Slutt med tullejobber!

bullshit-jobs-9781501143311_hrDavid Graeber: Bullshit Jobs: A Theory

Denne boken, mye omskrevet om dagen, startet som et essay i et ikke altfor kjent magasin kalt Strike! Sosialantropologen David Graeber hadde funnet ut at mange mennesker har jobber de ikke forstår poenget med – jobber som ikke eksisterer fordi noen trenger det som kommer ut av dem, men fordi, vel, de finnes.

Derav konseptet «bullshit jobs». Som kjent er et konsept (og et essay, helst et som blir kommentert i The Economist) alt man trenger for å kunne skrive en bestselger og komme seg ut på «rubber-chicken circuit» i USA.

Når det er sagt, er Graeber (som i begynnelsen høres ut som en sutrete ansatt som klager over at han har for mange sjefer selv, eller en hvilken som helst forsker ved et moderne universitet) etterhvert mer og mer presis (og mot slutten blir han faktisk litt filosofisk). Han begynner med å beskrive fem typer av tullejobber:

  1. Flunkies, som det ikke finnes noe godt norsk ord for siden vi er rikest og likest og ikke har råd til slikt, selv ikke i store bedrifter (skjønt de finnes), som er folk som er ansatt for å gjøre småting for folk som har for store budsjetter og for stor grad av selvbeundring. Coaching, for eksempel, er en måte å etablere slike ting i Norge – ikke som personlige assistenter, men som kvasi-eksperter som skal få folk til å føle seg viktige. Eller resepsjonister i firma som ikke trenger resepsjonister.
  2. Goons (bøller), som er noe man har mest fordi andre firma har dem og kan bruke dem mot firmaet, som interne advokater, lobbyister og endel kommunikasjonsfolk. Hvis ikke vi hyrer inn First House, vil våre konkurrenter gjøre det…
  3. Duct tapers (brannslokkere), folk som er ansatt for å fikse ting som oppstår på grunn av andres inkompetanse eller dårlige systemer. (Som de folkene i det hvite hus som taper sammen Donald Trumps opprevne notater.)
  4. Box tickers (skjemaavkryssere), folk som er ansatt fordi man er pålagt å ha dem eller for å sørge for at noe pålagt (som alle ville gjøre likevel) blir etterfulgt. (I universitetssammenheng: De som har som jobb å administrere alle kvalitetssystemene som stort sett går ut på å dokumentere at man har et kvalitetssystem). Arbeidsmiljøundersøkelser – noen som lurer på hvorfor man har en slik i stedet for at sjefen bare tar seg en tur rundt og observerer litt? Det er ikke fordi sjefen ikke vet og kan, men fordi han eller hun må dokumentere at man tar arbeidsmiljø alvorlig.
  5. Taskmasters (jobbfordelere), folk som har en slags lederstilling, men der de som ledes ville gjort jobben uten dem, og som så finner at de må finne på noe å gjøre. Dette er ofte en måte å bli kvitt folk som ikke fungerer på – sett dem i en stilling med «leder» eller «direktør» i tittelen, der de gjør minst mulig skade. (Så må de finne på noe å gjøre, og dermed trenger man flere tullejobber…)

Graeber påpeker at tullejobber (som han estimerer til mellom 30 og 40% av alle jobber, basert på ulike spørreundersøkelser, adskillig høyere i enkelte bransjer som finans) eksisterer i alle bransjer, og for all del: Ikke bare i det offentlige, slik mange later til å tro. (Derimot har det offentlige til en viss grad en rolle i å skape dem andre steder.) Han advarer folk mot å tro at ren markedsmakt vil fjerne tullejobber – tvert i mot: Markedspress har en tendens til å øke antallet tullejobber fordi man skal forsøke å spare penger på de som faktisk gjør jobben – og da trenger man flere til å måle og rapportere økningen i produktivitet.

GraeberDet tar på, rent personlig, å ha en tullejobb – selv om man ikke har mye å gjøre, så er det slitsomt å finne ting å fylle tiden med (for de tullejobbene er man kunne gjort alt sammen en dag og bare tatt fri). For de tullejobbene der man har masse å gjøre, men ikke produserer noe brukbart for noen, blir man demotivert fordi man føler at man ikke bidrar.

Jeg er ikke i tvil om at vi i Norge har en masse tullejobber – lisensinnkreving for NKR og politiattestutsendelse for politiet, for å nevne noe jeg har skrevet om tidligere. Vi har nok ikke like mange som i USA, hovedsaklig fordi sjefer i Norge har mindre anledning til å bare ansette (og sparke) folk etter eget forgodtbefinnende. Men vi har en offentlig struktur (kommune, fylkeskommune, etater, departementer, sykehusregioner og så videre) som skaper en masse tullejobber bare for å holde kontakten med andre som har tullejobber. Og ingen skal fortelle meg at oppblomstringen av kommunikasjonsrådgivere overalt i alle organisasjoner er et resultat ikke av at firmaet må konkurrere på Internett, men at avdankede journalister og skriveføre journalistspirer skal ha et sted å gjøre av seg. Samt at sjefer ser at alle andre har gjennomproduserte Powerpoints og føler seg tvunget til å skaffe seg noen selv.

Men Norge er lite og har små organisasjoner (bortsett fra i helsevesenet) og, vel, vi har en kultur for at alle skal kunne gjøre alt. Når det er sagt, synes jeg mange litt yngre ledere jeg har møtt begynner forbausende mange prosjekter med å finne noen rådgivere som kan gjøre svært enkle ting for dem (som å lage en outline av problemet, noe jeg gjør på min egen PC.) Forbausende mange ledere starter IT-prosjekter med å hyre inn en konsulent for å lage konseptet «vi må ha et nytt system», i stedet for å tenke selv (og kanskje finne ut at man allerede har et system som ingen bruker, eller at det ikke er systemet som er problemet).

Graeber sier lite om hva man kan gjøre med dette, bortsett fra en ganske intelligent diskusjon om den rollen arbeid har som frelse og moraluttrykk i vestlige samfunn. «Arbeidet adler mannen» het det jo i gamle dager, og det kunne jo vært NAVs motto, om enn i kjønnsnøytral form. Hvis man ikke kan arbeide, kan man i alle fall ha en tullejobb. Eller vi kan jobbe mindre –  to timer hver dag, eller 15 timer i uken, i henholdsvis Sverige og Danmark – og ta resten ut i tid på kafé og i naturen.

Heller borgerlønn enn tullejobber, sier nå jeg.

Men nå må jeg fylle ut noen kvalitetsvurderingsskjemaer…og så – er det lunsj snart?

Hvem er dagens handelsreisende?

frokostmote-dagens-handelsreisende

Frokostmøte Nationalthetatret, 7. februar 2018
Medvirkende: Fabian Stang, Christina Jullum Hagen, Tom Karp, Sigrun Aasland

Willie Loman – spilt av Atle Antonsen i Nationaltheatrets glimrende forestilling – går under i sin streven etter å «bli noe»: Han vil så gjerne, men verken han eller hans sønner får det til – og det ender ikke bra.

Nationaltheatret sammen med Econa har, inspirert av En handelsreisendes død, tatt initiativet til et morgenmøte om hvem det er som er dagens handelsreisende, i ferd med å bli akterutseilt – og her er mine notater.

Advarsel: Notater tatt underveis – feil, mangler og mistforståelser er det helt sikkert mange av. Med forbehold…

Les videre

Fra arkivet: Frykten for de beste

For litt over ti år siden skrev jeg en kronikk i Aftenposten om «Frykten for de beste» – det av vi nordmenn (i hvert fall i næringslivet) ser ut til å være redde for å ansette smarte folk. Gitt teknologisk utvikling og redusert oljepris (skjønt den går opp igjen, og vi har ikke glemt rusen) skulle man tro at ting har endret seg. Og det har de kanskje innen enkelte bransjer, men det er langt igjen. Eller er det det?

Uansett, også siden jeg ikke har teksten her på bloggen – her er (lett redigert) teksten fra kronikken, først publisert 22.12.2007:

Frykten for de beste

Norsk næringsliv ansetter heller en middelmådig nordmann enn en topp utlending. Da vet man hva man får.

Espen Andersen, 2007

Jeg foreleser på Handelshøyskolen BI, på de høyere programmene. Det er morsomt — jeg treffer mange spennende og kunnskapsrike mennesker, som er høyattraktive i arbeidsmarkedet og får spennende jobber til gode betingelser. Men ikke alle.

Best ikke nok. Det har seg nemlig slik at noen studenter ikke får jobb – i hvert fall ikke jobber som er deres kompetanse verdig. De har gjerne en annen hudfarge enn nordmenn flest, eller rare etternavn, eller begge deler.Det hjelper ikke at de er best i klassen, jobber steinhardt, og snakker norsk nokså flytende. Norske arbeidsgivere vil nok ha dem, men ikke på samme nivå og karrièrestige som de norske.

Mange eksempler. Jeg tenker på den briljante østeuropeiske jenta som lå langt foran sine medstudenter innen kompliserte emner som teknologiledelse og finansiell analyse. Hun fikk ikke jobb i Norge, flyttet til London og en stilling i en global investeringsbank. Søramerikaneren med reflekterte synspunkter og enestående ledererfaring, som slet med å få jobb i Norge og nå bor i Sveits. Den latinamerikanske kvinnen som hadde lederstilling med stort ansvar i en kunnskapsbedrift derover, traff en nordmann, flyttet til Norge og ikke fikk jobb. Etter norsk mastergrad fikk hun til slutt jobb i det samme firmaets Norges-avdeling – på et mye lavere nivå.
Verdens beste. Store deler av norsk næringsliv har andre ansettelseskriterier enn kunnskap og flid. De rekrutterer folk til bedriftsidrettslaget, ikke til bedriften. Situasjonen blir ikke bedre for folk som kommer fra institusjoner i utlandet. Norsk arbeidsliv vil ikke ha flinke utlendinger selv om de kommer fra verdens beste universiteter.
Flyttet fra Norge. I en familie jeg kjenner, har begge ektefeller tekniske doktorgrader fra topp universiteter – hun (norsk) fra USA, han (britisk) fra England. De flyttet til Norge, men etter to år bar det tilbake til USA. Han fikk ikke jobb i Norge uten å gå 60 % ned i lønn. Den offentlige skolen deres barn skulle gå på, var dårlig – og det kunne de ikke gjøre noe med. Og deres mørkhudede barn ble diskriminert i butikker og barnehage. Nå bor de i USA og investerer i høyteknologifirmaer. Deres barn går på en god skole og snakker fire språk flytende.
Ikke bruk for dem. Et finsk-norsk ektepar med doktorgrader fra MIT og Harvard fant ikke arbeid i Norge og måtte flytte ut igjen, enda de ikke forlangte amerikanske lønninger. Vi ser ikke ut til å ha bruk for flinke mennesker. Hvorfor skjer dette? Jeg tror ikke problemet er rasisme eller utlendingsfrykt, selv om det kanskje for noen er en faktor. Det er heller en form for makelighet: Siden det er litt mer jobb og en større utfordring å ansette flinke utlendinger, lar man det være.
Provinsiell holdning. Mange norske bedrifter har i sin provinsialitet også et meget snevert bilde av hva som er relevant erfaring og kunnskap: Med mindre du har jobbet med akkurat deres type produkter eller har utdanning akkurat lik den de andre i firmaet har, kan du ikke brukes. Av og til blir det latterlig: En bekjent med doktorgrad fra Oxford fikk i fullt alvor beskjed om at, jo da, utdanningen var grei nok den, men den kom jo ikke opp mot NTH.
Man vet hva man får. Den største grunnen er nok likevel kunnskapsfrykt: Mange ledere og organisasjoner nøler med å ansette flinke folk fordi de selv er redd for å virke dumme. Som en administrerende direktør sa til meg en gang: «Vi ansetter helst idrettsfolk, for de er så gode lagspillere». Heller en middelmådig nordmann enn en topp utlending. Da vet man hva man får.
Veien til suksess. Dette er en meget kortsiktig strategi både for bedriften og karriéren: En venn av meg har en topp-lederstilling i et stort og meget anerkjent konsulentfirma. Jeg har kjent ham lenge, også hans svake sider, og spurte hvorfor i all verden han hadde gjort det så bra. Han gliste bredt og sa han hadde suksess fordi han konsekvent ansatte folk som var mye flinkere enn han selv.
Førsteklasses ledere ansetter førsteklasses medarbeidere. Annenklasses ledere ansetter tredjeklasses medarbeidere.
Ikke helsvart. Blant annet er internasjonalt rettede softwarebedrifter og mange store konsulentselskaper fargeblinde og lite opptatt av at folk skal «gli inn i miljøet» – rettere sagt, de har et så internasjonalt miljø at det å gli inn ikke blir så vanskelig. Yngre næringslivsledere er mer åpne enn de gamle, og et presset arbeidsmarked hjelper.
Dra utenlands. Men av og til blir det trist: En flink ung mann jeg fikk inn på mitt kontor, norsk med utenlandsk bakgrunn, hadde et dilemma: Han hadde etter mye leting fått en saksbehandlerstilling hvor han jobbet med innvandrerungdom. Nå hadde han tilbud om en spennende lederstilling i et europeisk selskap – men han ønsket å være forbilde og rollemodell for utenlandsk ungdom i Norge. Han ba meg om råd, og jeg anbefalte ham å dra utenlands – både for sin egen del, og fordi han antagelig blir et bedre forbilde på den måten. Hvorfor skal en flink ung nordmann måtte dra utenlands for å bli anerkjent?
Utenlandsk en fordel. Egentlig burde bedrifter foretrekke medarbeidere med utenlandsk bakgrunn. Ikke bare har de mer livserfaring, de er også mer motivert for å gjøre det bra. Dessuten er de mindre tilbøyelige til å bytte jobb hvis de finner et sted de blir behandlet som jevnbyrdige.Men store deler av norsk næringsliv gjør ikke det. Og taper etter hvert disse folkene til utenlandske selskaper, som rekrutterer aktivt og ikke engang legger merke til nasjonalitet eller hudfarge.
Under sin kompetanse. Neste gang du møter en kompetent utlending i Norge, spør om han eller hun er gift med en nordmann. Det er helst derfor de er her – og arbeider langt under sitt kompetansenivå. Vår fremste mekanisme for å tiltrekke oss kompetente utlendinger er å få dem spleiset med en pen norsk gutt eller jente. En «strategi» som minner ikke så lite om organisert prostitusjon.
Kompleks og uensartet. Dette holder ikke i lengden. Norge har en liten, åpen og svært eksportavhengig økonomi. Skal man selge til utlandet, vil jo nettopp utenlandsk erfaring og bakgrunn være en fordel, ikke en ulempe. Hvis ditt marked er komplekst og uensartet, må du bygge opp en tilsvarende kompleks og uensartet organisasjon.Skal norsk næringsliv kunne konkurrere globalt, må man komme seg over sin kompetansefrykt, og se på hva folk kan heller enn hvordan de ser ut og hvordan de snakker. Og man må ikke bare ansette dem, man må også utvikle og forfremme dem i like stor grad som etniske nordmenn. For hvis du kan overleve selv om du ikke ansetter de beste, konkurrerer du ikke hardt nok – og da er du ikke rustet når den virkelige konkurransen kommer.

…passer ikke inn her…

Norske Huda Ghalegolabi får ikke jobb i Norge med to mastergrader. Det er nemlig et ansettelseskriterium i Norge at man «passer inn i miljøet», som er en omskrivning for at man vet hvem Birkerbeineren er og forstår referanser til geitost. Men selv ikke det hjelper.

Min egen arbeidsgiver, BI (og sikkert andre norske akademiske institusjoner også) har en paragraf i sine ansettelseskontrakter for våre utlendinger om at man skal lære seg norsk innen tre år. Den er riktignok ikke fulgt opp spesielt nøye, men det er jo en ganske utrolig lite smart ting å ha der i et stadig mer internasjonalisert arbeidsliv.

I fremtiden – nei, stryk det, nå med en gang – trenger vi å rekruttere de beste. Men de fleste norske bedrifter vil heller ha en middelmådig nordmann enn en suveren utlending – tydeligvis også hvis vedkommende snakker norsk flytende.

Jeg har skrevet om dette før – her, her, her og her, og for 11 år siden i Aftenposten, for eksempel – og det ser ikke ut til at det blir bedre.

Hva norsk næringsliv kaster bort av kompetanse…

Freelancerens innstilling og verktøykasse

praxis-architectureJeg er ikke freelancer, men jeg har to jobber (en 100% – i praksis 200% – og en på 20%), to styreverv med tidvis svært mye involvering, leder to EGN-nettverksgrupper og snart en til, har en haug foredrag og et og annet konsulentoppdrag. Dessuten tror noen at jeg er teaterkritiker.

Så jeg føler meg litt som et enmannsfirma, en frilanser med noen lange oppdrag. Det er smart å tenke slik – man får litt selvtillit, man er ikke så avhengig av enkeltinstitusjoners vingling hit og dit, og man kan velge sine verktøy selv. (Det siste blir man som regel nødt til, ellers får man lite gjort.)

Og det er jo ikke bildet på en verdensfjern akademiker, er det vel – jeg sitter ikke på kontoret og graver meg ned i dybden i en ting, selv om jeg har en pågående fantasi om at det et det jeg driver med. Eller burde drive med. (Når det er sagt: Nokså få akademikere gjør egentlig dette. Men fantasien er der, i hvert fall blant næringslivsledere som tenker på å ta en doktorgrad for å trekke seg tilbake litt og tenke de lange tankene.

Nuvel. Etterhvert har jeg forstått at dette jeg driver med er normalt – en akademisk institusjon er, for å sitere en eller annen Clark Kerr, tidligere president ved University of California, som oppfattet et moderne universitet som «a series of individual faculty entrepreneurs held together by a common grievance over parking». På BI har vi ikke parkeringsproblemer, men ellers holder modellen: Folk gjør det de er opptatt av – som regel i løse samarbeid med andre – og er, for å bruke Ferdinand Tönnies‘ nyttige inndeling, mer opptatt av et globalt Gemeinschaft (med andre akademikere) enn Gesellschaft. «Globals» i stedet for «Locals», med andre ord.

Hvilket reiser spørsmålet – hvis man skal definere seg selv som freelancer i stedet for akademiker – hvordan blir man produktiv i en sådan setting? Og hvordan finner man folk å modellere sin arbeidspraksis etter?

Dette blogginnlegget kommer etter å ha lest Tiago Fortes glimrende The Rise of the Full-Stack Freelancer: A Portfolio Approach to Modern Work og bli slått av i hvilken forbausende grad hans arbeidshverdag ligner min. Og det tror jeg gjelder flere, også folk i fulltidsjobber, selv om de bare har én jobb.

Forte har også en artikkel nummer to, der han lister opp de verktøyene han bruker, og igjen blir jeg slått av likhetene. Jeg bruker Word, Excel og Powerpoint i stedet for Apples produkter, og har naturligvis andre løsninger for regnskap og fakturering og annet som er Norges-basert i stedet for amerikansk, men ellers er det stor overlapp. Og det har slått meg før – skal du drive en vidløftig kunnskapsvirksomhet og håndtere mange ideer og mye informasjon, kommer du ikke utenom Evernote, for eksempel. For ikke å snakke om Google-verktøyene, kalendere og annet.

Det er greit å tenke som en freelancer, selv om man ikke egentlig er det. Som Forte sier:

…the most compelling aspect of Full-Stack Freelancing is that it offers a middle ground, with potentially the best of both worlds. It is pragmatic, recognizing that most people are generalists who want to pursue diverse interests. But it is also aspirational, recognizing that you need the flexibility to take advantage of unexpected opportunities.

Og det gir jo, om ikke annet, et nokså fleksibelt syn på hva man har lyst til å holde på med. For ikke å snakke om en formidabel følelse av uavhengighet.

Konvergens i flybransjen

Det skjer interessante ting i flybransjen om dagen. Som Aftenpostens Knut-Erik Mikalsen (Norges fremste luftfartsjournalist) og andre skriver:

Det som skjer er på mange måter det uavvendelige resultatet i en bransje som er så lite differensiert (et flysete er et flysete er et flysete) og har så få hindringer (det meste er deregulert, fly kan fly hvor som helst) som luftfarten. I hovedsak: Selskapene begynner å ligne på hverandre.

1920px-ln-rgo_a320neo_283165944649029SAS-annonseringene er mest interessante: Å ha baser i lavkostland betyr at man får et kostnadsbilde som i hvert fall i prinsippet går mer i retning av Norwegian enn gamle SAS. Forvent mer vekst i Irland og Spania – akkurat som Norwegian, har gjort, veksten i kapasitet, i hvert fall personale, kommer stort sett utenlands. Det andre interessante er flere direkteruter fra Oslo og muligens Arlanda. Tidligere har dansk eierskap og fagforeningsinnflytelse gjort at de lange utenlandsrutene stort sett har gått fra Kastrup – da SAS ble startet, ble dette gjort, antakelig for å skape en viss balanse siden Danmark ikke har mye innenlandstrafikk. Konkurranse fra billigselskap (SAS annonserte nettopp SAS Go på endel lange utenlandsruter, særlig USA) og vekst i trafikken på Arlanda og særlig Gardermoen  gjør at denne maktbalansen forrykkes.

1920px-ei-lnd_lax_281694566319729Norwegian fortsetter sin vekst inn i de lange markedene, og jeg har inntrykk av at selskapet nå restrukturerer sitt rutenett mer mot å fly folk til Gardermoen, Gatwick og etterhvert Spania for å fly dem videre på langruter. Dette betyr at selskapet blir mer som et tradisjonelt selskap (de har alltid vært litt hybrid, ikke et rendyrket ping-pong-selskap) og at de dermed også risikerer å dra på seg merkostnadene dette medfører, i form av et mer sårbart rutenett. De opererer imidlertid fremdeles alene, stort sett.

1920px-ryanair_boeing_737-800_at_rygge_airportRyanairs kuvending må nok tilskrives markedsforholdene: Den kraftige veksten i flytrafikken gjør at det er mangel på piloter. Mange piloter i Ryanair opererer som egne selskaper, gjerne på Guernsey, for å unngå skatter. Dette er en effektiv løsning, men gir ikke pensjon, sykeforsikring og noe fast ansettelsesforhold – noe som ikke spiller så stor rolle tidlig i karrieren, men som blir viktigere etterhvert som man vokser til og får barn og forpliktelser. Det interessante med Ryanair er om denne fagorganiseringen vil «smitte over» til kabinpersonalet, som har en mye svakere stilling og trenger den mye mer. En mulighet for Ryanairs piloter til å vise solidaritet i praksis, men jeg er ikke optimistisk. Flyvere er individualister, så til de grader.

Uansett – flyselskaper ligner hverandre i stadig større grad. Forskjellen ligger nå på kundegrensesnittet: Norwegian og Ryanair er hypereffektive, SAS har fortsatt en kronglete webside men bedre service og gratis havregrøt på innenlandsloungen (og treningsstudio og massasje på Gull utenlands.) Det skal bli interessant å se hva som skjer med kundegrensesnittet nå som Eivind Roald ikke lenger skal jobbe med det.

Kampen står, som den alltid har gjort, på pris, rutenett, og å ha effektive fly. SAS er fortsatt med i konkurransen, men er svært sårbar dersom vi får en ny økonomisk nedgangstid. Norwegian – vel, selskapet har hatt endel turbulens i ledelse og styre i det siste, det er kanskje grunn til å se litt nærmere på ting og finne ut av hva dette skyldes.

Hva miljøargumentet gjelder: Skal noe skje her, må det komme utenfra (som regulering), siden selskapene er presset på kniven og bare responderer på økonomiske insentiver. Jeg har mest tro på å øke avgiftene på drivstoff, noe som bør kunne gjennomføres over hele EU, vil tvinge frem enda mer drivstoffeffektive fly og enda bedre utnyttelse (load factor), og som rammer alle likt.

#metoo: Ikke så jævlig vanskelig

Foto: NRKFor noen år siden hadde jeg en gjest på BI, en mann i 40-årene. Han tok en kikk rundt på alle studentene som vrimlet rundt og lurte på hvordan i all verden jeg klarte å holde meg i skinnet med så mange søte studiner overalt.

Jeg ble nokså paff og svarte et eller annet om at det ikke var så vanskelig. Jeg har i grunnen aldri tenkt over hvorfor jeg ikke legger an på mine kvinnelige studenter, fordi jeg aldri har tenkt på muligheten for å legge an på dem.

Men sånn tenker tydeligvis ikke alle. Jeg vet faktisk ikke hvordan situasjonen er på BI eller i akademia generelt – det ser ut til at det tar tid før den debatten kommer i gang – men i går var jeg på #metoo-arrangement på Nationaltheatret, og innenfor teater og filmbransjen er det tydeligvis ingen mangel på menn i alder og posisjon som synes at det er en god idé å prakke sine ikke spesielt edle deler på kvinnelige kolleger.

Arrangementet var basert på #stilleføropptak-oppropet i Aftenposten og hadde innlegg fra Merete Smith (styreleder Nationaltheatret), Erna Solberg (på video), Kjersti Horn (husregissør National, glimrende), Nils Golberg Mulvik (mannlig skuespiller på vegne av sine kolleger), Anniken Hauglie, og to musikalske innslag der jeg ikke fikk med meg navnene. Kjersti Holms foredrag var dagens lengste og det mest gjennomtenkte: Hun understreket at man måtte la ting få tid til å utvikle seg, ikke gå til en for rask forsoning, og at kvinnelige skuespillere ikke bare trenger respekt, men også roller og strukturer som lar dem «erobre det spillerommet gutta så selvsagt boltrer seg i.»

Hoveddelen av arrangementet var 250 skuespillere på scenen som kom frem i grupper der en leste opp en av de 40 historiene fra #stilleføropptak-oppropet. En grunn til at det gjorde inntrykk var at det var som om historiene aldri tok slutt – og det var noe av hensikten, for sånn må det jo føles for de som er involvert.

Så får vi jo se om dette blir en ny epoke: At skuespillere og andre i en sårbar situasjon tør å si i fra, at de møter ledere og kolleger som støtter dem, og at de som skulle føle seg fristet til å trakassere tenker seg om. Skal det siste skje, er jeg redd vi trenger at ting får konsekvenser – at vi får en norsk Kevin Spacey eller Harvey Weinstein. Og jeg håper vi får det, for endel av de historiene er kriminelle.

Men hvor går grensen?

En ting som jeg vet kommer til å bli slitsomt, er den tilsynelatende uunngåelige reaksjonen: «Jammen, skal det ikke være lov å gi et kompliment en gang?», og så videre. Det er ikke så vanskelig å trekke grenser som mange tror. For meg er det svært enkelt: Jeg har tre døtre i 20- og tidlig 30-årene, alle med en yrkeskarriere foran seg. Grensen går der jeg hadde reagert på deres vegne, og jeg er nokså beskyttende overfor mine døtre, hvis jeg får sjansen.

Men det finnes mer objektive grenser også. Da jeg jobbet i et konsulentselskap i Boston i 1994-96, skjedde det et tilfelle av seksuell «harassment» på et konsulentoppdrag – jeg aner ikke hvem og hva, det var 600 ansatte i selskapet og skjedde visstnok på et oppdrag der et team var på reise. Uansett ble det innkalt til fellesmøte, der administrerende direktør forklarte selskapets policy i svært tydelige ordelag. I følge de reglene var «harassment» adferd som var uønsket (ut fra mottakers vurdering) og gjentatt (ikke nødvendigvis mot samme person.) Han var også klinkende klar på at instruksen til alle mellomledere var at de ikke hadde vurderingsrett hvis de fikk høre om noe – alle tilfeller skulle øyeblikkelig rett til toppledelsen.

I USA er rettssystemet annerledes enn i Norge, og jeg jobbet i et firma i en meget opplyst del av USA, så fokuset på en klar definisjon (så det ikke er misforståelser noen veier) og en klar prosess kom kanskje fra redsel for dyre rettssaker. Men fordelen med den klare prosessen er at den tar beslutningen rett opp til noen som kan tenke helhet, og dermed gjør ting enklere for de som er mellomledere og nærmere de som står i problemet. Ulempen kan være at det blir vanskeligere å si i fra, fordi handlinger da alltid har konsekvenser.

Det systemet synes jeg fungerer. Kanskje noe for norske bedrifter, uansett bransje?

Men hvorfor i all verden?

Så til spørsmålet om hvorfor endel menn (og de er heldigvis i mindretall) oppfører seg som de gjør. Jeg kan på en måte forstå at dette skjer (eller kanskje er mer synlig) i de kreative bransjene – det er et frilanssystem, med mange som vil ha jobbene og få objektive kriterier for utvelgelse. Hver gang noen kontrollerer tilgang til noe noen andre vil ha, skapes et maktforhold. I tillegg skal skuespillere uttrykke følelser, også seksuelle, som kan ha en smitteeffekt utenfor scene og opptak. Og endel mannlige skuespillere har, for å sitere Anthony Burgess, vært ‘adventitiously endowed with irrelevant photogeneity’ i yngre år og har kanskje ikke skjønt at tiden har løpt fra dem og at årsaken til at de får lov til å gjøre som de vil har mindre med tiltrekning og mer med frykt å gjøre.

Men jeg får ikke ting helt til å stemme. For min egen del – det er omtrent 500 grunner til at jeg ikke skal legge an på studenter eller yngre kolleger, rent bortsett fra at jeg er a) gift og b) har tre døtre i sånn omtrent studentalder. Men den fremste årsaken til at jeg ikke gjør det er at jeg kan ikke for mitt bare liv komme på en grunn til at de skulle være noe som helst interessert i meg til annet enn rent faglig bruk.

Som Chelsea Handler sier det: Nobody wants your dick pic. Og det får meg til å lure på mentaliteten til de som sender dem – hvorfor i all verden? Det må jo være et helt utrolig selvbedrag. En fyr som Harvey Weinstein (eller for den saks skyld Donald Trump) kan, men all respekt og alt det der, ikke se seg selv i speilet og tro at unge kvinner ser noe annet i dem enn en karrieremulighet eller et tilbud de ikke kan avslå? Og selv om de skulle komme unna med det – hvor i all verden ligger belønningen?

Oppdagelse og konsekvenser

Det er ikke alle menn som oppfører seg på denne måten – jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har aldri sett noen oppføre seg slik på de jobbene jeg har hatt, og jeg tror ikke jeg er mindre observant enn vanlig (ikke mer heller, når det skal sies.) Antakelig er det noen som ødelegger for mange: I de mest kjente tilfellene i USA (Harvey Weinstein, Matt Lauer, Charlie Rose, Mark Halperin, Garrison Keillor, Kevin Spacey, James Toback, Al Franken, og andre – ikke akkurat navn kjent for alle i Norge, men mektige i USA) er det ikke én kvinne (eller mann i Spaceys tilfelle) som har meldt fra, men mange. Det er med andre ord snakk om gjentatte tilfeller – så hvorfor har det tatt så lang tid før det kommer frem?

Jeg tror mye foregår i det skjulte, mye skjules, og mye normaliseres. Overgripere er flinke til å skjule hva de holder på med. En del av dem er mektige, og dermed skjules det de gjør av andre som er avhengige av dem. Og noe normaliseres fordi det ligger i grenseland.

Alt dette bør nå være i endring: Det vil bli lettere å fortelle, lettere å bli tatt på alvor. Fremfor alt vil en generasjon menn med et annet kvinnesyn enn det som burde være normalt miste makt i takt med hår og holdning. I debatter på Internett er det gjerne en 90/9/1-fordeling: 1% skriver innlegg, 9% reagerer, 90% konsumerer uten input. For overgrep er det antakelig en liten del som gjør det, en litt større andel som skjuler det, en majoritet som ikke ser og derfor ikke reagerer – og i tillegg en svært liten del som reagerer og melder fra, mann eller kvinne. Om denne kampanjen kan gjøre noe med disse prosentene, kanskje fremst øke andelen som sier fra, er den verdt det.

Men jeg synes det har vært mistenkelig stille her i Norge, bortsett kanskje fra TV2, der det ikke er altfor vanskelig å skjønne hva som har skjedd, uansett hva slags taushet som råder eller omskrivninger som forsøkes. I Sverige rystes Svenska Akademin, og en TV-programleder har mistet jobben. I USA har stort sett konsekvensene vært raske og kontante. Endel av historiene fortalt av skuespillerne er, som sagt, kriminelle, og ofte et av mange tilfelle fra samme person – omtalt som f.eks. «kjent komiker» eller «etablert skuespiller».

Kommer Norge, nok en gang, til å være landet uten konsekvenser?