Offentlig arroganse i landet uten konsekvenser

NAV-skandalen – oppsummert av VG – opprører meg litt mer enn sunt er.

Jeg har hatt to barn som har måttet få støtte av NAV, og vi har stort sett fått det, mye takket være iherdig brevskrivning og flittig møtevirksomhet, hovedsaklig fra min kones side. Vi er nemlig det som defineres som ressurssterke, hvilket i denne sammenhengen betyr at vi kan lese reglene og formulere svar på dem. Resultatet var, i følge min kone, at hun i løpet av noen uker kunne reglementet bedre enn NAVs saksbehandler, og dermed fikk vi ting i gjennom.

Men de fleste NAV-klienter har ikke våre ressurser, og jeg har mange ganger hatt vondt i magen når jeg ser folk som trenger hjelp måttet forholde seg til uforståelige meldeskjemaer og kompliserte regler. NAV setter korte frister og strenge regler for sine klienter, men forsinkede betalinger og oversittede frister fra deres egen side har absolutt ingen konsekvenser i det hele tatt.

Tegning: Roar Hagen, VG.

Det er enormt mye å si om denne saken, og jeg kommer sikkert til å skrive mer om det, særlig om ledelses- og organisasjonskulturperspektivet. Men jeg synes kommentator Tone Sofie Aglen i VG sier det som trengs sies i sin artikkel om nådeløse NAV. Så la meg i første omgang ta tak i en ting som har med digitalisering å gjøre: Tiden det tar fra en alvorlig feil blir oppdaget, til det blir gjort noe med den – og hvorfor. En ting er beslutningsvegring, organisasjonskultur, den evindelige redselen folk i det offentlig har for å få påpakning, og mangelen på prinsippfast og tydelig ledelse. En tydelig annen faktor i dette er manglende teknologisk kompetanse.

NAVs IT-systemer er en nasjonal skandale i seg selv. Man har hatt en dyktig og dynamisk IT-sjef som kom inn og forsøkte å gjøre noe i 2015, men som sa opp i 2018. Etter det jeg har hørt klarte han å røske opp i ganske mye, men byråkratiet har en egen evne til å suge kraften ut av folk som forsøker å gjøre noe, uten at jeg kjenner detaljene. En historie jeg har hørt fra innsiden handler om saksbehandlere som – i 2016 – ikke hadde bærbar PC. Det syntes ledelsen nemlig var for dyrt. Derfor måtte de skrive ut sin kalender på papir, reise med billigste transportmiddel til arbeidsgivere, ha et kort møte, finne plass i kalenderen til neste møte, så dra med billigste transportmiddel tilbake til kontoret for å oppdatere kalenderen. IT-sjefen gikk etter sigende til innkjøp av bærbare PCer omtrent der og da, noe som jeg ikke tror blir nådig tatt opp oppover i etasjene.

Det er et eller annet med offentlige etater og arroganse. Da vi bodde i USA, fikk vi ikke barnetrygd i 5 år på grunn av en saksbehandlingsfeil. Da det viste seg at vi skulle ha barnetrygd likevel (på grunn av en våken ansatt ved den norske ambassaden i Washington) fikk vi det etterbetalt. Da min kone spurte om renter, fikk hun beskjed om at «nei, vi betaler ikke renter på etterbetalinger.» Gjett hva som skjer om du er for sent ute med betaling til det offentlige…

For noen år siden hadde jeg en gjesteforelesning om digitalisering for en gruppe ledere fra sentrale deler av NAV – nemlig de som står for betalingene. (Kanskje ikke den beste matchen, da jeg nettopp da hadde to døtre som var NAV-klienter). Da jeg spurte dem hvordan det kunne ha seg at de kunne være opptil seks måneder for sent ute med ytelser til brukere som ikke hadde mye penger, fikk jeg høre at de hadde gammeldagse og tunge systemer og derfor ble det gjerne slik. Tenk deg den NAV-klienten som kommer med samme argument («PCen min er gammel») når en søknads- eller meldefrist blir overskredet. Hvordan ville den unnskyldningen bli mottatt?

Samme gruppe la frem som et problem at de er forpliktet til å ha kontor med minst tre ansatte i alle kommuner, også i de kommunene som ikke har så mange mennesker, og at det derfor satt endel NAV-ansatte rundt omkring med altfor lite å gjøre. Da jeg foreslo videokonferanse slik at lavt belastede kontorer kan ta unna litt kø for de med mye å gjøre, var svaret at «våre klienter vil ikke bruke videokonferanse.» Personlig tror jeg at om valget var å få snakke med en saksbehandler om fire uker eller å få en på videokonferanse med en gang, så tror jeg de fleste ville velge det siste, særlig om teknologien er tilgjengelig rett fra NAV-kontoret. Men det er ikke poenget her – poenget er at disse menneskene visste hva som var godt for klientene uten å finne ut om det de trodde faktisk var tilfelle.

Problemet er at selv grove feilgrep som nå er begått av NAV og andre instanser aldri har konsekvenser for dem som i alle fall i navnet sitter med ansvaret. For meg er det ikke spørsmål om hvorvidt store deler av ledelsen innen etat og departement bør gå – de bør få sparken, uten etterlønn, retrettstillinger og mer tid til familien. Ikke bare det, Riksadvokaten – som nå opptrer som den eneste voksne personen i rommet – bør vurdere muligheten for å reise straffesak for grov tjenesteforsømmelse. To år fra «alarmen gikk» med 46 saker fortsatt i systemet betyr at man har satt sin egen arbeidssituasjon foran klientenes velferd.

Jeg synes ikke synd på disse lederne. Og det er jo ikke så farlig for dem om de må forlate sine stillinger.

De kan jo bare gå på NAV.

Men med den evne de har vist til å tolke regler og overholde frister, kan det jo tenkes at de kommer til å slite litt med søknadene.

Elin Ørjasæter om det norske prekariatet

Elin Ørjasæter har, svært fortjent, blitt utnevnt til dosent ved Høyskolen Christiania, og holdt sin tiltredelsesforelesning i dag, med tittelen: Prekariatet på norsk. Basert på Guy Standings bok gjorde hun og Line Eldring en studie som ble gitt ut som boken Løsarbeidersamfunnet i 2018.

Elin skiller mellom tradisjonelt arbeid og utradisjonelt arbeid, med det første som et topartsforhold med en arbeidsgiver og en arbeidstaker, de fleste uten tidsbegrensning og med et stillingsvern, som igjen gir grunnlag for uliike rettigheter. Dette er ca. 67% av arbeidsstyrken i Norge, pluss ca. 9% på «skikkelig deltidskontrakt». En hel del av disse har ulike anknytingformer som minner om «prekariat», i den forstand at det dreier seg om tilkallingsvikariater og lignende, selv om man har kontrakt og stillingsvern. En ny gruppe her er for eksempel personlige trenere, som Elin kaller vår tids livegne, siden de har krav om full lojalitet overfor et treningssenter men ingen garantiinntekt. En annen versjon er «nulltimerskontrakter» gjennom bemanningsbransjen – og som gjør at vi har kunnet ha en voldsom vekst i økonomien uten å få inflasjon, takket være polske bygningsarbeidere.

Norge har færre selvstendig næringsdrivende enn andre land – 6%, pluss 2% som har næringsinntekt ved siden av jobben (ikke inkludert AS’er der eieren er eneste ansatte, og primærnæringene.) Noen av disse er maskerte arbeidstakere, slike små varesjåfører (som holder bil selv, men som bare har en oppdragsgiver) og helsebransjen. En annen kategori er utsendte arbeidere – en samlekategori som inkluderer freelansere, underleverandører til underleverandører (se http://www.tv2.no/a/5933857) som sliter fordi minstelønn ikke er almengjort i Norge. Det skjedde, dermed dukket det opp kontrakter der arbeiderne får lønn, men må betale tilbake mesteparten til arbeidsgiver – typisk østeuropeiske bygningsarbeidere, ofte med det offentlige som sluttkunde.

Den siste kategorien er plattformbaserte tjenester, som adecco/squad, vaskehjelp.no, weclean.no, der man hyrer inn vikar per app, og plattformen definerer seg selv som en ren teknologileverandør. Alle varianter her, fra apper som har arbeidsgiveransvar til care.com. Særlig vanskelig for folk som jobber bak skjerm – som upwork.

Har vi et prekariat i Norge? Noen undersøkelser sier at det i alle fall ikke er større enn det var før, men endel nye grupper ikke med i undersøkelsene av tekniske årsaker. Derfor mener Elin at det må lages et teknisk beregningsutvalg for tilknytningsformer – og det kommer en rapport om dette i juni 2021. Det viktigste Norge bidrar med her er topartssamarbeidet som regulerer dette, og fordi fagforeninger mener bedrifter skal ha lønnsevne. Foodora-avtalen er et eksempel på det.

Det handler ikke om å stoppe nye tilknytningsformer, men om maktbalanse og transparens.

Og med det – gratulerer, Elin!

Om å utvikle en forretning

Jeg har etterhvert lært meg at det ikke finnes kjedelige bransjer – man finner alltid noe interessant i selv det som ser nokså dagligdags ut. Og det er det en fordel at studenter lærer også.

Andrew Camarata er en ung mann som driver for seg selv med gravemaskiner, bulldozere, stein- og jordarbeid og så videre. Han bor og driver sin forretning i Hudson Valley litt sør for Albany, New York og om vinteren driver han, blant mye annet, med snømåking.

I denne videoen forteller han alt man trenger å vite om hvordan man skal måke snø kommersielt i USA og tjene penger på det.

Det interessant med denne videoen (og en hel del andre videoer han har laget, han har en stor følgeskare på Youtube) er at hvis man skal forstå hvordan man skal gjøre noe som en forretning, så demonstrerer han her hvordan man må tenke om ressurser (utstyr og kunnskaper), kunder (noen er lette, andre vanskelige), administrasjon og budsjettering, og risikoreduksjon (legg de mest kompliserte jobbene med størst risiko for å ødelegge utstyr sist i jobbkøen, for å redusere konsekvensene av at ting går i stykker.)

For en business-student er ikke dette noen dårlig introduksjon til forretningslivet, og Camarata er så absolutt en kompetent forretningsmann. Jeg ser faktisk ingenting her som ikke er anvendbart i en hvilket som helst bransje. (At han i tillegg er suveren på videoredigering og -filming, skader helst sikkert ikke forretningen.)

Når det i tillegg er glimrende pedagogisk pakket inn, er det jo bare å glede seg.

Hva med litt gründerpermisjon?

Amir og jeg sender ut en liten prøveballong i Dagens Næringsliv (gjengitt på BI Business Review og som PDF her): Hva med å innføre gründerpermisjon? Vi gir jo folk permisjon for å lage (lønnsomme, stort sett) barn for nasjonens velferd, hva med å gjøre det samme for nye bedrifter?

Teksten gjengitt herunder: Les videre

Slutt med tullejobber!

bullshit-jobs-9781501143311_hrDavid Graeber: Bullshit Jobs: A Theory

Denne boken, mye omskrevet om dagen, startet som et essay i et ikke altfor kjent magasin kalt Strike! Sosialantropologen David Graeber hadde funnet ut at mange mennesker har jobber de ikke forstår poenget med – jobber som ikke eksisterer fordi noen trenger det som kommer ut av dem, men fordi, vel, de finnes.

Derav konseptet «bullshit jobs». Som kjent er et konsept (og et essay, helst et som blir kommentert i The Economist) alt man trenger for å kunne skrive en bestselger og komme seg ut på «rubber-chicken circuit» i USA.

Når det er sagt, er Graeber (som i begynnelsen høres ut som en sutrete ansatt som klager over at han har for mange sjefer selv, eller en hvilken som helst forsker ved et moderne universitet) etterhvert mer og mer presis (og mot slutten blir han faktisk litt filosofisk). Han begynner med å beskrive fem typer av tullejobber:

  1. Flunkies, som det ikke finnes noe godt norsk ord for siden vi er rikest og likest og ikke har råd til slikt, selv ikke i store bedrifter (skjønt de finnes), som er folk som er ansatt for å gjøre småting for folk som har for store budsjetter og for stor grad av selvbeundring. Coaching, for eksempel, er en måte å etablere slike ting i Norge – ikke som personlige assistenter, men som kvasi-eksperter som skal få folk til å føle seg viktige. Eller resepsjonister i firma som ikke trenger resepsjonister.
  2. Goons (bøller), som er noe man har mest fordi andre firma har dem og kan bruke dem mot firmaet, som interne advokater, lobbyister og endel kommunikasjonsfolk. Hvis ikke vi hyrer inn First House, vil våre konkurrenter gjøre det…
  3. Duct tapers (brannslokkere), folk som er ansatt for å fikse ting som oppstår på grunn av andres inkompetanse eller dårlige systemer. (Som de folkene i det hvite hus som taper sammen Donald Trumps opprevne notater.)
  4. Box tickers (skjemaavkryssere), folk som er ansatt fordi man er pålagt å ha dem eller for å sørge for at noe pålagt (som alle ville gjøre likevel) blir etterfulgt. (I universitetssammenheng: De som har som jobb å administrere alle kvalitetssystemene som stort sett går ut på å dokumentere at man har et kvalitetssystem). Arbeidsmiljøundersøkelser – noen som lurer på hvorfor man har en slik i stedet for at sjefen bare tar seg en tur rundt og observerer litt? Det er ikke fordi sjefen ikke vet og kan, men fordi han eller hun må dokumentere at man tar arbeidsmiljø alvorlig.
  5. Taskmasters (jobbfordelere), folk som har en slags lederstilling, men der de som ledes ville gjort jobben uten dem, og som så finner at de må finne på noe å gjøre. Dette er ofte en måte å bli kvitt folk som ikke fungerer på – sett dem i en stilling med «leder» eller «direktør» i tittelen, der de gjør minst mulig skade. (Så må de finne på noe å gjøre, og dermed trenger man flere tullejobber…)

Graeber påpeker at tullejobber (som han estimerer til mellom 30 og 40% av alle jobber, basert på ulike spørreundersøkelser, adskillig høyere i enkelte bransjer som finans) eksisterer i alle bransjer, og for all del: Ikke bare i det offentlige, slik mange later til å tro. (Derimot har det offentlige til en viss grad en rolle i å skape dem andre steder.) Han advarer folk mot å tro at ren markedsmakt vil fjerne tullejobber – tvert i mot: Markedspress har en tendens til å øke antallet tullejobber fordi man skal forsøke å spare penger på de som faktisk gjør jobben – og da trenger man flere til å måle og rapportere økningen i produktivitet.

GraeberDet tar på, rent personlig, å ha en tullejobb – selv om man ikke har mye å gjøre, så er det slitsomt å finne ting å fylle tiden med (for de tullejobbene er man kunne gjort alt sammen en dag og bare tatt fri). For de tullejobbene der man har masse å gjøre, men ikke produserer noe brukbart for noen, blir man demotivert fordi man føler at man ikke bidrar.

Jeg er ikke i tvil om at vi i Norge har en masse tullejobber – lisensinnkreving for NKR og politiattestutsendelse for politiet, for å nevne noe jeg har skrevet om tidligere. Vi har nok ikke like mange som i USA, hovedsaklig fordi sjefer i Norge har mindre anledning til å bare ansette (og sparke) folk etter eget forgodtbefinnende. Men vi har en offentlig struktur (kommune, fylkeskommune, etater, departementer, sykehusregioner og så videre) som skaper en masse tullejobber bare for å holde kontakten med andre som har tullejobber. Og ingen skal fortelle meg at oppblomstringen av kommunikasjonsrådgivere overalt i alle organisasjoner er et resultat ikke av at firmaet må konkurrere på Internett, men at avdankede journalister og skriveføre journalistspirer skal ha et sted å gjøre av seg. Samt at sjefer ser at alle andre har gjennomproduserte Powerpoints og føler seg tvunget til å skaffe seg noen selv.

Men Norge er lite og har små organisasjoner (bortsett fra i helsevesenet) og, vel, vi har en kultur for at alle skal kunne gjøre alt. Når det er sagt, synes jeg mange litt yngre ledere jeg har møtt begynner forbausende mange prosjekter med å finne noen rådgivere som kan gjøre svært enkle ting for dem (som å lage en outline av problemet, noe jeg gjør på min egen PC.) Forbausende mange ledere starter IT-prosjekter med å hyre inn en konsulent for å lage konseptet «vi må ha et nytt system», i stedet for å tenke selv (og kanskje finne ut at man allerede har et system som ingen bruker, eller at det ikke er systemet som er problemet).

Graeber sier lite om hva man kan gjøre med dette, bortsett fra en ganske intelligent diskusjon om den rollen arbeid har som frelse og moraluttrykk i vestlige samfunn. «Arbeidet adler mannen» het det jo i gamle dager, og det kunne jo vært NAVs motto, om enn i kjønnsnøytral form. Hvis man ikke kan arbeide, kan man i alle fall ha en tullejobb. Eller vi kan jobbe mindre –  to timer hver dag, eller 15 timer i uken, i henholdsvis Sverige og Danmark – og ta resten ut i tid på kafé og i naturen.

Heller borgerlønn enn tullejobber, sier nå jeg.

Men nå må jeg fylle ut noen kvalitetsvurderingsskjemaer…og så – er det lunsj snart?

Hvem er dagens handelsreisende?

frokostmote-dagens-handelsreisende

Frokostmøte Nationalthetatret, 7. februar 2018
Medvirkende: Fabian Stang, Christina Jullum Hagen, Tom Karp, Sigrun Aasland

Willie Loman – spilt av Atle Antonsen i Nationaltheatrets glimrende forestilling – går under i sin streven etter å «bli noe»: Han vil så gjerne, men verken han eller hans sønner får det til – og det ender ikke bra.

Nationaltheatret sammen med Econa har, inspirert av En handelsreisendes død, tatt initiativet til et morgenmøte om hvem det er som er dagens handelsreisende, i ferd med å bli akterutseilt – og her er mine notater.

Advarsel: Notater tatt underveis – feil, mangler og mistforståelser er det helt sikkert mange av. Med forbehold…

Les videre

Fra arkivet: Frykten for de beste

For litt over ti år siden skrev jeg en kronikk i Aftenposten om «Frykten for de beste» – det av vi nordmenn (i hvert fall i næringslivet) ser ut til å være redde for å ansette smarte folk. Gitt teknologisk utvikling og redusert oljepris (skjønt den går opp igjen, og vi har ikke glemt rusen) skulle man tro at ting har endret seg. Og det har de kanskje innen enkelte bransjer, men det er langt igjen. Eller er det det?

Uansett, også siden jeg ikke har teksten her på bloggen – her er (lett redigert) teksten fra kronikken, først publisert 22.12.2007:

Frykten for de beste

Norsk næringsliv ansetter heller en middelmådig nordmann enn en topp utlending. Da vet man hva man får.

Espen Andersen, 2007

Jeg foreleser på Handelshøyskolen BI, på de høyere programmene. Det er morsomt — jeg treffer mange spennende og kunnskapsrike mennesker, som er høyattraktive i arbeidsmarkedet og får spennende jobber til gode betingelser. Men ikke alle.

Best ikke nok. Det har seg nemlig slik at noen studenter ikke får jobb – i hvert fall ikke jobber som er deres kompetanse verdig. De har gjerne en annen hudfarge enn nordmenn flest, eller rare etternavn, eller begge deler.Det hjelper ikke at de er best i klassen, jobber steinhardt, og snakker norsk nokså flytende. Norske arbeidsgivere vil nok ha dem, men ikke på samme nivå og karrièrestige som de norske.

Mange eksempler. Jeg tenker på den briljante østeuropeiske jenta som lå langt foran sine medstudenter innen kompliserte emner som teknologiledelse og finansiell analyse. Hun fikk ikke jobb i Norge, flyttet til London og en stilling i en global investeringsbank. Søramerikaneren med reflekterte synspunkter og enestående ledererfaring, som slet med å få jobb i Norge og nå bor i Sveits. Den latinamerikanske kvinnen som hadde lederstilling med stort ansvar i en kunnskapsbedrift derover, traff en nordmann, flyttet til Norge og ikke fikk jobb. Etter norsk mastergrad fikk hun til slutt jobb i det samme firmaets Norges-avdeling – på et mye lavere nivå.
Verdens beste. Store deler av norsk næringsliv har andre ansettelseskriterier enn kunnskap og flid. De rekrutterer folk til bedriftsidrettslaget, ikke til bedriften. Situasjonen blir ikke bedre for folk som kommer fra institusjoner i utlandet. Norsk arbeidsliv vil ikke ha flinke utlendinger selv om de kommer fra verdens beste universiteter.
Flyttet fra Norge. I en familie jeg kjenner, har begge ektefeller tekniske doktorgrader fra topp universiteter – hun (norsk) fra USA, han (britisk) fra England. De flyttet til Norge, men etter to år bar det tilbake til USA. Han fikk ikke jobb i Norge uten å gå 60 % ned i lønn. Den offentlige skolen deres barn skulle gå på, var dårlig – og det kunne de ikke gjøre noe med. Og deres mørkhudede barn ble diskriminert i butikker og barnehage. Nå bor de i USA og investerer i høyteknologifirmaer. Deres barn går på en god skole og snakker fire språk flytende.
Ikke bruk for dem. Et finsk-norsk ektepar med doktorgrader fra MIT og Harvard fant ikke arbeid i Norge og måtte flytte ut igjen, enda de ikke forlangte amerikanske lønninger. Vi ser ikke ut til å ha bruk for flinke mennesker. Hvorfor skjer dette? Jeg tror ikke problemet er rasisme eller utlendingsfrykt, selv om det kanskje for noen er en faktor. Det er heller en form for makelighet: Siden det er litt mer jobb og en større utfordring å ansette flinke utlendinger, lar man det være.
Provinsiell holdning. Mange norske bedrifter har i sin provinsialitet også et meget snevert bilde av hva som er relevant erfaring og kunnskap: Med mindre du har jobbet med akkurat deres type produkter eller har utdanning akkurat lik den de andre i firmaet har, kan du ikke brukes. Av og til blir det latterlig: En bekjent med doktorgrad fra Oxford fikk i fullt alvor beskjed om at, jo da, utdanningen var grei nok den, men den kom jo ikke opp mot NTH.
Man vet hva man får. Den største grunnen er nok likevel kunnskapsfrykt: Mange ledere og organisasjoner nøler med å ansette flinke folk fordi de selv er redd for å virke dumme. Som en administrerende direktør sa til meg en gang: «Vi ansetter helst idrettsfolk, for de er så gode lagspillere». Heller en middelmådig nordmann enn en topp utlending. Da vet man hva man får.
Veien til suksess. Dette er en meget kortsiktig strategi både for bedriften og karriéren: En venn av meg har en topp-lederstilling i et stort og meget anerkjent konsulentfirma. Jeg har kjent ham lenge, også hans svake sider, og spurte hvorfor i all verden han hadde gjort det så bra. Han gliste bredt og sa han hadde suksess fordi han konsekvent ansatte folk som var mye flinkere enn han selv.
Førsteklasses ledere ansetter førsteklasses medarbeidere. Annenklasses ledere ansetter tredjeklasses medarbeidere.
Ikke helsvart. Blant annet er internasjonalt rettede softwarebedrifter og mange store konsulentselskaper fargeblinde og lite opptatt av at folk skal «gli inn i miljøet» – rettere sagt, de har et så internasjonalt miljø at det å gli inn ikke blir så vanskelig. Yngre næringslivsledere er mer åpne enn de gamle, og et presset arbeidsmarked hjelper.
Dra utenlands. Men av og til blir det trist: En flink ung mann jeg fikk inn på mitt kontor, norsk med utenlandsk bakgrunn, hadde et dilemma: Han hadde etter mye leting fått en saksbehandlerstilling hvor han jobbet med innvandrerungdom. Nå hadde han tilbud om en spennende lederstilling i et europeisk selskap – men han ønsket å være forbilde og rollemodell for utenlandsk ungdom i Norge. Han ba meg om råd, og jeg anbefalte ham å dra utenlands – både for sin egen del, og fordi han antagelig blir et bedre forbilde på den måten. Hvorfor skal en flink ung nordmann måtte dra utenlands for å bli anerkjent?
Utenlandsk en fordel. Egentlig burde bedrifter foretrekke medarbeidere med utenlandsk bakgrunn. Ikke bare har de mer livserfaring, de er også mer motivert for å gjøre det bra. Dessuten er de mindre tilbøyelige til å bytte jobb hvis de finner et sted de blir behandlet som jevnbyrdige.Men store deler av norsk næringsliv gjør ikke det. Og taper etter hvert disse folkene til utenlandske selskaper, som rekrutterer aktivt og ikke engang legger merke til nasjonalitet eller hudfarge.
Under sin kompetanse. Neste gang du møter en kompetent utlending i Norge, spør om han eller hun er gift med en nordmann. Det er helst derfor de er her – og arbeider langt under sitt kompetansenivå. Vår fremste mekanisme for å tiltrekke oss kompetente utlendinger er å få dem spleiset med en pen norsk gutt eller jente. En «strategi» som minner ikke så lite om organisert prostitusjon.
Kompleks og uensartet. Dette holder ikke i lengden. Norge har en liten, åpen og svært eksportavhengig økonomi. Skal man selge til utlandet, vil jo nettopp utenlandsk erfaring og bakgrunn være en fordel, ikke en ulempe. Hvis ditt marked er komplekst og uensartet, må du bygge opp en tilsvarende kompleks og uensartet organisasjon.Skal norsk næringsliv kunne konkurrere globalt, må man komme seg over sin kompetansefrykt, og se på hva folk kan heller enn hvordan de ser ut og hvordan de snakker. Og man må ikke bare ansette dem, man må også utvikle og forfremme dem i like stor grad som etniske nordmenn. For hvis du kan overleve selv om du ikke ansetter de beste, konkurrerer du ikke hardt nok – og da er du ikke rustet når den virkelige konkurransen kommer.