Jan Olav Egeland, som jeg nylig hørte beskrevet som den eneste gjenværende skikkelige politiske skribenten i Dagbladet, har en oppgitt beskrivelse av dagens broiler-politikere.

Han har selvfølgelig rett, men man bør være klar over at dette er et resultat av politisk suksess mer enn noe annet. I en internasjonal markedsøkonomi blir politikere i mindre grad ideologer og i større grad administrerende direktører for sine land – deres handlngsrom blir begrenset ikke bare av overnasjonale traktater, men av det faktum at deres land konkurrerer om inntekter og har mer å tape enn å vinne på å være annerledes. Fargeløse politikere som kompromisser ivei (og som i stadig større grad er yrkespolitikere uten erfaring utenfor partiapparatet) er et resultat av politikkens økonomi – at de alle konkurrerer i et marked der det er stor verdi i å markere seg som annerledes men liten verdi i faktisk å være det.

Administrerende direktører er stort sett kjedelige personer, i alle fall utad, som sier selvfølgeligheter og ikke gjør store endringer sålenge ting går bra. Slik skal det være, og slik er det. Politisk kultur henger også igjen – i tider med store omveltninger får man inn folk med visjoner, karisma og gjennomføringsevne, som så enten blir hengende igjen eller rekrutterer folk som seg selv, selv etter at problemene er løst og etterspørselen etter fargerike ledere er redusert. Det er typisk at de politikerne som har fått gjort mest de siste årene – Kristin Clemet, Victor Norman, og Morten Meyer – har vært næringslivstyper som har reorganisert statsapparatet og basert sine politike aktiviteter på ikke-ideologisk grunnlag – med andre ord, de har importert et næringslivsledelsessyn inn i politikken.

Jeg synes de egentlig er greit. Demonstrasjonstog og generalstreiker har liten verdi i seg selv. Og dersom FrP noensinne kommer til makten, vil de møte samme virkelighet som SV nå står overfor, med et forklaringsproblem overfor en befolkning som plutselig har fått litt mindre skatt og svært mye dyrere boliglån.

I mellomtiden får vi godta at politikken føres via Nytt på Nytt. 

Diskusjonen mellom professor Einar Kringlen, som er opprørt over at alle kan skaffe seg titler som "professor", "gründer" og "terapeut", og idehistoriker Mie Hidle, som synes Kringlen er en gammeldags surpomp (ikke hennes ord) er om ikke annet morsom, uten at jeg skal ta stilling.

Men en liten sak er verdt å merke seg: Kringlen sier at

Nylig opplyste Aftenposten at en forsker ville undersøke akupunkturens virkninger på kvinner i 50-årsalderen som led av hetetokter, kontrollgruppen skulle få alminnelig veiledning av sin lege. 4,5 millioner var satt av til prosjektet. Akk ja. Det er godt landet er rikt.

Hidle på sin side svarer ironisk:

Samtidig vil jeg gjerne støtte PGN [Professor av Guds Nåde] Kringlens kritikk mot vår bruk av forskningsmidler. Hvorfor skal vi kvalitetssjekke akupunktur, som muligens virker, mens det ennå foregår loddrett kvakksalveri her i landet? Jeg sikter til all den psykoterapien som bedrives i tilfeller der den bare kan bidra til å sementere klientens fokus på problemene. Jo lenger en slik feilslått terapi varer, desto dyrere og mer skadelig er den.

Morsomt, forsåvidt, men jeg tror ikke det var det Kringlen mener. Problemet med akupunktur er ikke om det virker eller ikke – det kan det muligens gjøre. Problemet ligger i å få opp en kontrollgruppe, siden det er vanskelig å gjøre dobbeltblinde eksperimenter på en behandling som er så synlig som akupunktur er. Med andre ord: Det blir vanskelig å skille mellom reell og innbilt virkning av akupunktur. Og det er det jeg tror Kringlen kritiserer, ikke at man skal undersøke om akupunktur virker eller ikke.

Håper jeg i alle fall. Men diskusjonen er ganske fornøyelig. Og jeg lurer på om jeg skal begynne å titulere meg som digitalterapeut.

Det er alltid en fornøyelse å lese "The Becker-Posner blog" – det er ikke hver dag (men flere ganger i uken) man får være vitne til en diskusjon mellom en Nobelpristaker og en ledende økonomisk jurist om viktige emner. De har begge en evne til å ta svært komplekse problemstillinger og fremstille dem presist og slående, slik at man ser sammenhenger, men uten å bli lettvinte. Deres politiske ståsted er, såvidt jeg kan se, norsk konservativ eller amerikansk liberal, hvilket sier mer om forskjellene mellom Norge og USA enn det sier om Becker og Posner.

Diskusjonen denne gangen burde interessere politikere og sosialøkonomer, for man diskuterer det økende gapet mellom de som tjener mye og de som tjener lite – i USA og andre steder i verden. Becker vektlegger økningen i etterspørsel etter utdanning – både fra studenter og fra arbeidslivet – og at denne etterspørselen driver opp prisene på utdannet arbeidskraft. Han ser ikke inntektsforskjellen som et problem i seg selv, men er bekymret over at andelen unge som dropper ut av sekundærutdannelse stadig holder seg rundt 25%, og at disse vil bli tapere når etterspørselen dreies enda mer i retning av utdannet arbeidskraft.

Posner er, som alltid, mer direkte. Han er enig med Becker i årsakene til den økte forskjellen, men sier også at

[…] as society becomes more competitive and more meritocratic, income inequality is likely to rise simply as a consequence of the underlying inequality–which is very great–between people that is due to differences in IQ, energy, health, social skills, character, ambition, physical attractiveness, talent, and luck. Public policies designed to reduce income inequality, such as highly progressive income taxation and middle-class subsidies, are likely to reduce the aggregate wealth of society, and therefore should not be adopted unless rising income inequality is a social problem.

Om ulikheter i inntjening er et problem eller ikke, avhenger av to ting: Det absolutte nivået (hvis alle har det de trenger, gjør det mindre at noen er rike), og om man har vekst i økonomien. 

En interessant passus er forskjellen mellom "svart" og "hvit" misunnelse:

Studies of peasant societies find that "black" envy is widespread in them–that is, if your neighbor has a nicer barn than yours, you’d prefer to burn it down than to exert yourself to build an equally good barn. "White" envy, in contrast, better described as emulation, promotes economic growth.

(Om Norge er et bondesamfunn kan man jo diskutere, men i forhold til USA har vi mye "svart" misunnelse, i hvert fall verbal.) Også Posner er bekymret for fattigdom som problem, som i et rikt samfunn ikke skulle forekomme, men som gjør det likevel. Men han understreker at det er et annet problem enn skjev inntektsfordeling, og bør behandles separat. 

Norge har en mye jevnere inntektsfordeling enn USA, også når vi tar hensyn til at vi er et mye mindre land. Dette skyldes en sterk likhetskultur, og sterke institusjonelle rammebetingelser i arbeidslivet. Utdanning lønner seg dårlig i Norge – OECD har regnet seg frem til at avkastningen av en gradsgivende utdanning er 10% på verdensbasis, men 15% i USA og bare 8% i Europa. I Norge lurer jeg av og til på om den er positiv i det hele tatt. Men det er noen skjulte tall ute og går: Vi bruker mye konsulenter i Norge, og har en kultur som tillater at folk har konsulentoppdrag ved siden av sin jobb. Dette driver opp inntektene for dem som har etterspurt kunnskap. Det er også en betydelig hjerneflukt – men den er vanskelig å måle, for den skjer relativt tidlig i folks karriere, før inntektene deres har blitt store og de merkes i statistikken. (Eller den skjer når en utenlandsk student med norsk ektefelle reiser til USA fordi utlendingen ikke får jobb i Norge – og man registrerer kun tap av en arbeidstaker.)

Jeg tror inntektsforskjellene i Norge kommer til å øke, og det er de høyt utdannede som vil tjene mer, ettersom de i stadig større grad kan dra til utlandet hvis de ikke får nok betalt i Norge. Disse kan ikke erstattes med rimelige innvandrere, dels fordi de gode innvandrerne heller drar til USA der de tjener mer og blir mindre diskriminert, men også fordi norske firma ikke vil ansette dem.

Akkurat som i USA, er vi i ferd med å skaffe oss en ikke-utdannet underklasse også. Den utfordringen blir enda tøffere, for det problemet kan ikke løses med å hive penger på det.

Meldingen fra Becker og Posner er at inntektsforskjeller kommer til å øke fordi noen er smartere og kan mer enn andre, og at fattigdom er et forskjellig problem fra inntektsforskjeller, som ikke er noe problem. Det er ingen god melding å svelge for et land med en utbredt oppfatning, langt inn på høyresiden, om at fattigdom er et problem som kan løses ved å ta fra de rike, at utdanning er en luksus og ikke en investering, og hvor misunnelsen er sterkere enn kjønnsdriften.

Men vi har jo tenkt å bli en kunnskapsnasjon, så saken bør jo kunne løses…. 

Idag var jeg på gjenbruksstasjonen – det moderne ordet for søppelfyllingen. Etter en bomtur til Brobekk (som ikke lenger tar hageavfall) kom jeg meg ut til Grønmo, hvor jeg etter en halv time i kø slapp inn for å kvitte meg med 4 kubikkmeter kvist og gamle juletrær. En hyggelig kar kom og hjalp meg med å lempe av hengeren – og det viste seg at han egentlig var elektriker, men var assistent på Grønmo som en dugnadsinnsats for et idrettslag.

Og jeg begynte å lure litt. For det første er jeg litt usikker på hvor miljøvennlig (for ikke å snakke om samfunnsøkonomisk) det er at masse små privatbiler kjører til gjenbruksstasjonen og står i kø i evigheter med hver sin lille tilhenger. For det andre, gitt en elektrikers (og de fleste andres) timelønn, hva i all verden er poenget (bortsett fra skattefriheten) med å bruke en slik person til å lempe kvist?

Da jeg bodde i Arlington, Massachusetts (en forstad til Boston med drøyt 40,000 innbyggere) lærte jeg meg å sette pris på den tradisjonelle amerikanske måte å forholde seg til søppel på, som enkelt forklart gikk ut på følgende: "Trash day" var en fast ukedag (for oss var det tirsdager). Kvelden før "trash day" satte man ut søppelet på fortauet, og så kom søplemannen og tok det med seg. Alt sammen, inklusive møbler, hvitevarer, papir til gjenvinning (papir, glass, plastflasker og metall ble sortert ut i en egen boks.) Man kjøpte de søplebøttene man trengte på jernvarehandelen, og ryddet dem inn igjen når søplemannen var ferdig.

Hva så med gjenbruk? Boston-området har massevis av studenter og andre med lite penger og behov for møbler og husgeråd – og det var både sosialt akseptert og ganske moro å rusle rundt mandag kveld og se hva folk hadde satt ut som kunne brukes. Endel kjørte rundt med sin pickup truck og levde av å finne ting og selge dem, men det var fritt frem for amatører. Jeg var fattig student og skaffet meg blant annet et salongbord og en morsom, tradisjonell skolepult (med stol og pult satt sammen, i stål). Sistnevnte var såpass spesiell at vi tok den med tilbake til Norge.

Da vi skulle flytte hjem til Norge, tømte vi kjelleren for seks års akkumulert skrot og gamle møbler. Det ble en haug ca. 12 meter lang og 150 cm høy, som fylte mesteparten av fortauet utenfor huset. Da søplebilen kom, var det ingen sure miner, bare en sjåfør som gikk på radioen og mumlet noe om at det trengtes en bil til på denne ruten idag. I Norge har jeg opplevd at søplemannen ikke tar med en enkelt bærepose søppel fordi den reglementerte søppelsekken var full.

Tenk om det kunne være så enkelt: Sett ut søppelet, ta det du trenger, ferdig med det….

Becker og Posner har en interessant analyse av sammenhengen mellom kultur og økonomi – Posner fokuserer på kultur som vane, mens Becker legger til økonomiske sammenhenger. De skriver mye om Frankrike, inkludert hvert sitt innlegg om sammenhengen mellom kultur og arbeidsløshet.

Grunnen til at jeg tenker endel over dette, er at jeg skriver på et innlegg om Norge som kunnskapsnasjon – om vi er det (vi er jo en skipsfartsnasjon og en vintersportnasjon), og hva dette i så fall innebærer. Foreløpig er konklusjonen nokså klar – noen kunnskapsnasjon er vi ikke. Men hva ville vært indikasjonene, hvis vi hadde vært det?