Fremtidens forfatter … og forlegger

Av ulike grunner er jeg opptatt av forlag og forfattere om dagen – ikke det at jeg er så opptatt av lesebrett (der er vi ikke fremme ennå), men mer hvordan bransjestrukturen kommer til å bli når bokbransjen kommer lenger inn i den samme utviklingen som musikk og film har vært. Her er i alle fall et artig intervju med Cory Doctorow – som også, på slutten, har et godt råd til nye forfattere: Ikke tenk på markedsføring av din bok før du er ferdig med den – og da er det nok for de fleste fremdeles best å gå til en forlegger.

Men legg også merke til alle hans innovasjoner med å selge en bok som har "scarcity value", skapt gjennom versjonering (mange versjoner, fra gratis til svært dyr), autensitet (versjoner med personlige artikler fra deltakerne) og personliggjøring (folk som gjør ham oppmerksom på feil i boken vil få en fotnote som påpeker at de fant feilen.) Dette er en bok – og en forfatter – som inkluderer opplevelse og dialog i sin produksjon, og ser det som en helt naturlig del av sin rolle som forfatter.

(Via mange kilder – lenken finner du her.)

NAV: Fra rot i systemene til system i rotet

NAV: Fra rot i systemene til system i rotet

NAV er en skikkelig hårball, en nasjonal skandale, en vase av problemer med mange årsaker. Rot, forsinkelser, dårlig service og kostnadsoverskridelser er vanlig ved de fleste fusjoner, også de fra helvete, og forklaringen er som regel ”kulturforskjeller”. Jeg liker ikke kultur som forklaring på problemer – som regel er det bare en merkelapp for å slippe å dykke ned i de vanskelige detaljene, slippe å diskutere hvorfor systemer og prosesser som ikke passer sammen. Ikke minst for å slippe å diskutere teknologi – dvs. hvordan ting gjøres.

NAV er i seg selv et stykke informasjonsteknologi – en organisasjon som primært driver med informasjonsforvaltning og informasjonsprosessering, dedikert til å beslutte hvem som skal få hva, hvor og hvorfor. I en slik organisasjon er det toppledelsens fordømte plikt ikke bare å kunne noe om systemer og systemutvikling, men å ligge foran utviklingen, å være proaktiv. Når man har totalt uegnede systemer, slik NAV har, er det et resultat av manglende teknologi- og systemutvikling og –integrasjon over mange år, noe som igjen er et resultat av manglende forståelse for hva systemene faktisk skal gjøre. Igjen – dette er ikke noe nytt – det er helt vanlig at fusjoner som ser bra ut på papiret får problemer når det kommer til den faktiske gjennomføringen, og dette manifesterer seg gjerne som problemer innen IT, nettopp fordi ingen har sett på IT-siden før fusjonen startet. IT er nemlig noe som kommer til sist, gjøres av teknikere, og altfor komplisert for administrerende direktører. Sier de. Og får lov til å si det.

Men når politikere ikke kan noe om IT, er det ikke rart at politisk tilsatte ledere ikke bryr seg heller.

Systemarkitektur og filosofi

Slik jeg ser det, er hovedproblemet for NAV at man har mange delsystemer fokus på enkeltting som skal gjøres (betale ut en eller annen stønad, pensjon eller gi en tillatelse). Disse systemene er gjerne laget i form av en eller annen database, med et brukergrensesnitt på toppen der saksbehandleren går inn og fyller ut et skjema for at en mottaker skal få en ytelse. Dette betyr ikke bare at systemene ikke samhandler (slik at saksbehandler må inn i flere systemer for å få gjort enkelttiltak som krysser gamle systemgrenser) men også at begrepsapparatet er forskjellig. Et begrep (f.eks. et tiltak eller et forhold ved en person) trenger ikke være det samme i de ulike systemene. Ja, til og med begrepet "person" (i Norge representert ved et personnummer) trenger ikke være det samme.

Hele hensikten med NAV er at man skal kunne samordne ulike servicetilbud og -tiltak: Idealbildet er at en person skal komme til NAV for å søke en stønad og komme ut igjen med en jobb. Rent systemteknisk er dette ikke en vanskelig løsning å lage, men den krever massiv satsing på helt nye systemer og en annen måte å tenke både om oppgaver og teknologi. Det ideelle er at saksbehandler skal ha alle forhold rundt en person opp på den sammen skjermen, kunne velge hva som skal gjøres – og at systemet automatisk skal begrense saksbehandlers handlingsrom til det som er tillatt innenfor reglene. I stedet må denne kontrollen foregå på tvers av systemene av saksbehandler selv, ofte ved etterkontroller. Ikke rart ting tar tid.

Det finnes faktisk eksempler på offentlige etater som har fått dette til. I Norge har vi Skatteetaten som har laget sine systemer ut fra et brukerperspektiv over mange år, med en målrettet satsing på automatisering og forenkling. Men Skatteetaten har penger og relativt klare regler, og også et "riktig svar" å jobbe opp mot (korrekt skatt). Med unntak av særfradrag og komplekse firmaligninger, kan mye automatiseres i forhold til regler og uttrykkes i et tall. Ting er vanskeligere for en etat som har et komplekst tilbud og mer vurdering på tvers av systemer å forholde seg til. Man kunne tenke seg en løsning der NAV betalte bøter etter hvor lenge folk måtte stå i kø – at man faktisk satte en pris på kundens tid – men skal man virkelig få gjort noe, må man angripe på tre fronter – mer passende systemer, hardhendt forenkling og automatisering, og økt ressurstilgang.

Systemer: Se til Irland

Det irske sosialdepartementet (Department of Social and Family Affairs – sjekk deres websider i forhold til NAVs) fyller en lignende rolle som NAV, med ansvar for alle mulige utbetalinger og stønadsordninger, dels basert på faste regler, dels på saksbehandlers vurderinger. Der har man laget et saksbehandlingssystem basert på en avansert systemfilosofi kalt Naked Objects, hvor hensikten er at saksbehandler skal ha alle elementer av et sakskompleks – familieforhold, historikk, og mulige tjenester – på et grafisk dashbord der saksbehandler kan tilrettelegge ytelser ved å peke og klikke.

Irland var også tidlig ute med å lage systemer for meldingsutveksling mellom offentlige systemer – via et prosjekt kalt REACH. Hensikten her var at når noe skjedde – f.eks. at et barn ble født – ble en melding sendt til alle offentlige systemer (etter en verifikasjon) som så kunne reagere i forhold til dette. Vi har tilsvarende ting i Norge også – personnummer og Folkeregisteret er eksempler – men jeg mistenker at de kan utnyttes langt bedre ut mot f.eks. primærhelsetjenesten eller de enkelte NAV-kontorer.

Forenkling: Bare gjør det

I fjor vår jobbet jeg i USA, og trengte en attest fra NAV som sier at jeg er dekket av folketrygden. Systemteknisk er dette ikke noe problem – mitt personnummer må kobles til min arbeidsgivers (BIs) organisasjonsnummer, og en tidsperiode må knyttes til dette ved at BI bekrefter at jeg er ansatt og reiser i jobbsammenheng. Rent teknisk burde dette kunne ordnes omtrent som et boarding pass fra Norwegian: BI legger inn datoer og bekrefter, og så er det bare å trykke print.

NAV krever imidlertid skriftlig søknad på papir, både fra BI og meg – og saksbehandlingstiden er ni uker. Da jeg skrev om dette i desember i fjor, ble det litt rabalder, og en avdelingsleder fra NAV repliserte at de har gamle systemer, samt at man ikke kan automatisere dette fordi en del av sakene er kompliserte.

Men man kan ikke automatisere alle ombordstigninger på fly heller – bare de fleste av dem. Løsningen på disse problemene er å lage frontsystemer som håndterer de enkleste sakene, med enkle kontroller som spytter søknadene over til menneskelig kontroll hvis ting blir komplisert. Dette er enkelt, koster ikke mye penger, og er kjapt spart inn ved frigjøring av personale. Det finnes ingen unnskyldning for at forlengelse av arbeidstillatelse skal ta 12 uker i Norge og 10 minutter i Australia.

(For øvrig, se dette foredraget med John Seddon – et hovedpoeng: Heller enn å få opp farten i saksbehandlingen, spør folk om hvorfor de står i kø utenfor kontoret
. Ofte er det av helt unødvendige grunner, som at de må levere enda et skjema, gjerne med opplysninger etaten allerede har.)

Ressurser: Omfordeling heller enn mer penger

NAV håndterer en tredjepart av statsbudsjettet, og er i følge Riksrevisjonen ute av finansiell kontroll. Man trenger flere folk i alle ledd – men hvor skal man ta dem fra? Med risiko for å bli litt flåsete her, men med en seriøs undertone: Vi har i dag 20 Fylkeskommuner og over 400 kommuner hvor store deler av arbeidsstokken gjør ting som rett og slett ikke er nødvendig.

For å si det svært enkelt: Hva med å nedlegge Fylkeskommunen og overføre de som jobber der til saksbehandlerstillinger i NAV? Alternativt, hva med å nedlegge kommunene og overføre deres oppgaver til fylkene? Dette representerer en dreining fra intern administrasjon mot kundegrensensnitt – og i privat sektor har dette skjedd mange ganger før. IBM gjennomførte en storstilt endring av denne typen på sent 80-tall (tanken var god, men effekten kom ikke før insentivsystemer og store deler av staben ble skiftet ut på midten av 90-tallet). Det var slitsomt for alle, men snudde til syvende og sist organisasjonen fra det interne til det eksterne. Janne Carlzon gjorde noe lignende med SAS på samme tidspunkt. Poenget ligger ikke i smilekurs – det er grov nedvurdering av den enkelte ansattes kompetanse og verdighet – men i at ressurser konsentreres i kundegrensesnittet.

Saksbehandleren i NAV er den viktigste personen i organisasjonen, og systemer og rutiner må tilrettelegges slik at de som fronter mot kunden har alle muligheter og all bestemmelsesrett. De bør være best betalt, og best understøttet. Dette kan man gjøre ved at man forenkler hverdagen med selvbetjening og sentralisering av "industrijobber", men først og fremst ved at støttesystemer og erfaringsutveksling flyttes fremover mot saksbehandlere. Ikke inn mot sentrale ”hvitsnippfabrikker.”

Til syvende og sist…

Jeg er, av rent personlige årsaker, nokså opptatt av NAV og deres tidsbruk og manglende evne til intelligent og verdig kundebehandling. Jeg har en slektning som i perioder har blitt hindret i å komme tilbake til et normalt liv fordi NAV bruker forferdelig lang tid på søknadsbehandling. Vedkommende klarer seg, økonomisk og sosialt, takket være venner og familie som trer støttende til, og har utviklet betydelig personlig ressursstyrke ved å måtte forholde seg til, nettopp, NAV. Men totalresultatet er et vanskeligere liv og en stor og unødvendig ressursinnsats fra mange mennesker. Forsinkelsene betyr også et stort merarbeid for NAV – både med å kommunisere sin egen utilstrekkelighet, og etter hvert med å håndtere følgene av den.

Problemene i NAV må løses ved å lage nye systemer, ved å lage en ny organisasjon, og ved å tenke langsiktig. Intet i denne prosessen er enkelt. Politiske vedtak og høringer hjelper lite – vi vet hva problemet er, og all verdens vedtak vil ikke hjelpe hvis de ikke kan gjennomføres.

NAV trenger enkle, arrogante, vanskelige, politisk umulige og kortsiktige tiltak, gjennomført slik at man kan skrape sammen ressurser og motivasjon til å lage en gjenfødt organisasjon, med rutiner, teknologi, mål og kultur som samsvarer med det mandat man er satt til å forvalte.

Jeg er redd situasjonen må bli mye verre før noe skjer.

(Skrevet sent oktober 2009, oppdatert/noe endret januar 2010.)

Konsulenter som sikkerhetsventil?

Jeg misunner ikke folk som er ledere i offentlig sektor. De påtar seg (som regel) et stort ansvar, har få frihetsgrader i hva de kan gjøre, og får ikke lønn for strevet – i hvert fall ikke i forhold til hva man får i privat næringsliv. Resultatet er i alle fall at mellomlederstillinger i det offentlige ofte bekles av folk som er a) idealister, b) ansiennitetsinnehavere, eller c) yngre, smarte folk som tar jobben fordi de kan lære noe fra den.

Det har slått meg at mye av innovasjonen som finner sted i offentlig sektor er drevet av konsulentselskaper, og/eller gjennomført av konsulenter. Resultatene her varierer, fra Altinn (vellykket så langt, synes jeg) til Flexus (billettsystem i Oslo med mange problemer). Men i en hel del situasjoner ser jeg at de offentlige lederne står relativt svakt i forhold til konsulentene hva gjelder kunnskaper og lederevner.

Det trenger ikke å være noe galt her. Når man ønsker å gjøre noe i sin organisasjon, men mangler kapasitet og kompetanse, hyrer man inn konsulenter. Dette har mange fordeler: Man får inn folk med spesialkunnskaper man bare trenger i en kortere periode, man kan opp- og nedbemanne fort for å møte variasjoner i behov, og man får folk som ser på endring som sin hovedjobb og derfor er villige til å jobbe mer enn vanlig.

Men konsulenter er, time for time, dyrere enn vanlige ansatte. Det kan være flere årsaker til dette: Noen ganger er spesialkompetanse svært dyrt – man betaler for problemløsning heller enn timearbeid. Dette er det som regel ikke store problemer med – hvis man synes løsningen er dyr, bør man jo se den i forhold til problemet. Eller, om du vil, "hvis du synes kunnskap er dyrt, hva tror du uvitenhet koster?" Hva gjelder mer vikarpreget konsulentvirksomhet, så må man jo kompensere litt for kortvarige og usikre arbeidsforhold, og dessuten skal jo selve konsulentfirmaet (eller vikarbyrået) ha sitt.

Men jeg synes, uten at jeg har statistikk for det, at det virker som det er mye langvarig konsulentvirksomhet både for store bedrifter og i offentlig sektor – folk som har hatt det samme oppdraget i årevis, som er på julebord og firmahytter og som i alt annet enn lønnsslipp er som vanlige ansatte. Men betalt mer.

Det jeg lurer på, er om vi i Norge bruker et oppsett med konsulenter fordi vanlige ansettelsesforhold er for rigide rundt ting som oppsigelser, arbeidstid og lønnsnivå. Er det å ansette noen som konsulent rett og slett en måte å sikre enten organisasjonen (i nedgangstider ryker konsulentoppgradene først) eller den ansatte (selvstendige konsulenter får bedre betalt) på? Norge har en flat lønnstruktur, men det er liten grunn til å tro at kunnskaper og evne til arbeid er mindre ulikt fordelt her enn andre steder.

Kan det være at vi i Norge bruker konsulentrollen som sikkerhetsventil mot konsekvensene av et litt for flatt samfunn?

(Krysspostet til Aftenposten)

Den egentlige nasjonaldagen…

….er ikke 17. mai, elgjakten eller St. Hans, men en onsdag i oktober, når skattelistene legges ut i alle aviser, folk i demokratiets og egenkontrollens navn gasser seg i andres privatliv, og fantasiløse journalister kan produsere stoff på automat.

Jeg er motstander av dette sirkuset, men etter at kampanjen "Nei til skattelister" i fjor bare fikk 10.000 underskrifter må jeg innse at det å kunne kontrollere naboen eller sjefen eller kjendiser eller tilfeldig forbipasserende er en del av norsk kultur og lynne. Dagbladet, som jeg ikke trodde kunne synke dypere og som nå har overtatt Morgenbladets devise "et bevis på liv etter døden", har laget en applikasjon som lar deg sjekke alle dine Facebook-venner på en gang, med sammenligninger og tabeller. Andre steder vil du om kort tid finne geografiske oversikter og stadig mer avanserte tabellsnekkerier.

En ting er at dette er gefundenes fressen for alle som har tenkt å gjøre noe galt – identitetstyver og utenlandske innbruddsbander, for eksempel, bør snarest skaffe seg en bærbar med mobilabonnement – en annen ting er hva det gjør med oss som mennesker. Avisene i Norge har lang tradisjon for å skrive folks alder (xx) bak navnet deres, uvisst av hvilken grunn. I debatter har jeg opplevd at det blir forlangt at man skal oppgi politisk ståsted før man sier noe. Vi ser ikke ut til å kunne forholde oss til folk uten først å klassifisere dem etter enkle og upresise kriterier.

Det pussige er at hvis du ønsker å vite om andre deler av felleskapet – kvaliteten av den skolen dine barn går på, for eksempel, hvordan jordbruksstøtte fordeler seg eller hvor mange søknader ditt lokale NAV-kontor har i innkurven – er det plutselig ikke måte på hvor viktig det er å unngå snoking og stigmatisering.

Jeg gad vite hvor mye bedre skattekontrollen blir av disse listene. Hvor mange henvendelser får Skatteetaten egentlig, og hvor mye mer skatt genereres som et resultat av dem? Hold dette opp mot hvor mye folk unngår å tjene penger eller å synliggjøre investeringer fordi de er redde for å havne i avisen. Norge er misunnelsens bittelille hjemland. Vår nye fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen, som har formue, brukte uttrykket "den formuen er jeg stolt av" på TV i dag. Den representerer nemlig arbeidsplasser. Akkurat som hun trenger å forsvare at hun har formue. Akkurat som det raker noen andre enn Skatteetaten hva hun har.

Hvis det slik at "kjekt å vite" og sosial kontroll er så viktig, hvorfor tilgjengeliggjør vi ikke mye mer? BMI, for eksempel (vil få folk til å trene mer), kjønnsykdommer (greit å vite hvem du innlater deg med, og spredning reduseres), skoleresultater (slik at offentlige og privat kommunikasjon kan tilpasses mottaker), alkoholforbruk (krysskoble bankkortet og Vinmonopolet, overdrevet forbruk skaffer helseproblemer som vi må betale for) og selvfølgelig alle mulige interaksjoner med offentlige instanser, som trygd og sosialstøtte. Her er det jo massevis av svindel og helt klart et behov for at vi passer på hverandre.

Men nei, det å tjene penger er galt, og i et bitte lite land blir alle forskjeller viktige. Best at vi passer på så ingen tar av.

Hvor er disse EU-direktivene når vi virkelig trenger dem – for å redde oss fra oss selv?

(krysspostet til e24.no, under tittelen "Hvorfor stoppe med skattelistene?")

Møtetaksameter

Jeg har med fordel brukt dette møtetaksameteret til å få folk til å fatte seg i korthet:

Møtetaksameter

Fungerer best hvis du kjører det på en prosjektor. Du oppgir antall deltakere, timelønn (ikke glem sosiale utgifter og leie av møtelokale) og starttidspunkt, og så går taksameteret. Fungerer p.t. bare med dollar, euro, pund og yen, men det er jo bare å late som om det er kroner.

Dette burde være påbudt både i offentlig forvaltning og privat næringsliv – fatt deg i korthet for effektive møter!

(Via Boingboing – og dette er open source, så hvis du ønsker å lage en norsk versjon, sett i gang…)

(Krysspostet til Aftenposten)

Advokater langt etter teknologien….

Trafigura, et internasjonalt oljetradingselskap som bl.a. var innblandet i Vest-Tank-ulykken, har prestert det kunststykke å overtale en dommer til å gi avisen Guardian en “gag order” – det vil si at avisen ikke kunne rapportere om et spørsmål stilt av et parlamentsmedlem i spørretimen i det britiske parlamentet. Avisen kunne ikke engang rapportere om hvilket spørsmål det gjaldt, ei heller hvem som skulle stille det eller når. Men de kunne rapportere at det var advokatfirmaet Carter-Ruck som hadde bedt om publiseringsforbudet.

Og det holdt jo for Twittere, bloggere og alle de andre der ute. Resultatet lot ikke vente på seg: Tusenvis av Twitter-meldinger under tagg’en #trafigura, kommentarer fra kjente personer og andre medier, og seks timer senere en retrett fra et advokatfirma som forsto, får man tro, at verden har gått en smule fremover og hemmelighold nå er adskillig vanskeligere enn det var før. Guardian kan nå skrive om saken, og gjør det.

Morsomt. Nå har det kommet frem at dette firmaet også forsøker å gå til sak mot BBC fordi denne kanalen har laget et TV-program om hvordan de dumper giftig materiale på fattige nasjoner, og en støtteaksjon er i gang.

Jeg regner med at Carter-Ruck neppe kommer til å sende regning for den lille eskapaden. Og er ganske forundret over hvor til de grader dårlig et advokatfirma forstår den digitale verden. Og at man tror at man kommer noen vei ved å forsøke å hindre publikum i å høre hva deres folkevalgte diskuterer i en formell parlamentssesjon.

På den annen side, dette er et firma som forlangte å få vite politiets spørsmål på forhånd sist de var i Norge…

(også på min Aftenposten-blogg)

Aftenposten-blogging begynner omtrent nå…

Og dermed har man en blogg i Aftenposten, kjapt tilbudt og kjapt akseptert – vi får se hvordan det går. Det blir nok ganske mye overlapp med Tversover, tenker jeg, men med mindre teknisk materiale og kanskje litt mer fokus på ting som står i, vel, Aftenposten.

Fremad i alle kanaler…

Trenger vi realister og teknologer for å få til innovasjon?

Dette er et av temaene på Polyteknisk Forenings møte om innovasjon den 14. oktober, i forbindelse med Oslo Innovation Week. (Hvis du ikke har meldt deg på, så gjør det snarest.) Min jobb er å innlede til en av de fem diskusjonene – og jeg hadde tenkt å begynne her.

Jeg fikk dette temaet rett opp i fanget – en av ulempene med å gå av som formann i PFIT er at jeg nå får oppgaver i stedet for å dele dem ut, og jeg kan jo ikke akkurat klage over at vi har en initiativrik formann.

Men sånn til å begynne med: For meg har det lenge nærmest vært et aksiom at matematikk er essensielt og at teknologikunnskap er viktig, samt at Norge produserer for lite av begge deler, noe som kan bli en alvorlig hemsko i en verden der innovasjon heller enn priskonkurranse er eneste farbare vei fremover. Med andre ord: Vi trenger realister og teknologer, eller i alle fall realkunnskap og teknologiforståelse. Det er for eksempel et faktum at en nasjons økonomiske vekst er positivt korrelert med andelen unge som tar ingeniørutdannelse, i hvert fall i en viss fase – bare se på Kina og etterhvert India.

På den annen side: India har massevis av ingeniører, men beskyldes ofte for å mangle innovativ evne – indiske ingeniører, påståes det, må bli fortalt hva de skal gjøre, og så gjør de det. Hvis du ikke forteller dem nøyaktig hva som skal gjøres, kommer det en epost med "please advise" – og har de først fått beskjed, fortsetter de å gjøre den jobben du har satt dem til selv om det burde være klart at den ikke lenger er nødvendig, eller kanskje til og med kontraproduktiv. (Bare så det er sagt, jeg tror ikke helt på denne fremstillingen, men den er ikke uvanlig å høre i blant norske teknologer).

Med andre ord, det vi trenger, er smarte mennesker – og det er ikke nødvendigvis ingeniører og folk med realartium. Du trenger ikke differensialligninger for å lage Funcom eller Komplett.no, det holder med initiativ og tastaturerfaring fra gutte- eller jenterommet.

Jeg vet ikke helt. Dette argumentet høres ut som en uønsket utvikling kamuflert som en fordel: Det letteste er å outsource alt til India eller andre billige steder, unntatt innovasjon, for det får de ikke til, stakkars. Innovasjonen kan vi i stedet gjøre her i det rike Vesten, der vi er nær markedene og ser behovene, og så kan selve implementeringen overlates til de flittige men akk så fantasiløse indere. Vi nordmenn (og amerikanerne) er jo så innovative – og dessuten er villigheten til å betale for innovasjon mye større enn for produksjon. Ergo må avanserte vestlige industristater fokusere på innovasjon for å overleve. (At en stor del av de virkelig spennende nye firmaene i Silicon Valley startes av indere får heller være – de gjør det i alle fall i Vesten.)

Det som er helt sikkert, er at vi trenger smarte folk for å få til innovasjon. Tidligere har man funnet disse menneskene blant ingeniører og programmerere, men det var den gangen de smarteste i klassen dro til Trondhjem for å synge Teodor og være med i linjeforeninger. I dag går de med gode karakterer inn i en ikke altfor lys fremtid som journalister. Kan det være så enkelt som at det ikke er teknologikunnskapen, men hjernekraften vi trenger, og at assossiasjonen med teknologifag er et historisk sammentreff?

Hvis det stemmer, vil vi kanskje, etterhvert, si at vi trenger flere journaliststudenter for å få til innovasjon? For tiden er det medier og kommunikasjon som trekker de store kullene (selv om dette nok er i ferd med å gi seg), og jeg er overbevist om at mange av disse vil være svært innovative, om ikke annet så for å skaffe seg et levebrød i trange pressetider.

Man trenger heller ikke være spesielt innovativ selv om man har gammel realistbakgrunn. Her forleden snakket jeg med en teknologisk orientert person i Posten, og spurte det spørsmålet jeg alltid stiller såsnart jeg får sjansen: Hva er årsaken til at postbudet ikke tar med seg posten – eller, rettere sagt, bare bærer brev ut, ikke samler dem inn (slik postbudet gjør i USA). Vedkommende forklarte at det var fordi innsamling og utkjøring av post var to forskjellige prosesser, og skulle man gjøre en slik endring, ville Posten måtte forandre på alle sine rutiner (eller, om du vil, sin teknologi.)

Nå tror ikke jeg det trenger å være slik – det er ikke noe i veien for at postbudet tar med seg brev og ganske enkelt dumper dem i nærmeste postkasse, med minimal disrupsjon av eksisterende rutiner. Men poenget er ikke at dette lar seg gjøre, men at Posten oppfatter innovasjon som endringer – optimalisering, om du vil – innenfor sin eksisterende teknologi. Dette er et teknologiperspektiv, heller enn et kundeperspektiv. Det faktum at kundene ville fått bedre service og antakelig brukt Posten mer om det var lettere å poste ting, får så være. Rør ikke mine sirkler!

Er det kanskje slik at for visse typer innovasjoner trenger vi teknologer og realister, og at for andre kan de være en begrensning? Hvor skal vi i så fall trekke grensene?

Teknologitvikling går i faser: Når en teknologi er ny, er det funksjonalitet det konkurreres på. og produktutvikling som gjelder. Etterhvert begynner konkurrerende produkter å ligne hverandre – dette kalles et dominant design, og da går man over i en annen fase, der det er ytelse som gjelder – mitt produkt er akkurat som ditt, bare raskere/bedre/billigere og så videre. Gradvis skifter man over fra produktutvikling til prosessutvikling, får ned kostnadene og øker påliteligheten og fleksibiliteten i produksjonen. Bransjen konsolideres, og en stabil fase inntrer, muligens avbrutt av nye innovasjoner, gjerne disruptive.

For meg ser det ut til at vi trenger teknologisk kunnskap med matematikk i bunnen for raskt å forbedre innovasjoner såsnart de er gjort – men vi trenger et bredere perspektiv, skapt gjennom et levd liv og våken observasjoner og assosiasjoner heller enn i klasserommet for å få til de litt spenstige innovasjonene, de som endrer ting enten ved å ta en teknologi til et marked den aldri har vært før eller ved å gjøre noe på helt nye måter. Det er ikke vanskelig å finne folk med teknologi- og realistbakgrunn som har gjort dette også, men de er på ingen måte alene.

Og det var så langt jeg kom i mine funderinger. Jeg vet det kommer folk til dette seminaret som mener matematikk ikke bare er et pluss, men helt nødvendig for innovasjon – at matematikken er gymnasitkk for hjernen som gjør deg smartere til det meste, og med det mer innovativ. Av og til lurer jeg på om jeg mener det selv. Men sikker er jeg ikke. Og diskutere det vil jeg.

Vi sees på onsdag, i Håndverkeren!

Innovasjoner vi kan tro på…

image

14. oktober er det tid for et annerledes og interessant møte i Polyteknisk Forening IT: En diskusjon rundt innovasjon med fire innledere. Starten går med en liten matbit klokken 15, og etterhvert blir det diskusjon – en "multiworkshop" – over disse 5 temaene (sånn ca. frem til kl. 1800):

  • Kunnskapstriangelet – høyere utdanning, forskning og innovasjon – en ny plattform for økonomisk vekst i Norge? (Tore Taraldsvik)
  • Hva kan vi få til med offentlige data? (Christine Hafskjold, Teknologirådet)
  • Hva er drivkreftene i offentlig innovasjon – og hvordan får vi til Altinn? (Kirsti Kierulf, Accenture)
  • Preferanser i IKTpolitikken: Gir det mer eller mindre innovasjon? (Petter Merok, Microsoft)
  • Trenger vi realister og teknologer for å få til innovasjon? (Espen Andersen, BI)

Tanken er å ha uformelle diskusjonsgrupper rundt dette, med bruk av avstemningsverktøy og oppsummering til slutt. Samt at dette skal bli en møteform som vi kommer til å gjenta med ca. et års mellomrom. Du finner fullstendig invitasjon her, og påmelding skjer til randi@polyteknisk.no (eller, for all del, til meg også.)

Håper å se deg der!