Den egentlige nasjonaldagen…

….er ikke 17. mai, elgjakten eller St. Hans, men en onsdag i oktober, når skattelistene legges ut i alle aviser, folk i demokratiets og egenkontrollens navn gasser seg i andres privatliv, og fantasiløse journalister kan produsere stoff på automat.

Jeg er motstander av dette sirkuset, men etter at kampanjen "Nei til skattelister" i fjor bare fikk 10.000 underskrifter må jeg innse at det å kunne kontrollere naboen eller sjefen eller kjendiser eller tilfeldig forbipasserende er en del av norsk kultur og lynne. Dagbladet, som jeg ikke trodde kunne synke dypere og som nå har overtatt Morgenbladets devise "et bevis på liv etter døden", har laget en applikasjon som lar deg sjekke alle dine Facebook-venner på en gang, med sammenligninger og tabeller. Andre steder vil du om kort tid finne geografiske oversikter og stadig mer avanserte tabellsnekkerier.

En ting er at dette er gefundenes fressen for alle som har tenkt å gjøre noe galt – identitetstyver og utenlandske innbruddsbander, for eksempel, bør snarest skaffe seg en bærbar med mobilabonnement – en annen ting er hva det gjør med oss som mennesker. Avisene i Norge har lang tradisjon for å skrive folks alder (xx) bak navnet deres, uvisst av hvilken grunn. I debatter har jeg opplevd at det blir forlangt at man skal oppgi politisk ståsted før man sier noe. Vi ser ikke ut til å kunne forholde oss til folk uten først å klassifisere dem etter enkle og upresise kriterier.

Det pussige er at hvis du ønsker å vite om andre deler av felleskapet – kvaliteten av den skolen dine barn går på, for eksempel, hvordan jordbruksstøtte fordeler seg eller hvor mange søknader ditt lokale NAV-kontor har i innkurven – er det plutselig ikke måte på hvor viktig det er å unngå snoking og stigmatisering.

Jeg gad vite hvor mye bedre skattekontrollen blir av disse listene. Hvor mange henvendelser får Skatteetaten egentlig, og hvor mye mer skatt genereres som et resultat av dem? Hold dette opp mot hvor mye folk unngår å tjene penger eller å synliggjøre investeringer fordi de er redde for å havne i avisen. Norge er misunnelsens bittelille hjemland. Vår nye fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen, som har formue, brukte uttrykket "den formuen er jeg stolt av" på TV i dag. Den representerer nemlig arbeidsplasser. Akkurat som hun trenger å forsvare at hun har formue. Akkurat som det raker noen andre enn Skatteetaten hva hun har.

Hvis det slik at "kjekt å vite" og sosial kontroll er så viktig, hvorfor tilgjengeliggjør vi ikke mye mer? BMI, for eksempel (vil få folk til å trene mer), kjønnsykdommer (greit å vite hvem du innlater deg med, og spredning reduseres), skoleresultater (slik at offentlige og privat kommunikasjon kan tilpasses mottaker), alkoholforbruk (krysskoble bankkortet og Vinmonopolet, overdrevet forbruk skaffer helseproblemer som vi må betale for) og selvfølgelig alle mulige interaksjoner med offentlige instanser, som trygd og sosialstøtte. Her er det jo massevis av svindel og helt klart et behov for at vi passer på hverandre.

Men nei, det å tjene penger er galt, og i et bitte lite land blir alle forskjeller viktige. Best at vi passer på så ingen tar av.

Hvor er disse EU-direktivene når vi virkelig trenger dem – for å redde oss fra oss selv?

(krysspostet til e24.no, under tittelen "Hvorfor stoppe med skattelistene?")

3 thoughts on “Den egentlige nasjonaldagen…

  1. Det er interessant å høre hvordan forsvarerne av denne «åpenheten» (merk ordets positive konnotasjoner!) ordlegger seg:
    1. Det er tradisjon i Norge! (Stoltenberg i Stortinget i dag).
    2. Det gjør at vi vanlige (les «sliterne» – dvs de som ikke tjener for mye, for da sliter de nemlig ikke!) kan holde oppsyn med at alle bidrar med sitt til fellesskapet!
    3. (Et litt mer «high brow»-argument) Dette bidrar til at vi har en kontinuerlig samfunnsdebatt om skatt i det offentlige rom!(Elin Ørjasæter i Dagsnytt 18 i dag).
    Mye som kan sies om dette. Rørende at tradisjon er viktig. At f.eks. kirkesaker nå har blitt dytta rundt i til sammen 3 departementer, bare fordi man, til enhver tid, vil ha plass til en enkeltperson i en stol vitner jo om at man er veldig opptatt av å ivareta og prioritere tradisjon.
    Den til Ørjasæter er interessant og åpner for kreative ideer. Litt mer «åpenhet» rundt strafferegisteret kunne f.eks. gi gode og stimulerende bidrag til justisdebatten i landet. For ikke å snakke om litt mer «innsyn» i sykejournaler, og hvilken fart vi kunne få på helse- og sosialdebatten da!
    Men, jeg tror du kan ta det helt med ro. Iflg TV-nyhetenes intervjurunder i dag så er det nemlig INGEN som har vært inne og søkt på andre enn seg selv! (Bortsett fra en – hun innrømmet nølende at hun hadde sjekket broren sin…)
    «What is the difference between a Peeping Tom and someone who’s just got out of the bath?
    One is rude and nosy, and the other is nude and rosy.»

  2. En tanke slo meg: Jeg har faktisk aldri sjekka broren min i skattelistene, men han dukka opp da jeg prøvde å google noe helt annet. Dvs skatten hans for 2006 eller noe sånn. Google sørger jo for at listene blir liggende på nettet i flere år etterpå.
    Hovedproblemet er jo ikke at listene er offentlige, men at de publiseres som en søkbar database med opplysninger som kan kobles mot andre opplysninger på nettet.

  3. Hvorfor ikke la de som blir søkt på få en oversikt over hvem som har søkt, a-la den beskjeden en får i posten dersom det er foretatt et søk ang kredittopplysningene?
    Da kunne en jo lett kvitte seg med slike «venner» som bare søker for morro

Kommentarer er stengt.