trekke den for langt. Motorfolket har betydelig høyere gjennomsnittlig BMI, for eksempel. En årsak er nok mindre hva man spiser og mer at seiling innebærer fysisk aktivitet hele tiden. Man bruker muskler og energi til å holde balansen, holde seg fast, og hele tiden jobbe med roret for å møte bølgene. Etter 10 timer til Skagen var jeg ganske mør i armene. Motorbåter derimot (i hvert fall hvis de passerer 40 fot, noe de gjerne gjør hvis du skal over åpent hav) er mer som å kjøre buss – ikke bare bruker man mye kortere tid over (og dermed ligger lenger i en kaloririk havn), men de er mye støere enn seilbåter. Dessuten går motorbåter gjerne ikke over åpent hav før været er fint, mens seilerne trenger vind for å flytte på seg.

Kulturmessig er det også endel forskjell – det er noe med støynivå og hvor mye plass man tar i havnen. Vi så en svenske med blekede tenner og en anabol Princess 56 oppfylle absolutt alle stereotypiene ved å presse seg inn i havnen i Marstrand, dytte båter til side – og deretter presse inn 38-foteren til kompisen som kom etter. Samme mann traff vi i en trang kanal syd for Marstrand, der han på død og liv skulle kjøre forbi fire båter og holdt på å skape kollisjon. På den annen side møtte vi et meget hyggelig ektepar med en nydelig eldre 46-fots trebåt (tenk blankpolert mahognidekk, gjort av eieren selv) fra Stavanger. Min arbeidshypotese er derfor (basert på meget få observasjoner) at folk med tremotorbåt er mest hyggelige, fulgt av de med blått skrog og deretter de med hvitt skrog. Men her kreves det, som i så mange andre situasjoner, betydelig mer forskning.

Tenke, tenke, tenke
Seiling er intellektuelt arbeid, har jeg merket, det er hele tiden vinkler og justeringer og forståelse av hva hver enkelt tau og wire gjør. Som rormann må man passe på hele tiden, men man er ikke passiv som mannskap heller, særlig ikke innaskjærs. Det skal holdes utkikk (siden forseilet sperrer for halvparten av utsikten forut), det skal trimmes seil og mast, det skal leses kart og man må følge med på ekkoloddet, særlig i Danmark. Gitt vinkelen på båten og bølger hit og dit blir mat- og toalettekspedisjoner under dekk en akrobatisk øvelse som krever planlegging, basal forståelse for hydrodynamikk, og evne til å huske hvor håndtakene er.

Når man skal legge til, blir det enda mer komplisert – seilbåter er lange og svinger tregt, og hvis det blåser hjelper baugpropellen bare litt. Trikset er å ta det rolig og ha masse fendere. Det hjelper at de fleste båtfolk øyeblikkelig stiller opp og tar i mot tamper og legger fendere når man kommer inn – særlig hvis det er deres egen båt man legger til ved.

Smått vs stort
Seilbåter kommer i alle størrelser – og jeg kunne ikke unngå å legge merke til at jo eldre, mindre og mer sliten båten var, desto morsommere (i alle fall om kvelden) ser det ut til at deltakerne har det. Introduksjon til seiling kan skje på mange måter, men den hyggeligste ser ut til å være en gjeng ungdommer med en gammel turseiler og et avslappet forhold til båtpuss og oppvask.

De middelsstore båtene (34-40 fot) er typisk brukt av eldre ektepar som tar lange seilferier langs land med forsiktig seilføring. Når de skal legge til, er det far som styrer og mor som står foran med fortøyningen, en arbeidsfordeling som ikke er logisk, gitt at det rent fysisk er mye mer krevende å hoppe i land med tampen. Men tradisjon er tradisjon, må vite.

Kommer man opp i over 40 fot, går snittalderen nedover igjen, man finner enten erfarne ektepar eller, som skipper’n på den båten jeg var på, folk som tar lange ferier med varierende mannskap. Mange har lang seilerfaring over åpent hav, og diskusjonene går på kurs, sekundmeter og teknologi (og det er deilig mye teknologi).

Tid og sted
Seilopplevelsen er svært sammenlignbar med kanalbåtferie. I en kanalbåt (i hvert fall en engelsk narrowboat) har man en fart av fire miles i timen. Det tar et kvarter å komme seg gjennom en sluse (14 minutter hvis man stresser, 16 hvis man sløver litt.) Etterhvert stopper tiden opp, man glemmer å ta på seg klokke og sokker, og havner og kurser glir litt over i hverandre. Prioriteringer endres, og det blir svært viktig at seilene er skikkelig trimmet, alt tauverk kveilet opp, og fenderne tatt inn 30 sekunder etter at man har forlatt bryggen – akkurat som jeg ble nærmest manisk opptatt av ikke å komme borti sluseveggene da jeg kjørte kanalbåt i Oxford.

Rydde og rydde og rydde og kveile
Det er trangt i en seilbåt, selv om den er på 43 fot, og det er trangt både oppe og nede. Dermed må det hele tiden ryddes, og ting må stues vekk på faste plasser slik at de ikke blir ødelagt eller er i veien når verden begynner å gå litt sidelengs. Ta en kikk på kjøkkenet hjemme, og forestill deg hva som ville skjedd om du kjapt vippet det 15 grader til hver side. Tenk så over hva du ville måtte gjøre for at alt skulle være som før etter en slik manøver. Derfor er det forståelig at et kjøleskap i en båt ikke er et skap, men en boks (som en gammeldags fryser) – da ligger ting tett og danser ikke rundt i bølgene.

På den annen side er det fort gjort å rydde opp. Å vaske badet, for eksempel, er et spørsmål om en sprayboks med vaskemiddel, litt gnikking og en kjapp nedspyling med dusjen. Det tar 2 minutter og får en til å lure på hvorfor i all verden vi har baderom med fliser i land.

Kløning og fomling og alt det der
Båtlivet tilbyr uante muligheter for å dumme seg ut (særlig når det skal legges til.) Hvis du bor ved kysten og kjeder deg, finn deg en uterestaurant med utsikt til en gjestehavn, ta en halvliter og betrakt sirkuset, særlig hvis det blåser. Nok sagt, erfaring hjelper, men jeg tror det hjelper enda mer å gå inn med innstillingen om at alle andre har gjort alle de samme feilene. Det samme gjelder grunnstøting – det finnes etter sigende to slags båtfolk: De som har gått på grunn, og de som kommer til å gjøre det.

Seilbåt?
Jeg har begynt å tenke på å kjøpe seilbåt, men det er typisk meg: Jeg blir lett entusiastisk når jeg er med på noe nytt. Men man får mye for pengene. Skal man ha en motorbåt på 40 fot med alle bekvemmeligheter ligger prisen på i hvert fall 1-1.5 millioner brukt. For en seilbåt i samme størrelse og komfortklasse betaler man 0,5-1 million, og har mye lavere driftsutgifter (men, det er klart, ikke samme hastighet). Men det er ikke nødvendig å gå så høyt – det er fullt mulig å kjøpe seg en OK, litt gammel båt for turseiling for under 100 000, gitt at man tar det med ro og er innstilt på noe som føles litt som teltferie. Fordelen er dessuten at man ikke trenger å bekymre seg så mye for å gjøre bommerter (og de kommer, vær trygg.)

Men nå er det tilbake til hverdagen. Hvis bare noen kunne holde det forbaskete hjemmekontoret stille en stund…

Fredagslesning

Jeg liker ikke science fiction noe særlig – alt for mye folk i tights som ser på store skjermer – men har sans for den mer intellektuelle varianten som forsøker å si noe om nåtiden ved å ta tak i et enkeltelement av vårt samfunn og vår teknologi og trekke den videre. Så her er en liste med litt teknologibasert lesning fritt tilgjengelig på nettet, litt fantasispinn i en verden der flere og flere bekymrer seg over om teknologien er i ferd med å ta over:

  • The machine stops er E. M. Forster er en klassiker om hva som skjer hvis vi gjør oss helt avhengige av teknologi. Noe å tenke på når man sitter og surfer og videokonfererer på hjemmekontoret. Skrevet i 1909, som jo er mer enn imponerende.
  • The second variety av Philip K. Dick handler om hva som kan skje hvis vi utvikler selvorganiserende våpensystemer – en fremtid der dronene tar over. Skrevet som en forlengelse av den kalde krigen, men i en tid der man kan levere en håndgranat med noe kjøpt på Clas Ohlson er det jo grunn til å tenke litt fremover.
  • Jipi and the paranoid chip er briljant en liten sak av Neal Stephenson – den eneste science fiction-forfatteren jeg leser regelmessig (skjønt mye av det han skriver er vel mer historic/technothrillers enn science fiction per se) – og handler om hva som skjer om teknologien får selvoppholdelsesdrift.
  • Captive audience av Ann Warren Griffith er kanskje ikke like velskrevet – men handler om hva som skjer om vi får et samfunn der vi ikke får lov til ikke å se reklame. Og det burde være skremmende nok for noen som er møkk lei all masingen om online spill og smøreoster og hva det nå måtte være.

Jeg har en til jeg gjerne skulle hatt på listen, men husker ikke navn eller forfatter. Mener å huske at den handlet om en en mann som lever i en verden der varige produkter ikke er tillatt – alt går i stykker etter en viss tid, slik at økonomien holdes i gang ved at man må kjøpe nytt. Han smugler med seg hjem en trebenk til sin kone, men sliter med at innpakningspapiret går i oppløsning hvis han ikke kommer seg hjem fort nok…

Og med det, tilbake til tastaturet for noe mer jobbrelatert. God helg!