Trenger vi realister og teknologer for å få til innovasjon?

Dette er et av temaene på Polyteknisk Forenings møte om innovasjon den 14. oktober, i forbindelse med Oslo Innovation Week. (Hvis du ikke har meldt deg på, så gjør det snarest.) Min jobb er å innlede til en av de fem diskusjonene – og jeg hadde tenkt å begynne her.

Jeg fikk dette temaet rett opp i fanget – en av ulempene med å gå av som formann i PFIT er at jeg nå får oppgaver i stedet for å dele dem ut, og jeg kan jo ikke akkurat klage over at vi har en initiativrik formann.

Men sånn til å begynne med: For meg har det lenge nærmest vært et aksiom at matematikk er essensielt og at teknologikunnskap er viktig, samt at Norge produserer for lite av begge deler, noe som kan bli en alvorlig hemsko i en verden der innovasjon heller enn priskonkurranse er eneste farbare vei fremover. Med andre ord: Vi trenger realister og teknologer, eller i alle fall realkunnskap og teknologiforståelse. Det er for eksempel et faktum at en nasjons økonomiske vekst er positivt korrelert med andelen unge som tar ingeniørutdannelse, i hvert fall i en viss fase – bare se på Kina og etterhvert India.

På den annen side: India har massevis av ingeniører, men beskyldes ofte for å mangle innovativ evne – indiske ingeniører, påståes det, må bli fortalt hva de skal gjøre, og så gjør de det. Hvis du ikke forteller dem nøyaktig hva som skal gjøres, kommer det en epost med "please advise" – og har de først fått beskjed, fortsetter de å gjøre den jobben du har satt dem til selv om det burde være klart at den ikke lenger er nødvendig, eller kanskje til og med kontraproduktiv. (Bare så det er sagt, jeg tror ikke helt på denne fremstillingen, men den er ikke uvanlig å høre i blant norske teknologer).

Med andre ord, det vi trenger, er smarte mennesker – og det er ikke nødvendigvis ingeniører og folk med realartium. Du trenger ikke differensialligninger for å lage Funcom eller Komplett.no, det holder med initiativ og tastaturerfaring fra gutte- eller jenterommet.

Jeg vet ikke helt. Dette argumentet høres ut som en uønsket utvikling kamuflert som en fordel: Det letteste er å outsource alt til India eller andre billige steder, unntatt innovasjon, for det får de ikke til, stakkars. Innovasjonen kan vi i stedet gjøre her i det rike Vesten, der vi er nær markedene og ser behovene, og så kan selve implementeringen overlates til de flittige men akk så fantasiløse indere. Vi nordmenn (og amerikanerne) er jo så innovative – og dessuten er villigheten til å betale for innovasjon mye større enn for produksjon. Ergo må avanserte vestlige industristater fokusere på innovasjon for å overleve. (At en stor del av de virkelig spennende nye firmaene i Silicon Valley startes av indere får heller være – de gjør det i alle fall i Vesten.)

Det som er helt sikkert, er at vi trenger smarte folk for å få til innovasjon. Tidligere har man funnet disse menneskene blant ingeniører og programmerere, men det var den gangen de smarteste i klassen dro til Trondhjem for å synge Teodor og være med i linjeforeninger. I dag går de med gode karakterer inn i en ikke altfor lys fremtid som journalister. Kan det være så enkelt som at det ikke er teknologikunnskapen, men hjernekraften vi trenger, og at assossiasjonen med teknologifag er et historisk sammentreff?

Hvis det stemmer, vil vi kanskje, etterhvert, si at vi trenger flere journaliststudenter for å få til innovasjon? For tiden er det medier og kommunikasjon som trekker de store kullene (selv om dette nok er i ferd med å gi seg), og jeg er overbevist om at mange av disse vil være svært innovative, om ikke annet så for å skaffe seg et levebrød i trange pressetider.

Man trenger heller ikke være spesielt innovativ selv om man har gammel realistbakgrunn. Her forleden snakket jeg med en teknologisk orientert person i Posten, og spurte det spørsmålet jeg alltid stiller såsnart jeg får sjansen: Hva er årsaken til at postbudet ikke tar med seg posten – eller, rettere sagt, bare bærer brev ut, ikke samler dem inn (slik postbudet gjør i USA). Vedkommende forklarte at det var fordi innsamling og utkjøring av post var to forskjellige prosesser, og skulle man gjøre en slik endring, ville Posten måtte forandre på alle sine rutiner (eller, om du vil, sin teknologi.)

Nå tror ikke jeg det trenger å være slik – det er ikke noe i veien for at postbudet tar med seg brev og ganske enkelt dumper dem i nærmeste postkasse, med minimal disrupsjon av eksisterende rutiner. Men poenget er ikke at dette lar seg gjøre, men at Posten oppfatter innovasjon som endringer – optimalisering, om du vil – innenfor sin eksisterende teknologi. Dette er et teknologiperspektiv, heller enn et kundeperspektiv. Det faktum at kundene ville fått bedre service og antakelig brukt Posten mer om det var lettere å poste ting, får så være. Rør ikke mine sirkler!

Er det kanskje slik at for visse typer innovasjoner trenger vi teknologer og realister, og at for andre kan de være en begrensning? Hvor skal vi i så fall trekke grensene?

Teknologitvikling går i faser: Når en teknologi er ny, er det funksjonalitet det konkurreres på. og produktutvikling som gjelder. Etterhvert begynner konkurrerende produkter å ligne hverandre – dette kalles et dominant design, og da går man over i en annen fase, der det er ytelse som gjelder – mitt produkt er akkurat som ditt, bare raskere/bedre/billigere og så videre. Gradvis skifter man over fra produktutvikling til prosessutvikling, får ned kostnadene og øker påliteligheten og fleksibiliteten i produksjonen. Bransjen konsolideres, og en stabil fase inntrer, muligens avbrutt av nye innovasjoner, gjerne disruptive.

For meg ser det ut til at vi trenger teknologisk kunnskap med matematikk i bunnen for raskt å forbedre innovasjoner såsnart de er gjort – men vi trenger et bredere perspektiv, skapt gjennom et levd liv og våken observasjoner og assosiasjoner heller enn i klasserommet for å få til de litt spenstige innovasjonene, de som endrer ting enten ved å ta en teknologi til et marked den aldri har vært før eller ved å gjøre noe på helt nye måter. Det er ikke vanskelig å finne folk med teknologi- og realistbakgrunn som har gjort dette også, men de er på ingen måte alene.

Og det var så langt jeg kom i mine funderinger. Jeg vet det kommer folk til dette seminaret som mener matematikk ikke bare er et pluss, men helt nødvendig for innovasjon – at matematikken er gymnasitkk for hjernen som gjør deg smartere til det meste, og med det mer innovativ. Av og til lurer jeg på om jeg mener det selv. Men sikker er jeg ikke. Og diskutere det vil jeg.

Vi sees på onsdag, i Håndverkeren!

3 thoughts on “Trenger vi realister og teknologer for å få til innovasjon?

  1. HARVARD BUSINESS REVIEW: How Do Innovators Think?
    http://blogs.harvardbusiness.org/hbr/hbreditors/2009/09/how_do_innovators_think.html
    Five «discovery skills»
    The first skill is what we call «associating.» It’s a cognitive skill that allows creative people to make connections across seemingly unrelated questions, problems, or ideas.
    The second skill is questioning — an ability to ask «what if», «why», and «why not» questions that challenge the status quo and open up the bigger picture.
    The third is the ability to closely observe details, particularly the details of people’s behavior.
    The fourth is the ability to experiment — the people we studied are always trying on new experiences and exploring new worlds.
    Fifth… really good at networking with smart people who have little in common with them, but from whom they can learn.
    Overall, associating is the key skill because new ideas aren’t created without connecting problems or ideas in ways that they haven’t been connected before.
    =====================
    Arbeid med matematikk – rik matematikk, ikke
    det faget som har blitt undervist i den offentlig drevne skolen i Norge de siste 35 årene – er særdeles nyttig trening «associating», «questioning» og «experimenting».

Kommentarer er stengt.